Takk for alt, Per Olov Enquist

Det kom en utrolig trist nyhet fra Sverige i helga. Den drukna nesten helt i alt som har med coronaviruset å gjøre, men jeg fikk den altså med meg likevel. Den svenske forfatteren, regissøren, dramatikeren, kritikeren og journalisten Per Olov Enquist er død. Og jeg må innrømme at jeg blei helt satt ut ei lita stund.

Per Olov Enquist blei født den 23. september 1934 i Sjön, Hjoggböle, Bureå forsamling, Västerbottens len, Sverige. Og han døde altså om kvelden, lørdag 25. april 2020. Innimellom disse to datoene ligger et åttifem år langt, rikt menneskeliv. Et liv jeg ikke kjenner, men som jeg likevel er berørt av.

Per Olov Enquist vokste opp sammen med mora Maja, ei svært religiøs og streng lærerinne som aldri snakka om det døde barnet sitt, gutten hun fikk før Per Olov. Faren hans, Elof, var skogsarbeider og døde da Per Olov var rundt et halvt år gammel. Slik var det bare han og Maja og det grønne huset i skogen under de syngende telefonlinjene i mange, mange år. Han var mye aleine som barn, skriver han blant anna i sjølbiografien Ett annat liv fra 2008. Men han var aldri ensom.

På 1950-tallet var Enquist en av Sveriges mest lovende høydehoppere, med en rekord på 1,97 meter. Men det blei ingen høydehopperkarriere. Det blei studier. Han studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala, og etter filosofisk embetseksamen i 1960 studerte han videre og jobba som kulturkritiker parallelt med at han skreiv sjøl. Debuten kom i 1961 med romanen Kristallögat. Deretter fulgte Färdvägen i 1963, også den en roman. Gjennombruddet kom allerede i 1964 med romanen Magnetisörens femte vinter.

Med dokumentarromanen Legionärerna. En bok om baltutlämningen fra 1968 var Enquist virkelig blitt et stort litterært navn, og i ferd med å skape en helt egen litterær sjanger: Hybriden mellom roman og dokumentar, fiksjon og fakta, fantasien og det virkelige. Han tar leseren med på ei reise inn i historiske og faktiske begivenheter, ofte også med historiske hovedpersoner, foretatt på en fullstendig annerledes måte. Med sans for detaljer, kontraster og gjentakelser blir leseren og leserens forventninger slått helt ned. Det vi får servert, er så mektig og konsentrert, lada og stemningsfullt, og ikke minst annerledes, at det tar lang tid å lese, og lang tid å komme seg etter leseropplevelsen. Og dette skulle mer enn noe annet bli hans særmerke som forfatter. Men å skrive slik tar tid. Derfor ligger det ofte år mellom romanutgivelsene. Men heldigvis bryner han seg også på andre sjangre, som dramatikk.

Mye av Enquists forfatterskap sirkler rundt dette med sannhet. Men hva er sannhet? Og for hvem? Er sannhet noe absolutt, noe objektivt? Hvordan skal sannheten behandles, etisk sett? Ett eksempel: Enquists søken etter sin egen far. Hvem var egentlig denne Elof Enquist? Dette motivet gjentar seg over flere av tekstene hans, denne lengselen etter en far, uvissheten. Hva veit han om opphavet sitt, egentlig? Hva er sant? Moras versjon? De fysiske gjenstandene? Sladderen? I kombinasjon med poetisk språk og intens indre spenning, blir det svært sterkt.

Når Enquist skriver om større historiske hendelser eller hendelser som er avgjørende for et stort flertall mennesker, legger han ofte perspektivet litt på sida av hendelsene, hos en uutdanna, hos et barn, hos en fremmed, hos en som ettertida for alltid skal glemme. Slik får han leseren til å se og erkjenne det lille i det store, og vi må hele tida forholde oss til de konkrete konsekvensene av det som skjer. For eksempel i Musikanternas uttåg fra 1978, der framveksten av arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet blant anna betraktes av guttungen Nicanor, som ikke helt fatter rekkevidda av det han er vitne til. Men leseren, som sitter med konteksten, den historiske kunnskapen og som kjenner til konsekvensene, fatter. Og da er det ekstra fælt å lese om gale valg og handlinger som gjør vondt verre. Om de bare kunne holdt ut litt til -.

Enquist har en mesterlig sans for spenningsoppbygging, og det er mange paralleller mellom romanene hans og dramatikken. En stor del av tekstene har også filmatiske preg. Enquist åpner gjerne ei tekst med å forklare hva som skjer helt til slutt: Struensee dør. Så det i seg sjøl er jo ikke spennende. Men han makter å skape spenning likevel, som fra ingenting, knytta til Struensee, til døden, til mellomspillet: Det som skjer i bokas sanntid. Med visse gjenstander. Steder. Mennesker. Før denne døden, og det stille intet. Før alt går videre som før. Enquist evner nærmest å pause tida i sine nedslagspunkter, slik at vi kan sanse uforstyrra og ta inn hele scenen han skildrer for oss.

Per Olov Enquist reiste mye, så mye, opplevde mye, skreiv mye, drakk mye og hadde stor suksess både som forfatter og dramatiker. Han er oversatt til mer enn tretti språk, og er internasjonalt anerkjent for flere av sine bøker. I hjemlandet Sverige er han en av få som har mottatt den høythengende Augustprisen to ganger, for Livläkarens besök i 1999 og Ett annat liv ni år seinere. Og jeg er nok ikke aleine om å mene at Enquist burde fått Nobelprisen i litteratur tilbake i 2011, i steden for han som faktisk fikk den. I lange perioder bodde Enquist i utlandet, blant anna i København og Berlin.

For meg vil han først og fremst bli stående som en av de første voksenbokforfatterne jeg virkelig likte, og som, når han vokste med meg, blei en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg leste han for første gang som 19-åring, og boka var naturligvis Nedstörtad ängel fra 1985. Ei styggvakker bok om hat og kjærlighet og menneskenes brutalitet - så fortetta og full av luft på samme tid. Så godt kunne det altså gjøres! Etter det har jeg fulgt han tett, og jeg har skaffa meg nesten hele forfatterskapet hans.

Jeg har naturligvis vært klar over at han er blitt gammel. Sjuk også. Men likevel -. Han hadde ei gnistrende, smittende kraft i seg, og var et følsomt og kompromissløst vesen på samme tid, som våga å si det upopulære og skrive det stygge, men som aldri, aldri slapp taket i det gode og riktige. Han brukte seg sjøl, hele seg, aktivt og bevisst i egen diktning. Han utleverte aldri sine medmennesker, men skreiv nådeløst om eget alkoholmisbruk, egne feil og fadeser. Han var klar på egne valg, og at disse var hans, ikke andres. Og ikke minst var han evig skapende, i tanke, ord og skrift. Til nå.

Jeg håper familie og forlag makter å forvalte den litterære arven etter Per Olov Enquist godt, slik at mange generasjoner av lesere kan bli med inn i hans enestående universer, forbauses av historiene, begeistres av detaljrikdommen, gråte av tragediene, lamslås av språket og likevel komme igjennom boka og ut på andre sida, rikere, klokere og bittelitt mer sårbar.

Spørsmål og svar

Jeg fant denne hos Labben for ei stund tilbake, og da det går litt trått med lesinga om dagen, tenkte jeg at det var like greit å kose meg litt med å svare på bok- og leserelaterte spørsmål. Det er jo alltid moro! Du kan sikkert låne, du også.

1) Den siste boka du leste var?

Den svenske historiske romanen Kungens komediant av Agneta Pleijel, som er oppfølgeren til Drottningens chirurg.

2) Var det ei god bok?

Ja!

3) Hva gjorde boka god?

Det syngende, svenske språket, de stemningsfulle skildringene, personkarakteristikkene, detaljene, hendelsesforløpet, strukturen, det historiske bakteppet, sammenflettinga av historier, hvordan Pleijel borer seg lenger og lenger inn i et menneskesinn og til slutt avslører alt.

4) Ville du anbefalt boka til andre?

Så absolutt. Den er fin for alle som liker historie og gode fortellinger henta fra virkeligheten og særlig relevant for de som liker svensk historie eller er spesielt interessert i framveksten av teateret i Sverige. Eller så kan du sette pris på skildringer av ulike menneskeskjebner, en roman med trekk fra bekjennelseslitteraturen, kontraster mellom fattig og rik. Og boka er også helt ypperlig for de som bare er ute etter ei god bok.

5) Hvor ofte leser du?

Hver dag! Ja, til vanlig i alle fall. Nå er det litt unntakstilstand, men vi er på vei mot en normaltilstand igjen. Men lese, det gjør jeg uansett, uansett om det er litt eller mye, på nett eller i bok. Hver dag.

6) Liker du å lese?

Verdens dummeste spørsmål. For meg er det er like nødvendig som å tenke. Og ja, det er en gledelig aktivitet.

7) Hva var den siste dårlige boka du leste?

Jeg var ikke noe særlig begeistra for Patricia Highsmiths Billett til helvete, for å si det sånn. Jeg anerkjenner den som en populærkulturell referanse, og ser også hvorfor det er blitt slik. Og ideen til Highsmith er interessant. Men jeg likte fortsatt ikke boka.

8) Hva fikk deg til å synes at boka var dårlig?

Jeg hadde ikke helt sansen for komposisjonen og vekslinga mellom de to fortellerstemmene. Det var noen brudd der som ikke var gode. Alle birollene var veldig enkle typer, og den ene hovedpersonen var svært endimensjonal. Jeg undres om slike faktisk fins? I tillegg syns jeg at psykologiseringa til Highsmith var for eksplisitt, sjøl om den var troverdig - psykisk stress og sterkt press bryter ned Guy, bit for bit. Men en må huske på at utgivelsen er fra 1950, og at svært mye er skjedd sia den tid. For eksempel har film og tv nærmest revolusjonert måten en forteller ei historie på, og dette har trengt inn i litteraturen også.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?

