Favorittbøker: A

Fra mars 2012 til mai 2014 hadde jeg jevnlige innlegg her på bloggen hvor jeg kåra mine favorittforfattere fra A til Å. Nå som jeg er i mål med forfatterprosjektet, går jeg over på de konkrete bøkene. Er det samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? Jeg håper å komme med ett eller to eksempler på viktige boktitler som betyr mye for meg på hver bokstav, og helst skal det hele begynne med gjeldende bokstav i alfabetet. Og jeg vil naturligvis gå alfabetisk til verks, noe som betyr at A, som vanlig, er først ut. På A fant jeg mange gode eksempler i hyllene mine, så det blei et overraskende vanskelig valg. Men til slutt blei det slik:

Bildekilde: Aschehoug

Av måneskinn gror det ingenting
Denne romanen blei skrevet av den norske forfatteren Torborg Nedreaas (1906-1987) i 1947, og er en av de sterkeste norske romanene jeg har lest så langt. Jeg har tidligere skrevet om den her, da jeg leste boka i forbindelse med studiene tilbake i 2010, men jeg vil også skrive litt i dette innlegget. Som kjent endrer leseropplevelser både form og innhold etter hvert, hjernen er jo selektiv, og i disse innlegga vil jeg fokusere på bøkene som jeg husker dem, og legge vekt på å begrunne hvorfor jeg syns de er gode. Ikke nødvendigvis så mye kritikk, altså.

Av måneskinn gror det ingenting er en sjeldent intens roman, hvor alt berettes til både bokas mannlige tilhører og kvinnelige leser mest som i en strøm. Det er faktisk mannen som gjenforteller til leseren, men han er så uhyre detaljert og presis at en ofte tror det er den 38 år gamle kvinna, bokas egentlige hovedperson, som fører ordet (og det er det jo, indirekte). Den mannlige fortelleren farger ikke historia i det hele tatt, han danner kun ei ramme, det er hennes liv det dreier seg om, hennes mindreverdige arbeiderklasseliv i småsamfunnet Gruben, og særlig hennes vedvarende forhold til en eldre mann. Allerede i begynnelsen av boka blir en klar over at det er en ubalanse i dette forholdet, at mye ikke er som det skal, og som så ofte ellers, er det den unge jenta som risikerer alt, og som står aleine med synd, skyld, skam og sjukdom mot bygdesnakk og rykter. Og åra går.

Av måneskinn gror det ingenting er ei sår bok, og det er mye følelser involvert for både hovedpersonen og leseren, helt uten at forfatteren blar gjennom hele følelsesregisteret eller skildrer emosjonene eksplisitt. Mye får forbli usagt, noe som skaper et sterkt trykk i teksten, og hovedpersonens ordknappe skjebne berører meg veldig. Særlig de forferdelige gjentakelsene -. Det er aldri tvil om at det er henne vi føler med, sanser og lever gjennom, at det er henne vi sørger og lider med. Likevel spør en seg om det kunne gått annerledes, hva hun kunne gjort, men språket er så sterkt, insisterende og suggererende, at det blir utfordrende å være objektiv eller å se for seg en mulig utvei. Kanskje er hun dømt til dette, å streife rundt nattestid, å brette ut sin tragedie til andre? Kanskje skal hun alltid forbli denne navnløse, kua og underdanige, ihjeltråkka kvinna? Men gjennom verket gir Nedreaas henne ei sterk stemme, og i sin beretning er hun kompromissløs, ubarmhjertig. Nå skal folk få vite, nå skal de høre. Og det er som å få seg et slag rett i mellomgolvet så en mister pusten.

Romanen er vanskelig å legge fra seg på grunn av fortellingas struktur og tematikk (som jeg ikke vil avsløre mer om her), og den er dertil vanskelig å lese på grunn av tematikk og hendelser. Det er en omfattende, fæl materie Nedreaas tar tak i, og hun fortjener ros for at hun, som radikal kvinne, nettopp setter søkelyset på dette. Komposisjonen er særegen og elegant, språklig sett er romanen muntlig, tilgjengelig og nyansert, men også lada med symbolikk, undertekst og vakre stemninger. Verket er et imponerende håndverk som rommer svært mye, og som en med fordel kan lese om igjen på forskjellige stadier av livet.

Hva er din favorittbok på A?
Av måneskinn gror det ingenting var her i hard kamp med den historiske romanen Alias Grace av Margaret Atwood, den essayistiske kvinnekampen som skildres i Amtmandens Døttre av Camilla Collett, den Bibel-inspirerte, symbolske kortromanen Andvake av Jon Fosse, de såre skildringene i Alberte og Jakob av Cora Sandel, den lavmælte Alt som er av Brit Bildøen, den morbide Amsterdam av Ian McEwan og enda noen til. Men det blei altså Torborg Nedreaas, fordi hun med subtilitet og slagkraft leverer et politisk brennbart stoff som berører og maner til engasjement.