Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere

Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.

Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.

Anna Karenina

Etter ha blitt spurt gjentatte ganger om jeg har sett den nye Anna Karenina-filmen (som slettes ikke er så ny lenger), for å deretter høre: Å, det burde du virkelig!, ga jeg etter for velmenende press og bestemte meg for å se den. Og det angrer jeg ikke på!

Fra før har jeg naturligvis lest en oversettelse av russiske Leo Tolstojs (1828-1910) storverk, som blei publisert i føljetonger mellom 1873 og 1877, og som kom i bokform i 1878. Dessuten har jeg sett filmversjonen fra 1935 med svenske Greta Garbo (1905-1990) i tittelrolla, samt miniserien fra 2000 med skuespillere som bl.a. Helen McCrory (f. 1968) og Kevin McKidd (f. 1973). Men ingen av disse adaptasjonene falt helt i smak. Jeg var derfor litt ambivalent da jeg gikk i gang med filmen fra 2012. Fra før er jeg nemlig ikke så veldig begeistra for Keira Knightley (f. 1985) sitt litt for stive smil, Jude Law (f. 1972) sine mange mjuke fløtepusroller eller Aaron Taylor-Johnson (f. 1990) sitt monotone og bleike fjes. Alle tre har store roller i filmen, som henholdsvis fyrstinne Anna, fyrst Karenin og grev Vronskij. Men da jeg skjønte at det var Joe Wright (f. 1972) som stod for regien, og Tom Stoppard (f. 1937) som stod for manus, blei jeg brått mer interessert.

Aaron Taylor-Johnson som grev Vronskij, Keira Knightley i tittelrolla
som Anna Karenina og Jude Law som Aleksej Karenin. Bildekilde: Filmweb

De fleste bokelskere kjenner vel til historia om Anna Karenina. Vi er i imperiet Russland og året er 1874. Det hele begynner når Anna blir tilkalt for å mekle mellom broren sin og kona hans. Stiva har nemlig vært utro - igjen - men denne gangen finner Dolly ut av det hele, og hun er fra seg. For å redde ekteskapet, og de fem barna, tar Anna toget fra provinsen og inn til Moskva for å snakke med skjørtejegeren og den forsmådde frua. Her får hun også tid til litt selskapeligheter. På et ball, der Dollys søster Kitty forventer å bli fridd til av den kjekke gardeoffiseren Vronskij, er det Anna som for alvor vekker gardeoffiserens oppmerksomhet. Vronskij ignorerer Kitty etter beste evne, og oppvarter Anna, som lar seg sjarmere. Men hun tar til vettet og vender hjemover mot St. Petersburg før det skjer noe mer. Når Vronskij deretter følger etter, blir det fryktelig vanskelig å si nei. Affæren er et faktum. Ironisk nok, når ekteskapet til Stiva og Dolly er i sikkerhet, er det Annas som står i fare for å rakne. Og det skal vise seg å gå opp i alle sømmer.

Samtidig mens Anna og Vronskij setter i gang sitt skjebnesvangre forhold, følger vi også historia til Levin, som er en nær venn av Stiva. Sjenerte, naive Levin eier et stort gods på landet og er skrekkelig forelska i den unge Kitty. Frieriet er klønete, og hun avslår, fordi hun har utsikter til å gjøre et bedre parti med nettopp Vronskij. Men så kommer dette ballet, og Kitty etterlates i sorg og raseri, over egen idioti, Annas selvsikkerhet og Vronskijs svik. Levins hjerte er knust, og han innstiller seg på å leve livet i ensomhet og arbeid. For det er nemlig bare Kitty for han, selv etter at hun har såra han djupt. Med tid og stunder møtes Levin og Kitty igjen. Og når han frir på nytt, på en svært original og romantisk måte, får han ja.

Disse to hovedhistoriene veves inn i hverandre i fortellinga. Den ene er en rørende og søt solskinnshistorie, der alt går godt, den andre en tragisk undergangshistorie der det slettes ikke går godt med noen. Slik forsterker og kontrasterer de hverandre til stadighet og skaper spenning og dynamikk både mellom boksider og på det store lerretet, men mest det første. I filmmediet forsvinner noe av kontrasteringa, fordi Levins historie alltid får en underordna plass i forhold til Annas historie. Levin er viktig og vesentlig for helheten, men det politiske og ideologiske, kommunismen i praksis, konfliktene mellom Levin og brødrene, brorens sjukeleie og lignende, har en tendens til å bli skjøvet ut. Det gjelder også denne gangen, sjøl om det som er inkludert, er gjort på en veldig fin måte.

Eksempel på de mange dansenumrene i filmen. Anna Karenina har fått brev
om broren Stivas utroskap og leser mens hun kles på. Bildekilde: Filmweb.

Filmen åpner svært elegant. Vi tar plass i en stor sal, som om vi var et fysisk publikum. Vi ser et gyllent sceneteppe, vi hører musikerne stemme instrumentene. Forventningene stiger med et slikt underliggjørende og samtidig velkjent grep. Så går sceneteppet opp, og musikken begynner. På en stol sitter en mann på skrå, helt rett og stiv i kroppen. En annen mann kommer inn. Bevegelsene han gjør med det røde tørkleet gir assosiasjoner både til dans og tyrefekting. Han sliper kniver, musikken går, kameraet flyttes mens vi følger den sittende mannens blikk. Det går raskt, men ikke for raskt, musikken angir tempoet mer enn menneskene, den sittende mannen barberes, vi er midt inne i et morgenrituale. Så flyttes fokus. Fem småbarn står på rekke for å si god morgen til sin mor. Vi er stadig på ei scene, og vi smugkikker sammen med far mens mor og barn forlater huset. Deretter kryssklippes det, til samme musikk, mellom Anna Karenina, som leser et brev mens hun kles på, og det hele er som en dans mellom henne og kammerpiken, og hennes bror, Stiva, som lurer det eldste barnet unna så han kan kose seg med barnepiken. Dramaet er i gang.

Det er stilisert uten å være stivt, det er bølgende, rullende bevegelser, ingen hakk eller brudd. Fremdeles er det musikken som er drivkrafta. Replikkene er få, skuespillerne bruker hovedsaklig kropp og mimikk. Bakgrunner trekkes opp, nye kommer ned, det knirker og piper, arbeidere trekker fram nye kulisser, bord, dører, og skuespillerne beveger seg lett og naturlig innimellom det hele. Vi skjønner at vi er midt i et gedigent maskineri, et maskineri som tjener som symbol filmen igjennom. Maskineriet er ikke bare teateret med alle dets skjulte mekanismer, en storby har sine mekanismer, det veldige imperiet Russland likeså, og ikke minst toget. Symbolikken lar seg også overføre på det filmen faktisk handler om: Mellommenneskelige relasjoner og det som skjer inni et menneske. Regissør Wright har tatt et godt valg, et bærende valg, som gjør filmen interessant allerede med en gang. I tillegg er det dette med scenen, og å være på ei scene. Aristokrati og sosietet er alltid på utstilling for allmuen og hverandre, de viser seg fram, de sammenligner seg, skuler og smisker. Sladring, offentlig fordømmelse og sosialt press er mekanismer som vises godt fram i filmen.

De rullende bevegelsene holder seg sjøl om musikken etter hvert må vike for replikker. Anna og sønnen leiker med et mekanisk tog før hun drar til Moskva for å megle. Regissøren klipper fra leiketoget til det virkelige toget. Slik trekkes vi nesten umerkelig med videre. Wright fortsetter med originaliteten. Han bruker stillestående bakgrunner, som i et studio, og skuespillerne går opp og ned av scenen og blir borte mellom kulissene. Han lar også kulissene og menneskene stå i ro mens musikken går, han lar en fullsatt sal av mennesker snu seg mot Anna for å deretter fryse dem, alt vi hører er hennes pust, vi ser hennes blikk, vi ser med henne. Og i veddeløpsscenen, denne vifta og denne pusten, det er få bevegelser, talende blikk. Disse stoppene, avbrudda fra det tradisjonelle og det som er forventa, gjør filmen sterkere og mer virkelig. Det er som om det er vår pust som høres, som om publikum ser på oss.

Keira Knightley som Anna Karenina. Bildekilde: Filmweb.

Dans og musikk har stor plass i filmen, en kan si at det hele utspiller seg som en dans. Det er dansen mellom Anna og Vronskij, først formell og stiv, så tettere og mer lidenskapelig, så helt nær, som om de var en. Så kommer de ut av rytme. Til slutt kommer hennes dramatiske dødsdans. En av filmens stiligste scener er på kontoret til Stiva, der arbeiderne holder en fast mekanisk rytme i takt med musikken, som en del av musikken, mens Stiva danser seg ut og inn av jakker og fram og tilbake mellom kontormennene. Wright har også mot nok til å la kameraet dvele og hvile, slik at blikk og stemning ikke blir oppjaga og hektisk. Musikken får rom til virke. I en av mange dansescener begynner det med langsom eleganse mellom Anna og Vronskij, men vi får en stigende følelse av uro etter hvert som musikken går raskere og bevegelsene blir mindre elegante, de kommer nærmere, nærmere, samtidig som Kitty raser. Dansen og musikken blir uttrykk for Kittys indre og det som skjer mellom Anna og Vronskij på samme tid. Regissør Wright blander altså impulser fra ulike kunstarter inn i filmen på en vellykka måte.