Jeg har hatt det, ja.

10) Har ei bok noensinne påvirka deg i stor grad?

Åja! Mange bøker! Som for eksempel bøkene om Olav Audunssøn av Sigrid Undset. De er intense, hjerteskjærende, virkelige, nære. Eller første bind om Thomas Cromwell, Ulvetid, - Cromwell, det var meg, det! Jeg blir heller aldri ferdig med Stormfulle høyder. Og Per Olov Enquists Styrtet engel var en slags litterær oppvåkning, mens Margaret Atwoods bøker tar meg med til et annet sted hver eneste gang. Også må jeg heller ikke glemme all den flotte barnelitteraturen, som Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. Alle er svært avgjørende verk for en lettpåvirkelig leser med god fantasi.

11) Leser du fan-fiction?

Overhodet ikke.

12) Skriver du fan-fiction?

Absolutt ikke.

13) Hvilken bok er din favoritt?

Jeg merker meg at det er entall i spørsmålet her, det gjør det umulig å svare. Men noen av titlene i svaret på spørsmål ti er gode kandidater, da særlig Stormfulle høyder, som jeg har lest i alle fall fire ganger så langt.

14) Hvilken bok er den dårligste du har lest?

Jeg begynte på ei bok av John Irving da jeg var atten, og den blei aldri fullført. Den var, og er, noe av det dårligste jeg har lest. Men jeg fullførte jo ikke. Om det er et krav at boka skal være utlest, svarer jeg glatt Dameroman m/menn av Kim Småge. Makan til magaplask.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?

Helt klart papirbøker. Boka er, skal og må være fysisk. En skal kunne se den og ta på den og lukte på den og ha den i bokhylla etter endt lesing, der bare synet av bokryggen kan gi deg frysninger på ryggen, leserminner og en distinkt følelse som er særegen for nettopp den boka. Slikt går ikke med alle disse e-greiene. Bok lest, bok borte. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter. Da mister en ikke bare den konkrete boka og den taktile delen av leseropplevelsen, men også alle disse påminnelsene om boka og mulighetene til å leve litt i bokas verden lenge etter at den er ferdiglest. Det nekter jeg å gi fra meg.

16) Når lærte du å lese?

Da jeg var fire år.

17) Hvilken bok som du ble tvunget til å lese på skolen er blant dine favoritter?

Vi tvangsleste alle mulige bøker - alt er jo tvang når du er i tenåra og aldri vil det andre sier du skal - men de som er tydeligst for meg i dag og også er bøker jeg har vendt tilbake til, lest på nytt og liker som voksen er (min indre fjortis sine kommentarer i parentes) Soga om Gunnlaug Ormstunge (bare noe drapsræl, og at han Gunnlaug aldri kunne lære), Victoria av Knut Hamsun (går det an å gjøre det kjedeligere og mer klissete?) og Gengangere av Henrik Ibsen (voldsomt til kav og forferdelig mye prat).

18) Hvilken er din favorittbokserie?

Vanskelig spørsmål. Bøker er, etter min erfaring, ikke så gode når de kommer i serier. Her snakker jeg om lange serier, altså, ikke bare to-tre-fire bind. Men de som troner svært høyt for meg er Sigrid Undsets middelalderromaer, samt bøkene om Tora og Albertetrilogien. Det tre eksempler på stor og god litteratur!

19) Hvem er din favorittforfatter?

Nå blir det litt repetisjon her, merker jeg. Øverst på en svært jevn pall finner vi blant annet Sigrid Undset, Margaret Atwood, Emily Brontë, Per Olov Enquist og Ian McEwan. Umulig å trekke fram bare én.

20) Hva er din favorittsjanger?

Sagalitteratur og romaner, enkelt og greit.

21) Hvem er din litterære favorittkarakter?

Dette er verre, merker jeg. Det er jo ikke alltid slik at personene er interessante aleine, men at helheten (tekst, virkemidler, språk m.m. og person), blir en interessant kombinasjon. Uten at det egentlig trenger å være noe favorittstempel på personene - de en husker best, er gjerne de mest komplekse. Olav Audunssøn kommer høyt opp. Og livlegen Struensee er fint portrettert hos Enquist. Heathcliff er uforglemmelig. Kristin Lavransdatter som tåler og tåler og tåler. Tjenerinnen Offred hos Atwood. Rikka Gan, signert Ragnhild Jølsen, er like fascinerende hver gang. Undsets Jenny. Hamlet. Mrs. Dalloway. Og den fæle Dorian Gray. Bare for å nevne noen som det er verdt å bruke tid på.

22) Har ei bok noensinne transportert deg til et annet sted?

Såklart! Og det er et kvalitetsstempel ved gode bøker at nettopp dette blir gjort på en solid og  overbevisende måte. Plutselig sitter en ikke hjemme i sofakroken lenger, men er langt av gårde, på nye steder og i gamle eller nye tider med mennesker en aldri har møtt eller alltid har drømt om å møte.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?

Nå venter jeg veldig på bok tre om Thomas Cromwell, som har vært i eiminga i mange år, men bortsett fra den, kunne jeg ønske at forfattere som søstrene Brontë, Jane Austen, Amalie Skram og Ragnhild Jølsen hadde fått leve mye lenger og skrevet mye mer. Ikke nødvendigvis oppfølgere, men mer av det samme, det intense, sterke og kompromissløse.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?

Nå leser ikke jeg noe særlig serielitteratur og er skeptisk til lange bokserier, så her har jeg ikke et godt svar. De fleste oppfølgere jeg har lest har vært gode. Men i mange tilfeller merker en jo at intensiteten ikke er helt på topp i bok nummer to. For eksempel var Garman & Worse ei knallgod bok, mens det sank litt med Skipper Worse.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese ei bok?

Det kommer veldig an på boka. En lett roman på tre hundre sider er ofte gjort unna på en dag eller to, med kanskje fire timers effektiv lesing. Mer komplekse verker tar naturligvis mer tid. Språket har mye å si, samt tematikk. Korte bøker kan ta lang tid å lese, og omvendt.

Sånn, det var mine svar i denne omgangen - ta deg gjerne tid til å svare, du også!

Biografi: Skrivende kvinner

Bildekilde: Bokelskere

I fjortende runde av biografisirkelen til Ingalill er temaet forfattere, og jeg har lest Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner fra 1996. Verket er skrevet av Elisabeth Aasen (f. 1935), som også står bak verk som Driftige damer (1993) og Barokke damer (2005). Denne boka er bygd over samme lest, der Aasen på en fin, tilgjengelig og oversiktlig måte presenterer et mangfold av kvinnelige forfattere og setter dem inn i en konkret historisk kontekst. Ikke én biografi der altså, men mange, komprimert i ei bok, med mange flotte tekstutdrag og nydelige illustrasjoner. Boka er et bidrag til kvinnehistoria, litteraturhistoria, idéhistoria og religionshistoria.

Dette er de viktigste kvinnene som omtales i verket:

Dhuoda (ca. 803-etter 843), ei aristokratisk kvinne bosatt i den sørvestlige delen av Frankrike, som skriver ei lærebok, et moralsk speil, til sønnen sin, Wilhelm (boka minner sterkt om det norrøne læreverket Kongsspegelen fra 1200-tallet). Verket fullføres i 843. Dhuoda er spesiell fordi hun ikke er tilknytta et kloster eller en lignende institusjon, men likevel både er lese- og skrivekyndig. Det tyder på svært god utdannelse, sannsynligvis ved en av Karl den stores klosterskoler.

Hrotsvit av Gandersheim (ca. 935-etter 973), ei intellektuell og talentfull kvinne tilknytta Gandersheim Stift (kanonissestift) - et sted for aristokratiske kvinner som ville noe mer med livet enn å føde barn og støtte ektemennene sine, og som ønska mer frihet enn en fikk i et kloster. Hrotsvit blei opplært av magistra Rikkardis og abbedisse Gerberga og fikk en solid, klassisk dannelse med de viktige fagene aritmetikk, geometri, musikk, astronomi, grammatikk, dialektikk og retorikk, samt naturligvis både latin og gresk i tillegg til det tyske morsmålet. Hun er kjent for tre store arbeider, Historiske epos (blant anna om Otto I, 912-973), Legender og Dramaer. Særlig det siste verket byr på saftig språkbruk, mye dramatikk, kjappe replikker, humor, spenning og sterke virkemidler.

Hildegard av Bingen (1098-1179), tysk mystiker, abbedisse, profet, teolog, naturviter, lege, politisk rådgiver og komponist, bør egentlig ikke trenge en nærmere introduksjon. Så støtt står hun, at musikken hennes fremdeles framføres! Hildegard begynte å se syner allerede da hun var rundt tre år, men begynte ikke med systematisk nedskriving før førti år seinere, da en stemme i synene (Gud) kommanderte henne til å gjøre så. Arbeidet tok ti år og er hennes mest kjente: Scivias, sciate vias fra 1151, på norsk Kjenn veiene. Hildegard var berømt over store deler av kontinentet i sin levetid og hadde en utstrakt korrespondanse som inkluderte maktpersoner som keisere, konger, paven, biskoper med flere. Hun gjorde også mange prekenreiser og blei slik berømt også blant den gemene hop. Andre store arbeider fra hennes hånd er Physica, om naturen, og Causae et Curae, om sjukdommer og behandling av disse.

