Vinterlesing, del III

Her har året fått en pangstart - på alt anna enn koselesinga. Gjørelista mi har til en hver tid minst tjue punkter, og den dagen jeg er så heldig å kunne stryke ut tre, har minst fire-fem nye lagt seg til. Det er bukser som skal lappes, dresser som skal vaskes for hånd, sko som skal kjøpes, kostymer som skal sys. Så er det kakebaking og setting og elting av brøddeiger, snømåking, ishakking og strøing. Telefoner skal tas, søknader fylles ut, brev skal sendes. Bilder må bestilles, bøker også, gaver skal kjøpes, smykker skal repareres, vi må hente varer og pakker og ikke minst barn. Det skal vaskes og stelles og stulles - alt med et par krabater i hælene, krabater som tidvis har snørr, feber og behov for ny bleie. Så ting tar tid. Fryktelig lang tid. Helst skal vi være ute hver dag også. Så når kvelden endelig senker seg og huset er i ro, får jeg ikke alltid tatt fram boka likevel. Da kjemper lesetida mot alt anna slags tidsfordriv, og kosebøkene står steilt mot pensumbøkene. Heldigvis bytter de på å vinne, sjøl om januar gikk i pensumets favør.

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tillers siste bind i Innsirkling-serien står fortsatt støtt i ulesthylla, og må pent vente på sin tur i lesekøen. Tiller er langt framme nå, men ikke først...

Alexander L. Kielland

Et langvarig prosjekt her i gården er å lese de samla verkene til Alexander L. Kielland. Jeg begynte seint i fjor, og er nå i mål med det første av totalt fire bind. I januar fikk jeg nemlig lest For scenen, som inneholder tre små skuespill, og samlinga Nye novelletter, som er fortellinger. Begge er fra 1880, og produktiviteten, tematikken og språket viser at Kielland er en forfatter som er kommet for å bli. Jeg vil fortsette med bind II i tida som kommer, og skal blant anna lese Else og Skipper Worse.

Geoffrey Chaucer

En forfatter det er umulig å komme utenom når en skal kanonisere utpå holmen, er Geoffrey Chaucer (1343-1400). Fra før har jeg lest det ufullstendige verket Canterburyfortellinger, der Chaucer driver gjøn med høy og lav. I januar var det tid for Troilus og Criseyde, der handlinga er lagt til antikkens beleiring av Troja. Bokas omslag var rødt, og den passa derfor perfekt inn i den første leseutfordringa fra Bokhyllelesing 2016.

Biografi

Den andre leseutfordringa i år, er på det biografiske planet. Hos Ingalill leser vi biografier annahver måned, det vil si, de andre leser biografier, jeg leser det jeg har... Denne runden skal det handle om sport og idrett, og der er jeg helt blank. Så jeg tar det som er nærmest, og det blir Rolandsangen. Vi skal tilbake til år 778, til slaget ved Roncevaux og tida da det å være soldat og kriger var den ypperste og viktigste formen for idrett en kunne bedrive. Hæren til Karl den store bestod riktignok av svært mange bønder, men også av topptrente riddere, som ikke bare gikk og marsjerte, men også løp og slåss, iført brynjer, hjelmer og utstyr som fort veide mellom førti og femti kilo. Og når de ikke beleira slagmarka, utførte de sine kunster i turneringer rundt omkring i Europa. Jeg ser fram til å lese det episke diktet, og tar en eventuell disking fra kategorien med godt mot.

Flatøybok

I begynnelsen av januar fikk jeg en veldig koselig forespørsel fra forlaget SagaBok, nemlig om jeg kunne tenke meg å motta et lesereksemplar av ett av bindene av den nyoversatte og nyutgitte Flatøybok, for å deretter skrive litt på bloggen. Vanligvis pleier jeg å takke nei til slikt, men de som har fulgt meg ei stund, veit at middelalderlitteratur er blitt en lidenskap for meg, og spesielt norrøne tekster. Så naturligvis ville jeg det! Litt seinere kom bind II av Flatøybok i hus. Jeg gleder meg noe voldsomt til å lese, og håper jeg får begynt i løpet av måneden.

