torsdag 30. desember 2010

Neste års leseforsetter

Mange synes jeg har lest mye nå i 2010, men i forhold til virkelige storlesere er mine 67 titler bare småtterier. Jeg ønsker å lese enda mer i 2011, gjerne dobbelt så mye (sjøl om det neppe skjer). Men jeg synes ikke "å lese mer" holder som leseforsett aleine, og tidligere, når jeg har tenkt akkurat det samme, så har det blitt litt borte mellom sofaputer, matlaging, familieselskaper og støvsuging. Derfor:

I 2011 vil jeg lese mer. For å få tid til å lese mer, vil jeg se mindre på tv. Jeg ser ikke mye på tv, det kan gå flere dager mellom hver dag jeg er borti skjermen, men ofte når jeg har sett på tv er jeg ikke særlig fornøyd etterpå. Jeg føler at jeg har kasta bort tid, og er grinete på meg sjøl for at jeg ikke henta fram ei bok isteden. Det er så mye dårlig tv som lages! Og jeg vil ha gode opplevelser. Ergo: når jeg er sliten skal jeg hvile ordentlig, ikke sløve, når jeg er opplagt skal jeg lese.

I 2010 blei det alt for få damer på meg, og mer enn nok av mannfolk! I 2011 vil jeg at det skal snu; jeg vil lese minimum én, helst to, kvinnelige forfattere i måneden (altså sjølvalgte romaner - pensumlitteraturen kan jo ikke jeg råde over, verken i kjønn eller omfang) og ved årets slutt ønsker jeg at andelen med leste, kvinnelige forfattere skal være så høy som mulig, men i alle fall over femti prosent.

I lang tid nå har jeg først og fremst fokusert på romaner, både gamle og nye, oversatte og norske, men med et klart tyngdepunkt på vestlig litteraturarv og britisk romantradisjon. Og jeg har hatt stor glede av veldig mye av det. I 2011 vil jeg vende fokuset litt vekk ifra alle samtidsromanene som sjeldent er svært gode, og heller lese mer barne- og ungdomslitteratur. For der finnes det så mye fint! Og det trengs å bytte ut det litterære landskapet av og til.

Jeg synes også det er veldig spennende med adaptasjoner. Derfor vil jeg i 2011 la være å se alle mulige underholdningsprogrammer som ikke engasjerer meg, og heller "spare meg" til gode, litterære filmatiseringer og tv-serier med høy kvalitet. Lille Dorrit kan jo ikke være aleine! Men underholdningsbobla er diger og lokkende og det er lett å bli lurt inn og limt fast i sofaen, særlig etter en slitsom dag. Sida jeg ikke støtter Nasjonal Fordummingsplan vil jeg ikke være med i den massive underholdningsbobla, jeg vil se det som er bra og ellers lese det som er bra.

Godt nytt leseår!

mandag 27. desember 2010

En students kamp mot vindmøllene

Jeg har et problem. Eller, egentlig har jeg flere, men alle problemene knytter seg opp mot det samme studiestedet og de samme menneskene. Derfor: ett problem. Og nå synes jeg problemet begynner å vokse meg litt over hodet. Hva kan jeg gjøre? Jeg er ikke i tvil om at jeg har retten på min side, men jeg må jo hele tida sloss for å få svar! Jeg må sende e-poster og brev, purre, klage, ringe, henvise til lovverket og i det hele tatt drive et lite kontor hjemmefra - midt i juleferien. Er det virkelig sånn det skal være?

I høst har jeg vært student ved to ulike studiesteder her i landet. Det ene er et veletablert, velkjent og godt drevet universitet med mange fornøyde studenter. Jeg er kjempefornøyd med dette studiestedet. Jeg har kost meg i hele høst med pensum, oppgaver, forelesninger og eksamen. Jeg har lært mye! Og det har vært spennende, stort sett hele tida. Det er moro å lære, og jeg synes det er utrolig gøy at jeg faktisk kan se at min kompetanse øker, at jeg utvikler meg, at jeg blir flinkere og bedre. Da er det givende å studere. Det er da jeg får lyst til å studere mer.

Det andre studiestedet mitt er opprinnelig en høgskole som nylig har klart å gnåle seg til universitetsstatus. Det er en enorm forskjell på et universitet og et "universitet": ved dette studiestedet er det stort sett bare rot. Ved semesterstart forelå verken komplette pensumlister eller fagplaner, og å få en dato på første innleveringsoppgave var bortimot umulig. Det tok over ei uke før disse formelle papirene, som skulle ligge ute fra første skoledag, kom på plass. Med andre ord: alle på kurset fikk en dårlig start, og vi blei forsinka i studieprogresjonen fra dag én. For en ivrig student som meg tok ikke dette livet av innsatsviljen, men skeptisk, det blei jeg.

