Fortellinger i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Fra Stacey Halls' dramatiske og følelsesbaserte, ordrike tekst til Cora Sandels knappe og finstemte noveller - kontrastene kunne knapt vært større! Jeg har lest utgivelsen Fortellinger i utvalg fra år 2000, og har lest så sakte som overhodet mulig for at boka skal vare lenge, lenge. 

Fortellinger i utvalg er ei bok på omtrent tre hundre sider, inkludert et veldig fint forord av Vigdis Ystad (1942-2019), som også var med i redaksjonskomiteen som jobba med tekstene til Sandel. Boka består av et utdrag fra debutromanen Alberte og Jakob (1926), seks noveller fra samlinga En blå sofa og andre noveller fra 1927, tre noveller fra Carmen og Maja og andre noveller fra 1932, seks noveller fra Mange takk doktor og andre noveller fra 1935, novella "Papen" fra Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel fra 1945 og til slutt to tekster fra Barnet som elsket veier fra 1973. Tekstene står ikke kronologisk etter skrivetidspunkt eller utgivelsesdato i boka, så dersom en vil lese på den måten, må en bla litt fram og tilbake. Bakerst i boka fins ei liste en i så fall kan bruke som rettesnor. 

Den norske forfatteren Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under pennenavnet Cora Sandel, kretser hele tida rundt kvinners liv og selvbestemmelse, rundt relasjoner, særlig i det de bikker over i det såre eller ubehagelige, det handler om menneskers utvikling, deres forsøk på kommunikasjon, som ofte ikke fungerer, og om liv, som kun ved ett ord, ett blikk, en stemning eller en erkjennelse, faller fra hverandre. I samlinga er det både kjærestepar som sviker hverandre, ekteskap som går i oppløsning, barn som mister sin barnlighet og kvinner som mister livet. Det er sårt og vondt å lese om. 

Sandel har alltid blikk for de små og svake, for de underlegne i enhver relasjon, og skildrer nådeløst ut ifra deres ståsted, om det er kvinner, barn eller dyr som er i hovedrolla. Hun avslører og avkler makthaverne, ofte mennene, eller viser hvordan både kvinner og menn kan begå feilslutninger og ta dårlige valg, noe som fører til at relasjonen står i stampe, mens begge parter opplever at de taper og egentlig har det vondt. Det er tilfelle for eksempel i teksten "Barnet", som er så trist og samtidig et glitrende eksempel på hva som skjer når mennesker med ulike verdier og ønsker forsøker å skape seg et liv sammen. I novella "Drama i utkant i natt" har det gått enda lengre - samlivet er ikke lengre et faktum. Her går det riktig ille. I begge tekstene er synsvinkelen i tredjeperson, så vi kommer også nær mannens perspektiv. 

Sandel er utrolig presis i observasjoner og skildringer, og hun klarer å holde igjen viktig informasjon slik at leseren både lurer på hva en gitt situasjon handler om, hva personene egentlig diskuterer og viser til og hvordan det kommer til å gå videre. Vi får små innblikk i andres liv, svært begrensa med informasjon, og ofte er det slik at uhyggen kommer snikende. Bare ved hjelp av noen få ord kan hele teksten snu, og leseren blir sittende med frysninger nedover ryggen. Det er for eksempel tilfelle i teksten som heter "Mange takk doktor", og det er sjølsagt akkurat de tre orda som er bærende, og som er så ufattelig vonde. Orda er en selvfølgelig høflighetsfrase for doktoren, samtidig som de rommer en brutal tapserfaring for kvinna som ytrer dem. "Barnet som elsket stier" er så vemodig, nesten skjør, og jeg tror at svært mange kvinner kjenner seg igjen i skildringene, i den såre, vonde overgangen fra å være barn til å bli ung kvinne. Både da og nå er forventninger og krav mye å håndtere, og kan gjøre at det brått ikke lengre er så lett å løpe nedover stien.  

For den som har lest trilogien om Alberte, er dette gjenkjennelig både i tematikk, stil og tone. Der strever Alberte så med å overleve. De dagene hun velger å kjøpe blomster, har hun ikke råd til mat. Likevel må hun av og til ha de vakre blomstene, hun kan alltids klare seg med et kokt egg -. Det er maleriske skildringer og et uhyre finstemt og poetisk språk, samtidig som det er så klart og tydelig, det er kvinnelige kroppslige erfaringer som er så nøyaktig skildra at en umulig kan tro at Sandel ikke har vært gjennom det samme. Det er et skarpt blikk som iakttar, menneskene står nesten stive i et tablå før det hele begynner, vi har lysinnslipp, planter, musikk, skritt over golvet, klikk fra hæler og bølgene i en kjole. Det er så sanselig, og blikket er så intenst til stede i teksten, i her og nå, så leseren kan ikke unngå å være det samme. Og hele tida balanserer vi, sammen med personene, som på en knivsegg mellom frihet og ulykke, det vidunderlige livet og den blasse hverdagen, drømmen og de ytterst kjipe realitetene.

Cora Sandel debuterte seint, men godt. Hun blei kjent i sin samtid som en av vår tids beste novellister, og de sjølbiografiske Alberte-bøkene har status som et av forrige århundres beste kvinneportretter. Sandel jaga på ingen måte etter berømmelse. Hun ville opprinnelig bli maler, og studerte både i Oslo og i utlandet i mange, mange år. Og hun malte masse, men hadde aldri utstilling. Malerkunsten og det skarpe iakttakende blikket gjenspeiles i tekstene, og jeg kan se for meg hvordan hun skisserte opp tekstene i hodet før hun begynte å skrive - uten at jeg veit noe om hvordan hennes prosess foregikk. Språket er nydelig, i min utgave er det varsomt modernisert. Boka er behagelig satt og lett å lese. Men innholdet er på ingen måte lett. Det er både motstand og trykk i teksten. Og sjøl om jeg forsøkte å få boka til å vare lengst mulig, klarte jeg ikke å kaste fra meg en tanke: Velger mange andre lesere bort Cora Sandel? Har hun "gått ut på dato"?

Tja. Det å skrive fra en breiflabbs perspektiv, eller å skrive ei novelle om en papegøye og dens bakgrunn, er i alle fall ikke vanlig nå for tida. Jeg har vært borti slange og jerv i nyere romaner, uten sammenligning for øvrig. Der er det med et helt annet bakteppe, og dyra har en skremmende funksjon. Sandel på sin side viser empati og lever seg inn i dyras liv. Hun vil forstå, og hun vil skape forståelse hos leseren. Det samme gjelder når hun skriver om barn, om kvinner, om de enkle, de fattige, de utstøtte. Teksten er så presis at den nesten er klinisk, og observasjonene er så detaljrike og virkelighetsnære. 

Og det å skrive om de utstøtte og forsømte i samfunnet, de som blir plaga og mobba og holdt utafor fordi de er annerledes, det er nokså vanlig i samtidslitteraturen. Kvinner og kvinnelige erfaringer er det også mye av, i alle sjangre. Lotta Elstad (f. 1982) er en av mange forfattere som tematiserer svangerskap og abort, men hun er aldri i nærheten av Cora Sandels såre piskesnert! Overgangen mellom barndom og ungdom er også et helt ordinært tema. Men med unntak av Torborg Nedreaas (1906-1987) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), er det få andre som kan måle seg med sårheten til Cora Sandel. Og konkurransen mellom Carmen og Maja i novella med samme navn er så tatt på kornet. Da tåler leseren at det går litt langsommere, og at setningene er litt annerledes. Ganske raskt kommer en inn i rytmen, Sandels rytme, og der vil en bare være -. Stilen og tonen kan med andre ord virke gammelmodig, men tematikken er overraskende moderne, og tekstene er nydelige, overbevisende, kloke og skarpe. Sandel bør hentes fram og leses ofte!

Gratulerer med kvinnedagen!

Bildekilde: snl.no

Det er åttende mars, og derfor helt rett å skrive: Gratulerer med kvinnedagen! 

Jeg benytter dagen til å ikke bare snakke og skrive om politikk, ulike spørsmål og utfordringer som berører kvinner, som retten til selvbestemt abort, svangerskaps- og fødselsomsorg, amming, barne- og familiepolitikk, kjønnskvotering, likelønn, kvinnehelse, overgangsalderen, likeverd og likestilling, husarbeid, arrangerte ekteskap, vold i hjemmet, partnerdrap med mye mer, men også framheve og lese kvinnelige forfattere. 

I dag har jeg funnet fram fem flotte bøker av fem helt fantastiske kvinnelige forfattere: Claire Keegans Tre lys, Marta Norheims Oppdateringar frå lykkelandet. Røff guide til samtidslitteraturen, Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting, Simone de Beauvoirs Det annet kjønn og Margaret Atwoods Den spiselige kvinnen. Jeg er med andre ord i svært godt selskap i dag, og det håper jeg du er også. 

God kvinnedag! 

Alfabetlesing: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Bildekilde: Bokelskere

Kanskje jeg burde skjønt det allerede da jeg leste tittelen. Eller i alle fall da jeg så forsida på boka. Men, altså, når ei bok koster 34 kroner, så er en ganske hardhjerta om en bare lar den være. Og i tillegg: I nøden spiser som kjent fanden fluer. Jeg var i ei skikkelig knipe. Jeg hadde laga meg et leseprosjekt, Alfabetlesing, og så ikke ut til å komme lenger enn bokstaven F før alt brått skulle stoppe opp. Av bøker på G kunne jeg bare skilte med Gilgamesh (har lest, bare ei anna utgave, men samme oversettelse) og Gresstrå (ja, den sekshundre sider lange diktsamlinga der ja). Utvalget var labert. Men det måtte leses. Løsninga blei derfor denne, som jeg kom over på Norli i april i år, altså bare litt før det faktisk blei krise.

Veldig kort fortalt (men stort mer er det heller ikke å fortelle): Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai (på engelsk i 2008, på norsk ved Sarah Selmer (f. 1972) i 2018) er en brevroman som handler om medlemmene av nevnte forening, som oppstod på øya Guernsey under andre verdenskrig. Hovedpersonen, det vil si hun som sender eller mottar nesten alle brev, er den unge britiske forfatteren Juliet Ashton, som en dag i januar 1946 får brev fra bonden Dawsey Adams på Guernsey. Han eier en av hennes gamle bøker (navnet hennes står inni), og har noen spørsmål til henne. Ei brevveksling kommer i gang - det er begeistringa for litteratur som binder dem sammen - raskt vekkes hennes nysgjerrighet for litteraturforeninga spesielt og deretter øya generelt. Det baller på seg, hun vil skrive om øya og drar derfor på besøk. Deretter går det som det alltid pleier å gå i slike bøker.

Men dette blei altså ingen favoritt her hos meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Først: Brevromaner er en vanskelig sjanger å få til, og det med rette. Den stramme formen gir begrensninger. Noe av meninga er at vi kun skal få noen små innblikk i et par utvalgte menneskers liv og psyke. Det er ikke alt en kan formidle i brevs form på en troverdig måte - lange dialoger er for eksempel utelukka å gjengi slik de faktisk sies. Bruken av referater er hyppig, noe som kan, dersom det ikke fortelles godt, gjøre teksten ganske flat. Detaljene er ofte få, men viktige, eller så har brevskriveren bestemte nedslagsfelt der alt skildres, men deretter kan år passere uten kommentarer. De amerikanske forfatterne av denne boka, Mary Ann Schaffer (1934-2008) og Annie Barrows (f. 1962), henholdsvis tante og niese, er kanskje av en annen oppfatning, for her er det flust av flate referater med masse dialoger og uviktige detaljer.

