Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere

Å lese ei bok som er skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, står alltid på planen i ellevte runde av leseprosjektet Bokhyllelesing. Det sammenfaller naturligvis med utdelinga av den høythengende prisen, og er en fin måte å markere på. I tillegg er det slik at disse bøkene ofte er litt mer krevende enn andre - forfatterne mottar jo prisen av en grunn! Og da er det greit å få et ekstra spark bak til å lese ei slik bok, som kan hende byr på noe helt anna enn det en skulle tro.

De norske nobelprisvinnerne i litteratur er dessverre fortsatt bare tre i tallet: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) mottok prisen allerede i 1903 som vinner nummer tre, Knut Hamsun (1859-1952) mottok prisen i 1920 og Sigrid Undset (1882-1949) mottok prisen i 1928, som tredje kvinne. Da jeg liker å løfte fram norske forfattere, er det naturlig å lese en av disse når sjansen byr seg. Og i fjor høst leste jeg Pan (1894) av Knut Hamsun.

Det er løytnant Thomas Glahn som er hovedpersonen i boka. Han er en underlig skrue, med uforutsigbar oppførsel og litt kleine sosiale antenner, men samtidig med djup følsomhet og stor sårbarhet. Han vil så mye, men evner ikke å få det til, alt blir liksom bare feil. Han er en naturens mann, en jeger som kun skyter det han trenger og ikke noe mer, som ydmykt respekterer naturens farger, lyder, lukter, vesner, vekslinger og ro. Han vil ha naturen, han trenger naturen. Der fins ikke redsel og klossete feil. Der er han trygg. Derfor foretrekker han trekkfylte sommerhytter, skogen og et ensomt liv med hunden Æsop framfor å ta losji hos for eksempel handelsmannen Mack eller å ferdes i selskaper.  

Men så er det denne unge Edvarda, da -. Macks datter. Når Glahn først er der ute på øya og har funnet seg et husvære, og nordlandssommeren er på vei inn i full blomst med disse lyse nettene der sola aldri går ned, da dukker hun opp. I skogen møter de hverandre, i hans verden. Han med jaktklær og rette skuldre og geværet på plass, helt stille over skogbunnen. Hun, som hiver etter pusten, knekker kvister hvorenn hun trår og som sluker han med blikket. Men hennes forsøk på å trekke han med inn i sin egen verden fungerer ikke. Som om han ikke helt forstår det som skjer, det hun ønsker, det hun forventer. For Edvarda har flere beilere, og mens midnattssola dupper i havet utspilles det flere kamper både i og rundt Macks bolig, ute på øyene, ved smedens bolig, i skogen og i Glahns hytte. Og brått får disse kampene flere alvorlige konsekvenser.  

Boka er ikke på mer enn 134 sider, men den føles som mye mer. Sidene er tettskrevne, nesten uten luft, som en lang, intens drøm du vil våkne opp fra, men ikke makter å bryte ut av. Teksten er underlig suggererende og intens, litt fortyllende, litt fascinerende, og samtidig fremmed, langsom og fremmed. På denne ene sommeren lagt til 1855, som det skrives om i retrospektiv, fortelles flere liv og skjebner, og hele småsamfunnet skildres, fra Macks bråkjekke oppførsel, til doktorens bitende, kalkulerte svar, Edvardas steilhet, smedens utagering og Glahns flakkende blikk. Og hele tida med naturen som en vesentlig del av det hele, naturen og Glahn, nesten som ett jeg. Det er veldig fint gjort, men kompenserer dessverre ikke for måten Hamsun framstiller kvinner på. I denne boka blei det rett og slett pinlig.

Språket er, sjøl om det er modernisert i min utgave, fortsatt gammelmodig, omstendelig og noe tungt. Jeg opplevde at vekslinga mellom korte og lange setninger ga nødvendig dynamikk til verket, men at språket likevel var mer langsomt og drømmende enn poetisk og vakkert, slik det jo er ment. Og av og til er det kanskje også for stor avstand mellom de lyriske bildene til Hamsun og nåtidas språk: "mitt hjerte var fullt som av dunkel vin", skriver han om Glahn, og jeg forsøker virkelig å forstå, men jeg tror ikke jeg helt klarer det. Akkurat som Glahn, som heller ikke helt forstår. Pan er en roman som både er og kjennes gammel, og jeg tok meg sjøl i å lure på om den kan hende er forelda?

Romanen minner litt om Mysterier (1892), slik den fanger inn både høy og lav i samfunnet og samtidig lar de naturlige omgivelsene få mye plass. Den minner også om Victoria, der ikke bare kjærlighetstragedien lever sitt eget liv, men naturen likeså. Og disse skogene som alltid er der i bøkene, står for meg som så like, at det er nesten som om det er en og samme skog vi ferdes i, jeg og Johannes og Victoria og Glahn og Edvarda og Johan Nagel. Kanskje streifer vi akkurat forbi hverandre -.

