Kort & godt: Fugletribunalet

Bilete: Bokelskere

NRK-kjendis Allis Hagtorn trekkjer seg brått attende etter ein offentleg skandale, og endar opp med å søkje jobb som hushjelp og gartnar hjå den noko eldre Sverre Bagge. I eit gammalt hus, med ein mann som mest ikkje ser på ho, startar Allis på nytt. Ho vender seg mot det harde kroppsarbeidet i hagen, ho tenkjer, ho lærer seg å laga mat. Eit på mange måtar enkelt og godt tilvære, og kan hende noko Allis eigentleg trengde. Men noko gjer at ho ikkje berre tenkjer på kva ho skal plante i hagen og korleis ho skal lage middag. Sverre seier mest ingenting. Han låser seg inn på kontoret og ho veit ikkje kva han gjer. Somme stunder er han heilt vekk. Allis lyttar, men ho kan ikkje høyre noko. Kvar er han? Og kva gjer han?

Etter å ha vore i same hus med Sverre over lengre tid, er Allis vorten nysgjerrig - så nysgjerrig at ho ikkje kan styre seg meir. Ho vil verte kjent med Sverre, sjølv om han ikkje ein gong vil snakke med ho. Han vert som eit mysterium ho må oppklåre, og av di dei er så langt frå folk, kan ho nytte all ledig tid på han. Snart kikkar ho etter han kvar enn ho går. Ho freistar å få han til å snakke, til å sjå på ho. Ho vert gjerne med når han vil drikke vin, men skjønar ikkje kva som hender når han vert sint og går. Han seier stygge ting til henne fleire gongar, og ho vert såra. Men framleis kjem ho attende for meir, som om ho ikkje kan la vere. Det er tydeleg at noko har hendt med Sverre, noko vondt, og at han held det løynd. Kva kan det vere? Allis vil så gjerne vite, og lirkar og lurar etter opplysningar. Men er det eigentleg så lurt å snike seg inn i kontoret hans medan han ikkje er heime? Kvifor er det så mykje dameklede i huset? Og kvifor er noko vorten brunnen i skogen?

Det har vorte skrive mykje om handlinga frå romanen Fugletribunalet frå 2013, så eg trur ikkje at eg trengjer å skrive meir. Romanen er den fjerde utgjevinga til forfattar Agnes Ravatn (f. 1983), ein forfattar eg har fylgt sidan debuten i 2007. Dei tre fyrste bøkene hennar er humoristiske og morosame, anten dei er romanar eller essays, og då eg fann ut at ho i Fugletribunalet gjekk frå humor til alvor, vart eg atterhalden. Når ho attmed så fekk mykje merksemd, vart eg enno meir atterhalden, slik eg ofte vert når bøker vert allemannseige. Så atterhalden at det tok meg fleire år å kjøpe boka, og endå fleire år å lesa ho. Men eg las ho i fjor haust, og langt på veg lika eg det eg las.

Eg er nok ikkje heilt einig i korleis historia vert rulla opp, og eg er skuffa over slutten, som ikkje er så vellukka. Og eg likar korkje Allis eller Sverre. Han er rå og usympatisk, og ho er naiv og for trengjande til at eg kan akseptera ho fullt og heilt. Og kombinasjonen av dei to er ikkje bra! Men personane er godt teikna og fint skildra. Så sjølv om eg ikkje likar dei, har eg ikkje noko å seie på at slike menneske finst, for det gjer dei. Men om ein ser bort ifrå det, er det mykje å lika med. Til dømes språket, at boka er stram og ikkje for lang, framsida og symbolikken med fuglane, som er gjort jamt og heilskapleg. Eg likte også, overraskande nok, alvoret, og mangelen på den vanlege Ravatn-humoren med.

Men noko av det viktigaste med boka, er stemninga. Den dirrande uroa og den ekle kjensla av at noko ille kjem til å hende. Me veit berre ikkje heilt kva, kor eller korleis, men me veit at det hender. Opptakta er der, frampeika. Og det er ei solid oppbygging gjennom romanen, der Ravatn lokkar og leikar som ei bølgje mot eit svaberg. Først skvulpar det roleg, så er det stille, så skvulpar det meir, så mindre, så mykje. Slik held ho fram. Men for den som ønskjer at ei bok skal vera ein god stad å vera, er ikkje dette rett bok. Her er det for mykje som ligg og trykkjer, og lesaren får ikkje ro. Det er lett å kjenne på at det blir ekkelt - men kan ei bok vere ekkel og god på same tid? Det får vere opp til kvar enkelt, tenkjer eg. For meg vart dette ei heilt gjennomsnittleg god bok frå ein god forfattar som eg gler meg til å lesa meir av.