Boka deres er i starten utforma slik at ulike mennesker fra Guernsey skriver til Juliet for å hjelpe henne med å samle informasjon om øya. Det fører til mange umotiverte livsberettelser, et lappeteppe som til sammen gir leseren oversikt over menneskene på det tyskokkuperte Guernsey. Problemet er bare at disse fortellingene dessverre er fulle av anakronismer, kommentarer og forfatternes etterpåklokskap heller enn de fiktive personenes kunnskap og håp for framtida. I et brev står det for eksempel at det skrivende jeg veit at det en dag vil finnes statistikker over krigen og okkupasjonen og så videre, men det har vedkommende ingen mulighet til å vite. Flere andre brev bryter grovt med synsvinkelen og skildrer noe som foregår i et lukka rom der de sjøl ikke var til stede. Det virker som om forfatterne har glemt sin egen samtid og sitt eget utgangspunkt, og at dette må lukes vekk i møte med 1946 og hendelsene i de seks foregående åra. Det er vanskelig, så absolutt, men det må gå an å legge lista litt høyere enn dette. Da Juliet reiser til øya, følger vi arbeidet hennes videre gjennom brev til Sidney, forleggeren hennes. Denne rapporteringa er litt for konstruert for min smak.

Deretter: Så er det dette med krigen. Både første og andre verdenskrig blir så mye brukt - ofte helt ukritisk - i ymse litteratur at de for meg framstår mest som et billig triks for å gjøre ei uinteressant historie interessant. Men skildringer av krig og grusomheter kan ikke gjøre opp for at ei bok er lusent skrevet. Denne boka er dessverre intet unntak. Sjøl om vi her får et rikt utvalg av ulike fortellinger om hvordan det var å leve på Guernsey under okkupasjonen, er disse nokså endimensjonale. Det er mangel på mat, brensel, såpe, frihet, om igjen og om igjen. Noen er barmhjertige samaritaner, noen holder kjeft, noen tyster, og det er alltid ei jente som forelsker seg i en tysk soldat. Dette har vi lest før. Teksten utfordrer ikke, berører ikke, ansporer ikke til refleksjon og gir oss ikke nye perspektiver, slik som for eksempel Torborg Nedreaas gjorde med sin novellesamling Bak skapet står øksen. Der får vi krig, i alle dens valører! Her får vi et lite bearbeida sammensurium. Enda verre er at fortellingene også er svært sentimentale uten å være rørende.

Nå som jeg først har begynt å liste opp, får jeg ta tredje punkt også: Slurv. Boka har ingen kapitler, men korte og lange brev og telegrammer om hverandre, der vi i kursiv får oppgitt avsender, deretter følger dato og løpende tekst. Vi holder oss i 1946 hele veien. En skulle tro det var en enkel sak å sørge for likt antall linjeskift mellom disse tekstbitene. Men det er visst usannsynlig vanskelig. Noen ganger er det to linjer i mellom, så tre, eller fire, plutselig åtte. Slikt irriterer meg grenseløst, men har naturligvis ikke noe med litterær kvalitet å gjøre, kun estetikk. Likevel: Det er jo så lett å ordne! Både oversetter Sarah Selmer og forlaget kunne tatt tak i dette flere ganger underveis. Ellers virker det som om oversetteren har gjort sitt beste her. Men som mannen min sier, en kan ikke pynte en gris.

Bildekilde: Boktanker

Vel, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er ei forutsigbar bok. Den er forholdsvis kort - formen ansporer til en viss grad til knapphet - men likevel sies det for mye. Brevene er mange og tidvis kaotiske, noen er intetsigende, noen er irrelevante; forfatterne har tydeligvis et sterkt behov for å nøste opp absolutt alle tråder. Den så ut som en skikkelig kioskroman, og jeg fikk en skikkelig kioskroman. Kan jeg da egentlig klage? Tja. Den var kjapt lest og blir nok også fort glemt. I det minste fikk jeg litt lyst til å reise til Guernsey - men ikke på grunn av det som fortelles i boka, mer fordi jeg leste om Guernsey etter å ha lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Og det er da noe.

Forøvrig er det ille at boka sjøl oppsummerer min leseropplevelse aller best. På side 44 står det nemlig følgende (se bilde): Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. Nettopp. Så nå vender jeg tilbake til de gode igjen.

Vilhelms værelse

Bildekilde: Bokelskere

Det første jeg tenkte da jeg kom ordentlig i gang med denne romanen, var: For et språk! Og da jeg hadde lest den ut: For et språk! Deretter: For ei bok!

Hun er dansk, Tove Irma Margit Ditlevsen (1917-1976), men for meg var hun nokså ukjent inntil jeg endelig fikk lest ut Vilhelms værelse fra 1975, som over nyttår ville runda hele ti år i ulesthylla mi. På mange måter er det rart at den har blitt stående så lenge. På andre måter ikke - jeg kan huske at jeg har prøvd meg på boka et par ganger tidligere da jeg var i begynnelsen av tjueåra. Men jeg kom meg ikke forbi den voldsomme og kaosprega åpninga, den trykkende følelsen av nederlag som ligger i, under og mellom linjene, intensiteten i språket og de mange tidshoppene. Nå, derimot, kom jeg igjennom alt sammen. Men om jeg blir klok på det, er en annen sak.

Hovedpersonen i romanen er forfatteren Lise Mundus, som det fortelles om i tredjeperson. Hun er en feira forfatter, en av Danmarks mest kjente, men hun er fanga i et destruktivt ekteskap, der hennes maktsjuke alkoholikermann Vilhelm bestemmer alt. Hennes fortid som narkoman hjelper heller ikke på saken, og hun lar seg dytte og manipulere, kue og bruke. Helt til hun får nok, og forsøker å ta sitt eget liv, hvilket bringer henne inn på en institusjon for en liten periode. Så er det ut igjen, og på'n igjen. Lise og Vilhelm misliker hverandre så sterkt at de mer enn gjerne er utro, de skryter av det, de bruker det som våpen i ei krigføring de kaller "vårt kjærlighetshat". Ja, for de elska hverandre en gang for lenge sida, og har en halvvoksen sønn sammen. Men nå, etter 22 år, dominerer hatet, ønsket om å påføre hverandre lidelse, behovet for total grusing og forsøksvis løsrivelse. Vilhelm drar, for alvor. Lise legges inn. Og for første gang i deres lange ekteskap, er de fra hverandre over en lang periode.

Men etter hvert som teksten trekker med seg leseren framover, fra det umake paret i leiligheten ovenpå, besatt av bestialiteter og destruksjon, fra Vilhelms værelse, der han isolerer seg, raller, drikker og spyr, fra Lises nervøse virring og endeløse provokasjoner, til Vilhelms raseri, hans utallige elskerinner, til det tragiske ekteskapets mange utfordringer, kriser og krangler, til psykiaterinnspill, medikamenter og sjølmedisinering - skjønner en hva som egentlig er kjerna i romanen. 

Det første en innser, er hvordan disse to, Lise og Vilhelm, som gjør alt de kan for å skade hverandre, gjør det fordi de er avhengige av hverandre - deres felles historie, den glødende kjærligheten og det like glødende hatet. De kan rett og slett ikke leve uten hverandre, uten den grusomme og giftige dynamikken. De er som besatte. Vilhelm skriver i dagboka si at lidelse så lett blir nytelse for Lise, og derfor kan han aldri plage henne nok, han får ikke jaga henne bort, hun drar aldri. Og Lise sier det rett ut: Den dagen han drar for alvor, er den dagen hun endelig kan begynne planlegginga av sitt eget sjølmord. Som om en verden uten lidelse er en verden hun ikke vil leve i, som om Vilhelm er alt. Og disse to er hverandres alt. De er hverandres evige kamp mot det onde, i seg sjøl og i den andre. Det er så direkte formulert, så usentimentalt formidla, at en nesten ikke klarer å ta teksten innover seg, en kjenner bare på vemmelsen Ditlevsen vekker i en, setning for setning.

Det andre som blir tydelig, er hvor mye av romanen som framstår som sann. Visse bøker vil aldri bli noe mer enn et oppkok, fordi avstanden mellom det litterære universet og leserens konkrete verden blir for stor. Her er avstanden stor, men likevel urovekkende nær, fordi forfatteren trekker universet helt ned til oss, det er som å gå inn i en naboleilighet, for eksempel den nedenfor, og inn på et tilfeldig værelse, ikle seg klærne i klesskapet og sove under den andres dyne. Vi blir aldri invitert med inn, men vi aktiveres som en slags kikkere, særlig gjennom paret ovenpå, og deres primitive, pirrende glede i andres ulykke. Vi kikker i, pirker i og grafser i Tove Ditlevsens levde liv. Og det er ekkelt.

For Vilhelms værelse handler aller mest om Lise Mundus, som "er" Tove Ditlevsen. Er i overført betydning, for det er naturligvis sprik. Men det blir likevel fort tett, kan hende alt for tett. Ditlevsen skriver inn seg sjøl, som Tove, fortelleren av romanen, og om seg sjøl, som Lise, som også forteller romanen, slik at metanivåene blir flere. Dette understrekes når en sammenligner romanen med Ditlevsens eget liv, hennes tarvelige arbeiderklasseoppvekst, problemene med alkohol og stoff, de fire ekteskapene og de fæle mennene, prisene, krisene, de psykiske problemene, innleggelsen og til slutt, det endelige sjølmordet. Vilhelms værelse er romanen om denne talentfulle, vakre kvinna med dårlig sjøltillit og knapp skolering, som defineres ut ifra og brytes ned av et mannlig blikk. Ei kvinne som vil domineres, og som i neste øyeblikk ikke vil. Ei som trenger destruksjonen for å skrive godt, som nyter nedturene for å skape. Like mye som boka er romanen om hennes eget liv, er den også romanen om hennes død.

Ditlevsen opererer med flere tidsplan i romanen, som hun uanstrengt beveger seg i mellom. Det er et nåtidsplan, som langsomt går framover. Dette handler om Lise som er innlagt, og hva som hender når hun vender hjem etterpå, når Vilhelms værelse er tomt. I bruddstykker får vi så vite om utvalgte hendelser i fortida. Det handler aller mest om Lise nå også, og hvordan hun bruker og brukes av Vilhelm, og hvordan angsten for å være aleine er verre enn alle krenkelser. Det er som å lyssette stadig nye deler av et skyggefylt bilde. Det er stygt og ufint, ekkelt og fælt, alt som vises og alt som skjer. Og det er så knapt og elegant skildra at en ikke merker at hendelsene, sansingene og orda kryper opp i en som bendelormer. 

