Omsorg

Bildekilde: Bokelskere

Hva er egentlig omsorg, spør Kristin Buvik Sivertsen (f. 1986) mellom linjene i sin debutroman med den passende tittelen Omsorg. Og etter endt lesing, kjenner jeg at jeg grubler over mange ulike spørsmål vedrørende temaet. For eksempel: Er omsorg bare det å ha omtanke for noen, eller må omsorgen vises? Kan omsorg beskrives? Er omsorg målbart? Kan jeg bestemme når du har fått "nok" omsorg? Og ikke minst: Hvordan se, vurdere og gi den omsorgen som andre ønsker og trenger?

17. februar 2015 blir politiet tilkalt til en omsorgsbolig i Oslo i forbindelse med et mistenkelig dødsfall og en mulig voldtekt. Halvannen måned seinere blir ei nokså nyutdanna politikvinne kobla inn i saken. Hun er høygravid, men aleine, og har et visst tidspress på seg for å få løst saken før hun skal ut i permisjon. Hun går kjapt i gang med å intervjue beboerne og de ansatte på omsorgsboligen, samt andre som kan bidra til å kaste lys over hva som har skjedd. Dette er altså bokas tydelige rammer og svært avgrensa univers.

Men innafor rammene er ikke alt så tydelig og avgrensa. Det sås tidlig tvil om hva som egentlig har hendt og hvordan det har foregått. Beboerne og de ansatte motsier seg sjøl og hverandre, og politikvinna har problemer med å få kabalen til å gå opp i det aktuelle tidsrommet. Hvem var hvor når? Og hvem gjorde hva med hvem? Og ikke minst, hvem snakker sant? Hvem kan politiet feste lit til - hun som hevder å ha fått nattlige besøk av en mann, eller han som mener han blir usynlig på natta? Uten å kjenne til miljøet hun tråkker inn i, må politikvinna raskt og effektivt vurdere stedet og personene, leite etter bevis hun ikke veit hva er og søke etter svar på spørsmål hun ikke kjenner. Det er en kaotisk prosess, der også leseren kjenner på følelsen av avmakt.

Romanen er sortert etter dato for de ulike hendelsene og avhørene. I åpninga følger vi politikvinna i et skildrende kapittel, før hun for alvor trer inn i omsorgsboligen og saken. Deretter følger en rekke transkriberte avhør, der vi som lesere forholder oss nøytrale og ordknappe, sammen med politikvinna. Innimellom blir avhørene avbrutt av et nytt skildrende kapittel, der vi følger, reflekterer med og kommer tettere på den kvinnelige hovedpersonen.

Vi har altså et dødsfall og en mulig voldtekt. Slik sett kan boka klassifiseres som en kriminalroman, fordi den inneholder et mysterium som krever ei løsning, forbrytelser som søker ei oppklaring der de agerende blir konfrontert med og ansvarliggjort for sine handlinger. Og underveis er boka virkelig spennende. I avhørene, for eksempel, bygger Sivertsen opp ei sterk spenning, slik at en som leser stadig venter på det avgjørende, det fellende beviset, detaljen som røper hvem som har gjort hva. Leseren holdes på pinebenken, lenge, lenge, og sjøl om leseren i meg muligens blei litt skuffa av avslutninga, blei jeg både imponert og fornøyd faglig sett. For Sivertsen holder igjen og holder boka realistisk hele veien.

Sjøl om boka langt på vei er bygd opp som en kriminalroman og inneholder mange velkjente kriminalromanelementer, er Omsorg slettes ikke en krim. Dette er en roman hvis hoveddel er ramsalt samfunnskritikk. Sivertsen borer spisst og hardt rett ned i begrepet omsorg og viser fram og kritiserer i samme håndvending. Gjennom avhørene møter vi jo nettopp både beboerne og de ansatte, vi blir kjent med deres historier og tanker, og de deler gjerne sine oppfatninger av hverandre. Slik blir det lett for oss lesere å se hvor det eksisterer grov menneskelig svikt. Her er feilvurderinger i fleng, og i tillegg er det ikke de menneskelige behovene som styrer relasjonene mellom pleierne og beboerne, men klokka. Slik blir dette ei ganske stygg bok innholdsmessig sett, som fort gir dårlig samvittighet, skyldfølelse og skamfølelse. Det står i en grell, men god kontrast til den enkle tekniske briljansen til Sivertsen og det veltilpassa språket.

Forfattere som velger å skrive med en polyfon fortellerstemme, faller fort for eget grep og lar alle litterære personer være like. Forvirrende ofte tenker de likt, de ordlegger seg nærmest identisk og resonnerer på samme måte. Alt er i samme språk og rytme. Er det egentlig troverdig? Jeg irriterer meg alltid over slikt, for jeg tror jo at en rørlegger tenker med andre ord enn en bibliotekar. Her har Sivertsen valgt å våge det mange ikke tør eller evner. Hun har gitt de litterære personene hver sine distinkte stemmer i tillegg til egne historier og separate psykiske, fysiske og emosjonelle problemer. Ikke bare er det forskjeller i avhørssvarenes språk, med for eksempel a-endringer og pronomenvekslinga hu/hun, også i tempo, lengde og innhold lar Sivertsen det sprike. En beboer er voldsomt opptatt av reality-tv, og trekker dette inn i alt. En annen vasker hele tida. Så er det psykiateren, med sine lange, faglige utgreiinger. Han ville sikkert fått mark av den ene nattevakten, en sjølgod spradebasse - psykologistudent og verdensmester på samme tid. Vi får også høre fra en pensjonert politibetjent og ei som er helt gal, for å nevne noen. Og dette språket de er gitt, med alt som hører med, fører til krasse utleveringer av både objekter og subjekter.

Omsorg av Kristin Buvik Sivertsen er ikke ei bok for pingler. For det første forteller boka ei rekke sanne historier fra dagens Norge, der slike liv leves, og der slike relasjoner mellom beboere og ansatte er standard. Det i seg sjøl er skremmende nok. For det andre forventer Sivertsen at du tør å granske deg sjøl som omsorgsperson. Og det er mildt sagt krevende, men minst like viktig.