Men så var det min skepsis, da, særlig til disse tre hovedrolleinnehaverne. Keira Knightley gjør faktisk en solid innsats, og jeg finner henne troverdig i dette kjølige ekteskapet med Aleksej Karenin. Hun har alvoret som følger med å være en moden hustru og mor, men også frykt og lengsel i møte med Vronskij, og ikke minst gleden. Det eneste jeg reagerer på er at hun kan hende er litt for tverr og pratete, men det er en smakssak. Mot slutten blir hun mer og mer manisk og panisk, noe både kameravinkler, musikk, kostymer, hår, sminke, mimikk og oppførsel underbygger. Likevel er hun akkurat litt for polert, særlig i sine siste timer, og jeg skulle ønske at hun ikke sa det hun sa, sjøl om alt er veldig sterkt. Det hadde kanskje vært bedre om hun ikke sa noe.

Søster og bror.
Bildekilde: Filmweb

Broren til Anna spilles av Matthew Macfadyen (f. 1974) - motspilleren til Knightley i Stolthet og fordom fra 2005 - som forresten er signert av samme regissør. Og Macfadyen er helt fabelaktig som Stiva! Han er morsom, kvikk, forfengelig, overfladisk, snobbete og jålete, og han har svært stor apetitt på livet, mat, drikk og damer. Dessuten er han helt uten respekt for noe som helst. Når han ler, runger det, og rolla kler både rikmannsmagen og den feite barten han har anlagt for filmen. Særlig i møte med den formelle og bondske Levin blir det kontraster og humor. Levin spilles av Domhnall Gleeson (f. 1983), som her gjør en svært alvorlig, ettertenksom og beherska tolkning. Men det kler både rolla og situasjonene, og sammen med Kitty står han for noen av filmens viktigste og fineste øyeblikk, i motvekt til det stadig mer klaustrofobiske forholdet mellom Anna og Vronskij.

Levin (uinteressert) og
Kitty (svært interessert).
Bildekilde: Filmweb

Rolla som Kitty bekles av svenske Alicia Vikander (f. 1988), og hun var absolutt nydelig filmen igjennom. Vikander er utdanna danser, og det synes godt i de mange dansescenene der hun vaier og virvler gjennom rommet med stadig nye dansepartnere. Hun er elegant, men likevel akkurat passe ungpikekeitete når hun tar i mot besøk aleine for første gang, hun er sår, men ikke sentimental. Vikander framstår som fokusert og profesjonell, med ru stemme, sterkt blikk og et flott nærvær. Å se hennes raseri og sorg over den sviktende Vronskij, er som å gå rett inn i tenåra igjen.

Vronskij spilles av Aaron Taylor-Johnson, og han har kanskje den enkleste rolla i filmen. Han jakter utrettelig på sitt bytte, han svirer med sine svirebrødre i det militære, han bukker og danser med rett rygg, han lirer av seg fraser med stivt fjes og kysser damene på handa eller kinnet. Det er ikke vanskelige greier. Konfliktene han har, som langt på vei bygger hans karakter, i seg sjøl, med seg sjøl, med mora, med Anna, med Karenin, med det militære, kommer ikke godt nok fram i filmen. Likvel: Skuespilleren måtte gi, og jeg blei positivt overraska, ikke av ansiktsuttrykka, for de var ikke mange, men over nærværet hans, og over utholdenheten og omsorgen han viser overfor Anna.

Aleksej Karenin.
Bildekilde: Filmweb

Men Vronskijs små kvaler er likevel ingenting opp mot filmens virkelig store skuespillerprestasjon: Jude Law som Aleksej Karenin, Annas forsmådde ektemann. Han introduseres tidlig i filmen, der han sitter og arbeider allerede ved frokosten. Han tar i mot kone og barn uten å reise seg, for han er opptatt, må vite, med lovforslag, korrespondanser og imperiets innenrikspolitikk. Med de svarte klærne går han nesten i ett med bakgrunnen, håret ligger tett inntil hodet og vikene og den begynnende månen på toppen er framheva, brillene skjuler det mjuke blikket - kort sagt - jeg så ikke at det var Jude Law i det hele tatt. Alle fløtepusfaktene hans var borte. Her er han beherska, disiplinert, streng, slik en offentlig, troende politiker må og skal være. Han gjør alt han kan for familien sin, og har en perfekt fasade. Annas svik kommer snikende, han advarer henne, hører ryktene, hun nekter, han tror... Når utroskapet er et faktum er han villig til å tilgi, hun skal få si farvel og få ro før hun gjenopptar sine ekteskapelige plikter med han. Men den scenen når han kommer inn i Annas soveværelse og hun forteller at hun bærer en annen manns barn - Karenin slokner. Jeg blei djupt rørt over Jude Laws opptreden, og imponert over at han evner å kontrollere følelsene, stemmen, mimikken, kroppsspråket. Han holder alt igjen, hele tida, det eneste som kan vitne om de indre spenningene, er det insisterende blikket og den ørlille knekken i stemmen som av og dukker opp.  

Denne originale, musikalske, besnærende og følsomme filmatiseringa av storverket Anna Karenina er den beste jeg har sett. Romantikken får plass, den er idyllisk, glitrende. Også den lokkende dansen, med jagende pust -. Sviket vises også fram, i kalde, mørke labyrinter og over snøtunge jernbanespor, i avgrunnen mellom Karenin og Karenina, der han sitter aleine på ei scene og bare ser på henne, før lyset slås av. Ingen klandring. Bare det tunge, vanskelige hvorfor? Og det er så berusende i begynnelsen, umulig å stoppe, med nydelig kameraføring, gode klipp, og dette rullende, bølgende, som stadig trekker en videre. Regien er utrolig solid, og det er fascinerende hvordan Wright har klart å bringe sine visjoner til lerretet. Med overdådige kulisser og nydelige kostymer blir det også en sterk visuell opplevelse. Det er rett og slett en uovertruffen film.

En kongelig affære

Ei ung, britisk prinsesse giftes bort til en ung, dansk konge. Alt er nytt: Språket, kulturen, hoffet, folket. Hun er mutters aleine, bortsett fra sin ektemann. Problemet er bare at han er splitter pine gal, forelska i en prostituert og mer opptatt av å spille teater og leike med hunder og negerpasjer enn å faktisk være konge. Derfor har geheimkonsilet overtatt den reelle styringa av landet, og kongen vandrer rundt som en gallionsfigur med parykk. Høres det kjent ut? Det tror jeg, iallfall hvis jeg legger til at kongen skal ut på ei lengre reise i Europa. Med seg må han ha en livlege. Når denne entrer scenen blir det hele ei unik historie - i alle definisjoner av ordet.

Vi skal sjølsagt til København i det som da var Danmark-Norge. Det er seint på 1760-tallet, den britiske prinsessa er ingen ringere enn Caroline Mathilde (1751-1775), den unge kongen er Christian VII (1749-1808), og livlegen er naturligvis tyskeren Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Og mediet denne gangen er en film hvis tittel er En kongelig affære (2012). I regi av Nikolaj Arcel (f. 1972) møtes to menn og ei kvinne fra tre ulike europeiske land, to er av adelig byrd, en er av folket, alle tre er tilsynelatende begeistra for opplysningstankene som vrimler på kontinentet i deres samtid. I disse ideene skal de også møtes, agere og finne sin skjebne. Trekantdramaet, det viktigste og mest omdiskuterte i dansk historie, er uunngåelig.

De tre hovedpersonene Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII.
Bildekilde: Filmweb

Historia bak filmen er naturligvis først og fremst den virkelige historia. Det er dronninga som forelsker seg i den gale kongens livlege og mest sannsynlig, men enda ikke bevist, får et barn med han. Det er en hel nasjon som snus opp-ned: På få år går Danmark fra å være et avsondra og lukka, lite land til å bli en foregangsnasjon. Dels ved dronningas hjelp, deretter ved overtalelse og overbevisning, dels ved samarbeid, litt flaks og manipulasjon, kommer den moderne og demokratiske livlegen til makta. De stramme stavnsbåndene løsnes, det blir trykkefrihet og ytringsfrihet, avskaffelse av tortur og rett på rettssak, det blir vaksiner og bedre reinhold i byene og økt fokus på hygiene. Struensee jobber som en gal og er en slags Robin Hood som tar fra de adeliges privilegier og gir til uekte barn, enslige mødre og sørgende enker. Kanskje er han innerst inne vel vitende om at hans tilstedeværelse i maktas korridor kun er midlertidig. Når det så er slutt, er det brått og endelig. Danmark slenges tilbake til bakstreverskhet og mørke. Tilbake sitter Caroline Mathilde. Igjen er hun aleine.

De som kjenner til historia, veit at den er behandla litterært flerfoldige ganger, kanskje aller mest kjent og mest elegant turnert av den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934). Hans verk, Livlegens besøk (1999), som også er blitt opera (2008), er derimot ikke lagt til grunn for denne filmen. Den baserer seg isteden på ei bok av Bodil Steensen-Leth (f. 1945) fra år 2000, kalt Prinsesse af blodet. Jeg har ikke lest sistnevnte, og veit derfor ikke noe om hvor stor avstanden er mellom bok og film. Men jeg kjenner stoffet godt fra historia og Enquists roman. Filmmanuset er skrevet av Rasmus Heisterberg og regissør Arcel, og åpner med nettopp Caroline Mathilde hjemme i England. Det er henne vi følger, nesten hele veien, det er her sympatien ligger, det er henne vi føler med. Det er hennes historie som fortelles.