Den digitale læringsplattformen er ClassFronter. Ved mitt studiested har dette systemet vist seg fra sin aller verste side: i hele høst har jeg hatt tilgang til andre studenters personlige mapper (hvem veit hvor mange som har hatt innsyn i min), og tilfeldige studenters oppgaver er ved uhell blitt sendt rundt på e-post, publisert midt i Fronterrommet til alles forlystelse og så videre. Jeg, i likhet med mange andre, har flere ganger gitt beskjed til studieansvarlig, men ingenting blir gjort. En liten opprydning, som sorterte stoffet i mapper, kom i løpet av oktober.

Så til oppgavene. I løpet av første semester kunne vi studenter velge mellom tre eller fire oppgaver hvorav to måtte leveres i løpet av høsten. Jeg tok til med den første oppgava og leverte i god tid før fristen i september. Nå, i desember, har jeg fortsatt ikke fått tilbakemelding på denne oppgava, enda det har blitt lovt flerfoldige ganger. Jeg har sendt e-poster og ringt, studieansvarlig har lovt tilbakemelding og at hun skal se på det, men Albert Åberg er reine drømmen i forhold til henne. Etter å ha venta på tilbakemelding i snart fire måneder begynner jeg virkelig å lure på hva hun gjør på kontoret. For det kan umulig være å sjekke e-posten sin jevnlig, ta studenters henvendelser på alvor, lese igjennom oppgaver, rydde opp i Fronterrommet, publisere fagstoff og fagplaner i tide eller noe sånt. Jeg har i snitt forsøkt å kommunisere med henne en gang i uka fra september til nå, så hun kan umulig ha glemt meg! Men nedprioritere, det er noe hun definitivt gjør.

Neste oppgave var å skrive et refleksjonsnotat. Det er i og for seg helt greit, bortsett fra at det ikke var definert om hva. Og det var for meg et aldri så lite problem. Jeg sendte e-poster og ringte, men fikk ikke svar. Fire dager før oppgava skal leveres får jeg beskjed om at hun som er ansvarlig for leksjonen og oppgava er sjukmeldt på ubestemt tid, og tydeligvis var det ingen som fungerte som hennes stedfortreder. Hun som er ansvarlig for kurset i sin helhet (studieansvarlig) kunne heller ikke svare på spørsmåla mine, da hun ikke visste hva som var ment med oppgaveformuleringa. Ergo fikk jeg ikke levert oppgave nummer to.

Oppgave nummer tre var nok et dypdykk i inkompetansens mange fallgruver, sjøl om det her både var nytt fag og ny faglærer. Først fikk vi beskjed om at pensumlitteraturen ikke var nødvendig. Ei uke seinere var den visst nødvendig likevel, men kun ei bok eller to (her må jeg legge til at de pensumbøkene jeg benytta var de som det ikke var henvist til). Resten kunne vi visst finne på nettet, på de og de sidene. Men vi hadde jo ikke passord til de aktuelle sidene, så det blei i lengden litt vanskelig likevel. Endelig fikk vi passord og tilgang til de sidene vi hadde behov for, og da var det bare å sette i gang med den obligatoriske, digitale øvingsoppgava. Og det gikk greit, det var jo bare å huke av ved riktig svar som på et annet spørreskjema.

Deretter er det tid for eksamen (fjerde oppgavealternativ forsvant visst). Husk at vi stadig her er forsinka i studieprogresjonen i forhold til det som er ideelt, og når eksamensdatoene så blir endra, kjenner jeg at ei grense er nådd. Det resulterer nemlig i at jeg må ha to eksamener på samme tid. Jeg tar kontakt med studiestedet i god tid, ringer og sender e-post til forskjellige lærere og studieansvarlig. Jeg får kun svar fra én, hvor mitt spørsmål om å få utsatt eksamen med et par dager (eventuelt begynne noen dager før) blir ignorert. På telefon er det ingen som veit opp eller ned, og jeg blir satt over og satt videre og satt ut.

To eksamener på samme tid går greit det, med lite søvn og mye stress og full isolasjon. Og jeg får levert begge eksamener i god tid, hvilket jeg er fornøyd med. Det kjennes også ut som om det har gått ganske bra. Jeg tar juleferie med god samvittighet, purrer noen ganger på septemberoppgava (jada, skal se på det i morra), og venter på sensuren. Den er på dagen innafor "universitetets" tidsfrist. Og det har gått fint. Men jeg ønsker å få en begrunnelse på karakteren min, derfor sender jeg e-post til faglærer og studieansvarlig. Jeg spør hvordan jeg skal gå fram da jeg på "universitetets" hjemmesider ikke finner noe informasjon om begrunnelse på eksamenskarakteren. Hva slags svar får jeg? Studieansvarlig, som fortsatt ikke har gitt meg tilbakemelding på septemberoppgava, fortsetter med sin ignorering av mine henvendelser. Den andre svarer at det ikke er vanlig praksis å gi begrunnelser for en eksamenskarakter.