Héloïse (ca. 1100-1163/64) er den franske studenten som blir forelska i læreren sin, den berømte teologen Pierre Abélard (1079-1142). Hun er usedvanlig vakker, men det er hennes intellekt som for alvor vekker hans begjær, og forholdet deres blir så intenst at hun blir gravid og han blir kastrert. Seinere går de begge i kloster. Og her kunne historien slutta, men brevvekslinga deres, som holder fram til hans død, har holdt den i live, og inspirert mang en høvisk kjærlighetshistorie, bare tenk på den tragiske fortellinga om Tristan og Isolde, og verk som Roseromanen og Den nye Héloïse. Brevtemaene deres var kjærlighet og klosterlivet og balansen mellom disse - studenten, som nå er abbedisse, fortsetter å benytte teologen som sin lærer, sjøl om hun på mange måter er vel så lærd som han.

Maria fra Frankrike/Marie de France (virka hovedsaklig mot slutten av 1100-tallet) er en av sin tids mest kjente forfattere - fortellingene hennes, Lais, blei til og med oversatt til norrønt utpå 1200-tallet (Strengleikar). Fortellingene, som skulle resiteres til musikk eller synges, er oppbyggelige, høviske kjærlighetsfortellinger på vers, med mange legende- og eventyrmotiver. Forfatteren var mest sannsynlig tilknytta ett eller flere hoff, men hennes virkelige identitet er fortsatt ukjent. Uansett må hun har vært ei lærd kvinne, for verkene hennes tyder på klassisk dannelse og et godt språkøre - Marie kunne latin, engelsk og gammelfransk såpass godt at hun også virka som oversetter.

Den hellige Birgitta (ca. 1303-1373) er svenskenes store helgen (kanonisert i 1391) og grunnlegger av birgittinerordenen i Vadstena. Fru Birgitta hadde visjoner, som Hildegard, og hun skreiv dem ned både på svensk og latin - Revelationes. I tillegg utførte hun noen mirakler, og blei derfor sagnomsust og hellig i stedet for kjettersk og brent (det var en svært kort vei mellom disse to, noe skjebnen til Marguerite Porete viser). Adelig som hun var, var hun heller ikke redd for å tre inn i politikkens verden - være seg for å be den svenske kongen om å få et klosterbygg, eller for å få pavens tillatelse til å opprette en egen klosterorden, og dessuten for å få han, for tida i eksil i Avignon, tilbake til Roma. Fru Birgitta dro på mange pilegrimsreiser, og var ei berømt og sagnomsust kvinne i sin samtid.

Caterina av Siena (1347-1380), Italias store helgen, ender sine dager som et utsulta og avmagra lik, kun 33 år gammel. I dag kalles tilstanden hennes for "hellig anoreksi", en svært alvorlig variant av sjukdommen, og vedkommende ville straks vært under overvåkning og mang slags behandling. Den gangen var det noen, deriblant unge Caterina, som trodde at gudskjærlighet og smerte gikk hånd i hånd - jo større lidelser (deriblant gjennom askese), jo større kjærlighet. Caterinas høyeste ønske var å svette blod. Det fikk hun nok ikke til, men hun hadde problemer med å spise og store smerter i den forbindelse. Hun hadde også mange visjoner og fikk etterhvert et stort følge i sitt barmhjertighetsarbeid blant folk, blei berømt i sin samtid og etterlot seg nesten fire hundre brev, en bønnesamling og verket Dialogen - hennes samtaler med Gud. Det spesielle med Caterina er at hun ikke var tilknytta et kloster, at hun var uskolert og at hun lærte å lese som voksen. Hun blei kanonisert i 1461.

Julian av Norwich (ca. 1342-etter 1416), ofte kalt Dame Julian, britisk, innemurt eremitt, ei visjonær kvinne med flerfoldige åpenbaringer. Julian var godt skolert, men skreiv på sitt eget morsmål, ikke latin. I tillegg til å vie sitt liv til Gud på fromt vis i enecelle vegg i vegg med kirka, var hun også datidas sjelesørger. Gjennom tre vinduer hadde hun kontakt med omverdenen, og Julian blei ofte rådspurt i små og store problemer. Når hun ikke fikk "besøk", skreiv hun på visjonene sine. Julian regnes som mystiker, men av en annen art enn de andre - hun er mer jordnær og intellektuell, skriver Aasen. Julian skiller seg også ut i omtalen av Gud: Gud er sannelig vår Mor, like mye som han er vår Far.

Margery Kempe (ca. 1373-ca. 1439) er kvinna bak The Book of Margery Kempe, den første engelskspråklige sjølbiografi. Kempe sjøl var analfabet, så hennes liv blei diktert til en skrivende prest. Verket handler om hennes liv som borgerkone - hun nyter samlivet med mannen, brygger øl og eier ei mølle. Men ingenting går som det skal, og gradvis, over mange år, skjønner hun at Jesus forsøker å få henne inn på den rette sti. Hun får åpenbaringer, drar på flere pilegrimsreiser og insisterer på et fromt og kyskt liv. Det er vanskelig å få ektemannen med på prosjektet, for han vil ha det som før, med sengehygge og godt med mat, også på fredager. Men med Jesu hjelp får Margery sine ideer igjennom. I hjemlandet blei hun flere ganger arrestert for å være kjetter og lollard, men alltid frigitt igjen. Kempe var verken nonne eller eremitt, hun ønska bare å leve reint og rett.

Christine av Pizan (1364-ca. 1430) var den første kvinnelige, profesjonelle forfatter i Frankrike. Faren hennes var ved hoffet, noe som gjorde at hun fikk god utdanning. Da hun blei enke i en alder av 25 år, bestemte hun seg for å ikke gifte seg igjen. Hun ville leve av å skrive, og forsørge seg, mor og barn ved egne inntekter. Hun skreiv minst seksten verker fra 1399-1405, inkludert en biografi om den avdøde kongen. Mest kjent er hun for debuten, Hundre ballader, og Boken om Kvinnenes by, et stort dialogisk arbeide. Der aktualiserer og diskuterer hun kvinnas stilling, og det stilige er at argumentasjonen hennes fortsatt er gyldig! Hun sier blant anna at hadde gutter og jenter fått lik behandling og lik utdanning fra starten av, hadde de kommet like langt. Evner er avhengig av skolering for utvikling, ikke kjønn eller sosial stand. Å snakke om "det svake kjønn" er bare tull. Hun var med andre ord middelalderens svar på Simone de Beauvoir. Pizans siste verk (1429) var en hyllest til Jeanne d'Arc.

Jeanne d'Arc (1412-1431) er Frankrikes redningskvinne nummer én. Hadde det ikke vært for henne, hadde de kanskje vært briter, hele gjengen. Jeanne hadde hørt guddommelige stemmer fra hun var lita, og da hun var 17 år, sa stemmene at hun skulle få landets rette konge krona, og gå til krig mot England. Og Jeanne gjorde så, iført mannsklær. Hell hadde hun også. I alle fall fram til hun blei tatt til fange av franskmenn med britiske interesser. Da raste kjetteranklagene på grunn av disse stemmene, og det endte med at Jeanne blei brent. Men allerede samme dag begynte ryktene å gå, skriver Aasen. De hadde brent en helgen! Jeanne blei ikke formelt kanonisert før i 1920. I løpet av sitt korte liv dikterte hun svært mange brev, og hele prosessen mot henne blei også skrevet ned. 

Fra alle disse kvinnene gis det også tekstutdrag fra deres viktigste verker. Og i tillegg nevnes en hel mengde andre kvinner som hver på sitt vis er viktige og gjennom Aasens ord endelig får sin plass. Men det er ikke bare skrivende og tenkende kvinner Aasen henter fram, gjennom boka viser hun at de kanskje først og fremst er handlende kvinner, som grunnlegger klostre eller skoler, som virker som leger og rådgivere, abbedisser, hærførere og forfattere, de er lærde og kloke, de er sjeldne begavelser - og alle har etterlatt noe konkret, som vi enten kan lese, reflektere over, synge, bruke eller besøke i dag. Og det i seg sjøl er fascinerende!

Andre eminente damer som Aasen løfter fram er Anna Komnena, Mechthild av Hackeborn, Gertrud den store av Helfta, Mechthild av Magdeburg, Beatrijs av Nazareth, Hadewijch av Antwerpen og Marguerite Porete, som hver på sitt vis prega sin samtid, og som også har hatt eller fremdeles har påvirkning på tanker og ideer - særlig av religiøs art. Også mange, mange flere nevnes.

Aasen gir oss ikke bare utdrag fra kvinnenes viktigste verker, men også en innføring i middelalderens rike symbolverden, der kristendommen naturligvis står sentralt, kanskje særlig for mystikerne. Og mange av de mest fremtredende mystikerne var kvinner. Aasen veileder leseren i nordisk mystikk, hovedarbeider, særskilte symboler og det som for oss kan virke som uvanlige uttrykksformer - som å være Kristi brud og å gå til ektesenga med Jesus. Her blir det fryktelig kort mellom den guddommelige kjærligheten og den jordiske kjærligheten, og med feil briller på, kan det fort bli en litt annen leseropplevelse. Aasen setter disse uttrykksmåtene i direkte forbindelse med trubadurdiktinga, og peker på hvordan den høviske fortellinga og den verdslige kjærligheten trekkes inn i religionen. Å elske er det samme, uansett!

De skrivende kvinnenes vei i historia er mangslungen, spennende, interessant og aktuell. Aasen har skrevet et flott kulturhistorisk verk som beriker og inspirerer. Av og til er det litt mange repetisjoner, men stort sett gir hun solide overblikk og fokuserer på relevante detaljer. Tekstutdragene er flotte, og all honnør til det rike tilfanget av oversettere som Aasen har fått tak i. Her var det mye spennende lesing, særlig satte jeg pris på dramatikken til Hrotsvit og utdraget fra Boken om Kvinnenes by av Pizan. At hun var en profesjonell forfatter, er det ingen tvil om. Det kan en egentlig si om flere av kvinnene, for det er vittige og skarpe penner i sving. For min del kunne det gjerne vært flere tekstutdrag fra dem alle, og gjerne flere kvinner også!