Rammehistoria er Caroline Mathilde som skriver til sine barn. Hun vil forklare alt som skjedde, hvorfor det skjedde. Og ikke minst vil hun gi sin datter Louise Augusta et portrett av faren. Og det hele begynner med at den britiske prinsessa skal bli dansk dronning. En vil kanskje finne det noe utroverdig at hun lærer seg dansk (av hvem?) og snakker det flytende og moderne (for oss i dag, ikke for 1760-tallsørene) før ankomsten i Danmark, men pytt. Ei heller er det særlig sannsynlig at prinsessa gleder seg til et arrangert politisk-strategisk tvangsekteskap, der hennes rolle er å være barneprodusent. Men slike spørsmål blir raskt irrelevante fordi hovedrolleinnehaver Alicia Amanda Vikander (f. 1988) er så naturlig og tilstede. Hun virker sikker, fører seg verdig, har et godt blikk og er overbevisende i sitt spill som forventningsfull og glad, seinere ensom og nedtrykt.

Det er naturligvis kong Christian VII som i kombinasjon med alt dette nye skaper store endringer i dronningas sinn. Han er ustabil, kan juble i det ene øyeblikket, rope i det neste, han blir tydelig manipulert av enkedronning Juliane Marie, som ikke har noen interesse av at galekongen skal reprodusere seg. Hun ønsker nemlig at hennes egen sønn skal ta over trona når den udugelige endelig blir avsatt. Derfor fryder hun seg over kongens raljering med hoffets nykomling. Når hun musiserer brøler han at hun skal holde opp og ta sine tjukke lår og sette seg. Av og til er kongen bare slem og ondskapsfull, andre ganger gis han et humoristisk tilsnitt, som når han utnevner hunden sin til æresmedlem i geheimkonsilet og seinere avsetter hele gjengen med replikken "Farvel, pissemaur". Mikkel Boe Følsgaard (f. 1984) er grusom i sin kongerolle, han vekker mest avsky, men også medlidenhet. For det er lett å se at han lider mellom alle krav han må innfri, alle roller han må fylle. 

Kongen og Struensee har mottatt et brev fra selveste Rousseau!
Bildekilde: Filmweb

Når kongen så skal ut på en lengre Europareise i 1768 - det gikk svært langsomt den gangen og kunne fort ta flere år med hest og vogn - må han ha med seg en livlege. Han vil ikke, for han er ikke sjuk, men hoffet og geheimkonsilet innkaller flere kandidater som skal ta en kikk på kongen. Blant dem sitter en tysker som ikke helt veit hva han skal med kongen, han er vant til å jobbe med folket, han eksperimenterer med koppervaksiner på seg sjøl, han er opplysningsmann og har skrevet en rekke pamfletter og skrifter anonymt. Men så får de kontakt, og legen ser lidelsen, han ser at kongen både er ustabil og ensom, at han trenger noen hos seg. I kraft av stillinga som livlege blir han også en nær venn av kongen, og i dette vennskapet utveksles mange tanker og ideer om smått og stort i samfunnet. Og det gir tyskeren en gyllen mulighet for påvirkning og makt, en mulighet han benytter til det fulle.

Det er den internasjonalt anerkjente Mads Dittman Mikkelsen (f. 1965) som bekler rolla som Struensee. Jeg var ikke helt sikker på om det var et godt valg - Mikkelsen er en del eldre enn det Struensee var, slik at aldersforskjellen mellom legen og dronninga blir enda større enn de virkelige fjorten år (23!). Jeg tenkte han var for gammel, for moden, for tung for ei sånn rolle, for min indre Struensee er lett, kvikk, rask, og ganske ung. Han er full av livskraft, han er en opportunist, en optimist. Og da jeg så Mikkelsens ansikt, assosierte jeg mer i retning av dvask og doven. Men når Mikkelsen endelig kommer inn i bildet, skjønner jeg hvorfor han er valgt. Vel ser han kan hende litt sliten ut, litt rufsete med parykkhår og oppbretta skjorteermer og blodsøl oppover armene. Og det er ikke stort bedre når han har pynta seg - det er begrensa hva en fattig tysker kan få til på sparket. Men Mikkelsen har en enorm karisma. Han har et utrolig nærvær, djup konsentrasjon om det han holder på med, og når rolla tillater, kommer glimtet i øyet og en lun varme. Det blir tydelig utover i filmen at Mikkelsen egentlig er det bærende element, den som gjør filmen til noe mer enn en dramatisk og trist affære. Han bringer kraft, tyngde og erfaring til lerretet, ikke minst i møtet med den unge dronninga.

Caroline og Johann. Bildekilde: Filmweb

En kongelig affære er langt på vei en vellykka og velspilt film om et svært spennende avsnitt i dansk-norsk historie. Den er tidvis skremmende, deretter romantisk, men mest av alt veldig, veldig sår. For Caroline Mathildes erfaringer er noe av det verste ei kvinne kan gå igjennom. Akkurat her er Vikander kanskje litt for lett, men samtidig er det fint at hun ikke velter seg i sentimentalitet og lidelse. Det gjør for øvrig ingen av de andre heller, noe som gjør filmen til et fint alternativ til masseproduserte amerikanske klissefilmer. Dialogene er gode og trekker handlinga framover, det er få unødige replikker. Vikanders fortellerstemme er nødvendig for helheten, sjøl om det er et litt uoriginalt grep. 

Periodedramaet er visuelt vakkert. Filmen er nydelig skutt i flere flotte landskap, har mange pene interiørdetaljer og fin koloritt i form av blant anna kostymer og frisyrer. Den er også behagelig klipt. Det er mange dvelende scener og lange takninger, noe som gir filmen en ytre ro. I kombinasjonen med det som bobler under, det som vi veit kommer, oppstår mange interessante og nødvendige gnisninger. Det lave klippetempoet gjør også at seeren får mulighet til å få med seg mer av bildet, kjenne på stemningene og lytte til musikken. En film med rot i historiske hendelser har lett for å bli tung, fordi filmskaperne vil ha med alle detaljene. Her er det vektlagt at det er Caroline Mathildes versjon, ikke en politisk variant. Bortsett fra noen få litt uprofesjonelle, men vesentlige scener, følger vi henne hele veien. Vikander gir Caroline Mathilde pust og liv, tanker og humør, sjøl om hennes interesse for opplysningsideene kanskje ikke er så overbevisende.  

En kongelig affære minner på flere måter litt om Stolthet og fordom (2005). Det er noe med filminga, måten de forsøker å fange lyset på, et lys som verken flimrer eller skinner, men som gjennomstrømmer. Det er denne dansen som fanger hun og han, som gjør dem til ett, som stenger resten av verden ute. Det er disse intense øyeblikkene når det bare er de to, når vi ser blikkene og ikke hører anna enn pust. Men som de fleste veit, går det i hver sin retning for de elskende. Der de to utpå holmen finner sammen, gjør Mikkelsen en rad av svært sterke scener - som stadig mer desperat makthaver, som hemmelig far og avslørt elsker, der han forsøker å slå ned opprør, i fengselet, på vei til skafottet. Det er fælt å se at han gjennomskuer prestens løgn, hvordan han takler de oppmøtte og det som kommer. Det han fokuserer på, er henne. Caroline. Hun som synker sammen og skriker og etterlates aleine.

Timene, og Virginia Woolf

Bildet er henta fra
CappelenDamm

Det er siste søndag i november, og i lesesirkelen 1001 bøker skal det i dag leses og skrives om romanen Timene (1998) av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham (f. 1952). Det er vanskelig å skrive om bøker en leste for lenge sida, særlig når litteratur og film blir blanda sammen, men jeg vil likevel gi det et forsøk.

Jeg leste romanen for snart ti år sida, og likte den godt den gangen. Jeg husker at jeg i flere måneder etterpå var opptatt av damene som skildres i boka, særlig Virginia Woolf (1882-1941). Jeg sneik rundt i mammas bokhyller og studerte bildene av dama med den rette nesa og de mørke, triste øya. Så gikk jeg til innkjøp av en egen utgave av Mrs. Dalloway (1925) med et nydelig, rosa omslag, og leste så sakte jeg bare kunne. Men jeg var kanskje litt for ung, jeg syntes den var vanskelig, og la den vekk for en periode. Likevel var fascinasjonen for Virginia Woolf vedvarende, eller sagt på en annen måte: det var da den begynte. Dette førte til at jeg i sin tur så filmen.

Den amerikanske filmen The Hours fra 2002 hadde Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som de tre kvinnene Mrs. Woolf, Mrs. Dalloway (Clarissa Vaughan) og Mrs. Brown. Jeg husker at jeg likte måten fortellingene var klipt sammen på, og at mye foregikk nesten i stillhet. Nærbildene av disse damene mens de tok sine livs valg, sitter fortsatt i huet. Julianne Moores glatte, hvite ansikt, Nicole Kidmans matte blikk mens hun tar ett trekk av sigaretten, Meryl Streep gjemt bak farga briller, men med en munn som sier alt. Filmen står et sted i huset her, jeg har lenge tenkt å se den igjen, men det har ikke blitt noe av ennå.

