Bokhyllelesing 1: Grønn bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets første runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet var altså å lese ei bok med grønt omslag fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de grønne bøkene:

- Silje leste The Diary of a Provincial Lady av E.M. Delafield

- Silje leste Finne ly av Aina Basso (men har ikke skrevet om boka)

- Hedda leste Erec og Enide av Chrétien de Troyes

- Elida leste Luka og livets flamme av Salman Rushdie

- Marianne leste Den verden vi fant av Thrity Umrigar

- Gro leste Under de dype skyggene av løvtunge trær av Kari Fredrikke Brænne

- Signe leste Godnatt Mister Tom av Michelle Magorian

- Trudelutt leste Søndager i august av Patrick Modiano

- Astrid Terese leste Finne ly av Aina Basso

- Berit leste Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery

- Haruhi leste Fangirl av Rainbow Rowell

Før runden begynte, var vi ni påmeldte. I løpet av leseuka kom det til fire lesere ekstra, og så langt har elleve av tretten deltakere lest boka de meldte seg på med, og ti av tretten har skrevet også. Allerede i løpet av leseuka var de fleste av dere ferdige. Det er kjempebra, og en flott innsats! Jeg mangler likevel noen tilbakemeldinger, fra Birthe, Bjørg og Silje, som også meldte seg på med Mengele Zoo i tillegg til Basso-boka. Hvordan har det gått med dere?

Alt i alt synes jeg at første runde gikk veldig, veldig bra. Det var god deltakelse, og lesingene resulterte i mange fine innlegg om mange utrolig forskjellige grønne bøker. Sjøl har jeg fått lyst til å lese flere bøker etter farge, så om dere andre også er fornøyd med det, kan vi ta det med videre til neste års bokhyllelesing. Oppsummeringsinnlegget valgte jeg å legge ut ei ukes tid etter at leseuka var over, slik at alle skulle få tid til å komme i mål uten å stresse. Hvordan opplevde dere dette, var det frustrerende at ei oversikt mangla, eller var det fint med ekstra tid? Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme praksis for kommende leserunder, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 8, fra 16. - 22. februar. Antikken som litterær epoke avgrenser tidsrommet, mens dramatikken gir sjangermessige retningslinjer. En mye snevrere kategori denne gangen altså, men det er lov med unntak dersom du ikke har greske skuespill liggende. Og om du vil melde deg på, gir du bare beskjed under. Mer om Bokhyllelesing 2015 finner du her. Minner også om at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke.

Inntil neste gang: riktig god vinter!

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt første søndag i advent, og like etter gikk det nesten umerkelig fra november til desember, fra ordinær mørketid til trivelig ventetid. Helga har blitt delt ganske jevnt mellom obligatorisk hus- og studiearbeid og frivillig kos. Vi har begynt på julevasken av huset, og tok kjøkkenet på lørdag og vinduene i går. Så var det å hente ned tre digre pappesker fra loftet, fulle av dekorasjoner, pynt, adventsstake, lilla lys, julestjerner, pepperkakeformer, kakebokser, nisseluer, forklær, servietter, kjevler, syngende elger og mye mer. Dessuten har vi klipt og limt kort og pakkelapper, laga dorullnisser med filtdrakt, krepplue, pappbein og bomullsskjegg, piperensernisser, snøkrystaller til vinduene og mer til. To brett med pepperkaker inn i ovnen like før middag var også en suksess, og hvem liker vel ikke lukta av nyskrelt mandarin og vedfyring på stua?  

Også var det denne lesinga da. I november gikk litt langsomt med skjønnlitteraturen, og for desember planlegger jeg følgende:

Ragnhild Jølsen

Det er vel ikke en overraskelse at jeg fortsatt ikke er i gang med Jølsen. De som følger med her, eller har en mastergrad sjøl, veit hvor intenst slikt arbeid kan bli og hvor lite annet det i perioder er tid til. Det som er bra, er at jeg fortsatt vil lese Jølsen! Men nå ser jeg for meg at det blir i romjula, eller når vi har nådd et snødekt, iskaldt januar.

Sturlason & Henriksen

Disse to arbeider jeg fortsatt med, og koser meg med det. Jeg kommer nok ikke i mål med Snorre med det første, så etter at jeg er ferdig med oppgava, havner han nok i hylla ei stund. Henriksen, derimot, tenker jeg å lese ferdig i løpet av vinteren.

Siri Hustvedt

Jeg har fortsatt en plan om å lese romanen Når du ser meg sammen med Silje. Med mindre jeg plutselig ikke kan vente lenger, og kaster meg over boka. Den venter veldig, der den står i hylla, og er samtidig en av de eldste, uleste bøkene jeg har. Den ligger med andre ord tynt an i lesesirkler framover.

Cora Sandel

Å, disse nydelige bøkene om Alberte! Hvorfor leser ikke alle dem, minst en gang i tiåret? Hvorfor er de ikke pensumtekster? Hvorfor holdes de ikke fram som noe av det beste norsk litteratur har å by på? Cora Sandel er mesterlig, og jeg har ledd, grått, vært fortvila, kald, sjuk, fattig og trist, og strevd noe voldsomt sammen med Alberte i bok to i trilogien, Alberte og friheten. Jeg leser bøkene sammen med Birthe, og mot midten av desember er det klart for bok nummer tre. To av tre lesekryss der, altså (omtale av Alberte og Jakob finner du her).

Merethe Lindstrøm

Å lese ei bok fra 2000-tallet i sjuende runde av Bjørgs bokhylleutfordring blei plutselig til Merethe Lindstrøms Barnejegeren fra 2005 (runden var i oktober, jeg fikk ikke lest før i november). Romanen var et overraskende fint valg på kalde novemberdager, for den korte boka er full av stemninger og kulde, på flere nivåer. Lindstrøm er en sterk stilist, har et kontrollert språk og et bevisst forhold til komposisjon. Anbefales.

Salman Rushdie

Godeste Salman Rushdie var månedens 1001-bokforfatter hos Line forrige måned. Men fordi boka hans er så omfattende - godt over fem hundre sider i min versjon - har jeg her tatt en spansk en: Jeg bytter novemberboka med desemberboka. Det er vel lov?