Johann Wolfgang von Goethe

Helt i slutten av måneden er det tid for årets andre runde av Bokhyllelesing 2016. Temaet er tyske bøker, og jeg skal ta for meg den tyske nasjonalskatten Goethe (1749-1832) for aller første gang (hvis en ser bort i fra dikt og noen utdrag). Det blir spennende! Boka jeg skal lese heter Wilhelm Meisters læreår og kom ut i 1795/96. Min utgave er en norsk oversettelse fra 2003.

Inger Christensen

Men dette blei uhorvelig mye gammel litteratur, veldig mye prosa - og mange menn. For å balansere utvalget litt, har jeg derfor lyst til å lese diktsamlinga Alfabet av den danske poeten Inger Christensen (1935-2009). Alfabet utkom i 1981 og regnes av mange som et modernistisk høydepunkt. Den er eksperimenterende i formen, da Christensen baserer seg på Fibonaccis tallrekke, og med unntak av disse aprikostrærne som jeg har lest om før, er resten ukjent territorium. Jeg vil gå inn i verket med et åpent sinn.

Faglitteratur

I januar begynte studiene igjen, og jeg har strevd meg igjennom mange lange utdrag fra Immanuel Kants hånd, men også kost meg med litt lettere tekster fra Eduard Hanslick, Nelson Goodman, Clement Greenberg og Rosalind E. Krauss. I måneden som kommer skal jeg blant anna streife innom Jacques Rancière, Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Johann Gottfried Herder, Leidulf Melve, Jack Goody, Anne Svånaug Blengsdalen og mange, mange flere. Det blir bra!

Riktig god lesemåned til dere alle!

Bokhyllelesing 1: Rød bok

Temaet for første runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok med rødt omslag. På alt anna stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de røde bøkene:

Hedda leste Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer

Elida leste The Scarlet Letter av Nathaniel Hawthorne

Beathe leste Folkelesnad av Agnes Ravatn

Tone leste Det røde rommet av August Strindberg

Gro leste Kimen av Tarjei Vesaas

Berit leste Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Åslaug leste Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis

Ingalill leste Sisters Brothers av Patrick deWitt
Elisabeth leste The crimson petal and the white av Michel Faber

Før runden begynte, var vi 14 påmeldte, men verken Silje eller Pia hadde valgt seg bøker. Derfor var vi 12 klare lesere. Med noen omrokeringer og utskiftning av bøker underveis, har nå åtte bokhyllelesere kommet i mål med årets første leseutfordring. Ikke verst! Videre veit jeg at Silje er godt i gang med sin bok av Zadie Smith, mens Elisabeth like greit åpna året med en murstein av Michel Faber. Der kommer det innlegg etter hvert som de blir ferdige. Men hva med Monika og Birthe, som leser henholdsvis Jeanette Winterson og Jane Austen, er dere i mål? Eller er leseutfordringa blitt helt borte i kulde og storm? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. Og til alle som leser eller har lest: Bra innsats i første runde!

Det er ei veldig variert leseliste over, noe som viser at det å lese etter farge av og til kanskje ikke er så dumt. I kategorien røde omslag møtes svært ulike bøker, fra alvorstunge og lange til lette og korte. Det leses på norsk og engelsk, det leses gammelt og nytt, underholdning og mer kunstferdige utgivelser, og bøkene er skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig er det likevel ei overvekt av romaner. Som det eneste unntaket har Beathe har kost seg med essays. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 9, fra 29. februar til 6. mars. Da skal vi konsentrere oss om bøker som opprinnelig er skrevet på tysk, enten av avdøde eller nålevende forfattere. Om du vil lese boka på tysk, eller i en norsk oversettelse, er opp til deg. Sjangermessig står du også helt fritt. Jeg har planer om å ta for meg Goethe for aller første gang, og for min del blir det så absolutt på norsk. Jeg gleder meg! 

Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere

I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:

• At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
• At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
• At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det må han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider. 

Vinterlesing, del II

Godt nytt år, alle sammen! Her er det endelig kommet snø - såpass masse snø at det både kan akes, lages snømann og etter hvert gå på ski. Det er herlig! Og barna er glade der de fyker rundt i alt dette mjuke, hvite. Inne er det varmt og godt med fyr på peisen, og det blir lest mye, i alle fall må jeg stadig til pers og lese små og store bildebøker, korte og lange eventyr, morsomme og triste vers, fortellinger, tegneserier, samt bøker fra da jeg var lita. Det er mange koselige gjensyn. Vi blar også i sangbøkene og i bøker med store bokstaver, da størstebarnet gjerne vil lære seg å lese. Jeg, på min side, vil gjerne ha litt tid til å lese voksenbøker. Kanskje får jeg tid til det i måneden som kommer?

Carl Frode Tiller

Bok nummer to i Innsirkling-serien blei omsider lest, og omtale er her. I løpet av vinteren vil jeg også lese bok nummer tre, og det ser jeg fram til! Boka står klar i hylla, men fordi den ser ut til å være omtrent like omfangsrik som de to andre, er det nok ikke den som åpner året.

Alexander L. Kielland

Jeg har som langtidsprosjekt å lese Alexander L. Kiellands samlede verker, og kom godt i gang med første bind før jul. Da leste jeg nemlig Novelletter og Garman & Worse. Etter ei lang pause er jeg endelig klar for å fortsette - bare jeg får tid...

Doris Lessing

Nobelprisvinner Doris Lessings Bestemødrene var ei bok jeg skulle lese før jul, som bidrag til hele to lesesirkler. Men den gang ei. Boka forsvant i influensakaos og kakebakst, og er ikke kommet til rette igjen. Lessing utgår derfor midlertidig herfra.

John Steinbeck

Som erstatning for Lessing fant jeg fram ei bok av John Steinbeck, også nobelprisvinner. Dagdrivergjengen var ei artig, lita bok, som jeg heldigvis kom meg igjennom - og som dermed blei min siste bok for leseåret 2015.

Gidske Anderson

Til Ingalills biografisirkel i midten av desember leste jeg Gidske Andersons flotte biografi om Sigrid Undset, som faktisk resulterte i to innlegg - ett her, og ett her. Og fortsatt føler jeg meg ikke ferdig med denne dama, det er mer som om jeg nettopp har begynt, begynt å forstå både verkene hennes, og henne. 

Amalie Skram

Ja, det blei som året før i fjor også - intensjonen var der, leselysta var der, men tida fantes ikke og gjennomføringskrafta var ikke-eksisterende. Julehelg får derfor vente til neste jul.

Geoffrey Chaucer

Til første runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner 18. januar, skal vi lese bøker med rødt omslag. Jeg plukker fram et verk av middelaldermannen Geoffrey Chaucer (ca. 1343-1400), og det er ikke Canterbury Tales! Det episke diktet Troilus og Criseyde, som blei til en gang mellom 1385 og 1390, er bakgrunnen for Shakespeares Troilus and Cressida, som kom drøye to hundre år seinere. Boka har stått i ulesthylla sia 2011, og jeg gleder meg veldig til å lese!

Faglitteratur

Med januar følger også studiestart, og jeg er spent på hva som står på pensum for dette semesteret. Noe faglitteratur blir det altså, sjøl om jeg ikke helt veit hva enda, og jeg ser fram til å gå i gang.

Ønsker dere alle ei fin vintertid!

Favorittbøker: C

Tida er nå kommet til tredje runde i kåringa av favorittbøker, men lite visste jeg at bokstaven C skulle vise seg å være så vanskelig! Jeg har ikke en gang tenkt ut en nødstrategi - hva skal jeg gjøre om jeg ikke finner noen titler på gjeldende bokstav...? Men heldigvis slapp jeg å tenke så langt denne gangen. Etter grundige undersøkelser i bokhyllene fant jeg tre titler, og det var nok.