Boka er intens og teknisk briljant, Ditlevsen turnerer virkemidlene elegant og bevisst. Det er en logisk orden i åpningskaoset, det er en hensikt bak hver person, hver handling. Stoffet har driv og kraft, sprengkraft, for det er tungt skyts forfatteren kommer med. Men hun skylder aldri på noe eller noen. Hun skildrer nådeløst, som et tidsvitne, sier: Sånn var det, sånn er det. Og fordi hun er så oppriktig og sann, blir det til at en tror på henne. En tror til og med på det verste, fordi det formidles så rett fram, nesten kynisk. All ømhet er skrelt vekk. Det er ingen kjærlighet til Vilhelm i teksten. Men det er ingen kjærlighet til Lise heller. Vi nærmer oss kan hende en slags kjølig forståelse, men ikke noe mer. Det slo meg underveis at stoffet er håndtert på en utprega maskulin måte, og har en ganske maskulin framstilling. Slik er Tove Ditlevsen stilmessig en naturlig forlengelse av forfattere som Amalie Skram (1846-1905) og Karen Blixen (1885-1962).

Romanen Vilhelms værelse er et imponerende stykke håndverk, det er stilsikkert, stramt og sterkt hele veien. Og språket er suverent. Men leseropplevelsen var mer ubehagelig enn god, fordi boka var, for meg, overraskende destruktiv, og urovekkende i sin tematisering av et akterutseilt ekteskap. Jeg ender derfor med stor respekt for Tove Ditlevsen som forfatter, og jeg forstår godt hvorfor hun har den posisjonen hun har i dansk litteraturhistorie. Men jeg vil nok vente litt før jeg gir meg i kast med neste Ditlevsenverk. Det krever både mot og styrke. Romanen var forøvrig upåklagelig oversatt av Torborg Nedreaas (1906-1987) - en søster i ånd og verk.

Bare Alberte

Bildekilde: Bokelskere

Det er både vemodig og litt vanskelig å endelig skulle skrive om siste bindet i en av de beste trilogiene på norsk noensinne. For meg ruver denne bokserien høyt, høyt der oppe, sammen med for eksempel de tre bøkene om den stolte Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (1882-1949), Herdisbøkene til Torborg Nedreaas (1906-1987) og Toratrilogien til Herbjørg Wassmo (f. 1942). De to siste er også reint tematisk på mange måter beslekta med verket jeg nå har fullført. Jeg sikter sjølsagt til Albertebøkene til Cora Sandel (født Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, svensk mor og norsk far, 1880-1974).

De tre titlene i trilogien er Alberte og Jakob (1926), som jeg leste i våres, Alberte og friheten (1931) som jeg leste seint i høst og til sist Bare Alberte (1939). Alle bøkene er lest sammen med Birthe. Det er sistenevnte jeg har lest nå i førjulstida, en roman så sterk, kompleks og enhetlig at den nesten er vond å skulle ta tak i. For sjelden har vel en roman vært så metta med kamp og kraft, nøling og tvil, stahet og styrke - en styrke som kommer innenfra, en kamp som må tas, en skaperkraft som krever, ganske enkelt bare ved å være til, et press en umulig kan holde ut, en offervilje en sjeldent hører om og langt mindre kunne tenke seg å yte sjøl. Det er full kollisjon i Alberte Selmer, en støyende, krevende og altoppslukende kollisjon, mellom den oppofrende morsrolla og den utmattende kunsterrolla - eller var det omvendt? Og kan ei kvinne være begge deler, både kunster og mor på samme tid, ett hundre prosent til stede i kunsten og for barna, samtidig, være skapende, være mor, være seg sjøl?

Men det begynner jo ikke slik, å nei. I begynnelsen er vi ved den franske kysten i Bretagne et sted. Tre par, hovedsaklig bestående av kunstnere, og deres to barn, har gått sammen om å leie et gammelt feriehus for noen måneder. Pierre er forfatter, en god en også, men etter deltakelsen ved fronten under første verdenskrig har han ikke vært helt seg sjøl. Han er skada både psykisk og fysisk. Husmora og kona Jeanne gjør alt hun kan, inkludert det at hun maser Pierre helt fra sans og samling for å få han til å prestere litterært. Sammen har Pierre og Jeanne dattera Marthe på sju år. Så er det svenske Eliel, som fremdeles er skulptør. Sia sist har han fått en viss suksess, noe som har ført til utfordringer i forholdet til Liesel, som fortsatt forsøker seg som maler, men som aldri får det helt til. Den kronisk hostende Liesel ønsker seg desperat barn, Eliel ikke. Alt mellom dem er steilt og nærmest uforsonlig. Norske Sivert, derimot, får det til. Nye eksklusive vaner, dyre presanger og endringer i hjemmet vipper forholdet hans til Alberte, som gjerne vil skrive, en smule ut av balanse. Men kanskje det egentlig trengs, de har gått seg helt fast, de to. Alberte og Sivert, som også er foreldre til Brede på fem år, sjøl om ingen av dem synes å huske helt hvordan det gikk til.

I slutten av forrige bok blei det nemlig bare sånn. Alberte blei gravid. Barnet var uten tvil Siverts. Hun klarte ikke tanken på å ta abort, og han stilte opp og gjorde alt rett. Nå sitter de der, begge to, i et stivna forhold, og Alberte erkjenner at hun har fått barn med feil mann. Det er noe av det verste hun kunne gjort, skjønner hun. For hun er redd Sivert, redd hans ulmende temperament og hans ustadighet, hans mange luner og svingende fokus. Redd hans nye ideer om oppdragelse, kvinner, mannsrolla og psykologi, redd for hvordan han håndterer gutten, om han husker på alt sammen, som bør og skal gjøres -. Og ikke minst er Alberte redd for framtida. Deres framtid, sammen. For når det blir tydelig at Sivert er utro, føler Alberte mer enn noensinne at hun må trå til. Hun må tjene penger, egne penger, hun må kunne forsørge seg sjøl og Småen i tilfelle han går fra dem. Hun må. Men hun får det ikke til.

Åtte mennesker under samme tak byr naturligvis på friksjoner av ymse slag. Brått blir det tydelig at Alberte og Pierre har forelska seg i hverandre, og selskapet brytes opp. Alle vender tilbake til Paris med toget, samme veien som de kom, tilbake til sine normale, krevende kunstnerliv, eller i Albertes tilfelle, til søm som hun aldri får dreisen på, det blir bare stygt og skakt alt sammen, til kjedelige turer i parken, intetsigende dager fylt med innkjøp og matlaging, bekymringer for Småen, gnisninger med Sivert og netter som ikke er til å holde ut. Da kverner tankene og hun får mangt å skrive ned -. Men det er bare håpløst, alt sammen. Alberte tar sovepulver og forsvinner inn i en drømmeløs tomhet.

Jeg vil ikke røpe mer om hva som skjer i boka, hvordan det foregår eller hvorfor det utspiller seg slik. Det som er viktig her, er at den kampen som Alberte alltid har kjent på, alltid har visst må komme, her endelig kulminerer. Gjennom tre utviklingsromaner, som på mange måter kan ses som én, har hun funnet ut hva hun ikke vil, deretter hva hun vil, hva som er mulig og deretter hva som ikke er mulig, hvem hun vil ha og så hvem hun absolutt ikke vil ha. Fortsatt sliter hun med hvem hun er, men nå, som hun har fått tildelt rollene som mor og kone, har også identiteten begynt å feste seg. Men fremdeles er det en åpen plass, og den plassen kan bare fylles av ei rolle. Alberte må bli kunstner. Hun må ta steget ut, hun må tørre og våge, ønske og håpe, skrive og stryke, mestre og klare, å bli forfatter.

Men det er så vanvittig skummelt. Ikke bare fordi det er usikkert om Alberte i det hele tatt får det til, men også fordi det er så usikkert økonomisk. Hvordan kan hun, med hodet og hjertet på rett plass, ta sjansen på noe som kanskje ikke gir henne ei fast inntekt? Hvordan kan det legitimeres overfor sønnen, som trenger mat, et sted å bo, klær, skolegang? Alberte og Sivert fikk Brede rett før krigen, og har allerede vært igjennom mange lange år hvor ingenting var å få tak i, og hvor de var både sultne og kalde. Har ikke Småen lidd nok? Hele hans person bærer preg av kulde, en kulde Alberte kjenner så alt for godt igjen. Han er liten og tynn, bleik, litt gusten, han blir verken riktig brun eller ser særlig sunn ut. Mot Marthe, som både svømmer og løper og er om seg, er Brede et matt og sutrete barn som gjør krav på sin mor stadig vekk. Du duller, sier Sivert, og føyser henne vekk. Nå skal Småen bli Brede, bli en mann. Og han skrubber Småen så hardt at hele guttekroppen dirrer under håndkleet.

Hvordan kan noe, eller noen, konkurrere med styrken, plikten, omsorgen, bekymringene og kjærligheten i morshjertet? Instinktene som ligger så djupt nedfelt i en, at alt annet ikke betyr noe, så lenge barnet har det bra? Ingenting kan vel det. Alt annet skyves til side, og Alberte søker tilbake til den håpløse sømmen. Klær må han jo ha, Småen -. Men hva hvis en så får visshet, ser det, føler det? At barnet trives, vokser, utvikler seg, tilpasser seg? Bare det å leike med tanken, er farlig. Kan en slutte å være mor når en først er blitt det? Kan en ta pauser, skru av instinktene, glemme omsorgen og bekymringene? Er det greit å forlate et barn, en familie, for å så vende tilbake? Hva gjør så i tilfelle det med barnet, med en sjøl? Har en egentlig et valg?

Alberte famler, som i mørke. Ikke kan hun rette seg etter Småen, som bare krever henne og aldri tenker på at hun også er og har behov, ikke etter familien, som ikke lenger eksisterer, eller vennegjengen, som sakte oppløses. Religionen har hun avskrevet for lengst. Jakob sender brev, denne gangen fra Australia. Hun er helt aleine. Og Siverts ord er så harde. Han gjør narr av skriveriene hennes, holder det for ingenting. Det er ingenting, tenker Alberte også og vil gi opp alt sammen. Men så kommer denne drømmen. Du må slå deg igjennom, sier stemmen. Veggen er der, hard, glatt, kun med et lite hull i. Hun kan stikke handa igjennom. Noen er der, på andre sida, men for at hun skal kunne se, må resten av veggen slås ned. Alberte våkner av sine egne skrik.

Trilogien om Alberte begynner mest som i villelse. Alberte har få faste holdepunkter her i verden, og kjemper for å beholde dem hun har erverva seg. Når kampene ingen ende vil ta, tenker hun at løsninga er å komme seg vekk. Men det blir enda verre. Først må hun kjempe for å overleve. Penger blir vanskelig å få tak i, og Alberte strever seg gjennom bind to. I bind tre får hun en ny fiende: Sivert. Han ler, er utålelig og samtidig god, og hun unnskylder seg, tar ikke tak, gjemmer seg bak husarbeid og morsplikter, for takknemlig må hun da være. Og til slutt erkjenner hun at den største fienden av dem alle er, og har alltid vært, hun sjøl.

Som de to foregående bøkene er også Bare Alberte ei språklig overlegen bok. Sandel skildrer så uhyre presist. For meg utspiller romanene seg i en verden fylt med mjuke gråtoner og duse farger, der bevisst utvalgte detaljer får glitre, sterkt og klart. Det kan være solskinnet som faller inn av de høye vinduene, løvkronene i parken mot den blå himmelen, ansiktet til Pierre, putene i sjeselongen, havet som er som melk. Det er nydelige sansninger av lukter og landskap i små drypp, aldri for mye, alltid svært stemningsskapende. Som skildringa av Alberte når hun for første gang på mer enn tolv år hører lyden av havet. Scenen er visuell og sår, men bikker ikke over i det sentimentale. Sandel holder oss litt på avstand, som om vi stod og så på et maleri. Likevel dunker det i oss, som om vi var Alberte.