Toni Morrison

...ja, bortsett fra at jeg allerede har lest Margaret Atwoods Alias Grace, da, som skal leses nå i desember i nevnte lesesirkel. Men akkurat nå passer det ikke å lese den på nytt, sjøl om jeg gjerne vil det ved en annen anledning. Atwood er derfor bytta ut med amerikanske Toni Morrison og hennes prisvinnende roman Elskede, som jeg lenge har lovt å lese (og som også er ei 1001-bok). Og Morrison og Rushdie har altså bytta plass, for å få den korteste boka først og den lengste etterpå (som om det egentlig har noe å si...). Derfor: Elskede på meg i dette månedsskiftet (snart i mål), og Midnattsbarn inn mot 2015. Tror jeg. Jeg kvier meg for å gå i gang med lange bøker nå!

Knut Hamsun

Bjørgs siste leseutfordring i leseåret 2014 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Mange godbiter å velge i, med andre ord. Jeg falt til slutt ned på Knut Hamsun og romanen Mysterier. Jeg gleder meg til å lese boka, sjøl om jeg har et ambivalent forhold til forfatteren. Jeg opplevde Sult som veldig fæl da jeg leste den, men i følge baksideteksten er dette noe helt anna. Jeg skal prøve å lese og skrive om boka i løpet av uka.

Henrik Ibsen
Denne karen har sniki seg med to ganger i høst, riktignok i lydbokversjon, men lell. Jeg koser meg veldig med Ibsen, uansett format, og synes han er en fantastisk dramatiker. I høst har jeg hørt Kongsemnene og Hærmennene på Helgeland, og gleder meg til å lytte meg videre gjennom produksjonen hans. To kryss!

Biografi

Hos Ingalill skal det i desember leses forfatterbiografier. Det som er så moro! Men jeg er usikker på om jeg rekker å delta denne gangen, eller om masterarbeidet kommer til å ta for stor plass. Jeg er også usikker på hvilken storhet jeg skal lese om, Undset eller Ibsen. Potet, pottit?

Per Olov Enquist

Nå er det så lenge sia jeg har lest noe av mestersvensken at jeg rett og slett bare må. Det er også noe jeg har veldig lyst til, nå som det nærmer seg jul og jeg forhåpentligvis kan ta noen rolige kosetimer innimellom (men jeg frykter det blir mye arbeid). Romanen det gjelder, er Magnetisørens femte vinter. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Hvert år prøver jeg å lese noen julebøker, og sjøl om Amalie Skram da kanskje ikke er den første en forbinder med lys og varme (hvem kan vel glemme novella "Karens jul"?), har hun faktisk skrevet en roman som heter Julehelg. Om den er noe særlig julete av seg, vites ikke, men det er lov å håpe.

Og med det tør jeg ikke planlegge mer, rett og slett fordi jeg da veit at jeg vil drasse rundt på titlene til langt uti 2015, noe som ikke er særlig moro. Jeg får heller forsøke å komme i mål med dette, og helt overraskende få tid til ei bok eller to ekstra, innimellom julegrøt, pakker og nyttårsraketter (men det er lite trolig). Ja, også var det denne, masteroppgava, da. Det må sprengjobbes! 

Jeg ønsker dere alle ei fredelig adventstid, og håper dere koser dere med store og små juleforberedelser innimellom bøkene dere har valgt. God les! 

Høstlesing, del III

- November er så trist og grå, men nyttig likevel, heter det i ei vise hos Alf Prøysen (1914-1970). Og det må jeg jo bare si meg enig i, med så mye som skal tenkes og leses og skrives denne måneden! Helst skal jeg nemlig presentere et fullstendig masteroppgaveutkast ved slutten av måneden, men jeg veit at det ikke går. Men kanskje jeg kan få til et halvt, eller tre kvart? Jobbe må jeg i alle tilfelle uansett, og sjøl om det i perioder er vanskelig og slitsomt, er det også veldig spennende og utrolig moro. Særlig når en ser at arbeidet går framover! 

I dag tok jeg meg en halv fridag og gikk tur i skogen med familien. Det er veldig hyggelig når vi faktisk kan komme et stykke av sted før den yngre garde vil ha pause og mat. En topp kom vi til og med opp på! Og fordi det regna, blåste godt og var en del tåke, var det innmari godt å komme hjem og inn, skrelle av seg regntøyet og fyre i peisen. En stille stund med lesing på sofaen var midt i blinken for oss alle. Og slik har det forresten gått med lesinga i oktober, og dette planlegger jeg for november:

Ragnhild Jølsen

Ja, det er vel ikke akkurat noe sjokk at jeg enda ikke har kommet i gang her. Men jeg har lyst til å lese Jølsen nå i høstmørket, og håper fortsatt at anledninga snart byr seg. Boka ligger klar og er glatt og blå på omslaget. Men som jeg skreiv sist - arbeidet med masteroppgava må komme først.

Sturlason & Henriksen

Sagaradarparet, hvis utgivelser kommer godt med både i det faglige arbeidet og når jeg skal kose meg. Progresjonen er liten, men utbyttet er stort. Dessuten er vel Snorre Sturlason et slags evighetsprosjekt, når en bruker så mye tid på å tenke etter og sette fortellingene inn i en konkret historisk kontekst, slik som jeg gjør. Men det er gøy!

Biskop Arnes saga

I midten av måneden var det niende runde i biografilesesirkelen til Ingalill, og vi skulle lese om alternativere. Jeg valgte meg Biskops Arnes saga av en totalt ukjent, mest sannsynlig geistlig middelalderforfatter, og bomma litt på kategorien. Han Arne var nemlig ikke så fryktelig alternativ som jeg trodde, og mer om det kan du lese her. Men det var fint å lese om biskopen likevel, og lesekryss blei det.

E. M. Forster 

I begynnelsen av måneden fullførte jeg og skreiv om Et rom med utsikt, ei passelig koselig bok om det småturbulente kjærlighetslivet til miss Lucy Honeychurch, som er lagt til den britiske, øvre middelklasse like etter inngangen til 1900-tallet. Jeg leste denne i stedet for den unevnelige romanen til franskmannen Michel Houellebecq, som egentlig stod for 1001-bokbidraget i september. Lesekryss! 

Siri Hustvedt  

En fortsatt planlagt samlesing med Silje i løpet av høsten. Jeg ser fram til å lese Når du ser meg, og andre som er interesserte, kan gjerne hive seg på, de også.