Bodvars saga

Bildekilde: Bokelskere

Jeg hadde først tenkt til at jeg ikke skulle skrive om denne trilogien, men så kan jeg ikke la være. Det er ei god stund sida jeg blei ferdig med bøkene, men de henger på en eller annen måte fortsatt litt i. Hver gang jeg går forbi det tjukke trebindsverket, kan jeg ikke la være å bla litt. Jeg leser et avsnitt her og en dialog der, jeg gjenleser og gjenopplever møtene med Bodvar, Torstein, Hallveig og ikke minst den gamle Egil. Menneskene er svært levende, og de er veldig fascinerende uansett om de rir, kjemper, krangler, grubler, skriver, diskuterer, ler eller faller til ro. 

Når vi kommer inn i historia, er Bodvar i sin fjortende sommer. Han er en høyvokst, stor gutt, allerede en mann på så mange måter, sett med datidas blikk. Men fordi han vokser opp i fattige kår sammen med besteforeldrene sine, er født utafor ekteskap og er frillesønn, har han ikke akkurat gode forutsetninger for å få et flott liv. Det er snarere slik at han må kjempe seg fram her i verden med alt han eier og har. Mye må han tåle, mye må han utholde, og mye må han late som han verken forstår eller hører. For ellers blir han så sint, Bodvar. Så fryktelig sint, det er som om det svartner helt og berserken raser gjennom kroppen.

Og slik er det. Helt fram til Bodvar en dag møter en fremmed mann. En fremmed, staselig og rik mann. På en eller annen måte skjønner Bodvar at det er noe med denne mannen. Og det viser seg jo at denne mannen er Torstein, Bodvars biologiske far. De ligner, sjøl om Torstein er lys og Bodvar er mørk som mora, Ravnhild. Torstein bestemmer seg brått for å ta til seg Bodvar, som esler til å bli en skikkelig kar, og henter han ut fra de trygge omgivelsene på besteforeldrenes fattige gård, til sin egen storgård, sin egen hustru og alle deres felles barn. Blant dem den jevnaldrende Skule, som stirrer så stygt, så stygt på Bodvar. Som om Bodvar noensinne har gjort han noe! Nei, det har han jo ikke. Men Skule forsvarer bare seg sjøl, sin rett og sin arv. Tenk om denne inntrengeren skal ta hans plass! De to ungguttene driver med idrett og våpenleik, stadig mer ivrige og ute etter å vise seg, Bodvar alltid litt sterkere, litt raskere, litt bedre. Det som begynner som munnhoggeri, glir fort over i reine slagsmål. Begge er sterke og strie. Begge vil hevde seg. Begge er Torsteins sønner.

Det ender med at Bodvar plutselig sendes fra Borg - frillesønnen må vike for den ektefødte - og plasseres på Mosfell, hos Torsteins søster Tordis. Det som han er sikker på skal bli hans undergang, blir nettopp ikke det: På Mosfell blir Bodvar kjent med bestefaren sin, Egil Skallagrimsson, som også bor der. Egil er svært gammel og skjør på mange måter, men fortsatt helt klar i toppen. Og han er veldig interessert i å bli kjent med barnebarnet sitt, som han forstår har ei kraft Torstein ikke har, men som Egil sjøl også innehar. De to tilbringer mange timer sammen, de holder hverandre med selskap, de snakker, de leser, og Egil lærer Bodvar alt han kan, om både sagaer, guder, skaldskap, historie og runer. Slik han i sin tid lærte sin egen sønn Bodvar alt han kunne -.

I løpet av de første søttifem sidene som jeg viser til her, bygger forfatter Vera Henriksen (1927-2016) opp hele Bodvars livshistorie - Bodvars saga. Trebindsverket består av titlene Odins ravner, Spydet og Ravn og due, som utkom i henholdsvis 1983, 1984 og 1989. Bodvar er en kompleks romanperson som fanges i spennet av hvem han var og hvem han blir, hvem andre tror han er og hvem han sjøl mener han er. Er han bare en frillesønn? Eller er han barnebarnet til selveste Egil Skallagrimsson? Går det an å være begge deler? Går det an å være sin egen, og ikke like det en stammer fra? Går det an å gjøre som opphavet, uten å være opphavet? Går det an å gå sin egen vei? Hovedtema nummer en, slik jeg ser det, er identitet.