Nobelprisen, 1920

Året er 1920. Det har gått 19 år sia den første nobelprisen i litteratur blei delt ut. Da var den en ukjent pris, kan hende uten mening og betydning for de fleste. Nå har den vokst seg kjent, og den er blitt en langt større og mye gjevere pris. Utdelinga er en stor begivenhet, og prismottakerne er garantert både penger, berømmelse, heder og ære, samt en evig plass i litteraturhistoria. Gjennomgangen fra 1901 til 1920 viser oss først og fremst at det er middelaldrende til gamle menn som får prisen. De fleste er rundt seksti år. Den eldste var 85 da han mottok prisen, den yngste var 42. Så langt er prisen også svært mannsdominert. Inkludert inneværende år har den gått til 19 menn og ei kvinne. Videre er eurosentrismen er svært sterk, og kun én gang har prisen gått til en mann fra et land utafor Europa: indiske Rabindranath Tagore. Han skreiv riktignok både på engelsk og bengali, noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at verkene hans blei spredt. Inntil videre er det Tyskland som leder oppløpet med fire prisvinnere, mens hovedkonkurrenten Frankrike følger tett med sine tre.

De nominerte i 1920 var:

  9. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  7. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  4. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

  4. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter

  1. Wilbur C. Abbott (1869-1947), amerikansk historiker

14. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  3. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter

  6. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

  3. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter

10. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

  6. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter

11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  2. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger

  2. Knut P. Hamsun (1859-1952), norsk forfatter

  2. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter

  2. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter

Og sia 1901 har disse mottatt prisen:

1901: Sully Prudhomme (1839-1907), fransk poet 

1902: Christian Matthias Theodor Mommsen (1817-1903), tysk historiker

1903: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter

1904: José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk dramatiker

            og Frédéric Mistral (1830-1914), fransk dramatiker

1905: Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter

1906: Giosuè Carducci (1835-1907), italiensk poet

1907: Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter

1908: Rudolf Christoph Eucken (1846-1926), tysk forfatter og filosof

1909: Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter

1910: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914), tysk forfatter

1911: Count Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter

1912: Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter

1913: Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk poet

1914: Ingen utdeling

1915: Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter

1916: Carl Gustaf Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

1917: Karl Adolph Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

            og Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter

1918: Ingen utdeling 

1919: Carl Friedrich Georg Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

Og mye mer om prisvinnerne, i kronologisk rekkefølge, kan du lese på denne sida. Når du har pugga de tjue første vinnerne ei lita stund, kan du også prøve deg på dette lille spillet som er blitt laga. Pass på å trykke på knappen for forfattere fra 1901-1920. Finner du alle sammen?

Men hvem er det som egentlig mottar nobelprisen i litteratur for året 1920? Jeg har ikke skrevet mye om vedkommende, og heller ikke gitt noe særlig med hint. Men for å si det slik, denne bør du kunne!

Nobelprisen, 1919

Når krigen endelig er over og verden kan begynne å gå framover igjen, er det brått store omrokeringer på lista over de nominerte til nobelprisen i litteratur. Det er som om Europa har våkna til live fra tidenes mareritt, og nå ser med nye øyne på litteratur og kunst. Det er i så fall et fenomen en kan kjenne igjen fra konsekvensene av neste verdenskrig, her hjemme formulert så fint av Gunvor Hofmo med tittelen Jeg vil hjem til menneskene (1946) og for eksempel diktet "Det er ingen hverdag mer" fra nevnte samling. En slik ekstraordinær situasjon, som å leve i ei krigssone eller under okkupasjon, gjør noe med oss. Ofte ser vi en oppblomstring av inderlighet i kunst og kultur i slike perioder, som så daler til fordel for lettbeint underholdning når de vonde tidene kommer på avstand. Et godt eksempel i så måte er nettopp vårt eget hjemland. Det var ikke veldig mye norsk kriminallitteratur som kom ut i etterkrigsåra i forhold til i dag. Politisk og allegorisk litteratur stod lenge sterkt, sammen med ulike litterære bearbeidelser av krigen. Den nære samtida blei tematisert og kritisert. Kan hende dette også gjenspeiles på lista under? 

De nominerte i 1919 var:

  1. Wladyslaw S. Reymont/Reyment (1867-1925), polsk forfatter

  1. Hugo von Hofmannsthal (1874-1929), østerriksk forfatter

  1. Arno Holz (1863-1929), tysk forfatter

11. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  8. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  2. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter

  2. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter

  2. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem

  4. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. John Galsworthy (1867-1933), britisk forfatter

  1. Ebenezer Howard (1848-1928), britisk byplanlegger

13. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

Forrige gang var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater. Fem av dem var på lista for første gang, mens et stort flertall var velkjente navn og flergangsnominerte. Nå ser vi at mange av disse gamle traverne er blitt kasta ut fra lista - de er rett og slett blitt oversett eller glemt i denne rundens nominasjonsprosess. For hvor lang tid denne nye "trenden" kommer til å vare, veit ikke jeg, men det er i alle fall en interessant observasjon, særlig hvis det faktisk er en varig endring. Det sier i så fall mye om hva som skal til for at en endrer ett bestemt perspektiv på litteratur, og hva som er med på å skape en litterær smak. Men det må være noe jeg får komme tilbake til neste gang, når jeg i større grad kan se om det er en sammenheng.  

Som vi kan se, er det denne gangen kun 18 nominerte fordelt på 12 unike kandidater. Sånt skjer når Aho/Brofeldt får to nominasjoner, Karlfeldt får tre og norske Hans E. Kinck får hele fire! Ikke minst er det spennende med en slik nordisk dominans i gjentakelsene, men er det noe som vil føre til konkrete resultater? Av sterke listetravere har vi i år kun tre: Aho, Spitteler og Jorge. Resten er nokså ferske. Om det var noe rettferdighet i verden, ville spanske Jorge nå gå av med seieren, etter mange, mange år som listefyll. Men det kan raskt slå annerledes ut, sjøl om det i alle tilfelle er på sin plass å applaudere fanklubben til Jorge for intens lobbyvirksomhet.

Ellers ser vi av årets liste at mannfolka dominerer totalt. Ingen damer er med. Dessuten er eurosentrismen sterk - ingen andre kontinenter slipper til - og Russland, som nå kaller seg Sovjet og tidligere har vært inne i varmen, blir holdt utafor. Er det også en tilfeldighet, eller er det et bevisst politisk signal fra Svenska Akademien? Kan hende både denne og neste års utdeling vil kaste lys over slike vanskelige spørsmål. Men som alltid er jeg usikker på graden av politisering av litteraturen generelt og prisen spesielt - det er nemlig uunngåelig med noe politisering, men mye kan stabiliseres eller lukes ut om en er bevisst på det. Hva som virkelig er tilfelle her, vil en nok aldri få vite, takket være De Adertons lukka arkiver. Likevel er det alltid interessant å spørre seg om utdelingene er reint litterære, reint politiske eller en blanding. Og det avhenger sjølsagt av forfatter, verk, tildeler, tolking og begrunnelse - og dagens tolkning av hele prosessen.

Men tilbake til 1919. Hvem mottar prisen, som utdeles i 1920? Her er noen hint:

1. Han er ikke akkurat en ungfole

2. Han har vært nominert før

3. Hans leveår som nobelprisvinner er noe begrensa

Og hvem blir så det? Tenk i vei, hold deg gjerne unna google og legg igjen ei god gjetning under. Lykke til!

Nobelprisen, 1918

Ikke før det nærmer seg den høstlige utdelinga av nobelprisene for året 1918, kan store deler av Europa og mange andre land rundt om i verden, endelig puste letta ut. Krigen, den store, blodige og brutale verdenskrigen, er over. Nå skal ikke flere unge gutter slaktes ned. Graver skal graves, og ikke flerres opp igjen av granater. Sår skal få gro, for godt. Familier skal forenes, venner skal møtes igjen. Nå kan en ta til med å bygge opp alt som er blitt revet opp, rasert, sønderknust. Nå kan en følelse av normalitet igjen etter hvert innta hverdagene til de millionene av mennesker som i mer enn fire år har levd i unntakstilstand. Det må ha føltes som en enorm lettelse, men også absurd: Er det endelig over? Er det virkelig sant? Hvordan kan en ha en garanti for at det ikke bryter ut igjen i morra? Da er det kanskje godt med alt som går sin vante gang. Sånn som for eksempel en forventa utdeling av nobelprisen i litteratur. 

De nominerte i 1918 var: 

  6. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  7. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  5. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

  1. Gustav Frenssen (1863-1945), tysk forfatter

  1. Maksim Gorky (1868-1936), russisk forfatter

  5. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof

  1. Alois Jirásek (1851-1930), tsjekkisk forfatter

  9. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

10. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  1. Gunnar Gunnarsson (1889-1975), islandsk forfatter

12. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  3. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. Knut P. Hamsun (1859-1952), norsk forfatter

  4. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter

  3. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter

  2. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter

  3. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

Og nå begynner det å stramme seg til! I 1918 var det 19 nominerte fordelt på 17 unike kandidater, og et observant blikk vil nok gjenkjenne flere seinere nobelprisvinnere på lista. Det er, om ikke annet, en slags kvalitetssikring, når en veit at prismottakerne har vært igjennom mange runder som nominerte. For hvert år blir forfatterne tross alt lest, vurdert og diskutert inngående før de fleste til slutt blir kasserte (om ikke veid og funnet for lette, slik som heksene, så i alle fall noe i nærheten). Da er det kanskje ikke helt "tilfeldig" hvem som mottar prisene allikevel, sjøl om enkelte utdelinger opp igjennom åra framstår som svært rare? Kan det for eksempel hende at Patrick Modiano har hengt på listene i flere år? Et umulig spørsmål, veit jeg, som vi må vente femti år på å få svar på. Sånn er det med lukka arkiver!

