Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nyttår! Håper dere har hatt ei flott jule- og nyttårsfeiring, og at dere har kost dere med venner, familie, god mat og gode bøker de siste dagene. Måtte kosen vare lenge! Beklager at det har vært stille herfra de siste månedene - jobb og unger og sjukdom og nye, spennende prosjekter er ikke alltid like greit å kombinere. Jeg satser på jevnligere aktivitet i tida framover, men kanskje ikke så hyppig som før.

Det er riktignok et nytt år, men bøkene er gamle! Som mange andre henger jeg igjen i året som var, og har en del å fullføre i tida framover, før jeg kan hive meg over nye og spennende titler. Ikke at så mange av dem er splitter nye heller, men de er da i alle fall nye for meg! Her er ei oversikt over det jeg har lest, leser og skal lese.

Alexander L. Kielland

Leseprosjektet om å lese Alexander L. Kiellands samlede verker går inn i sitt fjerde år. Det er jammen bra at verken forfatter eller leser har dårlig tid!

Jens Bjørneboe

Jeg er i full sving med å lese Jonas, den siste romanen i den store samleutgaven jeg har. De to andre titlene, Drømmen og hjulet og Den onde hyrde, har jeg allerede lest. Så langt er Jonas ei vond fortelling om en søt gutt, og dessverre er det ingenting som tyder på at det blir bedre...

Per Olov Enquist

Mens jeg venter på riktig tidspunkt for å lese sjølbiografien hans, leser jeg Fjellet med de tre grottene for eldstebarnet. Og det er virkelig ei flott høytlesningsbok! Det er hard kost, men vi koser oss, begge to.

Marita Fossum

Lykksalighet venter også i lesekøen, men tida er ikke kommet helt enda. Om jeg bare får lest ferdig det påbegynte på denne lista, så...    

Tre riddersagaer

Dette er også ei bok som ligger litt brakk om dagen, men som stadig bæres med rundt likevel. For eksempel er den med ned på senga hver kveld og opp på kjøkkenet hver morgen. Ikke at det hjelper noe særlig, bunken jeg bærer rundt består i tillegg av ytterligere fem bøker!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Men Kringla Heimsins, artikkelsamling nummer to fra dette radarparet, har jeg faktisk lest ut. Etter mange lange kvelder med tannpuss, og noen enda lengre kvelder på senga. Omtale kommer.

Ian McEwan

Raskt etter barneboka Dagdrømmeren blei også novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller lest. Den første var god, den andre litt mer sprikende. Nå ser jeg med spenning fram til romanen Barneloven fra 2014, som jeg enda ikke har fått gleden av å lese.

Bokhyllelesing

Fortsatt på etterskudd, men i det minste i gang! Og fjorårets leseutfordringer skal fullføres. Til runde nummer ni (oktober), der vi leste bøker med korte titler, leser jeg Jonas av Jens Bjørneboe. Til runde nummer ti (november og desember), nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, leser jeg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, som mottok prisen i 1909. Og oversikt over Bokyllelesing 2018 kommer! Innspill og forslag er fortsatt velkomne, for opplegget er ikke helt satt enda. 

Ida Lórien Ringdal

I desember kom jeg også i mål med å skrive om diktsamlinga til debutant Ida Lórien Ringdal. Dette skjer ikke var en annerledes og morsom omtale å skrive! Jeg håper mange tar sjansen på denne samlinga, for den er verdt lesetida. 

Kristin Buvik Sivertsen

Også denne boka har fått ei omtale nå. Omsorg er kanskje en av de mest solide debutbøkene jeg noensinne har lest, blant annet fordi forfatteren gir seg sjøl så stramme rammer. Her er nivået høyt hele veien. Imponerende!

Anne Brontë

Jeg har dessverre ikke fått starta på denne boka enda, sjøl om jeg skulle gjort det for lenge, lenge sida. Sjukdomskaoset her hjemme får bære mye av skylda, sammen med mye reising og en god porsjon julestress både på og utafor jobb. Jeg håper å komme i gang med Kvinnen på Wildfell Hall snart, og gjerne før samleser Birthe har lest de helt ut...

