fredag 30. oktober 2015

Vilhelms værelse

Bildekilde: Bokelskere
Det første jeg tenkte da jeg kom ordentlig i gang med denne romanen, var: For et språk! Og da jeg hadde lest den ut: For et språk! Deretter: For ei bok!

Hun er dansk, Tove Irma Margit Ditlevsen (1917-1976), men for meg var hun nokså ukjent inntil jeg endelig fikk lest ut Vilhelms værelse fra 1975, som over nyttår ville runda hele ti år i ulesthylla mi. På mange måter er det rart at den har blitt stående så lenge. På andre måter ikke - jeg kan huske at jeg har prøvd meg på boka et par ganger tidligere da jeg var i begynnelsen av tjueåra. Men jeg kom meg ikke forbi den voldsomme og kaosprega åpninga, den trykkende følelsen av nederlag som ligger i, under og mellom linjene, intensiteten i språket og de mange tidshoppene. Nå, derimot, kom jeg igjennom alt sammen. Men om jeg blir klok på det, er en annen sak.

Hovedpersonen i romanen er forfatteren Lise Mundus, som det fortelles om i tredjeperson. Hun er en feira forfatter, en av Danmarks mest kjente, men hun er fanga i et destruktivt ekteskap, der hennes maktsjuke alkoholikermann Vilhelm bestemmer alt. Hennes fortid som narkoman hjelper heller ikke på saken, og hun lar seg dytte og manipulere, kue og bruke. Helt til hun får nok, og forsøker å ta sitt eget liv, hvilket bringer henne inn på en institusjon for en liten periode. Så er det ut igjen, og på'n igjen. Lise og Vilhelm misliker hverandre så sterkt at de mer enn gjerne er utro, de skryter av det, de bruker det som våpen i ei krigføring de kaller "vårt kjærlighetshat". Ja, for de elska hverandre en gang for lenge sida, og har en halvvoksen sønn sammen. Men nå, etter 22 år, dominerer hatet, ønsket om å påføre hverandre lidelse, behovet for total grusing og forsøksvis løsrivelse. Vilhelm drar, for alvor. Lise legges inn. Og for første gang i deres lange ekteskap, er de fra hverandre over en lang periode.

Men etter hvert som teksten trekker med seg leseren framover, fra det umake paret i leiligheten ovenpå, besatt av bestialiteter og destruksjon, fra Vilhelms værelse, der han isolerer seg, raller, drikker og spyr, fra Lises nervøse virring og endeløse provokasjoner, til Vilhelms raseri, hans utallige elskerinner, til det tragiske ekteskapets mange utfordringer, kriser og krangler, til psykiaterinnspill, medikamenter og sjølmedisinering - skjønner en hva som egentlig er kjerna i romanen. 

Det første en innser, er hvordan disse to, Lise og Vilhelm, som gjør alt de kan for å skade hverandre, gjør det fordi de er avhengige av hverandre - deres felles historie, den glødende kjærligheten og det like glødende hatet. De kan rett og slett ikke leve uten hverandre, uten den grusomme og giftige dynamikken. De er som besatte. Vilhelm skriver i dagboka si at lidelse så lett blir nytelse for Lise, og derfor kan han aldri plage henne nok, han får ikke jaga henne bort, hun drar aldri. Og Lise sier det rett ut: Den dagen han drar for alvor, er den dagen hun endelig kan begynne planlegginga av sitt eget sjølmord. Som om en verden uten lidelse er en verden hun ikke vil leve i, som om Vilhelm er alt. Og disse to er hverandres alt. De er hverandres evige kamp mot det onde, i seg sjøl og i den andre. Det er så direkte formulert, så usentimentalt formidla, at en nesten ikke klarer å ta teksten innover seg, en kjenner bare på vemmelsen Ditlevsen vekker i en, setning for setning.

Det andre som blir tydelig, er hvor mye av romanen som framstår som sann. Visse bøker vil aldri bli noe mer enn et oppkok, fordi avstanden mellom det litterære universet og leserens konkrete verden blir for stor. Her er avstanden stor, men likevel urovekkende nær, fordi forfatteren trekker universet helt ned til oss, det er som å gå inn i en naboleilighet, for eksempel den nedenfor, og inn på et tilfeldig værelse, ikle seg klærne i klesskapet og sove under den andres dyne. Vi blir aldri invitert med inn, men vi aktiveres som en slags kikkere, særlig gjennom paret ovenpå, og deres primitive, pirrende glede i andres ulykke. Vi kikker i, pirker i og grafser i Tove Ditlevsens levde liv. Og det er ekkelt.

For Vilhelms værelse handler aller mest om Lise Mundus, som "er" Tove Ditlevsen. Er i overført betydning, for det er naturligvis sprik. Men det blir likevel fort tett, kan hende alt for tett. Ditlevsen skriver inn seg sjøl, som Tove, fortelleren av romanen, og om seg sjøl, som Lise, som også forteller romanen, slik at metanivåene blir flere. Dette understrekes når en sammenligner romanen med Ditlevsens eget liv, hennes tarvelige arbeiderklasseoppvekst, problemene med alkohol og stoff, de fire ekteskapene og de fæle mennene, prisene, krisene, de psykiske problemene, innleggelsen og til slutt, det endelige sjølmordet. Vilhelms værelse er romanen om denne talentfulle, vakre kvinna med dårlig sjøltillit og knapp skolering, som defineres ut ifra og brytes ned av et mannlig blikk. Ei kvinne som vil domineres, og som i neste øyeblikk ikke vil. Ei som trenger destruksjonen for å skrive godt, som nyter nedturene for å skape. Like mye som boka er romanen om hennes eget liv, er den også romanen om hennes død.

Ditlevsen opererer med flere tidsplan i romanen, som hun uanstrengt beveger seg i mellom. Det er et nåtidsplan, som langsomt går framover. Dette handler om Lise som er innlagt, og hva som hender når hun vender hjem etterpå, når Vilhelms værelse er tomt. I bruddstykker får vi så vite om utvalgte hendelser i fortida. Det handler aller mest om Lise nå også, og hvordan hun bruker og brukes av Vilhelm, og hvordan angsten for å være aleine er verre enn alle krenkelser. Det er som å lyssette stadig nye deler av et skyggefylt bilde. Det er stygt og ufint, ekkelt og fælt, alt som vises og alt som skjer. Og det er så knapt og elegant skildra at en ikke merker at hendelsene, sansingene og orda kryper opp i en som bendelormer. 

Boka er intens og teknisk briljant, Ditlevsen turnerer virkemidlene elegant og bevisst. Det er en logisk orden i åpningskaoset, det er en hensikt bak hver person, hver handling. Stoffet har driv og kraft, sprengkraft, for det er tungt skyts forfatteren kommer med. Men hun skylder aldri på noe eller noen. Hun skildrer nådeløst, som et tidsvitne, sier: Sånn var det, sånn er det. Og fordi hun er så oppriktig og sann, blir det til at en tror på henne. En tror til og med på det verste, fordi det formidles så rett fram, nesten kynisk. All ømhet er skrelt vekk. Det er ingen kjærlighet til Vilhelm i teksten. Men det er ingen kjærlighet til Lise heller. Vi nærmer oss kan hende en slags kjølig forståelse, men ikke noe mer. Det slo meg underveis at stoffet er håndtert på en utprega maskulin måte, og har en ganske maskulin framstilling. Slik er Tove Ditlevsen stilmessig en naturlig forlengelse av forfattere som Amalie Skram (1846-1905) og Karen Blixen (1885-1962).

