Sommeren uten menn

Bildekilde: Bokklubben

Helt ut av det blå kommer Mias ektemann gjennom tretti år og erklærer at han ønsker ei pause. Ei pause fra samliv og liv, fra Mia og alt som de har bygd opp og verna om sammen. Mia forstår ikke. Hun forsøker å forstå, men hun klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Hva har hun gjort? Så finner hun ut at det ikke er henne, men Boris. Han har rett og slett forelska seg i ei anna kvinne, en ung kvinnelig kollega. Og nå ønsker han å være med henne. Mia får et mentalt sammenbrudd av slik grad at hun legges inn. Etter hvert som sorgen og raseriet kommer litt på avstand, får hun mulighet til å hente seg inn igjen, puste, bli seg sjøl. Men hvem er hun egentlig, uten ektemannen Boris og deres felles liv?

Det er sommer, og Mia skrives ut. Hun bestemmer seg for å reise hjem til hjembyen sin, der hun vokste opp og der den aldrende mora fortsatt bor. Og det er nå vi kommer inn i fortellinga. Mia leier seg et hus, får seg en sommerjobb som lærer på et lyrikkurs, og går i gang med å rette opp livet. Livet, hennes liv, som er blitt aldeles skakkjørt på grunn av en annens manglende evne til å holde snabelen på plass i underbuksa. Mia er både bitter, sint og trist, men også galgenhumoristisk, fandenivoldsk og herlig krass. Hun, som allerede har vært gal, kan ikke komme lenger ned. Og hun skal ikke la seg knekke. 

Mia holder seg opptatt, hun leser, skriver og underviser. Hun er lyriker av yrke, er stadig tenkende og reflekterende - litteratur, kultur, filosofi. Men hun vender hele tida tilbake til Boris. Boris, som hun fortsatt elsker, sjøl om hun ikke kan forstå. De hadde jo et helt liv sammen! Hvordan kan han forlate det, dem, felles bolig, felles barn? Når hun tenker seg om, er det jo hun som hele tida har jobba for forholdet og hjemmet. Hun har ofra seg, hun har handla og laga mat og vaska og oppdratt, mens han har vært viktigper og jobba og slengt skittentøy over hele huset og fått være i ro. Hvordan våger han å gå fra henne? Og hvordan kunne forholdet deres komme så skeivt ut?

Sommeren går sin gang, og Mia blir en del av hjembyen igjen. Hun er ofte i dialog med Boris på e-post, men han blir en stadig mindre del av hverdagen hennes. Hun har elever å tenke på, unge jenter som vil skrive dikt. Hun har mora si, som er gammel og bekymra, og hun har naboene, de to små barna, den unge mora, og den aggressive faren. Mias liv er fullverdig, komplett og meningsfylt, helt uten Boris. Men det betyr ikke at hun ikke savner han. Og heller ikke at hun ønsker å leve uten.

Sommeren uten menn (2011, oversatt til norsk ved Bodil Engen (f. 1950) samme år) av Siri Hustvedt (f. 1955) er en enkel og tilgjengelig roman om et viktig og alt for vanlig tema. Hustvedt språkliggjør kvinnelige erfaringer på en fin måte, hun nedvurderer ikke, hun snakker opp, sier: Dette er viktig! Jeg opplever at Mia framstår som troverdig og sannsynlig både emosjonelt, psykisk og fysisk. Hun setter ord på vanskelighetene ved et samlivsbrudd, skildrer følelsen av urettferdighet, og den intense opplevelsen av sjokk, raseri og sorg og den påfølgende identitetskrisa. Det at hun er lyriker og stadig siterer, resiterer eller tenker på litteratur, gir romanen en helhetlig overbygning den ikke kunne klart seg uten. For boka er nokså tynn, utviklinga er liten og forutsigbar og bortsett fra Mia og ett anna hederlig unntak er det øvrige persongalleriet helt uten interessante personer. 

Jeg brukte litt tid på å komme inn i romanen, og likte den ikke særlig godt ved begynnelsen. Den var litt springende - sikkert for å reflektere Mias sinnsstilstand - og jeg opplevde at den var svært dramatisk: Å bli innlagt etter et samlivsbrudd? At livet rakner fullstendig på grunn av en mann? Jeg blei sittende å grunne på dette, og lurte på hvordan jeg ville takla noe lignende sjøl. Ville jeg blitt sint? Absolutt. Sjokkert? Sikkert! Trist? Utrøstelig i en periode, vil jeg tro. Men gal? Midlertidig sprø? Helt ute av meg, ute av stand til å ta vare på meg sjøl og barna? Det punktet butter det på. Men jeg fant ut at jeg gikk med på premisset for å kunne lese videre.

Og Mia vokste med meg etter hvert som jeg leste. Jeg likte henne - jeg liker henne virkelig. Hun er sympatisk, nærværende, varm, empatisk, rasjonell og klok. Det er uforståelig at hun blir bedratt og forlatt. Like fullt veit jo alle at slikt skjer. Over sommeren lærer hun seg til å leve uten Boris. Hun blir kjent med seg sjøl igjen og hun opplever at hun kan stole på seg sjøl: Hun er ikke gal. Hun er Mia, med hele seg. Kvinne, lyriker, mor, datter og venn. Og det er nok. Slik ytrer romanen et viktig budskap til alle kvinner: Vi er ikke avhengige av en mann eller et ekteskap for å eksistere. Vi kan leve, identifisere oss, realisere oss, mestre, erfare, oppleve og være lykkelige på egen hånd, eller ved hjelp av de vi sjøl velger å ha i livet. Aksept fra andre, respekt og kjærlighet er viktig. Men egenaksept, sjølrespekt og egenkjærlighet er vesentlig.

Sommeren uten menn er ingen djup affære da alt ligger opp i dagen, og teksten krever svært lite av leseren. Men den kan kanskje være ei trøst for ei kvinne som står i eller nylig har gått igjennom et samlivsbrudd sjøl. For boka gir håp, og den åpne slutten gjør at leseren sjøl kan avgjøre hva det håpes på. Romanen vil være fin sommerlektyre for mange lesere, men er slettes ingen favoritt hos meg. Likevel er jeg glad boka fins, for jeg tror den kan nå ut til mange som i ei pressa stund trenger et slikt perspektiv på tilværelsen.

Bildekilde: Aschehoug

Til slutt en kritikk av Bokklubbens forside (se bilde over), som viser ei stupende, blond dame i gul badedrakt: Her går tankene fort mot gamle dagers pin-up-modeller, eller boksen med salte pastiller fra barndommen, noe som virkelig ikke tangerer innholdet. I tillegg stuper kvinna, hun foretar altså en nedadgående bevegelse. Hun smiler, men er helt flat i fjes og uttrykk. På den originale norske forsida, som er utgitt på Aschehoug (se bilde til venstre), ser vi ei mørkhåra kvinne i hvit kjole som kaster seg ut fra noe, hun hopper kanskje, hendene hennes er strukket over hodet, hun smiler av lykke, som om hun skal til å fly, hun er fri. Jeg skjemmes over redaksjonen i Bokklubben som har misforstått boka og Hustvedts prosjekt: Hustvedt legger aldri skjul på at Mia er feminist. Å skulle nedvurdere dette til "stupedama" er rett og slett pinlig.