Tundals visjon

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.

Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet. 

Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene. 

Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.

Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.

Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet. 

Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre. 

Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.

Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.  

Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans. 

Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

Vi leser Dante!

Bildekilde: Bokelskere

Ett av årets viktigste lesemål er å komme igjennom det episke storverket Den guddommelege komedie av Durante di Alighiero degli Alighieri (1265-1321), bedre kjent som Dante Alighieri, som skreiv hovedverket sitt mellom 1308 og 1321. Verket består av tre deler, henholdsvis "Helvete", "Skjærsilden" og "Paradiset". Til sammen har verket akkurat hundre sanger (trettitre i hver del, samt en innledningssang) og alle følger versmønsteret terza rima med tre linjer i hver strofe etter rimmønsteret ABA BCB CDC. Reint teknisk og komposisjonsmessig skal dette altså være gull for en boknerd!

Men jeg håper resten av teksten også vil få god uttelling hos en tålmodig og samtidig ivrig leser. Handlinga i verket tar sted i påskeukas siste tre dager i år 1300. Dante skriver seg sjøl inn som hovedperson og skildrer alt han opplever i førsteperson. Han foretar altså ei reise til nevnte tre deler av verket, og med seg som ledsager har han den romerske dikteren Vergil (70-19 f.v.t.). Sammen med Vergil reiser han ned i Helvete, og etter å ha passert Helvetes forgård, går de nedover gjennom de ni sirklene som fins der, med stadig verre forbrytere og avskum som selskap underveis. 

Etter å ha forlatt fanden sjøl, hengende opp ned og fryst fast i inneste sirkel, går ferden videre til Skjærsilden. Her begynner Dante og Vergil å klatre opppover Skjærsildsberget i takt med de sju dødssyndene hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, griskhet, glupskhet og utukt. Deretter er det Beatrice, Dantes store kjærlighet, som fører han videre gjennom Paradisets ni sfærer, hvorav den første er månen og den siste er englene, før Dante endelig kan stige opp i den siste sfæren og møte Gud.

Utgava mi er på nynorsk og er oversatt av Magnus Ulleland (1929-2016). Den er på omtrent 660 tettskrevne sider kun oppstykka av hyppige fotnoter. Boka er uten tvil det lengste episke diktet jeg leser i år, og kanskje også det mest krevende verket jeg skal ta for meg i 2021. Og det er på tide, for boka har vært med meg i mer enn ett tiår og har sett både studenthybler og blokkleilighet og mang en pappeske. Men nå skal den altså leses. Heldigvis leser jeg ikke aleine; Anita fra Artemisias verden er også med. Og om du vil lese med oss, ja, da er det bare å sette på seg lesebrillene og bli med! Vi har allerede begynt vår ferd nedover... 

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere

I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:

• At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
• At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
• At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det må han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider. 

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?