Bildekilde: Aschehoug

Canterbury-fortellingene

Denne utgivelsen står i en særstilling i både britisk og europeisk litteraturhistorie, både kompositorisk og innholdsmessig, og er vesentlig for alle som er interesserte i generell litteratur, britisk historie eller det britiske samfunnet, da særlig slik det framstår i seinmiddelalderen. Forfatteren Geoffrey Chaucer (1343-1400), som også var politiker, statsmann, soldat, hoffpoet og mye, mye mer, legger nemlig sine fortellinger i munnen på vidt forskjellige personer fra alle samfunnslag, og gjennom de de sier og gjør, karakteriserer han både dem og deres stand på en vittig, svært intelligent og elegant måte.

Mitt første fullstendig bevisste møte med den historiske personen Geoffrey Chaucer kom gjennom filmen A Knight's Tale fra 2001. Før dette hadde jeg utvilsomt hørt om mannen hjemme, og jeg hadde også blitt gjort oppmerksom på hovedverket hans og hans enorme betydning utpå holmen, men det hadde ikke lagra seg nevneverdig. Og naturligvis kommer mamma gående rett inn i filmens handling akkurat da Paul Bettany dukker opp naken. - Chaucer's the name, writing's the game, sier han, og mamma kan fortelle en hel del om nettopp Geoffrey Chaucer. At det skulle dukke opp en virkelig person blant alle de fiktive var overraskende, men det blei mye mer spennende å finne ut hvem Chaucer egentlig var i etterkant. Og dermed var interessa et faktum.

Jeg fikk boka i 2004, i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved (f. 1931), og blei veldig glad for den. Men det tok åtte år før jeg leste den. Jeg var nok redd for at den skulle være vanskelig, for at det var mye jeg ikke skulle forstå, og for at jeg måtte lese med den rytmen som var satt opp, noe som i lengden blir svært stakkato. I løpet av de åtte åra som gikk, fikk jeg mange nye kunnskaper om både litteraturhistorie, litterære virkemidler og britisk historie, og sånn sett er jeg glad for at jeg venta. Jeg var mye mer beredt for å møte teksten i 2012, i midten av tjueåra, enn mot slutten av tenåra. Dessuten leste jeg det hele som fortellinger, ikke som dikt, noe som gjorde det mye mer helhetlig.

Canterbury-fortellingene henter rammehandlinga si fra en gruppe mennesker som alle er på pilegrimsferd til den store katedralen i Canterbury, "for der å søke martyr-bispens skrin, / og si ham takk fordi han gav dem helse". De møtes på et vertshus i Southwark og teller i alt tretti stykker. Men det er langt til katedralen, og det går sakte, og for å forkorte reisetida blir de enige om å fortelle hverandre historier - ei fortelling på tur ned, og ei på tur hjem igjen. Det er en heller broket forsamling, høy og lav om hverandre, og Chaucer skildrer stand, stilling og klesdrakt: En ridder, en møller, ei kone fra Bath, en nonneprest, en sogneprest, en væpner, en rideknekt, en priorinne, en munk, en tiggermunk, en kjøpmann, en student fra Oxford, en advokat, en proprietær, en hattemaker, en teppehandler, en vever, en farger og en snekker, en kokk, en skipper, en lege, en landarbeider, en ridefogd, en avlatskremmer, en stevningsmann, en proviantforvalter, verten - og "meg selv - det var det hele".

Gjennom disse fortellingene, som omhandler alt mulig, fra kjærlighet, utroskap, død, krig, drikk, poseringer og narrespill, blir vi kjent med menneskene, kulturen og samfunnet - i tillegg til at alt skildres gjennom jeg-et - Geoffrey Chaucer sjøl. Det er et spennende grep, og det er flere teorier om at hans fortelling ville vært den siste i verket. For det er naturligvis det som er trist med dette verket, som blei skrevet fra 1380 og framover: Det er ikke fullført. Men mange av fortellingene er heldigvis fullendte - og svært morsomme. Chaucer er en kløpper med språket og det går så det suser med de femfota jambiske linjene - på rim! (Men ikke i oversettelsen.) Chaucer bruker mange motiver i diktinga si, både bibelske, mytiske og folkloristiske, i tillegg til at han beveger seg over mange sjangre med f.eks. fabler, ridderdikting og skrøner, samt at han bruker en mengde allegorier, allusjoner og direkte intertekstualitet. Det er vesentlig at leseren i alle fall er i stand til å gjenkjenne en god del av dette, for å få mer ut av lesinga og for å yte Chaucer rettferdighet.

