Bokhyllelesing: Anne Brontë

Bildekilde: Bokelskere

I 1847 sitter den middelaldrende Gilbert Markham og skriver et langt brev til sin svoger Halford. Gilbert skylder han en historie, en personlig en, og er nå endelig kommet fram til hva han skal skrive. Brevet tar oss med tjue år tilbake i tid, til den gangen da Markham levde et lett og ubekymra liv fylt med en jordeiers plikter, hardt kroppsarbeid, lesing og fascinasjonen for nabojenta Eliza Millward. Han er lykkelig og naivt uvitende om det meste, for verden er liten og erfaringene få. En dag får han høre at det er noen som har flytta inn på det ubebodde godset Wildfell Hall på utsida av egnen. Det er ei kvinne, hun er ung, og enke allerede, og med seg har hun den lille sønnen sin. Som om ikke det er nok, er det ingen som kjenner forhistoria hennes. Alt de veit, er at hun er maler, og at hun lever av å selge maleriene sine.

Markham bryr seg ikke nevneverdig om alt sladderet. Men på en av sine mange turer rundt på heden mellom hans gård og hennes leiegods, der Markham rir, går tur eller jakter, møter han Mrs. Graham og vesle Arthur. Og fra da av tar livet hans en annen retning.

For Mrs. Graham er så stolt og sta og sterk at han blir både sint og irritert. Og etter hvert blir han imponert også, for hun diskuterer og debatterer uten å holde tilbake, og sjøl om han ikke er enig, er hun overbevisende. Blant annet er hun svært opptatt av sin sønns oppdragelse, og har tydelige tanker om hvordan den skal være. Markham ler av henne og mener at hun gjør sønnen sin skjør og avhengig av henne når hun diller og stuller slik med han, men hun holder stand og gir mange eksempler på hva hun gjør, uten redsel for å bli vurdert av andre. For å gjøre han immun mot alkoholens ødeleggende kraft, blander hun vinen eller ginen med et brekningsmiddel, slik at han alltid blir dårlig og dermed ikke liker alkohol. Det vil hindre at drikkfeldighet blir en av hans laster, mener hun. Diskusjonene deres er heftige, og Markham er ofte frustrert etterpå. Mrs. Graham er så ulik Eliza! Hun er så lite kvinnelig i sin framferd, og forholder seg ikke til de sosiale normene for sitt kjønn! Hvordan skal en håndtere et slikt menneske?

Mrs. Graham på sin side er ganske tydelig på at hun ikke skal håndteres. Han, som er egnens spradebasse og skjørtejeger og det som verre er, kan få besøke henne, som alle andre, men hun vil ikke bli godt kjent. Og han får overhodet ikke lov til å beile! Om han skulle finne på det, er det slutt på relasjonen mellom dem med en gang, og han vil ikke lenger ha adgang i hennes hus. Markham er sjokkert. Hvordan kan hun være så brutal? Og i tillegg svinger hun slik, munter i det ene øyeblikket, streng og avvisende i det neste. Er det noe han sier eller gjør? Han kan se at hun tenker, ansiktsuttrykket endrer seg, hun retter ryggen eller snur seg vekk, hun kan avslutte samtalen like brått som den begynte og trekke seg helt bort, rope på Arthur og bare gå. Og tilbake står Markham og betrakter henne, dette mysteriet av ei kvinne, Helen Graham. Når han spør, får han ingen svar, når han forsøker å snakke om noe personlig eller privat, blir han avvist. Hvem er hun egentlig? Og hva er det hun skjuler?

Og det er kort sagt det denne boka, som strekker seg over drøye seks hundre sider, handler om. Kvinnen på Wildfell Hall (1848) er ei lang historie om kvinna Helen Graham, og om hele hennes liv, med særlig fokus på perioden fra hun er atten år til hun er tjueåtte. Men historia er ført i pennen av en mann, og mange andre passasjer er også lagt i munnen på menn, så en kan jo spørre seg om det er en eller flere upålitelige fortellere her? Slike sprik mellom hennes virkelighet og deres virkelighet er interessante tankekors, og som leser er det umulig å ikke gjøre seg noen refleksjoner underveis. 

Videre er det ikke til å stikke under en stol at forfatter Anne Brontë, også kjent under pseudonymet Acton Bell (1820-1849) ikke bare leiker seg med samtidas mer eller mindre rigide kjønnsrollemønstre, hun utfordrer dem, avslører dem, og setter dem i et svært grelt lys. For å si det med oversetter Peter Fjågesund (f. 1959), som også har skrevet etterordet til boka: Dagens lesere må være klare over at Helen opptil flere ganger bryter loven. Hun skal, som kvinne, være totalt underlagt sine mannlige slektninger eller sin ektemann i ett og alt, hun er deres eiendom og står kun til deres disposisjon. Så lenge hun er ugift er hun en byrde, etterpå er det ingen som bryr seg.