Pia Edvardsen

Vi var aldri brødre av debutant Pia Edvardsen blei lest ferdig tidlig i desember, men har fortsatt ikke fått noen omtale. Den kommer! 

Roskva Koritzinsky

Både Ringdal, Sivertsen, Edvardsen, Koritzinsky og Holvik leses i forbindelse med jobb. Det er et omfattende og langvarig prosjekt jeg er med på, sammen med mange andre. Stort sett koser jeg meg veldig, både med bøkene og med arbeidet som gjøres i for- og etterkant, men jeg ser også fram til å få tilbake lesefriheten. Denne tittelen er ikke helt ferdiglest enda, men både lesing og innlegg kommer.

Ingvild Holvik

Ei bok som også snart er utlest er andreboka til Ingvild Holvik, romanen Premien for alt. Så langt er den veldig, veldig fin! Holvik debuterte i 2010 med Lykkefeltet, ei bok jeg likte veldig godt, og som på mange måter minner litt om Rorgemoens Håpet og festen, når jeg tenker meg om. Premien for alt er helt annerledes med tanke på hovedpersonen det hele kretser rundt, men minst like eksistensiell. 

Julebok

Juleboka utgår totalt for mitt vedkommende. Jeg hadde tenkt å lese ei skikkelig god voksenbok, ei kosebok, men det endte med Prøysen for ungene, nå igjen, og ingenting for meg. Og med så mye forskjellig på lista mi som må leses, velger jeg å stryke juleboka for nå. Det er ikke så stas å hente den fram i mai heller. Den får heller komme tilbake i neste desember! 

Alle gode ønsker for leseåret 2018!

Omsorg

Bildekilde: Bokelskere

Hva er egentlig omsorg, spør Kristin Buvik Sivertsen (f. 1986) mellom linjene i sin debutroman med den passende tittelen Omsorg. Og etter endt lesing, kjenner jeg at jeg grubler over mange ulike spørsmål vedrørende temaet. For eksempel: Er omsorg bare det å ha omtanke for noen, eller må omsorgen vises? Kan omsorg beskrives? Er omsorg målbart? Kan jeg bestemme når du har fått "nok" omsorg? Og ikke minst: Hvordan se, vurdere og gi den omsorgen som andre ønsker og trenger?

17. februar 2015 blir politiet tilkalt til en omsorgsbolig i Oslo i forbindelse med et mistenkelig dødsfall og en mulig voldtekt. Halvannen måned seinere blir ei nokså nyutdanna politikvinne kobla inn i saken. Hun er høygravid, men aleine, og har et visst tidspress på seg for å få løst saken før hun skal ut i permisjon. Hun går kjapt i gang med å intervjue beboerne og de ansatte på omsorgsboligen, samt andre som kan bidra til å kaste lys over hva som har skjedd. Dette er altså bokas tydelige rammer og svært avgrensa univers.

Men innafor rammene er ikke alt så tydelig og avgrensa. Det sås tidlig tvil om hva som egentlig har hendt og hvordan det har foregått. Beboerne og de ansatte motsier seg sjøl og hverandre, og politikvinna har problemer med å få kabalen til å gå opp i det aktuelle tidsrommet. Hvem var hvor når? Og hvem gjorde hva med hvem? Og ikke minst, hvem snakker sant? Hvem kan politiet feste lit til - hun som hevder å ha fått nattlige besøk av en mann, eller han som mener han blir usynlig på natta? Uten å kjenne til miljøet hun tråkker inn i, må politikvinna raskt og effektivt vurdere stedet og personene, leite etter bevis hun ikke veit hva er og søke etter svar på spørsmål hun ikke kjenner. Det er en kaotisk prosess, der også leseren kjenner på følelsen av avmakt.

