Kort & godt: de

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i høst leste jeg romanen de av den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965). Med sine 157 sider er det ikke ei veldig lang bok, men likevel tok det tid å lese den. Det har nok delvis med språket å gjøre, som både er enkelt, insisterende, sårt og originalt. Teksten foregår for eksempel konsekvent i presens, sjøl om mange av hendelsene som skildres ligger tilbake i tid. Slik oppleves alt som nå, som viktig, som alt. Delvis har nok tidsbruken også med tematikken å gjøre.

de kom på dansk i 2018, og blei oversatt til norsk av Trude Marstein (f. 1973) året etter. Romanen foregår på Lolland i Danmark på åttitallet, og hovedpersonen er ei ung jente. Hun er seksten, hun begynner på gymnaset, og mora skulle egentlig ha jobba i butikken slik hun pleier. Men slik blir det ikke. Mora blir sjuk, hun blir innlagt, og dattera får langt mer ansvar enn hun skal og bør ha. Hun må klare seg helt aleine i leiligheten over lengre tid, gjennom tynn høstluft, feberklamme dager og kalde vinternetter. Og i all slags vær går hun, med for lite klær, med gnagsår og med sulten stikkende i magen, for å besøke mora si. 

Jenta har svært stramme rammer for seg sjøl og egen utvikling, og delvis gir hun seg sjøl disse rammene. Hun har fått penger, men gjør et vesentlig poeng ut av å ikke bruke dem. Hun blir ikke med jevnaldrende ut på konsert, sjøl om hun gjerne vil og egentlig kan. Hun forsøker å være som de andre, men får det ikke helt til. I forhold til gutter er det overfladisk, skildra med få detaljer og uten følelser, noe som blir en sterk kontrast til det inderlige forholdet til mora.

Tematisk sett er boka todelt. Den er både ei oppvekstskildring og ei sjukdomsskildring. Sentralt i begge deler står relasjonen mellom mor og datter, som preger alt dattera foretar seg, som skolearbeid, husarbeid og matlaging. Hun tenker stadig på mora, opplever jeg, men uten at alt er språkliggjort. Det står heller aldri rett ut hva som feiler mora. Romanen er slik ei bok om datterkjærligheten, men ikke nødvendigvis om morskjærligheten. Jeg opplever at det ikke er særlig plass til det i teksten, da det er dattera som er i fokus.

Romanen er svært hjemla i åttitallet som tiår, og har veldig mye tidskoloritt til å være ei så kort bok. Det gjelder tanker og ideer, populærkulturelle og politiske referanser, viktige hendelser, gater og småbyliv med mer. Jeg er sjøl født på åttitallet, men husker ikke noe særlig, og kunne ikke ta alle referansene i boka. Jeg vil derfor tro at romanen framstår som mer utilgjengelig og lukka jo lengre unna åttitallet leseren er.

Det er flere fine avsnitt, gode betraktninger og velformulerte setninger i boka, og den er på mange måter ei god bok, men den er aldri inderlig, sjøl om den er både sår og trist flere ganger. Jeg opplever at jeg sitter i leiligheten på andre sida av gata og betrakter mor og datter gjennom vindusflatene. Jeg ser kun det de viser meg gjennom vinduene i rommet, ikke noe mer. Men jeg forventer nok egentlig noe mer.

Bokhyllelesing: William Heinesen

Bildekilde: Bokelskere

Enkemann, klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen dør tidlig og etterlater seg tre små sønner: Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius. Disse tre guttene blir voksne på begynnelsen av 1900-tallet i en liten by på ei lita øy som ikke er navngitt i boka, men som går for å være Tórshavn på Færøyene. De tre er på mange måter svært ulike, men felles er arven fra faren: Den intense kjærligheten til musikk og behovet for musikalsk og kunstnerisk utfoldelse.

Vi følger brødrene, deres omgangskrets, musikken, arbeidet og ulike utfordringer og problemer over store deler av deres voksne liv. Moritz, den eldste, er sjømann og spillemann (ikke musiker, og det gjøres det et poeng ut av i teksten). Sirius, den mellomste, tjener til livets opphold som malermester Mac Betts assistent. I tillegg utfolder han seg som dikter og lærer igjennom romanen, og er naturligvis også med på brødrenes musikalske sprell. Den yngste, Kornelius, jobber som setter i lokalavisa Budstikken, men er mest opptatt av å finne en gammel skatt. Også han spiller opp til dans når det er forventa, og komponerer gjerne egne verk. Rundt seg har brødrene en mangfoldig og nokså snodig vennekrets, befolka av særegenheter som Ura på Hellen, Krabbekongen, gamle Boman, Kornelia, Ole Brandy, Svarte-Mira, magister Mortensen med flere. Det er tett mellom originalene! Men minst like viktig som bokas mange bipersoner er havet og naturen, været og de ulike årstidene som hele tida puster og er og gir skrinne livsbetingelser for folket som lever der ute i havgapet.

Og det kunne ha vært en rein idyll, tidvis innhylla i tåke og regn og bølgeskum, bare, hadde det ikke vært for sparebankbestyrer Ankersen, som gjør livet surt for alle, og særlig alle som tar seg en pjolter. Han preker avhold og gudsord om hverandre, har brutt med kirka og skapt seg en egen liten menighet, der herr og fru Nillegaard er blant hans mest trofaste tilhengere. Ankersen er karismatisk, men svært farlig, da han til stadighet vrir og vender på det andre sier, slik at de til slutt ikke veit hva som er opp og ned. Han vil refse, straffe, rense og frelse, og bruker sine talegaver hver gang han får sjansen. Som oftest er det til ingen nytte, slik som når han snakker med Ura på Hellen, men brått får han gjennomslagskraft likevel, og da kjører han på, ubarmhjertig og maktsjuk som han er. Og i kjølvannet ligger mangt et menneske -.

Som om ikke denne Ankersen er nok, blir alt verre når en ny mann ankommer byen. Han gir seg ut for å være Ankersens bortkomne og fortapte sønn, som nå endelig har vendt hjem. Om han er Ankersens sønn eller ikke sås det tvil om, det eneste som er opplest og vedtatt som en sannhet, er hvem som er sønnens mor. Men hun snakker ikke, og da får ikke folk vite noe sikkert. Dessuten er det en reell fare for at denne sønnen med det velklingende navnet Matte-Gok ikke er den han gir seg ut for å være i det hele tatt! Men at han driver med noe skummelt, det er sikkert og visst. Og det går svært hardt utover brødrene Isaksen og andre beboere i det store hybelhuset Bastillen. Da hjelper det lite å ha komponert nesten en hel symfoni i hodet. Men at musikken er en trøst, en virkelighetsflukt, en måte å kommunisere på, et fristed, et behov, rett og slett helt nødvendig; det kommer godt fram. 

Det musikalske temaet gjenspeiles også i romanens komposisjon. Den fæeøyske forfatteren Andreas William Heinesen (1900-1991), bedre kjent som kun William Heinesen, har valgt å komponere sin mest kjente roman, De fortapte spillemenn (1950, på norsk ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1957) som et musikkstykke. Boka går over fire satser, der brødrenes bryllup er sentrale i hver sin sats, og der handlinga kretser rundt det som skal skje, skjer eller har skjedd. I tillegg er teksten utforma som en kollektivroman, der mange historier fortelles og mange stemmer høres, nesten som i et orkester. Ganske ofte skildres ulike hendelser fra forskjellige fokaliseringsinstanser, slik at leseren stadig får nye toner. Men med i hver sats følger også ei ulykke, slik at det alltid er en dissonans - et skår i gleden. 

Bildekilde: Boktanker

Denne dualiteten er så utrolig godt gjennomført på hver eneste side av romanen. Livet i Tórshavn er sorg og glede, latter og tårer, tvil og tro om hverandre. Brødrene prøver og feiler, våger og feiger ut, vinner og taper. Det de ser for seg, ender opp med å bli det motsatte. Skattejakta til Kornelius, for eksempel, eller bryllupet til Sirius. Sjeldent har vel han følt seg mer aleine -. Og det fremste eksempelet er kanskje magister Mortensen, som har usedvanlig usle kår. Men han har lært seg å leve med det, og han jobber med ei større avhandling som gir han djup intellektuell tilfredsstillelse. Med ei større pengegave ødelegges hele balansen i hans verden, og han begynner å tvile på seg sjøl, intensjonene sine, avhandlinga, tankene, følelsene. Til slutt blir fortvilelsen så stor at han ikke klarer å velge noe som helst. Men er det bedre å være Ole Brandy? Glad i en viss drikk, som tilnavnet forteller, hardtslående og kontant i ord og gjerning. Ingen større tvil, få sorger, men heller ingen store gleder. Det får oss som leser til å reflektere over hvor heldige vi er, som har alt.

Allerede i tittelen ligger det ei formulering om at det ikke nødvendigvis går så bra med brødrene Isaksen. De er tross alt fortapte! Men på hvilken måte? I følge Ankersen er de helt elendige, hele hurven, men hans ekstreme synspunkter preller av. Det er altså ei utvikling i boka som gjør at brødrene fortapes, og da ikke bare religiøst. Og til denne personutviklinga knyttes både ytre og indre spenning, komedie og tragedie. Heinesen skriver varmt om disse brødrene, og sjøl om teksten kan være både morsom og satirisk, så er det aldri snakk om å drite ut menneskene i boka. Forfatteren innehar ei djup respekt for dem alle, sjøl om de er aldri så lavt på den sosiale rangstigen. Og denne sympatien smitter over på leseren. Samtidig mistes aldri det realistiske, og det legges aldri skjul på at menneskene har det både vanskelig og vondt. 

De fortapte spillemenn er både ei folkelivsskildring og en kunsterroman, som drives framover av flere spenningsskapende konflikter. I et svært variert språk møter vi drømmere og småkjeltringer, den enkle smeddattera og den hissige smeden - som har noen kraftuttrykk og fyndord jeg aldri har lest før - udugelige embetsfolk, jordmora som taler i tunger, utro menn og kvinner som rømmer. Vi møter de tre brødrene Isaksen, som klorer seg fast i en avkrok i verden og som holder ut alt som sendes deres vei ved hjelp av musikk.