Ekteskapet som institusjon blir dermed bokas hovednedslagsfelt. Hvordan kan det britiske samfunnet, som allerede på den tida på så mange andre områder er kommet så langt, godta at halvparten av landets befolkning blir holdt som ulønna slaver av den andre halvparten? Hvilket menneskesyn ligger til grunn for en slik praksis? Hvilke fornuftige lovverk støtter opp om det, tillater det? De fleste ekteskap er arrangerte og uten alle former for kjærlighet, i alle fall blant de bedrestilte, og kvinnene er helt uten juridiske og økonomiske rettigheter på alle samfunnsplan. De mister råderett over egen formue og egne gjenstander i det de gifter seg, i tillegg til at de må ofre alt av tid, ressurser og krefter for å prioritere ektemann, eventuelle barn og husholdninga. Kvinna har heller ikke rett på skilsmisse. Fram til 1857 kan det kun innvilges gjennom kirkerettslig dom eller ved et parlamentsvedtak, noe som i praksis er så å si aldri. Hun er sin manns eiendom i ett og alt, og han kan gjøre hva han vil med henne.

Hvorfor er dette så viktig? Jo, fordi forfatter Anne Brontë har, som sine søstre, en genial struktur og oppbygging av boka. Hennes omfattende verk, som består av tre deler på om lag to hundre sider hver, noe som var vanlig for "ordentlige" romaner på den tida, er ytre sett en brevroman: Rammefortellinga er som sagt at Markham skriver brev til Halford. Men midt inni det hele er det ei dagbok som tar over. Det er Helens dagbok, og gjennom den følger vi henne som ugift attenåring der hun frydefullt deltar i sesongens festligheter, vi får skildra den skjebnesvangre forelskelsen hennes og det påfølgende ekteskapet, og deretter alt som hender med henne. Uten å avsløre for mye, vil jeg bare minne om at hun på et tidspunkt faktisk dukker opp på Wildfell Hall, men hvorfor, vel, det får dere finne ut av sjøl.

Det er en mektig roman den yngste søsteren Brontë har skrevet. Og hun er, gjennom den, mye modigere enn sine eldre søsken. Slik Peter Fjågesund påpeker, så holder Charlotte Brontë seg helt innafor alle konformitetskrav med sin Jane Eyre: Mannen har her ei gal kvinne innelåst på loftet, som tilfeldigvis også er kona hans. Hos Emily Brontë finner vi også galskap, kjærlighetens galskap og sorgens desperasjon, særlig skildra hos Heathcliff. Vel var de fostersøsken, han og Catherine, men de var også sjelevenner, og slikt kan vel unnskylde så mangt. Hos Anne Brontë er alt snudd på hodet. Riktignok er Helen ung og forelska og trår med de beste forsetter rett inn i et destruktivt ekteskap, men her fins ingen sjelevenner, bare falske eder. Hun tror at hun med godhet, gudfryktighet og eksempelets makt kan omvende sin ti år eldre mann, som har så mange laster at hun ikke kan telle dem. Det er juridisk og religiøst sett hennes plikt og eneste oppgave: De to er ett. Og hva kan en egentlig gjøre, når det vonde og vanskelige ikke tar form av utagerende galskap, og ikke kan låses inne, men får vandre fritt rundt i samfunnet og spre sin gift? 

Anne Brontë trykker hardt og lenge på akkurat dette punktet, og viker ikke i sine svært realistiske, nesten naturalistiske, og vonde skildringer av den nedadgående spiralen Helen er fanga i. Der Jane Eyre er vittig og Stormfulle høyder er spennende, er Kvinnen på Wildfell Hall en lang utholdenhetsprøve for både hovedperson og leser. Forfatteren skildrer hver minste lille endring i forholdet mellom ektefellene - ansiktsuttrykk, stemmebruk, talemåter, blikk, kroppsspråk, oppførsel, holdninger, psykiske og fysiske sammenstøt. Løgn for løgn blir avslørt, og den harde virkeligheten stiger opp fra sidene. Både Helen og mannen hennes er fiktive personer, men jeg personlig tviler ikke på at dette var realiteten for svært mange kvinner både i Storbritannia og i andre land, Norge inkludert, gjennom mange hundre år - dog ikke like framtredende i alle samfunnslag og til alle tider. Her i Norge har vi Camilla Collett (1813-1895) som noen år seinere (1854/55) tematiserer og avslører ekteskapet som institusjon på lignende måte i romanen Amtmandens Døttre. Kanskje hun leste Anne Brontë? Kvinnen på Wildfell Hall var nemlig den av Brontë-bøkene fra 1848 som solgte best, og vi veit at Collett leste mye britisk litteratur. Romanen blei slakta av kritikerkorpset, men det er helt tydelig at Brontë traff noe i samtida og i kvinnene som leste. Jeg tror at de, trist nok, opplevde gjenkjennelse.