Årets liste har tre skikkelige travere, mens kun fem kandidater er helt ferske. Her finner vi også en norsk fyr, ser du hvem det er? Ellers er det også moro at bittelille Island dukker opp - det er nok ikke den mest dominerende nasjonen i nobelsammenheng, men de får faktisk en prisvinner etter hvert (og det er fortsatt den ene de har, i følge nobelarkivet). Til slutt må en kunne konkludere med relativt sterk eurosentrisme også i 1918 (enorme Russland er den eneste nasjonen som er på utsida), og en solid mannlig overvekt, som vanlig. Kun ei dame er med, men jeg heier denne gangen også! Likevel må jeg jo bite i det sure eplet, igjen. Årets prismottaker er nemlig... ingen. Det samme gjelder fredsprisen og prisen i medisin. Også innafor fysikk og kjemi er det småtrøblete: komiteene finner ingen verdige prismottakere, men reserverer prisen for neste år. Så noen litt uventa konsekvenser hadde denne krigen, også i 1918. Kanskje ikke så rart når en tenker seg om. Bedre lykke neste gang!

Nobelprisen, 1917

Europa er sønderrevet av krig. Folk sulter, fryser, mangler det mest grunnleggende og dør av forkjølelser og underernæring. Kvinner ser at fedre, ektemenn og sønner blir borte. På lange tider får de ikke høre nytt. Så får de den beskjeden de ikke ville ha -. De arbeider seg bleike, magre og sjuke og har ikke andre valg enn å holde ut, gjennom intense bekymringer, våkenetter, bombetokt, angstanfall. Kanskje ser de fram mot en rolig stund foran peisen om kvelden. Kanskje de har tid til å lese litt i ei bok, la tankene fare, bli tatt med annetsteds, der ikke alt er så grusomt virkelig. Jeg håper at i alle fall noen, blant både kvinner og menn, unge og gamle, hadde muligheten til å unne seg denne lille, men muligens livsnødvendige virkelighetsflukten.

De nominerte i 1917 var:

  1. Ivan Vazov (1850-1921), bulgarsk poet

  4. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

  4. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat

  4. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter

  5. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  6. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  3. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter

  3. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter

  7. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

11. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  2. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. Otto Ernst Schmidt (1862-1926), tysk forfatter

  8. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

  2. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

  9. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  1. Bertel Gripenberg (1878-1947), finsk forfatter

  3. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter

  1. Johan Bojer (1872-1959), norsk forfatter

  1. Olaf Bull (1883-1933), norsk forfatter

  1. Jeppe Aakjær (1866-1930), dansk forfatter

I 1917, året da det blant anna braker løs i Russland for alvor, er det 26 nominasjoner til nobelprisen i litteratur fordelt på 20 unike kandidater. Tallet før kandidatenes navn indikerer hvor mange ganger vedkommende har vært nominert. Som vi ser, er det spanske Jorge som leder overlegent her, mens det kun er seks førstegangsnominerte mot ni året før. Det er ikke størst spredning i år heller, verken med tanke på kjønn (18/2), nasjonalitet eller alder, men det er hyggelig å kunne ønske bulgarerne velkommen i spillet, samtidig som jeg naturligvis fortsatt heier på Grazia Deledda (men 1917 er heller ikke hennes år) og andre under femti. Koselig er det også å se at vi nordboere er representerte på lista, men at det ikke er så skeivt som som i 1916 (for det var skikkelig pinlig av flere årsaker. Tenk at de gikk så langt som å nominere og belønne sine egne!). 

I og med at Svenska Akademien, som deler ut prisen, består av intellektuelle svensker, synes ikke jeg det er så rart at de først ser mot hjemlige trakter, før de deretter vender blikket utover når de skal finne mulige kandidater. Det er vel naturlig for alle i de fleste situasjoner. Vi orienterer oss alltid fra et fast punkt, noe vi veit hva er, før vi snur oss mot det ukjente. Men begge deler må gjøres med måte, kunnskap og innsikt - å la seg forblinde av utenlandsk litteratur fordi en aldri har lest noe lignende, uten å egentlig ha en størrelse å sammenligne det med, er like dumt som å ukritisk hylle sine egne, fordi det er det en er vant til. Naturligvis har medlemmene i De Aderton også sine preferanser, men de må aldri miste de objektivt fastsatte litterære kvalitetene av syne. Fy søren, så vanskelig det må være! De må kanskje lese på tvers av det som appellerer til klangbunnen i en, muligens framprovosere berøringspunkter, tvinges til å se de litterære kvalitetene der en ikke vil se, hele tida potensielt sett gå utafor komfortsonen og styre unna kosebøkene. Vanskelig, og vanvittig lærerikt. 

Andre ganger er det nok ikke vanskelig i det hele tatt, for slik ei virkelig god bok eller en usedvanlig dyktig forfatter kan vinne over den mest surmaga leser, kan også de kloke hodene i De Aderton vinne over hverandre når de taler forfatterens sak. Slik må det jo på mange måter være, men det er likevel vanskelig å ikke spørre: Er det kanskje en form for lobbyisme, disse prisgreiene? Kanskje ikke akkurat i nobelsammenheng, men i mindre format, som for eksempel her hjemme i Norge, er det nok vanskelig å komme utenom tisking og hvisking i krokene og varme anbefalinger fra bekjente som tilfeldigvis også er implisert på noe vis. Og hva gjør det med hele prisprosjektet, annet enn å underbygge hele ordninga, redusere heder og ære til en klapp på skuldra og oppslag i Dagbladet, og tappe det hele for mening?

Men det er kanskje først og fremst vår moderne nettverksbyggende kompistid jeg skildrer der. En får tro og håpe at det var litt annerledes i 1917! Men hvem stikker egentlig av med den gjeve prisen? Her er noen hint:

1. Prisen blir delt, for andre gang i historia

2. Mottakerne har ikke vært nominert samme antall ganger

3. ...men de er av samme nasjonalitet

Da er det bare å sette i gang med litt god, gammeldags sannsynlighetsregning, og ikke googling, og legge igjen svaret under. Lykke til!

Nobelprisen, 1916

Som de fleste veit, er det fortsatt krig i Europa i 1916. Og jeg har flere ganger reist spørsmål om det er ved slike anledninger en virkelig trenger litteratur, og at litteraturen mer enn ellers kommer til sin rett. Det gjelder forøvrig også mange andre kunstarter. Min tanke om dette henger sammen med forskinga som viser at økonomiske nedgangstider er kulturelle oppgangstider. Men ofte går økonomien svært godt i krigstider, forstått slik at det alltid er noen som profitterer mye på at andre er i krig. Menneskene som lever i krigssoner eller i okkupasjonsområder derimot, har det som regel semmert. Samtidig er krigføring svært kostbart uansett hvilken "side" en befinner seg på, både i reine penger, i menneskelige og i samfunnsmessige omkostninger. Men det er gjennomsnittsmenneskenes vilkår jeg ønsker å sette fokus på her, ikke maktelitens. Og når en har det ille og ser mye fælt rundt seg, slik det unektelig er i krigstid, virker det som om behovet for noe indre, noe meningsfylt, godt eller vakkert, øker. En vil berøres, men ikke av grusomheter. En vil beveges, men ikke av dårlige tåreperser. Underholdninga legges vekk, behovet for god litteratur inderliggjøres. Kanskje er det nettopp derfor det er så mange nye kandidater å finne på lista i år? Eller er det slik at stormaktene er opptatte med å krige, mens smålanda hiver seg over nobelprismuligheten?

De nominerte i 1916 var:

  4. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

  5. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

  8. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter

  1. Roby Datta (1883-1917), indisk forfatter

  1. Ivan Franko (1856-1916), russisk poet

  2. Elisabeth Förster-Nietzsche (1846-1935), tysk forfatter

  1. The Pali Text Society, en britisk litteratur- og forlagsforening

  3. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat

  1. Otokar Brezina/Václav Jebavy (1868-1929), tsjekkisk forfatter

  2. Arne Garborg (1851-1924), norsk forfatter

  6. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

  2. Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter

  1. Per G. Hallström (1866-1960), svensk forfatter og akademimedlem

  6. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter og akademimedlem

10. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

  2. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter

  1. Henrik Schück (1855-1947), svensk forfatter og akademimedlem

  7. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

  3. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter

  1. Gunnar Heiberg (1857-1929), norsk forfatter

  5. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof

  2. Jakob Knudsen (1858-1917), dansk forfatter

  1. Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), svensk poet og akademimedlem

  1. Troels F. Troels-Lund (1840-1921), dansk kulturhistoriker

  6. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter

  5. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter

  8. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

  2. Adolf von Harnack (1851-1930), tysk professor og kirkehistoriker

  4. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet

I 1916 kom det inn 47 nominasjoner til Svenska Akademien. Flere av disse var på de samme forfatterne, som for eksempel Gjellerup og Datta, uten at jeg helt veit hvordan en forholder seg til det i komiteen. Tidligere nominasjoner tilsier ikke at det skal være samsvar mellom antall nominasjoner, vekting i diskusjonen og utdelinga av prisen, og det er veldig bra (men det er egentlig umulig å vite om den diskusjonen). Det betyr at det ikke går an å presse seg til en Nobelpris i litteratur - i alle fall ikke på den måten. Da må en nok ha mer personlige og overbeviste kontakter blant de privilegerte atten, som kan drive lobbyvirksomhet for en. Men nok spekulasjoner om det. 