Men identitet som hvem? Bodvar konfronteres ofte med egne meninger, tanker og handlinger gjennom hele verket. Og etter hvert som det strammes til på Island, blir det vanskeligere og vanskeligere å holde på et hedensk tankesett. Det er også noe med kristendommen som Bodvar ikke klarer å la fare. Samtidig er han en Odins mann, akkurat som Egil. Det sverger han troskap på. De er krigere. Skalder. De søker kunnskap. Men de er ikke alltid gode, og de tar ikke alltid gode valg. Det blir et lodd å bære for Bodvar. Bodvar er også på Alltinget når kristendommen innføres, og Henriksen skildrer nøyaktig det politiske bakteppet som gjorde denne endringa mulig. Omveltninga forut for og tida som følger etter innføringa er krevende for alle parter. Bodvar balanserer nytt og gammelt som døpt hedning, men lar seg stadig presse nærmere og nærmere en endelig avgjørelse. Hovedtema nummer to er tro, og er tett sammenvevd med identitetstematikken. Går det an å være kristen og tro mot Odin på samme tid? Går det an å ta imot en kristen Gud og samtidig drepe sine fiender etter norrøn skikk?

Hovedtema nummer tre er ære, igjen tett forbundet med ovennevnt tematikk. Det er nemlig slik at kristendommen og hedendommen har svært ulike æreskodekser, og det er vanskelig å forholde seg til to ulike kodekser på samme tid, særlig når de av og til gir motsatt svar på samme spørsmål. Men det var realiteten for Bodvar - og mange andre - og det må ha vært både forvirrende og krevende. I roman nummer to, Spydet, finner vi et godt eksempel. Bodvar er i viking. Han har lagt ut fra Island med barndomskompisen og blodsbroren Bjørn, og de eier skip sammen. På reisa møter de Donkad, en mann Bodvar har svært stor glede av å snakke med. De får et tett og godt vennskap, og de snakker mye om tro og andre kulturer og skikker. Bodvar er nysgjerrig, og Donkad forklarer. Bjørn blir etter hvert sjalu fordi Bodvar er så mye sammen med Donkad, og beskylder Bodvar og Donkad for å være ragr - homofile (kar som lar seg bruke som kjerring). For å forsvare sin ære, er Donkad etter førkristen tankegang nødt til å ta livet av Bjørn. Og Bodvar er, som Bjørns blodsbror, igjen etter førkristen tankegang, pliktig til å ta livet av Bjørns banemann. Donkad forstår Bodvars kvaler og gjør det enkelt for han: Han lar seg drepe. Men det gjør det egentlig bare verre for Bodvar. Fulgte han da æreskodeksen? Hvilken? Gjorde han rett eller galt? Kunne han redda ett liv, eller to? Kunne han ofra seg sjøl? Og hvordan forklare Donkads offer? Henger det sammen med tro eller ære? Slik flettes alt elegant sammen til ei helhetlig framstilling av en nokså moderne mann.

Den som kjenner sin historie, vil gjenkjenne navnene Egil Skallagrimsson og Bodvar Egilsson for å nevne to av de mest omtalte. Det er nemlig slik at disse to er reelle historiske personer i Henriksens skjønnlitterære fortelling. Det samme gjelder svært mange andre i teksten, som Helga (seinere blir hun kjent som Helga den fagre og har ei viktig rolle i Soga om Gunnlaug Ormstunge), jarlene, kongene, biskoper, prester, hirdmenn med mer. Henriksen er helt tydelig på hvem hun dikter fritt om - som vår Bodvar - og når hun forholder seg til de tilgjengelige kildene. Hun skriver også åpent om når hun har vært nødt til å justere noen upresisheter i kildematerialet for å få fortellinga om Bodvar til å gå opp med tanke på tidslinje og kronologi. Bakerst i bøkene finner en derfor både kilder (deriblant Snorre Sturlason, som Henriksen har laga en stilig intertekstuell forbindelse til), ordforklaringer, navneliste og kart. Kartene var definitivt noe av det jeg kikka mest på, for å følge hvordan Bodvar ferdes i ulike landskap.

Sjøl om jeg hittil har vært innom mye, både når det kommer til tematikk i romanene, persongalleriet og noe av den rike handlinga, er det bare en brøkdel av det som er Bodvars saga. Dette er rett og slett innholdsrike bøker med svært mye å lære for en interessert leser - og det helt uten at det går utover lesverdigheten. Henriksen klarer hele veien å holde teksten både interessant, spennende og tilgjengelig. Så, om du liker historiske romaner, om du liker komplekse personer og indre utvikling, om du liker grubling, tro og tvil, eller om du bare ønsker et godt univers å være i, da er dette bøkene for deg.

