onsdag 31. mars 2010

Kvalitetskrav

Jeg lurer fælt på hva som skjer i den norske bokbransjen om dagen. Jeg synes nemlig det stadig blir vanskeligere å finne fram til virkelig gode bøker. Og da mener jeg god, norsk samtidslitteratur som faktisk handler om noe. Jeg snakker ikke om krim eller biografier, men romaner. Og jeg mener ikke seriebøker eller mellomromaner, jeg mener de gode romanene.

Debutantene er her jo, men de fleste av dem holder et heller lavt nivå. Jeg ønsker ikke å nevne navn til jeg har lest de aktuelle titlene, men etter anmeldelser og utdrag å dømme, er det ikke mye å glede seg til. Det forfatterne har av talent og særpreg blir slipt ned i en lang prosess til det ikke lenger er mer igjen, og ut kommer et fiks ferdig samlebåndsprodukt.
De oversatte bøkene finnes fortsatt i hopetall, noen få gode, som til gjengjeld er vanskelige å finne, for som regel er det bare lettbeint underholdningslitteratur; litt spennende, litt morsomt, mest romantisk og klissete og usannsynlig utroverdig. Dessuten: jeg har alltid lest det før, innpakninga er bare litt mer glansa.
De gamle, norske traverne er her også, men færre og færre for hvert år som går. Som om forfatterne ikke har flere historier igjen, eller, som jeg tror, som om forlagene ikke vil utgi dem lenger. Og jeg veit at det skyldes på finanskrise og tøffe tider i bransjen. Men er det sant?

Snart er absolutt alt kommersialisert og kjørt inn i markedsføringas enkle rammer, snart er det ikke anna enn bestselgere å få. Jeg etterlyser kvalitet. Jeg etterlyser et forlag som tør å satse på bøker som kommer for å bli, ikke bøker som slår i hjel tid og som glemmes det øyeblikket de puttes inn i bokhylla igjen eller leveres på biblioteket. Jeg ønsker et forlag som tør å legge penger i kunst og kultur, sjøl om det kanskje betyr at de går i minus de første åra. Jeg ønsker et forlag som ikke vil være med på å fordumme Norge, men som heller vil berike, utvikle, lære opp. Jeg vil ha et forlag som tør å legge lista høyere enn gode gamle Ola Dunk og dermed få et mindre, men bedre kvalifisert publikum. Jeg vil ha god litteratur. Noen som vil satse?

søndag 28. mars 2010

Krimfri påskelektyre

Nå er det straks påske, og da er det mange som liker å raske med seg noen krimbøker fra biblioteket eller bokhandelen. Jeg er ikke en av dem. Jeg har ikke en gang skjønt hvordan påsken og krimbøkene liksom skal henge sammen. Men jeg veit at jeg vil lese ordentlig litteratur, også i påsken. Jeg sliter bare litt med å finne fram til noe annet i bokhandelen i disse dager. Faktisk er det nokså vanskelig å finne ikke-krim fra begynnelsen av mars til slutten av april, det er liksom gjemt bort, innerst og bakerst i butikkene. Heldigvis for meg har jeg mengder av bøker her hjemme som venter på å bli lest...

Her er noen boktips:
Alias Grace
Den blinde morderen
Den afrikanske farm
Boken om Blanche og Marie
Morgon og kveld
Den lukkede bok
Om forlatelse
Den lille hesten
Innsirkling
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Mrs. Dalloway

God påske!

lørdag 20. mars 2010

Ei reise tilbake, og fram igjen

Jeg leser norrønt. Eller; jeg prøver å lære meg klassisk norrønt, sånn at jeg kan lese norrøne tekster så godt som mulig uten ordbok. Jeg kan ikke så mye, enda, men jeg klarer å forstå hva en tekst dreier seg om, hva som er hovedtrekket i historien, hva som gjøres og sies. Jeg forstår også såpass at jeg skjønner at det jeg lærte på skolen overhodet ikke er sant.

Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle vi lese ei nynorsk utgave av Gunnlaug Ormstunge, se på runealfabetet i norskboka, høre norsklæreren lese to sider fra Njåls saga og ei linje klassisk norrønt, som jeg ikke husker hvor var fra. Uansett: det norrøne var uforståelig, Gunnlaug Ormstunge handla om en fyr som dikta fælt (skreiv skaldekvad) og i Njåls saga blei den ene spidda og den andre kvesta og den tredje kvalt. Futharken var litt morsom å se på. Men det var liksom det. Kjennetegna på sagalitteraturen var en refererende, upersonlig, ufølsom og knapp stil (vi lærte at det het "sagastilen"), med mange drap og hogg og banesår, og ellers noe styr med konger og sånt, av og til ei båtferd eller noe greier til hest. Noen ganger kvad disse skaldene litt også, og Snorre dikta kronglete i Heimskringla, men det behøvde ikke vi å lære noe om.