Romanen Vilhelms værelse er et imponerende stykke håndverk, det er stilsikkert, stramt og sterkt hele veien. Og språket er suverent. Men leseropplevelsen var mer ubehagelig enn god, fordi boka var, for meg, overraskende destruktiv, og urovekkende i sin tematisering av et akterutseilt ekteskap. Jeg ender derfor med stor respekt for Tove Ditlevsen som forfatter, og jeg forstår godt hvorfor hun har den posisjonen hun har i dansk litteraturhistorie. Men jeg vil nok vente litt før jeg gir meg i kast med neste Ditlevsenverk. Det krever både mot og styrke. Romanen var forøvrig upåklagelig oversatt av Torborg Nedreaas (1906-1987) - en søster i ånd og verk.

onsdag 28. oktober 2015

Hurra for Jon Fosse!

Som de kan hende allereie veit, vart den norske forfattaren og dramatikaren Jon Fosse (f. 1959) tildela Nordisk Råds Litteraturpris i går, for verket som er kalla Trilogien (utgjeve samla i 2014, inneheld dei tre korte romanane Andvake frå 2007, Olavs draumar frå 2012 og Kveldsvævd frå 2014). Det er vel fortent! Og til alle dykk som meinte at det var tull å busetje ein forfattar som skriv på nynorsk i æresbustaden "Grotten": Et hatten dykkar. Eller trusa. Dinest: Les og gråt. Bøkene om Alida og Asle er noko av det vakraste som er skrive på norsk. Og eg, som har vore glad i Fosse i mange år, gler meg no litt ekstra til å lese endå meir frå vestlendingen.

Bilete: Samlaget
Dette skriv Det norske Samlaget om saka:
Fosse fekk prisen for første gong, for Trilogien (Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd). Han tok sjølv imot prisen i Reykjavik.

Fosse seier dette om tildelinga: 
-Eg er svært takksam for å få Nordisk råds litteraturpris. Eg har fått mange prisar, men dei fleste for dramatikken eller for ålment forfattarskap. Sjølv meiner eg at eg er like mykje prosaist som dramatikar, og i åra framover er det prosa eg har tenkt å skriva, ikkje dramatikk. Difor kom denne prisen til rett tid, det kunne ikkje ha passa betre, og eg er djupt glad og takksam.

Juryen som innstilte Fosse som den eine av to norske kandidatar [den andre var Kristine Næss, f. 1964] kallar trilogien "et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur." Andvake-trilogien er ei intens forteljing om to elskande, Asle og Alida, som prøver å finne sin stad i verda.

Dei tre delane i trilogien, Andvake (2007), Olavs draumar (2012) og Kveldsvævd (2014) har blitt hylla av kritikarane for å vere eit meisterverk, og noko av det finaste og vakraste Fosse har skrive. Forteljingane kom ut samla i eit band i fjor, med tittelen Trilogien. Bøkene er ute eller under utgjeving på fleire språk, mellom anna tysk, engelsk, fransk og italiensk. 

Vidare skriv forlaget dette om bøkene (nokre avsløringar følgjer, så ver varsam med kvar du set augene om du ikkje vil vite for mykje):
Andvake er ei vakker og urovekkjande forteljing om spelemannen Asle og kjærasten Alida. Huslause og søvnlause vandrar dei i regnet i Bjørgvin. Dei drep for å skapa eit liv for seg sjølv og barnet dei ventar. I Olavs draumar møter vi Asle på veg for å skaffe ringar. Asle og Alida skal bli ektefolk. I staden endar Asle med å bøte med livet for gjerningane sine. I det siste bandet, Kveldsvævd, får vi vite korleis det gjekk med paret som ofra samvitet for kjærleiken gjennom gamle Ales, dotter til Alida. Vi følgjer Alida og den vesle sonen Sigvald tilbake til Dylgja, staden Asle og Alida ein gong rømte frå. 

Kjære Jon Fosse, gratulerer så mykje!

mandag 26. oktober 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, åttende runde
Kriterier: Les ei bok fra 1800-tallet
Når: Mellom 26. oktober - 01. november 

Påmeldte:
- Silje skal lese Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson
- Birthe skal lese Idioten av Fjodor Dostojevskij
- Elida skal lese Hard Times av Charles Dickens
- Hedda skal lese Novelletter og Garman og Worse av Alexander L. Kielland
- Bjørg skal lese Rødt og svart av Stendhal
- Signe skal lese ?
- Astrid Terese skal lese The Pickwick Papers av Charles Dickens
- Monika skal lese Moby Dick av Herman Melville
- Trudelutt skal lese Fred av Arne Garborg
- Elisabeth skal lese Agnes Grey av Anne Brontë
- S. Rolfsønn skal lese Mysterier av Knut Hamsun
- Beathe skal lese Mansfield Park av Jane Austen

Det er tid for 1800-tallet for oss bokhyllelesere, og lista over viser et svært variert utvalg av både bøker og forfattere. Men vi er svært lojale mot romansjangeren denne gangen, alle sammen. Kanskje ikke så rart, da 1800-tallet virkelig var den gode romanens hundreår! Utrolig mange sterke, solide og fortsatt aktuelle verker blei til i løpet av perioden, som hovedsaklig stod i romantikken og realismens tegn, med svingninger mot både naturalisme og nasjonalromantikk - i alle fall her hjemme. Og det meste blir presentert i denne runden, enten en befinner seg i USA, i Storbritannia, Frankrike eller Russland, ute på havet eller i jærtraktene. Sjøl skal jeg til Stavangerområdet, og gleder meg til det.

Det er altså tidsrommet som er det eneste kriteriet denne måneden, og i en ekte bokelskers hyller bør det være mangt et verk fra 1800-tallet. Alle deltakere står videre helt fritt med tanke på nærmere bestemt litterær epoke, sjanger, opphavlig språk og geografisk område, forfatter, tematikk og så videre. Det er kun din egen ulesthylle som setter grenser!

Jeg skal tilbake i tid sammen med Alexander Kielland, trolig med romanen Garman og Worse fra 1880 - bare jeg blir ferdig med Tove Ditlevsen. Det er også en liten sjanse for at debuten Novelletter fra 1879 blir lest, da denne står først i hans samlede verker. Uansett ser jeg fram til å lese Kielland igjen, de tekstene og utdragene jeg tidligere har lest av han, har vært svært gode. Det er ikke uten grunn at han regnes som en av våre "fire store". For hvem kan vel glemme novella "Karen" etter at den først er lest? Den eneste novella som i mine øyne slår Kiellands, er Amalie Skrams "Karens jul". Samme navn på hovedpersonen, men en enda grimmere skjebne. Skrams tekst tar på sett og vis til der Kiellands slutter. Uansett hvilken skjebne som venter karfolka i Garman og Worse, er jeg klar for å gyve løs, og håper Kielland ikke er tammere enn Skram denne gangen.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

fredag 23. oktober 2015

Nytt år, nye muligheter

Ja, syns du som jeg, går tida fort, og da er det et nytt år ganske snart. Og planlegging tar tid. Da er det best å komme i gang tidlig. Derfor ønsker jeg allerede nå innspill på hva dere mener, tror, håper, foreslår og ønsker - lesesirkeldeltaker eller ei - for leseutfordringa Bokhyllelesing 2016. Er det et prosjekt dere vil være med på i det hele tatt til neste år? Og hvis dere vil være med, hva slags bøker ønsker dere å lese?