Lista mi endte på 29 unike kandidater til slutt. Som en kan se, er det en herlig blanding av førstegangsnominerte (9) og flergangsnominerte (20). Jeg synes det er bra at en forfatter nesten alltid må nomineres mange ganger før han eller hun mottar prisen. Det betyr at diskusjonene i komiteen er viktige, og at en ikke kan seile opp helt tilfeldig eller på lykke og fromme. Men jeg liker jo å tro at Svenska Akademien veit hva de gjør. I år som i fjor har De Aderton videreført nominerte fra året før, og bruker derfor seg sjøl som nominatører. Dette er kanskje fordi de mottok nominasjoner med liten geografisk spredning. En liten opptelling viser nemlig at hele 14 kandidater er fra Skandinavia! Det er en oppsiktsvekkende stor prosentandel (48,2%) av det totale antallet kandidater. Ikke minst reagerer jeg på at så mange av de nominerte også sitter i Svenska Akademien. De sier de har rutine på sånt, og at den aktuelle fysaken forlater rommet, men likevel synes jeg det er litt vel hjemmekoselig. Ordet inhabil dukker fort opp! Dessuten trodde jeg det var slik at akademimedlemmer ikke kunne motta prisen? Men det er kanskje en moderne regel. Utafor disse mange hjemlige personene, finner vi i år to sveitsiske, to franske, to tyske, to belgiske, to spanske, en indisk, en russisk, en britisk, en tsjekkisk, og en amerikansk kandidat. Det er ikke ofte de store europeiske landa har så få nominerte. Som jeg tidligere antyda, så er de kanskje litt for opptatte med å krige?

Men hvem mottar egentlig Nobelprisen for året 1916? Her skal du få noen tips, slik at du kan resonnere deg fram til riktig person: 

1. Vedkommende har vært nominert flere ganger før, men ikke flest ganger

2. Han er skandinav, fra et land med sju bokstaver (som ikke er Danmark)

Og med det har jeg egentlig gitt deg svaret. Lykke til!

Nobelprisen, 1915

I 1915 raser første verdenskrig for full styrke i Europa, og stadig flere land og mennesker blir innblanda i den vanskelige konflikten med det ekstremt blodige utfallet. Lite visste de millionene med unge gutter ved fronten at det harde skyttergravslivet skulle vare i flere måneder, til og med flere år, og at de av dem som døde på grusomt vis på begge sider, umiddelbart skulle erstattes med nye gutter, like tynne, bleike og sultne som dem sjøl. Mange var bare barn, femten, seksten og sytten år gamle, da de blei innskrevet i militæret, sendt til ti ukers rekruttskole med dårlig utstyr og for lite mat, og deretter videre til fronten, der alt var mye verre enn det de kunne tenke seg. Rottene spiste opp det mugne brødet, kanonene kjørte seg fast i søla og i mørket var det lett å skyte og drepe sine egne. For å ikke snakke om angsten, marerittene og alt det grusomme en ser, hører og kjenner på kroppen. Det faktum at en litteraturpris blir delt ut i et slikt politisk klima, er i seg sjøl imponerende. Kan en i det hele tatt tenke på, lese og vurdere litteratur i en sånn situasjon? Eller er det kanskje nettopp da at litteraturen er så viktig, faktisk nødvendig?

De nominerte i 1915 var:

3. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

3. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet

4. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

4. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof

2. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter

4. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter

3. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter

2. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter

5. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

2. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker

7. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

4. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter

2. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter

5. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter

9. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

6. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter

2. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger

7. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter

1. Romain Rolland (1866-1944), fransk forfatter

1. Ferdinand Avenarius (1856-1923), tysk forfatter

1. Charles M. Doughty (1843-1926), britisk forfatter

5. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Årets 26 nominerte er fordelt på 22 unike kandidater. Det er ganske få, og årsaken til det er naturligvis krigen. Enkelte land har ikke hatt mulighet til å sende inn forslag i det hele tatt. Faktisk hadde det vært enda færre å velge i mellom om ikke Svenska Akademien hadde tatt affære på et møte 1. februar. Da de fant ut at det var svært få forfattere som blei nominert til 1915-prisen, bestemte de seg for å resirkulere en del av de nominerte fra året før, da Nobels litteraturpris som kjent ikke blei utdelt. Forfatterne måtte fortsatt foreslås offisielt, men dette kunne nå De Aderton gjøre sjøl (i motsetning til vanlig praksis, der forfatterne må nomineres av litterære institusjoner, forfattere, litteraturhistorikere, kritikere, professorer o.l. Alle som nominerer, må være godt utdanna i og praktisere et yrke et sted innafor det litterære kretsløpet. Jo høyere nivå, jo bedre). Slik fikk de fylt ut lista til å romme omtrent det dobbelte. Men, paradoksalt nok vil kanskje mange si, er det ikke en av kandidatene fra 1914 som stikker av med prisen.

Det ovennevnte gjenspeiles kraftig med at kun tre av 22 er førstegangsnominerte (tallene før navna er antall ganger vedkommende har vært nominert). Tidligere har vi hatt runder hvor disse har utgjort nesten halvparten av alle kandidatene (for eksempel i 1910, samt en god gjeng i 1912 også). Kandidatene er i år fordelt på 14 ulike nasjonaliteter, noe som ikke er så verst spredning til å være i krigstid. Men om en skal være i det kritiske hjørnet, kan en naturligvis innvende at de nominerte nok en gang preges av en viss eurosentrisme. Den mest "eksotiske" kandidaten kommer nemlig fra Russland (men rett skal være rett, fjorårets vinner var en inder). Flest nominasjoner går til Frankrike dette året også, og med sine fem fortrenger de mest Tyskland, akkurat som i 1913. Ikke at det egentlig er noe synd på de tyske, skjeggete menn i denne sammenhengen, de leder nemlig nobelprisracet med sine fire prisvinnere mot Frankrikes to (dette snur seinere, veit vi). Også britene holdes litt ute av spillet i år med sin ene kandidat, Doughty, en fyr jeg forøvrig aldri har hørt om (hvor blir det av listetraver John Morley?). Likevel er dette mest som flisespikking å regne, britene har jo også sin vinner med tidenes yngste litteraturprismottaker noen sinne - ingen ringere enn Rudyard Kipling (1907). Da er det verre hvis en skal forsøke seg på statistikk hjemla i mottakerens kjønn: Selma Lagerlöf er fortsatt eneste kvinne som har mottatt prisen, mot hele tretten menn (ikke utdeling i 1914, men delt pris i 1904). Når vil denne nesten umulige utjevningsprosessen starte for fullt? Fortsatt er det bare 13 - tretten - kvinner som har mottatt Nobelprisen i litteratur. På 113 år! Mine håp knyttes derfor atter en gang til Grazia Deledda.

Men seinere i 1915 skjer det noe som er ganske interessant. De Aderton kommer nemlig etter mange diskusjoner fram til at ingen av årets nominerte når opp til de litterære kravene for prisen, som er satt opp i testamentet til Alfred Nobel. Derfor bestemmer de enkelt og greit, på underlige måter jeg ikke helt forstår er lov, men her er det sikkert mange paragrafer og statutter å forholde seg til, at de skal reservere prisen for 1915 til utdeling i 1916 - men til en av kandidatene på 1915-lista (...som om de samme kandidatene er blitt så mye bedre på noen måneder...?). Det eneste jeg kan tenke meg til, er at det foregår omtrent slik: Svenska Akademien blir ikke enige om hvem som skal bli den verdige mottaker. De er enige om at de trenger mer tid (for å vurdere og kjøpslå om aktuelle kandidater). Dermed utsetter de utdelinga til de har krangla seg ferdige og kommet fram til et minste felles multiplum, en forfatter alle kan stå inne for, en forfatter ingen misliker sterkt. Men dette er bare mine antagelser, ikke noe slikt ligger ute på de offisielle nettsidene til Nobelprisene, må vite. Det viktigste er vel at De Aderton endelig bestemmer som skal motta prisen. Og hvem blei så det?

I løpet av innlegget har jeg kommet med flere hint, slik at du kan klare å resonnere deg fram til en mulig prisvinner. Men i tilfelle de 22 kandidatene fortsatt byr på hodebry, har du her et par tips til:

1. Han er ikke skandinav

2. Han har to r-er i navnet sitt

Lykke til!

Nobelprisen, 1914

Nobelprisvinneren i litteratur for året 1914, eller egentlig alle nobelprisvinnere for gjeldende år, er kanskje ikke blant dem som skinner klarest nå i etterkant. For hvem var det som vant, nå igjen? Noen som husker? Jeg må innrømme at jeg er helt blank sjøl - det nærmeste jeg kommer er at det kanskje ikke var så mange prismottakere det året? Andre grufulle hendelser i samme periode tok nok fokuset fra slikt som skulle være en hyggelig feiring av framgangen innen ulike vitenskaper og et kvalitetsstempel på datidas litteratur. Jeg tror ikke det blei så hyggelig under utdelingene høsten i 1914. Flere nasjoner var da allerede godt innsmurt i det som skulle vise seg å bli verdens hittil verste konflikt, og resten av den vestlige verden var vel mer opptatt av å ikke tråkke feil politisk enn å nominere potensielt fremragende forfattere. Avspeiles det på nominasjonslista, tro?