Til slutt et lite sitat (via Sandved):

A Knyght ther was, and that a worthy man,

The fro the tyme that he first bigan

To riden out, he loved chivalrie,

Trouthe and honour, fredom and curteisie. 

Hva er din favorittbok på C?

Kanskje du har en helt annen favoritt, en som jeg ikke en gang har hørt om? Eller kanskje du har lest en av de mange bøkene jeg enda ikke har somla meg til å komme i mål med? For meg var det denne gangen ingen tvil overhodet. Av de bøkene jeg hadde i hylla, kunne verken Amalie Skrams Constance Ring (1885) eller Kim Småges Containerkvinnen (1997) måle seg med denne. Canterbury-fortellingene er et fenomenalt verk, det er viktig for forståelsen av middelaldersamfunnet generelt, det britiske samfunnet, britisk kultur, historie og litteratur (Chaucer var Shakespeares hovedinspirasjon- og referanse), og i tillegg er det underholdende, teknisk overlegent og språklig imponerende.

Favorittforfattere: G

Det er klart for neste runde av hvem som er mine favorittforfattere, og nå er turen kommet til bokstaven G. Det er fortsatt fornavna jeg forsøker å gå etter, sjøl om jeg har unnveket fra regelen allerede to ganger. Men denne gangen gikk det veldig greit å finne kandidat nummer en. Den andre var det verre med, og valgene var mange. Jeg står igjen med to forfattere som på hvert sitt samfunnskritiske vis går i dialog med hverandre, som forteller og finner på og er ærlige med det de ser, som harselerer og gjør narr, men som ikke lar det djupe alvoret fortrenges av humoren. Ellers er hverandres rake motsetninger: en er død, en er levende, en er mann, en er kvinne, en er engelsk, en er norsk, en skriver på vers, en skriver romaner, en er mest kjent for et ufullført verk, den andre for satire. Hun har allerede overlevd han, og utgitt langt mer. Begge krever sin velfortjente plass i litteraturhistoriene. Og ja, mellom dem ligger det omtrent 600 år. Vi snakker altså om disse to:

Geoffrey Chaucer (1343 - 1400)
Geoffrey Chaucer er en av mine store litterære helter fra middelalderen, lærd og språkmektig som han var. I løpet av livet hadde han mange forskjellige jobber, og var i lange perioder knytta til det britiske hoffet. Den engelske litteraturens far, som han ofte blir kalt, skreiv angivelig mange verker i løpet av sitt liv. Flest var det av de episke fortellingene på vers, også kalt fortellende dikt, men det blei også noe "rein" lyrikk og prosa (for eksempel noen partier mot slutten i Canterbury-fortellingene). Han oversatte en hel del, fra bl.a. latin og fransk. Noen av verkene er dessverre gått tapt, og de færreste eksisterer i norsk oversettelse. Foruten det mest kjente, som jo er Canterbury-fortellingene (fra ca. 1380 og framover), som du kan lese mer om her, har jeg også skaffa meg Troilus og Criseyde (blei skrevet mellom 1374-1386), som jeg ser fram til å lese. For å si noe om hvor viktig Chaucer er i britisk litteraturhistorie, kan jeg nevne at sistenevnte verk er Shakespeares inspirasjonskilde til sitt historiske skuespill med samme navn, og at Chaucers versemål var det dominerende til godt inn på 1800-tallet. Å kunne sin Chaucer er noe litterater på holmen bare må, for i den seinere litteraturen er referansene mange.