Som deltakerne allerede veit, så er hele poenget med leseutfordringa Bokhyllelesing å lese ut av egne ulesthyller etter felles kriterier. Kriteriene kan være ytre - som at boka må ha et grønt omslag eller være skrevet på fransk - eller indre, som at boka må tilhøre en bestemt litterær epoke, være seg tiår eller hundreår, eller omhandle ett bestemt tema. Har du ikke ei bok som passer, kan du bruke kriteriene som inspirasjon, eller ta den boka som ligger "nærmest" gjeldende kategori. Poenget er ikke hva du leser, men at du leser. Og så er det naturligvis veldig hyggelig om du skriver om boka etterpå, enten på din egen blogg, eller på en annens side, for eksempel som gjesteblogger. Det har blitt gjort her flere ganger, og fungerer fint. I etterkant av leseukene, kommer det naturligvis et oppsummeringsinnlegg. Der publiseres lenker til alle innlegg, slik at alle deltakerne kan klikke seg inn og lese om andres lesesirkelbøker, for eksempel fra 1990-tallet. Om du vil finne ut mer om hva vi har lest tidligere, kan du klikke deg inn her og her.

Ideen til leseutfordringa var opprinnelig Bjørg sin, men jeg holder lesesirkelen gående til hun kommer tilbake, og håper det er noe som vil fungere greit i ei stund til. Jeg koser meg i alle fall veldig som vikarierende lesesirkelgeneral, og syns det er moro både å lese sjøl og å lese hva dere har skrevet om. Og nå skal jeg i gang med å velge ut kategorier og finne aktuelle lesedatoer for neste år. I den forbindelse lurer jeg på følgende:
  • Hvor mange bolker og kategorier er overkommelig i løpet av ett år? I 2014 var det åtte runder, i 2015 blir det ni. Skal vi øke på eller holde igjen?
  • Er intervallet (seks uker) mellom bolkene passelig? 
  • Ønsker dere mer eller mindre tid på lesing og skriving, eller fungerer ei uke greit som et utgangspunkt? (Forsinkelser er tross alt helt tillatt.)
  • Når passer det svært dårlig med ei lesesirkelbok, eventuelt når passer det veldig godt? (Eksempler på tidspunkter kan være påskeferie, 17. maitida, sommerferie, høstferie o.l.)
  • Hva slags kategorier kunne du tenke deg? Repetisjoner eller noe nytt?
  • Hvor åpne/lukka kategorier foretrekkes?
  • Skal lesesirkelen først og fremst være skjønnlitterær, eller er det greit med fritt sjangervalg?
  • Er det noen som er interessert i to separate halvårsprosjekter i tillegg til de kommende lesesirkelbolkene, der vi legger opp felles lesing av mursteiner eller klassikere, som for eksempel de homeriske verkene, Dantes komedie og Don Quijote eller lignende?

Om du har andre innspill om lesesirkelen generelt eller kategoriene spesielt, om hva som fungerer godt eller hva som fungerer mindre godt, kan du naturligvis komme med det i kommentarfeltet under, eller på e-post til meg dersom du ikke ønsker å si det offentlig. Alle tilbakemeldinger vil bli vurdert seriøst med tanke på neste års kategorier, så si heller ifra en gang for mye enn en gang for lite. Målet er at lesesirkelen skal bli så god som mulig - for flest mulig. 

På forhånd takk!

onsdag 21. oktober 2015

Favorittbøker: O

O! En umulig bokstav! Ikke fordi utvalget av potensielle favorittbøker er snevert, men fordi det er nesten umulig å velge seg én favoritt. I mine hyller fins nemlig disse titlene: Oryx and Crake, Overtalelse, Om forlatelse, Overvintring og Orlando. Etter mye att og fram falt jeg ned på boka i midten.

Bildekilde: Gyldendal
Om forlatelse
Britiske Ian McEwans (f. 1948) definitive gjennombruddsroman på verdensbasis er Atonement fra 2001 (på norsk året etter som Om forlatelse). Boka blei seinere filmatisert (2007), og historia nådde slik ut til svært mange. Jeg blei kjent med bok og forfatter for mer enn ti år sida. Jeg mener det var vinteren 2003, det var en torsdag, jeg jobba i bokhandelen og plutselig var denne boka med i ei bokpakke. Den var bestilt av en kunde som var kjent for sin gode smak, og jeg brukte noen rolige minutter til å bla i romanen og skumlese begynnelsen. Sjøl om det ikke var særlig lenge jeg leste, så satt det seg. Stemninga, skildringene, språket, synet av et gammelt, britisk gods, bada i mildt ettermiddagslys. Sommer, nakne bein, stemmene, blomstene, vasen. Noe forberedes, noe bygges opp, på minst tre, fire plan, vasen knuser. Mer skulle ikke til for at historia og forfatteren hadde satt seg hos meg.

Om forlatelse handler om disse små, ofte uskyldige, ugjennomtenkte, kanskje brå valgene og handlingene vi foretar oss i løpet av et langt liv. Og den handler om feil vi gjør, med overlegg eller ikke, for vår egen skyld eller andres, i aggresjon, av sjalusi, i kjærlighet. Og hvordan slike små hendelser blir fatale når de stables oppå hverandre, når vi av uvitenhet, dumhet eller ærgjerrighet velger å ikke se eller ikke kan se konsekvensene. Trettenåringen Briony Tallis er vitne til flere hendelser mellom storesøstera Cecilia og den unge mannen Robbie Turner. Fordi hun kun hører bruddstykker av samtalene deres og verken får tak i kjerna, konteksten eller det underliggende problemet dem i mellom, feiltolker hun totalt. Hun bruker fantasien og det lille hun veit om de voksnes verden, og legger det sammen. Det som er en sterk og følsomt skildra forelskelse mellom de to fra forskjellige klasser i samfunnet, blir for Briony noe grovt og uanstendig. Og gjennom andre tilfeldigheter får Robbie Turner, gjennom Brionys utpekelse, skylda for en kriminell handling som han ikke har begått.

Men Briony hadde aldri tenkt seg at hennes overbevisende utpekelse skulle få søstera til å bryte med familien. Cecilia flytter til London og nekter å ha noe med Tallisene å gjøre. Hun tror ikke et sekund på beskyldningene, som har fått Robbie fengsla, og er rasende på Briony. Det som for Briony var tankeløst, kanskje en lystig hevn, en måte å få oppmerksomhet på, en måte å beskytte Cecilia på, snur og blir en stor sorg. Hvordan skal hun forsones med søstera? Og hva med Robbie og Cecilia? Herfra følger vi to historier, som begge berettes av Briony: Fortellinga om Robbie og Cecilia, og historia til Briony, som forsøker å gjøre godt, gjøre bot, gjøre opp - hva som helst. Så lenge hun slipper å slite med skylda, skammen, vissheten om sin egen handling og alt som skulle følge. Så kommer andre verdenskrig.

Og opp mot et slik alvorlig og storpolitisk bakteppe, skildrer McEwan de sarteste følelser og viktige eksistensielle problemer. Det er Briony som er fokaliseringsinstansen, og hun skriver, hele tida, for fantasien hennes er ustoppelig, hun skriver sant og usant, skriver fantasi og virkelighet, skriver om virkeligheten, skriver om virkeligheten. Som om den da blir mer sann, mer virkelig? Det er i alle fall mer komfortabelt, at grensene utviskes, at vi kan dikte, at Briony kan forsones med fantasi og ikke realitet. For hadde det ikke vært for henne...