Men som alltid, når film og bok blandes, kan det bli vanskelig å skille ut og å holde på sine egne mentale bilder. Jeg klarte det i begynnelsen, men nå har det gått så lang tid sida jeg leste boka, at mine egne bilder er borte. De er erstatta av lange, filmatiske klipp, og noen av dem sitter forferdelig godt. Scenen hvor Nicole Kidman vasser uti den strie elva gir meg fortsatt frysninger når jeg spiller den av for mitt indre.

Forfatter Michael Cunningham må ha hatt et meget bevisst forhold til egen komposisjon under skrivinga av denne romanen. Kapitlene er vevd lett sammen slik at de overlapper hverandre. Alle de tre kvinne kommer jevnlig til orde og spenninga holdes oppe gjennom elegante kapittelskift, sjøl om vi veit hva som skjer. Det åpner jo med det, med den scenen. Det er utvetydig hva Virginia Woolf driver med, likevel vil jeg helst lese så fort som mulig for å komme til neste kapittel som omhandler henne, hvor Cunningham har gått tilbake til arbeidet med romanen Mrs. Dalloway i 1923. Innimellom skriver han om Laura Brown (1949) og Clarissa Vaughan (ca. 1996-97). Her er det veldig spennende å se hvordan forfatteren bruker tid som virkemiddel, og hvordan leseren kan få følelsen av at tida går svært fort eller veldig langsomt, sjøl om handlingene for alle tre kvinner er begrensa til én dag. Unntaket er at vi også får være med Woolf en marsdag i 1941.

For meg var det Virginia Woolf som var hovedpersonen i romanen, det var hun som bar boka. Dette kommer sjølsagt av at hun åpner romanen gjennom prologen, men også av Cunninghams intertekstuelle bruk av Woolfs egne verker, tittelen The Hours var hennes arbeidstittel på Mrs. Dalloway, hans etteraping av hennes egenutvikla litterære teknikk bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), og hans forsøksvise biografiske skildring av legenden Virginia Woolf. Det blir med andre ord mye Woolf. Hvordan passer så de to andre kvinnene inn i boka? Jo, ved at Cunningham "går inn i" verket Mrs. Dalloway og skaper sin egen Dalloway, nemlig Clarissa Vaughan, som også åpner med at hun skal kjøpe blomster til et selskap. Laura Brown er på sin side en tenkt leser, hun forsøker å lese romanen Mrs. Dalloway, og vil mye heller det enn å være mor og kone. Gjennom flere elementer hektes kvinnene sammen på ulike nivåer, som ofte kretser rundt kvinneliv, identitet og egentid.

Forfatteren vant Pulitzerprisen i 1999 for romanen. Den er i stor grad et sympatisk og vellykka prosjekt, hvor han både reaktualiserer Woolf som forfatter og modernismen som litterær epoke, samt at han forsøker å gripe de eksistensielle problemene som vi mennesker til alle tider har grubla på. Han bestreber også å fange evigheten i et øyeblikk, slik som Woolf, men når ikke helt opp. Likevel er det verdt å lese boka, men fortrinnsvis etter Mrs. Dalloway, som jeg ikke fullførte før i etterkant.

Pike med perleøredobb

Som så mange andre liker jeg å se en god film i ny og ne. Og når filmen ikke er god, hender det av og til at jeg blir både skuffa og småsur; jeg føler meg litt snytt! Men en kan jo ikke vite om filmen virkelig er god før en har sett den. Jeg hadde fått et par advarsler, men tydeligvis ignorerte jeg dem da jeg bestemte meg for å se Pike med perleøredobb fra 2003. Jeg leste boka for mange år sida og husker den enda, og bortsett fra at historia var litt tynn og endimensjonal, syntes jeg å erindre flere positive aspekter ved den. Hva det var, blei jeg derimot veldig usikker på da jeg hadde sett filmen.

Det er Scarlett Johansson som spiller Griet, ungjenta som får jobb som tjener i husholdninga til maleren Johannes Vermeer (Colin Firth), og som ender opp med å sitte modell for maleren sjøl - iført hans forfengelige kones perleøredobber. Og det er klart Johansson ligner på jenta på det faktiske bildet fra 1665. Men med rett lys og godt med sminke, tidsriktige plagg og rett vinkel, tror jeg mange skuespillere ville ligna. Det som irriterer meg med Johansson, er at hun er så forferdelig monoton. Hun har få ansiktsuttrykk gjennom hele filmen, virker stiv, usikker og innesperra. I de scenene hvor Johansson må trå til, som når hun blir trua av Pieter Van Ruijven (Tom Wilkinson), har sex med Pieter (Cillian Murphy) eller oppdager at datteren til Vermeer har rota i tingene hennes, er det svært lite som tyder på at dette faktisk skjer. Og like etterpå er ansiktet lagt tilbake i de vanlige, smådeprimerte foldene.

Colin Firth, som vanligvis har et intenst nærvær, varme og sjarm, er her fjern, totalt tilbaketrukket og kun opptatt av arbeidet han har som maler. I tillegg er ansiktet stort sett skjult bak en lite flatterende hårsveis. Vermeer skal vel være sånn. Firth har få replikker, er sjeldent på lerretet og er nokså stiv i fjeset. Hvorfor skal vi få følelsen av at alt er så stillestående og monotont? Er det liksom forskrekkelig kjedelig å være nederlender på 1600-tallet? Griet jobber knallhardt, så hun kunne godt hatt poser under øya, vært gusten i ansiktet og hatt små sprekker til øyne, eventuelt litt vondt i ryggen, vært stiv i beinet, hatt sår på fingra, eller i det minste sagt noe om at hun ikke har sovet eller spist nok eller hvilt seg. Men hun er plettfri, naturligvis, og tilnærma stum. Vermeer burde nesten vært høy på alt han bruker for å blande farger, alt han drar inn, og det kunne kanskje lokka fram et smil eller fyndig replikk? Eller så kunne han jo vist et slags ytre engasjement for malerkunsten, for håndverket sitt. Men det gjør han ikke. Humor og varme mangler totalt, og det er et fravær som merkes.

Filmen er altså stiv og stille, og det lille som skjer, dveles det lenge ved. Filmen er på ingen måte spennende, og i tillegg er den forutsigbar, særlig når en har lest boka. Jeg oppdaga at det var en del som hadde blitt borte i adaptasjonen, blant annet synes jeg å huske at Griet har et nærmere forhold til familien sin enn det som vises på skjermen. Forsåvidt kan jeg heller ikke huske at hun har sex med Pieter, eller at hun gifter seg med han, men det kan like gjerne være dårlig hukommelse (boka kom jo i 1999, på norsk fire år etter). Det jeg derimot husker godt er alle barna til Vermeer, som her er redusert til et par tre (men flokken øker stadig), og at Griet i tillegg til å vaske klær, lage mat, gå til slakteren, skure golvet, være assistenten til Vermeer, også i perioder har ansvaret for dem. Og det er ikke helt problemfritt, hvilket gjenspeiles fint i filmen.

De fleste karakterene har kun en funksjon, eller en egenskap, eller en følelse (Vermeers kone Catharina er for eksempel sjalu). Den eneste som går utover dette er Vermeers svigermor, Maria (Judy Parfitt). Hun synes å se hele situasjonen i huset, både Vermeers arbeid og hans samarbeid med Griet, viktigheten av jevnlige oppdrag, det økonomiske, datteren Catharinas sjalusi og anklager, stadige graviditeter og forfengelighet, Griets innsats i husholdninga. Bildet blir helt når en ser det fra hennes synsvinkel, mens de andre er såpass sjølsentrerte at de ikke ser det.

Forholdet mellom Vermeer og Griet er kjernen i filmen, og handlinga bygges opp rundt nettopp dem. De virker unaturlige av mange årsaker, kanskje først og fremst fordi begge skuespillerne (eller de litterære figurene) er en blanding av utydelige og ensidige. Griet behandler Vermeer som ei tjenestejente skal, med ydmyk respekt og stor fascinasjon, og kanskje etterhvert et snev av ikke-uttrykt forelskelse. Men hun blander seg inn i arbeidet hans, vasker vinduene for å bedre lyset, flytter på rekvisittene. Hun tar seg til rette i hans univers. Og blir han sint? Nei. Han er kun maler og bryr seg bare om arbeidet. Han er ikke ute etter henne på noe vis. Han bare betrakter. For meg var det en totalt aseksuell film. Hadde skuespillerne klart å legge inn det også, ville filmen utvilsomt blitt fyldigere, og forholdet deres ville fått flere tolkningsmuligheter, og filmen ville fått sårt tiltrengt spenning.