Cora Sandel 

For tida er jeg halvveis i bok to om Alberte, Alberte og friheten. Jeg leser sammen med Birthe, og koser meg veldig med både stemning og språk, som denne gangen er henta fra kunstnerlivet i Paris, så det går ganske langsomt. Regner med å bli ferdig i løpet av uka som kommer, og håper å kunne lese ferdig den siste boka om Alberte før juleforberedelsene tar til for fullt.

Jung Chang

Det var ei bok fra Kina som stod på plakaten hos Line i oktober. Men på grunn av ei viss masteroppgave hadde jeg ikke tid til å lese ei femhundresiders historisk tirade akkurat nå, sjøl om Ville svaner: Tre døtre av Kina sikkert er veldig god. Jeg får ta den igjen en annen gang. Men fordi jeg ikke ville hoppe helt over alle 1001-bøker, valgte jeg meg derfor noe helt anna.

Aldous Huxley

Nemlig denne karen! To hundre sider virka mye mer overkommelig mellom sagalesing og metodisk arbeid, sjøl om visjonene og samfunnet som skildres i Vidunderlige nye verden er nokså umulige å svelge. Men det var ei 1001-bok, dette også, og jeg kan derfor innkassere et fint lesekryss.

Merethe Lindstrøm

Til sjuende runde av Bjørgs leseutfordring i oktober skulle vi lese ei hvilken som helst bok fra 2000-tallet. Leseuka var fra mandag 13. til søndag 19., men det blei helt umulig for meg å bidra med noe som helst på grunn av studiearbeidet. Men jeg fikk i det minste valgt meg ei bok av Merethe Lindstrøm og skal, når jeg er i mål med Sandel, lese den. Så til alle dere andre som kanskje også har glemt, fortrengt eller ikke hatt tid til bokhyllelesinga i oktober - her kommer en ny sjanse! Ta den, og få et lesekryss!

Salman Rushdie

Månedens 1001-bok hos Line nå i november er Salman Rushdies nokså omfattende roman Midnattsbarn. Jeg frykter den blir vraka her på grunn av tidspress, men fordi jeg har hele måneden på meg til å lese, skal jeg ikke si noe endelig enda. Jeg har lyst til å lese den, og den fins allerede i hylla, så forutsetningene er i alle fall på plass. Tida vil vise hvordan det går.

En navnløs en

Siste og åttende runde i Bjørgs leseutfordring går av stabelen den siste uka i november. Og temaet for uke 48 er rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har, som dere ser, ikke bestemt meg for hvem eller hva jeg skal lese enda, men koser meg veldig med å velge. Her er en nesten garantert ei god bok! Fordi dette er siste runde i leseutfordringa for 2014, kan dere gjerne begynne å tenke på kategorier for 2015. Er det noe spesielt dere ønsker dere? Sjangre, epoker, språk, land, temaer? Kom med det!

Til sist ønsker jeg dere alle fine, lange høstkvelder med mange gode bøker. Kos dere!

Nobelprisen i litteratur 2014

Og så er vi brått veldig med i nåtida. Det er 2014, og nobelprisen i litteratur for inneværende år skal deles ut klokka ett. På Nobelprize.org teller de ned med ei diger digital klokke, og nå er det tre timer og tre minutter igjen. Det er et helt år sia canadiske Alice Munro (f. 1931) blei beæra med utmerkelsen. Vil det bli nok ei canadisk dame i dag? Jeg tror ikke det, men jeg håper likevel. Håper så inderlig at det endelig er Margaret Atwoods (f. 1939) tur.

Klokka er ti, og jeg har allerede åpna de aktuelle nettsidene. Jeg skal følge pressekonferansen i sanntid, i år som i fjor, og jeg gleder meg til øyeblikket når de høye, slanke dørene går opp, de i hvitt og gull, og budbringeren, professor, forfatter, historiker og ständig sekreterare for Svenska Akademien, Peter Englund (f. 1957), kommer ut. Han kommer til å være ulastelig antrukket i år som i fjor, vel vitende om at akkurat nå er hele verdens blikk retta mot han i noen minutter. Han kommer til å være glad, for det er nettopp det det er, en glede, å etter mange måneders intenst arbeid endelig kunne annonsere hvem som blir årets mottaker av verdens gjeveste litteraturpris, som i tillegg til heder og ære, et navn i historiebøkene, en storslått seremoni og selskap med de svenske kongelige, får en god slump penger. Hele åtte millioner svenske kroner! Med litt sunt vett kan forfatteren leve svært godt resten av livet.

Men hvem blir det i år? Det er umulig å vite. Svenska Akademiens veier er like uransakelige som en viss annens. Når jeg ett år tror at jeg endelig har forstått hvordan de tenker og hva de legger vekt på, gir de prisen til en forfatter få visste fantes, som skriver helt annerledes, som utfordrer alle etablerte tanker om litterære verdier og som så absolutt utfordrer en konform litterær smak av høyere sort. Peter Englund lirer fra seg noen strofer - Svenska Akademiens begrunnelse i korthet. Og verden undres, i alle fall gjør jeg, på hvordan i alle dager dette henger sammen.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke får det til å henge helt i hop. Jeg, og mitt ene hode, mot de atten hodene som er innvalgt til Svenska Akademien (minus Kerstin Ekman (f. 1933), som ikke har møtt sia 1989, i protest mot (den manglende) behandlinga av forfatterkollegaen Salman Rushdie (f. 1947)). Sytten av Sveriges ledende og mest intellektuelle hoder, som hvert eneste år leser ekstremt mange bøker fra hele verden! Jobben deres er å lese, finlese, nærlese, studere, analysere, diskutere, veie opp mot hverandre. De setter seg inn i hele forfatterskap, tragiske skjebner, vonde barndomsår, såre erindringer, forrykende romaner, digre verk, lyrisk språk, fantasifulle virkemidler, i det som ikke blir sagt, men som likevel er der. Og på en eller annen måte, nesten magisk, tror jeg, klarer de å måle umålbare størrelser opp mot hverandre, slik at de, ved sommerens slutt, begynner å nærme seg en endelig kandidat, og når det blir oktober, må de bare bli enige om en. En som er verdig. En som har berika, eller skal komme til å berike, ikke bare dem, men hele verden, med sin litteratur, sitt språk, sin intensitet og livsfølelse.