Men romanen er naturligvis ikke bare følelser og krig. Boka er også en vakker legitimering av forfattergjerninga, der dramatikken som utspiller seg mellom de tre viktigste personene og hvordan disse behandles videre er et godt eksempel på hvor viktig diktekunsten er, hvor ensomme vi er uten. McEwan lever seg inn i kvinner og menn, ung og gammel, fintfolk og tjenerskap, soldater og sjukepleiere, alt med stor troverdighet. Så vidt jeg kan se er verket også historisk korrekt. Forfatteren opererer ikke med båser som godt og ondt, men skildrer hele veien ei gråsone: Handlinger er komplekse og oppfattes på ulikt vis etter hvem vi er, hva vi er, hvor vi er i livet. Trettenåringen Brionys overivige sansinger framstår ganske annerledes flere tiår seinere, når hun med erfaring og menneskekunnskap kan se og tolke noe helt anna inn i situasjonen mellom Cecilia og Robbie. Utvikling kan være vondt, men det er også uunngåelig.

McEwan, som vanligvis er svært poengtert og vittig, er her mer tilbaketrekt i språk og tone. Det kler den stilsikre, lavmælte romanen, der forfatteren ikke er viktig, heller fortelleren, og aller mest det hun forteller om. Likevel glir også Om forlatelse på sitt vis inn i det som virker å være et av forfatterskapets viktigste omdreiingspunkt: Å skildre mellommenneskelige relasjoner, handlinger og vår flerdimensjonale kommunikasjon, som preges av utfordringer, feil, misforståelser og konflikter. Og vilje. Hvordan navigere i, blant og mellom sanselige oppfatninger, tanker, drømmer, følelser, impulser, konkrete handlinger og erfaringer? Fins det noen fasit, noen hjelp? Ian McEwans bøker gir ikke entydige svar. Men de kan gi trøst.

Hva er din favorittbok på O?
Blir det Om forlatelse for deg også, eller går du for den canadiske forfatteren Margaret Atwoods første bind i sin dystopiske trilogi? Eller hva med den mørkeste og kanskje også tristeste av Jane Austens romaner? Eller den sprudlende, fantasirike og grensesprengende fiksjonsbiografien til den tvekjønna helten til Virginia Woolf? Eller den såre romanen om Sylvia Plath? Jeg velger meg uansett Om forlatelse, rett og slett fordi boka er helstøpt og overbevisende på alle plan, og fordi historia både berører og utfordrer.

lørdag 17. oktober 2015

Biografi: Richard Løvehjerte

Bildekilde: Oktober
Denne boka har med få unntak blitt lest seint om kvelden, mens jeg har venta på at minsten skal falle til ro for natta. Og det har forsåvidt kledd teksten, som omhandler en mørk epoke i europeisk historie (middelalderen, seinere bevist å ikke være fullt så mørk som tidligere antatt) og mørke handlinger (korstogene til Det hellige land). I sentrum av dette står kong Richard Løvehjerte, også kjent som Richard I (1157-1199). Stavemåten på navn i det følgende er på engelsk, fordi det er slik forfatteren har skrevet det i boka. Og forfatteren er naturligvis Thorvald Steen (f. 1954), etter hvert godt kjent for sine mange historiske romaner. Denne heter Løvehjerte og kom i 2010. Tidligere har jeg også lest Den lille hesten (2002) og Kamelskyer (2004).

Roman, ja. Men boka er også noe mer. Steen portretterer og lever seg inn i Richard med mye patos og historisk korrekte fakta, slik at en også kan kalle dette en slags biografi, og i alle fall en fiksjonsbiografi - en utgivelse som opererer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Derfor er det denne boka jeg har lest til Ingalills biografilesesirkel, der temaet for oktober er eventyrere. Om ikke en korstogsfarer er en eventyrer, så veit ikke jeg. Gjennom store deler av middelalderen var det ridderne, det vil si adelige menn, som reiste rundt, stort sett på hest eller til fots, med rustning og lanse, på oppdagelsesferder, på skattejakt, på banketter, på korstog, for å duellere eller turnere, delta i krig eller bevitne ymse rojale begivenheter. De var leiesoldater og sirkusartister, livgarde og politiske representanter. Det fremste idealet var sagnkongen Artur, og etter hvert som ridderdiktinga, balladene og den høviske litteraturen bredte om seg, kom også mannlige helter som Tristan, Lancelot, Yvain med flere. Også virkelige menn var mange ridderes ideal. Som for eksempel kong Richard Løvehjerte, kristendommens fremste forsvarer og erobreren av Den hellige by, Jerusalem.

Boka åpner med halvannen side fra år 1199. Richard ligger til sengs med store smerter. Han har koldbrann i skuldra, og de legekyndige aner ikke hva de skal gjøre. Mora Eleanor av Akvitania (1122-1204) er der, erkebiskop og rikskansler Hubert Walter (1160-1205) også. Richard glir inn og ut av bevisstheten. For leseren er det tydelig hva slags scene dette er, så det er derfor ikke overraskende at Steen like etterpå går tilbake til Richards barndom. I korte, utvalgte episoder følger vi unggutten på vei mot kongetrona, og deretter hans vei østover, før han vender hjem til sitt privilegerte, men kronglete liv som konge over både britiske og franske områder. Av sine samtidige blir han løfta fram som en helt, som gjennom sine grusomme massakreringer av muslimer og tidsriktige antisemittisme virkelig var kristenhetens beskytter. Steen har litt annet fokus.

I knappe setninger, og uten særlig mye overbevisning, forsøker forfatteren å kaste lys over kongens indre liv - som om det er noe han kan ha store forutsetninger for å kunne gjøre. Hva den virkelige Richard egentlig tenkte og følte om korstog, sin nemesis Saladin (1138-1193), mora Eleanor, kongeplikten, sin hustru, dronning Berengaria av Navarra (1165/1170-1230), Gud og så videre, er for det meste helt hemmelig. Så det Steen skriver må tas med en klype salt. Og han portretterer en konge som tviler, på det meste. Det kan naturligvis være tilfelle, men Steen har ikke historisk belegg for å kunne hevde det. Likevel er det et pluss at Steen ikke bare byr på rein heltedyrking.

Steens Richard går i krig og korstog med brask og bram, uavhengig av om fienden er hans egen far eller selveste Antikrist (samtidas populære kallenavn på Saladin). Han er avhengig av lojale og ikke minst økonomiske støttespillere for å lykkes i øst, men er litt for autoritær og flåkjefta til å bli godt likt. Han har ingen skrupler, og slakter i boka ned omtrent tre tusen muslimer, inkludert kvinner og barn, noe forfatteren poengterer flere ganger. Mange av dem dreper han sjøl. Han er altså en konge som ikke er redd for blod. Og han er heller ikke redd for å drepe foran Saladin, hvis styrker var vitne til massakren. At Saladin gjengjeldte med å ta livet av alle sine kristne krigsfanger, hopper forfatteren elegant over. I Løvehjerte er Saladin en tvetydig skikkelse: Han er militærstrategen som lar den blodtørstige, kristne kongen leve. Han er Richards fiende og hans redningsmann. Dette bringer Richard ut av balanse. Kan en slik edel handling, å redde sin fiende, begås av en ond mann? Kan det også hende at Saladin er skapt av Gud, er et menneske, som han sjøl? Og: Kan kristenhetens forsvarer være et dårligere menneske enn Antikrist?