I førsteklasse på videregående fikk vi slengt i fanget et analyseskjema allerede første uka, tydelig tilpassa norsk samtidslitteratur. Inn i disse rammene skulle vi skvisje Voluspå. I tillegg var det denne dagen noe feil i det vanlige klasserommet vårt, og vi fikk undervisninga via powerpoint på ei grønn tavle i det smaleste datarommet. Vi blei bedt om å høre på rytmen i diktet, men da ingen leste diktet høyt og læreren måtte gå, blei det ikke så mye rytme å høre på. Og da skjemaet var sånn passelig utfylt, fikk vi gå. Voluspå var behørig gjennomgått.

Nå, som jeg kan lese en del sjøl, skjer det noe som jeg ikke trodde skulle skje. Denne voldelige litteraturarven fra gærningene på øya blir så mye mer. Det er som om jeg trer inn i en ny bevissthet. Det er så utrolig godt skrevet. Det er solid, konkret, fast. Ja, det er refererende, men i alle replikker og kvad er det nåtid. Kontrasten mellom før og nå blir et virkemiddel i teksten. Det er absolutt ikke upersonlig, det er bare presentert på en annen måte enn det vi i dag er vant til. Gjennom replikker, handlinger og skildringer blir jeg godt kjent med menneskene det skrives om. Det er heller ikke ufølsomt; det ligger en sårhet i mange av tekstene, et vemod. Menneskene dør, men de dør med stolthet. Det er også stemninger i tekstene som gir uro, ro, usikkerhet, lettelse, glede, sorg. Ofte en from ydmykhet! Og spenninga bygges opp til siste replikk kommer eller til jartegnet er gjort.

Jeg får en ny respekt og en helt ny beundring for disse tekstene, for sagalitteraturen som helhet. Her finnes kunnskap, historie, teknikker, redskaper, her er mellommenneskelige forhold, politikk, strategi, jordbruk, religion, økonomi, fellesskap. Et helt samfunn, en hel verden. Alt kan sees gjennom disse tekstene, som i sin samtid var en felles plattform for menneskene, fortalt fra generasjon til generasjon før det blei skrevet ned. Dette var vissheten, bevisstheten. Dette var verden.

Så hvorfor fokuseres det på det groteske? På drap og vikingtokter, på treller og banesår, holmgang og ættefeider? Det finnes jo så mye mer! Hvorfor gjemmes denne litteraturen vekk? Her har vi mye å lære. Om språket, om samfunnet, om tida, om menneskene og om verdensforståelsen.

lørdag 13. mars 2010

Et mesterstykke fra Bureå

Min helt fra de svenske skoger blei født i 1934, studerte litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala fra 1955 til 1964, debuterte i 1961 og fikk sitt gjennombrudd i Sverige tre år seinere. Han mottok sin første pris allerede i 1966, og nå sist, i 2008, mottok han Augustprisen, og det for andre gang. Fra slutten av sekstitallet har han vært en solid stemme i det svenske litterære miljøet, og fra begynnelsen av søttitallet også en profil i Europa. Fra midten av åttitallet har han vært en selvfølgelighet blant den vestlige verdens forfattere, med sine mange priser, oversettelser og oppdrag som journalist, ved teatre og universiteter. Jeg har lest hans åttende roman, som kom i 1978. Jeg har lest Musikantenes uttog, og helten er sjølsagt Per Olov Enquist.

Som det aller meste han skriver, har også dette ei rot i sjølbiografien. Det foregår riktignok stort sett lenge før Per Olov blei født, men han kan ikke la være å sette spor i teksten likevel. Det er de fattige arbeiderne i Västerbotten län som er i sentrum, og handlinga utspiller seg mellom 1903 og 1910. Arbeiderne er fattige og allerede hardt pressa av sjefene ved sagbruket. Gang på gang settes prisene på tømmeret ned og timelønna senkes. Gang på gang er vintrene iskalde og beinharde, snøen legger seg over alt, og gjør jobben enda tyngre og vanskeligere. Rett inn i dette vandrer agitator Elmblad, som forgjeves taler sosialismens sak. Han blir ofte kjeppjaga, ofte slått, han blir tvunget til å spise meitemark og må stå ei hel natt bundet til et tre. Stadig undrer han seg på hvorfor han fortsetter, men han gjør det likevel. Han gir ikke opp. I ei av disse bygdene, i Bureå, bor familien Markström. De blir særdeles hardt prega, både av Elmblad, de tøffe vintrene, de påfølgende streikene og, ikke minst, sin egen tragiske historie.

Musikantenes uttog er på mange måter mer enn en roman. Nettopp fordi dette har ei rot i virkeligheten, blir det en slags hybrid mellom en dokumentarroman og en roman. Og fordi Enquist sjøl er med i boka, som et jeg, finnes trekk fra biografien også der. Hvor mye som er virkelig og ikke, får vi riktignok aldri vite, og jeg har heller ikke behov for å vite det.
Enquist skriver fram disse arme menneskene, og han skildrer feil og mangler, men også karakterstyrke og bestemthet. Menneskene blir virkelige, de blir sanne, fordi de får lov til å både være slemme, snille, dumme og fortapte. De vekker både empati og forakt når han skildrer hva de gjør, hvordan de gjør det og hva som var tanken bak. Svært ofte er det tragisk. Men innimellom er det også morsomt.