Kort & godt: Onkel Arne og månen

Bildekilde: Bokelskere

I 2017 utkom det som må være ei av de matteste utgivelsene i Norge noen sinne - naturligvis kun dømt ut ifra forsida. Jeg hinter sjølsagt til Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979), ei bok så anonym at den blei forbigått av nesten alle. Og kanskje det var der genistreken lå. For når ei bok er så stille på utsida, får innholdet virkelig komme til sin rett, helt uten støy og unødvendige leserføringer. Slik blir leseropplevelsen veldig mye reinere, og, vil jeg påstå, sterkere. I tillegg speiler forsida hovedpersonen Baugeid Dagsdatter: Helt nøytral på utsida i abbedisseklærne, men svært rik på innsida. Det var ei bok jeg likte veldig godt, og fortsatt husker både stemninger og formuleringer fra. 

Baugeids bok var mitt første møte med forfatter Aina Villanger. Og fordi boka satte seg som en klar og tydelig leseropplevelse, har jeg fortsatt å følge Villangers forfatterskap. Da jeg kom over utgivelsen Onkel Arne og månen (2021) høsten 2021, måtte jeg naturligvis lese den.

Boka om Baugeid er et prosaverk der mange ulike typer tekster er sydd sammen, fra oppskrifter og utstyrslister til kjerringråd og brev. Onkel Arne og månen kalles ei lyrisk fortelling og beveger seg derfor naturlig nok i grenselandet mellom prosa og poesi. Men Villanger bruker det samme grepet her som i Baugeids bok - hun kombinerer ulike tekstfragmenter fra flere forskjellige kilder (som pasientjournaler, brev, nyheter, almanakker og så videre, og onkel Arnes egen drømmedagbok), med fortellinga om onkel Arne. Det høres kanskje rart ut, men teksten er vel verdt å se litt nærmere på. Ikke bare er dette teknisk interessant, det er også svært godt gjennomført. I vekslingene mellom ulike kilder og den kronologiske fortellinga, oppstår det et spenningsfelt som leseren kan befinne seg i, og hvor vi lett kan meddikte og fantasere videre. Grensene mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og fakta, er kanskje ikke alltid så klare, men det trenger de heller ikke å være.

Fortellinga om onkel Arne er ikke ei lystig historie. For han velger til slutt å ta sitt eget liv i juli i 1969, samme måned som den første bemannede måneferden. Disse to ytterpunktene - en måneferd og en indre ferd, en oppover, en nedover - kontrasterer hverandre og gir dybde til ei relativt enkel fortelling om forfatterens egen onkel. Dette forsterkes også av bokas forside, som er nesten helt svart, med unntak av månen. I tillegg er det mye symbolikk å hente her, og med et lyrisk språk får historia både farge og bevegelse. Det er fint å lese, sjøl om det både er sårt og trist.

Mennesket blir så lite når vi ser opp mot himmelen og inn i det uendelige universet. Det er vanskelig å ikke spørre seg: Har det noe å si, dette livet jeg lever? Hva skjer etterpå? Slik er teksten mer enn noe annet eksistensiell, sjøl om en også her finner små, snurrige detaljer som for oss til å smile - akkurat som i Baugeids bok. Men så går vi ut igjen, distanserer oss, det blir kjøligere, strammere, og vi kommer tilbake til universet, himmelen, alt det vi ikke veit. Månen sirkler ensomt, onkel Arne speiler dens bevegelser. Aleine med sin drømmedagbok. Assosiasjonene gikk til Jan Eggums "En natt forbi". Men så slokner onkel Arnes håp. Kanskje er det bare lengslene igjen, og mørket og månen og stillheten -.

Onkel Arne og månen er en sår og varm utgivelse der det hverdagslige og det ekstraordinære sys sammen til en unik helhet. Vi får fortellinga om menneskehetens framgang i kombinasjon med enkeltmenneskets undergang. Det er mektig, og det blir enda mer uttrykksfullt på grunn av det knappe, presise språket. Villanger tør å reise spørsmål i leseren, tør å gjøre det ubehagelig, tør å la det være trist. Og hun gjør det uten å velte seg i det. 

Om noen får assosiasjoner til dokumentarromansjangeren og virkelighetslitteratur, så er det kanskje ikke helt på bærtur. Men for å være helt korrekt, skriver Villanger om en reell onkel som tok sitt eget liv før hun blei født. Det er altså ikke snakk om at hun utleverer et nålevende menneske. I tillegg behandler hun onkel Arne med omtanke og respekt hele veien, slik at dette verken blir problematisk eller stygt. Det er gjort vart, vennlig og veldig, veldig fint.