Videre skildres kun deler av handlinga, men aldri alt, og aldri svært eksplisitt. Vi må alltid lese nøye, tolke, og opplever at vi får tak i mye, nesten alt, men at akkurat noe glipper mellom fingrene på oss. Jeg regner med det er dette Hamsun sjøl hinter til når han sier at romanen er full av mystikk. Hvis jeg skal være veldig kritisk ville jeg heller kalle det en enkel utvei - å ha tolkningsmuligheter er flott og gir spillerom for leseren, men å la alt være åpent eller så mystisk at det er umulig å gripe, gjør teksten utilgjengelig og i sin tur uinteressant. Hamsun balanserer svært bevisst på riktig side av denne grensa, og er bare et par ganger en millimeter eller to over på feil side. Likevel er det litt for mange ubesvarte spørsmål til slutt. Trenger vi å vite alle svarene? Kanskje ikke. Men vissheten ville forklart, og forklaringa ville gjort at Glahn ville levd lenger i mitt leserhjerte. Alternativt kunne teksten slutta før papiret fra 1861, som blei skrevet før resten av boka.

Da jeg begynte å lese Pan var det mørk novembernatt, og den kraftige høstvinden gjorde at det stadig løsna greiner fra trærne i hagen. Ei av dem ramla brått ned på verandaen med et høytlydt dunk. Og slik kom jeg til å huske på ei jenta fra studiene som sverga til Hamsun som sommerforfatter. På dette tidspunktet hadde jeg bare tvangslest Victoria på ungdomsskolen, og hadde derfor ikke særlig gode forutsetninger for å forstå hva hun snakka om. Ville hun virkelig lese sånt helt frivillig? Midt på sommeren? Jeg tenkte at han sikkert funker om høsten også, men jammen skulle jeg få litt å jobbe med, i både tekstlig forstand og fordi det var et enormt gap mellom meg og bokas virkelighet. For Hamsun er så insisterende i sine idylliske sommerskildringer, han gir navn til blomster og vekster og skildrer hvordan de ser ut, hvordan skogen høres ut, hvordan den lukter. Og da er det rart å sitte pal i sofaen og høre det suse i varmepumpa, kjenne lukta av taco fra kjøkkenbenken og merke dundringa fra en varebil ute i gata. Det bryter så innmari med den langsomme, lukkede verdenen som Hamsun jobber så hardt for å etablere.

Motstand i teksten på flere plan, altså. Og uro. Alltid uro etter Edvarda, alltid. Men det er greit, for det fungerer og det hele gir et utbytte, ei mening, mot slutten. Men utbyttet er langt mindre her enn ved for eksempel ved lesing av Amalie Skram eller Sigrid Undset, eller også Alexander Kielland. Alle disse tre forfatterne er minst like kjente og dyktige som Hamsun, men de gir leseren litt mer, insisterer litt mindre, mystiserer litt mindre, svarer på ett eller to ekstra spørsmål, bruker ulike tempo og gir leseren muligheten til å lukke leseropplevelsen, la uro bli ro. Og slik husker jeg helheten av boka bedre, og ikke bare kampen underveis og lettelsen når det hele endelig er over. Men kanskje nettopp dette, kampen og uroa og ikke minst det ubesvarte, det mystiske, er selveste løytnant Thomas Glahn i et nøtteskall? 

Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker

Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!

Alexander Kielland: En energisk idealist

Bildekilde: Wikipedia

At Alexander Lange Kielland (1849-1906) var en produktiv mann i de åra han skreiv aktivt, er det ingen tvil om. Fra 1879 til 1891 kommer det tre novellesamlinger, ni romaner og seks skuespill fra hans hånd, alle hjemla i realisme eller naturalisme, og alle med samfunnskritiske over- eller undertoner. I tillegg skriver han brev, essays og artikler i stort omfang. Men de offentlige vervene hans, først som borgermester i Stavanger og deretter som amtmann i Romsdal, fører til at forfatterkarrieren ikke blir prioritert. Og i 1906 dør han, kun 57 år gammel.

Jeg har nå lest meg fram til slutten av hans forfatterskap. Det er litt vemodig, for jeg veit jo at ikke bare tar forfatterskapet hans slutt, det er også livet hans som ebber ut. Men jeg er glad for at han skreiv og glad for at jeg har lest - Kielland formidler livsnødvendige sannheter på en kraftfull måte, og har fortsatt evnen til å nå fram til leserne, sjøl om høyden av hans karriere var for omtrent 135 år sia. Det sier mye om verkenes kvalitet når de kan stå seg så lenge!