Bøkene om Alberte er svært vakre og stemningsfulle samtidig som de er engasjerende og viktige både fra et litterært og politisk synspunkt. Sandels skildringer er så sterke at det er vanskelig å se for seg at de ikke har et virkelig forelegg, nemlig forfatterens egne erfaringer som ung kvinne med drømmer i kunstnerbyen Paris. Om det er en reell sammenheng mellom virkeligheten og fiksjonen, kan vi bare spekulere i. Men Sandel klarte det. Kanskje Alberte også?

Siste bok i trilogien preges også av en litt mer effektiv og ytre dramaturgi enn de tidligere bøkene, sjøl om kampen og spenninga nesten hele veien er på et indre plan. Den første boka er den stilleste, dramatikken foregår i utkanten av Alberte og angår henne liksom ikke. Hun lar seg rive med et par ganger, men begraver alt i sitt indre, er avstengt, mutt. Det er langt mellom punktene der Alberte hiver etter pusten og leseren setter opp tempoet. Alt er skildra i samme langsomme tempo, Sandel har all tid i verden til å la leseren komme inn i miljøet. Deretter kommer vi nærmere Alberte i bok to. Handlingene som utspiller seg angår henne mer direkte, og hun klarer ikke helt skjule følelser eller reaksjoner. Her tenker jeg for eksempel på det som har med Nils Veigård å gjøre. Han er den som for alvor klarer å bryte gjennom den tause muren Alberte har reist omkring seg. I siste bok er handlinga kommet helt nær. Alberte kan ikke gjemme seg lenger, kan ikke stenge av, for hun er i dramatikken og dramatikken er i henne.

Hver bok byr med andre ord på brudd og kontinuitet, konkret og abstrakt. Kontinuiteten består selvfølgelig i at det er samme person vi lesere følger hele veien, hun ser verden på en bestemt måte og skildrer for oss slik bare hun kan. Alt belyses av Alberte, det hun veit, kan, tenker og kommer på underveis. Hun hopper bakover i tid for å fortelle, og vender så tilbake til nået. Bruddene består i mye og kunne fylt et eget innlegg aleine, her vil jeg framheve at Alberte i første bok bryter opp og vekk - psykisk og fysisk. I andre bok brytes stengslene hennes ned utenfra, hun må slippe noen inn på seg, hun må tørre å åpne seg. Det må gjøres av andre og av Alberte sjøl. I siste bok må hun brytes ned innenfra. Og den kampen er kun hennes egen. Denne bevegelsen må til for at Alberte skal finne fram til det som er Bare Alberte.

Favorittbøker: A

Fra mars 2012 til mai 2014 hadde jeg jevnlige innlegg her på bloggen hvor jeg kåra mine favorittforfattere fra A til Å. Nå som jeg er i mål med forfatterprosjektet, går jeg over på de konkrete bøkene. Er det samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? Jeg håper å komme med ett eller to eksempler på viktige boktitler som betyr mye for meg på hver bokstav, og helst skal det hele begynne med gjeldende bokstav i alfabetet. Og jeg vil naturligvis gå alfabetisk til verks, noe som betyr at A, som vanlig, er først ut. På A fant jeg mange gode eksempler i hyllene mine, så det blei et overraskende vanskelig valg. Men til slutt blei det slik:

Bildekilde: Aschehoug

Av måneskinn gror det ingenting
Denne romanen blei skrevet av den norske forfatteren Torborg Nedreaas (1906-1987) i 1947, og er en av de sterkeste norske romanene jeg har lest så langt. Jeg har tidligere skrevet om den her, da jeg leste boka i forbindelse med studiene tilbake i 2010, men jeg vil også skrive litt i dette innlegget. Som kjent endrer leseropplevelser både form og innhold etter hvert, hjernen er jo selektiv, og i disse innlegga vil jeg fokusere på bøkene som jeg husker dem, og legge vekt på å begrunne hvorfor jeg syns de er gode. Ikke nødvendigvis så mye kritikk, altså.

Av måneskinn gror det ingenting er en sjeldent intens roman, hvor alt berettes til både bokas mannlige tilhører og kvinnelige leser mest som i en strøm. Det er faktisk mannen som gjenforteller til leseren, men han er så uhyre detaljert og presis at en ofte tror det er den 38 år gamle kvinna, bokas egentlige hovedperson, som fører ordet (og det er det jo, indirekte). Den mannlige fortelleren farger ikke historia i det hele tatt, han danner kun ei ramme, det er hennes liv det dreier seg om, hennes mindreverdige arbeiderklasseliv i småsamfunnet Gruben, og særlig hennes vedvarende forhold til en eldre mann. Allerede i begynnelsen av boka blir en klar over at det er en ubalanse i dette forholdet, at mye ikke er som det skal, og som så ofte ellers, er det den unge jenta som risikerer alt, og som står aleine med synd, skyld, skam og sjukdom mot bygdesnakk og rykter. Og åra går.

Av måneskinn gror det ingenting er ei sår bok, og det er mye følelser involvert for både hovedpersonen og leseren, helt uten at forfatteren blar gjennom hele følelsesregisteret eller skildrer emosjonene eksplisitt. Mye får forbli usagt, noe som skaper et sterkt trykk i teksten, og hovedpersonens ordknappe skjebne berører meg veldig. Særlig de forferdelige gjentakelsene -. Det er aldri tvil om at det er henne vi føler med, sanser og lever gjennom, at det er henne vi sørger og lider med. Likevel spør en seg om det kunne gått annerledes, hva hun kunne gjort, men språket er så sterkt, insisterende og suggererende, at det blir utfordrende å være objektiv eller å se for seg en mulig utvei. Kanskje er hun dømt til dette, å streife rundt nattestid, å brette ut sin tragedie til andre? Kanskje skal hun alltid forbli denne navnløse, kua og underdanige, ihjeltråkka kvinna? Men gjennom verket gir Nedreaas henne ei sterk stemme, og i sin beretning er hun kompromissløs, ubarmhjertig. Nå skal folk få vite, nå skal de høre. Og det er som å få seg et slag rett i mellomgolvet så en mister pusten.

Romanen er vanskelig å legge fra seg på grunn av fortellingas struktur og tematikk (som jeg ikke vil avsløre mer om her), og den er dertil vanskelig å lese på grunn av tematikk og hendelser. Det er en omfattende, fæl materie Nedreaas tar tak i, og hun fortjener ros for at hun, som radikal kvinne, nettopp setter søkelyset på dette. Komposisjonen er særegen og elegant, språklig sett er romanen muntlig, tilgjengelig og nyansert, men også lada med symbolikk, undertekst og vakre stemninger. Verket er et imponerende håndverk som rommer svært mye, og som en med fordel kan lese om igjen på forskjellige stadier av livet.

Hva er din favorittbok på A?
Av måneskinn gror det ingenting var her i hard kamp med den historiske romanen Alias Grace av Margaret Atwood, den essayistiske kvinnekampen som skildres i Amtmandens Døttre av Camilla Collett, den Bibel-inspirerte, symbolske kortromanen Andvake av Jon Fosse, de såre skildringene i Alberte og Jakob av Cora Sandel, den lavmælte Alt som er av Brit Bildøen, den morbide Amsterdam av Ian McEwan og enda noen til. Men det blei altså Torborg Nedreaas, fordi hun med subtilitet og slagkraft leverer et politisk brennbart stoff som berører og maner til engasjement.

Ei kvinnelinje i norsk litteratur

Lesinga av romanen Alberte og Jakob (1926) i slutten av april ga meg mange nye tanker, men også noen gamle. Forfatter Cora Sandel (1880-1974) bruker og skildrer nemlig flere etter hvert svært velkjente og velbrukte litterære temaer, og det blir lettere, jo mer en leser, å gjenkjenne disse temaene, presentasjonen og diskusjonen av dem - og ikke minst tankene som ligger bak - og deretter sammenligne dem, se hvordan de beveger seg i litteraturen, dukker ned og opp igjen. Eller kanskje de aldri egentlig forsvinner?

Mamma bruker ofte ei elv som et bilde på litteraturen. I ei elv er det nødvendigvis vann, som vi alle veit, men det er aldri det samme vannet som renner forbi den store steinen, den velta trestammen eller den vårgrønne gresstusten. Det er en kontinuerlig bevegelse, konstant fornyelse. Og under overflata, som kan være blank og stille, bevende, krusende, brusende, buldrende, sprutende, larmende - alt etter som vi befinner oss ved en rolig kulp, et stryk eller et fossefall - er det alltid strømninger vi ikke umiddelbart legger merke til. De kan være svake, nærmest usynlige langt nede i dypet, eller utrolig sterke - alle som har sett et blads ferd på ei elv veit hva jeg mener. Bladet kan seile lett av sted, plutselig fare av gårde, stoppe opp, suse av sted igjen, stanse helt (det er her vi må dytte med en pinne), for å brått befinne seg i en virvel. Er virvelen sterk nok, trekkes hele bladet inn mot sentrum og ned.

Og slik er det i stor grad med litteraturen også, for eksempel i forhold til hvor ofte ulike sjangre, figurer eller motiver blir populære og hvor ofte forskjellige temaer tas opp og behandles. Hovedstrømmene trekker med seg forfattere og lesere, og noen ganger går det urovekkende friksjonsfritt. Det blir moderne, kanskje til og med et fenomen - her kan en assosiere både til vampyrer og Knausgård. Men under overflata lurer andre strømmer som helt uventa kan gjøre seg gjeldende og sende oss langt avsted - noe som skjer både konkret og abstrakt i for eksempel en god historisk roman. Og et blad som går under i en minimalstrøm, kan gjenoppstå der en minst venter det, som et litterært motiv eller tema.

Bildekilde: Gyldendal

På mange måter er det naturlig å begynne med pioneren Camilla Collett (1813-1895). Hennes verk Amtmandens Døttre fra 1854-55, langt på vei en sjølbiografisk utviklingsroman, tematiserer i aller høyeste grad den historisk samtidige ungjentas problemer i forhold til utviklinga av en egen identitet, eller egenutvikling og identitet. Hovedpersonen Sofie opplever et massivt press, særlig fra mora, om at hun, som embetsstandsdatter, må gifte seg med en passende mann. Men hvordan kan Sofie gi sitt ja til en mann hun ikke kjenner når hun nesten ikke kjenner seg sjøl og ikke veit hva hun vil ha? Vil hun ha Kold eller Brandt? Mora hjelper henne ikke. Alle spørsmål Sofie sitter inne med blir avfeid, og hun gis verken tid eller ro til å kjenne eller tenke tenke etter. Og til slutt tør hun ikke spørre mer. Men hun observerer sine eldre søstre og andre bekjente, og ser hvordan kvinne etter kvinne fanges i kjærlighetsløse pliktekteskap som er arrangert og kommandert av foreldrene. Og Sofie steiler mot tanken, en slik skjebne er ikke noe hun ønsker for seg sjøl! Men piker av embetsstanden skulle helst ikke tenke, de fikk liten eller ingen utdanning, de skulle ikles fedrenes oppfatninger og mødrenes roller og dannes i støpeskjeen innenfra og ut. Huslige sysler, ja, men ellers bare plikt og gjøren. Kvinnas lodd er å tåle, bære, lide, tie, skriver Collett, og det er den fullstendigste oppgivelse av selvet.