Jeg synes både forfatteren og verkene hans er interessante. Det var svært spennende, og overraskende underholdende, å lese Canterbury-fortellingene, som jeg lenge hadde hatt i hylla. Men jeg blei enda mer fascinert etterpå. Hvem var egentlig denne mannen som hadde planlagt dette storslåtte episke verket? Hvor kom inspirasjonen fra - Boccaccio, som gjorde noe lignende med sin Decamerone fra 1348-53? Hvorfor blei han ikke ferdig med skrivinga? Hvilke historier mangler, og hvorfor? Ramma rundt fortellingene er ei pilegrimsreise til katedralen i Canterbury, hvor bl.a. Thomas Becket ligger gravlagt. Historiene som fortelles kommer fra de mange pilegrimene som møtes på et vertshus og slår følge. Årsaken er praktisk: de ønsker å forkorte reisetida. Men virkninga er sjølsagt en helt annen. Dessverre blei Chaucer aldri ferdig med verket, og konklusjonen mangler. Hva skjer med disse menneskene, når de får innsikt i hverandres liv? Og ikke minst, hvem vinner konkurransen?

Gjennom de mange historiene får vi et unikt innblikk i Englands middelalderbefolkning. Historiene er djupt tragiske, underholdende, spennende, romantiske og folkelige. Det er flust av bilder og metaforer, og spark til religion, kongehus, sosiale klasser m.m. er det mye av. Sjøl Chaucer får gjennomgå! Hva tenkte han, da han skreiv dette? Hva kan vi i dag hente ut? Hvor bevisst var han på iscenesettelsen av et litterært jeg? (Her må vi huske på Dante, som jo gjorde det samme i sin komedie fra 1308-1321.) Og hva ønska Chaucer egentlig å formidle? Spørsmålene er mange, men det må en ikke la seg affisere av. Boka er lesverdig og viktig, også i dag, på grunn av unik portrettering, karakterisering og innsikt i menneskenes indre liv. Etikk, moral, tro og holdninger er essensielt. Både som skrivende og som menneske kan en lære.


Gerd Brantenberg (f. 1941)
Så over til en helt annen forfatterstemme, nemlig norske Gerd Brantenberg. Der Chaucer representerer det klassiske i form og innhold, er hun det moderne. Han skriver om pilegrimer på vandring, hun om blant annet homofili og kvinneundertrykkelse. Og det er det siste som har gjort henne mest kjent, og som er grunnen til at valget mitt til slutt falt på henne: den satiriske romanen Egalias døtre fra 1977. Det er en roman som tok strømningene i sin samtid på kornet og som ga kvinnebevegelsen og feministene både i Norge og i utlandet kuler og krutt til demonstrasjoner, opprop og velformulerte krav. En vil kanskje tro at ei slik bok, med sterke krav til kontekst, ikke er lesverdig i dag, men det er den så absolutt. Den bør leses. Den fortjener å leses. Ikke bare på grunn av sitt innhold, men mest på grunn av hva den gjør med leseren. Gjennom språklige endringer og fiffige språkpåfunn viser Brantenberg hvordan kvinneundertrykkinga er systematisk og bevisst, gjennom å snu opp-ned på kjønnsrollene harselerer hun med rådende oppfatninger og normer. Resultatet er en utradisjonell roman som gir oss nye løsninger på arbeidsliv, permisjonsordninger, familieliv og oppdragelse.