Hvert år håper jeg at en av mine forfatterfavoritter får prisen. Det er sjølsagt veldig partisk og muligens en smule egoistisk, men like fullt et godt begrunna håp. Jeg har aldri lest noen som skriver som Margaret Atwood, som bruker hele vår kultur- og litteraturarv i sin produksjon, som pakker bøkene fulle med intertekstualitet og fiffige omskrivinger, som har et politisk budskap så vel som et litterært. Jeg har heller aldri lest noen som får meg til å føle slik Per Olov Enquist (f. 1934) gjør. Han stempler orda inn i meg, ned i meg, presser historia inn i sin særegne form, han tvinger historia si fram mer enn han forteller, stadig kjempende med sin egen historie, sitt eget liv. Han har skapt en helt egen sjanger, hvor luft og pust er avgjørende, hvor spenning eksisterer på et annet nivå, hvor alt er som av en annen verden. Og ingen setter seg inn i et materiale som britiske Ian McEwan (f. 1948). Hans sans for detaljer, hans respekt for et grundig bakgrunnsarbeide er imponerende. Gang på gang går han inn i helt nye fagområder, og han skriver imponerende trygt og sikkert, sjøl om prosjektene hans ikke alltid er like vellykka. Grunnsteinene i hans bøker er alltid kommunikasjon mellom mennesker, og der er det svært mange fallgruver. Han utnytter dem til det fulle og skriver mye sant om det moderne mennesket. Og vår egen Jon Fosse (f. 1959), da, som jeg alltid heier litt på, mest i smug, for det er koselig å heie på en norsk, og han, med sine intense, knappe romaner, dikt og skuespill, er den jeg tror har best sjanse av våre nålevende forfattere. Men han er veldig ung - i alle fall i nobelprissammenheng. Likevel, uansett hvor gode de er, favorittene mine, så er det vel lite trolig at noen av dem får denne utmerkelsen i år.

Femti sekunder igjen. Det er sjette gangen Peter Englund skal annonsere årets prismottaker. Han har prøvd nøkkelen i låsen til de doble dørene, kan en fortelle, og den funker i år også. Heldigvis. Bare ti sekunder igjen. Og der kommer han ut av den venstre døra, han lukker igjen etter seg og går opp på den lille scenen som er laga spesielt til annonseringene av prismottakerne, han har rosa slips, rosa sløyfe på brystet, hvit skjorte og svart dress. Og han sier:

Vi har nyss avsluttat vårt møte. Och vi bestemde då at 2014 års nobelpris i litteratur skal tilldelas den franske forfattaren Patrick Modiano (f. 1945).

Det blei altså en av disse uransaklige veiene denne gangen. Han er jo helt ukjent (bare tre av bøkene hans er oversatt til norsk, og de kom ut på 1970- og 1980-tallet)! Jeg klarer ikke la være å tenke at denne franskmannen, ja, for det blei enda en franskmann, den ellevte i rekka, kanskje er et resultat av et kompromiss. De har ikke en gang fått tak i han, kan Englund fortelle. Hvilket sjokk det må være... Like fullt: Gratulerer så mye!

Trollkvinnen fra Firenze

Bildekilde: Aschehoug

Det blei et overraskende seigt førstemøte med forfatter Ahmed Salman Rushdie (f. 1947). Ikke fordi det egentlig var noe galt med boka jeg valgte meg, romanen Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, men fordi særlig de siste kapitlene var så uhorvelig lange. I en travel hverdag er det ikke alltid like greit å finne lesetid, og vi kjenner vel alle til disse småtinga som stadig må gjøres. Selma Lønning Aarø (f. 1972) karakteriserer denne evigryddinga som småbarnsfamilier utsettes for som det reine Sisyfosarbeidet, og så langt i september ser det ut til å stemme smertelig her hjemme hos meg også. Men så spratt jeg over dørstokkmila, og da leste jeg resten av boka på en kveld.

Før jeg kom i gang med egen lesing, tok jeg for meg hele omslaget med dens forside, bakside, bokrygg og innbretter, samt illustrasjonene som fins først og sist i boka. Forsida har jeg tidligere nevnt her, og om du ikke helt ser det som foregår på forsida eller trenger mentale bilder, kan jeg be deg tenke på gamle illustrasjoner fra Kama Sutra eller lignende. Helheten ga mildt sagt et nokså kaotisk inntrykk. Ei bok med forankring både i Italias renessanse og Indias mogultid - med hekser, elefanter, vannpiper og stilisert kopulering? Så leste jeg et sitat fra en viss anmelder i The Financial Times (som muligens ikke er så høy i hatten nå i ettertid). Vedkommende var så sikker på at den nyeste Rushdieromanen skulle motta årets Man Booker-pris, hvis ikke skulle han jaggu krydre prøveeksemplaret sitt med curry og spise det. Men Rushdie vant som kjent ikke - i 2008 var det Aravind Adiga (f. 1974) og hans The White Tiger som stakk av med hele greia. Og Trollkvinnen fra Firenze er med sine fire hundre sider relativt omfattende, i alle fall om den skal inntas oralt, så jeg håper at anmelderen nå har kommet seg etter cellulosesjokket.  

Det var ikke bare dette sitatet jeg beit meg merke i. Damebladet Elle var på sin side sitert med at denne boka var en "erotisk fryd". Og det er jo ikke akkurat det jeg higer etter. Jeg skal innrømme at jeg la boka fra meg akkurat da, i noen minutter, før jeg begynte å lese. Konklusjonen var at det fikk stå til, samme hva, boka var allerede valgt og tatt ned fra hylla, og boka skulle derfor leses. Rushdie var det uansett, og det var et mål i seg sjøl. Det fikk bare være underlig og uvant.

Men så kom jeg i gang med boka. Den var overraskende lett å lese. Rushdie leiker seg med språket, det er rikt, konkret, fullt av motsetninger, farger, sansinger, dobbeltbetydninger, humor. Rushdie er annerledes, det skal sies, så en må jo sette pris på, like, eller i alle fall akseptere, de vendingene han tar. Jeg brukte litt tid på å bli vant til rytmen hans, orda, bildene og metaforene, på å komme inn i det voldsomt store universet han skriver fram, et univers som glir over flere verdenshav og store landområder, som strekker seg fra renessansetenkeren Machiavellis (1469-1527) ungdomsdager i Firenze til keiser Akbars (1543-1605) gedigne mogolrike og nye by, Fatehabad, seinere kalt Fatehpur Sikri, og som gjennom skildringer og beretninger forsøker å belyse både europeisk og asiatisk historie, kultur og tenking.