Kjære vakre vene, er dette virkelig et studiested i Norge? Et universitet? Som er meget stolt av sin universitetsstatus, som flagger den høyt, som skryter og som stadig ønsker flere søkere til sitt fantastiske lærested, med nye bygg og ny kantine, velfungerende studentorganisasjoner og en fantastisk lærerstab? Å bli student er i alle fall ikke særlig vanskelig; alle kommer inn. Jeg lurer på om akkurat det samme gjelder lærerne. Hva 2011 angår, så finnes det ikke lenger forhåpninger hos meg. Dette er bare rot, surr og tull, det er uprofesjonelt, svært byråkratisk, inkompetent og utrolig skuffende. Som student er jeg demotivert og sliten av å hele tida sende e-poster og henge i telefonrøret. Det som er verre, er at jeg heller ikke har lært noe nytt.

søndag 26. desember 2010

Julefangsten 2010

Jeg er så heldig! I år igjen har jeg fått utrolig mye flott; klær, opplevelser, bøker og ting jeg ikke visste at jeg ønska meg eller trengte, men som er fryktelig logiske og litt savna idet jeg pakker dem opp. Jeg blir sjølsagt glad for nesten alt sammen, men det er først og fremst bøkene som er spesielle for meg. Det er så mye hygge og kos i bøker! Jeg er nemlig en av dem som bruker mye tid på og med bøker, på tenking, lesing, sortering og rydding, på snakk og skriving om bøker og litteratur, i bokhandelen og på biblioteket. Jeg må omgi meg med bøker, på en eller annen måte, daglig.

Årets bokfangst er kanskje ikke så stor, men den er allsidig og interessant, nyttig, informativ, spennende og, forhåpentligvis, veldig fin. Det frister å lese, men det er så mange andre titler i køen, så mye annet som jeg har hatt lyst til å lese lenge, som jeg vil lese først. Derfor kan det nok ta sin tid før nettopp disse bøkene blir lest:

Jane Austen - The Complete Novels
Mytekalender vinter
Mytekalender vår
Fremmedord og synonymer
Graviditet og fødsel
Solar
Meg eier ingen
Innsirkling 2
Mysterier

I år bytter jeg ikke! Men jeg har en aldri så liten tilståelse å komme med, sånn på tampen: i tillegg til julegavene som jeg har fått av andre, har jeg også spandert noen på meg sjøl. Bøker, så klart. På salg! Men de må vente, de også. Helt til jeg endelig gir etter. De skal komme i posten i løpet av romjula. Jeg gleder meg!

mandag 20. desember 2010

Når du må sloss for alt

Etter mye att og fram er jeg endelig i mål med På tvert. Jeg mener ikke "endelig" på den måten at boka er dårlig, for det er den ikke, det har rett og slett bare tatt lang tid for meg å komme igjennom. Det har vært så mye anna nå den siste tida, mye skolearbeid, mange juleforberedelser og mye tid med familien (og helt ærlig har jeg kost meg med det). Men når jeg går ei stund uten å lese begynner jeg å kjenne det. Som en litt utålmodig, prikkende følelse, et krav om egentid, om ro, om å koble hjernen inn i et anna modus og ikke bruke skjerm (det blir fort for mye skjerm...). Og noen ganger har På tvert vært litt vanskelig å komme inn i igjen, den er intens og krevende og absolutt ikke sengelektyre. Da har boka ofte blitt liggende litt til, med forhåpninger om å få lest noen kapitler dagen etter.

På tvert av Olav Duun (1876 - 1939) er delt inn i tjuefire små kapitler, men bør likevel leses mest mulig i ett. Hele romanen handler om hovedpersonen Danel og hans vanskelige liv. Vi som lesere kommer inn i historia når Danel er ni år gammel og er til seters med mor si, Dåret setertaus. Han er en god gjetergutt, sjøl om han har en fot som står på tvert. Denne sommeren vekkes en kraftig respekt og kjærlighet for naturen hos Danel, noe han kommer til å bære med seg livet ut. Dels fordi han har et ønske om å temme det ville, tror jeg, og dels fordi han er fascinert av den kompromissløse, fantastiske og vakre naturen. Skildringene i begynnelsen av boka, blant anna en episode med en sint okse, er flotte, og viser fram naturens nesten kvelende grep om en ung gutt.

Mora dør tidlig, og Danel blir kasta ut i et samfunn der det eneste som betyr noe, som gir anerkjennelse, er hardt arbeid. Han lengter tilbake til setra og skogen, det ville og frie, men får ikke reise. Han presser ned trangen til å løpe til skogs helt til han nesten ikke kjenner det lenger. Han biter seg fast i den vesle bygda og jobber hos de som synes synd på en morløs lausunge. Seinere følger vi Danel som unggutt og voksen, vi er helt inntil når han sitter bak disken i krambua si og betrakter Ane, og vi kjenner skuffelsen hans når hun går uten å ta med seg det flotte, blå kjolestoffet som han har kjøpt bare til henne.

