Aktuell og viktig

Jeg har knapt rukket å avslutte første Kjartan Fløgstad-bok før jeg gyver løs på den neste, Brennbart fra 2004. Og dette er virkelig noe annet enn Fangliner. Det er også tydelig at det ligger mer enn tretti skrivende år i mellom utgivelsene. For der hvor fortellingene i Fangliner slingrer og hangler til lands og til vanns, er Brennbart konsentrert, saklig og spissfindig. For det første: Brennbart er essayistisk. Jeg nøler med å kalle boka ei rein essaysamling fordi jeg mener det er stadig glidende over-ganger mellom essayet, fortellinga, fagboka, det historiske og artikkelen. Boka er oppdelt i 15 kapitler og kan (og bør) leses som ei historie, men en kan også lese hvert kapittel for seg, som en poengtert og avslutta del.

For det andre: der Fangliner omhandler noe som er fjernt for meg, nemlig sjøfolkas og industriarbeidernes tøffe hverdag på seksti- og søttitallet, er Brennbart utrolig aktuell og spennende med sin nedsabling av riksmålsfolkas påstander og en velbegrunna og dreven oppvurdering av alt som er nynorsk. Og for det tredje: Fangliners kleine humor er helt borte. Her er det herlig britisk understatementhumor, rein utdriting, språklig vidd med ordspill og rim og mer til. Det er faktisk såpass at det nesten ikke er til å begripe at disse to verkene kommer fra samme penn! Men samme kan det være, jeg er djupt imponert, full av respekt for Fløgstad og nyinnmeldt medlem i Noregs Mållag.

Hvorfor? Jo, i Brennbart viser Fløgstad hvordan de overlegne riksmålsfjompene helt systematisk og udemokratisk har sverta og svekka målsaka og målfolka. Demokratiske vedtak omgjøres fordi riksmålsstutene er villige til å innynde seg hos og samarbeide med NS under krigen. Og etter krigen? Mange kommer fra det uten straff, sjøl om det de har gjort er straffbart. Riksmålsforbundet stiller seg hundre prosent bak sine tidligere ledere. Og de udemokratiske vedtaka som riksmålsjappene har pressa igjennom, blir stående. Nynorsken, som har brukt flere generasjoner på å vinne innpass, som har sloss for rettigheter og status som eget språk, blir satt tilbake med mange tusen arbeidstimer og mange hundre menneskers frivillige engasjement.

Men saka er langt ifra over med det. I en viss idéhistorie utgitt på Aschehoug får professor Hans Fredrik Dahl boltre seg over mange sider, og hevder det skrekkeligste (som blir tatt for god fisk og utgitt): at Quisling var en stor ideolog og at målsaka er brun og det som verre er. Altså at brukerne av Ivar Aasens språk er fascister. Men Fløgstad tilbakeviser hvert eneste punkt og vel så det, med belegg i norsk historie, språkhistorie så vel som politisk historie, og Hans Fredrik Dahl og andre sauer får så ulla fyker. Fløgstad trekker også linjene helt fram til våre dager, med fjortisidioter som brenner "spynorske" bøker og lærere som snakker om "nakkeskuddeksamen". Det siste er så utrolig flaut!

At dette er en egen bok er rett og slett kult. Den er unik, vrien å plassere, men nødvendig og en litterær genistrek. Dahls eskapader er en skikkelig flau affære, men på grunn av maktsystemer og folks vilje til å se det beste hos de verste, var det mange som utelot å kommentere eller protestere. Derfor blei det naturlig nok en forfatter, som mamma sa, som måtte ta denne kampen. Fløgstad briljerer og argumenterer så det suser, både for nynorsk og for norsk kulturmangfold. Målsaka er aldri mer det samme for meg. Og dette innlegget burde såklart vært skrevet på nynorsk, for å hedre og ære både nynorsken, Aasen, Fløgstad og alle små og store aktivister i mellom. Vi skal være stolte over at vi har dem!

I tilfelle det ikke var tydelig nok: les Brennbart!

Og meld deg inn i Noregs Mållag!

Sjøfolkas fortellinger

Godt nytt år, alle sammen! Første innlegg i 2012 blir faktisk om ei skjønnlitterær bok, som ikke er lystlest, men som er pensum i et av fire kurs en eller annen gang i løpet av våren. Jeg har vært tidlig ute og bestilt en haug bøker, både på biblioteket og via ymse nettbutikker. De har rent inn i løpet av romjulsdagene (og jeg forventer mer enn dobbelt så mye i uka som kommer), sånn at jeg har fått en mjuk start på leseåret 2012. Ordinær studiestart er nemlig ikke før om to uker, men med alt jeg skal igjennom, er det bare å komme i gang.

