 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.
Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?
Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.
Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.
Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.
Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen Reisen til livsvannet fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel?
Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.
For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.
Reisen til livsvannet er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.
Reisen til livsvannet er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island.