Forholdet mellom Vermeer og Griet er altså litt unaturlig. Mye skyldes dialogen, stiv og krøkkete. Deler de ikke en felles begeistring for malerkunsten, da? Hvor blir den av? Manuset er sparsommelig, og det er mye som kunne fungert bedre. Det som derimot er utrolig fint, er filminga. Den er langsom, behagelig. Vi får være Vermeer, vi får betrakte, i lange øyeblikk av gangen. Klippetempoet, som er mye lavere enn det jeg er vant til, er med på å bygge opp dette stillestående, men det understreker også viktigheten av lys, skygge og farger i Vermeers arbeid. For når kameraet holdes stille lenge, får vi også se. Visuelt sett er det en utrolig vakker film. Lyset er fantastisk. Byen er spennende og pen. Atelieret til Vermeer er helt rett, med de store vinduene til venstre, og rommet som blir innreda etterhvert som han lager seg motiver. Kulissene er flotte og tidsriktige. Lydsporet gjenspeiler Vermeers konsentrasjon; det er stort sett pust, litt prat, husholdningsbråk, lyder fra gata, kun litt musikk. Det er på mange måter en stille film, men den kler å være stille. Slik blir på sett og vis filmens svakheter dens styrker.

Juletradisjoner

Nå som det snart nærmer seg jul, er det mange tradisjoner som skal overholdes. De fleste pynter antageligvis litt i hjemmet med lysestaker og kanskje ei julestjerne, og flertallet begynner så smått å vri hjernen med tanke på årets julegaveinnkjøp, noen rasker med seg julehefter, nøtter og mandariner fra butikken, andre begynner å bake og å vaske, bytter gardiner, bestikk og servise. Uansett hvilke tradisjoner en har, er det mye som skal gjøres på kort tid. Det er lett å tenke at en har en måned på seg, men det er faktisk bare tjuefire dager. Og de går råfort.

Her i huset er det ikke de materielle tradisjonene som er sterkest, og antall slag, hva slags vaskemiddel og hvor mange blomster er ingen tvangstrøye. Kosen ligger i det som gir julestemning snarere enn der en forsøksvis kan kjøpe seg litt julestemning. Altså, vi kjøper gaver, vi også, men for meg blir det ikke helt jul uten noen bestemte skjønnlitterære tekster, som den når Teskjekjerringa skal feire jul, og visse filmer, som for eksempel dramakomedien The Family Stone og særlig de første filmene om Harry Potter.

Filmene om Harry Potter er jo ikke julefilmer (i alle fall ikke på samme måte som Hjemme Alene-filmene, som også er kjære gjengangere og tilfeldigvis regissert av samme familiefilmregissør, Chris Columbus), men fordi mange av dem har hatt premiere i løpet av juletida forbinder jeg Harry Potter på film med jul. Og nå har jeg sett den første, veldig søte og ganske uskyldige filmen Harry Potter og de vises stein (men den er likevel skummel nok med Voldemort som bor i bakhodet på en annen mann), og den andre, som er akkurat litt tøffere med edderkopper og slanger og forsteininger og en sterkere Voldemort.

Etter at jeg i løpet av denne våren leste alle sju bøkene, koser jeg meg med filmene på en helt annen måte enn før. Jeg synes også de er mer intense enn tidligere, kanskje fordi jeg aksepterer universet fullt og helt og ser sjarmen, veit de underliggende årsakene og kan trekke de lange linjene. Særlig er forholdet mellom Humlesnurr - Slur - Voldemort - Harry Potter viktigere for meg nå. Jeg ser lettere hva regissøren har tenkt, og jeg merker godt der jeg har hatt andre ideer og bilder enn filmskaperne. Det er også tydelig hva som mangler, hvilke boklige sidehistorier regissøren og manusforfatterne har skrelt vekk for å få en mer strømlinjeforma, rask enhet (ja, for bøkene er spennende, men drøye). Og jeg tar meg sjøl i tenke på dette med adaptasjoner som helhet, og er veldig glad for at det ikke er en jobb jeg har!

For eksempel med Harry Potter eller Ringenes Herre: alt er så innmari godt uttenkt! Og en må snu og vende hvert element for å finne ut om det er egna for film eller ikke, om det er viktig eller ikke, hva en mister ved å utelate det, hva en vinner ved å la det være med, eller kanskje endre på hele greia? Enkelte ganger er jo den litterære historia så kompleks at det ikke passer for det kjappe filmformatet i det hele tatt. Og noen ganger kan et visuelt bilde, som for eksempel et ansiktsuttrykk, si mer enn mange ord.

Framover mot julaften blir det hektisk her hjemme. Men små pusterom, som et avbrekk med Harry Potter, Teskjekjerringa eller Jussi Björling, er viktige. Både for å slappe av og for å komme i litt god, gammeldags julestemning. Hva er jul for deg?
God førjulstid, alle sammen!

God underholdning med tydelig moral

Andre juledag er den store åpningsdagen når det kommer til kinofilmer. De filmene som spås stor suksess, høye besøkstall, gode kritikker og mange begeistra tilhengere, har premiere da. Disse filmene kalles storfilmer, eller blockbustere, som de sier over dammen. De står for massiv inntjening til hele filmindustrien og kan komme opp i svimlende mange millioner i løpet av bare noen dager.

Jeg gidder sjelden å gå på kino andre juledag. Da er jeg full av gaver og papir, saus og kaker, mennesker og snakk, jeg føler meg nesten litt forgifta, noen ganger, og har bare behov for å være hjemme i mitt eget tempo; rydde, lese, kanskje dusje, gå en tur. Sette hjernen tilbake på et hverdagsnivå etter mange intense og folkerike dager, hvor alle samtaler stort sett avsluttes med å brøle "god jul" til hverandre, noe som i lengden er mindre godt for øra. Jeg trenger å ha lite lyd og lite aktivitet rundt meg. Film er uaktuelt, og særlig på kino. Men etter ei stund, altså i løpet av romjula, men i år ikke før første nyttårsdag, vekkes nysgjerrigheten på årets storfilmer. Og som regel får jeg lurt med meg hele eller deler av familien ut på kino.

Narnia! Jeg kan jo ikke la være å se den nyeste Narnia-filmen; på norsk Reisen til det ytterste hav, på engelsk The Voyage of the Dawn Treader. Boka, som egentlig er flere større og mindre eventyr som foregår innafor Narnias grenser samla i ett bind, med ei rammehistorie som nok en gang involverer Pevensie-ungene (riktignok er det bare to av dem som blir med over denne gangen), prins Caspian og ei lang sjøreise, hadde nemlig i mine øyne et stort potensiale for å mislykkes på kinolerretet. Hvordan i alle dager skal de sy sammen alle historiene? Og sjøl om vi er kommet svært langt når det gjelder digitalisering, animering og effekter, så er det ingenting som slår god, gammeldags fantasi. I bare mitt hode ser enfotingene ut akkurat sånn! Får de til noe som aksepteres både av bokas og filmens tilhengere? Og ikke minst, hva med oss som fortsatt husker BBCs filmatisering svært godt?

Men jeg koste meg! Enkelte steder blei det riktignok litt for stor avstand mellom filmens og bokas handling (f.eks. er ikke Eustace drage særlig lenge i boka, mens i filmen fløy han stadig rundt med Ripipip på hodet, og den vesle jenta som brått er ombord på båten finnes ikke i boka), men jeg lot ikke det irritere meg noe særlig. Ikke var jeg så opptatt av kleint skuespill heller, noe som forekommer flere ganger (men skuespillerne er unge og har lite erfaring, så det skjer jo). Og for å ikke snakke om at Ben Barnes, som spiller den litt mer voksne prins Caspian, nesten hadde lagt av seg den snåle aksenten fra forrige film, helt uten grunn. Jeg forstår hvorfor filmen har fått lunkne anmeldelser i dagspressa. Likevel: dette er en eventyrfilm. Alt er lov. Alt kan skje. Og filmen er en herlig blanding av spenning, eventyr, humor og litt romantikk - både fra jenters og gutters synspunkt. Den passer perfekt for ti-elleve-åringer og oppover.

Sjøl om det finnes feil, upresisheter og plattheter, og sjøl om regissør, manusforfattere og skuespillere helt tydelig har tatt seg friheter, har de likevel skapt et univers som står i stil med de to forrige filmene, og som formidler noe eget. I tillegg til den felles sjøreisa har alle hovedpersonene sin egen, indre reise, hvor de overkommer angster, konfronteres med drømmer, møter seg sjøl. Og det gjør dem til sterkere og bedre mennesker. Men nesten det viktigste, synes jeg, er at det gjennom store deler av filmen formidles en stolthet, en glede og en varme: dette er mennesker som har kost seg på jobben, de liker det de holder på med og de har respekt for hverandre. Og nettopp det med respekt er også viktig i bokserien.

Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt C. S. Lewis hadde likt eller ikke likt denne filmen, for det er skrekkelig langt mellom film og bok. Det er to helt forskjellige kunstneriske uttrykk, og to helt forskjellige kunst- og underholdningsopplevelser (ja, for filmen er jo mest underholdning). Men hvis han hadde levd, burde han ha satt pris på at hans univers får leve videre og stadig oppdages av nye barn og voksne, og at filmen åpner for fantasi og hverdags-magi, samtidig som den peker på hva det er viktig at et menneske er: tro mot seg sjøl, ekte, ærlig, rettferdig og god. Det er idealer alle bør strebe mot, og det er stikkord en godt kan skrive seg bak øret nå som vi nettopp har gått inn i ett nytt år.

Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.