I dag er det mange som ikke tør å innrømme at de er feminister, som ikke vil være feminister, eller som ikke helt veit hva som legges i begrepet. Fnisende sitter disse jentene og kvinnene og tvinner nyfarga hårlokker og blunker ivrig til nærmeste mann med oversminka øyevipper. For hvem? Og hvorfor? Nå skriver ikke Brantenberg direkte så mye om skjønnhets- og kroppsidealene (eller -tyranniet), men gjennom sin tematisering av kjønnsrollene er det veldig tydelig hvordan matriarkene i Egalia kunne tenke seg at mennene så ut og oppførte seg, og hvordan et grepa kvinnfolk som dem sjøl burde være. Ja, hvordan bør vi være? Det er rett og slett pinlig at ikke flere reflekterer over det og setter sin egen norm, at ikke flere kvinner tar et oppgjør med seg sjøl. Er du ikke feminist? Nei, da synes du vel det er greit at menn, med like mye eller mindre utdannelse enn deg sjøl, tjener mer enn deg, bare fordi de er menn? Og at stemmerett til kvinner er teit, for politikk er vel for gubber? Og at sjølbestemt abort, altså retten til å bestemme over egen kropp, bare er tull? Det var Märta Tikkanen som i et intervju i Dag og Tid sa at unge kvinner som synes det er pinlig å være feminister, er historieløse.

Brantenberg er ikke historieløs. Hun er viktig fordi hun bevisstgjør og engasjerer, og gir et innblikk i kampene som før har vært kjempa. Også nå, i 2012, er det viktig å kjempe. Mot overgrep og voldtekt, mot sexpress og utskjelling på gata, mot fundamentalister, mot undertrykkelse. For like rettigheter, for lik lønn for likt arbeid, for retten til å gå kledd som en vil, for frihet, for retten til å først og fremst være menneske, eller kvinneske, med Brantenbergs ord, dernest kvinne. Og om du ikke vil kjempe for din egen del, så tenk på ungene dine, eller de du en gang kommer til å få. Tenk på hvordan du sjøl hadde det som jente i barndommen og ungdomstida. Kjemp for forandring. Inspirasjon finnes i Egalias døtre.

Hvem er dine favorittforfattere på G?
Geoffrey Chaucer og Gerd Brantenberg er kanskje ikke de du først tenker på.
Hvorfor ikke? Og hva er grunnen til at du velger akkurat dine favoritter? Uansett om det er Günter Grass, Gertrude Stein, George Orwell, Gunnhild Øyehaug eller noen helt andre, vil jeg gjerne vite det.

God lesehelg!

Canterbury-fortellingene

Endelig har jeg fått surra meg til å lese Canterbury-fortellingene i utdrag, påbegynt rundt 1380 av Geoffrey Chaucer (ca. 1340 - 1400), gjendikta til norsk av Arthur O. Sandved. Jeg har hatt boka stående i mer enn åtte år, - den er uten tvil den eldste, uleste boka jeg eier. Årsak? Har egentlig ingen aning. Jeg hadde en periode for langt tilbake hvor jeg var veldig interessert i det som var gammelt og britisk, men innen jeg fikk boka, hadde interessen lagt seg. Det irske tok nemlig over, og deretter gikk det slag i slag fram mot vår tid. Nå er jeg derimot veldig opptatt av det gamle igjen, og blei kjempeglad da jeg fant boka i hylla, ulest og like fin som for åtte år sida.

Disse gamle klassikerne, som Homer, Dante, Petrarca, Chaucer, Boccaccio og sjølsagt også Shakespeare, har jeg alltid nærma meg med begeistring, ærefrykt og lett angst for et forvirrende versemål og klumsete norske gjendiktninger som verken bevarer rim eller rytme. I Shakespeares tilfelle har vi fått mange glimrende oversettelser av blant anna André Bjerke og Erik Bystad. I Chaucers tilfelle var jeg ikke så sikker på hvor det ville ta veien - verken for oversetteren eller for min egen del. Men den var slettes ikke så tunglest eller utfordrende som jeg trodde. Med få unntak går Canterbury-fortellingene på vers, hos Chaucer var det bl.a. med enderim, noe Sandved har droppa rett og slett fordi det blir bortimot umulig å imøtekomme krav til både rim, versefot og meningsbærende innhold på norsk. Men det fungerer helt greit uten rim. Han har forsøkt å beholde versefoten istedet, noe han i mine øyne har klart, og det er rytmisk og lett å lese. Jeg måtte riktignok bryte ut av min egen indre poesi-rytme i dette tilfellet, og heller lese det hele som prosa.