Celestine

Bilete: Samlaget

Noko av det beste med dei årelege Mammutsala, er å finne fram til heilt nye bøker. Det er mest som å gå på skattejakt! Eg finn alt mogleg, kvart år. Bøker eg har gløymt, bøker eg har gleda meg til, men ikkje fått tak i, bøker eg har kjøpt og gjeve som gåve og seinare angra på at eg har gjeve bort, bøker eg har lese, men som eg berre må eige, og ikkje minst bøker eg ikkje visste fanst. Som denne vesle romanen, Celestine (2015, på norsk i 2017) av danske Olga Ravn (f. 1986).

Romanen har på mange måtar to delar som er veve saman. Det er vanskeleg å samanfatte det kronologiske innhaldet grunna komposisjon og struktur. Ravn hoppar att og fram mellom dei to delane, og ho trekkjer dei også saman, slik at dei vert vanskelege å skilje frå kvarandre att. Men det er litt av poenget, noko som eg vil kome attende til under. Attmed går Ravn attende i tid når eg-personen reflekterar over eige liv, og om lag halvvegs går ho eitt år fram i tid, slik at det til saman er mange tidsplan å halde styr på. Men ikkje for mange!

I notida vert me kjende med eg-personen i boka, ei ung kvinne som har stansa opp og ikkje kjem vidare i livet. Det er sommar. Ho bur saman med kjærasten Kim, men når han kvar natt søv timane sine under lakena, er ho vaken. Søvnen er eit lite dyr, så vanskeleg å fanga, skriv Ravn. Eg-personen i boka lyttar. Ho tenkjer. Ho spring frå det eine til det andre i tankane, som om ho freistar å gripe noko, hugse noko. Kim søv.

Hausten kjem. Kim er verte deprimert, og ho byrjar i ny jobb som lærar på ein internatskule. Ho flyttar frå Kim, og får eit rom på skulen, nett som elevane. Skulen er gamal og stor, med lange gangar, fleire etasjar, bakdørar og trapper, eit lite bibliotek og eit løynd loft. Elevane vrimlar kring kvarandre, dei snik, dei ler, dei kyssar, dei skjular sprit mellom bøkene og er nett slik elevar skal vere. Ho får ikkje sove.

Den andre delen av boka handlar om ei ung jente, nett som ho me les om. Eg-personen gjev ho namnet Celestine. Ho er utruleg fascinert av lagnaden til Celestine, og ho delvis fortel, diktar og gjennomlever kva som er hendt med Celestine. I følgje ei historie frå mellomalderen vert Celestine gravlagd medan ho framleis er i live - ho vert mura inne i ein vegg av foreldra sine. Der inne døydde ho. Der inne gjev Ravn ho liv på ny. Som eit spøkjelse kjem ho ut, ho følgjer eg-personen rundt til dei er meir eitt enn to. Forteljinga om Celestine trekkjast opp og inn i forteljinga til eg-personen, vert fortalt parallelt med historia frå notida og vert eit slags omdreiingspunkt.

Celestine er ein realistisk roman med litt gotisk mystikk, slik det ofte vert når me skal møte "våre indre demoner", eller her, spøkjelse. Og nett dette oppfattar eg er kjerna i boka. Eg-personen kjem ikkje vidare i sitt eige svevnlause liv av di ho strevar. Ho leitar etter ein identitet, søkjer etter ei historie og har ei trong til å erobre sitt eige eg. Men då må ho hugse, sjå og møte det vonde i eiga fortid. Ho stør seg på smerta til Celestine, til å måtte døy inni ein vegg, og lever hennar lagnad som spøkjelse om nettene, der ho driv rundt på skulen iført ein kvit kjole.

Celestine er ei særs original bok, med eit utruleg uvanleg og imponerande språk. Eg har aldri lese om ei ung kvinne som har tenkt slike tankar, som har hatt eit slikt rått og poetisk språk, som har vore morosam og mørk, desperat og redd på same tid. Ravn nyttar spesielle bilete, til dømes: På restauranten sin terrasse flagra nokre dukar opp frå borda som store skadelege blomar. (s. 9). Eg vaknar i sommaren sin klåre munn. Augo mine er dekte av slimhinnene hans. Morgonen er gamal. (s. 14) I søvnløysa bur det ein turr og stram rus som huda om vinteren. (s. 15) Syrinen blømer som ein far slår dotter si. (s. 20)

Setningane er ofte korte, harde, og trykkjer seg inn i lesaren. Tonen er usentimental og direkte, mange gonger humoristisk. Desse avsnitta vert brote opp av lengre, forteljande og meir skildrande parti. Dynamikken speglar eg-personen, som også bryter opp og fortel, mest mot si vilje, om seg sjølve. Som borar seg inn i sitt eige indre, sjølv om redsla er ei gammal kvinne som kryp i hop på loftet. Til saman er det 33 kapittel. Alle er korte, og alle gjev lesaren ein inngong, eit perspektiv på eg-personen. Celestine er ei underleg lita bok, med overskot, mange lag, lause trådar, skugge og mørker, men som mest av alt gjev lesaren lyst til å lese ho på ny, med ein gong. Framifrå omsett av Inger Bråtveit (f. 1978).

Mordet på Halland

Bilete: Bokelskere

Attende til Danmark med ein liten og forvirrande roman der forfattarinna Bess førar ordet. Men er ho eigentleg til å lite på?

Det er tidleg på morgonen. Bess har skrive heile natta og har lege seg på sofaen for å ikkje vekke mannen sin, Halland, som går tidleg på arbeid. Ho søv tungt. Plutseleg vaknar ho av ein høg, brå lyd. Ho skjønar ikkje kva det er, men trur det kan vere døra som slo i etter Halland. Ho står opp og steller seg. Men når ho finn tinga til Halland i gangen, og ikkje noko Halland i huset, vert ho uroleg. Kvar er han? Kvar har han gått?

Ho opnar utdøra. Nede på toget er det kaos. Folk stimlar til, nokre skrik, det er berre uro. Kva kan ha hend så tidleg? Ein mann ropar til ho, skrikhan seier at ho har drepe Halland. Ho skjøner ikkje kva han meiner, banar seg veg og spring mot torget og folkemengda der nede. Berre for å sjå Halland. Liggjande. Skoten.

Men kva har eigentleg hendt? Kven har skote Halland? Og kvifor? Det dukkar opp ei gravid ung kvinne, som har hatt Halland buande hjå seg. Alle dei nettene når Bess trudde han var på arbeid, på hotell! Så var han med ho! Dottera til Bess, som ho ikkje har sett på fleire år, kjem også. Og eksmannen hennar. Kva vil dei tre med ho, med Halland? Kvifor kan ho ikkje verte åleine med sorga?

Rommet til Halland oppe på loftet er så ordna. Først kan ho ikkje sjå at det er mykje som vantar. Men både papir og pc er borte. Mobiltelefonen hans med. Bess leitar, usikker på om ho har løyve til å sjå på tinga til Halland, leite i dei, grave, smuglese. Det kjennest ikkje rett. Men i ein skuffe finn ho nyklar ho aldri har sett før. Og som ikkje det var nok, kjem det meldingar til ho med. Frå Halland sin telefon.

Mordet på Halland fokuserer på Bess og kjenslene hennar etter at Halland heilt plutseleg vert drepen. Bess strevar med å forstå kva som er hendt, ho er sint, ho er fortvilt, ho vert småsprø og ho strevar med å leve med den brå einsemda. Dei skulle jo verte gamle i lag! Sjølv om han var ein del eldre enn ho, var det no dei skulle leve i lag og gjere alt dei ikkje hadde gjort. Han skulle snart slutte å arbeide. Innimellom notida og dei kaotiske og verkelege kjenslene, fortel Bess i brotstykke om fortida. I dei direkte dialogane kjem meir informasjon om livet til Halland og Bess, om røynda deira, huset, om tilhøvet deira, om dotter til Bess, eksmannen hennar, om forfattarskapen. Like fullt er det mykje som vantar, og me som les vert sitjande å pusle i hop det vesle me veit.

Boka har eit krimplot, men er ikkje ein rein krim. Og samstundes som romanen er full av kjensler, er ho også spanande. Bess pratar med politiet, som gjer det dei kan for å nøste i saka, men Bess undersøkjer litt sjølv med. Ho er ei handlekrafig og modig dame, men kjenslekaoset og ein sterk bakrus kastar lange skuggar over kva som har hendt. Og kvar er naboen? Og kven er denne gjesten? Det syner seg at Halland var ein litt annan mann enn ho trudde. Eller, han var meir enn berre mannen hennar. Han var ein venn, nabo, kollega og slektning med, og då var han ein annleis Halland. Men var han utru? Hadde han eit heilt liv utan ho? Skulle han reise ifrå ho?

Pia Juul (f. 1962) maktar å balansere mellom sorg og løye, alvor og underhaldning, krim og kjensler. Ho vekslar mellom korte og lange setningar, somme stunder noko hakkete, med ein eigen flyt og rytme som ein raskt kjem inn i. Lesaren får spenning på fleire nivå og boka er ei gåte ein freistar å løyse. Eg skulle nok ønskje at bittelitt meir vert gjort tydeleg mot slutten, men for all del, romanen fungerer fint nett som ho er. Og eg har funne ein ny dansk forfattar å følgje med på. Fint omsett av Brit Bildøen (f. 1962). 

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere

Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.

Biografi: Amalie Skram

Bildekilde: www.nb.no

Store deler av oktober gikk med til å lese biografien om Amalie Skram. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill, der temaet var å lese om 1001-forfattere. Amalie Skram (1846-1905) er naturligvis med på den norske varianten av lista. Og sannelig var det ikke på tide med litt biografilesing: Jeg kjøpte boka på salg i Ørsta i april 2005.

Biografien det gjelder er naturligvis Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, først utgitt på Gyldendal i 1992. Biografen er ingen ringere enn forfatter Liv Køltzow (f. 1945), som allerede i 1992 hadde mer enn tjue års fartstid fra yrket. Og denne boka står virkelig ikke tilbake for noe annet som hun har skrevet. Med varme og klokskap, modig innlevelse og ettertenksomme kommentarer, skildrer hun denne ungjenta som fødes i 1846, som vokser opp i Bergen og som siden skal farte verden rundt. Stadig tenkende, følende, i prosess, på vei mot det å bli forfatter. Med stor nøyaktighet bretter Køltzow til side ett og ett lag av Amalie Skrams person, til hun står der, levende og sterk, mørk og lidenskapelig, klar for å møte livet med egen penn. Og det er dit vi følger henne, men ikke lenger.

