HodeLaus på landet

Din nestes hus er Jette Kaarsbøls andre roman. Hun debuterte med Den lukkede bok i 2003 (på norsk året etter), en debut som i tillegg til å nå høye salgstall også blei oversatt til flere språk og belønna med flere priser. Men det gikk seks år før hun i 2009 var klar med en ny roman. Og denne gangen var ikke kritikerne utelukkende positive.

Bokas hovedperson og forteller-jeg er Laus Lindborg, en storbyarkitekt i sin beste alder. Når historia starter har faren hans, forøvrig også arkitekt, men uten den samme suksessen som Laus, nettopp dødd. De hadde ikke et særlig godt forhold, men likevel etterlater faren Laus i en stillstand, en kaotisk stillstand, som han ikke helt veit hvordan han skal komme seg ut av. Løsninga ligger utafor København, i den lille, landsbyaktige St. Randing. Her velger Laus å begrave faren, og uten at han egentlig veit hvorfor, velger han også å bli der ei stund. Både presten, Stig, og kona hans, Alma, blir etterhvert gode venner av Laus.

I begynnelsen kan det virke som om forfatteren har hatt behov for å skrive seg inn i stoffet. Overgangene mellom tid og sted er brå, og Laus er utydelig og sprikende som hovedperson. Her mener jeg at det med fordel kunne blitt stramma inn en del sider. Ikke fordi det som fortelles er uviktig, det kan gjerne komme seinere, men fordi det tar fryktelig lang tid før Laus' nåtidshistorie virkelig kommer i gang. Tida Kaarsbøl bruker på å etablere Laus, faren hans, landskapet i St. Randing og menneskene der er ikke velbrukt tid. Hun beveger seg kun på overflata, skravler, og kommer med en rekke frampek som ikke akkurat er særlig skjulte. Og det gjør at det ikke blir så spennende å lese videre i boka når alt ligger opp i dagen etter kun noen kapitler.

Språket er svært detaljert og konkret, og forsåvidt helt greit å være i ei stund. Det er motstandsløst og stort sett flytende. Men jeg synes at det ofte blir for mange detaljer, for mange "døde" skildringer som verken sier noe om Laus, situasjonen han befinner seg i eller menneskene rundt han. Når språket i tillegg er helt uten undertekst, merker jeg som leser godt at teksten ikke er effektiv og ikke drar handlinga framover. Og jeg tar meg sjøl i å lure på hva Kaaberbøl vil med romanen, hva vil hun si, hvor skal hun? Isteden for å trekke meg med inn i et landskap, lar hun meg stå ved sida av Laus og betrakte et. Og det er helt greit, for ei lita stund. Men når det ikke finnes bevegelse eller endring i landskapet er det fort gjort å se en annen vei.

Stillheten som henger over Laus i begynnelsen av boka henger også i språket og skildringene. Når det blir svært mange "døde" avsnitt og kapitler og historia knapt beveger seg framover, får jeg etter ei stund behov for at det skjer noe, for eksempel at det skapes en spenning eller en uro, et brudd eller et temposkifte, på et eller annet nivå i teksten. I store deler av boka er det så godt som fraværende. Kun ved få anledninger lykkes det forfatteren å skape ei krusning på overflata, som like etter forsvinner. Sjøl om språket er presist, opplever jeg det egentlig ikke som godt, heller som uengasjerende. Den skravlete overflata, distansen, som holder Laus langt unna meg, var i begynnelsen noe jeg søkte etter å bryte igjennom. Men forfatteren opprettholder en ironisk distanse hele veien, og Laus har den samme holdninga til sin omverden. Uansett hvor tett Kaaberbøl går, blir jeg ikke kjent med Laus. Likevel er det mange fornøyelige partier.

Laus gjør svært mye, erindrer en del, men tenker ikke noe særlig. For eksempel reflekterer han ikke over sine egne handlinger i det hele tatt. I begynnelsen kan jeg akseptere det som en del av den nummenheten og stillstanden som faller over han når faren dør, men etterhvert synes jeg det er svært alvorlig at han ikke i det minste forsøker å ta et moralsk oppgjør med seg sjøl. Det er som om Laus er kapsla inn. Her lurer jeg på om det er forfatteren som forsøker å skildre en manns tydelige begrensninger (isåfall er det godt skildra, men ikke troverdig), eller om det er forfatterens utilstrekkelighet som kommer opp i dagen. Og da er det i tilfelle nokså ille.

