Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag

Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.   

Påminnelse: Lindstrøm

Bildekilde:
Aschehoug

Fjerde bok ut i årets lesesommer er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstøm (f. 1963). Den kritikerroste forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2012 for nettopp denne romanen, og fikk samtidig sitt store gjennombrudd både i Norge og i det nære utland. Jeg leser sammen med Melusine, og boka skal være ferdig lest og omblogga i løpet av helga 12.-14. juli. Bli gjerne med, du også!

Når en går fra lystige Wodehouse (1881-1975), hans fornøyelige hovedpersoner og mange bisarre forviklinger underveis, og rett til Lindstrøm, blir kontrastene store. Han underholder, hun berører.
I Dager i stillhetens historie er det et djupt alvor, ei uro, et trykk, som ikke lar seg tulle bort. Fra før har jeg lest novellesamlinga Gjestene av samme forfatter, og kjenner igjen det lavmælte, usagte, de presise skildringene, historiene som presser seg fram gjennom ulike stengsler. Det er intenst å lese, og ofte ganske sårt.

Merethe Lindstrøm er en spennende forfatter som det er viktig å følge med på. Jeg håper du også tar deg tid til å lese.

Jeeves og Wooster

Bildekilde: Aschehoug

Takk skal De ha, Jeeves! er en kort og kjapp roman skrevet av den britiske forfatteren og humoristen P. G. - Pelham Grenville - Wodehouse (1881-1975). Romanen blei utgitt i 1934 og går for å være en av Wodehouses beste og mest kjente - med høy status blant anna gjennom tilstedeværelse på 1001-lista. Det var egentlig jeg og Labben som skulle lese denne boka som en del av vårt felles sommerlesingsprosjekt med litt utradisjonelle feriebøker, men Labben har falt fra. Jeg har likevel lest og tenkt og lagt leseplaner videre. Bli gjerne med - neste bok er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm.

Takk skal De ha, Jeeves! inngår i Wodehouses berømte serie på 11 romaner og flere titalls noveller om radarparet Jeeves og Wooster, to fornøyelige karer i sin beste alder. De mange historiene utkom opprinnelig mellom 1917 og 1974, hvilket gir Jeeves og Wooster 59 års fartstid som litterære personer - lengst i verden når en trekker fra alle seriekonsepter som skrives av flere forfattere. De elleville fortellingene blei ofte trykt i blader og magasiner før de kom i bokform. Både romaner og noveller har blitt til radioteater, filmer og tv-serier, som har nådd et stort publikum i den vestlige verden. Men jeg har verken vært borti Wodehouse eller Wooster - før nå.

I Takk skal De ha, Jeeves! (norsk oversettelse ved Sverre Halse, 1935) møter vi Bertram Wilberforce Wooster, også kjent som Bertie, en ung rik mann som i øyeblikket tilbringer dagene med å spille banjo (jeg skriver i øyeblikket fordi jeg har en følelse av at Woosters interesser veksler greit fra bok til bok). Dette irriterer samtlige, og etter flere naboklager ender det med at han må flytte fra leiligheten sin i London. Katastrofen er et faktum da også Reginald Jeeves, Berties mest trofaste og klokeste tjener, sier opp, som følge av den hersens klimpringa. Men den sjølfornøyde Wooster lar ingenting stanse verken han eller banjoen, og drar ut på landet for å spille i fred. Men dit kommer også Jeeves, og en rekke andre mennesker som Wooster egentlig ikke kunne tenke seg å treffe. Dette fører sjølsagt til en rekke pinlige og morsomme episoder, som igjen leder til forviklinger og ei røre av uante dimensjoner. Men det går naturligvis bra, og leseren er aldri i tvil om anna.