Veien dit er ufattelig lang. Og noen ganger kan en lure på om det kommer til å gå slik vi veit det går, for det virker ikke sånn. Hadde det ikke vært for den rike litteraturarven hun har etterlatt seg, ville jeg tenkt at dette ikke var mulig. Og lenge var det nok heller ikke reelt for Amalie sjøl. Amalie? Fødenavnet hennes er Berthe. Berthe Amalie Alver. Hun blir født i august, og er en av de heldige. Hun vokser nemlig opp, hun er sterk. Liv Køltzow plasserer henne godt i familien, i slekta, i tida og i byen hun vokser opp i. Hun tegner et bilde av et Bergen i voldsom utvikling, med den gamle og den nye tid om hverandre. At vesle Malla, som hun kalles, seinere skal bli avgjørende for den nye tid, var det ingen som visste.

Foreldrene har mer enn nok med sitt. Med å styre hus og forretninger, med Malla og brødrene hennes, med barna som fødes og ikke vokser opp. Køltzow skriver det ikke, men jeg tenker at det er et tungt, trist hus å bo i. Kanskje det er derfor Malla elsker å streife gatelangs. Hun følger etter brødrene sine, hun iakttar drukkenboltene, hun studerer gatesmug, været, fiskehandlerne, skipene. Hun går på skole også, en pikeskole, og lærer lett. Slik går barndommen, langsomt, som den alltid går. Og Malla blir søtten år og står konfirmant og er ikke lenger et barn. Like etter inntreffer katastrofen. Katastrofen som presser Malla inn i voksenlivet, inn i rolla som Amalie.

Kort oppsummert er det slik: Pappaen til Malla slås konkurs. Han har lånt for mye over for lang tid. Nå er det ingenting igjen, og forretningene går dunken. Han drar fra familien sin, han er vel vitende om hvor han skal, de tror han snart kommer hjem igjen. Med alt han har å leve for i sekken, setter han nesa mot Amerika, det lovende landet, og lar kone og barn rydde opp det økonomiske uføret. De må selge alt for å komme kreditorene i møte. De har ingenting å leve for. Hvordan skal de klare seg?

Inn på banen kommer skipskapteinen Bernt Ulrik August Müller (1837-1898). En reddende engel? Snarere det motsatte, skal tida vise. Men ekteskapstilbudet hans er ikke til å kimse av. Hun er nylig degradert, som datter av en fallitt. Det er så skammelig at det knapt kan sies høyt. Alle snakker om det likevel. Glor. Hvisker. Peker. Det er heldig at hun i det hele tatt får et seriøst tilbud. Vakre, omsverma Malla, som før har hatt nok av friere, har nå ingen. Kan hende er dette eneste mulighet! Et ekteskap, dette ekteskapet, kan redde Malla, redde familien, redde alle. Han er rik og tjener godt, og kommer fra en bemidla familie. Om han kjøper Malla, kan de alle leve på hans milde gaver. Tja, det er i alle fall slik mora ser det for seg. Hun har nok med barn og hus og vil helst slippe å arbeide sjøl.

Hvorvidt ekteskapet er frivillig og i hvor stor grad unge Malla presses av familien, vites ikke. Det vi veit er at hun er ung, atten år, og at han er tjuesju. Som bemidla verdensmann på de sju hav og dertil horehus har han all verdens erfaringer. Malla, som kun har farta rundt i Bergens smau og gater og vært vakker, har ingen erfaringer. Ikke får hun tips, råd, varsler eller instruksjoner av mora heller, noe hun opplever som et djupt, vondt svik. Hun sendes til ulvene, uten å vite om det sjøl. I alle fall om romanen Forrådt skal gis noe vekt, og det er vanskelig å se bort ifra den, tett, nær og stram som den er. Og så uhyre presis -.

Det går rett vest. Ikke med ekteskapet, i alle fall ikke sånn i første omgang. Men den nygifte, nå hetende Amalie Müller, har ikke noe annet valg enn å være med sin nyslåtte ektemann på handelsreise. Først går turen til London, der de må vente på skipet og lossinga, deretter til Karibien. De er borte i ni måneder. Hun er fullstendig uten vern, kun overlatt til kaptein August og mannskapet. 

En har grunn til å tro at Amalie og August blei bedre kjent i denne perioden. Både hennes seinere brev, bøker og mannskapets beretninger vitner om et ekteskap som allerede er i oppløsning. Køltzows teori, med rot i Forrådt, er at Amalie presser på for å få vite om ektemannens tidligere synder. Hun tvinger han til å utlevere alt han har gjort, særlig av seksuell art. Hun tvinger han også til å ta henne med inn i dårlige strøk og på bordeller. Det er som om hun har en hunger etter å se, oppleve, føle. Er det fordi hun allerede er blitt helt kald? 

I Forrådt er det mannen som til slutt får et sammenbrudd. Slutten er åpen. Tar han sitt eget liv, eller ikke? Om dette kan ha skjedd i virkeligheten også, er forsåvidt ikke så interessant. Det som er interessant er det som skjer med Amalie. Hun får et sammenbrudd, hun har to hoder, sier hun, og hun har det helt grusomt. Hva det er - angst, vrangforestillinger, nerver, psykose, sjokk - det er vanskelig å si. Men i mange døgn er hun helt utafor, og hun trenger tilsyn av lege. 

Køltzow spør: Er det ektemannens avsløringer og innrømmelser som får henne til å reagere slik? Datidas store skrekk, særlig i de borgerlige kretser, var syfilis - den antatt arvelige og visselig seksuelt overførbare sjukdommen. Mange menn var smitta og fikk derfor ikke lov til å gifte seg, men fikk så papir på at de var friske og kunne gifte seg likevel. Å ha papir på at en kunne gifte seg, var uansett ikke regna som et godt tegn. Gjaldt dette August Müller? De tre hovedfasene av syfilis var nok ikke allmennkunnskap helt enda, og resultatet var at mange menn uvitende smitta koner og elskerinner. At dette var noe folk var opptatt av, gjenspeiles i litteraturen. Både Henrik Ibsen og Alexander L. Kielland tematiserer syfilis i henholdsvis Gengangere og Arbeidsfolk, begge fra 1881. Amalie tematiserer sjukdommen i Constance Ring fra 1885.

Men enda er vi på 1860-tallet. Amalie Müller frykta sjukdommen. Mer enn noe annet, kanskje. I alle fall da hun blei gravid, først med en sønn (1866), så med en til (1868). Køltzow skriver at hun ofte er bekymra for sønnene sine. Hun skriver om dem, tenker, undres. Er de normale? Har de arva noe - litt for mye - fra faren? Har hun noe å frykte? 

Det blir bare spekulasjoner. Det som ikke er spekulasjoner, er det som skjer i ekteskapet. Først utenlandsreisene, igjen. Barna er med. Amalie har satt sjøbein for godt og huskes som en solid matros som hjalp til i det verste uvær: Hun stod støtt på dekk og tok sin del av sjauinga. De kommer hjem i 1871, etter to år. Deretter følger en periode i Bergen. Amalie får nye venner, hun radikaliseres, hun forsøker seg med små skriverier, som skuespiller, hun er med i en krets rundt Bergens Tidende og etter hvert kommer hennes første bokanmeldelse. Det er år som er viktige for Amalies utvikling som kunster og kvinne. I 1876 flytter de ut på Askøy. August legger opp som kaptein, familien og det gode liv skal dyrkes. Amalie har ikke sansen for det og vantrives.

Akkurat hva som gjør at hun vantrives, eller på hvilken måte, veit vi ikke noe særlig om. Vi veit heller ikke hvordan ekteskapet deres utvikler seg videre på det private plan. Vi kjenner ikke til hans temperament, kun hennes. Vi veit ikke om han terroriserer og truer, herser, kuer, krever, slår, voldtar og denger, eller om han bare stenger henne ute og er fornøyd med å ha nattlige besøk hos piken på kammerset. Men vi veit alt som skjer etterpå. Men akkurat da, akkurat det som skjer når Amalie ikke finner noen utvei, ikke noen annen utvei enn skilsmisse, og at hun en kveld kvinner seg opp og sier ifra til August, det som skjer da, den natta, som sender Amalie rett ut i et nytt sammenbrudd, det er uten tvil noe skummelt. Hun er livredd August og skriker når han kommer nær -.

I mange dager er det kun legen som får pleie henne. Hun trenger morfin, opiater, hjelp til å sove, hvile. Hun er i en tom kaostilstand når hun ikke er livredd og skrikende, hun drømmer stygt eller ikke i det hele tatt, hun er utslitt, mager, storøyd og underlig nærværende. Eller ikke: Hun husker ikke at hun har barn, før hun plutselig kommer på at hun har to. Legen tar notater for hver dag, doseringer, dagsform, mat, hvile, anfall. Han anbefaler et opphold på Gaustad asyl. Amalie takker ja. August sier seg villig til å betale. Hun legges inn i desember 1877, og blir på Gaustad i omtrent to måneder. Separasjonen er endelig, og skilsmissen er et faktum i 1882.

Ett uønska ekteskap mindre. Jeg ser for meg at Amalie er uendelig letta, men samtidig alvorlig bekymra. For hvordan skal det gå med henne og barna nå? Å være ei skilt kvinne er det samme som å stå utafor samfunnet. Hun har ingen rettigheter, ingen penger, ikke noe husvære, hun får ikke jobb, ikke venner. Hun er totalt utestengt. Hadde det ikke vært for brødrene hennes, ville hun trolig ikke klart seg. Men hun klarer seg. Åra som følger er en eneste lang kamp. Amalie utkjemper til stadighet små slag, men fordi hun kan fokusere på seg sjøl, dyrke seg sjøl og sitt, skjerpe kunnskapen, viljen, evnen, seirer hun også. 