Fra før har jeg liten kjennskap til Kjartan Fløgstads litterære produksjon (har bare lest noen utdrag), men kjenner sjølsagt til mannen som en solid kulturpersonlighet, og har også hatt den glede av å møte han og de lange, tynne fingrene, den fyldige barten og den snåle vestlandshumoren hans ansikt til ansikt. Men mer om det kan komme en annen gang, nå har jeg lest en av de tidligste utgivelsene hans, Fangliner, fra 1972. Jeg så fram til å lese boka, Fløgstad er jo kjent for å blande høy og lav, for humor og da særlig ironi, for å være krass og konkret (og kanskje litt retthaversk, mer om det seinere). Og han er en viktig stemme, både blant nynorskfolket og i den norske samtidslitteraturen generelt. Derfor blei kanskje fallhøyden ekstra stor når boka ikke falt i smak.

Fangliner er i grenseland mellom å være kortprosa og noveller; på forsida står det "fortellinger", og det er dekkende. Tekstene dreier seg i stor grad om unge sjømenn; som er på båten, som får hyra, som mønstrer av, som blir akterutseilt, som kommer hjem og lengter ut. Havet både lokker, lurer og leiker, og for noen er det vanskelig å få til et stabilt liv på land når de er vant til å være maskinister, slenge dritt med gutta, kjenne at det duver i kroppen, se horisonten i det fjerne, være fri. Det er mye drikking, banning og slåssing, vulgaritetene kommer i enkelte tekster tett, og de unge mannfolka er etterpå like aleine som da teksten begynte. Det er også en del andre, heller tilfeldige tekster, som bryter helt med livet på sjøen.

For det første: enkelte av disse tekstene er gode. Den første, "Vindauga med utsyn over havna", synes jeg til og med er veldig god, den er godt komponert, den er usentimental og stram. Flere av tekstene er innafor noe av det samme; det er knapt, intenst og direkte, replikkene er få og skildringene er avgrensa. Men mye av dette har jeg lest før, av alle ting hos Amalie Skram. Og jeg opplever dessverre ikke at Fløgstad når opp til henne, han byr ikke på noe nytt, annet enn vold og bannskap, og det er ikke mye til bidrag i mine øyne. Derfor går jeg, som en bortskjemt leser, litt lei, etter mange stillestående gutteromstekster med brøl og vræl. Det er uklart hva forfatteren vil. De andre tekstene, som bryter med havet og sjøfolka, fungerer derfor forfriskende. Men etter noen sider er det heller det motsatte.

Denne boka er svært kontekstavhengig. Som småsur, sær (jukse-) sekstiåtter (han er litt eldre enn den opprinnelige sekstiåttergenerasjonen, født i 1944 som han er), hadde Kjartan Fløgstad appell sjøl utafor raddismiljøet. Særheten, som både gjelder humor og litterær nyskaping, er ikke lenger underholdende eller originalt. Det hele topper seg med oppkast i telefonrøret - bare unødvendig og kleint, og virkelig ikke morsomt. Men datidas opprørske ungdom kunne vel ikke tenke seg noe kulere og tøffere enn å spy på den rike kapitalistborgerklassen, fanga i tida som de var. Dette faller helt sammen ved en lesning i dag, og det blir bare usmakelig.

Og så er det dette med høy og lav; tematisk, kvalitetsmessig, språklig og humoristisk. Er det bare jeg som ikke synes dette er bra eller morsomt, som ikke "tar poenget" (jeg frykter at det ikke er et poeng å ta...)? Jeg synes det er en pine å lese sprikende og forsøksvise metatekster som stadig bryter opp for å kommentere både dette og hint. Utfordringa for en forfatter og gleden for en leser er jo tekster med kontinuitet og sammenheng. "Hvem som helst" kan skrive løsrevet og oppbrutt, om akkurat det som faller dem inn der og da, herse med alle og sette seg sjøl på pidestall. Men blir det god litteratur? Nei.

Fløgstad er såpass ujevn i denne boka at jeg kanskje ville hatt betenkeligheter med å gi den ut i det hele tatt. Men i de tekstene som sitter, gjør han på sett og vis opp for de svake fortellingene. Eller for å si det på en annen måte: mange av sjømanntekstene har noe ved seg som jeg ikke finner igjen i de andre tekstene, f.eks. i "Fortellinga om Freddy". Disse raddistekstene, og ikke minst fortellingene om damene som henholdsvis drukner seg og skjærer over pulsåra, er tomme. Jeg leser og tenker: hva er poenget her? Hvorfor er det så påklistra? Jeg opplever at Fløgstad kjenner livet på sjøen og i industrien, det er tekster med mer troverdighet, uansett hvor vulgære og maskuline de er. Men kunne han ikke bare holdt seg der? At det er klasseforskjeller utafor Fangliner veit vi, det trengs ikke å avspeiles i boka, ikke i denne sammenhengen. Men det var vel et behov i 1972.