Det er med andre ord et gedigent prosjekt Rushdie har satt i gang med. Og kanskje gaper han over alt for mye - det er i alle fall relativt mange elementer som ikke nevnes eller som kun streifes. Men at forfatteren har foretatt sitt utvalg, må være greit. I følge han sjøl, er Trollkvinnen fra Firenze den boka som har krevd mest feltarbeid så langt, han har lest, tatt notater og reist i mange år for å få detaljene på plass. Det gjenspeiles også i den lange kildelista bakerst i boka, der leseren kan gå videre i Rushdies fotspor ved behov. Er dette da egentlig en historisk roman i en litt annerledes innpakning? Nei. For Rushdie er hele tida veldig klar på at han skriver fiksjon. På kolofonsida kan vi lese følgende beskjed fra forfatteren: "Dette er fiksjon. Noen historiske hendelser er endret i sannhetens tjeneste." Jeg må innrømme at jeg satte pris på den direkte ærligheten her, samtidig som jeg syntes det var en smule arrogant. Er det greit å endre på historia? Er det greit å blande fakta og fiksjon helt uhemma?

Trollkvinnen fra Firenze, som fortelles i tredjeperson, begynner med at en reisende, en europeer, ankommer Sikri. Han har langt, gult hår, en diger frakk med mange lommer, et brev fra en europeisk regent og en hemmelighet som bare keiseren kan få høre. Men før han i det hele tatt kommer i kontakt med keiseren, erindrer han sin reise til India, ei reise som ikke har gått for seg helt uten problemer. Så trekkes vi tilbake til nåtida, og blir med på mannens ferd oppover i systemet, med keiseren som sitt endelige mål. Dit når han, sjølsagt, og den ensomme, intelligente keiseren er vennlig stilt overfor den fremmede og hans historie. Og det er egentlig ikke før den reisende begynner å fortelle, at boka virkelig kommer i gang. For hans historie utgjør hele bindeleddet. Men sjølsagt støter vi fort på problemer, også her. Ikke alle i Sikri ser ut til å like at en fremmed på kort tid kan innynde seg hos Verdensherskeren. Dermed går boka fra å ha ei konfliktlinje til å få (minst) to parallelle; ei i bokas nåtid og ei i fortellingas nåtid. Disse veves så sammen, og en del av leserjobben blir derfor å nøste opp de forskjellige trådene.

Rushdie hopper som regel nokså elegant i tid, og særlig er første halvdelen av boka stramt komponert. Alle elementer er med på å drive fortellinga framover, det er forviklinger, humor og spenning. Deretter blir både tidshopp og innhold litt mer ufokusert, som om forfatteren er gått lei eller ikke er helt klar for å skrive slutten. Noen etapper blir derfor litt langdryge, og særlig spriker det når han forteller om de to prostituerte, Skjelettet og Madrassen. Det er et underholdende element, men det trekker på ingen måte historia framover. En forklaring på dødtida kan være at Rushdie på mange måter opererer med fire hovedpersoner, som alle kniver om å slippe til i boka. Det er vanskelig å holde på stil og tekstlig kraft over mange sider med så mange folk. Alle hovedpersonene er herskere i sine egne fortellinger, som inkluderes i en annen fortelling og så videre (noe som forøvrig minner litt om teknikken til Louis de Bernières). Det er lett å kjenne igjen mønsteret fra Tusen og én natt og lignende komposisjoner, samtidig som verket til Salman Rushdie er så komplekst og annerledes at det ikke lar seg sette i bås. Igjen er det hovedpersonene som utfordrer, for de holder seg ikke i sin egen sfære, men beveger seg også utafor - uten at det blir problematisk (men med et snev av magisk realisme). Det er godt gjort.

I nåtida har vi fortelleren, som kalles Mogor dell'Amore. Den lenge mystiske mannen figurerer ved hoffet i Sikri, og etter hvert i sin egen fortelling. Den filosofiske og snille keiser Akbar er på mange måter feil mann på feil sted. Han liker ikke å krige, og fordi ingen av dronningene virkelig elsker eller ser han, skaper han en fantasidronning, Jodha. Keiseren får fortellinga til Mogor dell'Amore servert i ujevne porsjoner utover i boka. I hovedhistoria til den fremmede blir vi kjent med den italienske trioen Argalia, Ago og Il Machia som fomler rundt i skogene ved Firenze på jakt etter alrune. Argalia drar så av sted og opplever verden, og blir det vi i dag ville kalt en dreven leiesoldat. På et punkt i hovedhistoria treffer han ei kvinne ved navn Qara Köz, og etter det handler nesten alt i boka om henne. Gjennom keiserens mange og lange tankerekker, om historie, identitet, røtter og tid, klarer Rushdie nesten å bryte ned tidsskillene i sin egen bok, og samle de fire hovedpersonene. Men bare nesten.

Forfatteren utviser svært stor kontroll over stoffet, faktisk i så stor grad av det av og til blir litt platt og uspennende. Jeg har allerede påpekt likheten med Tusen og én natt, men jeg får aldri den magiske følelsen, følelsen av at alt kan skje, som jeg fikk da jeg leste fortellingene. Det hele blir mer en hypotetisk historisk parentes enn et parallelt univers - men så skulle det sikkert ikke være et parallelt univers heller, bare en fabel. Rushdie er solid forankra her i vår verden, og det er tydelig at boka er planlagt og gjennomarbeida. Midt i alle bearbeidingene har romanen kanskje mista noe av sin spontanitet og evne til å overraske, for slik den er i dag, er den nokså forutsigbar. Likevel fabulerer Rushdie i vei om virkelighet og fantasi, drømmer og faktisk historie, og alle personene hans gjør seg ymse refleksjoner omkring sin plass i verden. Som alltid synes jeg det er underlig at høyst ulike mennesker kan ha så like tanker, men i denne boka forklares disse tankene, i alle fall til en viss grad.