Bildekilde: Gyldendal

Vi går fra midten av 1850-tallet og realismens inntog i Norge, til slutten av århundret. Vi befinner oss fortsatt i embetsstanden, men langt lenger nord. Cora Sandels Alberte bor i en by som minner om Tromsø, men menneskene kunne like gjerne vært tatt fra Colletts roman. Det er fortsatt fasaden som er alt, og det er mye prestisje knytta til døtrene, som sjølsagt skal giftes bort med brask og bram til et godt parti. Men det er ikke så lett når en heter Alberte og vokser opp hos sorenskriver Selmer med frue, stadig er keitete og mager og ikke har noen friere, men ofte kjenner på det skammelige ved å være fattigfornem. Alberte er av embetsstanden, men ikke rik nok, pen nok eller god nok. Aldri. Men hvem er hun egentlig, når hun ikke er "nok"? Alberte får den utdanninga Sofie ikke får, og kunnskapen vekker en slags tørst i henne, hun vil vite mer, lese mer, se mer, forstå mer, sanse og erfare sjøl. Men så får hun ikke lenger lov, og Alberte vender seg innover i seg sjøl. Hun går ikke med på moras fasadeleik og løper ut i naturen, hun gjennomskuer de økonomiske problemene til familien og til slutt også mora sjøl - som i aller høyeste grad er et collettsk eksemplar av kvinna, med alle de byrder det medfører. Og slik vil ikke Alberte ha det. Trilogien, som jeg enda ikke har lest ferdig, sin storhet ligger visstnok i skildringa av Albertes identitet og utvikling, som for alvor starter i den første boka.

Bildekilde: Aschehoug

Rundt første verdenskrig rusler ei småpie ved navn Herdis rundt i Bergen by. Hun bor på Sølverstad, er av øvre middelklasse, har langt rødt hår og må gå til barnehagen helt aleine. Det er sjølsagt gjennomgangsfiguren til Torborg Nedreaas (1906-1987) jeg skriver om nå, den vesle jenta Herdis som først dukker opp i novellesamlinga Trylleglasset fra 1950, og som gradvis blir eldre i de to romanene Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971). Hadde det ikke vært for sjangerendringa, ville tekstene om Herdis uten tvil blitt kalt for en trilogi, for det er jo det det egentlig er. Også her finner vi en utstrakt tematisering av opprettholdelsen av fasader, økonomi, moras press på dattera og et bevisst ønske om å ikke være slik sjøl. Tendensen så langt i disse ellers vidt forskjellige verkene er at kvinnas krav og sjølbevissthet øker i takt med det generelle utdanningsnivået og graden av modernitet i samfunnet, noe som stemmer overens med den faktiske historia. Her er Herdis et godt eksempel på ei moderne, ung kvinne som ønsker å vite, og som ønsker å bruke kunnskapen til noe. Men sjøl om kvinna da faktisk får stemmerett i 1913, er det ikke bare enkelt. Det vitner Herdisbøkene om, som forteller om ei urolig barne- og ungdomstid prega av krigserfaringer og økonomiske nedgangstider, politisk uro og kolliderende ideologier. Nedreaas skildrer mesterlig hvilke massive inntrykk dette setter i et følsomt barnesinn, og hvor vanskelig det kan være å finne seg sjøl i ustabile omgivelser. Men Herdis er modig, og gjør det hun mener er rett.

Bildekilde: Gyldendal

Og det gjør Tora også. Med trilogien om Tora, som består av Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986), er vi tilbake nord i landet. Det er etterkrigstid, og for de minst privilegerte er det mangel på det meste. Tora er datter av den hardtarbeidende og kjølige Ingrid og en forsvunnen, kanskje død, tysker. Hun bor i Tusenhjemmet med mora og stefaren Henrik, og alle tre blir på hver sin måte uglesett av samfunnet. De er ikke helt a4, sjøl om mora forsøker å gi inntrykk av at de er det. Fasaden betyr med andre ord mye også her. Tora synes det er vanskelig at hun ikke veit hvem som er pappaen hennes. Og verre blir det når Ingrid ikke vil snakke om det. Hun legger lokk på alle følelser og stenger til og med den følsomme datteren sin ute. Herbjørg Wassmo (f. 1942) skildrer hvordan Tora fantaserer og drømmer. Aller helst vil hun at faren hennes skal komme og ta henne med bort fra alt sammen, fra den lammende angsten og farligheten, som preger identiteten hennes sterkt, og som i perioder forstyrrer hele hennes naturlige utvikling. Tora deler utferdstrangen, men er den eneste hovedpersonen som ikke eksplisitt trakter etter mer kunnskap. Men når hun får mulighet til å reise bort for å gå på skole, så gjør hun det.

Den tematiske linja jeg her trekker fram er ulike litterære behandlinger og sider ved den norske kvinnas identitet og utvikling over en hundreårsperiode, men det er naturligvis mye mer ved disse bøkene enn det. Det er sjølsagt også andre verk som kunne passe inn i ei slik linje, jeg har bare gjort et lite utvalg, sjøl om jeg oppfatter at verken Amalie Skram (1846-1905) eller Sigrid Undset (1882-1949) behandler denne tematikken så eksplisitt som Collett, Sandel, Nedreaas og Wassmo. De fire bygger også på hverandre, noe en lett kan se om en foretar en enkel og overfladisk sammenligning.    

For eksempel sliter alle hovedpersonene med forholdet til sine mødre. De blir behandla kaldt, og forventningene til deres vesen, person, handlinger og tanker er svært konkrete, men uoppnåelige. Ungjentene opplever gang på gang at de skuffer foreldrene og seg sjøl, og det sender dem ut i et følelsesmessig vakuum hvor de ikke helt veit opp eller ned og langt mindre hvem de sjøl er. Standsmessig oppførsel er viktig, normene er kvelende mens fasaden holdes høyt. Foreldrenes, og særlig mødrenes, strenge krav oppleves som ei tvangstrøye, og en etter en bryter de opp og ut. Det krever mot og styrke, og gjennom denne handlinga utvikles og modnes hovedpersonen, og vi får avslørt viktige trekk ved kvinnas karakter.

Ved bøkenes begynnelser er det også tydelig at dette er følsomme jenter. De er sarte og vare for lyd, lys, kulde og sterke sanselige inntrykk. De karakteriseres nokså ulikt: Sofie er usikker, Alberte fryser, Herdis juger, Tora er redd. Felles er at alle fire søker ut fra det kvelende hjemmemiljøet, til Grotten, til naturen, til kysten, til skogen. Og alle lar seg også bevege av kunst, for eksempel musikk, og prøver seg på ulike måter sjøl. Både Alberte, Herdis og Tora har små, hemmelige notatbøker de skriver vers og fortellinger i, mens Margrethes opptegnelser er svært viktige for Sofie. Det skriftlige blir en måte å bearbeide på, det er en nødventil, og etter hvert også en vei ut. Dette underbygger langt på vei det sjølbiografiske elementet, som fins i en viss grad i alle verkene.

I tillegg kan en se på den ideologiske overbygninga som fins i disse bøkene. Camilla Collett framstår som den reine kvinnesakskvinna. Hun krever utdanning for kvinner, og frihet i partnervalg og ved ekteskapsinngåelse. Hun er et svært moderne talerør som gjennom essays og romaner, med realisme og ironi som virkemidler, viser hvor ulykkelig kvinna og familien blir ved arrangerte ekteskap, og hvordan dette igjen påvirker samfunnet på en negativ måte. Kjærlighetsekteskap er derfor tingen. Her kan en jamføre med Colletts eget liv.

Cora Sandel maner med Albertebøkene til opprør og organisert engasjement for viktige kvinnesaker. Hun viderefører Colletts utdanningskrav, men krever også stemmerett og frigjøring. Det tydeligste eksempelet på dette i Alberte og Jakob er Albertes mangel på muligheter, og hvordan det holder henne tilbake og murer henne inne, både fysisk innafor hjemmets fire vegger og psykisk i seg sjøl. Kontrastene til broren Jakob, som bryter ut fra stand og slekt, by og utdanning, er slående. Også her kan en jamføre med forfatterens eget liv, som var sterkt prega av et behov for frihet.

Kommunisten Torborg Nedreaas har et kraftig politisk engasjement som går langt utover romanproduksjonen hennes. Men det som kommer til uttrykk i tekstene om Herdis, er hvor urettferdig godene er fordelt. De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Foreldrene til Herdis krangler om penger, og sedler brennes i ovnen. Nedreaas vil ha like muligheter for alle, både Herdis og fattigungene skal kunne gå på gode skoler, ha tak over hodet og klær på kroppen. Hun krever at samfunnet får bukt med en utstrakt dobbeltmoral, som går på seksualitet, fattigdom, vold i hjemmet og dobbeltarbeidende kvinner, og at kvinner frigjøres økonomisk. Igjen er det interessant å se på forfatterens egen livsførsel.

Gjennom Torabøkene av Herbjørg Wassmo aktualiseres kvinnas rett til å råde over egen kropp, noe som passer godt med kvinne- og abortsaken som dominerte på 1970-tallet og som unektelig har prega Wassmos arbeid. Tora kues på mange ulike måter, men verst er det når hun underlegges farligheten. Hun stivner av redsel, og veit med sikkerhet at den som kommer i mot henne, har mye mer fysisk styrke. Hadde Tora fått den hjelpa hun trengte, av mora, av lokalsamfunnet, av storsamfunnet, ville kanskje trilogien om henne fått en helt annen utgang. Forfatterens eget oppgjør med fortida peker i den retning.

Fire drivende dyktige forfattere som lever som de skriver, fire fenomenale verk som berører og engasjerer: Den norske kvinnas identitet og utvikling gjennom et århundre er behørig skildra i lys av ideologi, frihetskrav, utdanning og medmenneskelighet. Hvem er den neste som skal trekke denne kvinnelinja videre?

Vårlesing

Endelig er det mars! Og med mars kommer våren. Men hittil har jeg ikke sett så mye av den at det gjør noe. Riktignok er det blitt mildere, og det er ikke bare snø som faller ned fra himmelen. Smeltinga har også begynt, men det fryser jo på igjen hver kveld, så en kan spørre seg hvor effektivt det egentlig er. Den jevne temperaturen midt på dagen er to plussgrader, null sol, skyer og tåke. I dag sludda det også, som en ekstra vårbonus. På veiene, særlig gangveiene, er det godt med is, noe som betyr brodder som basisutstyr for alle som ikke vil risikere ryggen, piggdekk og godt med bremser på barnevogna (vi bor på en bakketopp). Jeg kjenner at jeg ser fram til de dagene hvor vi kan legge alle former for tjukke vinterhabitter på loftet - jeg er en smule lei av å se ut som Michelin-mannen hver gang jeg går ut.

Men fra drømmer om "ein betre vår ein gong" (Elias Blix) til leseplanene for årets første vårmåned:

Torborg Nedreaas
En evig traver på disse innlegga, men IKKE NÅ LENGER! Nedreaas blei endelig ferdiglest, og det jeg trengte for å komme i mål, var et spark bak i form av Bjørgs bokhyllelesing. Et godt gjennomtenkt initiativ derfra, og kryss for meg!