De nominerte i 1914 var:

4. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter

3. Paul Bourget (1852-1935), fransk forfatter

2. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter

1. Dora Melegari (1849-1924), italiensk forfatter

2. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker

1. Vilhelm Grønbech (1873-1948), dansk religionshistoriker

6. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter

1. Dmitry Merezhkovsky (1866-1941), russisk forfatter

1. René Bazin (1853-1932), fransk forfatter

2. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat

8. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter

3. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter

5. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter

3. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof

3. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter

3. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter

2. William Butler Yeats (1865-1939), irsk forfatter

3. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter

4. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter

1. Jan S. Machar (1864-1942), tsjekkisk forfatter og forlegger

1. Willem Kloos (1859-1938), nederlandsk forfatter

1. Antonio Serra y Morant (? - ?), spansk forfatter

4. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof

2. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog

Ved en nærmere undersøkelse har jeg nå funnet ut at kun tre av fem nobelpriser blei delt ut i 1914. Litteraturprisen og fredsprisen blei holdt tilbake - det er altså ikke funnet en verdig vinner blant de tjuefire unike kandidatene på lista over. Eller kanskje det ikke en gang blei forsøkt. Årsakene til dette kan være mange, men det er naturligvis den pågående krigen som kan tenkes å være det avgjørende - i alle fall for fredsprisen. Noe annet som slår meg når jeg ser på de nominerte, er hvilke nasjoner de kommer fra. Eller rettere sagt, hvilke nasjoner som glimrer med sitt fravær. Det er tydelig at franskmenna stiller forberedt, om ikke annet så i alle fall på den litterære fronten. Britene derimot, har kun én nominert i år, og det er Thomas Hardy, igjen. Året før hadde britene fire nominerte, blant dem den evige John Morley, som topper statistikken så langt med ti nominasjoner og ingen pris. Når vi går til Tyskland blir det enda tydeligere at noe er i gjære. Så langt har tyskerne mottatt flest nobelpriser i litteratur - hele fire stykker, og den siste i 1912. Men i 1913 og 1914 mangler de totalt på lista. Har det tyske fokuset vendt seg bort fra de skjønnlitterære bøkene? Det kan se sånn ut. 

Er det riktig å ikke dele ut en litteraturpris under slike omstendigheter som i 1914? På mange måter vil jeg jo si ja, og en slik verdenskrig, her hjemme på kontinentet, tar unektelig mye ressurser - med rette. Det må jo ha vært et sjokk å våkne opp til beskjeder om krig, en faktisk krig, her. Jeg vil tro det er vanskelig å konsentrere seg om god og mindre god litteratur når resten av verden vurderer gode og mindre gode nasjoner eller fraksjoner, stridsdyktige eller ikkestridsdyktige mennesker, gode og mindre gode våpen og de mest effektive invasjons- og beleiringsmetodene. Men samtidig gjør denne ikkeutdelinga litteraturprisen til noe politisk. Og det bør en litteraturpris kanskje ikke være? 

Altså, misforstå meg rett, forfatterne kan gjerne tilhøre politiske leire og skrive om politikk og ideologi, se verden fra et bestemt ståsted, skildre verdenssamfunnet nedenfra eller lignende. Men gjengen i De Aderton, de skal ikke ta politiske standpunkt i sin vurdering i det hele tatt. De skal vurdere litteraturen så objektivt de kan, med hele sitt intellekt og med alle sine hardt opparbeida kunnskaper. Politiske ytringer i et skjønnlitterært verk, korrekte eller ei, kanskje lagt i munnen på en usympatisk hovedperson for å få en viss virkning, skal ikke holdes mot noen, og heller ikke gi ekstrapoeng (inntil en viss grad, naturligvis, det er en hårfin balanse mellom ytringsfrihet og demokrati på den ene sida og å åpne for sjikane, sensur eller det som verre på den andre sida - tankene glir fort til mellomkrigstidas Tyskland). Men det er, og skal være, andre regler for skjønnlitteratur enn politiske pamfletter og propaganda. Det som gjør det vanskelig i denne sammenhengen, er at forfatterne ofte også er de intellektuelle som nettopp ytrer seg i krigstid, i menneskerettighetssaker, om politikk, som yter motstand, som arbeider for fred, som skriver allegoriske romaner (Vesaas), former messende dikt (Hagerup og Øverland), utgir og sprer illegale aviser, lager paroler, holder møter, er journalister eller krigskorrespondenter og lignende. Med ord holdes håpet oppe. Kan en skille disse to rollene hos en forfatter eller en leser, når det egentlig springer ut fra det samme i ett og samme menneske? 

Og er en slik objektivitet hos profesjonelle lesere i det hele tatt mulig? I realiteten er det vel ikke det. Vi kommer alle fra noe, vi er noe, som ikke er konstant, men i stadig utvikling, vi har erfart mye, lært mye, og vi leser med både den vi er, det vi kan og dit vi er på vei. Det kan i mange tilfeller, når en er bevisst på det, være en berikelse. Vi ser hva vi legger til eller trekker fra. Men om en ikke veit, om en leser med skylapper på, blir resultatet deretter. Men det betyr ikke at en skal la være å prøve å fjerne skylappene. 

Ved å gå helt vekk fra en mulig utdeling i 1914, syns jeg årets nominerte snytes for en fin og viktig pris. De er jo fortsatt forfattere, de har fortsatt skrevet verkene, de er nominerte og er fortsatt like verdige - pris eller ikke pris. Og jeg mener bestemt at en slik politisering av litteraturen er uheldig, sjøl om det kanskje var uunngåelig akkurat da. Jeg vil hevde at det er i slike krevende og vanskelige stunder at litteraturen trengs mest, og nettopp derfor burde prisen blitt delt ut, for å signalisere noe annet enn krig og konflikt, for å holde fast ved en normaltilstand. En burde verdsatt den kunsten som blei laga, sjøl om det var forut for krigsutbruddet, og brukt den i kampen mot. Men jeg levde ikke i 1914 og kan ikke si noe om de massive virkningene krigens nærvær hadde på kropp og sinn. Kanskje var det likevel best at det blei nettopp slik. 

Nobelprisen, 1913

1913 er året for mange skjebnesvangre hendelser, særlig av politisk art. For eksempel blir både Tyrkais statsminister og den greske kongen drept i løpet av mindre enn to måneder, og nok et krigsutbrudd på Balkan dominerer sommeren. I etterkant er det veldig lett å se hvordan alt spisser seg mot det som blir første verdenskrig, være seg alliansebygging, provisoriske landegrenser, hemmelige avtaler og helt åpen handelsboikott, militære og politiske innblandinger eller total mangel på sådan. Mye står på spill for mange store folkegrupper, det dreier seg om ideologi, kontroll, økonomi, religion og rettigheter, både sentralt i Europa (som f.eks. i Østerrike-Ungarn), på Balkan, innad i det tyske riket, det osmanske riket og i det russiske keiserdømmet. Men heldigvis, får en vel si, var flertallet totalt uvitende om hva som var i gjære, og holdt på med helt andre ting. Som for eksempel å lese sin tids aller beste forfattere.

De nominerte i 1913 var:

  4. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
  1. Émile Faguet (1847-1916), fransk litteraturviter og litteraturkritiker
  1. Jakob Knudsen (1858-1917), dansk forfatter
  4. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
  4. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
  1. John L. Lord Avebury (1834-1913), britisk vitenskapsmann
  1. Edward Dowden (1843-1913), irsk poet, professor og kritiker
10. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
  1. Grazia Deledda/Grazia Madesani (1875-1936), italiensk forfatter
  1. Edmond Picard (1836-1924), belgisk forfatter og advokat
  5. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
  2. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
  2. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
  7. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
  3. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
  3. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
  3. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
  2. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
  6. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
  1. Rabindranath Tagore (1861-1941), indisk forfatter og filosof
  1. Henrik Pontoppidan (1857-1943), dansk forfatter
  2. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
  2. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
  2. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
  5. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
  1. Francis C. Welles (?-?), britisk sosiolog
  2. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
  4. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

Som vi ser, består 1913-lista av 32 nominerte, fordelt på 28 unike kandidater. Det er hele ni førstegangsnominerte, hvorav en er totalt ukjent, både for meg og internett (Welles). Noen som veit noe om han? Disse nykommerne balanseres fint ut av listetravere som John Morley, som nå er offisiell rekordinnehaver på antall ganger en kan være nominert til nobelprisen i litteratur uten å vinne. Kanskje uttrykket "det viktigste er å delta" passer bra på han. Men jeg må innrømme, at om det hadde vært meg, som for tiende gang mottok beskjed om at jeg var tema for Svenska Akademien, ville jeg blitt helt frynsete i hjernen. Det er jammen bra de holder slikt hemmelig.

Da det er lenge sida forrige oppsummering, kommer jeg med en kortfatta gjennomgang nå. Fram til og med 1912 har utdelingene fordelt seg slik: I 1901 gikk prisen til den franske poeten Sully F. Prudhomme (1839-1907), og i 1902 gikk den til den tyske historikeren Theodor Mommsen (1817-1903). Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) fikk prisen i året 1903, mens den deles for første gang mellom franskmannen Frédéric Mistral (1830-1914) og spanjolen José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916) i 1904. I 1905 går turen til Polen og Henryk Sienkiewicz (1846-1916), i 1906 vendes fokuset sørover til Italia og Giosuè Carducci (1835-1907). Storbritannia får sin første nobelpris i litteratur i 1907, og vinneren er ingen annen enn 42 år gamle Rudyard Kipling (1865-1936), som hittil er yngste mottaker. Tyskerne får sin andre pris året etter, og den går til filosofen Rudolf Christoph Eucken (1846-1926). I 1909 vinner første kvinne, og hun er tilfeldigvis også svensk, nemlig den alltid eminente Selma Lagerlöf (1858-1940). I 1910 er vi tilbake igjen hos mannfolka, og i Tyskland: Paul Johann Ludwig Heyse (1830-1914) blei kåra til årets verdige vinner. Belgieren Maurice Polidore Marie Bernhard Maeterlinck (1862-1949), som i 1911 er nominert for femte gang, får prisen for gjeldende år, mens dramatiker og forfatter Gerhart Johann Robert Hauptmann (1862-1946) trekker hjem Tysklands fjerde nobelpris i litteratur i 1912.

Og det burde i grunn love bra for alle andre enn tyskerne, som jo ikke kan vinne nå igjen. En viss balanse må eller bør det jo være, skulle en tro. Eller ikke? Var det kanskje en helt bestemt årsak til at tyskerne blei høye på pæra (evt. bløte), noe som gjorde store utslag i neste års begivenheter? Nei, jeg tror så absolutt ikke det. Men en kan aldri vite med den Svenska Akademien! Det jeg derimot veit, er at danskene bortimot okkuperer lista med sine fem nominerte. Hva er det som skjer der? Og hvorfor er det ingen som finner på å nominere Arne Garborg igjen? Eller en annen norsk forfatter? Men det vil jeg vel aldri få svar på. Da er det lettere å heie på listas eneste kvinne. Finner du henne?