Slik kommer hun stadig nærmere og nærmere litteraturen. Hun skriver først litt, så en del, mest om litteratur, anmeldelser, omtaler. Hun deltar i debatter. Hun leser enormt mye og lar seg påvirke. Hun dyrker impulsene hun får, hun lever lenge på dem. Hun er en ivrig brevveksler, blant annet med Alexander L. Kielland (1849-1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Hun lærer trolig meget av dem begge. Hun kvesser vidd og klokskap og pennespiss overalt hvor hun kan. Gjennom bekjentskapet med den danske forfatteren Erik Skram (1847-1923) fra august 1882, våkner også en annen side av Amalie. En side av henne som har vært død sida bryllupsnatta med August. Gjennom kjærligheten blomstrer Amalie og blir klar, for Erik, ekteskapet og forfatterskapet.

Biografien om Amalie er klok og raus. Køltzow observerer, skildrer og tolker tekst, hun skriver oss inn i situasjonene og problemstillingene, slik at vi deltar like mye i dagliglivet og familiefeidene som i utviklinga mot det å bli kunstner. Køltzow lar det gå langsomt, slik det unektelig gikk, og hun lar både ideer og detaljer virke inn på Amalie, den følsomme, sårbare og mottakelige Amalie, som gjemmer seg under et kaldt og utilgjengelig ytre. En engel, kalles hun, som oppfører seg som en aseksuell, og hun sjarmerer mang en mann med sitt vesen. Lite visste de, at hun bare ville lære -.

For det er det hun vil. Skrive. Få det til. Publisere. Bli lest! Gjøre som Brandes roper høyt om, sette problemer under debatt. Og er det noe Amalie ikke er redd for, så er det å sette problemer under debatt. Allerede fra debutteksten hennes blir det klart at vi har å gjøre med en svært stilbevisst, modig og sterk naturalistisk forteller. Liv Køltzow får virkelig fram alle valørene i Amalie, tvilen hennes, angsten, bestemtheten, målet, i skrivekunsten og i privatlivet.

Den unge Amalie Skram er en bragd av ei bok! Jeg har aldri lest maken til biografi - så ryddig, strukturert, kunnskapsrik, balansert, presis, interessant! Den er et kjempemessig verk, detaljert, stemningsfull, fokusert. Vi følger veien, kunstnerveien, og Køltzow har djup innsikt i ei kunstnerkvinnes dilemmaer. Hun skriver utifra et ønske om å forstå, og det er så fint og respektfullt gjort. Nærheten hun bringer inn i biografien er rørende, hun byr på seg sjøl og på Amalie, Køltzows Amalie, kvinna som blir kunstner. 

Skjebneanekdoter

Bildekilde: Bokelskere

I store deler av mars, april og mai har jeg bare smålest. Jeg har ikke hatt tid eller konsentrasjon nok til å lese en lang roman, men det er aldri et alternativ å ikke lese! Derfor har det hittil blitt hele tre bøker med ulike former for kortere tekster. Den første boka var novellesamlinga Historien om Fru Berg. Den andre var bind to av Flatøybok, som inneholder tåtter fra middelalderen, og som jeg fortsatt holder på med. Bok nummer tre var Skjebneanekdoter av Karen Blixen (1885-1962), ei samling fortellinger fra 1958.

Og det er den siste boka det skal handle om her. De som kjenner Karen Christentze Dinesen sine verker, veit at det er en gotisk, romantisk og delvis fantastisk verden en trer inn i - ekskludert memoarromanen Den afrikanske farm fra 1937. Karen Blixen, som debuterte med egen bok under pseudonymet Isak Dinesen i 1935, er opptatt av skjebnens lunefulle veier, mennesker i konflikt med seg sjøl, usedvanlige reiser, uvanlige opplevelser, kjærlighet og død. Hun komprimerer tematikken og skriver den fram under høyst ulike geografiske omstendigheter, og forteller videre til leseren med konsentrasjon og dybde.

I Skjebneanekdoter får vi være med rundt i verden, til så forskjellige steder som Berlevåg og Frankrike, Kristiansand, Persia, Kanton og Danmark. De fleste historiene er lagt tilbake i tid fra skrivetidspunktet, noen et par generasjoner, andre omtrent hundre år. Derfor er det tidvis svært stor avstand mellom min lesende nåtid og fortellingas nåtid. Med "Babettes gjestebud", for eksempel, skiller det om lag hundre og femti år. Det er mye sjøfart, vær og vind, som seg hør og bør: Det var slik en kom seg rundt gjennom store deler av 1800-tallet, og da Blixen stort sett holder seg i kystlandskapet, er det ikke å undres over at vær og hav preger både folk og tekst.

Skjebneanekdoter inneholder fem fortellinger av svært varierende lengde. Den korteste, "Ringen", er bare på ti sider. De to lengste er på mer enn seksti sider hver. Kombinert med et langsomt tempo med lite ytre, handlingsdrevet spenning, betraktende, nesten slepende setninger, betydelige miljøskildringer, nødvendig bakgrunnshistorie for flere personer etter hvert som de introduseres og mange oppstykkende fortellergrep, som repetisjon, rammer og formler, settes en raskt i en gammelmodig stemning, og det føles som en lytter mer enn en leser. Det tar tid å lese sjøl de korteste tekstene, sjøl om omgivelsene er aldri så eksotiske og forlokkende. Fortellingene er komprimerte, fylt med symbolikk, samtidige referanser og intertekstualitet. Og de er lada med et uvisse - hvortil vil denne fortellinga ta oss med? Om en ikke setter ned tempoet og lar teksten ta den tida den trenger til å skape klangbunn i en, risikerer en å kaste vekk fine leseropplevelser bare fordi en kjeder seg de første, uvant omstendelige minuttene.

Den første teksten heter "Dykkeren" og er kanskje den som er mest eksotisk og annerledes. Her møter vi et velkjent komposisjonsprinsipp, med en fortelling inni fortellinga. Temaet for teksten er djupt menneskelig, nemlig identitet, kjærlighet og tro, men det utforskes i grenselandet av hva mennesker kan gjøre. Blixen trekker tidlig inn fantastiske elementer, slik at fortellinga får et eventyrlig preg. Teksten minner derfor både om Tusen og én natt og Salman Rushdie.

Deretter følger den velkjente fortellinga "Babettes gjestebud", som kanskje er Blixens mest leste tekst. Den tar plass i Berlevåg, der to eldre, religiøse søstre har en fransk flyktning - tilfeldigvis gourmetkokk - som kjøkkenpike. Når Babette så vinner en stor gevinst i det franske lotteriet, bruker hun hele premien på et riktig festmåltid for de eldre damer og deres kompanjonger. Jeg leste teksten for første gang da jeg var i tenåra, og skjønte ikke stort av den da, for ytre sett er det jo bare en masse spising og drikking og noe greier med en død prest. Derfor grua jeg meg litt nå, usikker på om jeg kom til å få tak i essensen denne gangen, men det var med rørt glede jeg leste den sørgmodige sistescenen, der Babette sammenligner sin vingeklipte kokkepiketilværelse med kunstneren som ikke får yte sitt maksimale, men som stadig holdes nede på "nest best". Bittersøt sannhet og stor livsvisdom servert med stoisk fortellerro, et overraskende snøvær og forloren skilpaddesuppe.

Tekst nummer tre er "Stormer". Her åpner det med en eldre mann som ønsker å samle sammen en teatertrupp slik at han kan sette opp et stykke av William Shakespeare (og det er Stormen, naturligvis, som Blixens tittel igjen spiller på). Det blir derfor mye teaterfaglig snakk i begynnelsen, noe som passa fint for meg, sia jeg nylig hadde lest Goetheboka Wilhelm Meisters læreår, som nettopp handler om en teatertrupp. Men da jeg ikke har lest Stormen, var jeg ikke helt med i sitatpassasjene. Langs sørspissen av norskekysten kommer besetninga ut for et stygt uvær (storm igjen), men de klarer seg. Dette fører til at tekstens kvinnelige hovedperson sendes inn i en annen verden sosialt og mentalt (en indre storm), og med det tar teksten en helt annen retning (tekststorm). Fortellinga framstår som noe uferdig fordi den slutter litt brått - som stillheten etter en storm.

"Den udødelige historie" hadde jeg stor sans for. Det er en tekst der Blixen virkelig får vist fram at hun er en forfatter med sans for en god historie. Her finner vi en interessant komposisjon, langsomt forskyvede repetisjoner, humor, doble betydninger, overraskende vendinger i handlinga, spenning på flere nivåer, elegante tidshopp som sys sammen, samt det eksotiske elementet ved at det hele er lagt til Kanton. Teknisk sett er teksten altså svært god, men som leser er jeg like fullt bittelitt skuffa, igjen på grunn av slutten, som her ikke er brå, men heller litt for svevende og mangetydig.

Samlinga avsluttes med "Ringen", som med sine presise skildringer av et ungt, nygift og uskyldig par setter an en idyllisk tone. I løpet av få sider snur Blixen stemninga gradvis, nesten umerkelig, til det hele når sitt grøssende høydepunkt i en lysning i skogen. Det magiske ved teksten er at det skjer svært lite ytre sett, men veldig mye i den kvinnelige hovedpersonens indre. Og tanken på hva som kunne skjedd -. Tilfeldighetene vil ha det til at hun erkjenner at ikke alt er så uskyldig likevel, men både kjærlighet, ung alder, mangel på erfaringer og naivitet gjør blind. Er det egentlig til det beste?

Noe oppsummerende er inntrykket av fortellingene godt, men det tar tid å komme i gang på grunn av språk, stemning og skildringer, som er langsomme i forhold til det multimediale tempoet vi holder i dag. Når Blixen klarer å inkludere det fantastiske i fortellingene som om det var helt dagligdags, blir det veldig bra. Avslutningene er mindre gode, hovedsaklig fordi de er litt for uavklarte i forhold til leserforventningene. Tekstene har videre et befriende fravær av alle former for modernitet og modernisme, inkludert den jagende teknologien. Her handler det om menneskelivet. Oversettelsen til Inger Hagerup framstår som naturlig og nær det opphavlige.