Ragnhild Jølsen
...trenger jeg ikke skrive så mye om. Hun er omtrent like trofast som Nedreaas; forlengst introdusert på disse listene og halvlest. Dessuten er hun kommet for å bli ei stund til. Brukshistorier og Efterlatte arbeider er satt på vent til april på grunn av mer fristende leseprosjekter (men tida går fort).

Margaret Atwood
Sammenligna med forrige måneds leseplan, er det få endringer så langt. Atwood dukker jammen opp på lista denne gangen også, sjøl om jeg fikk kryss og greier sist. Grunnen er at Atwood har en såpass stor produksjon at det stadig er noe som må leses (henta ei bok på biblioteket seinest i dag), samt at den boka jeg leste i månedsskiftet januar/februar, er den første i en trilogi. Og nå ser det jammen ut til at jeg skal lese de to resterende bøkene i trilogien i løpet av våren, sammen med Birthe og Frøken Vims. Gleder meg! Først ut er Flommens år, som skal leses i mars. Bli gjerne med, du også!

Doris Lessing
...skulle strengt tatt vente ei stund til. Men så er det slik at månedens bok hos Bjørg skal være ei bok fra Afrika. Det fins, så vidt jeg veit, ikke i mine bokhyller per nå. Jeg kan i alle fall ikke oppdage noen slike bøker, og jeg har gått over alt ulest fire ganger. Derfor ser jeg meg nødt til å skyve litt på rammene for lesesirkelen for å få lest ei bok fra hylla denne måneden også. Jeg velger altså å forstå det slik at ikke bare boka, men også forfatteren, kan komme fra Afrika. Og da er jo Lessing "innafor" (hvis Bjørg aksepterer), sjøl om hun blei født i Persia og har hatt hele sin karrière i Storbritannia... Boka jeg har valgt, heter Bestemødrene. Innlegg skal komme i uke 12.

Snorre Sturlason
Arbeid og fornøyelser samles med lesinga av Heimskringla. Hittil er Ynglinge-saga lest og omtalt i forbindelse med Ingalills biografiske lesesirkel, og nå er det opp til meg å komme framover i historia. Jeg diskuterer med meg sjøl om jeg skal dele ut kryss for hver saga eller bare for hele greia.

Patricia Highsmith
Et slags kryss kommer her. Jeg har ikke lest boka på nytt, men skrevet om bokserien - om lag ti år etter lesing. Highsmith hadde med Den talentfulle Mr. Ripley månedens 1001-bok for februar. Se mer hos Line.

Vera Henriksen
Arbeid i farta her. Det er moro, men det går langsomt. Jeg veit nemlig ikke helt om jeg skal lese Snorre ferdig først, og Vera etterpå, eller om jeg skal kjøre et parallelt løp, med håp om at de kan utfylle hverandre, og ikke forvirre.

Carl Frode Tiller
...sneik seg plutselig inn på leselistene med et skuespill. Kryss er på plass, for boka er lest, og omtale kommer!

John le Carré
Denne månedens 1001-bok er Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, en spionthriller som fikk massiv oppmerksomhet da den kom ut i 1963. Sjøl om jeg ikke er så begeistra for krim, ser jeg faktisk fram til å lese boka, og ser for meg noe hardbarka greier ikke så langt unna Raymond Chandlers Den lange søvnen. Jeg regner også med at boka, Berlinbasert som den er, danner litt av bakteppet for Ian McEwans elleville harselering med sjangeren i Den uskyldige.

Det er med andre ord mye å se fram til denne måneden! Og om tida ikke strekker til, har jeg tenkt til å spe på med Alexander Kiellands samlede verker, siste bind i trilogien til Sigrid Undset, Jon Fosse eller Ian McEwan. Men det spørs - for nå kjenner jeg at det begynner å klø i masteroppgavefingra!

Ha en fin lesemåned!

Bokhyllelesing: Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas
Utvalgte verker 1-3

Det har vært den første uka i Bjørgs lesesirkel, hvor alle som deltar leser nedstøva bøker fra sine egne bokhyller etter tema, årstall, sjanger, språk, land, priser eller et annet overordnende kriterium som Bjørg har klekka ut. En idé jeg synes er veldig god, og som hittil har fungert flott! Stikkord denne gangen var ei skandinavisk bok fra 1900-tallet, og jeg benytta anledninga til å endelig komme i mål med Noveller i utvalg (1982) av Torborg Nedreaas (1906-1987), ei bok som har forfulgt meg rundt i heimen det siste halve året. Her var det så mye bra at hver tekst egentlig fortjener en egen omtale. Novellene er nemlig noe av det sterkeste og flotteste jeg har lest på lenge.

Det er 1945: Vi går nesten søtti år tilbake i tid, og alt er helt annerledes. Norge er ute av balanse etter å ha vært okkupert av tyskerne i fem lange år. Ingenting er som det skal. Et omfattende oppgjør venter, og det snur både bygd og by på hodet nok en gang. Ingen veit helt om de virkelig kan stole på naboen, bussjåføren, sladredama nedi gata, snåle onkel Kåre eller kjøpmannen. Torborg Nedreaas, som er kommunist, debuterer i dette klimaet med intet mindre enn to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. De to første tekstene i Noveller i utvalg er henta fra den første samlinga. Disse ligger tett på hver sin unge kvinne og peker med perspektiv og tematikk fram mot den imponerende romanen Av måneskinn gror det ingenting fra 1947. Neste samling er gjengitt nesten i sin helhet, og det forstår jeg svært godt. Jeg har rett og slett ikke lest en bedre novellesamling, og Nedreaas er ganske enkelt fenomenal.

I Bak skapet står øksen er all handling krigsrelatert. Men misforstå meg rett: dette er ikke lange rapporter fra frontkjempere eller fangevoktere, eller tilfeldig nazistpropaganda. Her fins ingen krigsforherligelse i det hele tatt, det er snarere det motsatte. Nedreaas skriver om hvordan ulike mennesker har det eller har hatt det under okkupasjonen, og hvordan okkupasjonen har umenneskeliggjort dem. Tematikken er det overordna, tekstene henger ikke sammen i et felles univers, men på sett og vis gjør de jo det, likevel. Nedreaas skriver med en helt særegen rytme, med innskutte setninger, muntlighet, mye indre dialog og presise skildringer, med sitt spesielle perspektiv, alltid tett på, og sitt blikk for overraskende detaljer. Fordi menneskene hun skriver om befinner seg i en ytterst pressa og brutal situasjon, kretser forfatteren mye rundt død, både konkret og abstrakt. Det handler om å ta liv, om å ville ta liv og å ikke gjøre det, om å kjenne seg død, være som en død, om å ikke ville erkjenne at noen er død. Det handler om sorg og smerte. Og det handler om tilgivelse, om å gå videre, om et emosjonelt eksistensminimum. Det er subtilt, usentimentalt og helt ærlig noe av det vondeste jeg har lest. Her får alle så hatten passer, det er skittent, nedrig, usselt og ekkelt, samtidig djupt menneskelig, forståelig og fryktelig vondt. Jeg var helt nummen inni meg allerede etter noen få tekster. Og så kom den fæle tittelnovella, og jeg grein fra start til slutt.    

Bak skapet står øksen er vesentlig for alle som ønsker å forstå okkupasjonstida i Norge, forstå hvordan det virkelig var. Å kjenne det knyte seg i magen når en møter tyskere på gata. Å forelske seg i feil mann, og se den samme mannen ligge skutt oppi skauen. Å drikke den utvanna, beske kaffen, å gå lange strekninger i rått, kaldt vær uten ordentlige sko. Å aldri vite hva som kommer, når det kommer, hvordan det kommer. Rett og slett: Dette burde gjøres til pensum i historie (i alle fall nesten). Og alle tilbedere av skittenrealisme bør ta en kikk på pioneren Nedreaas, som uten å velte seg i det mørke og destruktive maler opp de mørkeste, mest ekstreme situasjoner hvor menneskene blir pressa forbi bristepunktet. Hvordan er det mulig å fortsette livet? Det fortsetter jo bare-.

Fra ei emosjonelt sterk og dertil engasjerende novellesamling, til ei som er drastisk annerledes. Det presise språket er det samme, muntligheten likeså, men i Trylleglasset fra 1950 er det farger, sansninger og bevegelse i språket på en helt anna måte. Verden er som ny, det deprimerende og trykkende er borte. I fokus står barna på Sølverstad i Bergen, første verdenskrig er bare et bakteppe som de ikke skjønner så mye av. Jentungen Herdis leder an i sine observasjoner og oppdagelser, det er følsomt, nydelig og mjukt, men også med tydelige rammer og klare prinsipper. Fortelleren er allvitende og glir lett fra person til person, det er mange fine overganger og nesten umerkelige skifter. Novellene bruker de samme menneskene og det samme miljøet, og kan derfor også leses som kapitler i en roman.

Det er mange vanskelige og fæle hendelser i lokalsamfunnet som presser en voksen vegg mot Herdis og de andre småjentene. Stikkord her er fattigdom, overgrep, vold, sjukdom og alkoholisme. Eksempler er Evelyn og dem som blir kasta ut av leiligheten og må kjøre madrassene vekk på lastebil. Seinere kommer Evelyn på barnehjem. Ragna stikker av hjemmefra, hun holder ikke ut lenger, hele familien på ett rom og kjøkken. Pappaen til Finn slår og plager både Finn, søsknene hans og mora. Christi er veldig sjuk og blir kanskje aldri bra. Julia, som følger Herdis gjennom flere bøker, dør. Og så er det Gusta som bare blir borte og som dukker opp på en fæl måte, og en som tar sitt eget liv-. Oppi alt sammen brenner pappaen til Herdis sine egne penger. Hvordan kan han gjøre det, undrer Herdis, når det er det de aldri får nok av?

Herdis modnes, men det er tøffe tak. Nedreaas er ikke redd for å skildre det som er stygt, farlig eller vanskelig, til og med det som vekker vemmelse og gru har hun med - alle som har lest novella "Finn" veit hva jeg mener. Barndommen er langt fra en idyll, sjøl om den ikke er så verst når en ser gjennom et prisme, hører på musikk eller får sitte med den lille skriveboka. Seinere følger Nedreaas opp novellene om Herdis i to flotte romaner, Musikk fra en blå brønn fra 1960 og Ved neste nymåne fra 1971, som også er å finne i Utvalgte verker 1-3 (1982).

Noveller i utvalg inneholder også tekster fra Stoppested (1953), Den siste polka (1965), Ytringer i det blå (1967) og Vintervår (1982). Nedreaas er mer fokusert på kvinneliv, ensomhet og død i disse samlingene, men vender også ofte tilbake til okkupasjonstida og tematikk som minner om Bak skapet står øksen. Her finner vi kvinna som frivillig klipper av seg håret, guttene som er så sultne at de graver opp settepotetene, hun som må selge eiendel for eiendel og lære seg å ro og fiske for å overleve. Det som har hendt, fortelles ofte retrospektivt, slik at leseren må forholde seg til to plan i teksten. I tillegg øker den politiske agendaen til forfatteren i styrke, og novellene glir lett over i essayistikk. Dette tror jeg er en del av årsaken til at Nedreaas er lite lest i dag. Men hun bør leses! Her er det så mye å lære, så mye å bli berørt av.