Mange av disse spørsmåla er naturligvis interessante, ikke minst fra et etisk eller filosofisk ståsted, og ikke mindre i dag enn den gang da. Men formulert i hodet på Richard blir det fort en del forenklinger, samt repetisjoner, noe som trolig skyldes både form og forfatter. Derfor framstår den faktiske krigen og maktkampen mellom Saladin og Richard også som en livslang og stadig økende besettelse. Og når Saladin dør, litt etter det mislykka korstoget og ikke for Richards hånd, føler ikke Richard noen form for glede, noe han trodde han ville da han dro til Det hellige land. Her er altså et fnugg av utvikling å skimte - fra den ekstatiske krigsherren ved det herja blodbadet til noe som minner om refleksjon hos en litt mer moden mann. At Saladins kropp ikke lenger eksisterer, fjerner ikke skikkelsen Saladin fra Richards tanker. Slik blir Saladin også et symbol i teksten, og kilde til mye sjelelig uro og det vi i dag ville kalt mentalt stress. Akkurat dette viser Steen fram på en god måte.

Videre er boka delt i tre, etter de geografiske områdene Richard befinner seg i: del I heter Jerusalem, del II Dürnstein, del III Rouen. I hver enkelt bolk har så Steen delt opp teksten i mange små, nummererte kapitler, som tar for seg viktige og uviktige hendelser. Mye er Richards private grublerier, der han for eksempel drøyer i det lengste med å trekke seg tilbake fra Det hellige land. Hva vil mora si, paven, folket, hvis de får vite at han ikke har erobra Den hellige by, slik han skulle? Han har også ymse plager, og både i øst og hjemme i Rouen trenger han hjelp til å hanskes med smertene. Det blir mange bagateller etter hvert, kan hende litt for mange. Men slik er det kanskje om en har gått seg vill i sitt eget hode og ikke har noen å betro seg til. Ja, for hvem kan en konge egentlig stole på? Rikskanslere? Allierte? Bestevenner? Brødre? Sin egen mor?

Disse dilemmaene opptar stadig mer av Richards tid. Han blir urolig og mistroisk og ser konspirasjoner rundt hvert hushjørne. Samtidig må han leve med at han er ansvarlig for mange menneskers død, noe som går mer og mer inn på han jo eldre han blir. Plutselig ser han hva det betyr, at disse talløse, navnløse menneskene er noens sønn, bror, ektemann, at de har familier som venter, som er avhengige av dem, som har gitt alt og som nå ikke har noe igjen. Og de nedslakta vantro dukker opp igjen, sammen med ansiktet han frykter mest av alle: Saladin. Slik bringes spørsmål om samvittighet, moral, ondt og godt med mer på bane, men som likevel kun tematiseres indirekte i teksten. På mange måter er det fint, for da skapes et eget rom der også leseren kan delta.

Noe av det vanskeligste med historiske romaner, er balansegangen mellom fakta og fiksjon. Hvor mye kan en forfatter tillate seg, i skjønnlitteraturens navn? Hvor mye, og hva, kan en tolke av sparsommelige eller rikholdige historiske kilder? Steen holder seg, så vidt jeg kan se, nokså tett til standardfortellinga om Richard Løvehjerte - det vil si at en kan finne igjen det meste på Wikipedia eller lignende nettsteder. Men det at han i tillegg er selektiv med tanke på det som fortelles om Saladin, gjør at jeg trekker mye av Steens informasjon i tvil, noe som forstyrrer det som skal være ei skjønnlitterær lesing. Noe som virker som en tilfeldig håndtering av historiske fakta, gjør både forfatteren og boka mindre troverdig.

Den historiske kontekstualiseringa som forfatteren også prøver seg på, er ganske klein. Richard skal liksom være en danna og skolert mann, da han som kongssønn har tilgang på de beste lærere. Men det refereres aldri til noen slike, og Richard har heller ingen skolerte tanker. Han er i det hele tatt ganske enkel, og bryr seg om svært lite anna enn seg sjøl. Mora er hans læremester, og hun verdsetter korstog og poesi. Hun har klokketro på sin sønns framtid, så lenge han gjør noe innafor ett av de to vidt forskjellige feltene. Kombinasjonen er ikke egentlig utroverdig, men blir skralt skildra. Nest etter mora, finner Richard kulturelle og særlig litterære impulser hos sine eldre stesøstre. Her byr Steen på et stykke dårlig historisk spekulasjon om identiteten til Marie de France. Andre ganger, som når Steen av en eller annen grunn plutselig vil skrive om dogen i Venezia, går han helt ut av Richard, som han ellers følger tett i tredjeperson. Et slikt brått og uprofesjonelt brudd burde naturligvis vært luka ut. Og det med Anne Hofer er bare flaut. Et element som derimot bakes godt inn i teksten, er Hildegard av Bingen.

Å lese to historiske romaner på rappen, er kan hende ikke det beste. Det er i alle fall veldig vanskelig å ikke sammenligne. I dette tilfellet trakk Steen det korteste strået. Både Fange 59. Taterpige og Løvehjerte er litt monotone bøker skrevet i tredjeperson. Forfatterne sier lite, og kverner heller på det samme flere ganger enn å trekke inn nye elementer. Begge tekstene mangler i stor grad ytre spenning, uten at det egentlig er et minus. Men da må det andre innholdet i boka være minst dobbelt så bra, og trekke både handling, personer og lesere framover. Der Basso viser en genuin respekt for stoffet, er Steen så til de grader pretensiøs. Hun portretterer ei fattig taterjente, han en rik konge. Og vips er vi inne på kjønn og klasse, ganger to! Det er ikke særlig moro å se at slike kjønnsstereotypiske mønstre gjentar seg sjøl både i skrift og hos forfattere. Et annet tankekors er hvordan Basso forsøker å vise oss hvordan Maria har det, mens Steen hele tida forteller oss hvordan Richard har det. Det verste eksempelet i så måte må være denne setninga: Han fortsatte å dø. Tusen takk, Thorvald Steen, for at du skildrer så sanselig.

Videre må det nevnes at særlig i siste tredjedel av Løvehjerte er det noen setninger som i det hele tatt ikke henger på greip. Her har både forfatter og forlag slurva, og det er i beste fall bare irriterende. Men med alle disse faktorene lagt oppå hverandre, hjelper det pent lite at romanen bærer en så fin tittel. Den er rett og slett ganske pompøs. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det noe som heter. Og boms! - der ligger både Richard Løvehjerte og Thorvald Steen.

torsdag 8. oktober 2015

Fange 59. Taterpige

Bilete: Samlaget
Maria Andersdatter er seksten år. Me er i Trondheim, året er 1749, det er seinsumar, og Maria spring. Ho spring så fort ho kan på nakne føter, ho spring mot bymuren, må ut, må ut, røysta til vektaren dirrar i bakhovudet, klaska frå føtene jallar mellom husveggane, ho må berre halde fram. Så når ho porten og gøymer seg i krattet utanfor. Trygg. Men åleine! Kor er dei andre? Mor, far, syster, bror? Raskt skjøner Maria at ho er på feil side av byen. At ho har kome bort frå dei andre. At ho ikkje vil sjå dei att, viss ho ikkje finn dei fort. For dei vil vandre vidare no som det snart er haust. Den natta vaker Maria utanfor bymurane, ventar til ho kan kome seg inn att. Men då er det allereie for seint. Taterfølgjet hennar har reist. Og taterar har ikkje lov å vere i Trondheim.