Danel har skikkelig ståpåvilje, sterk arbeidsmoral og et utrolig overlevelsesinstinkt. Han karrer seg opp og fram, på tvers av det folk hadde trodd, han ordner opp, kjøper skog og elver, bygger hus og hytter, men han taper også mye penger og har det i perioder hardt. Historia hans er fortalt på en forsiktig, men likevel veldig bestemt måte, og det er det psykologiske hos Danel som hele tida er det viktigste. Hvorfor gjør han som han gjør? Hva er det i Ane som rører ved han, og hva er det i han som får han til å risikere alt for henne? Og hva er det som gjør at han reiser?

Danel er ikke det vi i dag ville kalt et moderne eller et postmoderne menneske. Men han var det i Duuns samtid. Danel tar sjanser, følger med på teknologien, ser hvor det er behov for hva. Han er en god forretningsmann fordi han er strategisk, lur, veit litt om alle og klarer å legge bånd på sine egne følelser. Men ovenfor Ane skjer liksom aldri det han ønsker, men han gir ikke opp av den grunn. Danel drives av et intenst behov for å bli sett, hørt og elska, kombinert med sin egen hevnlyst. Han skal vise dem! Han skal vise henne! Han er ingen stakkar de skal synes synd på, han er ingen morløs byrde, han skal jobbe tre ganger så hardt som alle andre for å bevise det, han skal tjene penger og bli bygdas fineste mann!

Men det går ikke alltid som en drømmer om. Andre elementer, eller makter, for å si det på en duunsk måte, spiller inn og endrer livets kurs. Fortellinga om Danel er på mange måter realistisk, og da tenker jeg særlig på skildringa av hans innbitte væremåte og bestemte replikker, bygdesamfunnet som fortsatt ligger midt i mellom gammel og ny tid, og hvordan det faktisk går med Danel til slutt. Men det er også en tragedie, for det ender jo ikke godt. Danel knuses av seg sjøl, av samfunnet, av økonomien, av Ane og Borghild, av naturens voldsomme krefter.

Den tradisjonelle oppfatninga av På tvert er at det er en psykologisk roman, som ifølge baksideteksten "syner meisterhanda til forfattaren". Jeg synes også den kan leses på andre måter, for eksempel som en kjærlighetsroman, som en moderne, realistisk roman i tradisjonen Garborg og Hamsun innleder, og ikke minst som et viktig og solid samfunnskritisk verk. Samfunnet gjør de svake svakere ved å synes synd på dem. Konstant undervurdering og å aldri få anerkjennelse gjør mennesker harde og etterhvert følelsesløse, men også ensomme og misforståtte. Tilslutt klarer de ikke å gjenkjenne det gode når det kommer, og de forblir i sin egen, vonde virkelighet.

Olav Duun skriver fram et menneske som lever fjernt fra vår tid, men som likevel kjenner på mye av det samme som vi føler. Danel kjenner fremmedgjøringa og ensomheten, han lengter etter samhold og glede, men det nærmeste han kommer, er naturen. Jeg har ikke hatt glede av denne boka, for det er virkelig ikke hyggelig lesing. Men det har vært interessant, en studie i stil og språk (fortsatt urgammelt nynorsk med mye dialekt) og av menneskesinnet. Og jeg ønsker å lese mer av Duun.

torsdag 16. desember 2010

Tommel opp!

På tampen av året en oppfordring til alle som er ivrige etter å holde seg oppdaterte, glade i å lese, interesserte i litteratur, og da særlig barne- og ungdomslitteratur: sjekk jevnlig nettsteder som Barnebokkritikk! Her er det nemlig veldig mye bra. Og dette er også veldig interessant. Og ikke minst dette. Heia Inger Østenstad og Guri Fjeldberg!

tirsdag 14. desember 2010

Årskavalkade 2010

Leseåret 2010 er snart omme. Jeg har lest en del, synes jeg, og bortsett fra den tidligere nevnte mangelen på leste bøker av kvinnelige forfattere, er jeg ganske fornøyd. Her er en kjapp gjennomgang av det jeg mener er de beste og de dårligste bøkene, og mine beste og dårligste leseropplevelser.

Januar
Høydepunktet var Brakk, som blei lest på sydenferie. Det er ei bok jeg virkelig likte å være i, og som behandler sorg og livet med sorgen på en respektfull og ydmyk måte. Da jeg kom hjem kjøpte jeg Nyryddinga, forløperen, som jeg ikke har fått tid til å lese enda, men som jeg gleder meg til.
Nedturen var uten tvil Elskerinnene. Bok og forfatter er i mine øyne hausa opp bortenfor gjenkjennelse, og jeg kan fortsatt ikke fatte hvorfor Jelinek fikk Nobelprisen i litteratur. Om noen der ute vil forsøke å overbevise meg, så sett i gang.

Februar
Massiv opptur med fargeklatten og energibunten Tonje Glimmerdal! Jeg er så glad for at Maria Parr skriver barnebøker, og dersom det ikke allerede er sagt, vil jeg gjerne understreke at Vaffelhjarte er på ønskelista. Blant barnebøkene som utgis i Norge i dag finnes det svært mye dårlig (og de oversatte barnebøkene er enda dårligere), men hurra for de sjeldne skattene som denne!