Videre er det verdenshistoria som utgjør bakteppet for romanen, og dynamikken skapes av de mange kontrastene. Viktigst er skillet mellom Vesten og Østen, som kanskje egentlig er mer likt enn ulikt, når en ser etter i sømmene. Det hele avhenger jo av perspektiv, og Rushdies perspektiv er naturlig nok samlende og basert mer på forklaring og forståelse enn fordommer og fordømmelse - forfatteren står sjøl midt i to kulturer som indiskfødt brite. Andre kontraster er kvinne og mann, tro og vantro (eller all tro, for den på mange måter ikke-troende keiseren tillater alle trosformer), det magiske eller eksotiske mot det hverdagslige, frihet versus ufrihet, Firenze mot Sikri, som begge må ha vært spennende steder. Rushdie kontrasterer godt og gir leseren verdifulle perspektiver angående det å være to- eller flerkulturell i en stadig mer avansert og samhandlende verden hvor folk til enhver tid bryter opp og flytter på seg. Jeg merker meg at Rushdie, i likhet med Mantel, er fascinert av minner og hukommelse. Bøkene deres er forøvrig lagt til omtrent samme epoke.

Viktige spørsmål i boka dreier seg om tid, forholdet mellom historie og fiksjon, mellom rykter og sannhet, om skapinga av en fast identitet, om hva som ligger nedfelt i oss, om mennesket egentlig har fri vilje eller er styrt (og av hva?), om hva kjærlighet er (men den erotiske fryden har ikke jeg sett snurten av), om hva kultivering betyr for mennesket, om det er mulig eller i det hele tatt ønskelig å gå tilbake til en slags naturtilstand. Gjennom å anvende forskjellige synsvinkler på de samme temaene og tankene, får Rushdie fram ulike perspektiv. Jeg opplever likevel at grensene mellom fiksjon og virkelighet er tydelige i boka. Alle skildringene av kriger (men ikke nødvendigvis krigere), klima, kultur og skikker, klær, dyr, bygninger og framkomstmidler og så videre er så langt jeg kan se korrekte. Og mange av personene har faktisk eksistert på 14-1500-tallet. Men Rushdie lever seg inn i både tanker og følelser hos flere av dem, og da er vi helt klart i fiksjonens verden. For sjøl om kildene er aldri så rike, kan ikke forfatteren, av soleklare grunner, vite hva keiser Akbar ville mene om Qara Köz, den fiktive, mogulske prinsessa. Ei heller kan han vite om hva den godeste Il Machia (Machiavelli) tenkte på da han lå med kona si. Derfor synes jeg ikke at Rushdie blander fiksjon og fakta helt uhemma - riktig nok er det en salig blanding, men den er meget bevisst framstilt av en profesjonell.

Trollkvinnen fra Firenze er ei bok svært langt ifra min egen virkelighet og min foretrukne litterære sjanger, som er den realistiske, skandinaviske romanen hvor inderlighet er så viktig. Her er det lite inderlighet og mye overflate. Likevel har boka mangt å komme med. Rushdie gir oss i nord et innblikk i noe annerledes, og leserne får større bakgrunn for å forstå kulturkonflikter mellom Vesten og Østen. Dessuten skildrer forfatteren en av de mest spennende epokene i europeisk historie - overgangen fra middelalder til renessanse, fra kollektivisme til individualitet, fra tradisjon til de første spirene av modernitet - med alt perioden har av møkk og sjukdom, forfinahet og paver. Høyt og lavt blandes sammen, Rushdie viser ikke respekt for noe eller noen. Enkelte avsnitt kunne fint vært kutta uten at helheten hadde blitt vesentlig annerledes - her tenker jeg blant anna på de prostituerte. Og en skjønner tidlig hva som er utfallet av historia til Mogor dell'Amore, men Rushdie drøyer til det siste før det blir fortalt. Her kunne en gjort det litt mer effektivt og litt mindre overtydelig.

Jeg likte det fabulerende universet til Salman Rushdie, og kikker opp mot den tjukke romanen Midnattsbarn (1981) som står i bokhylla til venstre for skrivebordet. Det er fristende å lese den også, nå som jeg er kommet i gang med forfatterskapet. Men jeg veit med meg sjøl at det egentlig ikke kommer til å skje i år, det er alt for mye som venter. Dessuten har jeg fått min dose med curry og magi - for denne gang.

Påminnelse: Rushdie

Bildekilde: Aschehoug

Det er søndag, og det er egentlig meninga at jeg nå skal dele mine synspunkter på Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, skrevet av indiskfødte Salman Rushdie (f. 1947). Den gule boka, med et lett kompromitterende minimotiv på forsida, som jeg ikke la merke til da jeg kjøpte den, fordi prislappen var strategisk plassert nettopp der, ligger foran meg. Og den er dessverre ikke helt ferdiglest ennå. Men nå er jeg i alle fall kommet såpass inn i historia (snart halvveis) at jeg veit at jeg må lese den ferdig. Og det synes jeg du bør også, dersom du har begynt. Her kommer et utdrag fra side 61:

Han bar en forgylt turban med kokarder og en kappe av gullbrokade. Han bar støvet fra sitt erobrede land lik en krigers æresbevisninger. Han bar et fårete flir. "Jeg" ville komme hjem før, sa han. "Jeg" ble forsinket. Det var noe klossete og prøvende i måten han snakket på. Hva feilte det ham? Hun bestemte seg for å overse hans utypiske nøling og gå til verks etter planen.
     "Jaså, du 'ville'", sa hun og ranket seg, i sine vanlige hverdagsklær, og trakk et silketørkle over underansiktet. "En mann vet ikke hva han vil. En mann vil ikke det han sier han vil. En mann vil bare det han trenger."
     Han ble paff over at hun ikke reagerte på at han hadde senket seg ned til førsteperson, hvilket var en ære for henne og burde fått henne til å dåne av fryd, hvilket var hans ferskeste oppdagelse og hans kjærlighetserklæring. Paff, og litt utslått.
     "Hvor mange menn har du kjent, siden du er så innsiktsfull", sa han bryskt og kom nærmere. "Drømte du deg menn mens 'jeg' var borte, eller fant du deg menn som kunne forlyste deg menn som ikke var drømmer? Er det menn som 'jeg' må drepe?" Denne gangen måtte hun da legge merke til det revolusjonerende, det erotisk nye i pronomenet?

