Kort & godt: Hva er et navn?

Bildekilde: Bokelskere

De siste månedene har jeg lest fagbøker og skjønnlitteratur parallelt, noe som har fungert veldig godt. Og jammen får jeg fart på diverse bøker i ulesthylla mi også! Plutselig var turen kommet til en utgivelse som heter Hva er et navn? Tradisjoner - Navnemoter - Valg av fornavn og etternavn. Den er skrevet av navneforsker Ivar Utne (f. 1954) og utkom i 2011 på Pax forlag. Jeg har sannsynligvis hatt den i bokhylla nesten like lenge.

Boka gir ei utgreiing om navn, navneskikker, navnemoter, navnelover, navneskifte og kallenavn, og gjør rede for lovverk, og årsaken til lovverket, omkring navn og navngiving, både når det kommer til fornavn, mellomnavn og etternavn. Ulikheter i praksis mellom Norge og andre land forklares også. Videre skriver Utne om hva som er mulig, populært, vanlig og uvanlig, han kommer med tips til vordende foreldre som skal velge navn, og har forslag til hvordan en kan løse potensielle familiekonflikter ved å gi for eksempel dobbeltnavn eller kalle opp. 

Men det er klart, når ei av de siste bøkene jeg leste var Insektenes planet av superformidler Anne Sverdrup-Thygeson, har Ivar Utne svært lite å stille opp med. Det er ikke til å komme bort ifra at dette er tørt og omstendelig, uansett hvor mye en glatter over og er positivt innstilt som leser. Det blir dessverre kjedelig. Misforstå meg rett: Boka er på ingen måte dårlig, den er bare saklig og flat. I tillegg gjentar Utne det samme om igjen og om igjen, som for eksempel dette med de gamle norske fornavnene og de kristne fornavnene, eller det at amerikanske etternavn også blir brukt som fornavn, og han gjentar det til en slik grad at han til og med bruker de samme eksempelnavnene. 

Størstedelen av boka formidles direkte og uengasjerende, da forfatteren verken gjør det interessant, spennende, morsomt eller bare litt fyndig underveis. Og det er leit, for navn, navneskikker og navnehistorie er i utgangspunktet utrolig interessant - og det er så mange morsomme situasjoner og eksempler han kunne tatt med! Og det kunne gjerne vært mer komparasjon mellom forskjellige land, og mer om hvordan ulike navn har vandra fra kultur til kultur og utvikla seg i ulike retninger. Boka kunne også hatt godt av litt grafisk variasjon, kanskje et par tabeller eller et kart? Og i stedet for å vise til Statistisk Sentralbyrå sine nettsider flere ganger, kunne forfatteren skrevet det innledningsvis eller til slutt. Slike småting har mye å si for en oppmerksom leser som gjerne vil vite mer framfor å få mer av det samme.

Utne rydder fint og sorterer gamle norske fornavn og kristne fornavn fra hverandre. Dette er et viktig skille som sier mye om vår kultur, og hva vi anser som riktig, fint eller bra. Når en først har lært seg disse navnene, kan en betrakte historia vår på en annen måte. Her har forfattere av historiske romaner mye å lære! Utne viser indirekte hvorfor en mest sannsynlig ikke finner en 1750-talls familie med barna Linnea, Tollak, Gerd, Matteus, April, Kjønik, Sigrun, Jentoft og Birgitte. Det er rett og slett ei nokså ugrei sammenblanding, og slikt er det greit å tenke igjennom om en ønsker å framstå som historisk korrekt. 

Det morsomste kapitlet handler om kallenavn. Det beste ved boka er eksemplene fra andre kilder som brev, bøker eller artikler - slikt kunne det veldig gjerne vært mer av. Her settes nemlig navnene inn i en konkret sammenheng, som gjør det hele tydeligere for leseren. Bakerst i boka er det ei oversikt over alle navn som er nevnt i boka, og i tillegg ei liste med forslag til videre lesing for den som er interessert. Jeg tror at jeg, i alle fall inntil videre, lar det være med denne.