Karen Blixen kalte seg en "storyteller", og på mange måter har hun rett i det. Å sette i gang med en av hennes tekster, er som å gå inn i et rom der en fremmed tar all oppmerksomhet fra et lite publikum. En må snike seg inn, ikke skrape med stoler eller knirke med våt gummisåle mot blankt linoleumsgulv, ikke romstere i veska, knotte på mobilen eller krisle med dropspapir, bare sette seg ned og lytte. Virkelig lytte. Dette gjenspeiles også i tekstene, som for det meste drives framover av nettopp "telling", og ikke ved at Blixen viser fram ("showing") hvorfor karakterene handler som de gjør. Det meste er oppe i dagen, det som ligger mellom linjene, er skjebnens lunefulle leik med menneskene. 

Alfabet

Bildekilde: Bergen bibliotek

Diktsamlinga Alfabet fra 1981 er et imponerende stramt og språklig mangslungent verk. Men ideen bak er ganske enkel. Den danske modernisten Inger Christensen (1935-2009) baserer seg på den italienske middelaldermatematikeren Leonardo Fibonaccis (1170-1250) tallrekke, der hvert enkelt tall er summen av de to foregående i rekka. Hun har skrevet ett dikt på ei linje som begynner på A, bokstaven B har fått to linjer, C har tre linjer, bokstaven D fem, E har fått åtte linjer, F tretten, G har tjueen linjer, mens H har trettifire, I har femtifem linjer, bokstaven J åttini, K har hundre og førtifire, L to hundre og trettitre, M har fått tre hundre og søttisju linjer og verkets siste bokstav, N, som i matematikken står for "uendelighet", skulle hatt hele seks hundre og ti verslinjer, men blir avslutta før det. Dette høres sikkert svært omfattende ut, men diktsamlinga er bare på like over seksti sider. Men innholdsmessig er den enorm.

Det første diktet er som følger: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes. Og allerede her tangerer Christensen kjerna i diktet, nemlig at naturen fins. Den ER, intet mindre, og da skal ikke vi late som om den ikke er, som om vi er de eneste som lever på jorda, som om vi er eneherskere. Disse aprikostrærne følger oss igjennom store deler av diktsamlinga, de dukker opp jevnlig som et tema i et musikkstykke. Opp mot de nydelige, blomstrende og velduftende aprikostrærne, setter Christensen noe annet på a:

atombomben finnes

Hiroshima, Nagasaki

Hiroshima den 6.

august 1945

Nagasaki den 9.

august 1945

140 000 døde og

sårede i Hiroshima

ca. 60 000 døde og

sårede i Nagasaki

tall som står stille

et sted i en fjern

alminnelig sommer

siden dengang er de sårede

døde, først mange, de

fleste, så færre, men

alle; til slutt

de såredes barn,

dødfødte, døende,

mange, til stadighet

noen, omsider de

siste, jeg står på

kjøkkenet og skreller

poteter; vannkranen

renner og overdøver

nesten barna

ute i gården;

barna roper og

overdøver nesten

fuglene ute i

trærne; fuglene

synger og overdøver

nesten bladenes

hviskning i vinden;

bladene hvisker

og overdøver nesten

med sin stillhet himmelen,

himmelen som lyser,

og lyset som nesten

siden dengang har lignet

atombombens ild

litt

Grellere kontrast skal en leite lenge etter, et tre som vokser, dufter og bærer frukt, mot et kjernefysisk masseødeleggelsesvåpen med katastrofale ettervirkninger. I diktet over setter Christensen det trivielle i potetskrelling opp mot det ekstreme i atombombeslipp, liv opp mot død, at en slik grusom hendelse kan finne sted, og likevel, likevel, går livet videre. Tusenvis av mennesker er døde, men barna leiker, fulgene synger og middagen lages. Christensen gjør det lett for leseren å assosiere fram mange motsetningspar, både som en følge av dette diktet og av samlinga generelt. Noen av de viktigste tankene dreier seg om kontrastene mellom natur og menneske, natur og teknologi, natur og unatur, eller rett og slett natur og natur - den gode, reine naturen, og den tilklussa naturen. Disse kontrastene bygger Christensen på gjennom hele diktsamlinga, slik at verket til slutt framstår som et fredsskrift, en bønn om nedrusting, et rop om at vi må se jorda, verden, vi må ta hensyn før det er for seint, hun dikter om tilbakevending til naturen, om avstand fra det voldsomme teknologiske framsteget, - og er det egentlig framsteg? Slik er Alfabet også ei ubønnhørlig politisk diktsamling.

Jeg er ikke den mest erfarne diktleseren, og innrømmer gjerne at noen av bildene i Alfabet var noe utilgjengelige for meg. Det var rett og slett enkelte sprang som var for raske eller for lange, slik at noen elementer blei litt utydelige. Men helheten er tydelig og klar hele veien. Like fullt er Alfabet ei krevende diktsamling for mange, vil jeg tro, ikke bare med tanke på det tematiske og alt som er natur, alt Christensen krever at vi skal reflektere over, kjenne, føle, huske; men også spennet i form, stil og innhold. Christensen beveger seg fra de små, men faste konstateringene: bregnene finnes; og bjørnebær, bjørnebær/og brom finnes; og hydrogenet, hydrogenet - til:

det er temmelig nytt

  at jeg hører cikadene

    her hvor det er kaldt

      og de derfor ikke finnes

kanskje det er sånt

  som alltid har skjedd

    når lyset reiser nordover

      og bjørka følger med

som når et rom fra en 

  drøm på en reise en gang

    nettopp er det rommet man

      kommer hjem og flytter inn i

det finnes en tegning

  av et innkapslet barn

    som sitter på huk i

      en ikke særlig stor krystall (...)

Christensen er poet, og hun er modernist - en av Skandinavias fremste i sin generasjon. Underliggjøring blir slik et sentralt begrep både i utforminga av, skrivinga, lesinga og fortolkinga av diktene. I utdraget over er det definitivt underlig, kan hende litt for underlig. Jeg har problemer med å visualisere 1) tegninga av 2) det innkapsla barnet 3) på huk 4) inni krystallen - fire ledd som stadig forvansker og forvrir utgangspunktet (det finnes en tegning) slik at jeg må korrigere lesing, forståelse og bilder, og som i tillegg ikke virker å ha særlig sammenheng med verselinjene i strofa over (kommer hjem og flytter inn i). Strofa er sånn sett også et brudd, for en logisk sammenheng mellom strofene har Christensen ofte. Jeg opplever at hun bevisst bruker det som et virkemiddel, hun bryter opp setningene, setter komma midt på verslinja og trekker leseren med videre. Når det blir for stakkato, for store avstander, som over, er det lett å falle av. Da er det lettere å forholde seg til fraværet av store forbokstaver og den ganske frie tegnsettinga. Som her:

følger nå søvngjengerruta

bort under høyslettas

brede balsamiske himmel

tvers over en islagt sjø

langsetter en vindgrodd øy

loddrett ned gjennom ilden

vannrett fram gjennom snøen

innsvøpt i vindens kåpe

innbakt i solens brød

kullkastet holdbar presis

innblåst i barfjellets is

opp over gresstråets tind

ned under rotnettets sår (...)

Men når lyrikeren holder på slik over halvannen side, blir det ei leserutfordring. Sitatet viser et voldsomt skapende spenn hos Christensen, fra gjentakelsene i åpningsdiktet, til slike oppramsinger langt uti diktsamlinga, der bildene legges oppå hverandre. I ett og samme dikt kan forfatteren være svært klar og nokså dunkel med få verslinjers avstand. Noen strofer er aldeles nydelige, såre, visuelle, velformulerte og akkurat passe underlige, mens andre er mer fragmentariske, slik at jeg som leser blir usikker på hva forfatteren vil. Når jeg kommer til siste side er jeg derimot ikke i tvil om hva som er essensen. Christensen stiller seg på jordas side, hun heier på naturen, hun skildrer verdenshavene som knytter verdensdelene sammen, hun viser hvordan vi og planeten er ett, hvordan vi mennesker, enten vi vil det eller ei, hører sammen med jorda vår. Som vi ødelegger!

Jeg har lest ei norsk utgave av Alfabet, som blei oversatt av Liv Lundberg (f. 1944) i 1997. Eller, oversatt er kan hende ikke riktig begrep, gjendikta er nok bedre. For Lundberg har virkelig forsøkt å gjenskape Christensens faste, danske grep, tilpasse samlinga til norske lesere og justere språket til norske ører. Det eneste jeg stussa over, var det mangelfulle i de passasjene en sjøl med et meget utrent dansk språkøre/språkøye kan se at det er lagt til rette for rim etter et bestemt mønster. Dette vil være lett å få til på norsk med små grep. Men Lundberg har sikkert sine grunner, sjøl om jeg som leser blir sittende å smårime for meg sjøl framfor å konsentrere meg om helheten i diktet.

Det vanskeligste ved Alfabet er alle vekslingene, tvetydigheten i hvordan en skal lese og tolke. Skal en følge rytmen i språket, eller oppsettet i diktet? Skal en visualisere ett og ett bilde, eller bruke dem som byggeklosser i et større bilde? Skal "alt" være tydelig, eller skal en strekke seg, forsøke å få noe mer ut av teksten, tolke tekst og undertekst, eller bare undertekst, følge på med egne assosiasjoner? Skal rimene være ett poeng i seg sjøl, eller nettopp ikke? Jeg er usikker, kanskje fordi jeg er utrent, kanskje fordi jeg ser hvordan bildene endres etter hvert som jeg endrer lesemåte. Da blir det fort mer kaos enn kontroll, som celler som løper løpsk, for å være en parallell til Christensen. 

Den stramme kontrollen Christensen har over strukturen, har sin kontrast i en vrimmel av ulikt utforma dikt, som om hvert eneste ett er autonomt. Den eminente språkbeherskelsen hennes har sin kontrast i tematikkens fylde. Og disponeringa og utviklinga av tematikken, spenninga i teksten som helhet og i hvert enkelt dikt spesielt, finner sitt motstykke i komposisjonens enkelhet. Christensen turnerer alle elementene meget godt. Jeg tror jeg ville like å lese originalen.

Vilhelms værelse

Bildekilde: Bokelskere

Det første jeg tenkte da jeg kom ordentlig i gang med denne romanen, var: For et språk! Og da jeg hadde lest den ut: For et språk! Deretter: For ei bok!

