Pike med perleøredobb

Som så mange andre liker jeg å se en god film i ny og ne. Og når filmen ikke er god, hender det av og til at jeg blir både skuffa og småsur; jeg føler meg litt snytt! Men en kan jo ikke vite om filmen virkelig er god før en har sett den. Jeg hadde fått et par advarsler, men tydeligvis ignorerte jeg dem da jeg bestemte meg for å se Pike med perleøredobb fra 2003. Jeg leste boka for mange år sida og husker den enda, og bortsett fra at historia var litt tynn og endimensjonal, syntes jeg å erindre flere positive aspekter ved den. Hva det var, blei jeg derimot veldig usikker på da jeg hadde sett filmen.

Det er Scarlett Johansson som spiller Griet, ungjenta som får jobb som tjener i husholdninga til maleren Johannes Vermeer (Colin Firth), og som ender opp med å sitte modell for maleren sjøl - iført hans forfengelige kones perleøredobber. Og det er klart Johansson ligner på jenta på det faktiske bildet fra 1665. Men med rett lys og godt med sminke, tidsriktige plagg og rett vinkel, tror jeg mange skuespillere ville ligna. Det som irriterer meg med Johansson, er at hun er så forferdelig monoton. Hun har få ansiktsuttrykk gjennom hele filmen, virker stiv, usikker og innesperra. I de scenene hvor Johansson må trå til, som når hun blir trua av Pieter Van Ruijven (Tom Wilkinson), har sex med Pieter (Cillian Murphy) eller oppdager at datteren til Vermeer har rota i tingene hennes, er det svært lite som tyder på at dette faktisk skjer. Og like etterpå er ansiktet lagt tilbake i de vanlige, smådeprimerte foldene.

Colin Firth, som vanligvis har et intenst nærvær, varme og sjarm, er her fjern, totalt tilbaketrukket og kun opptatt av arbeidet han har som maler. I tillegg er ansiktet stort sett skjult bak en lite flatterende hårsveis. Vermeer skal vel være sånn. Firth har få replikker, er sjeldent på lerretet og er nokså stiv i fjeset. Hvorfor skal vi få følelsen av at alt er så stillestående og monotont? Er det liksom forskrekkelig kjedelig å være nederlender på 1600-tallet? Griet jobber knallhardt, så hun kunne godt hatt poser under øya, vært gusten i ansiktet og hatt små sprekker til øyne, eventuelt litt vondt i ryggen, vært stiv i beinet, hatt sår på fingra, eller i det minste sagt noe om at hun ikke har sovet eller spist nok eller hvilt seg. Men hun er plettfri, naturligvis, og tilnærma stum. Vermeer burde nesten vært høy på alt han bruker for å blande farger, alt han drar inn, og det kunne kanskje lokka fram et smil eller fyndig replikk? Eller så kunne han jo vist et slags ytre engasjement for malerkunsten, for håndverket sitt. Men det gjør han ikke. Humor og varme mangler totalt, og det er et fravær som merkes.

Filmen er altså stiv og stille, og det lille som skjer, dveles det lenge ved. Filmen er på ingen måte spennende, og i tillegg er den forutsigbar, særlig når en har lest boka. Jeg oppdaga at det var en del som hadde blitt borte i adaptasjonen, blant annet synes jeg å huske at Griet har et nærmere forhold til familien sin enn det som vises på skjermen. Forsåvidt kan jeg heller ikke huske at hun har sex med Pieter, eller at hun gifter seg med han, men det kan like gjerne være dårlig hukommelse (boka kom jo i 1999, på norsk fire år etter). Det jeg derimot husker godt er alle barna til Vermeer, som her er redusert til et par tre (men flokken øker stadig), og at Griet i tillegg til å vaske klær, lage mat, gå til slakteren, skure golvet, være assistenten til Vermeer, også i perioder har ansvaret for dem. Og det er ikke helt problemfritt, hvilket gjenspeiles fint i filmen.

De fleste karakterene har kun en funksjon, eller en egenskap, eller en følelse (Vermeers kone Catharina er for eksempel sjalu). Den eneste som går utover dette er Vermeers svigermor, Maria (Judy Parfitt). Hun synes å se hele situasjonen i huset, både Vermeers arbeid og hans samarbeid med Griet, viktigheten av jevnlige oppdrag, det økonomiske, datteren Catharinas sjalusi og anklager, stadige graviditeter og forfengelighet, Griets innsats i husholdninga. Bildet blir helt når en ser det fra hennes synsvinkel, mens de andre er såpass sjølsentrerte at de ikke ser det.

Forholdet mellom Vermeer og Griet er kjernen i filmen, og handlinga bygges opp rundt nettopp dem. De virker unaturlige av mange årsaker, kanskje først og fremst fordi begge skuespillerne (eller de litterære figurene) er en blanding av utydelige og ensidige. Griet behandler Vermeer som ei tjenestejente skal, med ydmyk respekt og stor fascinasjon, og kanskje etterhvert et snev av ikke-uttrykt forelskelse. Men hun blander seg inn i arbeidet hans, vasker vinduene for å bedre lyset, flytter på rekvisittene. Hun tar seg til rette i hans univers. Og blir han sint? Nei. Han er kun maler og bryr seg bare om arbeidet. Han er ikke ute etter henne på noe vis. Han bare betrakter. For meg var det en totalt aseksuell film. Hadde skuespillerne klart å legge inn det også, ville filmen utvilsomt blitt fyldigere, og forholdet deres ville fått flere tolkningsmuligheter, og filmen ville fått sårt tiltrengt spenning.

Forholdet mellom Vermeer og Griet er altså litt unaturlig. Mye skyldes dialogen, stiv og krøkkete. Deler de ikke en felles begeistring for malerkunsten, da? Hvor blir den av? Manuset er sparsommelig, og det er mye som kunne fungert bedre. Det som derimot er utrolig fint, er filminga. Den er langsom, behagelig. Vi får være Vermeer, vi får betrakte, i lange øyeblikk av gangen. Klippetempoet, som er mye lavere enn det jeg er vant til, er med på å bygge opp dette stillestående, men det understreker også viktigheten av lys, skygge og farger i Vermeers arbeid. For når kameraet holdes stille lenge, får vi også se. Visuelt sett er det en utrolig vakker film. Lyset er fantastisk. Byen er spennende og pen. Atelieret til Vermeer er helt rett, med de store vinduene til venstre, og rommet som blir innreda etterhvert som han lager seg motiver. Kulissene er flotte og tidsriktige. Lydsporet gjenspeiler Vermeers konsentrasjon; det er stort sett pust, litt prat, husholdningsbråk, lyder fra gata, kun litt musikk. Det er på mange måter en stille film, men den kler å være stille. Slik blir på sett og vis filmens svakheter dens styrker.