Kort & godt: Bly og vatn

Bilete: Bokelskere

Han skulle berre ta bussen inn til byen. Vere over ei natt på eit hotell, gjere nokre intervju for avisa. Så skulle han fare attende, heim att, til kona og jobben og alt saman. Dressen er på, i handa har han ein koffert med alt han trengjer. Han har nytta tid på å førebu seg, alt er klart. Han skal berre gjere desse intervjua, så skal han heim att.

Han går av bussen og leitar etter ein stad han kan kjøpe seg røyk. Då ser han ho. Ho mest ligg innover i luka i kiosken. Ho er ustø, vinglar, til slutt ramlar ho. I rosa klede ligg ho der og kjem seg ikkje opp att. Han ser på ho medan han kjøper seg røyk. Går litt til og frå, vaktar på ho. Skal han hjelpe ho? Bør han? Kvifor skulle han ikkje? Han må jo gå, han skal arbeide. Det er desse intervjua han skal gjere. 

Men han får seg ikkje til å gå. Ikkje medan ho berre ligg der. Etter ei stund kjem ho seg på beina, kjem bort til han. Ho vinglar, snakkar usamanhengande, er fjern. Ho har søle på seg, er våt, sikkert kald. Og vil ha røyk. Dei røykjer i lag. Så kjem politiet. Nokon har ringt etter dei, dei ser etter ei ung kvinne som er åleine. Utan å heilt vite kva han gjer, seier han at det ikkje er ho. Han seier at han passar på ho. Ho seier han er bror hennar. Slik vert det til at han tek ho med seg. Ho sjanglar, han støttar. Heilt til hotellet, inn i heisen, inn på rommet og opp i senga.

Bly og vatn (1992) er ein tett og intens roman av Jon Fosse (f. 1959). I kjend stil er det lite ytre handling, men mykje indre monolog der den namnlause mannlege hovudpersonen strevar med å finne ut kva han skal gjere, utan å ha ord for at det er slik det er. Han navigerer etter fleire ulike krav og forventingar: Jobben som han skal gjere, kona som han skal ringje, menneska han skal intervjue, kvinna han ikkje kan gå ifrå. Kvifor? Han kjenner ansvar for ho. Og medkjensle. Og medynk. Slik utforskar Fosse kva det vil seie å vere eit medmenneske.

Boka er utan kapittel, men ho har to delar. Fyrste del er meir enn trefiredelar lang, medan andre del er på om lag femti sider. Heile boka er tett av tekst, og er prega av repetisjonar, slik det ofte er hjå Fosse. Setningane er lange, med mange komma, og det kan gå tre, fire sider før det kjem eit punktum. Det skapar eit trykk i teksta som gjer at ein må lesa vidare, for ein kan jo ikkje stoppe midt i ei setning! Slik trekkjer Fosse lesaren med vidare, inn i repetisjonane, dei oppatt-takande skildringane, inn i rytmen, inn i pusta til mannen, og me held pusten når han held pusten, medan me les vidare, vidare. 

Omstenda som vert skildra, er ikkje særskilte på noko vis. Alle som har vore i ein større by kor som helst i verda, har sett rusa menneske, rare menneske, folk som ramlar og sjanglar, tigg og hoiar. Og me er raske til å setje på merkelappar som alkoholikar, rusmisbrukar, heimlaus, prositituert. Det som er viktig her, er korleis Fosse skildrar han i møte med ho. Han ser ho ikkje som ein ekkel person, noko mindre, som støyar og er møkkete og er i vegen. Han ser ho som eit menneske som treng hjelp. Eit menneske han ikkje kan gå ifrå. For korleis vil det gå med ho då? Han tenkjer det aldri, Fosse skriv det aldri, men spørsmålet ligg i teksta likevel.

