Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!

Sylvias kamp

Desember, 1962: Sylvia står i telefonkiosken, det er midt i desember, det er en av Englands kaldeste vintre noensinne. Butikkvinduene er pynta, i gatene er det snø. Nicholas gråter og Frieda slikker på glassdørene. Sylvia blar fram og tilbake i adresseboka. Hun må ringe noen, finne noen. Hun må ha hjelp. Nicholas hyler, han er rød i ansiktet, sint, trøtt, lei; hun holder han fast med den ene handa, blar videre. Hun vil ikke ringe Ted. Kan ikke. Men hun må. Hun har ingen annen utvei. Hun må sove, han kan passe ungene så hun får sove. Hun må slappe av. Bare litt. Hun må hvile, spise. Hun klarer ikke mer, ikke aleine. Ikke mer.

Mindre enn tre måneder etter dette tar Sylvia Plath sitt eget liv. Ungene ligger i rommet ved sida av. Ektemannen, Ted Hughes, som hun har brutt med, hjelper henne ikke. Sylvia Plath sloss mot depresjoner og angstanfall hele livet. I tillegg var hun i perioder alvorlig fysisk sjuk. Likevel klarer hun å finne en vei, hun kanaliserer angsten sin, depresjonene, raseriet, frykten, savn og lengsler - og hun skaper litteratur. Men suksessen som forfatter var ikke nok til å holde henne levende. I februar er det nok. Hun har klamra seg fast til livet. 30 år gammel slipper hun taket.

I Overvintring tegnes et ordrikt og usentimentalt portrett av ei kvinne som konstant er i konflikt med seg sjøl, har for lite tid og ikke klarer å mestre alle rollene hun føler hun må mestre. Hun er kvinne, et eget, tenkende, levende vesen med behov for rom og ro. Hun er heltidsmamma til to små barn. Hun er heltidsforfatter med en diktutgivelse bak seg, en ny bok i butikkene om få uker og en ny diktsamling i tankene. Hun er datter av en svært krevende mor. Hun er nyseparert fra en utro ektemann som har vært hele hennes verden i mange år. Hun er husmor med høye krav til hjemmets utseende og maten hun lager. Hun kjenner moras blikk på seg. Teds blikk. Og ikke minst, sitt eget. Mange netter på rad i flere omganger er hun søvnløs, desperat og årvåken. Hun tar seg av sin korrespondanse. Hun maler stoler og bord, skrubber gulv og lager mat. Hun skriver dikt og søknader og redigerer Glassklokken. Hun tenker. Hun er redd og klarer ikke sove.

Jeg opplever at jeg har lest om Sylvia, romanfiguren Sylvia. Hun er nødvendigvis ikke den samme som Sylvia Plath, men svært tydelig inspirert av henne. Men etter å ha lest boka spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem det skrives om. Universet Sylvia lever og sloss i er fascinerende, spennende og unikt. Kate Moses skaper luft i romanen med hyppig bruk av kolon og semikolon, så sjøl om setningene hennes ofte er mange linjer lange og ikke alltid like rytmiske, illustrerer hun Sylvias kaotiske sinn på en god måte og binder hele fortellinga sammen, bit for bit.

Boka består av 41 kapitler, like mange som Sylvia Plaths diktsamling Ariel, diktene hun jobber med i Overvintring, som blei redigert av Ted Hughes og utgitt etter hennes død. Kapitteltitlene er de samme som Sylvias dikt. Romantittelen Overvintring spiller blant annet på Sylvias kunnskaper om og respekt for bier, noe hun også brukte symbolsk i mange dikt. En annen tolking av tittelen er nettopp det å overvintre - å klare seg fra vinter til vår, som for enkelte, svært følsomme mennesker, kan være vanskelig. Tidskoloritten opplever jeg som svært presis. Og jeg synes det er spennende å være med i hagen, på innhøsting av honning, gående gjennom gatene i London, i ekteskapets ordløshet, på våkenetter med influensasjuke unger og med på den krevende skapelsesprosessen til en tekst. Sylvia Plath vant, gang på gang. Hun skulle bare visst det sjøl.

I landskapet mellom virkelighet og fantasi

Jeg har begynt å lese ei bok som heter Overvintring, skrevet av den amerikanske forfatteren Kate Moses, som handler om livet og sjølmordet til en annen amerikansk forfatter, Sylvia Plath. Sjøl om jeg ikke har kommet så langt har jeg allerede problemer. Problemene er ikke konkret knytta til forfatteren eller boka eller noen bestemte virkemidler eller mangelen på sådan, men sjangeren. Moses insisterer på at det er en roman, men det er jo egentlig en slags biografi, et portrett, en framstilling. For meg faller det innunder noe jeg velger å kalle en "fiksjonsbiografi" - altså ei historie om ekte mennesker hvor grensa mellom sant og usant, virkelighet og fantasi, er utviska.

Kate Moses oppgir mange kilder og har sikkert gjort et solid forarbeid, men når det virkelige mennesket Sylvia Plath fikk sine sammenbrudd på femti- og sekstitallet og seinere skreiv om dem, både i lyrikk og prosa, tror jeg på det. Det er virkelig. Nært. Sant. Sinnet hennes er ikke svart/hvitt, det er fylt med gråsoner og nyanser. Og når det bikker over i galskapen, skjer det på et rolig, tilforlatelig og sympatisk vis. Brått er vi liksom der, i galskapen, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. For alt gikk jo bra. Det var bare litt annerledes, litt snålt, litt sært. Sånn som i romanen Glassklokken, som jeg leste for noen år tilbake. Brått er alt feil og vondt, og det virker ikke som om det finnes noen utvei.

Når Kate Moses skriver om og skildrer Plaths sammenbrudd, kan jeg ikke la være å tenke at det må ha føltes annerledes enn det Kate Moses insisterer på. For jeg veit at det kjentes annerledes da jeg leste det med Plaths egne ord. Jeg tror ikke på det Moses skriver. Det er ikke virkelig. Og jeg vil så gjerne tro på det, jeg vil så gjerne lese boka og se Sylvia Plath for meg, der hun triller sønnen sin i hagen er mild sommerdag, der hun sitter foran skrivebordet i den tynne nattkjolen mens det gråblå morgenlyset siver inn av vinduet en gang i desember, der hun tvinger galskapen ned igjen, vekk, der hun ikke klarer å tvinge den vekk. Men jeg tror ikke jeg kan.