Hun er dansk, Tove Irma Margit Ditlevsen (1917-1976), men for meg var hun nokså ukjent inntil jeg endelig fikk lest ut Vilhelms værelse fra 1975, som over nyttår ville runda hele ti år i ulesthylla mi. På mange måter er det rart at den har blitt stående så lenge. På andre måter ikke - jeg kan huske at jeg har prøvd meg på boka et par ganger tidligere da jeg var i begynnelsen av tjueåra. Men jeg kom meg ikke forbi den voldsomme og kaosprega åpninga, den trykkende følelsen av nederlag som ligger i, under og mellom linjene, intensiteten i språket og de mange tidshoppene. Nå, derimot, kom jeg igjennom alt sammen. Men om jeg blir klok på det, er en annen sak.

Hovedpersonen i romanen er forfatteren Lise Mundus, som det fortelles om i tredjeperson. Hun er en feira forfatter, en av Danmarks mest kjente, men hun er fanga i et destruktivt ekteskap, der hennes maktsjuke alkoholikermann Vilhelm bestemmer alt. Hennes fortid som narkoman hjelper heller ikke på saken, og hun lar seg dytte og manipulere, kue og bruke. Helt til hun får nok, og forsøker å ta sitt eget liv, hvilket bringer henne inn på en institusjon for en liten periode. Så er det ut igjen, og på'n igjen. Lise og Vilhelm misliker hverandre så sterkt at de mer enn gjerne er utro, de skryter av det, de bruker det som våpen i ei krigføring de kaller "vårt kjærlighetshat". Ja, for de elska hverandre en gang for lenge sida, og har en halvvoksen sønn sammen. Men nå, etter 22 år, dominerer hatet, ønsket om å påføre hverandre lidelse, behovet for total grusing og forsøksvis løsrivelse. Vilhelm drar, for alvor. Lise legges inn. Og for første gang i deres lange ekteskap, er de fra hverandre over en lang periode.

Men etter hvert som teksten trekker med seg leseren framover, fra det umake paret i leiligheten ovenpå, besatt av bestialiteter og destruksjon, fra Vilhelms værelse, der han isolerer seg, raller, drikker og spyr, fra Lises nervøse virring og endeløse provokasjoner, til Vilhelms raseri, hans utallige elskerinner, til det tragiske ekteskapets mange utfordringer, kriser og krangler, til psykiaterinnspill, medikamenter og sjølmedisinering - skjønner en hva som egentlig er kjerna i romanen. 

Det første en innser, er hvordan disse to, Lise og Vilhelm, som gjør alt de kan for å skade hverandre, gjør det fordi de er avhengige av hverandre - deres felles historie, den glødende kjærligheten og det like glødende hatet. De kan rett og slett ikke leve uten hverandre, uten den grusomme og giftige dynamikken. De er som besatte. Vilhelm skriver i dagboka si at lidelse så lett blir nytelse for Lise, og derfor kan han aldri plage henne nok, han får ikke jaga henne bort, hun drar aldri. Og Lise sier det rett ut: Den dagen han drar for alvor, er den dagen hun endelig kan begynne planlegginga av sitt eget sjølmord. Som om en verden uten lidelse er en verden hun ikke vil leve i, som om Vilhelm er alt. Og disse to er hverandres alt. De er hverandres evige kamp mot det onde, i seg sjøl og i den andre. Det er så direkte formulert, så usentimentalt formidla, at en nesten ikke klarer å ta teksten innover seg, en kjenner bare på vemmelsen Ditlevsen vekker i en, setning for setning.

Det andre som blir tydelig, er hvor mye av romanen som framstår som sann. Visse bøker vil aldri bli noe mer enn et oppkok, fordi avstanden mellom det litterære universet og leserens konkrete verden blir for stor. Her er avstanden stor, men likevel urovekkende nær, fordi forfatteren trekker universet helt ned til oss, det er som å gå inn i en naboleilighet, for eksempel den nedenfor, og inn på et tilfeldig værelse, ikle seg klærne i klesskapet og sove under den andres dyne. Vi blir aldri invitert med inn, men vi aktiveres som en slags kikkere, særlig gjennom paret ovenpå, og deres primitive, pirrende glede i andres ulykke. Vi kikker i, pirker i og grafser i Tove Ditlevsens levde liv. Og det er ekkelt.

For Vilhelms værelse handler aller mest om Lise Mundus, som "er" Tove Ditlevsen. Er i overført betydning, for det er naturligvis sprik. Men det blir likevel fort tett, kan hende alt for tett. Ditlevsen skriver inn seg sjøl, som Tove, fortelleren av romanen, og om seg sjøl, som Lise, som også forteller romanen, slik at metanivåene blir flere. Dette understrekes når en sammenligner romanen med Ditlevsens eget liv, hennes tarvelige arbeiderklasseoppvekst, problemene med alkohol og stoff, de fire ekteskapene og de fæle mennene, prisene, krisene, de psykiske problemene, innleggelsen og til slutt, det endelige sjølmordet. Vilhelms værelse er romanen om denne talentfulle, vakre kvinna med dårlig sjøltillit og knapp skolering, som defineres ut ifra og brytes ned av et mannlig blikk. Ei kvinne som vil domineres, og som i neste øyeblikk ikke vil. Ei som trenger destruksjonen for å skrive godt, som nyter nedturene for å skape. Like mye som boka er romanen om hennes eget liv, er den også romanen om hennes død.

Ditlevsen opererer med flere tidsplan i romanen, som hun uanstrengt beveger seg i mellom. Det er et nåtidsplan, som langsomt går framover. Dette handler om Lise som er innlagt, og hva som hender når hun vender hjem etterpå, når Vilhelms værelse er tomt. I bruddstykker får vi så vite om utvalgte hendelser i fortida. Det handler aller mest om Lise nå også, og hvordan hun bruker og brukes av Vilhelm, og hvordan angsten for å være aleine er verre enn alle krenkelser. Det er som å lyssette stadig nye deler av et skyggefylt bilde. Det er stygt og ufint, ekkelt og fælt, alt som vises og alt som skjer. Og det er så knapt og elegant skildra at en ikke merker at hendelsene, sansingene og orda kryper opp i en som bendelormer. 

Boka er intens og teknisk briljant, Ditlevsen turnerer virkemidlene elegant og bevisst. Det er en logisk orden i åpningskaoset, det er en hensikt bak hver person, hver handling. Stoffet har driv og kraft, sprengkraft, for det er tungt skyts forfatteren kommer med. Men hun skylder aldri på noe eller noen. Hun skildrer nådeløst, som et tidsvitne, sier: Sånn var det, sånn er det. Og fordi hun er så oppriktig og sann, blir det til at en tror på henne. En tror til og med på det verste, fordi det formidles så rett fram, nesten kynisk. All ømhet er skrelt vekk. Det er ingen kjærlighet til Vilhelm i teksten. Men det er ingen kjærlighet til Lise heller. Vi nærmer oss kan hende en slags kjølig forståelse, men ikke noe mer. Det slo meg underveis at stoffet er håndtert på en utprega maskulin måte, og har en ganske maskulin framstilling. Slik er Tove Ditlevsen stilmessig en naturlig forlengelse av forfattere som Amalie Skram (1846-1905) og Karen Blixen (1885-1962).

Romanen Vilhelms værelse er et imponerende stykke håndverk, det er stilsikkert, stramt og sterkt hele veien. Og språket er suverent. Men leseropplevelsen var mer ubehagelig enn god, fordi boka var, for meg, overraskende destruktiv, og urovekkende i sin tematisering av et akterutseilt ekteskap. Jeg ender derfor med stor respekt for Tove Ditlevsen som forfatter, og jeg forstår godt hvorfor hun har den posisjonen hun har i dansk litteraturhistorie. Men jeg vil nok vente litt før jeg gir meg i kast med neste Ditlevsenverk. Det krever både mot og styrke. Romanen var forøvrig upåklagelig oversatt av Torborg Nedreaas (1906-1987) - en søster i ånd og verk.

Favorittforfattere: K

De siste ukene har vært travle og intense på grunn av vårens mange midteksamener (den som fant ut at et slikt overfokus på eksamener og oppgaver var en lur ting, vil jeg gjerne ta en prat med). Men nå, like før påske, er jeg endelig i mål, og da kan jeg vende tilbake til en mer ordinær tilværelse, også her på bloggen. Derfor er det nå tid for et innlegg om mine favorittforfattere på K. Kåringa gikk forholdsvis radig for seg etter en kjapp gjennomgang av bokhyllene, så det er egentlig bare å hive seg uti det.

Knut Hamsun (1859-1952)
En av Norges aller mest kjente forfattere og nobelprisvinner nummer to (tildelt i 1920) blei født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen i 1859. Han levde et på den tida sjeldent langt liv og fikk oppleve noen av de viktigste hendelsene i norsk historie, som det moderne gjennombrudd, framveksta av de politiske partiene, innføringa av parlamentarismen, den norsk-svenske unionsoppløsninga, økonomiske krisetider og de to verdenskrigene. Mye av dette deltok også Hamsun aktivt i; de fleste kjenner vel hans rolle som kverulant og offentlig kritiker av de fire store, samt hans noe tvilsomme engasjement under den tyske okkupasjonen. Den litterære produksjonen hans rommer mye, Hamsun utga mer enn tjue romaner, lyrikk, dramatikk og noveller, og var også i perioder aktiv i dagspressa. Han inntok en posisjon som en suveren, verdensvant kunstner med den største selvfølgelighet allerede i ung alder, sjøl om han slettes ikke var uten rivaler eller motstandere. Men den gamle generasjonen døde ut, og tilbake stod Hamsun i ensom majestet.

Jeg har ikke lest så veldig mye av Hamsun hittil, men både lesinga av Victoria (1898) på ungdomsskolen og lesinga av Sult (1890) ved NTNU har ennå ikke sluppet taket. Victoria var vel alt jeg ikke ville lese da jeg var 14, men detaljene har festa seg likevel, som mose på en stein. Og Sult er en av de vondeste romanene jeg noensinne har lest, med den navnløse jeg-personen så totalt innsurra i håpløsheten og nedadgående spiraler at det er til å bli fortvila og sint av. I tillegg kommer noen dikt, en rekke artikler og essays som jeg stadig vender tilbake til, og som så langt har stått på pensumlistene mine fire ganger. Og det er vel akkurat det som er så vanskelig med Hamsun: en kommer ikke utenom. En må jobbe seg igjennom tekstene hans, borre seg ned i dem, ta tak i dem, prøve dem mot fordommer og mistanker, bli konfrontert og overraska. Etter et større arbeid med et verk, kan en ikke unngå å føle seg nær både hovedperson og forfatter.