Fosse fokuserer på desse enkle og tilfeldige omstenda som endrar dagar, tankar, kjensler og liva til han og ho, dei to som møter kvarandre og som søkjer noko i ein annan, noko dei ikkje har. Det er ei suggererande kraft i teksta, ei insistering på at me skal sjå kvarandre for dei me er, og som får lesaren til å tenkje etter. Kva ville me eigentleg gjort sjølve? Korleis ville eg tenkt? Det er vanskeleg å vite, men Fosse set i gang ein prosess inni oss medan me les. Og difor vert boka sterk.

Full spredning

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en lege. En lege som står oppi et så heftig samlivsbrudd at det eneste alternativet du synes å ha, er å flytte inn på legekontoret ditt. Der sover du, der spiser du, og der jobber du. I samme rom som du undersøker pasientene dine, lever du. På samme benk som de ligger, sover du. Den eneste du har tid å holde deg med selskap, er et plastskjelett i hjørnet som heter Tore. Og han snakker du med.

På dagtid er du opptatt med papirarbeid og pasienter. Det er unge og gamle mennesker om hverandre. Noen av dem har vondt, andre vil bli henvist til psykolog uten å egentlig trenge det. For de gamle er du en viktig sosial kontakt, de trenger mest noen å snakke med. En trenger å fjerne en føflekk, og du snitter. Et par mener de har rett på fertilitetsbehandling, sjøl om de egentlig ikke har det. En lukter forferdelig vondt, en er hypokonder. Og alle er, naturlig nok, ekstremt opptatt av seg sjøl. Så til de grader at det av og til bobler over for deg, slik at du sier dem noen sannhetens ord. Og det skal du vel egentlig ikke. Men når dagen er over, og papirarbeidet er gjort, sitter du aleine der på kontoret. Med Tore i hjørnet og tomhet i hjertet.

Slik er det i alle fall blitt for Elin. Og mens hun har alle disse pasientene og prøver å få den underlige hverdagen sin til å fungere mest mulig normalt, mens hun sniker i gangene, lager kaffe på personalrommet og forsøker å unngå vaktmannen, holder hun en stadig dialog gående inni seg med Tore. Hun reflekterer over alt som er hendt, særlig det siste året, fra det øyeblikket da hun en kveld, ved en tilfeldighet, fant ekskjæresten Bjørn på Facebook, og la han til som venn. Helt fra han sendte henne det første 'hei', var det hele egentlig i gang.

Kunne det vært unngått? Kanskje. Kanskje ikke. Men er det det viktige oppi dette her? Ville hun gjort om på dette, alt sammen? Det er heller ikke så godt å si. Vi veit jo ikke helt hva vi ville gjort i en gitt situasjon før vi er der. Og nå er Elin der, med hele situasjonens tyngde og alvor og endelighet, eller elendighet, pakka rundt seg. Og det virker å være helt fastlåst. Elin er usikker på om hun noen gang kommer til å komme ut av kaoset. Hun kan verken dra hit eller dit, hun trenger rett og slett ei god tenkepause. Kanskje det ikke er så dumt å være sammen med Tore. 

Romanen Full spredning fra 2019 utforsker et tema som er svært viktig både i samfunnet, parforholdet og litteraturen - nemlig utroskap. Hvordan kan det egentlig skje? Og hvordan påvirker det oss? Et par som virker så stabilt som Elin og Aksel, viser seg plutselig å ikke være det. Bak fasaden og glansbildene er det egentlig et utrolig stusselig ekteskap som er prega av dårlig kommunikasjon og helt ulike fritidsinteresser. Sjøl om begge er leger, er de svært ulike. Hun døyver tanker, stress og følelser med store mengder alkohol, som hun inntar fra det hun kaller gullfiskbollen sin, mens hun ligger på sofaen og sløver til ulike tv-serier. Han har bygd seg smørebod og fiser rundt på ski, jo mer, jo bedre, rulleski på sommeren, jogging og løping stadig vekk, og ulike renn og løp hver måned gjennom hele sesongen. Han døyver sine tanker med treninga. 

