Canterbury-fortellingene

Endelig har jeg fått surra meg til å lese Canterbury-fortellingene i utdrag, påbegynt rundt 1380 av Geoffrey Chaucer (ca. 1340 - 1400), gjendikta til norsk av Arthur O. Sandved. Jeg har hatt boka stående i mer enn åtte år, - den er uten tvil den eldste, uleste boka jeg eier. Årsak? Har egentlig ingen aning. Jeg hadde en periode for langt tilbake hvor jeg var veldig interessert i det som var gammelt og britisk, men innen jeg fikk boka, hadde interessen lagt seg. Det irske tok nemlig over, og deretter gikk det slag i slag fram mot vår tid. Nå er jeg derimot veldig opptatt av det gamle igjen, og blei kjempeglad da jeg fant boka i hylla, ulest og like fin som for åtte år sida.

Disse gamle klassikerne, som Homer, Dante, Petrarca, Chaucer, Boccaccio og sjølsagt også Shakespeare, har jeg alltid nærma meg med begeistring, ærefrykt og lett angst for et forvirrende versemål og klumsete norske gjendiktninger som verken bevarer rim eller rytme. I Shakespeares tilfelle har vi fått mange glimrende oversettelser av blant anna André Bjerke og Erik Bystad. I Chaucers tilfelle var jeg ikke så sikker på hvor det ville ta veien - verken for oversetteren eller for min egen del. Men den var slettes ikke så tunglest eller utfordrende som jeg trodde. Med få unntak går Canterbury-fortellingene på vers, hos Chaucer var det bl.a. med enderim, noe Sandved har droppa rett og slett fordi det blir bortimot umulig å imøtekomme krav til både rim, versefot og meningsbærende innhold på norsk. Men det fungerer helt greit uten rim. Han har forsøkt å beholde versefoten istedet, noe han i mine øyne har klart, og det er rytmisk og lett å lese. Jeg måtte riktignok bryte ut av min egen indre poesi-rytme i dette tilfellet, og heller lese det hele som prosa.

Geoffrey Chaucer er en forfatter som har fascinert meg svært lenge - med forsterka interesse etter Paul Bettanys heller avkledte rolletolkning i filmen A Knight's Tale (Brian Helgeland, 2001), der han blant anna ofte snakker på vers: "Chaucer 's the name, writing 's the game". Men Chaucer var ikke bare forfatter. Han hadde spredte interesser og store ferdigheter innafor flere av dem, som i sin tur fulgte til utdannelse og mange ulike yrker: politikk, diplomati og embetsverk (han var bl.a. kontrollør og parlamentsmedlem), jus og lovgiving, filosofi, vitenskap, språk, metrikk - i en periode var han også soldat, og lenge nært knytta til hoffet i mange ulike stillinger, blant anna som en slags hoffpoet. Dette gjenspeiles godt i boka, hvor han gir et tverrsnitt av den samtidige britiske befolkninga, med mange spennende, underholdende og oppbyggelige fortellinger, viktig sakkunnskap, en mengde morsomme replikker, genialt god karakterisering og mye britisk humor. Chaucer viser ikke bare sin interesse for samfunnet og menneskene, han peker på konkrete problemer, kommer med forslag til forbedring og gjør sjølsagt narr av de aller fleste, også seg sjøl (litt som at Dante er hovedpersonen i La Divina Commedia, er også Chaucer hovedperson her - og alt filtreres dermed gjennom den litterære figuren Chaucer).

Og som om ikke dette er nok, er boka også proppfull av referanser til andre verk - være seg bibelske, historiske, reint litterære eller teologiske skrifter, kjente myter og sagn, og også faktiske historiske hendelser, andre forfattere, personer som konger eller keisere og så videre. Og i originalen hadde jeg sjølsagt fått se ordrikdommen hans også, og den ofte roste veltalenheten. Han hadde visstnok et imponerende ordreservoar på mellomengelsk, der mange skandinaviske ord lett kan gjenkjennes, kunne mye latin, litt gresk, fransk, italiensk, kanskje tysk og muligens enda mer. Chaucer oversatte verker fra både latin og italiensk til engelsk. En danna mann, altså. Velutdanna! Og jeg må også nevne at Chaucer er den første britiske forfatteren som faktisk skriver på engelsk (men også på andre språk). Hans versemål var også det mest brukte til langt inn på 1800-tallet, og han er derfor regna som den engelske litteraturens far. Ikke verst.

Å lese Canterbury-fortellingene er både en del av mitt prosjekt om å lese mer av det felleseuropeiske tekstkorpuset - hvor myter og motiver ikles forskjellig bunad - og en del av min interesse for middelalderlitteratur, som har blitt sterkere det siste året. Flere bevis på at også Chaucer inngår i tekstkorpuset finner en i Canterbury-fortellingene, hvor jeg bl.a. gjenkjente en fortelling som jeg også har lest i samlinga av legender om kong Artur. Den mest kjente utgaven av Artur-legender, er forfatta av Thomas Malory (død i 1471). Chaucer er med andre ord først! En kan bare lure på hvor lenge fortellinga har vært i omløp - hundre år, fem hundre år, tusen?

Jeg er nå på jakt etter en fyldigere utgave av Canterbury-fortellingene, for dette var noe som virkelig falt i smak, og jeg vil gjerne lese mer om alle pilegrimene som er på vei til Canterbury og som fordriver reiseveien og tida med å fortelle hverandre historier. Jeg har lest fortellingene fra bl.a. ridderen, mølleren og konen fra Bath, men de andre skal gjerne få mulighet til å utbrodere bildet ytterligere. I tillegg har jeg gått til innkjøp av et annet Chaucer-verk, Troilus og Criseyde, som Shakespeare seinere brukte som inspirasjon til sitt eget stykke med samme navn. Det viser seg altså at alle bygger på hverandre, noe tidligere, noe felles. Igjen koker det ned til de gamle myter og motiver. Det er med andre ord bare å lese.