Det er Bertie som er bokas fortellerstemme, og det meste kommer gjenfortalt til leseren i førsteperson, gjerne gjennom mange, lange dialoger eller via "fortrolige" henvendelser: "Vi Woostere...", "Merk Dem...", ...mener jeg", "De kan tenke Dem..." og så videre. Det gir et inntrykk av kort avstand mellom bokas hendelser og leseren, mens fakta er at det er svært stor avstand. Et elegant grep fra Wodehouses side. Mange sier at den egentlige hovedpersonen i bokserien er Jeeves, sjøl om det er Wooster som forteller. Det kan godt tenkes, men akkurat i denne boka virker det noenlunde jevnt. Bertie skravler i vei og roter seg opp i alt som tenkes kan. Fordi han ikke er utstyrt med like mange hjerneceller som penger, blir det til at Jeeves må ordne opp der hans herre kommer til kort. Og det er stort sett overalt. Men i Takk skal De ha, Jeeves! er forholdet dem i mellom også basert på dialog, og om ikke gjensidig respekt, så i alle fall en slags gjensidig avhengighet. Fordi det ofte bare er de to som snakker, blir samtalen fort nokså intern. I tillegg er den prega av to helt forskjellige stilarter, som naturligvis gjenspeiler menneskene: Jeeves er formell, høflig, ryddig og saklig, og begynner lengst bak i hendelsesforløpet. Woosters replikker er prega av slang og spontanitet, følelsesutbrudd og misforståelser. Han angriper saker mer "forfra", og evner ikke se lenger bak i hendelsesforløpet - med mindre Jeeves greier ut.

De to mannfolka utfyller og kontrasterer hverandre godt. Men fordi de begge lever opp til et slags idealisert stilbilde (eller stillbilde) av henholdsvis den perfekte tjeneren og den perfekte dagdriveren, er det lite substans og lite menneskelig å ta tak i her. Det er egentlig litt leit, for et par linjer om at Wooster ikke er fullt så grunn eller Jeeves fullt så skolert, ville gjort et stort utslag, og romanen ville tatt steget fra det urealistiske til det plausible - og fortsatt vært svært morsom. For at dette er underholdning, er soleklart. Det er høyt tempo og kort mellom komikk og harselas, farse og forviklinger, og alt fra slapstick, utdriting, vitser, britisk understatement-humor, ordspill og dobbeltbetydninger, språklig vidd, sitater, henvisninger og intertekstualitet får plass etter tur. Og i tillegg fins det et slags undertrykt tema i boka, som ikke dreier seg om banjospilling: kjærlighet. Takk skal De ha, Jeeves! er en romantisk komedie i bokform, men uten stor dveling på nettopp det romantiske. Det romantiske er med likevel, som hovedhandlingas katalysator og bokas egentlige mål, men finner ellers sted utafor bokas rammer. Det tror jeg er fordi komedien observeres og utøves fra et mannlig ståsted, mens kvinnene i boka ikke er mer enn figurer. Men det fungerer på et vis likevel.

Det er mye fint med Takk skal De ha, Jeeves! i tillegg til at den er morsom. Som stilstudie når det kommer til slentrende dagligtale, klær, normer og fiffens gjøremål i de glade tjueåra og videre ut i mellomkrigstida, tror jeg den er nokså presis. Men når det kommer til miljøskildringer eller psykologisk dybde (et stikkord her er Brikley: hva i huleste?!), som Wodehouses samtidige Virginia Woolf (1882-1941) var så utrolig god på, er hun han overlegen og vel så det. Men verken forfattere eller verker kan egentlig sammenlignes her - det ligger hav mellom elegi og parodi. Og sjøl om dette var et fornøyelig, dialogdrevet kammerspill, må jeg si at jeg egentlig foretrekker de verkene som ligger nærmere Woolf enn Wodehouse. Kanskje tida har noe med saken å gjøre? Jeg ser godt hvorfor dette slo an på 1930-tallet; det er lett, effektivt, underholdende, av og til litt barskt og kan minne så smått om Raymond Chandler (men Marlowe er hardkokt, Wooster leiker hardkokt). Men i dag, etter inntoget av de enorme amerikanske kassasuksessene på det store lerretet og de mange situasjonskomediene på tv, har denne litterære situasjonskomedien tapt seg. Jeg fant den faktisk forutsigbar, og det å vente på poenget er ikke særlig tilfredsstillende. Derfor tror jeg, sjøl om leseropplevelsen igrunn var fin, at jeg sier takk for nå til Jeeves og Wooster. Om jeg kommer til å lese om radarparets mange eskapader en annen gang, er uvisst. Takk skal De ha, Jeeves! kan gjerne anbefales som lett sommerlektyre, men en får muligens enda mer ut av serien om en leser kronologisk.