Og når jeg er inne på Aksel, så må det sies at han kanskje er den personen som er mest karikert. Han er bare denne treningsfanatikeren av en middelaldrende mann. Han er lege, men klarer ikke å snakke med kona si om alkoholforbruket hennes utover at hun bør kutte ned eller slutte. Han er ektemannen hennes, men det går han fullstendig hus forbi at hun er utro. I nesten ett år. Så lite interessert er han! Og når alt eksploderer, er han så lite samla i reaksjonen sin. Han klarer liksom ikke å bestemme seg for hva han føler, og blir for meg litt utydelig. 

Ekskjæresten Bjørn, som blir elskeren til Elin, er på mange måter en motsetning. Han er samla, han er fokusert, og han er skildra som en sympatisk mann. Han er lidenskapelig og direkte og god til å lytte og å snakke. Han gjør alle disse småtingene som Aksel aldri gjør. Koke kaffe, for eksempel. Uoppfordra. Rydde opp. Vaske sengetøyet og henge det opp til tørk. Han husker på alt dette, men viktigere: Han har tid til Elin. Til å bare være sammen med henne. Bjørn jobber i IT, er gift og har fire barn. Med ei fæl dame. Elin liker å høre om henne og snikkikker på livet deres i sosiale medier. Den Bjørn forteller om, er veldig langt unna den Elin ser der. Hun plager, truer, ler av, mobber og utnytter, og holder Bjørn fanga i et dårlig ekteskap. Det er forståelig at han griper den utveien han får tak i. Det er ikke rart at han ønsker et nytt forsøk, med Elin, på lykke. 

Elin er svært godt skildra. En kommer tett, tett på henne, der hun kaver og ikke veit opp og ned, der hun er redd, angrer, er sint, er trist, er fortvila, er nummen. Og hvordan hun, så sannferdig hun kan, tenker igjennom begivenhetene som har ført til at hun nå ligger på sin egen undersøkelsesbenk og snakker med Tore. Hvordan hun dagdrømmer om at en av disse mennene en dag på tragisk vis mister livet, slik at hun slipper å velge og slipper å bli avslørt og slipper å bli stilt til veggs med det umulige. For hvordan skal hun kunne velge, når det vil ødelegge så mye for så mange? Og ikke minst klarer forfatter Nina Lykke (f. 1965) å vise fram hvordan noe helt ugjennomtenkt og uskyldig som en venn på Facebook og et lett 'hei' kan eskalere, ta helt av, erobre ens liv, bli en besettelse - ja, det er rett og slett full spredning. 

Både Nina Lykke og denne romanen er godt kjent for norske lesere. Jeg er som alltid litt etter alle andre, rett og slett fordi jeg vil se om dette er noe som holder seg, og som forblir lesverdig i mer enn et par måneder. Det mener jeg nå Nina Lykke har bevist flerfoldige ganger - i tillegg til Full spredning har hun også gjennombruddsromanen Nei og atter nei (2016) og fjorårets bok Vi er ikke her for å ha det morsomt, som alle har fått gode kritikker. Hun er en forfatter som tar tida vi lever i på kornet, og som klarer å skildre det som er både vanskelig, ubehagelig og sårt, uten at det blir klamt eller alt for privat. Hun bruker humor og vidd, og kommer med skarpe observasjoner og tankefulle betraktninger. Men framfor alt har hun et kjempegodt språk, så teksten er en fryd å lese. Ideelt sett burde den bare gitt leseren litt mer motstand.

Jeg er nok ikke enig i alle påstander eller premisser Lykke kommer med, men det trenger jeg heller ikke å være. Hun skildrer samfunnet vårt fra sitt ståsted, som er et annet enn mitt. Det er særlig den middelaldrende øvre middelklassen hun fokuserer på, og som hun dissekerer under forstørrelsesglasset. Jeg tror hun sjøl kjenner mange av disse typene personlig, for de er utrolig godt sett. For eksempel får naboene i Grenda de glatte lag, og her er det både satire og brodd. For en som føler seg truffet, vil jeg tro det er ubehagelig lesing. Så vidt jeg har forstått gjør hun det samme i de andre bøkene sine også. 