Saman er ein faktisk mindre aleine

Noen ganger er jeg i skikkelig lesemodus. Andre ganger i filmmodus. Og ofte, når jeg har lyst til å se film, velger jeg filmer som er laga på bakgrunn av ei novelle, ei historie, et eventyr eller en roman. Adaptasjonen i seg sjøl er noe som fascinerer meg, og jeg synes det er spennende å se hvordan identiske problemstillinger blir løst på ulikt vis.

Nå har jeg sett Saman er ein mindre aleine, basert på boka med samme navn. Den er skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda og blei hennes store europeiske gjennombrudd. Boka kom både på fransk og norsk i 2005. Jeg leste den i 2007 og likte den ganske godt, det er en god, sammensatt, trist og morsom underholdningsroman. Filmen, som jeg av en eller annen grunn trodde skulle være på engelsk, var sjølsagt på fransk. Og det er jeg veldig glad for! Det var befriende herlig å se en film som ikke filmer i et anonymt studiolandskap, som har hyra skuespillere som har noe annet å formidle enn botox og rhinoplastikk, på et vis som ligger litt utafor de godt opptråkka løypene.

Saman er ein mindre aleine (Ensemble c'est tout) er en kort film som holder seg nokså tett opptil bokas handling. Sjølsagt er mange elementer utelatt, en del konflikter fjerna og så videre, men jeg opplever at det er mye av det samme. I hovedrolla som Camille finner vi Audrey Tautou, ei lita og vever kvinne med digre øyne og et litt monotont uttrykk. Hun er søt og tilstede, men jeg synes hele opptredenen hennes bærer preg av noe umotivert, noe tafatt og likegyldig. Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte, og om det er Tautou som tolker sånn, så synes jeg ikke at det er en god tolkning.

De mannlige hovedrollene deles mellom Laurent Stocker (Philibert), som er fornøyelig, og Guillaume Canet (Franck), som er en skikkelig kjekkas. De er forsåvidt helt greie begge to, men jeg synes Franck er overtydelig og litt klisjéaktig i sin livskrise (det var han i boka også, om jeg husker rett). Han redder seg utelukkende på god utstråling, nærvær, nydelige øyne og det at det faktisk er en smule troverdig. Philibert er eksentrisk og stammende, men i mine øyne er det han som har størst utvikling i løpet av filmen. Han tar sjanser og får bukt med stammeproblemet, og etterhvert tør han også å bli kjæreste med ei jente.

Etter endt filmtitting er konklusjonen den at Saman er ein mindre aleine er litt umotivert, men veldig søt. Den er absolutt ikke spennende, faktisk på grensa til det stillestående, men stemningsfull. I all sin tamhet er den også litt romantisk. Men viktig, det er den ikke.

Gjenlesing, del IV

De har drevet seg sjøl inn i ei felle. I jordhulene er det kaldt. Soldatene blir færre og færre. Og snart er det ikke mer mat igjen. Det ene, store angrepet slår helt feil (det er kjempen Vinkelvankels skyld), telmarinene blir stadig mer overlegne og truende. Hva skal de gjøre? Nikabrik begynner så smått å snakke om å påkalle mørkere krefter. Han mener at det ikke finnes en annen utvei. Men Cornelius har et annet forslag. Prins Caspian, den rettmessige arvingen til trona, den virkelige kongen, må blåse i dronning Susans horn, som sies å kunne påkalle hjelp. Timene går og Caspian sloss for livet. Vil hjelpen komme?

Som du kanskje skjønner; jeg har lest Narnia igjen. Prins Caspian, bok nummer to i utgivelsesrekkefølge (1951), bok nummer fire i forfatterens anbefalte leserekkefølge, foregår flere hundre år etter at Pevensie-søsknene sist var i Narnia (narniatid er som kjent annerledes enn vår tid). De har vært ett år hjemme i England og sitter på en jernbanestasjon når de kjenner at noe begynner å trekke i dem. Hva kan det være? Kan det...? Er det virkelig...? Men når de kommer fram er de litt usikre på hvor de egentlig har havna. Er det Narnia? Men hvor er de? Og hvem bodde egentlig i slottet ved kysten, der det bare er ruiner igjen? De finner ut at det ikke kan ha vært andre enn dem sjøl, de store kongene og dronningene av Narnia. Og slottet er Cair Paravel.

Å være tilbake i Narnia sammen med Pevensie-søsknene er alltid like fint. Det er en egen stemning i bøkene som helhet og i Narnia spesielt. Kan det være forfatterens behov om at det et sted, om ikke i vår egen verden, må finnes harmoni, ro og godhet? Denne gangen kommer de fire barna den unge prins Caspian til unnsetning og hjelper han med å sloss mot onkel Miraz, som har tatt tronen. Men som vanlig er de ikke helt aleine, med seg på laget har de en hel rekke av morsomme og spesielle dyr, blant de tøffeste er musa Ripipip og hans hær. Aslan lurer også i kulissene og vekker opp blant annet dryader, najader og trær.

Det jeg huska fra denne boka var mye mindre tydelig enn den forrige; minnene mine er malt opp med filmbildene (og jeg så filmen sist i sommer, se innlegg fra søndag 18. juli). Likevel er noe av det viktigste herfra erindringa om det Lucy ser, og at hun igjen ikke får tillit av de andre. Jeg skjønte aldri det da jeg var lita, hvorfor de ikke trodde på henne, samtidig som jeg forstod at de ikke så det hun så. Resultatet var mye kaving i skogen og at Lucy hadde rett, likevel. I Prins Caspian er dette med tro og tillit enda tydeligere enn i de foregående bøkene, likeså med den religiøse parallellen.

Og så, for første gang, en kritikk retta mot forfatteren C. S. Lewis (1898 - 1963): i begynnelsen, når barna kommer fram til eplehagen og ruinene etter Cair Paravel, går det veldig lang tid før de skjønner at dette en gang var deres slott. Er det virkelig sannsynlig at det ville tatt så lang tid? Jeg bare lurer. Ungene husker nemlig alt annet veldig godt, burde de ikke da også gjenkjenne slottet etter ett kapittel istedet for tre? Det meste annet i bøkene er effektivt og komprimert, kapitlene i begynnelsen av Prins Caspian blir ventekapitler som ikke har noen særlig annen funksjon enn at tida skal gå. For det er nemlig avgjørende for prinsen og hans hær.

Akkurat denne boka, Prins Caspian, synes jeg er mer elegant løst på film, og jeg tenker da særlig på langfilmen fra 2008. I boka er det nemlig flere kapitler som fortelles fra dvergen Trumpkin til de fire barna. Sjøl om kapitlene er lette å lese, er de litt seigere enn de andre. I filmen har de løst det hele uten gjenfortelling, det kryssklippes isteden mellom prins Caspians leir og de fire barna og Trumpkins ferd gjennom landet. Det er noe C. S. Lewis ikke kunne oppnå med sin fortellerstil i denne sammenhengen. En ekstra dimensjon tilføres også filmen ved å la heksa Hvit opptre (i boka er hun død). Det at det er Caspian og Peter som trekkes mot hennes tilbud skaper en utjevning mellom de tre kongene, og Edmund kan endelig virkelig tilgis for sitt svik fra første bok. Et utrolig fint vennskap oppstår mellom Lucy og Trumpkin, som er nydelig både i bok og på film.

På gjensyn, Alice

Alice Kingsleigh er snart voksen. Hun må bruke strømper og korsetter, gå i hageselskaper, danse, smile og holde maska, undertrykke fantasien sin og finne seg i å bli fridd til, på en paviljong, foran ei rekke ærverdige gjester. De forventer at hun skal svare ja, for hageselskapet er egentlig et forlovelsesselskap. Det er noe alle veit, bortsett fra Alice. Frieren, Lord Ascot, har rødt hår, tenna på tørk og fordøyelsesproblemer. Alice lar blikket vandre. Og når hun ser en hvit kanin innimellom rosebuskene kan hun ikke la være å følge etter. I sin iver etter å finne kaninen faller hun ned i et hull.

Tim Burtons nye versjon av Alice in Wonderland gir oss en Alice som er prega av sorg etter farens nylige bortgang, vantro ovenfor det hun opplever og insistering på at det hele er en drøm - hennes drøm. Likevel tar hun seg fram, på en nokså stiv og litt usikker måte, noen ganger nesten ikke nærværende i det hele tatt, sjøl om øya hennes er store og mørke i det bleike ansiktet. Etterhvert tør hun opp og blir mer deltakende. Likevel virker det stadig som om hun ønsker seg vekk fra Eventyrland, der hun har fått utdelt en frigjørings- og helterolle hun ikke vil ha. Mia Wasikowska, som før rolla som Alice var relativt ukjent, i alle fall i Norge, har ikke den humoren eller leikenheten jeg forventer at sjøl en voksen Alice skal ha. Det er både manusforfatteren og skuespillerens skyld.

I Eventyrland har det meste endra seg - både fra sånn jeg som leser husker historia i boka, og med tanke på hendelsesforløpet fra tidligere filmer. Dette blir forklart med at Alice har vært i Eventyrland før, da hun var liten. Det er noe den voksne Alice ikke husker så godt - hun trodde det var en drøm. Og nå, når hun er kommet tilbake, så er det sjølsagt fordi Eventyrland har behov for hjelp. Den Røde Dronningen har fortsatt dilla på å hogge hodet av skyldige og uskyldige, og hun terroriserer Eventyrlands innbyggere på ymse vis. Hennes søster, Den Hvite Dronningen, som er god, får ikke regjere. Hun trenger Alice.

