Sommarboken

Årets sommerbok for meg er definitivt Sommarboken (1972) av Tove Jansson (1914 - 2001). I et poetisk, rolig språk formidler forfatteren de unike og samtidig svært hverdagslige opplevelsene til det lille barnet Sophia (ca. seks år) og hennes navnløse farmor. De to befinner seg på ei øy ute i havgapet sammen med Sophias pappa, som til stadighet "arbetar vid sitt bord", og derfor ikke er en bærende karakter i boka på lik linje med Sophia og farmora. Det er sommer, og både himmelen, med sine skyer, havet, med blikkstille eller brå bølger, og vindene - milde eller uvanlig sterke - er en vesentlig del av universet. Gjennom vare og sanselige skildringer av naturens utseende, endringer og oppførsel, om det ordet kan brukes i denne sammenhengen, gir forfatteren uttrykk for Sophia og farmoras rike indre liv, og både karakteriserer og psykologiserer de to hovedpersonene.

Jeg leste boka på svensk, og etter de vanlige tre-fire sidene, som jeg bruker på å komme inn i språk, rytme og den aktuelle situasjonen, hadde jeg ikke lyst til å forlate det inntrykkssterke sommeruniverset i det hele tatt. Ikke fordi det var et sorgløst sted, snarere melankolsk, glad-trist, og heller ikke fordi boka er så spennende - den er rett og slett vakker. Boka, som blir kalt roman, men som egentlig er en samling med kapitler som kan leses uavhengig av hverandre, uten bestemte sjangerkrav, er full av stemninger, av minneverdige situasjoner, av morsomme replikker og såre følelser. Både Sophia og farmora vokser, utfordres og modnes i hverandres selskap, Sophia helt i begynnelsen av livet, farmora helt mot slutten. Det er disse, og alle de andre kontrastene, som gjør boka unik. Jansson lar oss komme tett på dem begge der de bytter på å være hovedpersonen og den sansende instansen, kronologien er ikke viktig, men menneskene er. Vi puster og lever med dem, og humrer når Jansson treffer situasjonen, og den gjenkjennelige følelsen, på kornet. Komposisjonen er imponerende, språket er lett, enkelt, men likevel så lada med stemninger, med det usagte, med sommer.

Været har som sagt en stor plass i boka, naturen med det. Noen sier til og med at det er øya som er hovedperson nummer tre i boka, med alle sine luner, sin skjønnhet, sin mystikk - alt som tildekkes om nettene og i uværet, og i utfordringene hun møter når ivrige landkrabber vil bygge sine sommerpalasser ute i finska viken. Men hun er aldri påtrengende eller overdrevent tilstede. Øya understreker bare det som skjer mellom eller i Sophia og farmora, eller fungerer som nok en kontrast. I øyas syklus, fra vår via sommer til høst, komprimeres og poetiseres et menneskes liv. Og vi følger det i form av trær og blomster, som plantes, spirer, vokser, blomstrer, visner og dør. Det er en opplagt parallell, men den er nydelig. Og det hele er utrolig flott gjort av Jansson.

Egentlig er det vanskelig å skrive mer om denne underlige og fantastiske boka, uten at jeg gjentar meg sjøl. Den er vakker. Den er stemningsfull. Den er morsom. Den er full av livsvisdom og innsikt. Den viser oss menneskenes gode og sterke sider, men også våre dårlige og svake. Foran Tove Jansson ligger vi mennesker der, som ei øy, stille, klare til å bli betrakta, prega av været og omgivelsene våre. Vi endrer utseende, vi utsettes for uante hendelser, vi roer oss, vi finner tilbake til oss sjøl. Boka er kontrastfylt, akkurat som oss. Det er særlig kontrastparene liv-død, lys-mørke og ung-gammel som er viktige. Og i disse kan vi alle kjenne oss igjen.

I Sommarboken er det ingen store mysterier, ingen mordere på frifot, det er verken oppjaga eller anmasende stemning. Det hele er i grunn som en sommer på ei øy der tida ikke betyr noe, der arbeid og plikter er fremmedord. Alt flyter inn i hverandre, men er likevel solid adskilt av enkelthendelser, være seg en katt, en granne, en frakk. Forholdet mellom Sophia og farmora er rørende, og oppleves som sant og virkelig. Jeg skulle ønske jeg hadde ei slik farmor å oppdage verden med.

Boka er nydelig illustrert av forfatteren.