Sommerlesing, del II

Nå er snart sommerens fire første planlagte bøker behørig lest og omblogga. Og da må det av nødvendighet følge ei ny liste, denne gangen for julilesinga. Det var egentlig Labben og jeg som starta dette, men hun er og blir frakobla. Men jeg fortsetter likevel, og holder meg til den opprinnelige planen vår, med få endringer. Hiv deg gjerne på!

P. G. Wodehouse
Les hva du vil av den kjente britiske humoristen, og skriv innen fredag 5. juli. Jeg leser Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934, mens den opprinnelige boka, som jeg ikke har fått tak i, var La Psmith greie det! fra 1923. Dette er bare velmente leseforslag, det er Wodehouse sjøl som er den røde tråden. Bonus: 1001-kryss for Takk skal De ha, Jeeves!.

Merethe Lindstrøm
Sammen med Melusine skal jeg lese og blogge om Dager i stillhetens historie fra 2011. Forfatteren mottok både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris for romanen, så den bør være (og er nok) god. Jeg gleder meg! Blogginnlegg skal ut rundt 12. juli. Bonus: Skal være den hittil sterkeste utgivelsen fra en av Norges mest solide forfattere. Fremtidig listefaktor!

Hilary Mantel
Så skal jeg begrave meg i britisk historie, med tilhørende konger, dronninger, hoffintriger, maktkamper og kriger, og jeg ser fram til det. Hilary Mantel er og blir en suksess - dama er dobbel Bookerpris-vinner! Boka det gjelder er romanen Ulvetid fra 2009. Har du lest den, hiv deg gjerne over neste bok i serien, og blogg i vei 21. juli. Bonus: Blir helt sikkert inkludert på 1001-lister verden over, hvis det ikke har skjedd allerede.

Arto Paasilinna
Etter en murstein trengs en oppkvikker, og den får vi fra Finland denne gangen. Jeg kommer til å lese Harens år fra 1975 eller Kollektivt selvmord fra 2007, begge står i hylla, men jeg tar avgjørelsen litt på sparket. Lar det derfor være fritt valg for andre også, og håper at mange blir frista til å henge seg på. Innlegg forventes rundt slutten av måneden, ca. 26. juli. Bonus: Her er det også 1001-kryss å hente, bare sjekk!

Etter Paasilinna er det tid for ei lita pause fra min side (det vil si tid til ved behov å lese ferdig alt som muligens kan ha blitt liggende litt på pause innimellom, som Herbjørg Wassmo, Carol Shields, Øistein Hølleland og Torborg Nedreaas med flere) - andre ivrige bokbloggere skal da kaste seg rundt og delta på månedens 1001-bok i regi av Line.
Men 1. august er det på'n igjen, og førstemann ut er ingen ringere enn Salman Rushdie. Mer informasjon kommer, og inntil da: riktig god lesesommer!

Påminnelse: Wodehouse

Bildekilde: Aschehoug

Neste bok ut i sommerens samlesingsprosjekt med Labben (hittil uten Labben), er egentlig La Psmith greie det! fra 1923 av den britiske forfatteren Pelham Grenville Wodehouse (1881-1975). Men den har vært så vanskelig å få tak i at jeg ikke har klart det enda (men jeg tror at den, etter mye att og fram, er på vei nå). Heldigvis røska jeg med meg Jeeves og Wooster-romanen Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934 for ei stund sia, så jeg vil nå lese den. Og det oppmuntrer jeg alle andre til å gjøre også! Altså, har du ei bok av P.G. Wodehouse liggende et sted, samme hvilken, les den nå! Wodehouses bøker er regna som klassikere, særlig utpå holmen, og er etter sigende svært morsomme og veldig lette (noe helt anna enn lidelsene hos de Bernières, altså, og like langt unna de djupt alvorlige, impresjonistiske skildringene til Virginia Woolf). Takk skal De ha, Jeeves! gir deg også et 1001-kryss etter leste 196 sider. Og det er jo ikke så ille på en fin sommerdag!

Bloggdatoen for P.G. Wodehouse var egentlig satt til søndag førstkommende, men den kolliderer med Virginia Woolfs Til fyret (1927) i lesesirkelen 1001 bøker. Derfor skyver jeg Wodehouse-blogginga til fredag 5. juli, og håper mange er med. God leseuke!

Sommerlesing

Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!

Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!

Her er en foreløpig oversikt:
02.06.  Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06.  Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06.  P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07.  Hilary Mantel: Ulvetid

I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.

Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!