Avsnittene sier deg kanskje ikke så mye uten sin kontekst. "Han" er her den indiske keiseren Akbar den store (1543-1605), hersker over Mogulimperiet og med selveste Djengis Khan (1167-1227) som en av sine stamfedre. "Hun" er hans favorittdronning - men hun eksisterer bare i hans fantasi. Eller...? Som utdraget over viser, er det milevis mellom Akbar og Jodha. Akbar føler seg ganske aleine i verden, enda han har alt av rikdommer og har lagt under seg digre landområder. Han er ensom. Men så kommer det en reisende. Han har gult hår og en lang frakk med mange lommer. Og denne mannen har en hemmelighet, en historie, som kun er ment for keiserens ører.

Salman Rushdie har skrevet en roman hvor inspirasjonen er henta fra faktiske mennesker og faktiske hendelser, men benytter seg også av fantastiske elementer og magisk realisme. Det er spennende, og ganske underholdende. Og nå skal jeg lese videre - innlegg kommer så snart jeg er ferdig med boka. God leseuke, alle sammen!

Høstlesing

Og plutselig var det høst. Og jeg ligger langt etter med alt mulig, deriblant lesing. Salman Rushdie skulle strengt tatt vært ferdiglest nå, men jeg har såvidt begynt på den aktuelle romanen, Trollkvinnen fra Firenze. Uka forsvant i forelesninger, pensumlesing og huslige sysler, helga føyk som en vind med bursdagsforberedelser og -selskap. Og brått er det ikke lenger varm seinsommer, med blomstrende hagenellik og syngende gresshopper. Nå som det endelig er kveld og alt selskapsstyret er overstått, mørket har senka seg og huset er stille, kjenner jeg lukta av vedfyring, fuktig jord, blader som langsomt råtner i vått gress. Og jeg gyver løs på teorier omkring empiriske undersøkelser for å være tilstrekkelig forberedt til ukas forelesninger.

Salman Rushdie
Leses per nå, men det går langsomt. Vipper mellom å være utholdende eller å være tøff - det første involverer en tanke om at jeg kanskje blir belønna for strevet før eller seinere, det siste involverer å legge boka fra meg på ubestemt tid. Med pensum surrende i huet er det vanskelig å tvangslese, sjøl om Trollkvinnen fra Firenze sikkert er veldig spennende, bare jeg kommer ordentlig inn i historia. Men jeg skal gi boka noen forsøk til, og håper på et innlegg søndag 8. september, etter at stemmeseddelen er lagt i den brune urna. Om du også har noe uoppgjort med Rushdie, hiv deg med, så kan vi motivere hverandre!

Ragnhild Jølsen
Ragnhild Jølsen er en favoritt hos meg, og det er gledelig at også Birthe finner den mystiske dama spennende. Vi planlegger å lese Fernanda Mona sammen i høst, kanskje allerede i september. Jeg gleder meg til å gå inn i en verden fylt med symbolikk og eventyr, hvor sterke kvinner og determinering er uunngåelige ingredienser. Verkene til Jølsen er korte og intense, og kan gjerne slukes på en høstkald ettermiddag. Bli gjerne med!

Selma Lagerlöf
En annen favoritt er svenske Selma Lagerlöf. Ingen skriver som henne! Jeg har mye liggende av denne flotte dama, og planlegger å kose meg med både romaner og memoarer utover vinteren (det vil si at jeg ønsker meg memoarene hennes, for dem har jeg faktisk ikke). Først ut for meg nå i høst er Körkarlen, og om alt går som det skal, kommer det innlegg helga 20. - 22. september. Men det er sjeldent at alt går som det skal. Akillesen her blir Rushdie, tror jeg.

På grunn av studiestarten og litt lite lesetid, velger jeg å ikke være overambisiøs med septemberlista (sånn som i sommer). I tillegg til disse tre romanene har jeg nemlig ganske mye pensum å komme igjennom de nærmeste ukene. Viktigst er Nye kulturstudier, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie og Hvordan gjennomføre undersøkelser? som jeg allerede er godt i gang med. Målet er å bli helt ferdig med disse bøkene, være à jour med kompendiene når vi bikker oktober, samt å komme godt i gang med både Deltagende observasjon og Historisk forsking, forståing og forteljing.

September er måneden for Krig og fred for svært mange, og det er nok en del som allerede nå har tatt fatt på det digre verket. Jeg skulle ha lest, jeg også, men har valgt å trekke meg. Jeg og Birthe skal utsette lesinga til vinteren, så de som ønsker, kan gjerne slenge seg på da. Vi kommer mest sannsynlig til å lese ett og ett bind i verket, med pause i mellom, slik at en får mulighet til å lese andre bøker også. Vi blir kanskje ikke ferdige før vi skriver juli 2014, men jeg tror det blir en fin måte å samlese på. Men inntil videre er høsten ennå ung, og vinteren er svært langt unna. Før snøen faller håper jeg å ha publisert et innlegg om de flotte novellene til Torborg Nedreaas, endelig fått lest Carol Shields og kanskje såvidt begynt på Middlemarch. Håper du blir med.

God lesehøst!

Sommerlesing, del III

Årets lesesommer har ikke gått helt som planlagt. Først fordi min lese- og bloggpartner Labben blei søkk borte, dernest fordi Ting Tar Tid, i ferien som ellers, eller kanskje enda mer i ferien enn ellers. Jeg treiger i alle fall med absolutt alt. Dessuten var bøkene jeg og Labben valgte oss, kanskje ikke de enkleste. Det synger i gresset var fantastisk, men intens, Fugler uten vinger forferdelig. Så slang jeg rundt med Jeeves og Wooster, og pressa inn Dager i stillhetens historie, som jeg leste sammen med Melusine. På tampen av juli brukte jeg utrolig lang til på Hilary Mantels mesterverk Ulvetid, og er fortsatt furten fordi den er ferdig. Heldigvis står bind to av trilogien om Thomas Cromwell, Falkejakt, i hylla, men jeg skal utsette den gleden ei stund. Først er det mye anna som skal leses. Og hvis du vil være med, er det bare hyggelig!

Arto Paasilinna
Den fornøyelige finnen skulle vært lest og omblogga seint i juli. Men da leste jeg Ulvetid. Både bok og forfatter settes på vent, og jeg tror november er en passende måned for å komme tilbake til saken. Da er det både mørkt og eksamenstid, og litt humor kan lyse opp det meste.