Jeg må understreke at det ikke er Nedreaas sin skyld at denne lesinga har tatt lang tid. Min treiging har virkelig ikke hatt noe med kvaliteten på verket å gjøre. Men å lese noveller i samling, særlig så omfattende som denne, som går over et helt forfatterskap, hvor tematikken er springende fra samling til samling og tekstene ofte må leses innafor en bestemt kontekst, det kan være ganske krevende. Fordi noen har redigert novellene og foretatt et utvalg (her ved Irene Iversen), får en heller ikke alltid den røde tråden som ofte fins i ei god novellesamling. Det er sjølsagt leserens tap, og hadde jeg visst at jeg kom til å like disse tekstene så godt, ville jeg fått tak i de komplette utgavene.

De siste, men mest politiske novelle- og essaysamlingene til Nedreaas er det inkludert minst fra i denne utgava. Likevel blei det litt hurlumhei for meg nettopp mot slutten. Nedreaas var en viktig samfunnsdebattant hele livet, og var særlig aktiv i etterkrigstida som kåsør og foredragsholder. Hun tar opp både smått og stort i innlegga sine, og de store temaene, som atombomba, kald krig og det politiske spillet i Norge, er vel de fleste kjent med. Men mange småting er det vanskelig å forstå fullt ut, rett og slett fordi konteksten mangler. Likevel er tekstene solide og vittige, og jeg lo masse av "Petter på taket" fra 1960, hvor Nedreaas harselerer med nordmannen som en privilegert sutrekopp. Den kunne like gjerne vært skrevet i dag, som et oppgitt sukk over alle tvitrere som vrir seg av aggresjon fordi været blei feil, kommentatoren var dårlig, dommeren tydeligvis var blind, filmen var klein eller noe helt anna og like uvesentlig.

Den første halvdelen av boka gikk unna som bare det. Tematikk, stil, språk og skildringer traff meg på riktig måte. Men etterhvert blei lesetempoet satt ned. Nedreaas er intens og diskret. Det tar tid å lese tekstene hennes, og enda lenger tid å tenke seg igjennom dem etterpå, dekode alt, ta forsiktige hint og dobbeltbetydninger, følge konnotasjonene, vurdere sannhetsgehalt. Derfor har jeg lest mange av tekstene flere ganger, kost meg med det poetiske og musikalske språket, kjent på rytmen, sett for meg personene, tolka metaforene. Det har vært tidkrevende, men givende.

Torborg Nedreaas er virkelig en strålende forfatter, og er uten tvil Norges beste novellist gjennom tidene. Jeg vil gjerne anbefale novellene hennes til alle, særlig vil jeg trekke fram Bak skapet står øksen. Men Nedreaas gjør det ikke alltid så lett å være leser. Det er fordi hun så insisterende minner oss på hva det vil si å være et menneske, på godt og vondt.

Vinterlesing, del III

Januar har kommet og gått, med omtrent to meter snø, rundt fem minusgrader og godt skiføre. Ypperlig! Her har det vært hektisk, men moro, særlig på studiefronten. Alt annet bærer også preg av det; det blei som vanlig ikke lest så mye skjønnlitteratur. Men det er nok ikke alt for gæli heller.

Torborg Nedreaas
Fortsatt ikke ferdig med denne... Men jeg har lest i den. Jeg skyver den inn i lesesirkelen til Bjørg, hvor det mellom 3.-9. februar skal leses ei skandinavisk bok fra 1900-tallet. Her passer Nedreaas' novellesamling helt perfekt, og jeg får endelig en unnskyldning for å komme igjennom en gang for alle. Så det så.

Ragnhild Jølsen
...havner derfor på sidelinja ei stund til. En gang i april kan jeg kanskje begynne å nevne henne og de mange fortellingene og novellene igjen. Grunnen er at jeg vil bli helt ferdig med Nedreaas først. Nå er jeg lei av halvleste bøker som hoper seg opp!

Toni Morrison
Jeg må melde pass her også, gitt. I alle fall inntil videre. Unnskyldninga er masterstudiet, som tar veldig mye tid og lesekrefter, så det får være greit. Jeg tenker det fort blir sommer før jeg får tid til å lese Morrison, kanskje den også i lesesirkelen til Bjørg. Men plutselig sitter jeg med nesa nedi Elskede, så en skal aldri si aldri.

Margaret Atwood
Endelig kryss i boka! Eller snart, i alle fall. Oryx og Crake og jeg er godt i gang, nemlig, på engelsk, til og med, og boka skal leses ut, dog helst i går. Det går nok noen dager til før jeg kommer igjennom, men det er verdt hvert minutt. For ei fantastisk dame!

José Saramago
Kryss igjen. Kain blei lest, gitt! Og mer om den boka kan du lese her.

Doris Lessing
...er ventejente sammen med Toni Morrison. Alt til sin tid, sier jeg bare. Dessuten skal Den gylne notatbok leses på et tidspunkt som passer for både meg og Labben, så da er det jo dobbelt så mye som må klaffe. Men boka er i hus, og forsvinner ikke, og jeg gleder meg uansett om det blir i februar eller i juli.

Snorre Sturlason
To fluer i en smekk med Snorre: komme i gang med Heimskringla som jeg har planlagt å komme igjennom i forbindelse med studiene, samt at jeg skal skrive litt om et par av tekstene i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel omkring den 15. februar. Her er temaet nemlig kongelige! Jeg forventer ikke all verdens avkastning allerede nå, spør meg heller i mai, så har jeg kanskje kommet fram til Olav Tryggvason.

Patricia Highsmith
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, Den talentfulle Mr. Ripley, har jeg lest. Jeg har faktisk lest hele serien på fire bøker for en del år tilbake. Og sett filmen. Og jeg kan like greit blogge litt om den nærmest psykopatiske Mr. Ripley i løpet av måneden.

Vera Henriksen
Hvem sa at februar var en stutt måned? Om jeg har tid til overs, kommer jeg til å lese Vera Henriksens sammenfatning av sagaens kvinner, som jeg tror vil bli en veldig spennende utfylling til Snorre.

Og med det tør jeg ikke lage meg flere lesemål, sjøl om jeg fortsatt har lyst til å lese både Carol Shields og Sigrid Undset og Tove Ditlevsen og så videre. Nei, inntil videre får Sverre Bagge, Inger Holtan, Arthur Thomson, Bjørn Bandlien, Sølvi Sogner og alle de andre historikerne dominere. Sånn er det bare.

Riktig god lesemåned til alle sammen!

Vinterlesing, del II

Januar 2014 er kommet, helt uten snø, og jeg, som allerede er i gang med semesterets studier, henger derfor litt etter på andre leseområder. For tida sitter jeg nemlig og leser enda ei historiebok. Månedens leseplan kommer altså ikke før nå, nesten ei uke for seint, mens årets lesemål fortsatt lar vente på seg. Men med tid og stunder dukker nok det innlegget opp, det også. Det er i alle fall snart ferdig formulert i huet, og da gjenstår bare skrivinga.

Men over til leseplanene. Først en liten oppsummering fra forrige måned: Jeg synes sjøl jeg fikk lest en del i desember og i månedsskiftet desember-januar, og både Sigrid Undset, Charles Dickens, Jostein Gaarder og P.D. James er plassert i hyllene for leste bøker. Så langt er alt vel. På grunn av eksamenskjøret blei det tidlig klart for meg at enkelte titler måtte forbigås, og Per Olov Enquists omfattende sjølbiografi og Nicole Krauss' kanskje litt uinteressante roman blei de utvalgte. I tillegg er jeg straks i mål med Arto Paasilinna, og har kommet videre i Torborg Nedreaas' noveller, men er fortsatt ikke ferdig. Derfor tar jeg henne med meg videre i januar.

Torborg Nedreaas
En av januars hovedmålsettinger er å endelig komme i mål med Nedreaas' samla noveller. Boka har et litt for anonymt utseende (helt brun) og legges ofte i ymse bunker med mye forskjellig - og glemmes der. Men tekstene er så gode at de ikke bør glemmes! Dessuten koser jeg meg veldig med novellene hennes, de er både såre og politiske, noe som er en sjeldenhet i dag. I tillegg er det irriterende med slike bøker som bare ligger og ligger og ligger på skrivebordet, derfor vil jeg gjerne komme igjennom før jeg for alvor mister oversikta.

Ragnhild Jølsen
Ei anna dame som også har skrevet en del fortellinger og noveller i løpet av livet, og som er en gjenganger på disse leseplanene og på skrivebordet, er Ragnhild Jølsen. Jeg vil gjerne lese Brukshistorier, men ønsker å bli ferdig med Nedreaas først. Det betyr at hun enten må vente enda litt til, eller at jeg endelig må ta tak og suse igjennom fire-fem hundre sider med kortere tekster på kort tid.

Toni Morrison
Enda ei dame som har gått igjen her de siste månedene, er amerikanske Morrison. Jeg har fortsatt ikke lest noe av henne, men har et sterkt ønske om nettopp det. Men månedene både fylles opp og går fort, og fordi jeg har ei halvlest bok her og en halvlest artikkel der, forsøker jeg å prioritere å bli ferdig med slikt etterslep sånn at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om en ny roman, for eksempel Elskede av Morrison. Jeg veit ikke helt hvor lenge den taktikken skal få lov til å briljere, for fungere gjør den jo ikke...

Margaret Atwood
Månedens fjerde dame er Margaret Atwood. Hvis jeg holder meg til planen, skal jeg lese Oryx og Crake sammen med Birthe i løpet av januar. Boka er ikke blant Atwoods mest omfattende, men krever likevel en durabelig leserinnsats, i alle fall om jeg kjenner forfatteren rett. Jeg kvier meg litt for å komme i gang, og veit fortsatt ikke om jeg skal lese på engelsk eller norsk - overmotet og feigheten samvarierer på lavt nivå og avgjørelsen veksler fra dag til dag.

José Saramago
Eneste hane i kurven denne måneden er den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago. I lesesirkel 1001 bøker er det tid for å lese Kain mot slutten av måneden, og jeg vil gjerne være med. Boka er allerede innlånt fra biblioteket og ligger klar i den meterhøye stabelen ved døra. Om jeg kommer igjennom, er en ganske annen sak.

Doris Lessing
Opprinnelig hadde jeg også planer om å lese det omfattende tobindsverket Den gylne notatbok i januar, sammen med Labben. Men jeg har ikke hørt noe fra henne, og det er nokså stille der på bloggen, så derfor utgår dette lesemålet på ubestemt tid. Jeg får heller legge Lessinglesekreftene inn i Atwoodboka og satse på at det gir konkret uttelling.

Egentlig bør jeg ikke legge til flere lesemål for januar, for dette er mer enn nok for de nesten fire ukene som gjenstår av måneden. I tillegg skal jeg jo helst også lese en god del pensum! Men jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å fortsette på romansyklusen om Kristin Lavransdatter. Dessverre veit jeg med meg sjøl at begynner jeg på den, utgår alt det andre. Så det beste er vel om Undset venter litt, mens jeg får rydda både på skrivebordet og i huet.

Og med det ønsker jeg alle en riktig god lesemåned!