For en med litterær bakgrunn, er det morsomt at undertittelen på boka er "En legeroman". Her harselerer Lykke vilt med sjangeren, og sier både noe om hva vi får og hva vi ikke får. Og underveis snur hun jammen opp ned på det meste. Vi er for eksempel ikke med på dåning og sverming for en feilfri og kjekk mannlig lege, vi sitter ved siden av ei kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen. Det er et stilig stikk til klisjeer og formellitteratur!

Jeg synes Full spredning er en god norsk roman som leverer på mange punkter. Den er ingen fantastisk leseropplevelse, men det var interessante og underholdende timer jeg tilbragte sammen med Elin. Hovedårsaken til det er at Elin er så godt gjennomtenkt, sett og skildra. Hun er helstøpt, sjøl om hun er helt på bunn i livet. Legetankene og legeordene gjennomsyrer språket hennes akkurat passe, slik at vi tror på henne. Tvilen hennes, raseriet, fortvilelsen og oppgittheten, er gjenkjennelig. Og så blir det jo ganske så komisk når hun er direkte med pasientene sine mens Tore kommenterer. Det er herlig balansert. Jeg ser derfor ikke bort ifra at jeg kommer til å lese noe av Nina Lykke i framtida.

Om lesetips og lesetyper

De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. 

Boka det gjelder, er Den lille bokhandelen på hjørnet, og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. 

Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.

Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? 

Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:

• Krimleseren har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. 
• Lyrikkelskeren har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. 
• Krigsentusiasten har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. 
• Strikkeboklåneren er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. 
• Romanleseren er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. 
• Fantasyentusiasten er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.
• Serieelskeren er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til Sagaen om Isfolket, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.
• Filmlåneren er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.
• Youngadulten er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. 
• Tegneserienerden er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. 
• Foreldrelåneren er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.

Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.

Lykkens sønn

Bildekilde: Bokelskere

Lykkens sønn fra 1992 er den andre boka i firebindsserien om den nordnorske kvinna Dina Holm og hennes etterkommere. Formelt sett har denne boka samme inndeling som første bok: prolog, tre bøker og epilog. Men der første bok hadde et innledende bibelsitat for hvert kapittel, har denne boka kun sitater av og til, og det er da ikke alltid det er bibelsitater heller. Og omtrent allerede her slutter likhetene.

Der første bok er intens, kraftfull og fascinerende, er denne boka prega av fyllerør og fylleangst og en stadig voksende leserirritasjon. Så stor forskjell kan det være når en bytter hovedperson! For der vi i første bok levde med Dina, og nesten holdt pusten i mange av de mest avgjørende avsnittene, følger vi her konsekvent Benjamin, sønnen hennes. I nåtida følger vi han i førsteperson, og i de kapitlene der han tenker tilbake på barndommen på Reinsnes, følger vi han i tredjeperson. I begynnelsen preges erindringene hans av det naive barneblikket, men det endrer seg raskt. Benjamin utvikler seg fra å være en traumatisert liten gutt til å bli en enspora, kåt tenåring og deretter en ganske usympatisk, stressa og alkoholisert ung mann. Og det kanskje mest irriterende: Han er så veik.

Dina hadde nærvær, blikk og masse kraft i første bok. Hun skjærer igjennom samtaler, tar upopulære avgjørelser, er ikke redd for å tale noen imot, tar de svakes parti, rydder opp og ordner opp. Hun kjenner på ansvar, og hun tar ansvar. Og det får hun svært mye respekt for. Videre har hun et spesielt forhold til Bibelen, som er Hjertruds bok. Hun bruker den, er godt kjent i de ulike bøkene, lærer seg avsnitt utenat. Og disse betyr noe for henne, hun har et inderlig forhold til tekstene og etter hvert et avklart forhold til Gud og egen skjebne. 