De tre siste verkene hans, foruten to ytterligere essaysamlinger og samlede brev, som ikke er med i min utgave av hans samlede verker, er svært ulike: komedien Professoren (1888), som egentlig er en sørgerlig affære om en fin familie, romanen Jacob (1891), som er et gnistrende portrett av en manns liv og en sterk kritikk av kapitalismen, og essaysamlinga Mennesker og dyr (1891), der forfatteren ikke bare skriver om mennesker og dyr, men også kunst og kultur, politikk og ideologi, for å nevne noe. Jeg vil her skrive kort om alle tre.

I Professoren møter vi nettopp en professor som velger ideene framfor sine egne døtre. Han er så lojal mot sine egne tanker og overbevisninger - sin ideologi - og så bombesikker på at han ikke tar feil (aldri!), at han gir sine døtre båten fordi de våger å gå i mot hans tro, mot hans overbevisning, det gamle og etablerte, og heller satse på det nye og friske. Her borer Kielland rett inn i den nådeløse generasjonsstriden som den gangen, og fremdeles, kan knerte mange gode forhold. Den ene parten står som støpt i det gamle med skylapper på, er treig, bakstreversk og kjedelig, den andre er kan hende alt for mottakelig, flytende, lettpåvirkelig, naiv? Og oppfattes som respektløs og historieløs, og tas ikke minst for å være ung og dum. Mangelen på evne til å møte hverandre på halvveien og være rause med hverandre, gjør at familien i stykket ødelegges. Men dessverre var det en realitet på 1880-tallet, og naturligvis seinere også. Sjøl den dag i dag ødelegges gode relasjoner på grunn av politisk overbevisning - en skulle kanskje tro vi i 2019 hadde kommet lenger?

Disse gamle tider og tilhørende seder er Kiellands kjepphester. Være seg religion, ideologi, økonomi eller makt, ofte skildra som gamle streberske menn som bare vil smyge seg rundt i administrasjonen og hive kappa etter vinden - Kielland vil, etter enkelte verker å dømme - forkaste det hele, mann og kappe og det hele, til fordel for den nye tid, den nye ideologi, rettferdighet, sannhet, sosialisme i praksis framfor et ujevnt, klassedelt samfunn, spredning av kunnskap framfor indoktrinering og religiøs vranglære, han vil ha frihet, ikke minst fri tanke. Men i Kiellands samtid er det å være en fritenker et skjellsord. Heldigvis for alle som kommer etter Kielland, var han ikke redd for å legge seg ut med det konforme, det borgerlige, det overlegne og danna. Slik var Kielland en høyst nødvendig figur, og han bana sammen med andre forfattere og intellektuelle på 1880- og 1890-tallet veien for det som skal komme: Modernismen. En rein motreaksjon på alt dette gamle.

I Jacob skulle vi tro at vi møter en person ved navn Jacob, men det gjør vi ikke. I stedet henspiller tittelen på den bibelske personen med samme navn, og for de som kjenner sin bibelhistorie, er det mange referanser å hente. Hovedpersonen vi leser om heter noe så underlig som Tørres Snørtevold. Og han er en romanfigur som det er vanskelig å glemme. Jeg har i alle fall aldri lest om noen som er så opptatt av penger og sparing at han til og med er gjerrig på andres vegne (unntaket måtte blitt Disneyfiguren onkel Skrue og kona til Kruse i en annen roman fra Kiellands hånd). Tørres er fra en stor familie, og som bondesønn har han ikke mye å se fram til når arven skal utdeles. Han skjønner derfor at han må jobbe på egenhånd for å komme opp og fram. Her er det vanskelig å ikke tenke på det amerikanske uttrykket "a self-made man".

De andre ungguttene i bygda drar i tur og orden til byen og søker lykken, Tørres drar liksom aldri. For han lykkes jo hjemme, han er god med dyra, og han sparer penger og han håndterer en del jenter også. I byen vil han være en liten fisk i en stor dam, ukjent, utrygg. Men til slutt kommer han seg av sted, dog ikke uten at han krysser sti med det som skal bli hans svorne fiende. Han kommer i lære i en fin forretning, og begynner prosessen med å legge fra seg det bondske. Ny klipp og nye klær, og han heter nå bare Wold, ikke Snørtevold. Deretter er veien kort til å skumme litt av kassabeholdninga, besøke soverommene til husets tjenestejenter og innynde seg stadig høyere opp i butikkens og byens kretser. Men bare det at han jobber hardt, hindrer ikke rikfolka i å le av han. De ser jo forbi den ytre maska. De ser den udanna og uskolerte bondetampen som fortsatt eksisterer under.