Romanen er sortert etter dato for de ulike hendelsene og avhørene. I åpninga følger vi politikvinna i et skildrende kapittel, før hun for alvor trer inn i omsorgsboligen og saken. Deretter følger en rekke transkriberte avhør, der vi som lesere forholder oss nøytrale og ordknappe, sammen med politikvinna. Innimellom blir avhørene avbrutt av et nytt skildrende kapittel, der vi følger, reflekterer med og kommer tettere på den kvinnelige hovedpersonen.

Vi har altså et dødsfall og en mulig voldtekt. Slik sett kan boka klassifiseres som en kriminalroman, fordi den inneholder et mysterium som krever ei løsning, forbrytelser som søker ei oppklaring der de agerende blir konfrontert med og ansvarliggjort for sine handlinger. Og underveis er boka virkelig spennende. I avhørene, for eksempel, bygger Sivertsen opp ei sterk spenning, slik at en som leser stadig venter på det avgjørende, det fellende beviset, detaljen som røper hvem som har gjort hva. Leseren holdes på pinebenken, lenge, lenge, og sjøl om leseren i meg muligens blei litt skuffa av avslutninga, blei jeg både imponert og fornøyd faglig sett. For Sivertsen holder igjen og holder boka realistisk hele veien.

Sjøl om boka langt på vei er bygd opp som en kriminalroman og inneholder mange velkjente kriminalromanelementer, er Omsorg slettes ikke en krim. Dette er en roman hvis hoveddel er ramsalt samfunnskritikk. Sivertsen borer spisst og hardt rett ned i begrepet omsorg og viser fram og kritiserer i samme håndvending. Gjennom avhørene møter vi jo nettopp både beboerne og de ansatte, vi blir kjent med deres historier og tanker, og de deler gjerne sine oppfatninger av hverandre. Slik blir det lett for oss lesere å se hvor det eksisterer grov menneskelig svikt. Her er feilvurderinger i fleng, og i tillegg er det ikke de menneskelige behovene som styrer relasjonene mellom pleierne og beboerne, men klokka. Slik blir dette ei ganske stygg bok innholdsmessig sett, som fort gir dårlig samvittighet, skyldfølelse og skamfølelse. Det står i en grell, men god kontrast til den enkle tekniske briljansen til Sivertsen og det veltilpassa språket.

Forfattere som velger å skrive med en polyfon fortellerstemme, faller fort for eget grep og lar alle litterære personer være like. Forvirrende ofte tenker de likt, de ordlegger seg nærmest identisk og resonnerer på samme måte. Alt er i samme språk og rytme. Er det egentlig troverdig? Jeg irriterer meg alltid over slikt, for jeg tror jo at en rørlegger tenker med andre ord enn en bibliotekar. Her har Sivertsen valgt å våge det mange ikke tør eller evner. Hun har gitt de litterære personene hver sine distinkte stemmer i tillegg til egne historier og separate psykiske, fysiske og emosjonelle problemer. Ikke bare er det forskjeller i avhørssvarenes språk, med for eksempel a-endringer og pronomenvekslinga hu/hun, også i tempo, lengde og innhold lar Sivertsen det sprike. En beboer er voldsomt opptatt av reality-tv, og trekker dette inn i alt. En annen vasker hele tida. Så er det psykiateren, med sine lange, faglige utgreiinger. Han ville sikkert fått mark av den ene nattevakten, en sjølgod spradebasse - psykologistudent og verdensmester på samme tid. Vi får også høre fra en pensjonert politibetjent og ei som er helt gal, for å nevne noen. Og dette språket de er gitt, med alt som hører med, fører til krasse utleveringer av både objekter og subjekter.

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen er ikke ei bok for pingler. For det første forteller boka ei rekke sanne historier fra dagens Norge, der slike liv leves, og der slike relasjoner mellom beboere og ansatte er standard. Det i seg sjøl er skremmende nok. For det andre forventer Sivertsen at du tør å granske deg sjøl som omsorgsperson. Og det er mildt sagt krevende, men minst like viktig.

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no

Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!