Slik er det ikke for Benjamin. Etter åra på Reinsnes, venter harde studieår i Tromsø. Dina er fast bestemt på at sønnen skal få utdanning, sjøl om det er dyrt. Han skal få de mulighetene hun ikke fikk, for hun ser at det er et godt hode på gutten. Etter hvert går ferden videre til Kjøbenhavn, der han begynner å studere medisin. Som medisinstudent blir han utkalt til feltlasarettet ved Dybbøl under krigen - her antar jeg at det siktes til Den andre slesvigske krig i 1864, mellom Danmark-Norge på den ene sida og Østerrike og Preussen på den andre - uten at det står i klartekst i boka. Det er et halvt år med grusomheter, som ender med tap for dansk side. Benjamin preges, alle preges. Og det er ikke så lett å finne feste igjen etterpå. Ikke at Benjamin hadde noe særlig feste før dette heller, men nå blir rotløsheten virkelig akutt.

Benjamin er unnvikende, spak og kvier seg for å ta avgjørelser. Han vil ikke tale noen imot, og vil helst ikke ta noens parti, heller ikke sitt eget. Han rydder ikke opp i noe som helst, det må andre gjøre for han. Han turer og svirer og surrer og drikker, men vil verken ta ansvar, leve med konsekvenser eller forholde seg forpliktelser. Da sier det seg sjøl at varige forhold til kvinner blir vanskelig. Og det er nokså utmattende å lese om hvordan han rører det til, gang på gang. Han har ingen moralsk rettesnor, ikke et indre kompass og Bibelen betyr ingenting. Alt han er opphengt i, er det han opplever som Dinas svik: At hun har reist og latt han bli igjen.

Der Dina insisterer på at Jeg er Dina og tviholder på egen identitet som noe sant og virkelig i verden, briljerer Benjamin med det motsatte. Han veit ikke hvem han er, han er usikker på hvem som er faren hans og hva de ulike mennene på Reinsnes betyr for han. Hva om han har en annen far? Tenk om han hadde -! Han er usikker på eget forhold til Dina og på hva han vil. Lese? Studere? Virke som lege? Reise hjem? Være med Karna? Ingenting gir mening, og i alle fall ikke etter en slik blodig krig. Fraværet av aktive valg og ansvar for eget liv er påfallende - og frustrerende. Til slutt forsøker han desperat å presse fram noe, men igjen er det Dina han søker til. Han tenker at han gjennom å påta seg hennes byrder og sone hennes straff, i alle fall kan være nyttig og ha en funksjon. Så er også flere av sitatene i boka fra Søren Kierkegaards (1813-1855) verker, og han diskuteres også litt i romanen. 

Ytre sett er det svært lite som skjer i boka - kun et par hovedhandlinger framstår som viktige omdreiingspunkter. Alt annet er bare en slags støy, eller fyll. De fleste av de 490 tettskrevne boksidene brukes på å grave rundt i Benjamins litt for moderne frustrasjon, der han konstant småkrangler med fyllekompisen Aksel, og skape dertil med frustrasjoner hos leseren. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) ønsker å oppnå med det, annet enn å understreke alle kvaler, all tvil, alt surr og virkelig få oss til å forstå at tittelen er tvetydig og symbolsk og i intertekstuell dialog med historiene i Bibelen.

Jeg opplever dessverre at forfatteren trekker det alt for langt med skildringer av besøk hos prostituerte, onani, nestenovergrep og en skinndildo. Det er unødvendig, og det blir for mye av det samme. Boka kunne fint vært hundre sider kortere, eller mer, og ville fortsatt sagt det samme. Men da ville det kanskje vært litt enklere for leseren. Her er det en motstand, ei belastning, og ikke av den gode sorten - på det verste var det slik at jeg kvia meg for å lese videre. Og slik tar det også lang tid å bli ferdig. Det som verre er, er at jeg ikke opplever alt dette surret som særlig realistisk. Jeg tror at en, for å lykkes som en under middels bemidla norsk student i Danmark på 1850-tallet, måtte være skarp i huet og ha en viss retning. 