Et vanskeligere spørsmål er vel om du finner ut hvem som faktisk er prismottakeren for året 1913. Her er noen hint, som til sammen skal lede deg godt på vei:
1. Han (jada jada, i år også) har vært nominert tre ganger eller mindre
2. Han har ennå ikke nådd pensjonsalder (som er satt til 60 år her), men er ikke langt unna
2. Han er ikke fra Danmark, Sveits eller England

Hvem er så den heldige i 1913? Legg igjen svaret i kommentarfeltet under.

Nobelprisen, 1912

Og brått er det blitt 1912, og året 1912 rommer så mangt. Noe av det som står viktigst for oss i ettertida, i alle fall populærkulturelt sett, er at Titanic synker. Ellers blir Thorbjørn Egner født. Ikke at han mottar akkurat denne prisen, men flere andre kommer hans vei. Dessuten vil jeg si at det å bli lest mer enn hundre år etter sin egen fødsel også må regnes som ganske prisverdig. Det er det mange nobelprismottakere som ikke oppnår, rett og slett fordi forståelsen av både verkene og prisutdelinga er så kontekstavhengig. Er det en skjebne som rammer årets mottaker? Det gjenstår å se. De som derimot kanskje kunne mottatt prisen, om de hadde blitt nominerte, er svenske August Strindberg og irske Bram Stocker. Men begge disse dør for tidlig, i 1912. Det hadde vært interessant å vite om både nåværende og tidligere medlemmer av Akademien noen gang angrer på en avgjørelse, som for eksempel den at de ikke ga prisen til Leo Tolstoj, som var nominert fem ganger, blant anna i 1904.

De nominerte i 1912 var:

4. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
8. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
2. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
6. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
1. Salvatore Farina (1846-1918), italiensk forfatter
2. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
3. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
3. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
2. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
5. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Hans E. Kinck (1865-1926), norsk forfatter
5. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
3. Ernest Lavisse (1842-1922), fransk historiker
1. Penco Slavejkov (1866-1912), bulgarsk forfatter
1. Henri Bergson (1859-1941), fransk filosof
2. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
1. James G. Frazer (1854-1941), britisk sosialantropolog og religionshistoriker
1. Jean H. Fabre (1823-1915), fransk entomolog
4. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. Benito Pérez Galdós (1843-1920), spansk forfatter
1. Carl Spitteler (1845-1924), sveitsisk forfatter
1. Adolf Frey (1855-1920), sveitsisk forfatter
3. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
4. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Gerhart Hauptmann (1862-1946), tysk forfatter
2. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
2. Émile Verhaeren (1855-1916), belgisk poet
2. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
1. Sven Hedin (1865-1952), svensk geograf og oppdager
3. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1912 kom det inn hele 40 nominasjoner til Svenska Akademien, fordelt på 31 unike kandidater, noe som er mer enn året før. Faktisk har det kun vært flere unike nominerte ved én anledning, nemlig i 1902. Det spesielle med 1912 nominasjonsmessig sett, er at flere kandidater blei nominert av svært mange mennesker. For eksempel blei Thomas Hardy nominert av 70 medlemmer av The Royal Society of Literature. For en ære! Men det bleikner fort i forhold til Galdós, som blei nominert av mer enn 700 medlemmer av litterære foreninger i Spania, fordelt på fire unike nominasjoner. Slå den! Og før noen tenker at "hvem som helst kan vel nominere", så vil jeg avkrefte; for det er faktisk ikke tilfellet. Alle som sender inn en nominasjon må være en fagperson innafor området en nominerer på. Det vil si at en må ha gyldig, offentlig godkjent utdanning på høyt nivå, og at en må praktisere som forsker, professor eller utøver (som f.eks. forfatter) på det gitte området. Tidligere prismottakere kan også nominere - dette året er for eksempel Maurice Maeterlinck (fjorårets vinner) på banen og foreslår Fabre (personlig vil jeg nok si at det er litt på sida - insekter er ikke litteratur). Og det er rimelig strengt å komme igjennom, det har hendt flere ganger at kandidater har blitt diskvalifiserte, for eksempel i 1906. I tillegg kan alle i Akademien stille med sine kandidater, noe de som regel gjør hvert år. Ergo har vi her to eksempler på massemobilisering - for en nobelpris i litteratur. Det sier mye om prisens økende status, og er ganske så stilig. Men jeg kan avsløre allerede nå at innsatsen ikke fører fram til en gjev pris i denne omgangen - ikke seinere heller, egentlig, i alle fall ikke for disse to kara.    

Så, uten mer mikkmakk og tørr statistikk, det kan jeg heller spare til neste gang, hvem er det som egentlig mottar denne høythengende utmerkelsen i 1912? Kanskje disse hinta, samt de som er gitt lengre opp i innlegget, kan føre deg nærmere et svar:
1. Han, for det er en han denne gangen også, er ikke blant de ti førstegangsnominerte
2. Han deler sitt "tall" med seks andre
3. Han har e i navnet

Så, hvem er han?

Flere Nobel-innlegg finner du her og her.

Nobelprisen, 1911

I 1911 er det klart for nok en utdeling av Nobels litteraturpris. Verden har naturlig nok enda ikke tenkt på grusomhetene som skal innfinne seg om kun tre år, sjøl om opptakten til første verdenskrig har begynt og de politiske spenningene innad land, mellom land og mellom ulike verdensdeler er mange. Hvordan treffer årets litteraturpris i dette urolige klimaet? Blir det en forverring eller en forbedring av situasjonen? Er De Aderton helt upåvirka av politikken, som de bør være, eller tenker de strategisk? Og er politikken på sin side helt upåvirka av De Aderton? Det er vanskelig å si før vi med sikkerhet veit hvem som stikker av med den gjeve prisen. Det eneste jeg kan garantere, er at det er en av dem på lista under.

De nominerte i 1911 var:

5. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), spansk forfatter
2. Thomas Hardy (1840-1928), britisk forfatter
2. Pierre Loti/Louis Marie Julien Viaud (1850-1923), fransk forfatter
1. Ernst von der Recke (1848-1933), dansk forfatter
9. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. Henry James (1843-1916), amerikansk forfatter
1. Albert de Mun (1841-1914), fransk politiker
5. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
1. Gustav Fröding (1860-1911), svensk poet
1. Harald Höffding (1843-1931), dansk filosof
4. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
2. Molly E. Seawell (1860-1916), amerikansk forfatter
7. Emil Frida/Jaroslav Vrchlicky (1853-1912), tsjekkisk forfatter
3. Juhani Aho/Johan Brofeldt (1861-1921), finsk forfatter
3. Salvador Rueda (1857-1933), spansk forfatter
3. Francesco d'Ovidio (1849-1925), italiensk filolog
1. George Bernard Shaw (1856-1960), irsk dramatiker og essayist
2. Marie von Ebner-Eschenbach (1830-1916), tysk forfatter
1. Peter Rosegger (1843-1918), østerriksk forfatter
1. Karl Schönherr (1867-1943), østerriksk forfatter
3. Martin Greif (1839-1911), tysk poet
1. Karl Gjellerup (1857-1919), dansk forfatter
4. Georgios Souris (1852-1919), gresk forfatter
1. Rafael Altamira y Crevea (1866-1951), spansk historieprofessor
7. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter
2. Verner von Heidenstam (1859-1940), svensk forfatter

I 1911 var det 29 nominasjoner, fordelt på 26 unike kandidater. Med andre ord nokså likt som året før. Men naturligvis er det visse endringer fra år til år, både små og store. Ser du hvem som mangler? Det er ikke lett å legge merke til at fjorårets vinner ikke er med på lista denne gangen. Han var tross alt bare nominert én eneste gang! Dessuten var han én av tolv førstegangsnominerte. Denne gangen er det nede i ti. Vil en av dem ha like mye flaks som fjorårets vinner, eller blir det en listetraver denne gangen?

Kjønnsfordelinga er i beste fall nokså skral, i verste fall en bevisst ekskludering. Kun ei dame, svenske Selma Lagerlöf (1909), har mottatt prisen så langt, mot ni menn. Da hadde hun vært nominert til prisen hele seks ganger. Også i 1911 gjenspeiles dette, med kun to kvinner blant de 26 kandidatene. Og jeg kan avsløre at ingen av dem mottar prisen dette året heller. Som vi veit tar det svært lang tid før denne vinden snur, og noen vil kanskje spørre seg om den i det hele tatt har snudd, sjøl om det har blitt jevnere de siste åra. Når en trekker fra årets to kvinner, gjenstår 24 menn, hvorav hele fjorten av dem er over 60 år. Det er med andre ord fortsatt en høy snittalder på både kandidater og mottakere. For eksempel var fjorårets vinner Paul Heyse 80 år da han innkasserte prisen, og han trekker dermed opp snittalderen fra 64,9 år til 66,5.

Men hvem mottar prisen for 1911? Kanskje disse hinta kan hjelpe deg litt nærmere:
1. Prismottakeren er ikke blant de eldste, men han er heller ikke den yngste
2. Årets mottaker er ikke fra en av de mest dominerende nasjonene, faktisk er det første gangen dette europeiske landet får en Nobelprisvinner i litteratur
3. Han har vært nominert tidligere

Og med det kan vi i alle fall delvis besvare spørsmåla jeg reiste innledningsvis, og en viktig konklusjon her er at prisen ikke blir gitt som et forsøk på forsoning eller forebygging - for De Aderton vektes kun litterær kvalitet. Men hvem er den heldige i 1911? Legg igjen ditt svar i kommentarfeltet under.

For flere Nobel-innlegg, se her.