Den største forandringa er naturlig nok det visuelle. Her er det ikke spart på noen effekter, og alt er i farger og størrelser og vinkler som en ikke kunne forestille seg på forhånd. Alt er veldig levende. Når Evetyrland er så vidunderlig, blir Alice enda bleikere i forhold og tar enda noen steg bort ifra bokas Alice. Jeg synes ikke at Johnny Depp gjør så mye ut av seg som den gale Hattemakeren, men det er også en veldig avgrensa rolle å spille. Han er akkurat passe gal, akkurat passe god og akkurat passe uforståelig. Og Depp har i denne filmen et nærvær som er helt nødvendig, i og med at Wasikowska er så fjern. Hattemakeren er den karakteren i filmen som jeg liker best.

Helena Bonham Carter (Den Røde Dronningen) er som vanlig veldig til stede, for anledninga med et digert hode. Hun er sprø som en kjeks og ganske dum. Hennes problematikk - er det bedre å bli frykta enn å bli elska - er ikke helhetlig og mangler en avslutning som leder til en erkjennelse. Istedet tar Den Hvite Dronningen (Anne Hathaway), en statisk, men likevel humoristisk skikkelse, plassen. Historia i Eventyrland ender brått og en ganske forutsigbar. Likevel er den siste scenen mellom Hattemakeren og Alice veldig fin og følsom. Når Alice så returnerer til sin vanlige verden, tar hun et passende oppgjør med sosieteten, som fremdeles står og venter foran paviljongen. Og så begynner hun et nytt eventyr, med en blå sommerfugl på skuldra.

Hipp hurra for Charles Dickens!

Arthur Clennam vender hjem til England etter tjue år i Kina. I Kina har han vært sammen med faren, som plutselig dør. Hjemme i London venter den kjølige, strengt religiøse og invalide mora, Mrs. Clennam. Arthur overrekker henne ei klokke fra faren. Gjemt inni klokka ligger også en lapp hvor det står Do not forget. Arthur spør hva det betyr og hvorfor klokka er så viktig, men mora nekter å svare og kaster han ut. Fast bestemt på å løse mysteriet begynner Arthur å trekke i mer eller mindre tilfeldige tråder. Det leder han raskt til familien Dorrit i gjeldsfengselet Marshalsea. Det blir ikke bedre når Arthur finner ut at Mrs. Clennam har ansatt Amy Dorrit, det yngste Dorritbarnet, som syerske. Mrs. Clennam behandler Amy veldig godt, bedre enn hun noen gang har behandla Arthur. Har Amy Dorrit noe med familien Clennam å gjøre?

Dette er starten på BBCs tv-serie Little Dorrit fra 2008. Originalt var den delt inn i fjorten episoder, her hjemme i Norge blei den sendt i åtte deler på NRK. Ikke at det spiller noen rolle: jeg er forelska! Og jeg kunne gjerne skrevet om hver eneste episode. Dette er nemlig absolutt fantastisk. Sjølsagt er det små feil og mangler også her, men det gidder jeg rett og slett ikke å bry meg om. I Little Dorrit leveres ei rik folkelivsskildring, her er det mennesker av alle slag og fra alle lag. Det er fascinerende hvordan historiene og konfliktene er bygd opp, hvordan alt henger sammen, hvordan hvert eneste menneske er plassert - nøye, bevisst og gjennomtenkt - og hvordan alle hendelsene får en større mening mot slutten av historien.

Jeg opplever de aller fleste scenene som virkelige, troverdige og tidsriktige, det er som om jeg er med gjennom Londons skitne gater og inn til Dorritene på Marshalsea, eller oppover de knirkende trappene i the House of Clennam. Det er vakkert filma og godt klipt. Det varieres mellom detaljer og nærbilder, overblikk og sveip. Jeg er begeistra for samtlige skuespillere, men særlig for de to som har hovedrollene som Amy Dorrit (Claire Foy) og Arthur Clennam (Matthew Macfadyen). De virker så tvers igjennom snille, gode og milde, de er så nære og menneskelige, så åpne med sine feil og fortrinn! Macfadyen kler veldig godt å spille en høflig, snill, rufsete, litt usikker, stolt mann (jamfør filmatiseringa av Pride and Prejudice fra 2005) og Foy er nærmest perfekt som Amy Dorrit. Jeg synes også at Russell Tovey er utrolig søt som John Chivery.

Dette er spennende og interessant, koselig og grusomt, morsomt og trist, fascinerende og herlig. Det er naturlig nok fordi utgangspunktet er føljetongen (og seinere romanen) Little Dorrit, skrevet av Charles Dickens, utgitt mellom 1855 og 1857. Og Charles Dickens' signatur er og blir et kvalitetsstempel. Her er det særinger som Pancks, Blandois og Flintwinch og mer karikerte typer som Flora Casby Finching, Mr. og Mrs. Meagles og Henry Gowan. Det er ei reise på mange plan; ikke bare fra Kina og hjem, men også til og fra Marseille, Venezia og Roma. Dessuten er det også ei reise mellom overklasse og underklasse, mellom gjeld og formue, mellom god og ond, mellom kjærlighet og hat. Og sjølsagt går alt godt, helt til slutt. Nedturen, og den er bare én, er at serien ikke er lenger.

Little Dorrit fikk sju Emmypriser av totalt elleve nominasjoner i 2009, inkludert Beste miniserie, Beste regi og Beste manus. I og med at jeg ikke har lest boka, vurderer jeg ikke adapsjonen fra roman til tv-seriemanus.

En mager Kirsten Giftekniv

Både kritikere og publikum har rost Gwyneth Paltrows innsats som spleiseren Emma i filmatiseringa av Jane Austen-romanen med samme navn, men etter å ha sett filmen kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor. I filmen fra 1996 er Paltrow stiv, både i kroppen og i ansiktet, og hun framsier replikkene sine uten intensitet, overbevisning eller innlevelse. Hun er tynn, alt for tynn til å passe inn i kroppsidealet fra 1815, Toni Collette passer mye bedre. I tillegg virker det ikke som om hun (altså Emma) bryr seg om noe som helst. Hun er passiv og mangler totalt den snerten og humoren som karakteren har i boka.

Handlinga er i hovedtrekk det at uskyldige og tilfeldige mennesker blir ofre for Emmas giftesjuke tanker. Venninna Harriet (Toni Collette) er den som får lide mest. I filmens begynnelse er hun nær et giftermål, men fordi bonden er under hennes stand, får Emma henne til å takke nei til frieriet. I slutten av filmen, etter mange tårer og håpløse forelskelser, er det likevel bonden Harriet gifter seg med. Uten at det har ført til noe særlig utvikling i Harriet, og nesten ikke hos Emma heller (hun er lei seg for det hun har gjort, skjønner at det var feil, ber om tilgivelse og er så lykkelig i alle sine dager). Mitt spørsmål til akkurat dette er: hvorfor tenker ikke Harriet sjøl? Hvorfor tar ikke Harriet sine egne valg?

Emma er opptatt av kjærligheten, men bare når det kommer til andre mennesker. På seg sjøl er hun blind, og hun blir derfor veldig overraska når han hun tror beiler til Harriet frir til henne. Hun lar seg begeistre av Frank Churchill (Ewan McGregor), uten at det er noe ektefølt i bånn. Det er, fra første stund, Mr. Knightley, i Jeremy Northams skikkelse, som er den åpenbare kandidaten for henne. Det er ikke en gang forsøkt å legge skjul på det, og hele historia mellom de to er så overfladisk og opp i dagen at den ikke er det minste spennende. Det synes jeg er leit, for her er det vært rom for mye humor, diskusjoner og kveruleringer. Jeg opplever at jeg blir lova full pott, men i virkeligheten får jeg bare noen smuler. Hadde det ikke vært for at Northam er høy, mørk og kjekk, hadde jeg ikke fått noe som helst. Bare én scene i hele filmen virker ekte: når Mr. Knightley kjefter på Emma. Da er det som om det skjer noe virkelig. Men like etter er det tilbake til den samme, gamle stilen.

Hvis jeg prøver å se vekk ifra Emma er det fortsatt mye å utsette på produksjonen. Som jeg skreiv i innlegget fra 4. juli så er utgangspunktet, nemlig romanen, kraftig redusert til kun ei konfliktlinje, ei historie: hvem som gifter seg med hvem. Det er alt den dreier seg om, kun en og annen replikk sier noe om andre samfunnsforhold, politikk eller lignende. En nokså brei roman forsøkes med andre ord å klemmes inn i den moderne romantiske komedien.

Filmen forsøker å være dvelende uten å lykkes. Kameraet gir inntrykk av å hvile, men glir videre for raskt til at stemningene kan sette seg ordentlig. Det gis ikke ro der det trengs, ikke luft der det er behov for det. Den klassiske filminga av åkre, enger, landsbyer, kirker, åser og trær får for liten plass og er noen steder bare hoppa over. Det er klipt for hurtig, og det forsøkte tempoet tilfører bare forvirring og uro. Jeg føler meg helt isolert i dette landskapet som jeg ikke veit hvor er, sjøl om det tegna kartet i begynnelsen indikerer at jeg er i nærheten av London. Det som er bra er musikken, kostymene og Jeremy Northam.