Det går som det må gå: Maria vert oppdaga. Vektaren følgjer henne til tukthuset. Der vert ho innskrive, innesperra. I skitt og stank frå mange uvaska, sveitte menneske, utan seng, utan teppe, til med utan sko. Berre slik ho er. Maria tater. Mørkare i huda, mørkare auge, svart hår. Dei tek øyreringane hennar. Sølja med. Dei andre kvinnene, fattiglemmane, vil knappast sjå på ho. Ho er ikkje noko, berre ein fant, ho er heilt nedst av alle menneske, sjølv på tukthuset. Dei trur at ho stel, ho driv kan hende med trolldom òg. Maria ser at dei er redde, for ho, for folket hennar. Maria søv på golvet og har meir kontakt med myser enn med dei andre kvinnene. Ho kardar ull, må gå til messe sjølv om ho ikkje trur, et dårleg mat. Kven veit kor dei andre er no. Leitar dei etter ho? Kan ho snart kome seg ut? Skal ho stikke av? Vinteren kjem, det vert kaldare. Trekken står frå vindauga i tukthuset. Kan hende det er betre å vente til sumaren, til dei kjem att. Då kan alt verte betre.

Men sumaren kjem og Maria er framleis på tukthuset. Ho, som ikkje har gjort noko! Ho leita berre etter familien sin. Også er ho tater, mørk, annleis. Det er alt. No har ho ei seng på sovesalen. Sengehalmen er full av lopper og lus som kleiar i mørkret. Maria lengtar ut, vekk, til livet på vegen, vandringane, til fridom og natur, ope himmel, leirbål, songar, tørka kjøt, mor, far, sysken. Ho vil vaske seg, drøymer om å dykke i eit tjern. Men ho drøymer også om ein stor eld som skal brenne dei opp, ein brann som vil fare gjennom byen, sleike opp kring veggar og tak, brenne alle på tukthuset inne. Ho er uroleg, men gjer alt slik ho pleier. Ho arbeider i stilla, kardar godt, vaskar golv, set deigar, går til messe. I einsemd, i uro, med denne lengta hengjande i kroppen, utanpå kroppen, i alt ho gjer.

Etter litt meir enn eit år får ho melding om at ho skal få sleppe ut. Ho skal verte tenar hjå prost de Fine. Det knyt seg hardt i magen. Siste dagen skal ho ikkje arbeide. Ho vert henta av ein kar med hest og vogn. Ho får sitje i vogna, ho gyngar gjennom Trondheim, og alt ho kan tenkje på er at no, no kan ho springe. Ut av vogna, kring hjørnet, under der, inn den vegen, ned det smauet, opp den gata, over engene, ut. Ut, ut, ut.

Meir om handlinga vil eg ikkje seie, anna enn at ein lett får ei kjensle av at det eigentleg ikkje hender så mykje i boka. Og det er heilt rett. Dei ytre handlingane er få og spreidd godt utover. Den ytre spaninga er tilsvarande. I Fange 59. Taterpige er det det indre livet hennar Maria som er i fokus, lengta hennar, sansingane. Det er mykje stillheit, avsnitt og luft i den kjenslevare teksta, samstundes som ein også kjenner på ei djup uro.

Det er historikaren Aina Basso (f. 1979) som har skrive boka. Ho debuterte i 2008 med ein historisk ungdomsroman, Ingen må vite. Fange 59. Taterpige, som kom i 2010, er den andre boka hennar, og også ho er historisk. Kvifor ho er for vaksne og ikkje for ungdomar, veit eg ikkje. Eg både trudde og opplevde at ho var for ungdomar - til eg las at ho var for vaksne. Fyrst då var eg skuffa med tanke på kven og kva boka handlar om. Hadde den vore for ungdomar, hadde Basso skrive ei særs god bok, som tok den unge taterjenta på alvor. Viss boka er for vaksne, er ho for slapp, særleg med tanke på handling og komposisjon.

Fange 59. Taterpige er ei tilgjengeleg bok, med tydeleg handling og enkel undertekst. Ein kan lese boka utan å ha særleg mykje historisk kunnskap og lære ein del, samstundes som ho heller ikkje er kjedeleg for ein med oversyn. Det kjem av di Basso ikkje pøsar på med tørre historiske fakta, ho har som skrive over fokus på sansingane, særleg lukter. På midten av 1700-talet var samfunnet nokså annleis, til dømes var det ikkje særleg vanleg å dusje kvar dag (eller veke), ein levde tett på husdyra, sov saman med andre, sanitærforholda var ikkje noko å skryte av, og ei god kjøkenjente måtte både bake, brygge, slakte, partere, koke og steike - utan særleg mange hjelpemiddel. Sjølv om skildringane til Basso berre gir små drypp av korleis eit slikt liv kan ha vore, og sjølv om ho kunne skrive mykje meir, gjer sansingane at lesaren kjem i ei anna stemning. Og det er fint.

Boka er delt i to. Fyrst kjem ein del som heiter "Tukt", der Maria er på tukthuset. Så kjem ein del som heiter "Teneste", der Maria er hjå prost de Fine. Men ho er også todelt på ein annan måte. Samstundes som Basso skriv fram notidsforteljinga om Maria, skriv ho også fortidsforteljinga hennar. I korte, kursiverte, retrospektive minne vert vi kjende med den verkelege Maria, taterjenta Maria, der ho er saman med familien sin og følgjet sitt. Det er ein fin måte å dele opp teksta på, sjølv om tilbakeblikka ikkje følgjer ein streng kronologi. Naturlegvis hugsar me ikkje kronologisk, men det vert somme stunder utfordrande for lesaren å vite kva som hender når. I litt for mange tilfelle er også desse skildringane knytte opp til sansingar, årstidene og vêret, slik at det er vanskeleg å avgjere kor gamal Maria er. Men det viser seg å ikkje vere så viktig. Det viktige er stemninga, det frie livet på vegen, kontra eit liv i arbeid.

Språket i boka er lett, poetisk og sanseleg. Basso har nokre originale formuleringar som eg ikkje ville lagt i munnen på ei taterjente frå 1700-talet, til dømes at kinna til ein mann er klamme som nyrulla kveitebollar (side 33). Som fattig taterjente veit kan hende Maria ikkje mest om nyrulla kveitebollar? Har ho i det heile sett dei, rulla ei, ete ei? På 1700-talet var kveite mykje mindre brukt enn i dag, og ein ingrediens for dei privilegerte. Vanlege folk fekk stort sett halde seg med havre, bygg og rug. Men dette er berre pirk. Mange andre liknande formuleringar fungerer fint.

Historia om Maria Andersdatter er inspirert av verkelege historiske dokument som forfattaren har kome over. I mine auge er det somme stunder store sprik mellom den historiske røynda, slik han er framstilt i historiebøkene, og den forteljinga Basso skriv. Det syner også kommentarane til Basso heilt til slutt i boka, der ho gjer greie for kva me veit om den verkelege Maria Andersdatter. Hennar lagnad var ein ganske annan enn den Basso skildrar for den fiktive Maria Andersdatter. Når sprika er så store, ville eg kan hende spart meg å vise til kjelder. Dei reiser berre spørsmål om kvifor Basso har teke seg så mange kunstnariske fridomar, og kvifor ho ikkje har skrive den verkelege historia til den verkelege Maria Andersdatter.