Tørres drømmer om penger. Masse penger. Om å eie, om å være rik, om å kontrollere, om å ha suksess, ha sin egen butikk med sitt eget navn på og bortimot feie gata med motstanderne sine. Han vil le alle opp i ansiktet og brøle at de tok feil da de lo av han. Nå er det ingen som tør å le! Ingen! Men heldigvis, får en vel si, smertelige erfaringer må alltid til, også her. Det er bare det at Tørres ikke lar seg kue av motgang, han lar seg ikke ydmykes i sjelen, eller stanses i sitt vanvidd. Ondt skal ondt fordrive, eventuelt kan han jo alltid bruke makt. Med penger og makt skal han legge dem under seg, alle sammen! Tørres er nådeløs, skruppelløs, uhyre systematisk, en langsiktig og tålmodig planlegger som kun tar hensyn til seg sjøl. Å sammenligne disse trekkene med en psykopatdiagnose vil sikkert være fruktbart.

Men vil han lykkes? Slik er Jacob en underlig roman. Vi heier ikke på Tørres, for når han lykkes, går det oss andre ille -. Idealismen og prinsippene som driver de forskjellige menneskene i boka, kollisjonen mellom ulike typer ideologier og ikke minst en ramsalt kritikk av kapitalismen og dens ofre, nemlig vanlige mennesker, er viktige elementer i romanen. Per definisjon foretar Tørres en gedigen klassereise. Men hva med det indre, dannelsesreisa? Tørres jobber seg opp og fram, men blir mer og mer usympatisk etter hvert som sidene går. Det er nesten så en ikke tør å lese de siste sidene.

I Mennesker og dyr skriver Kielland klokt og varmt og humoristisk om mange ulike emner - mennesker og dyr er ikke egentlig en dekkende tittel, men det er et langt og bærende essay om hvordan mennesker behandler dyr. Det burde hentes fram den dag i dag, for her er det mye skyts for dyrevenner. Kielland deler sine mange litt tilfeldige observasjoner, og det er rikelig med inntrykk fra hans erfaringer i inn- og utland. Men reine essays vil jeg kanskje ikke si alle tekstene er, for nokså ofte tar fortellergleden styringa, og Kielland dikter i vei og gir seg ut for å være en annen. Her er alt fra små stubber og anekdotelignende historier, som den om mannfolka som misforstår hverandre - den ene snakker om kona som nettopp har født et barn, den andre tror han snakker om hunden som har fått valper (Hvor mange var det da, sier sistenevnte, En, svarer den første, Hvordan kan det ha gått til, hun var jo nokså stor?!) til reisebrev (blant de morsomste er "Til Drammen" - det er ikke alltid så greit å være fin frøken på tur!) og en lang tekst om hvordan det er å være kunstner i Norge ("Kunst og kunstsans").

Men ei heller her få leseren unnslippe Kiellands voldsomme temperament og ustoppelige idealisme. Han hisser seg opp i de ulike tekstene, og et og annet ved fanden eller for fanden har funnet veien også inn i trykt versjon. Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha uttrykt seg muntlig - alltid energisk, alltid ivrig! Og ofte med smilet på lur. Kielland mister aldri sin agenda av syne. Han tar konsekvent de svakes parti - barn, umyndiggjorte, kvinner, sjuke, svake, de lettlurte, de følsomme, bøndene. Og han vil hjelpe. Han vil demokratisere kunnskap og opplyse alle om rettigheter og plikter - og han vil frigjøre fra forelda rettigheter og unødvendige plikter og tunge bånd, være seg religiøse, økonomiske eller sosiale. Tida skal være fri, tanken skal være fri, tunga skal være fri. Det er ikke vanskelig å se hans prosjekt som en forlengelse av Henrik Wergelands (1808-1845), på samme måte som jeg ikke klarer å la være å se på forfattere som Johan Falkberget (1879-1967) og Jens Bjørneboe (1920-1976) som Kiellands videreførere.

Alexander Kielland skreiv i en rasende fart. Som om han visste at hans skrivende tid ville bli så alt for kort. Behovet for fast inntekt og forsørging av familien pressa han gradvis bort fra det reine forfatteryrket. Tekstene blei kortere og kortere, stadig mer konsentrerte om tematikken, med svært presise skildringer, godt språk og slagkraftige formuleringer. Og med sin ukuelige kamp for andres ve og vel appellerte han til alle med rettferdighetssans, og skreiv seg, skikkelse for skikkelse, konflikt for konflikt, idé for idé, inn i vår kanon, og står den dag i dag fjellstøtt som en av de fire store.

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland

Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere

Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland

Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget

Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields

Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi

Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo

Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt

Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle

Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing

Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!