Enquist bruker her, som også i andre bøker, sin særegne fortellerteknikk og spesielle skrivemåte; han legger ballen død. Boka begynner, og han skriver hva som skal skje. Så leser vi om det som skjer. Tilslutt skriver han hva som har skjedd. Innimellom disse brokkene, får vi fortalt en mengde detaljer om gjenstander, hendelser og mennesker som tilsynelatende er helt uviktige. Siden skal de komme til å spille en avgjørende rolle - når boka er ferdig, trådene nøsta sammen og det hele er oppklart.

Spenningsnivået ligger med andre ord ikke i hva som skal skje. Det er ikke nødvendig å lese fort, bla videre, sluke. Men jeg gjør det innimellom likevel. Språket driver meg videre, fra side til side, bare måten Enquist avslutter et avsnitt på, drar meg videre. Og disse detaljene, skissene, øyeblikkene han formidler, det er jo de som gjør hele boka. Jeg går langs de støvete landeveiene med agitator Elmblad, jeg er med Nicanor der han strekker seg for å henge opp plakatene, jeg sitter og skjelver ved siden av Eva-Liisa på sengekanten, jeg er et av barna når Josefina leder i bønn, jeg er på foreningsmøte på kjøkkenet, jeg er med arbeiderne i skogen og frakter tømmer, og jeg står like bak onkel Aron der han hogger i isen, hogger og hogger og hogger, så blodet renner fra henda hans, hogger, helt til hullet er stort nok og han endelig kan synke ned.

Det finnes alltid noe bedre enn døden, tenker Nicanor. Det finnes alltid noe bedre enn døden. Han holder pusten, sier; det finnes alltid noe bedre enn døden. Slipper ut pusten igjen. Fri.

tirsdag 9. mars 2010

Kort om vinnere og tapere

Da var årets Oscar-utdeling vel overstått - til noens glede og andres forargelse. Jeg skal ikke bruke mye plass på det, sånn som andre bloggere har gjort, jeg vil bare skrive hvor glad jeg er for at en så utradisjonell kjendis som Jeff Bridges fikk prisen for beste mannlige hovedrolle. Han virker så jordnær og ekte, verken glamorøs, overlegen eller blærete. Det skulle ikke forundre meg om han er heller upåvirka av hele "stjernestatusen" og det den medfølger. Bridges (født i 1949) fikk prisen for innsatsen som den avdanka countrystjerna Bad Blake i filmen Crazy Heart. Sjøl om jeg hadde et aldri så lite håp om at Christopher Plummer skulle motta prisen for sitt portrett av Lev Tolstoj i filmen The Last Station, er jeg glad for at Jeff Bridges til slutt fikk den. Velfortjent!

Når det gjelder prisen for beste kvinnelige hovedrolle, som gikk til Sandra Bullock for innsatsen i filmen The Blind Side, er jeg ikke sikker på om det var riktig at hun fikk prisen nå (jeg heia på Meryl Streep og Helen Mirren). På en annen side: hun har vært aktiv i over tjue år og i manges øyne gjort en god innsats gjennom flerfoldige filmer. Jeg velger likevel å se på prisen som en slags "samle-Oscar", på samme måte som en kan motta Nobelprisen i litteratur enten for bok eller forfatterskap. Det som blir spennende nå, er å se om hun klarer å fortsette karrieren, eller om "Oscarforbannelsen" - altså det at det er vanskelig å toppe karrierens første høydepunkt, særlig for kvinner - hviler over henne også...

fredag 5. mars 2010

Brevromanens skam

Nå har jeg akkurat kjempa meg igjennom den lett eksperimentelle, men likevel ganske kjedelige (og aaaaalt for lange) Der regnbuen ender, bok nummer to av den populære forfatteren Cecelia Ahern, som debuterte med PS: Jeg elsker deg! i 2004. Eneste grunn til at boka blei lest: hele boka er formulert som brev (og noen tekstmeldinger, noen chattemeldinger, en mengde e-poster, noen få avisartikler, invitasjoner, julekort, innbydelser, opptaksbrev og meldinger fra skolen). Jeg var nysgjerrig på om det faktisk gikk an å skrive ei bok på den måten i dag, med 1700- og 1800-tallets brevromaner i bakhodet, og konklusjonen er: det går an. Men ikke uten at boka lider under seriøse tap, så seriøse at boka rett og slett ikke egentlig er lesverdig.

Men var boka fin, vil kanskje noen spørre. Ja, den var fin. Men den var aldri overraskende, romantisk, rørende, spennende, lun, humoristisk, interessant, nyskapende eller original. Språket er ikke godt, hver eneste klisjé er på plass, det er nesten ingen skildringer, den refererende stilen kler konfliktene og handlingene veldig dårlig, det forsøkes på en emosjonell berg-og-dalbane uten sidestykke, men i og med at alt refereres er det ikke akkurat henrivende, og selvfølgelig skjer tilslutt det som alle venter på. Det tok bare urimelig lang tid for oss å komme dit.