Og når eg er inne på dette med røynd og fiksjon, vert truverde eit viktig omgrep. Er historia sannsynleg? Kan eg tru på ho? Maria er tater, ho er nedst i samfunnet. I mange år har ho levd med følgjet sitt langs vegane. Plutseleg er ho på tukthuset, dinest i teneste. Kvifor har ho då ikkje fleire negative røynsler? Me veit at ho er åleine, svolten, tynn og kald i byrjinga. Tukthusa er kjende for hardt arbeide, dårleg og lite mat, grove og tynne klede, fysisk og psykisk avstraffing, grufulle epidemiar, uhyrleg hygiene. Også i teneste kunne det gå hardt for seg, med tafsande gutar og truande menn. Men dette tenkjer ikkje Maria på. Ho likar arbeidet i kardestova og på kjøkenet. Ho klagar ikkje over kulda, maten eller at ho ikkje har ei seng. Det som opptek ho, er lengten etter familien, samt at ho vil vaske seg. Er ei slik lengt sterkare enn det verkelege livet? Er trongen til ei vask noko som gjer at ein gløymer kulde og svolt? Eller er ho herda av åra på vegen? 

Maria vert ikkje utsatt for vald, ho vert ikkje plaga, spytta på, hundsa, ropt etter. Eg tenkjer difor at røynda til den verkelege Maria Andersdatter av mange årsaker må ha vore nokså annleis. Men her vert den fiktive Maria Andersdatter skjerma av forfattaren, skjerma frå ei brutal røynd. Dette støttar at boka er for ungdomar heller enn for vaksne.

Sjølv om eg likar språket til Basso, og dei små, stille scenene ho skriv fram, vert det somme stunder for lågmælt og monotont. Eg lurar på kva tenåringen Maria gjer med alle dei intense kjenslene sine. Kvifor ropar ho ikkje, sleng med dørene, gret? Kvifor får ho ikkje panikk? Kvifor stikk ho ikkje av? Eg saknar ein råskap i teksta, ikkje ein brutalitet, men ein kontrast til stille og einsemd, eit trykk, ein aukande temperatur, noko som kan syne meg at Maria, den verkelege Maria, er der. At ho ikkje berre er apatisk, men at ho finst, at verda påverkar ho, at ho føler noko. På innsida er nemleg lengt og draum, fargar i det grå. Kvifor kjem det aldri til uttrykk? Eg trur at ei slik historie for vaksne hadde vore råare, med meir direkte tematisering av emne som armod, utruskap, born utanfor ekteskap, abortar, død - emne som Basso berre streifar, og som mest aldri gjeld Maria.

Fange 59. Taterpige er ei kort bok med masse luft - ho er ei lita historie som er gjort stor, av di ho fascinerte og inspirerte forfattaren. Det er greitt nok. Men eg opplever at Maria skuggar for andre, meir interessante personar i boka. Som fokaliseringsinstans er ho ganske matt og distansert, og slik sett er det fint at boka ikkje er lenger, av di Maria åleine ikkje lenger engasjerer. Eg kunne gjerne ha lese meir, om prosteparet de Fine, om Josefa, om Fredrik, om stallguten, om folka på tukthuset og om taterfamilien, men då kan hende med ein annan hovudperson enn Maria. 

Eg må også leggje til at Fange 59. Taterpige er ei utruleg humørlaus bok. Det var knapt ei morosam line i heile romanen, noko som bryt steilt med det inntrykket eg har av taterar. For meg er dei sterke, livfulle, kraftfulle, underhaldande, musikalske, kreative. Men eg skjøner at det er vanskeleg å kombinere humor, historie, ein alvarleg tematikk og knappe, poetiske skissar, og dinest binde det heile saman i eit godt språk. Like fullt, trass i alle desse innvendingane og fleire som eg ikkje har lista opp her, er romanen stemningsfull, fin og lesverdig, særleg for ein ung lesar. For meg vert romanen for litterær, men eg har stor respekt for forsøket, for forfattaren og for personen ho har leita seg fram til.

søndag 4. oktober 2015

Gjesteblogger: Tiden og den frie vilje

Bildekilde:
www.thorleifdahl.no
Dette er ei gammel pensumbok fra min tid ved universitetet. Essayet Tiden og den frie viljen er skrevet av den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941). Bergson fikk Nobelprisen i litteratur i 1927, og i Frankrike har denne teksten kommet ut i mer enn 150 opplag! Min utgave er en norsk oversettelse fra 1998 (første utgave 1989), og bygger på Bergsons egen revisjon. Originalen er fra 1889. Så kronglete må det sies, for her har vi med fagfilosofi å gjøre, og da er detaljene svært viktige!

At Henri Bergson var en megakjendis i sitt lange liv, har nok gått mange hus forbi. Hans verk hadde enorm innflytelse, både på litteraturen, politikken, kunsten og samfunnslivet for øvrig. Essayets tematikk, tiden, og hvordan vi som mennesker forstår og forholder oss til den, er så altomfattende, at to av filosofiens grunnbegreper, form og stoff, settes i bevegelse. Oppå dem rager ulike tankebyggverk, som selvfølgelig begynner å slingre litt og true med å rase sammen når grunnmuren blir satt i sving.

Selve essayet er på 165 sider, nitidig oversatt av Hans Kolstad, på tilsvarende snirklete riksmål. Deretter følger 60 sider med noter til oversettelsen, og så et fyldig og forklarende etterord på 50 nye sider, som igjen har 10 sider med noter og forklaringer. Dette er et visuelt uttrykk for hvordan fagfilosofer står på hverandres skuldre og lojalt refererer til hverandre.

Essayet er en diskusjon av hva andre filosofer har tenkt omkring begrepet/værensformen tid og dernest den fri viljes mulighet, og det er særlig den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) som får gjennomgå. Diskusjonen er av begrepsmessig art, men tar fatt i vår opplevelse av virkeligheten, og går den nøye etter i sømmene. Bergson mener at Kants forståelse av tid er feil. Feil fordi Kant blander sammen hva tid er, og hvordan vi oppfatter tid. På samme måte blander Kant sammen to svært forskjellige aspekter ved tid, nemlig samtidighet og rekkefølge, eller suksesjon, som det heter i boka. Bergson argumenterer godt for denne sammenblandingen, og det oppleves klargjørende at han skiller ut selve øyeblikket fra tidens strøm. Vi mennesker fortolker en ting av gangen, og derfor har vi det med å lage rekkefølge der det egentlig er samtidighet. Vi snakker tiden inn i rekkefølge, og tenker således hendelser etter hverandre, i stedet for i den faktiske samtidighet vi opplevde det i. Her er det altså et skille mellom opplevelsen i seg selv, og den språkliggjorte erfaringen.

På samme måte viser han leseren hvordan Kant, og andre, har slurva med å analysere tid ved å blande sammen utstrekning og varighet. Han viser hvor latterlig det er å måle tid i lengde, som om tid er meter og mil. Tid er varighet. Og denne varigheten har ulike kvaliteter. Øyeblikket kan være intenst, og brenne seg inn i et menneskesinn, og slik sett vare så lenge personen lever, mens et annet øyeblikk er så lite intenst at det er glemt før det er over. Kvalitet, altså graden av intensitet, er noe helt annet enn kvantitet, her forstått som for eksempel medgått målt klokketid.

Hvis man så går inn i øyeblikket, og legger av seg alle fordommer, vil man innse og oppleve at man som menneske er fri til å velge. En er ikke determinert, man må ikke gjøre B, fordi man har gjort A.