Og Knut Hamsun er en forfatter med overlegen kontroll. Han er en gjennomført stilist og en finner profesjonalitet i språk, virkemidler, personer og skildringer i alle tekster. Han er helt vesentlig for utviklinga av den norske romanen, den særnordiske romansjangeren og vår oppfatning av litteratur og litteraritet. Noen hovedpunkter her er hans fornyelse av romanen i sin helhet i 1890, grepet med gjennomført indre monolog, hans sjangermessige helomvendinger underveis i forfatterskapet, tematikken, hans måte å aktualisere og å reaktualisere på, sjøl om han aldri var et fullverdig medlem av realismegjengen. Hamsun preger skoleungdommen, den voksne leseren og den profesjonelle litteraturviteren på mange ulike nivåer. Og en blir liksom aldri ferdig: tankene fra tekstene hans blir værende, messende, noen ganger gnagende. En har stadige spørsmål som en umulig kan få svar på. Han skaper noe mystisk, tvil og uro, både i tekst og utafor tekst, makter å være lengtende og romantisk, effektiv og konkret, feminin og maskulin.

Noe jeg er veldig glad for, er at Hamsun, med sin posisjon og innflytelse, i mange år helt sikkert kunne fått ut hva han ville på samtlige forlag. Men den over søtti år lange karriera er prega av at det nettopp ikke er for mye. Han har ikke overprodusert, har ikke utvanna tematikken, har ikke slitt ut sine grep. I steden har han søkt mot stadig nye steder etter romanstoff, brukt sider ved seg sjøl, skildra, psykologisert, inderliggjort. Knut Hamsun er en av mine favoritter fordi han er umulig å komme forbi, hvilket sier mye om hans udiskutable viktighet og tekstenes bestandighet.


Karen Blixen (1885-1962)
Sjøl om disse to delvis levde samtidig, er det ingenting som vitner om det litterært sett. De er barn av helt ulike kulturer, han fattig bondesønn, hun rik borgerdatter, og deres fokus her i livet, henholdsvis Amerika og Norge versus Afrika og Danmark, avspeiler seg kraftig i deres litterære produksjon. En kan gå så langt som å si at de tilhører helt ulike litterære tradisjoner og at det vanskelig kan finnes intertekstuelle referanser dem i mellom.

Karen Christentze Dinesen er mest kjent for sine fabulerende og merkelige fortellinger inspirert av Tusen og en natt og med hyppig bruk av motiver fra europeisk middelalderlitteratur, eventyr og sagn, samt erindringsboka Den afrikanske farm. Sjøl om hun glimtvis både er lun og humoristisk, skaper spenning og intrikate nett av sammenhenger, personer, hendelser og symbolikk, domineres tekstene hennes av et utprega ikke-kvinnelig ståsted. Blixen skreiv ofte under mannlige pseudonymer, var i perioder nesten utelukkende i mannlige miljøer, og dreiv med typiske mannsdominerte aktiviteter, som å jakte, fly, dra på safari og å drive farm. Hun var et sterkt, nærmest utemma menneske, men danna, med mye pågangsmot og virkekraft. Jeg synes det er befriende og imponerende at hun makter å riste av seg sosiokulturelle konvensjoner og i så stor grad skape noe eget.

Men når jeg leser Blixens fortellinger, er jeg alltid milevis unna, aldri der, aldri nær. Hun kan være ironisk og bisk, streng og sleip, og menneskene får gjennomgå som statister i en film. Poengene hun vil vise fram, fortellingenes mening, er alltid viktigere. Ofte slutter fortellingene litt uforløst, fortsatt delvis hemmelige og uklare. Med dette oppnår Blixen i alle fall to ting: nemlig at historiene hennes aldri slutter å engasjere, og at en aldri blir kjent med forfatteren Karen Blixen. Hvem er hun? Slik flere av fortellingene hennes er lagt fram, er hun bare et "medium". Derfra til den høyst personlige og utleverende Knut Hamsun i 1890 er det svært langt. Men begge var viktige og toneangivende i sin tid, innafor vidt forskjellige kretser, vel å merke.

For å få bedre tak i hvem Karen von Blixen-Finecke var, må en lese Den afrikanske farm. Her kommer en nærmere både forfatteren og det virkelige livet hennes i nært samspill med naturen, rytmen er annerledes, perspektivet varmt, av og til nesten kjærlig. Hun er overhode på farmen, og har ansvaret for økonomi og avlinger, slaver og gjester. Det er mange utfordringer knytta til det klimatiske, og hun presses stadig til å tenke nytt. Men det er vanskelig i et land med lite teknologi, hvor språket er nærmest uforståelig og konsekvensene av krakket i 1929 også kjennes. I tillegg får en også et innblikk i Blixens forhold til Denys Finch Hatton, som forblei et sårt punkt for henne livet ut.

Hvem er dine favoritter på K?
I mine hyller var det jammen ikke mange kandidater, i og med at jeg fortsatt ikke har slengt meg på den evigvarende Karl-Ove-bølgen og enda ikke har somla meg til å lese Brages hedersprisvinner Knut Faldbakken. Knut Nærum tuller jo bare, mens Kyrre Andreassen er krampeaktig i sin harselering - ingen av dem var egentlig relevante i denne sammenhengen. Det var derimot Kerstin Ekman og Kim Småge, og Kate Moses med sin vare og nedtona roman om Sylvia Plath. Men du heller kanskje mer mot Kjell Westö eller, gud forby, Kate Morton?

God lesehelg til alle!

Helgener og legender

Det er tydeligvis mye rart en skal lese når en studerer historie. Hele fagbøker, leksikonartikler, utdrag, diskusjoner. Sanger, dikt, gjeldsbrev, konkordater. Vi studerer kart og forsøker å plassere utdrag fra hele verdens historie uten å kjenne forfatter, årstall eller nasjonalitet. Vi løser oppgaver hvor svarene er gitt, men hvor vi må lage spørsmåla. Muntlige og skriftlige oppgaver, korte og lange. Aleine og sammen. Og vi fordyper oss. Blant anna i boka Hellige mænd og kvinder av Niels-Knud Liebgott.

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å lese ei sånn bok. Den tar for seg helgenenes historie, fra begynnelsen og framover mot vår tid, med hovedtyngde i middelalderen da mange helgenkulter var på sitt største. Og den er faktisk ganske interessant, for den avspeiler jo samfunnet helgenkulten oppstår i og menneskene som danner helgenkulten. Boka har mange snåle eksempler og anekdoter, og forteller generelt om helgener, virkeområder, lokale helgener, hvorfor noen blir helgener, primstaver, kalendariumet, relikvier og pilegrimsreiser. Det snåleste er den lange oppramsinga av relikvier og relikviestedene. Noe av det morsomste er dronning Margretes brev hvor hun beordrer en rekke pilegrimsreiser til hele Europa og sentrale deler av Lilleasia (f.eks. Jerusalem).

Ei anna bok jeg heller aldri trodde jeg kom til å lese, er Legender frå mellomalderen, samla og oversatt fra norrønt av Else Mundal. Legendene i seg sjøl synes jeg er mest interessante som litterær sjanger, i og med at det historiske grunnlaget ofte er nokså gyngende. Og det er verdt å nevne at det er påfallende likheter mellom de kristne legendene og ættesagaene fra omtrentlig samme tidsrom. Det er nesten identisk fortellerstil, altså rett på sak og ingen følelser. I ættesagaene er det "Torodd hogg til" og i legendene er det "Då kutta dei av ho brysta". Enkelt og greit.

Men etter å ha lest et par legender blir det litt som med de norske folkeeventyra: har du lest fem-seks stykker, har du lest alle. Dette er rett og slett formellitteratur, med faste innslag som hedenske eller vantro motstandere, omvendelser i fleng, mirakler av ymse art, tortur av slaget ekkel - eklere - eklest, bønner, frelse og død. Ikke akkurat lystig eller underholdende lesing, men interessant, og særlig i kombinasjon med ei fagbok om Romerriket, artikler om kristendommen og de første martyrene og Hellige mænd og kvinder, som setter det hele inn i et skandinavisk perspektiv.

Et dansk Afrika

1001 bøkers fjerde lesesirkelbok er Den afrikanske farm av Karen Blixen (1885 - 1962), ei bok jeg leste en varm sommer for flere år tilbake og som jeg dessverre ikke har hatt tid til å lese på nytt nå. Men jeg husker godt den episodiske fortellerstilen med flere løsrevne historier, de mange skildringene av mennesker, landskap og det varme klimaet, forfatter-jeget Karen Blixens rolle som problemløser, en slags enehersker og vertinne, med stadige besøk fra Europa, meglinger mellom de innfødte og tenking rundt profitt og økonomi, redskaper og teknologi tilknytta farmen hennes, som i perioder var svært vanskelig å drive (blant anna på grunn av børskrakket i 1929 og de harde trettiåra). Jeg husker at jeg leste lange stykker høyt for noen familiemedlemmer, og at avsnittene blei til gjenstand for diskusjon hjemme. Hun skildrer jo de innfødte både med humor, varme og med en avstand som hun med den tids kolonialiseringstanker på mange måter var "berettiga" til å ha.

Hun er både medfølende og hoverende - på ganske elegant vis! Men mest av alt formidler hun en kjærlighet til farmen, til landet, til kontinentet Afrika, som stagger henne, utfordrer henne og inspirerer henne.

Kombinert med at jeg leste Den afrikanske farm leste jeg også en del om Karen Blixen. Og jeg kunne ikke unngå å bli fascinert av denne tøffe dama som sløste vekk hele arven sin, som gifta seg med en mann og elska en annen, som aldri fikk barn, som kom hjem til Danmark, sjuk og fattig, med et hode fullt av historier som seinere skulle utgis under blant annet pseudonymet Isak Dinesen. Og da mamma hadde vært på Rungstedlund, barndomshjemmet (og dødsstedet) til Blixen som nå er museum, hørte jeg spent på hva hun fortalte. Om farens, Wilhelm Dinesens, mye omtalte og tragiske sjølmord, om mora til Blixen, Ingeborg Dinesen (født Westenholz), et rivjern av ei kvinne, som dreiv Rungstedlund og oppdro fem barn, og som i tillegg holdt salonger og var en viktig intellektuell, om de begava søstrene hennes, om de ulykkelige kjærlighetsforholdene og det mislykka ekteskapet, om syfilisen, som var medvirkende årsak til farens sjølmord i 1895 og som også var med på å ta livet av Blixen.