Fra mellom perm til skjerm

Nå i det siste, etter at jeg leste ut romanen om Sylvia Plath, har bøkene på mystisk vis havna på sidelinja. Jeg har vært opptatt av det jeg velger å kalle litterære filmatiseringer - altså filmer som er basert på ei bok, ei novelle, et drama eller lignende. Interessen for slike adaptasjoner begynte vel egentlig for mange år tilbake, men jeg fikk fornya interesse etter å ha sett Den tidsreisendes kvinne, som jeg syntes var en ganske middelmådig filmatisering (boka var heller ikke særlig god). Og jeg stiller stadig meg sjøl de samme spørsmåla: hva er det som gjør at ei bok er god? Hva er det som gjør at en film er god? Hvorfor blir ei god bok en dårlig film? Og hva er det som gjør at noe ikke fungerer - i begge medier?

Ett bilde sier mer enn tusen ord, sies det. Tja. Når det kommer til anslag vinner filmen overlegent. Ett bilde eller ett klipp, kan gi stemninger, følelser, interiør, vær, tid, rom, sted og vise noe om både hovedperson og den kommende konflikten/reisa. Men, noe som i mine øyne alltid blir begredelig på film (få hederlige unntak her), er de indre monologene. De som i bøkene tar leserne med på argumentasjon og diskusjon, framviser minner eller drømmer, gjengir steder, følelser, mennesker, hendelser, lange samtaler, skildringer. Den indre monologen er langt mer enn et filmatisk, botoxstivt ansiktsuttrykk - monologen gir oss hele historia. Trenger vi å vite hele historia da? Hvis en er fornøyd med kjapp og lett underholdning og helst vil slippe å tenke, er det vel greit. Men hva med oss andre?

En annen, utrolig teit måte å løse problemet med indre monolog på, er den såkalte voiceoveren. Hovedpersonen, eller en kommentator eller en forteller, hopper inn og gir utfyllende informasjon, noen ganger midt i en setning. Også her er det variasjoner: bildet fryses, det tegnes på skjermen, hovedpersonen snakker rett til kameraet og kommuniserer forsøksvis med seerne. Som oftest blir det et dårlig resultat og uansett ei billig erstatning for god litteratur.

Skildringer er for meg noe av det viktigste i ei bok. De sier mye om hvordan forfatteren vil at hovedpersonen skal være, og ofte også en del om hvordan forfatteren er. Det er spennende å få slike innblikk i andres liv. Hvordan tenker hovedpersonen om verden? Hvordan forholder vedkommende seg til nye mennesker? Hva er oppfatninga av hjemstedet? Hvordan skildres reisa tilbake til storbyen? Skildringer er mye mer enn vær og vind og klær og sminke; det er alt. Og på lerretet fanges bare en brøkdel. Den magiske reisa en leser får være med på, er igjen i boka.

I bøker kan en hoppe i tid, nesten i hver eneste setning, og leseren kan fortsatt følge resonnementet og holde den røde tråden. I en film blir det oppkava og stressende og ikke særlig behagelig (som å bytte kanaler på tv-en) - derfor blir det heller ikke gjort i særlig høy grad. Filmer løser tidsproblemene med følgende alternativer: a) det står på skjermen at seks måneder er gått b) alle hovedpersonene har plutselig grått hår c) det står årstall på skjermen d) skjermen går i svart for å så bli fargerik på et nytt sted eller e) tidsbruddet blir ignorert og hoppa over. Ingen av disse er egentlig å foretrekke, men det aller mest irriterende er når det kommer fram i filmen at det går mangfoldige år, mens skuespillerne er like glatte og velsminka som i forrige scene.

Mange bøker baserer seg ganske enkelt på en idé. I PS: Jeg elsker deg "skriver" Gerry brev til kona etter sin død. Og det er så å si det eneste filmen har til felles med boka. Her er alt endra på, og en leser som har forventninger i tråd med boka kan ikke unngå å bli skuffa. Hvordan kan filmskaperne forsvare denne utvelgelsesprosessen - hvilke scener som blir film og ikke? Hvor løsrevet filmen skal være fra sitt opphav?

I Julie & Julia møter seerne to veldig forskjellige kvinner med felles interesser. Aleine er kanskje ingen av dem interessante nok, men til sammen blir det et prosjekt, så bok, så film (noen må ha tenkt noe i nærheten av det, i alle fall). Jeg har ikke lest boka bak filmen, og er heller ikke frista til å gjøre det. Hele ideen er at Julie Powell kokkelerer seg gjennom kokeboka til Julia Child, samtidig som hun blogger, jobber, krangler og til slutt får suksess. Samtidig som Julie ordner på kjøkkenet, får vi vite hvordan kokeboka blei til i Europa på 1940- og 1950-tallet, og hva slags liv Julia Child levde. Filmen er en uheldig hybrid mellom drama, komedie og en slags biografi, som sikkert fungerte veldig mye bedre i bokform (men det kan jeg ikke gå god for).

I Emma leiker Emma Kirsten Giftekniv uten å vite at hun sjøl står midt oppe i kjærligheten. Her er det lagt vekt på det visuelle i form av landskap, kostymer og interiør (klassisk Jane Austen-filmatisering), men bortsett fra konfliktlinja "hvem som gifter seg med hvem" er det ikke gjort rom for noe annet. Filmen er rett og slett barbert i forhold til sitt litterære utgangspunkt.

For å bruke mer kommersielle eksempler: jeg tror de aller fleste er enige i at filmatiseringene av Ringenes Herre, Harry Potter eller Twilight ikke er like omfattende som bøkene. Tom Bombadil mangler. Flere viktige figurer fra Rowlings univers er utelatt. Twilight er sterkt komprimert. Dette gjøres jo uten tvil for å sette opp hastigheten. Det er en effektiviseringsprosess - en prosess som bare funker godt på film. For når jeg skal lese ei bok, vil jeg ha skildringer og indre monologer og lange samtaler, jeg vil ha betraktninger og drømmer og karakteristikker. Jeg vil ikke ha et filmmanus. Når jeg først skal se en film, så vil jeg ha en god film. Jeg vil ha en film med ei historie som funker godt filmatisk, som er visuell. Og jeg krever et manus av en viss kvalitet, og skuespillere med kjemi som funker, ikke stinker.

Men det er mange fallgruver. Jeg tror jeg skal lese litt nå.

For mange ubesvarte spørsmål

Da Audrey Niffenegger debuterte i 2003 med den triste underholdningsromanen Den tidsreisendes kvinne, var det nok ikke mange som hadde forestilt seg hvilken suksess boka skulle komme til å få. Og enda færre kunne vite at boka også skulle bli film, i 2009. Men hvorfor blei nettopp denne boka film? Det er egentlig bare en tradisjonell amerikansk kjærlighetshistorie. Tittelen er grusom. Språket er ikke særlig godt. Skildringene er helt ordinære. Karakterene er nokså livløse. Det er lange partier som er forvirrende. Og andre partier som er absolutt unødvendige. Det handler bare om kjærlighet, på en overfladisk måte. Men: den ene hovedpersonen, Henry, reiser i tid. Det er det som gjør det interessant. Eller burde gjøre det interessant. Men boka er ikke det. Den er monoton, langtekkelig og forutsigbar.

Men det blei film likevel. Et sentimentalt romantisk drama. De to hovedpersonene Clare og Henry har fått skuespillere som kler å være på skjermen, men som har pent lite å spille på (og med). Rachel McAdams er veldig pen, men det er det. Eric Bana ser konstant lidende ut. Det hele er stillestående, ufritt. Stramt på en ubehagelig, kroppsnær måte. De påståtte følelsene ligger utapå skuespillerne hele veien, som folie, uten at det helt setter seg. Det er som om de bare venter på det som skal skje mot slutten av filmen, holder pusten, for det kommer til å skje snart. Så er det over.

Historia er som følger: Clare har elska Henry hele livet. Han reiser i tid, og gjør deres samliv vanskelig. Likevel insisterer hun på at de skal ha et liv sammen, og de gifter seg. Reisene hans er uforutsigbare og uforklarlige. Clare gjør sitt beste, både for å dekke over at han stadig forsvinner, og for å hjelpe. Kan det finnes en kur? Clare og Henry får et barn sammen. Tilslutt dør Henry, noe som de alle har visst, men stadig dytta unna.

Jeg synes verken boka eller filmen er vellykka, men filmen er uten tvil bedre enn boka. Der er tidsreisene løst på en akseptabel måte, mens det i boka er kaotisk og uoversiktlig. Det fineste med filmen er likevel det som ikke har så mye med historia eller forfatteren å gjøre; nemlig landskapet. Det er en visuelt pen film, mange detaljer, mye farger, mye lys. Men det jeg savner i begge versjonene er: hvem er egentlig Clare og Henry? For meg er det ikke nok å vite at han reiser i tid, at hun er kunstner og at de elsker hverandre. Hvem er de? Hva tenker de, hva føler de? I filmen kommer ikke dette fram i det hele tatt. I boka får en et noe bedre innblikk - avsnittene i boka veksler nemlig mellom Clare og Henry. Uansett sitter jeg likevel igjen med spørsmål. Hvem er de? Og særlig; hvem er Clare? Hvorfor utsetter hun seg sjøl for dette?