Bergson skriver i sin oppsummering: Det er fordi man gradvis og nesten umerkelig går fra den konkrete varighet, hvis elementer gjennomtrenger hverandre, til den symbolske varighet, hvis elementer ligger ved siden av hverandre, og følgelig fra den frie handling til den bevisste automatisme. Det er fordi at selv om vi er frie hver gang vi vil gå inn i oss selv, hender det sjelden vi vil det. Det er endelig fordi at selv i de tilfeller hvor handlingen er utført fritt, kan man ikke gjøre den til gjenstand for vårt resonnement uten å brette ut dens betingelser og legge dem utenfor hverandre, i rommet og ikke lenger i den rene varighet. (s.175)

At tiden ikke bare er en strøm, altså en linje, men også en dybde, i intensitet, er også en enkel måte å forstå noe av Bergson på. Summen av hans tanker, er en vektlegging av subjektet, altså enkeltpersonens opplevelse av verden og tiden, på bekostning av det en vanligvis kaller objektiv vinkel. Sammenbruddet av ”objektive normer”, for livsførsel og vurderinger, faller i tid sammen med standardisering av metermål, vektmål, tidsmål og samkjøring mellom nasjoner, for at handel og samkvem skal gå glatt og uten snusk. Altså to ulike bevegelser, en oppløsende og en sammenbindende, i samme tidsperiode (1860 – 1920).

Bergson var med på å legge det filosofiske grunnlaget for en mye mer frihetlig opplevelse av tilværelsen, slik det også kommer til uttrykk i kunsten hos kubister, da-daister, surrealister og ikke minst i politikken, med ulike typer anarkisme og sosialisme. Bergsons nitidge undersøkelser av tankeformer og samsansninger, er som en flakkende lommelykt i menneskets indre. Spennende, for der noe blir lyssatt ligger fortsatt mye annet i mørket.

Skrevet av Trudelutt
Bokhyllelesing 7, 2015

fredag 2. oktober 2015

Høstlesing, del II

Den siste dagen i september var solvarm og nydelig. Vi var ute med bare armer og føttene var nakne mot de lunkne steinene utafor huset. Den første dagen i oktober var sur og kald. Vi fant fram ullklær, cherrox, hals og lue, og fingrene blei iskalde av vannet i bøtta. Tenk at det kan slå om så fort, fra en ekstra sein sommerdag til skikkelig høst! Så lenge været er godt, blir det ikke lest så mye her i heimen. Da er det alt vi kan gjøre ute som gjelder. Derfor var jeg litt letta da jeg så den grå himmelen og kjente gufset fra det halvåpne vinduet i går morges. Nå, tenkte jeg, nå kan vi være inne med god samvittighet. Og så fant vi fram ei ny bok; Kubbe lager museum. Og vi måtte naturligvis lage museum, vi også. Men hva skal jeg kose meg med i tida som kommer? Jo:

Carl Frode Tiller
Del to av Innsirkling-serien nesten roper mot meg fra ulesthylla nå. Flere ganger har jeg tatt den ut, lest bakpå, bladd litt i den, lest et avsnitt eller to, bare for å sette den inn igjen like etterpå. Konklusjonen har alltid blitt nei, ikke nå, jeg tar heller ei anna bok. Men oktober må da vel være Tillers måned?

Franz Kafka
Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, og nå utgår han og Prosessen dessverre her hos meg, ulest og alt! For sjøl om jeg koste meg da jeg leste Balzac, tok det også veldig lang tid. Og slike bøker må jeg nesten ta når jeg har lyst og overskudd. Det kjennes som om Kafka kan være en av disse mer tidkrevende forfatterne, så derfor kommer pauseknappen. Kafka får finne seg i å bo i ulesthylla ei stund til.

William Shakespeare
På tampen av august leste jeg Macbeth, og innlegg finner du her. Shakespeare er som alltid flott, og sjøl om handlinga er gruvekkende, er teksten briljant, med imponerende mange lag. Dessuten var det interessant å komme djupere inn i bakgrunnen for stykket ved hjelp av etterordet. Et spennende lesekryss!

Fjodor Dostojevskij
Denne karen blir dessverre sendt samme vei som Kafka, rett inn i pausehylla. Men ikke fordi jeg ikke vil lese - jeg kan rett og slett ikke finne boka! Dukker den opp, blir det andre boller. Kanskje.

Aina Basso
Det blei ikke Edith Wharton på meg i september som for noen andre 1001-lesere, men Aina Basso. De er kan hende veldig langt ifra hverandre, jeg veit ikke, men syns så langt det er fint å lese noe på norsk igjen. Det har noe med språket å gjøre, jeg føler meg så hjemme i det norske (og nynorske), mens oversatt litteratur fort blir litt mer oppstylta og bærer preg av å ha blitt gjennomarbeida (men nå har jeg akkurat lest Balzac, så det er nok et inntrykk som kan variere). Jeg ser uansett fram til å lese ut boka.

Honoré de Balzac
I sjuende runde av Bokhyllelesinga plukka jeg fram franskmannen Honoré de Balzac og hans mesterverk Far Goriot fra 1835 - en flott, rørende, rik og realistisk roman for alle som er glade i 1800-tallet, Dickens, Gogol, Austen og den slags. Et feiende flott lesekryss, og attpåtil var det et 1001-kryss å hente også!

Ian McEwan
Hah! Ut av ingenting (det vil si ulesthylla) henta jeg plutselig ned denne karen, som har venta i vinter og votter på å bli lest igjen. Og for ei bok! Den er komprimert, men aldri overstappa, McEwan er elegant, men aldri jålete, balansegangen er hårfin, tematikken er interessant, skildringene er humoristiske, språket er presist og variert, og så er det ikke minst den minneverdige potetgullscenen. Les og le, eventuelt les og bli skikkelig, skikkelig flau... Solar anbefales!

Elizabeth Gaskell
På 1001-planen for oktober er det Elizabeth Gaskell som står for tur med romanen Mary Barton. Som jeg tidligere har skrevet, har jeg falt litt av 1001-lasset, og fokuserer mest på min egen ulestreol nå om dagen. Da denne utgivelsen heller ikke er å finne der, vil jeg mest sannsynlig prioritere ei anna bok.

Alexander L. Kielland
Mange tror den L.-en står for Lie, men den står faktisk for Lange. Ikke at det har så mye å si, sånn egentlig. Men Alexander Lange Kielland er uansett mitt valg for åttende runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet enkelt og greit er å lese ei bok fra 1800-tallet. Leseuka er denne gangen den siste uka i oktober. Meld deg gjerne på, du også! Jeg gleder meg veldig.

Biografi
Ja, så var det denne overskrifta igjen, da. Og mine ulesthyller. Som nesten er skrapa for biografier og mer faglig orienterte utgivelser. Men midt i måneden må jeg til pers, og denne gangen skal det handle om eventyrere hos Ingalill. Jeg tenkte naturligvis på Odyssevs med en gang, ur-eventyreren, en tanke jeg nå har slått fra meg. Men Sigrid Undset passer liksom ikke så godt, hun heller. Sånn sett er Amalie Skram bedre, for hun seilte rundt verden med den første ektemannen sin i flere år. Men først og fremst var hun jo forfatter. Heldigvis har jeg et par alternativer til. Valget er ikke enkelt, men det må tas. Og jo før, jo bedre!

Faglitteratur
I september blei det kleint med faglitteratur, og jeg må innrømme at hjernen fortsatt koser seg med det. Litt studiepause var overraskende godt - og nødvendig!

Fortsatt god bokhøst!