Mars
Deretter; ekstrem nedtur, omtrent til Kina tror jeg, med brevromanen Der regnbuen ender. Det skal gå laaaang tid før jeg tar i et glansa omslag igjen. Fysj! Noen forfattere bør så absolutt holde seg til å skrive dårlige sitcomer, lusne reportasjer og anna ukebladsøppel, ikke spy det ukritisk ut i bokform. Og enkelte forlag burde gått dukken under finanskrisa.
Oppsving, igjen, denne gangen med nord-Europas dystreste forfatter, Per Olov Enquist, som i Musikantenes uttog slenger agitator Elmblad veggimellom, og utnytter og nesten sulter ut de allerede overarbeida, lutfattige og magre arbeiderne i Bureå. Et nett av historier fortalt på en særegen og sjeldent god måte.

April
En heller monoton og intetsigende leseropplevelse med den halvkommerse hybriden Uskyld. I denne boka er det aller meste sausa sammen, og resultatet er ikke helt heldig. Flott for de som er lei av rein kiosklitteratur og for dem som ikke orker å lese skikkelig litteratur. I den minste leste jeg en del om William Blake etterpå, og det var fint.

Mai
Enda en dyster roman ga meg min neste store leseropplevelse. Å være med John Steinbeck på vei 66 var absolutt fantastisk! Jeg smakte støvet, lukta eksosen, og kjente det inni meg da bestefaren og bestemora døde, da den gamle pastoren blei slått ihjel, da ungen til Saronsrose blei født død. Og de siste scenene var det bare å strigrine av. Vredens druer er skrevet på en usentimental og ujålete måte, som leser er en helt nær familien Joad og katastrofene som de såvidt overlever.

Juni
Jeg hadde ikke så høye forventninger til Overvintring, en roman om Sylvia Plath og hennes siste måneder. Men den var ikke utleverende, ikke pretensiøs, ikke sladrete, ikke krenkende. Den var veldig fin, tett og fin. Forfatteren har laga seg en skikkelse som hun kaller Sylvia Plath, som gjennomlever det samme som Plath gjorde, og som tar livet av seg på samme måte. Om det virkelig var sånn det var får vi aldri vite, men det er ikke viktig. Det viktige er at boka sier noe om hva det vil si å være kvinne, kunstner og mor, og at presset som følger med, og som en legger på seg sjøl, er skadelig og farlig.

Juli
Her er oppturen rett og slett tv-serien som er basert på boka med samme navn, Lille Dorrit av Charles Dickens. Mesterlig, fantastisk og herlig! Jeg gleder meg veldig til å se den igjen.

August
To gode bøker fra årets siste sommermåned: Av måneskinn gror det ingenting og Eugénie Grandet. Den første opplevde jeg som intens, kompromissløs og utrolig velkomponert, den andre var lystig i fortellerstemmen, men ikke i innhold, og formidla en spesiell historie om en svært spesiell familie. Balzac er nå oppdaga for alvor, og målet er rett og slett bare å lese mer. Nedreaas er innkjøpt.

September
Enda ei vond bok (leseåret 2010 er ikke et lystig år, egentlig): Sult. Jeg var helt med og syntes dette var grusomt vondt og fantastisk godt, på samme tid. Og jeg skjønner hvorfor Hamsun hadde så høye tanker om seg sjøl, for dette er virkelig et mesterstykke. Jeg er imponert og Mysterier er neste.

Oktober
Jeg er tydeligvis på toppen av en god lesebølge nå, Gengangere er neste bok ut, og jeg blir sittende i nesegrus beundring etter endt lesning. Dette er så bra, bra, bra! Og jeg gleder meg til å lese enda ett teaterstykke av Ibsen. De gamle er eldst, er det noen som sier, og de gamle mesterne er virkelig, uten tvil, best. Jeg heier på de gamle karer!
Og så blei det tamme greier med Døren, gitt. Snakk om magaplask. Etter velkomponerte, fininnstilte tragedier, får jeg noe jamrende greier fra Ungarn. Nei takk.

November
Humlehonning var ingen god leseropplevelse for meg. Ikke i det hele tatt. Det var klissent og ekkelt, gammelt og illeluktende, og hele historia henger, i mine øyne, i en alt for tynn tråd. Likevel skal jeg gi Torgny, som jeg så ofte har trodd er ei dame, en ny sjanse. Men ikke på denne sida av jul. Til det har jeg denne boka for friskt i minne. Avsky er ordet.
Poetikken. Trenger jeg å si noe mer? Det var herlig å lese ei bok forfatta av en med klar tanke, klar tale og klar skrift. At han levde omtrent samtidig med dinosaurene bryr jeg meg ikke noe om. Dette er stramt og interessant. Og faen ta bibliotekbrennerne, for her kunne det vært mye mer!