Vinterlesing

Og vips var det desember. Det verken kjennes eller ser sånn ut, og dømt på mengden pensumlesestoff som nå burde vært konsumert og vel så det, så bør det heller ikke være det. Men kalenderen hører ikke på meg, det er omtrent ei uke igjen til første eksamen, og her er det, for å si det mildt, tida av veien. Og alt anna også, for den saks skyld.

Men uansett hvor skralt det står til både værmessig (hvor i heite er snøen?) og på pensumfronten, så er jeg rett og slett avhengig av å lese noe sjølvalgt for å få hverdagene og hjernen til å gå rundt. I november skulle jeg komme igjennom tre flotte damer: Undset, Nedreaas og Wassmo. Jeg begynte bakerst og fullførte Hundre år, har kommet lenger i novellene til Nedreaas, men er enda ikke ferdig, og er per skrivende stund er jeg fortsatt midt oppi Husfrue. Litt etter skjema, med andre ord. Pensumet, som av og til er dørgende kjedelig, og de mange distraksjonene jeg utsettes for på daglig basis, får dele skylda. Det stopper meg uansett ikke fra å lage en ambisiøs leseliste for den første vintermåneden, desember.

Sigrid Undset
Mål nummer én er naturligvis å komme i mål med Husfrue. Per nå er Erlend på vei hjem etter å ha vært borte i to år, og jeg er svært spent på Kristins reaksjon. Og vil de fem små guttene kjenne igjen pappaen sin? Og denne Sunniva, som ikke lover godt, klarer han å holde seg unna henne, sjøl om hun, iført bare serken, mister fingergullet i senga og trenger hjelp til å leite? Mange ubesvarte spørsmål her, altså. Jeg regner med å sprenglese de nærmeste dagene for å bli ferdig før eksamen.

Torborg Nedreaas
Å lese ferdig Nedreaas skyves også videre inn i desember, og jeg håper at jeg endelig kan komme i mål før måneden er omme. Boka er med over alt, uten at det hjelper, novellene blir rett og slett nedprioriterte. Kanskje dels på grunn av sjangeren - når hver tekst avrundes, avsluttes spenningene også. Boka trekker ikke i meg på samme måte som Husfrue. Men likevel er verket så viktig at jeg ønsker å lese ferdig, og føler meg sløv fordi jeg ikke har gjort det tidligere. Kanskje jeg må lage en regel om at det ikke er lov til å begynne på en ny roman før novellesamlinga er lest?

Arto Paasilinna
Jeg kjører en del tog. Og da har jeg med meg egne bøker som er egna til slikt. De skal være tynne, lette og i slafsete innbinding. Denne periodens togbok er Kollektivt selvmord av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna. Men dessverre er ikke boka så frisk og artig som forventa, og jeg lurer på hvor mye tog jeg egentlig må kjøre for å komme i mål...

Per Olov Enquist
Hurra, Per Olov-tid! Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med Enquists sjølbiografi Et annet liv fra 2008 (2009 på norsk). Den har jeg spart på i mange år, og nå er tida endelig inne! Jeg skal lese den i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel, som denne gangen har teaterfolk, filmfolk, regissører, skuespillere osv. som tema, og der passer jo Per Olov inn. Ja, for fyren har både filmmanus, librettoer og dramatikk på samvittigheten. Bloggdatoen er satt til 15. desember, men jeg regner med forsinkelser av ymse art, da jeg har eksamen også den 19. Julestria blir et fremmedord i år, tror jeg.

Charles Dickens
Når eksamen endelig er over, skal jeg ligge på sofaen og lese Charles Dickens' A Christmas Carol (på norsk Et julekvad) i ett. Og det skal jeg nyte til det fulle. Etterpå skal jeg kanskje bake kaker eller pynte litt, vaske eller stelle med julekort og innpakking, hvis ikke det allerede er blitt gjort i rein eksamensdesperasjon eller av andre flittige folk her i heimen. Forhåpentligvis er jeg innen da også ferdig med innkjøp av alle gaver, sånn at julefreden og julekosen umiddelbart kan senke seg.

Jostein Gaarder
Julestemning skal jeg ha i år, uansett om det kommer snø eller ikke, og jeg skal forsøke å lese Gaarders kalenderbok Julemysteriet gjennom adventstida. Men jeg tror ikke egentlig at det lar seg gjøre med min timeplan, med mindre den blir med i kofferten som hotellbok. Jeg satser derfor på å lese om Joakim og hans mystiske lapper (velkjent Gaardergrep) på tampen av adventstida og i romjula. Aldri så seint at det ikke er godt for noe.

Nicole Krauss
29. desember er det tid for årets siste lesesirkelbok i regi av Line. Jeg har lyst til å delta, som vanlig, men innser at jeg denne gangen mest sannsynlig må bite i det sure eplet og stå over hele runden. Men i tilfelle lesebasillen biter seg skikkelig fast i løpet av fridagene, ligger Kjærlighetens historie allerede klar i den høye stabelen ved sida av skrivebordet.

Toni Morrison
Ja, nå som tida suser avsted og det nye året er like om hjørnet, er det kanskje like greit å la være å begynne med ei ny bok? Elskede har lenge liggi på lur, denne måneden er heller intet unntak. Får jeg et pusterom, det vi si, er det et juleselskap som blir avlyst, blir det Morrison på meg. Tror jeg.

P.D. James
Med mindre P.D. James plutselig hopper over Morrison i lesekøen! Jeg har alltid med meg en haug bøker når jeg sover på hotell, sjøl om jeg bare er der for ei natt. Jeg vil så gjerne lese noe når jeg først er helt i ro og fred, og behovet for ikke-pensum er veldig sterkt. Også må jeg jo treffe med humøret! James og Døden kommer til Pemberley ligger godt an i lesekøen på mange måter, så om den blir med i løpet av eksamensturene, blir det nok ikke noe Morrison på meg i 2013 heller.

Ragnhild Jølsen
Etter at jeg er i mål med eksamenene mine og har lest Dickens, skal jeg begynne med Jølsens kortere arbeider. Men jeg har veldig lyst til å fullføre Nedreaas først, slik at jeg ikke har flere novellesamlinger og lignende liggende. Ser for meg at det kan bli seigt å komme i mål da. Derfor må nok Jølsen skyves til like over nyåret.

Det ser rimelig hektisk ut, dette. For i praksis har jeg tolv dager (fra 19. desember til 31. desember, når alle skal dra på besøk og ha besøk) på å lese en drøss med bøker. Jeg veit jo at dette ikke kommer til å være plankekjøring, så jeg opererer med store feilmarginer. Det blir spennende å se lista i januar! For tenk om jeg får mange interessante julegavebøker... Hva er din leseliste?

God adventstid!

Høstlesing, del III

Oktober har sust av sted mye fortere enn forventa, og nå er det blitt den første dagen i november. Vi er godt i gang med ritualene som hører den kalde tida til: fyrer i peisen, tenner stearinlys, drikker kakao og ser mot stjernene som skinner vakkert på den mørke himmelen. Høsten er ypperlig til flere typer aktiviteter - sjøl har jeg stor glede av å gå turer. Høsten lukter så godt! Uti skogen kommer alle nyansene ved høsten fram, både i lukt og farge. På vei hjem skimter jeg i lyset fra gatelykta at ospa er helt robba for blader. De grå kvistene stikker stivt opp i himmelen. Jeg låser meg inn, fornøyd med å bringe et friskt pust av kveld bort i sofakroken, og ser til min store glede at leseplanen for oktober kan krysses ut i sin helhet; både Fagerholm, Aasen og Jølsen blei lest, og jeg rakk også å skrive et innlegg om Atwood, med midteksamen hengende over meg. Ny måned betyr at det er tid for nye planer.

Torborg Nedreaas
Og første kvinne ut er Torborg Nedreaas. Hun er en av de aller, aller dyktigste norske novellistene noensinne, og jeg har lest på hennes Noveller i samling nesten hele året. Og nå er det på høy tid å komme i mål. Hvorfor har det tatt så gruelig lang tid? Jo, av to grunner: Tekstene hennes er lette å lese, men tunge å fordøye. Nedreaas skildrer menneskers ulike livssituasjoner med stor innsikt, og utfordringene hun gir dem, er i mange tilfeller relatert til de norske okkupasjonsopplevelsene under andre verdenskrig. Her har alle fått sin tekst, og stemninger og språk strekker seg fra sårbart, vakkert og rørende, til skummelt, spennende og morsomt. Det er varierte og sterke tekster. Den andre årsaken er at vi her i heimen rydder om hverandre, og også hverandres ting, og plutselig lå ikke boka der den skulle ligge. Det tok litt tid å finne den igjen, for å si det sånn.

Sigrid Undset
Det er gått ei lang stund sia jeg begynte på trilogien om den stolte og sta ungjenta Kristin Lavransdatter. Boka har fulgt med rundt i huset de siste månedene, som en påminnelse om hva jeg bør, men jeg har ikke en gang fått åpna den! Nå må jeg bare få ut fingeren og fortsette fortellinga. Da jeg slapp, var Kristin og Erlend akkurat blitt gift. Og pappa Lavrans så på Kristin at hun ikke hadde holdt sin del av avtalen - faktisk er hun allerede gravid med Erlends barn (men det veit heldigvis ikke Lavrans, for da hadde han nok tatt helt av). I kjølvannet av denne oppdagelsen, har Lavrans og mor Ragnfrid en alvorsprat. Og brått er det ikke bare ett forhold og to mennesker som må forholde seg til mye nytt, men det dobbelte. Hvordan vil det gå? Jeg ser fram til å fortsette med Husfrue.

Herbjørg Wassmo
Jeg legger jammen opp til en real kvinnedominans denne måneden også, men når damene er så gode som disse tre, ser jeg virkelig ikke noe i veien med det. (Og uansett gjelder det den valgfrie skjønnlitteraturen - faglitteraturen domineres av menn.) Wassmos bok denne gangen er Hundre år, som har stått i hylla omtrent like lenge, og som jeg har hatt lyst til å lese i alle fall de siste femti. Den er lang, men om jeg kjenner Wassmo rett er den litt som Nedreaas: Lett å lese, tyngre å fordøye. Det blir spennende å se om det stemmer eller ikke. Det skal mye til for å holde samme nivå som i bøkene om Tora.

Ved sida av disse tre eminente damene, skal jeg også komme i mål med en midteksamen og begynne forberedelsene til to avsluttende. Forelesningene kommer som perler på ei snor, gjerne seks-sju på samme dag, bortsett fra når det er total kræsj og overlapping, noe som gjør Hermines tidsdings til et ettertrakta objekt. Ellers skal jeg fortsette høstens store prosjekt: Træle Igjennom Chris Barker, som egentlig ikke er så vanskelig, bare veldig kjedelig. Jeg har også noen andre pensumbøker, kompendier og artikler å holde meg opptatt med, så det er virkelig ikke for lite lesestoff nå heller. Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel er forresten Timene av Michael Cunningham, hvor Virginia Woolf er sentral. Jeg leste boka for flere år sida. Om tida strekker til, vil jeg komme med et innlegg som passer, eller lese på nytt, boka er jo ikke så tjukk.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god lesemåned - og håpe at vi av og til snakkes i kommentarfeltene rundt forbi, og kanskje til og med leser samme bok. Det er i alle fall bare hyggelig om du slenger deg på en av disse.