Og det er mye av dette som er spennende og interessant og helt unikt. Men likevel, sjøl om jeg gjerne vil like denne enestående, myteomspunnede forfatteren, som skriver innafor en gammel fortellertradisjon med historier som veves og flettes sammen og som bygger på hverandre, sjøl om jeg vil, klarer jeg det ikke. For jeg husker henne fra en tv-dokumentar jeg så deler av, og makan til beiskt kvinnemenneske skal en leite lenge etter. Hun var så hoverende og ekkel, og mange av uttalelsene hennes var direkte støtende. Og dette var da hun var gammel og sjuk - hvordan kan hun da ha vært som ung og frisk? Det beviser bare, nok en gang, at det ikke nødvendigvis er en eksplisitt sammenheng mellom forfatteren og verkene... For Den afrikanske farm er noe av det beste som finnes innen det som kalles erindringsdiktining, og mange av fortellingene hennes har fortsatt ikke møtt sin like.

HodeLaus på landet

Din nestes hus er Jette Kaarsbøls andre roman. Hun debuterte med Den lukkede bok i 2003 (på norsk året etter), en debut som i tillegg til å nå høye salgstall også blei oversatt til flere språk og belønna med flere priser. Men det gikk seks år før hun i 2009 var klar med en ny roman. Og denne gangen var ikke kritikerne utelukkende positive.

Bokas hovedperson og forteller-jeg er Laus Lindborg, en storbyarkitekt i sin beste alder. Når historia starter har faren hans, forøvrig også arkitekt, men uten den samme suksessen som Laus, nettopp dødd. De hadde ikke et særlig godt forhold, men likevel etterlater faren Laus i en stillstand, en kaotisk stillstand, som han ikke helt veit hvordan han skal komme seg ut av. Løsninga ligger utafor København, i den lille, landsbyaktige St. Randing. Her velger Laus å begrave faren, og uten at han egentlig veit hvorfor, velger han også å bli der ei stund. Både presten, Stig, og kona hans, Alma, blir etterhvert gode venner av Laus.

I begynnelsen kan det virke som om forfatteren har hatt behov for å skrive seg inn i stoffet. Overgangene mellom tid og sted er brå, og Laus er utydelig og sprikende som hovedperson. Her mener jeg at det med fordel kunne blitt stramma inn en del sider. Ikke fordi det som fortelles er uviktig, det kan gjerne komme seinere, men fordi det tar fryktelig lang tid før Laus' nåtidshistorie virkelig kommer i gang. Tida Kaarsbøl bruker på å etablere Laus, faren hans, landskapet i St. Randing og menneskene der er ikke velbrukt tid. Hun beveger seg kun på overflata, skravler, og kommer med en rekke frampek som ikke akkurat er særlig skjulte. Og det gjør at det ikke blir så spennende å lese videre i boka når alt ligger opp i dagen etter kun noen kapitler.

Språket er svært detaljert og konkret, og forsåvidt helt greit å være i ei stund. Det er motstandsløst og stort sett flytende. Men jeg synes at det ofte blir for mange detaljer, for mange "døde" skildringer som verken sier noe om Laus, situasjonen han befinner seg i eller menneskene rundt han. Når språket i tillegg er helt uten undertekst, merker jeg som leser godt at teksten ikke er effektiv og ikke drar handlinga framover. Og jeg tar meg sjøl i å lure på hva Kaaberbøl vil med romanen, hva vil hun si, hvor skal hun? Isteden for å trekke meg med inn i et landskap, lar hun meg stå ved sida av Laus og betrakte et. Og det er helt greit, for ei lita stund. Men når det ikke finnes bevegelse eller endring i landskapet er det fort gjort å se en annen vei.

Stillheten som henger over Laus i begynnelsen av boka henger også i språket og skildringene. Når det blir svært mange "døde" avsnitt og kapitler og historia knapt beveger seg framover, får jeg etter ei stund behov for at det skjer noe, for eksempel at det skapes en spenning eller en uro, et brudd eller et temposkifte, på et eller annet nivå i teksten. I store deler av boka er det så godt som fraværende. Kun ved få anledninger lykkes det forfatteren å skape ei krusning på overflata, som like etter forsvinner. Sjøl om språket er presist, opplever jeg det egentlig ikke som godt, heller som uengasjerende. Den skravlete overflata, distansen, som holder Laus langt unna meg, var i begynnelsen noe jeg søkte etter å bryte igjennom. Men forfatteren opprettholder en ironisk distanse hele veien, og Laus har den samme holdninga til sin omverden. Uansett hvor tett Kaaberbøl går, blir jeg ikke kjent med Laus. Likevel er det mange fornøyelige partier.

Laus gjør svært mye, erindrer en del, men tenker ikke noe særlig. For eksempel reflekterer han ikke over sine egne handlinger i det hele tatt. I begynnelsen kan jeg akseptere det som en del av den nummenheten og stillstanden som faller over han når faren dør, men etterhvert synes jeg det er svært alvorlig at han ikke i det minste forsøker å ta et moralsk oppgjør med seg sjøl. Det er som om Laus er kapsla inn. Her lurer jeg på om det er forfatteren som forsøker å skildre en manns tydelige begrensninger (isåfall er det godt skildra, men ikke troverdig), eller om det er forfatterens utilstrekkelighet som kommer opp i dagen. Og da er det i tilfelle nokså ille.

Sjøl om Laus er arkitekt og har et øye for detaljer, tror jeg ikke noe på at han hele tida skal klare å registrere et vell av dem. Særlig ikke når han er skikkelig full, fyllesjuk, røyksugen, sint, forvirra eller trist - det er vel ikke akkurat da konsentrasjonen blir skjerpa og en er i stand til å se farger, lys, gråsoner, vinkler, teknikker, materialer og overflater svært godt? For at Laus skulle blitt et mer troverdig menneske, kunne hans sinnsstemninger i høyere grad blitt avspeilt i teksten. Isteden har han et intenst og usannsynlig overfladisk blikk fiksert på seg sjøl, hele tida, som egentlig ikke tilfører boka noe av verdi.

Etterhvert synes jeg at overgangene blir bedre, og noen steder er det svært elegant hvordan forfatteren glir fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Jeg har aldri problemer med å forstå når og hvor vi er, det som er problematisk er disse minnenes relevans for nåtidshistoria. For eksempel synes jeg at alle avsnitta om ungdomskjæresten Lisa er nokså meningsløse. De leder virkelig ikke noe sted, og sier heller ingenting om Laus, verken da eller nå, annet enn at han en gang var forelska. Og hvis det er hele poenget med de mange assosiasjonene til Lisa, er det kleint at Kaaberbøl bruker så mye tid på dem gjennom hele boka.

Det at det er lite spenning er noe som gjelder alle personene i boka og all handling. Fordi forfatteren legger ut tjukke åter tidlig, er det ikke et sjokk å lese hva som skjer to hundre sider seinere. Det kunne vært gjort på en mye mer elegant måte. Likevel er det ikke handlinga i boka som opptar meg mest, men personene. Hvorfor er de så pregløse? Alma, for eksempel. Hva er hun? Prestekone, mor og frilansmusiker på høyt nivå, ellers ansatt i helsetjenesten. Hvorfor snakker hun ikke om musikken sin? Hvorfor har hun ikke tatt stilling til om hun er troende eller ikke? Hvorfor snakker hun ikke om det fjorten år lange ekteskapet med Stig? De få gangene forfatteren forsøker seg på å skildre Alma litt nærmere, griper hun til standardklisjeer om kvinner og menn og deres relasjoner. Det er svært skuffende lesing. Og hvorfor skildres egentlig Monna så detaljert? Hun er ikke viktig.

Laus er enda verre. Han er liksom bare arkitekt og mann, han. Han søker etter noe mer, men veit ikke hva, men at det har noe med farsrolla å gjøre er temmelig tydelig tidlig i boka. På grunn av hans enorme distanse til alt, han tar ingenting på alvor, virker det som, tar heller ikke jeg Laus på alvor. Han er bare en forvokst tenåring som fomler rundt. Og det er ikke sjarmerende å lese om sånne. I tillegg er det, for meg, veldig tydelig at forfatteren av boka er ei kvinne. Hun vektlegger detaljer som for mange menn er uviktige. Likevel skal de liksom være relevante for arkitekt-Laus, mens de ikke har noe å gjøre med han eller arkitektyrket i det hele tatt. Jeg skulle ønske Kaaberbøl hadde vært strengere med seg sjøl og strammere i fortellerperspektivet, sånn at hennes stemme ikke kom igjennom.

Romanen på nesten 400 sider er som en film. Den begynner surrende og langsomt, kameraet filmer alt, stort og smått, gir utsnitt av liv og virkeligheter, handlinger og tilfeldigheter, relevant eller ikke. Det er pene landskap, fin lyssetting, ei grei historie, et akseptabelt manus, pene skuespillere, god bakgrunnsmusikk og et behagelig klipptempo. Men skjebnene som filmes, engasjer ikke.

Så er det ikke mer igjen på filmrullen, eller batteriet dør. Og da er filmen over. Tilbake sitter jeg med noen inntrykk av ikke helt virkelige, men nesten-virkelige mennesker, som det ikke felles en moralsk, etisk eller samfunnsmessig dom over, og en åpen slutt, som peker fram mot den ene løsninga jeg ikke kan akseptere.

Tilslutt vil jeg legge til at oversettelsen av boka heller ikke var særlig god. Forfatter Trude Marstein burde være kompetent nok til å oversette til norsk, men likevel henger det fortsatt igjen danske kommaregler, danske rettskrivningsregler og en del direkte feilstavinger. Samt slurv, for eksempel: frostvæske og spylervæske er ikke det samme. Hastverksarbeid? Det spiller egentlig ingen rolle - det er ikke godt nok. Og det er forsåvidt ikke boka heller.