Sjøl om Laus er arkitekt og har et øye for detaljer, tror jeg ikke noe på at han hele tida skal klare å registrere et vell av dem. Særlig ikke når han er skikkelig full, fyllesjuk, røyksugen, sint, forvirra eller trist - det er vel ikke akkurat da konsentrasjonen blir skjerpa og en er i stand til å se farger, lys, gråsoner, vinkler, teknikker, materialer og overflater svært godt? For at Laus skulle blitt et mer troverdig menneske, kunne hans sinnsstemninger i høyere grad blitt avspeilt i teksten. Isteden har han et intenst og usannsynlig overfladisk blikk fiksert på seg sjøl, hele tida, som egentlig ikke tilfører boka noe av verdi.

Etterhvert synes jeg at overgangene blir bedre, og noen steder er det svært elegant hvordan forfatteren glir fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Jeg har aldri problemer med å forstå når og hvor vi er, det som er problematisk er disse minnenes relevans for nåtidshistoria. For eksempel synes jeg at alle avsnitta om ungdomskjæresten Lisa er nokså meningsløse. De leder virkelig ikke noe sted, og sier heller ingenting om Laus, verken da eller nå, annet enn at han en gang var forelska. Og hvis det er hele poenget med de mange assosiasjonene til Lisa, er det kleint at Kaaberbøl bruker så mye tid på dem gjennom hele boka.

Det at det er lite spenning er noe som gjelder alle personene i boka og all handling. Fordi forfatteren legger ut tjukke åter tidlig, er det ikke et sjokk å lese hva som skjer to hundre sider seinere. Det kunne vært gjort på en mye mer elegant måte. Likevel er det ikke handlinga i boka som opptar meg mest, men personene. Hvorfor er de så pregløse? Alma, for eksempel. Hva er hun? Prestekone, mor og frilansmusiker på høyt nivå, ellers ansatt i helsetjenesten. Hvorfor snakker hun ikke om musikken sin? Hvorfor har hun ikke tatt stilling til om hun er troende eller ikke? Hvorfor snakker hun ikke om det fjorten år lange ekteskapet med Stig? De få gangene forfatteren forsøker seg på å skildre Alma litt nærmere, griper hun til standardklisjeer om kvinner og menn og deres relasjoner. Det er svært skuffende lesing. Og hvorfor skildres egentlig Monna så detaljert? Hun er ikke viktig.

Laus er enda verre. Han er liksom bare arkitekt og mann, han. Han søker etter noe mer, men veit ikke hva, men at det har noe med farsrolla å gjøre er temmelig tydelig tidlig i boka. På grunn av hans enorme distanse til alt, han tar ingenting på alvor, virker det som, tar heller ikke jeg Laus på alvor. Han er bare en forvokst tenåring som fomler rundt. Og det er ikke sjarmerende å lese om sånne. I tillegg er det, for meg, veldig tydelig at forfatteren av boka er ei kvinne. Hun vektlegger detaljer som for mange menn er uviktige. Likevel skal de liksom være relevante for arkitekt-Laus, mens de ikke har noe å gjøre med han eller arkitektyrket i det hele tatt. Jeg skulle ønske Kaaberbøl hadde vært strengere med seg sjøl og strammere i fortellerperspektivet, sånn at hennes stemme ikke kom igjennom.

Romanen på nesten 400 sider er som en film. Den begynner surrende og langsomt, kameraet filmer alt, stort og smått, gir utsnitt av liv og virkeligheter, handlinger og tilfeldigheter, relevant eller ikke. Det er pene landskap, fin lyssetting, ei grei historie, et akseptabelt manus, pene skuespillere, god bakgrunnsmusikk og et behagelig klipptempo. Men skjebnene som filmes, engasjer ikke.

Så er det ikke mer igjen på filmrullen, eller batteriet dør. Og da er filmen over. Tilbake sitter jeg med noen inntrykk av ikke helt virkelige, men nesten-virkelige mennesker, som det ikke felles en moralsk, etisk eller samfunnsmessig dom over, og en åpen slutt, som peker fram mot den ene løsninga jeg ikke kan akseptere.

Tilslutt vil jeg legge til at oversettelsen av boka heller ikke var særlig god. Forfatter Trude Marstein burde være kompetent nok til å oversette til norsk, men likevel henger det fortsatt igjen danske kommaregler, danske rettskrivningsregler og en del direkte feilstavinger. Samt slurv, for eksempel: frostvæske og spylervæske er ikke det samme. Hastverksarbeid? Det spiller egentlig ingen rolle - det er ikke godt nok. Og det er forsåvidt ikke boka heller.