Desember
Mager lesemåned, derfor særskilte ingen opp- eller nedturer så langt. Men det skal sies at det var nokså fornøyelig å lese De tre musketerer. Nå skal jeg rett og slett gå for å lese enda litt til. Hepp!

fredag 10. desember 2010

På rundtur i bygda

Jeg leser Olav Duun (1876-1939). Og, for å være ærlig, går det ganske langsomt. Jeg har ei utgave der noen fortellinger, Løglege skruvar og anna folk (1907), står først, og Duuns første roman, På tvert (1909), kommer til sist. Det er ei fin bok, stemningsfull forside og behagelig innbinding. Men jeg er ikke så glad i noveller og fortellinger. Da skal jeg være i et spesielt humør, i rett stemning. Og det er jeg ikke så ofte. Derfor tar det tid.

Mange sier at fordelen med noveller og fortellinger er at en kan lese en nå og en da, i eget tempo. At det ikke er en sammenheng, ei ytre rammehistorie, de samme menneskene, de samme konfliktene, men at alt er nytt fra gang til gang. Noen få minutters leseglede i en hektisk hverdag. Jeg føler meg ofte litt snytt når jeg har lest ei fortelling eller ei novelle. Sjøl om jeg leser langsomt og grunner på det som står og ikke står, sjøl om jeg leiter etter mening og indre sammenheng, etter intensitet både i språk og mennesker. Jeg finner det sjelden. Noveller er vanskelig.

Fortellinger er enklere. Der er det ikke så store krav til form, stil og innhold. Forfatteren kan skildre, gi innblikk, vise fram et menneske, eller flere, kanskje til og med et helt samfunn, skildre et sårbart menneskesinn, si noe om en bestemt hendelse for så å trekke seg helt vekk. Fortellinga kan ende plutselig og uten forklaring, uten å kommentere seg sjøl eller andre. Fortellinga kan ha en åpen slutt, være uferdig, være lukka, ende med replikker eller et trekk på skuldra. Fortellinga kan ende nettopp der den starta.

Olav Duun skildrer mennesker. De er som oftest litt på utsida av bygdesamfunnet og har en eller annen skavank; de er landsbyidioten, stedets original, de stammer, halter og er paranoide. Et annet eksempel er den ganske gamle ungkaren som flyr etter ungjentene uten å forstå at han er litt for gammel, og uten å forstå at ungjentene bare gjør narr av han. Menneskene til Duun har til felles det at de står på utsida, og at de lager seg ulike overlevelsesstrategier. Noen bedriver et dobbeltspill. Andre kjefter. Noen kommer til enighet med seg sjøl etter å ha prøvd en annens børse. Noen bryter ut fra helheten for å være sammen med en på utsida. Men de aller fleste juger for seg sjøl for å komme igjennom den tøffe hverdagen i bygde-Norge rundt år 1900.

Fortellingene er innafor det samme universet og byr på liten variasjon fra gang til gang. Duun skildrer tanker, handlinger og ytringer på en måte som virker troverdig og naturlig. Gjennom tekstene kommer det fram at forfatteren har stor respekt for mennesker og deres livssituasjon. Bevisst gir Duun annerledesmenneskene en stemme og viser fram dårlige kår, hardt arbeid, stor urettferdighet og undertrykkelse. Men han kommer også med en forsiktig kritikk av kirke og prest, fut og fant, rikfolk og bønder. Derfor blir det litt vanskelig å forstå nettopp hva som er Duuns agenda. Hvis målet er å skildre et samfunn, klarer han det. Om målet er noe djupere, noe større, synes jeg at fortellingene representerer for mye av det samme til å kunne si noe om samfunnet som helhet. Og for å påpeke det også: vel finnes det mange originaler, men det vanlige arbeidsmennesket, bonden uten lyter og med et godt forhold til kona, med en vanlig sønn, ikke en dum en, medgjørlige kyr og litt poteter i åkern, han kommer ikke til orde her. Og det er dem det er flest av, er det ikke?

Jeg liker språket til Duun. Jeg liker å lese gammel, krøkkete nynorsk langsomt, jeg liker å lese gamle dialektord og fundere på hva som er rett uttale. Det gir fortellingene autensitet. Men jeg gleder meg til å bli ferdig med fortellingene, til å begynne på romanen. Det er det formatet jeg liker aller best.

onsdag 8. desember 2010

Storm før stillhet

Det går langsomt nå. På lesefronten, mener jeg. Det er min første friuke i desember, og det er stadig noe som skal ordnes. Sånn er det jo når du eier et sted å bo, skal spise middag hver dag, rydde, vaske og i tillegg er datter, kjæreste, barnebarn, søster, venninne, medhjelper og samtalepartner. I tillegg kommer alle juletinga, smått og stort som skal gjøres i hemmelighet eller sammen med noen, alt ettersom. Også vil jo gjerne jeg har litt tid til meg sjøl når jeg har fri; aleinetid, kjærestetid og vennetid. Da har bøkene det med å bli liggende.