Det er mange menn som skildres i romanen. Mannfolka på Reinsnes har Wassmo gode grep om, og de er tydelige, underfundige og særegne, enten det gjelder Jacob, Anders, Tomas, Johan eller Niels. Også Leo fungerer innafor romanens rammer. Jeg ser dem for meg, alle sammen; en middelaldrende og litt sliten og tung ned trappene, en kvikk og morsom, alltid luktende av fisk og hav, en som lister seg stille inn i stallen og ser rett på en med ett blått og ett brunt øye, en hvis nakke er bøyd i skam, en som tviholder på regnskapsbøkene og alle hemmelighetene, en med lange, tynne bein som synker sammen i lyngen. Jeg opplever at disse mennene hver på sitt vis er troverdige. Men så kommer Benjamin for full tyngde, og Wassmo mister litt grepet. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg leser om, og jeg tror ikke fullt ut på situasjonene og historia.  

Ei anna viktig endring mellom disse bøkene, er det språklige. I Dinas bok bruker Wassmo replikker på nordnorsk som et virkemiddel, og hun karakteriserer godt og effektivt på denne måten. Her endrer hun praksis, og størstedelen av boka og replikkene foregår på bokmål. Årsaken til det er at Benjamin legger fra seg det nordnorske når han drar til Kjøbenhavn. Han vil passe inn, og begynner derfor å snakke dansk. Stemmen og stemninga i boka er derfor en helt annen enn i Dinas bok. Kontrasten mellom Benjamin og Dina blir slik enda tydeligere: Hun aksepterer seg sjøl og snakker som hun gjør, uansett hvem som hører. Han veit ikke hvem han er, og endrer på noe så viktig som talemålet for å bli en annen. Men hvem er det han vil bli? Og for hvem er det han endrer seg? 

Frihet framholdes for noe av det viktigste for Dina. Hun kjemper for egen frihet, både økonomisk, juridisk, fysisk, psykisk og emosjonelt. Hun tar noen ekstremt krevende valg, og står i konsekvensene med rett rygg. Hun har nemlig valgt det sjøl! Benjamin er privilegert i kraft av å være mann. Han er økonomisk og juridisk fri, kan ta utdanning, han er fri fra hardt fysisk arbeid fordi han er arving til Reinsnes, og han er fri fra fysiske byrder som svangerskap og fødsler. Men denne friheten verdsetter han knapt - han klager, sutrer og tyter, og det allerede før krigen. Kanskje årsaken er at han verken er psykisk eller emosjonelt fri?

Det Wassmo får svært godt fram gjennom romanen, er hvor ulikt vi mennesker kan oppleve enkelthendelser, hvor forskjellig vi håndterer det i etterkant og hvordan dette påvirker oss, endrer oss og kanskje gjør at vi vokser fra hverandre. Det er jo hendelsen på slutten av Dinas bok som vekselvis splitter og forener Dina og Benjamin, som skaper friksjoner og konflikter, men også samhold gjennom hele Lykkens sønn. Han strever med å forstå, og setter seg helt fast i egne tankemønstre. Dessverre gjør han seinere det samme som mora - noe uforståelig - og han bruker mye tid på å flykte fra hendelsen, konsekvensene, seg sjøl, og begår på underlig vis rett og urett på samme tid. Som leser med et klart moralsk kompass er dette enerverende. Men på grunn av Dina endrer han kurs før det er for seint.

Lykkens sønn var en mye tyngre roman enn forventa, og Benjamin var en karakter jeg ikke helt likte. Derfor går det nok ei stund før jeg følger opp med neste bok.