Virginia Woolf
Den alltid fantastiske Virginia Woolf blei lest i juni, og leses nå igjen. Ikke samme boka, naturligvis. Jeg og Melusine skal lese Woolfs essaysamling, Indiskresjoner og andre essay. Jeg befinner meg i post-Thomas-Cromwell-limbo og har enda ikke begynt, mens Melusine er godt i gang. Woolf er en spennende forfatter, og essayistikken hennes går for å være i verdensklasse. Kom igjen, du også! Blogging foregår i helga 9. - 11. august, så det er ingen tid å miste.

Henrik Ibsen
Ja, ikke av, men om. Til Moshonistas biografilesesirkel med tema forfattere, har jeg valgt meg ut en knapp biografi om Henrik Ibsen. Mest for å delta, skal jeg innrømme, og dernest for å komme i gang med Ibsen-greiene. Jeg har nemlig to biografier til liggende. Bloggdato på minibiografien er omkring 15. august.

Salman Rushdie
Jeg er og blir trofast mot leseplanen jeg og Labben laga, og skal derfor hive meg rundt og lese Rushdie på tampen av sommeren. Boka er Trollkvinnen fra Firenze, men føl deg fri til å lese akkurat den du har liggende. For at ikke alt skal kræsje med Lines lesesirkel, legger jeg blogginga til siste helga i august, som også innehar første dagen i september. Tror jeg. Boka er lang, og etter Henrik Ibsen er det semesterstart! På Rushdie veit jeg det er flere som kanskje vil slenge seg på, så gi lyd dersom dere trenger mer lesetid. Har hørt han kan være litt av en utfordring, han Salman.

Selma Lagerlöf 
Strengt tatt er det nå blitt september, og jeg kan ikke lenger kalle det for sommerlesing, med mindre været er usedvanlig bra, men jeg fortsetter planlegginga likevel. Og nå er det på tide med ei dame. Jeg er utrolig glad i Selma Lagerlöf, noe du kan lese om her, her og her. Denne gangen heter romanen Körkarlen. Hiv deg over den, du også, eller velg noe helt anna! Jeg leser på svensk, hva med deg? Innlegg forventes i midten av måneden, helga 13. - 15. september.

Leo Tolstoj
Og forfatteren som får avrunde årets første høstmåned, er Leo Tolstoj, med det gedigne eposet Krig og fred. Jeg skal forsøke å lese og blogge, jeg også, som en del av Lines lesesirkel. Men jeg har mine tvil - med hektisk hverdag, tilvenning i barnehage, pendling, masterstudier og studietur har russiske mursteiner lett for å bli nedprioriterte. I verste fall får det bli med forsøket. Det er meninga at det hele skal være lest til 29. september.

Vel, dette er en solid plan, synes jeg. Innimellom skal jeg lese Torborg Nedreaas' noveller, som er noen av de beste norske novellene som er skrevet. Også vil jeg forhåpentligvis få prøvd meg på Carol Shields etter hvert. Og etter Tolstoj en gang, er det Middlemarch! Håper du hiver deg på, du også.

Til de av dere som har ferie: fortsatt god lesesommer! Og til alle sammen: riktig god lesehelg!

Sommerlesing, del II

Nå er snart sommerens fire første planlagte bøker behørig lest og omblogga. Og da må det av nødvendighet følge ei ny liste, denne gangen for julilesinga. Det var egentlig Labben og jeg som starta dette, men hun er og blir frakobla. Men jeg fortsetter likevel, og holder meg til den opprinnelige planen vår, med få endringer. Hiv deg gjerne på!

P. G. Wodehouse
Les hva du vil av den kjente britiske humoristen, og skriv innen fredag 5. juli. Jeg leser Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934, mens den opprinnelige boka, som jeg ikke har fått tak i, var La Psmith greie det! fra 1923. Dette er bare velmente leseforslag, det er Wodehouse sjøl som er den røde tråden. Bonus: 1001-kryss for Takk skal De ha, Jeeves!.

Merethe Lindstrøm
Sammen med Melusine skal jeg lese og blogge om Dager i stillhetens historie fra 2011. Forfatteren mottok både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris for romanen, så den bør være (og er nok) god. Jeg gleder meg! Blogginnlegg skal ut rundt 12. juli. Bonus: Skal være den hittil sterkeste utgivelsen fra en av Norges mest solide forfattere. Fremtidig listefaktor!

Hilary Mantel
Så skal jeg begrave meg i britisk historie, med tilhørende konger, dronninger, hoffintriger, maktkamper og kriger, og jeg ser fram til det. Hilary Mantel er og blir en suksess - dama er dobbel Bookerpris-vinner! Boka det gjelder er romanen Ulvetid fra 2009. Har du lest den, hiv deg gjerne over neste bok i serien, og blogg i vei 21. juli. Bonus: Blir helt sikkert inkludert på 1001-lister verden over, hvis det ikke har skjedd allerede.

Arto Paasilinna
Etter en murstein trengs en oppkvikker, og den får vi fra Finland denne gangen. Jeg kommer til å lese Harens år fra 1975 eller Kollektivt selvmord fra 2007, begge står i hylla, men jeg tar avgjørelsen litt på sparket. Lar det derfor være fritt valg for andre også, og håper at mange blir frista til å henge seg på. Innlegg forventes rundt slutten av måneden, ca. 26. juli. Bonus: Her er det også 1001-kryss å hente, bare sjekk!

Etter Paasilinna er det tid for ei lita pause fra min side (det vil si tid til ved behov å lese ferdig alt som muligens kan ha blitt liggende litt på pause innimellom, som Herbjørg Wassmo, Carol Shields, Øistein Hølleland og Torborg Nedreaas med flere) - andre ivrige bokbloggere skal da kaste seg rundt og delta på månedens 1001-bok i regi av Line.
Men 1. august er det på'n igjen, og førstemann ut er ingen ringere enn Salman Rushdie. Mer informasjon kommer, og inntil da: riktig god lesesommer!

Sommerlesing

Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!

Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!

Her er en foreløpig oversikt:
02.06.  Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06.  Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06.  P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07.  Hilary Mantel: Ulvetid

I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.

Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!