De er plukka fram, det er de alltid, de ligger på stuebordet, kjøkkenbordet, nattbordet og på sjenken, i tillegg til at de omringer meg på kontoret. De er plukka fram etter tematikk, forfatter, omslag eller omtale, etter størrelse og innbinding. Reiseboka kan gjerne være liten og nett i formatet og blir ofte ei pocketbok. Ellers i heimen kan de tjukke, tunge bøkene ligge aleine eller i stabler. Men det hjelper ikke så mye når de knapt blir sett, alle disse titlene som er henta ut fra kontoret og som jeg har ambisjoner om å få lest før kalenderen viser 2011.

Det er Torborg Nedreaas, Torgny Lindgren, Olav Duun og Ola Wikander. Det er Anna Gavalda og Erik Bjerck Hagen, Daphne du Maurier og Per Olov Enquist. Og E. M. Forster, Sigrid Undset og Herbjørg Wassmo. Å tro at alt vil bli lest i løpet av noen uker er å være svært optimistisk. Jeg har vel allerede innrømt ovenfor meg sjøl at det ikke går og har planer om å gå på boksanking i leiligheten en av dagene; snappe med meg bøker som ligger hist og pist og legge dem tilbake i haugene på kontoret. De får jo en ny sjanse før eller seinere. Og kanskje tre-fire titler er et mer passende mål? Etter at det verste julemaset har lagt seg, når det er romjul og alle er mette, utpakka, fornøyde og overbesøkte, det er da lesetida starter for alvor.

søndag 5. desember 2010

Full galopp gjennom Frankrike

Året er 1625. Hestehovene slår hardt mot den tørre bakken. Rytteren er ung og fryktløs, han har ett eneste mål og sterke ambisjoner om å nå det. Han rir som besatt på den gule hesten sin mot hovedstaden Paris. Bak hesten dannes en gyllen støvsky. Han er gascogner, sønn av en laverestående adelsmann. Gascognere er kjent for sitt mot, sin iver, sin hissighet og sitt skryt. Den unge mannen har et anbefalingsbrev med seg, adressert til hr. de Tréville, sjefen for kongens musketerer. Det er musketer han vil bli, d'Artagnan. Men veien dit er alt annet enn enkel.

d'Artagnan kommer etter mye styr til Paris og klarer på klumsete vis å fornærme de tre adelsmennene og musketerene Athos, Aramis og Porthos i tur og orden (intensjonen var å være høflig, men den gang ei - som sagt er d'Artagnan en gascogner, en hissig en). Det ender med tre dueller, og om d'Artagnan ikke hadde vært så snarrådig kunne boka vært rimelig kort. Tilfeldighetene vil ha det til at duellantene isteden for å sloss med hverandre sloss mot en felles fiende, nemlig kardinalens soldater. Og d'Artagnan blir en betydelig del av miljøet rundt musketergutta, sjøl om han ikke blir tatt opp i kongens tjeneste der og da.

Det virker som om livet har stått mer eller mindre stille for de tre musketerene før d'Artagnan ankommer Paris. Aramis skal stadig snart tre inn i de geistliges stand, noe tjeneren Bazin er uhyre godt forberedt på. Athos er såra etter et sammenstøt med kardinalens menn kvelden i forveien og er helst hjemme i taushet med sin Grimaud. Porthos drikker og spiller og tjeneren Mousqueton får nøye seg med skorper. De er alle ti-femten år eldre enn d'Artagnan og veldig "satt" til soldater å være. Ungstuten på nitten-tjue år blir et forfriskende bidrag til deres vaneprega liv, og før de veit ord av det er de ute på, ja, nettopp: eventyr.

Hva sannsynlighet angår, er dette er ord som absolutt ikke er relevant. Her er det fortellerglede og leserglede som er det viktigste, formidlinga av de ulike oppdraga d'Artagnan og musketerene begir seg ut på, og de mange historiene som fortelles innad musketerkorpset. Det er også massevis med politiske og kongelige intriger, og flere eksempler på feilslått stormaktspolitikk. De fire adelsmennenes hovedfiende er lenge kardinalen sjøl, som har litt for mye makt over kongen og som stadig opponerer mot dronning Anna av Østerrike etter at hun avslo å bli hans elskerinne. Men den virkelige hovedfienden viser seg å være en helt annen, og historia tar raskt en litt overraskende og uventa retning.

Kvinnene i denne boka er heller endimensjonale og statiske, det er grining og sutring, voldsomme humørsvingninger og litt for mye "gnistrende øyne". Deres ære skal beskyttes, de skal kurtiseres grundig, de kan brukes ved behov og stues vekk dersom de er i fare (og er kvinnene "onde" er de nesten det samme som en reinkarnasjon av Satan, tvers igjennom). Hvis de først stues vekk kan det bli ganske stilig, for da får fire kjekke karer også mulighet til å redde damene igjen og bli helter. Likevel vil jeg si at de virkelige heltene ikke er musketerene, det er dronning Anna av Østerrike og ikke minst søte fru Bonacieux, som virkelig ofrer alt.