Geoffrey Chaucer er en forfatter som har fascinert meg svært lenge - med forsterka interesse etter Paul Bettanys heller avkledte rolletolkning i filmen A Knight's Tale (Brian Helgeland, 2001), der han blant anna ofte snakker på vers: "Chaucer 's the name, writing 's the game". Men Chaucer var ikke bare forfatter. Han hadde spredte interesser og store ferdigheter innafor flere av dem, som i sin tur fulgte til utdannelse og mange ulike yrker: politikk, diplomati og embetsverk (han var bl.a. kontrollør og parlamentsmedlem), jus og lovgiving, filosofi, vitenskap, språk, metrikk - i en periode var han også soldat, og lenge nært knytta til hoffet i mange ulike stillinger, blant anna som en slags hoffpoet. Dette gjenspeiles godt i boka, hvor han gir et tverrsnitt av den samtidige britiske befolkninga, med mange spennende, underholdende og oppbyggelige fortellinger, viktig sakkunnskap, en mengde morsomme replikker, genialt god karakterisering og mye britisk humor. Chaucer viser ikke bare sin interesse for samfunnet og menneskene, han peker på konkrete problemer, kommer med forslag til forbedring og gjør sjølsagt narr av de aller fleste, også seg sjøl (litt som at Dante er hovedpersonen i La Divina Commedia, er også Chaucer hovedperson her - og alt filtreres dermed gjennom den litterære figuren Chaucer).

Og som om ikke dette er nok, er boka også proppfull av referanser til andre verk - være seg bibelske, historiske, reint litterære eller teologiske skrifter, kjente myter og sagn, og også faktiske historiske hendelser, andre forfattere, personer som konger eller keisere og så videre. Og i originalen hadde jeg sjølsagt fått se ordrikdommen hans også, og den ofte roste veltalenheten. Han hadde visstnok et imponerende ordreservoar på mellomengelsk, der mange skandinaviske ord lett kan gjenkjennes, kunne mye latin, litt gresk, fransk, italiensk, kanskje tysk og muligens enda mer. Chaucer oversatte verker fra både latin og italiensk til engelsk. En danna mann, altså. Velutdanna! Og jeg må også nevne at Chaucer er den første britiske forfatteren som faktisk skriver på engelsk (men også på andre språk). Hans versemål var også det mest brukte til langt inn på 1800-tallet, og han er derfor regna som den engelske litteraturens far. Ikke verst.

Å lese Canterbury-fortellingene er både en del av mitt prosjekt om å lese mer av det felleseuropeiske tekstkorpuset - hvor myter og motiver ikles forskjellig bunad - og en del av min interesse for middelalderlitteratur, som har blitt sterkere det siste året. Flere bevis på at også Chaucer inngår i tekstkorpuset finner en i Canterbury-fortellingene, hvor jeg bl.a. gjenkjente en fortelling som jeg også har lest i samlinga av legender om kong Artur. Den mest kjente utgaven av Artur-legender, er forfatta av Thomas Malory (død i 1471). Chaucer er med andre ord først! En kan bare lure på hvor lenge fortellinga har vært i omløp - hundre år, fem hundre år, tusen?

Jeg er nå på jakt etter en fyldigere utgave av Canterbury-fortellingene, for dette var noe som virkelig falt i smak, og jeg vil gjerne lese mer om alle pilegrimene som er på vei til Canterbury og som fordriver reiseveien og tida med å fortelle hverandre historier. Jeg har lest fortellingene fra bl.a. ridderen, mølleren og konen fra Bath, men de andre skal gjerne få mulighet til å utbrodere bildet ytterligere. I tillegg har jeg gått til innkjøp av et annet Chaucer-verk, Troilus og Criseyde, som Shakespeare seinere brukte som inspirasjon til sitt eget stykke med samme navn. Det viser seg altså at alle bygger på hverandre, noe tidligere, noe felles. Igjen koker det ned til de gamle myter og motiver. Det er med andre ord bare å lese.