Og dette med å holde på fasaden er dessverre en tematikk som aldri går av moten. Jo høyere opp en befinner seg på samfunnets rangstige, jo viktigere er det å holde fast ved det som forventes. Og hva med alle glattpolerte overflateliv en møter gjennom sosiale medier? Anne Brontës roman ville ikke vært mindre flammende om den blei skrevet i dag! Ei heller er kontrasten mellom kvinnerolle og mannsrolle noe som bør forbli ubehandla - og heldigvis tas det stadig opp, både i mediene og i skjønnlitteraturen. I omtrent et halvt års tid har Me Too-kampanjen spredt seg til svært mange land og yrkesgrupper, og Helen er dessverre ei av mange som kunne brukt emneknaggen flittig. For sjøl om hun ikke voldtas, krenkes hun systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag. Og det er på grunn av slike modige skildringer og usminka sannheter at Kvinnen på Wildfell Hall framholdes som en av de første gjennomførte feministiske romaner.

På disse måtene, og mange, mange flere, er Kvinnen på Wildfell Hall en roman som fortsatt er aktuell, og som så absolutt fortjente å endelig komme i norsk språkdrakt - oversettelsen fra 2016 er den første! Sjøl om skildringene er langsommere enn vi er vant til, sjøl om Brontë dveler ved natur og landskap, gir rom til lange assosiasjoner og tankesprang og bruker en teknikk som kan minne om Virginia Woolfs (1882-1941) stream of consciousness, og sjøl om spenningsnivået i dagboka ligger på et indre plan og kan hende vil oppleves som langsomt av mange, er det ei bok som er verdt å lese, og som gir et enormt utbytte til rett leser. Og om en syns det går trått underveis, må en huske på at Anne Brontë med sin detaljrikdom skreller av lag for lag av en utbredt og skadelig mannskultur som det var på høy tid å endre. Enda skulle det ta lang tid, for stemmerett til britiske kvinner blei ikke et faktum før i 1918, med fulle rettigheter ti år seinere. Jeg tror at bevisstgjørende og tankevekkende bøker som nettopp denne bidro i modningsprosessen, og slik er boka også et stykke kulturhistorie.    

Underveis i lesinga fikk jeg en assosiasjon til et eventyr jeg ikke har lest på lenge, men som jeg var svært opptatt av under studiene for noen år tilbake. I en av Charles Perraults (1628-1703) samlinger finner en et eventyr med tittelen "Ridder Blåskjegg". Blåskjegg er en svært sjarmerende mann som kan kunsten å beile. Vel er han stygg med det blå skjegget, men han er også utrolig rik og galant, og etter å ha vært med han på et landsted i åtte dager, er det naturligvis ei ungjente som tenker at han ikke er så ille, og sier ja til ekteskap. Men Blåskjegg har - bokstavelig talt - skjeletter i skapet, nærmere bestemt sine seks tidligere koner. Naturligvis er dette eventyret langt unna Kvinnen på Wildfell Hall og kanskje mer i retning av Henrik VIII, men likevel: Helen går i samme felle som den andre unge jenta. Og deres ektemenn skjuler begge hemmeligheter av verste sort, som gjør livet vondt for dem. I eventyret er dette konkretisert med døde kropper, i romanen er det synd. Mannen til Helen bryr seg ikke om sine mange synder og sin framtid i Helvetet, han fortsetter å ture fram som han gjør, sjøl om det er ødeleggende for alle rundt han, han sjøl inkludert.

Dermed blei jeg sittende å lure på om Anne Brontë kjente til eventyret om Blåskjegg. Det er ikke umulig, da hun var ei svært belest kvinne, noe boka, med sine mange bibelsitater og -referanser, beviser. Hun har også kjent til mange andre tekster, lyrikk, filosofi og romaner, så det er ingen tvil om at det blei lest, tenkt, skrevet, sitert og parafrasert på heden. En slik stor mengde av intertekstualitet er naturligvis uhyre interessant for en fagidiot, og det er stilig at bokas oversetter også deler en slik glede og videreformidler det som står i den britiske standardutgaven av verket. Da får også norske lesere en mye bedre forutsetning for å forstå samtida og verket. Kvinnen på Wildfell Hall er fremragende oversatt av Peter Fjågesund, som også har skrevet et klokt og reflektert etterord som i alle fall har påvirka denne leseren. Og det er jeg takknemlig for.

Kikk også innom innlegget til medblogger Birthe, som leste boka sammen med meg.