De tre musketerer av Alexandre Dumas d.e. (1802-1870) blei først utgitt i 1844 som en føljetong i et tidsskrift. I bokversjon består den av to hoveddeler, første og annen del, som har henholdsvis 30 og 36 kapitler. Romanen er på totalt 580 tettskrevne sider, så det tar tid å lese, sjøl om stoffet er lett. Det fortelles i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen ligger ofte hos hovedpersonen d'Artagnan. Brått kan den like lett ligge hos en av hans tre musketerkamerater; Athos, Aramis og Porthos, eller en av deres fire, alt for snille og trofaste tjenere; Grimaud, Bazin, Mousqueton og Planchet. Jeg opplever ikke at jeg kommer innpå disse mannfolka helt på ordentlig, Dumas tegner ikke psykologiske portretter og han gir heller ikke rørende skildringer av ekte vennskap mellom menn. Dette er overflate hele veien, reint eventyr og skikkelig morsomt.

Det sies mye om Dumas, blant anna at han skreiv så mye at han ikke hadde tid til å lese igjennom sine egne verk (noe som kan forklare enkelte langdryge transportetapper og det at noe informasjon kommer flere ganger). Noen hevder også at mesteparten av De tre musketerer stammer fra et verk fra 1600-tallet, en musketers memoarer. Andre igjen sier at det er begrensa hvor mye av boka som virkelig er skrevet av Dumas, da han hadde 73 assistenter i sin forfatterfabrikk og blant dem en historiker som gjorde alt det historiske forarbeidet. For meg spiller det egentlig ingen rolle hva som er sant og ikke, for det at Dumas virkelig kunne skrive blei bevist lenge før forfatterfabrikken hans var et faktum. Med De tre musketerer har han foreviga en mannlig stereotypi, som lett har glidd inn i litteraturen og seinere underholdningsindustrien som helhet. Og sjøl om det her er mye utroverdig og morsomt, noe teit og noe direkte latterlig, er det også noe nobelt og høvisk over disse mannfolka, som gjennom sitt motto "En for alle, alle for en!" gir alt for å redde kompiser, dronning og fedreland.

onsdag 1. desember 2010

Juleforberedelser

Hvert eneste år bruker jeg mange timer i bokhandlene i nærheten, samt på kjedenes, forlagenes og bokklubbenes hjemmesider. Stort sett kikker jeg for moro skyld, for å se om det har kommet noe nytt og spennende, for å orientere meg i gode forfatteres forfatterskap, sjekke om noen klassikere endelig kommer i nye utgaver eller for å undersøke hva som er populært akkurat nå. Og ikke minst, noe som alltid hviler bak i hjernen: for å finne gaver.

Jeg bruker tid på å finne gaver hele året. Særlig bokgaver. Før var jeg nok ikke så nøye som jeg burde vært, men de siste åra har det blitt mer og mer viktig for meg å "treffe". Det har nok sammenheng med at mine nærmeste er veldig flinke å finne gaver til meg. Julegavene begynner jeg å jobbe med allerede i januar, når jeg har fått tilbakemeldinger på fjorårets julegaver. Noen er nemlig ærlige og sier; jeg liker ikke den og den forfatteren så godt, men den og den. Da sitter jeg klar for å notere. Mamma kommer med ønsker hele året, og da er det kjekt å ha klisterhjerne eller ei notatbok lett tilgjengelig. Noe hun vil lese i februar er ofte glemt innen august, nemlig. Broren min er nærmest umulig ukene før jul og hans egen bursdag, da aner han aldri hva han kunne tenke seg. Men særlig på sommertider sitter skravla litt løsere og jeg kan til og med få avslørt noen forfatterfavoritter.

Denne høsten har jeg tråla mye, og jeg har vært innom flere av de største, og visstnok beste, bokhandelkjedene mange ganger. Nesbø ligger i stabler ved sida av Samartin, og Lindell bunkrer seg opp med Hellstrøms nyeste bidrag på kokeboksida. Follett opptar mye plass med sine mange og tjukke bøker, og Ahern får såvidt en snei ved sida av. Tilbudstorgene er fulle av "gammel" litteratur; julebøker fra nittitallet, kokebøker fra 2003, bestselgere fra 2008 og så videre. Men jeg er ikke interessert i noe av det. Min lit er dermed satt til pockethyllene, men også der er det mangel på mangfold: Kinsella og Keyes dominerer hver sin hylle, enda så nær hverandre de er i alfabet og sjanger, Hislops tåreperser frontes fortsatt trofast, og Mankell kaster skygge over alle andre på M.

Redninga i år blei nettet. Etter mye fram og tilbake er jeg snart ferdig med alle gavene, resten venter jeg tilsendt i posten. Og noen av bokskattene som kan finnes under ymse trær i år er blant anna:

Mors og fars historie
Fyrsten
Anton Reiser
Boken om salt
Babettes gjestebud
Den lille økologiske matboken
Livets øyeblikk
R - ei urokråke i språket
Broken english
Djevelens fjær
Blått som Alentejo
Thor Heyerdahl - mannen og verden
Enigma
IQ logikktrening
Storm og jentungen