Alfabetlesing: Mennesker

Bildekilde: Bokelskere

Kjære Amalie Skram,

ofte, når jeg leser eller akkurat har lest ei bok av deg, tenker jeg at det er så innmari urimelig hvordan livet, lykka og døden utspiller seg og rammer ulike mennesker her i verden. Tenk om du kunne fått leve lenger og blitt eldre enn dine 58 år! Tenk hvilke tekster du ville bragt oss utover på 1900-tallet, hvordan du ville jubla for kvinners stemmerett, for barnelover og trygdeordninger, med hvilken gru du ville betrakta første verdenskrig. Hvilke tekster ville ikke kommet fra deg da, du som allerede har stått i, følt, opplevd, tenkt ut og skrevet så mye fælt, fra Karens jul og Constance Ring til Hellemyrsfolket og asyl-bøkene? Kanskje det er like greit at din siste bok blei den uferdige romanen Mennesker (1905). Slik kan vi i alle fall lures til å tro at du hadde håp, og at det kunne gå godt for noen i din diktning.

*

I Mennesker følger vi søsknene Sven og Annette Rask på ei lengre rundreise på Sunnmøre. Begge to står på terskelen av voksenlivet og er spente på hvilken framtid de skal gå i møte. Annette er forlova, og er i grunn veldig fornøyd med det - hun er spent og ivrig og ser fram til bryllupet, sjøl om hun ikke har noen innsikt i hva hun kan forvente. Men så dukker det opp flere unge menn som får hjertet hennes til å slå litt fortere, som ser henne på en annen måte... Sven er en alvorlig ung mann som har flere år med studier bak seg, og noen år med teologi foran seg. Han har nokså bestemte meninger om hvordan menn og kvinner skal og bør være, og særlig prester og prestekoner. Men i møte med nye mennesker denne sommeren, ser han plutselig annerledes på så mangt.

Sven og Annette er gjester på prestegården Elvestad. Annette har nylig inngått forlovelse med prestens bror, som forøvrig er i utlandet og skriver kåte brev hjem til Annette, og søsknene er på Sunnmøre for å lære sin nye svigerfamilie å kjenne. Men presten Frants Blix er ikke helt som andre prester. I begynnelsen finner Annette han svært morsom og underholdende, mens Sven blir usikker - er det for eksempel lov at prester banner? Etter hvert skal det vise seg at ikke alt er som det skal i prestegården. Fru Anna er helt utslitt der hun flyr mellom sin gamle mor, de utagerende guttebarn og en krevende mann, hvis sinnsstemninger, følelser og mentale tilstand skifter hele tida. Likevel oppfører hun seg ikke som forventa, det er som om hun lokker Sven med seg. I tillegg har hun mange gjester i hus som hun må holde fasaden oppe for. Og det går jo bra, til et visst punkt. Så raser alt.

Sven og Annette blir slik kasta inn i underlige og intime forhold på kryss og tvers av ekteskap og konvensjoner. De blir innvia i saker de ikke skulle visst noe om og får kjenne på følelser de kanskje ikke visste de hadde. Rundreisa innebærer at de besøker flere prestegårder, og det er ikke alltid de kommer til noe bedre enn Blixfamilien heller. De blir kjent med mange ulike mennesker, og Skram skildrer et tverrsnitt av vestlandsbefolkninga; de rike og privilegerte, den utarma embetsstanden som må spare på alt for å leve standsmessig, de ugifte kvinnene som er en økonomisk belastning uansett hvor de vender seg, de utfattige og desperate, som ikke har noe mer å leve for enn drømmen om et bedre liv. Og oppi alt dette sendes altså Sven og Annette, som tvers igjennom er redelige, oppriktige og gode, men kanskje også, på grunn av manglende erfaring, svært naive. Begge to fanges inn i voksenlivets stramme nett, og befinner seg brått låst inn i noe de egentlig ikke vil. Hvordan kommer en så ut?

Amalie Skrams (født som Berthe Amalie Alver, 1846-1905) siste roman er ufullendt. Hvor mye som gjenstod av skrivinga, vites ikke. Men som jeg var inne på innledningsvis, er det kanskje like greit. Slik boka slutter nå, gir den oss håp om at det kan gå godt for Sven og Annette. Men det ville jo vært svært ulikt de forskjellige skjebnene hovedpersonene får tildelt i Skrams øvrige forfatterskap - på ett eller annet vis går det dårlig med hele hurven. Så langt jeg kan lese i Mennesker, har ikke Skram rukket å etablere en endelig avslutning. Naturligvis fins det frampek, men disse kan, av mangel på en reell avslutning, tolkes mye mer fritt enn en pleier. 

Mennesker er ei lettere, muntrere og kvikkere bok enn Skrams øvrige. Den naturalistiske undergangsstemninga henger ikke over dette verket, menneskene er ikke så innprenta med slektas synder og egen tilkortkommenhet eller prega av alkoholisme, rå brutalitet og død. Og fraværet av dette gjør stemninga lysere og tonen muntrere. Så bobler også fru Thora, prestens søster, over av latter både titt og ofte! Hovedpersonene Sven og Annette er også ganske fornøyde og vi får inntrykk av at de har tro på framtida, sjøl om den er uviss og tidvis kan romme både sjelelige og etiske kvaler. Det er spennende å lese om deres utvikling, og hvordan de står i konflikter og forviklinger som dukker opp underveis i romanen.

Skram er alltid svært direkte, særlig i replikker og skildringer, og har et rått, nokså maskulint språk med mye dialektbruk. Hun har mange sammenligninger med dyr, og er ikke redd for å vise fram noe som skittent, ødelagt eller tarvelig. Her kan vi bare tenke på hvor direkte hun skildrer i Karens jul eller Hellemyrsfolket. Dette viderefører hun også i Mennesker, men med mindre brutalitet. For eksempel diskuteres seksualmoralen nokså åpenlyst, og det kommer fram hvilke problemer som ligger i Blixslekta. Annette får, etter kunnskapen om dette, kvaler vedrørende giftermålet. Hvordan vil dette påvirke henne? Videre møter Sven og Annette en lutfattig prest, hvis kone og barn gjør et uutslettelig inntrykk. Men det virker som om Skram holder litt igjen, enten fordi hun sparer kruttet til tidenes avslutning, eller fordi det skal gå bra denne gangen.

Mennesker er ei interessant bok på mange måter. Ikke bare skildrer Skram vidt og bredt fra sitt tredjepersonsståsted og gir oss et spennende persongalleri med mange ulike typer mennesker, fra den lattermilde fru Thora til frøken Harriet, som alltid er forlova, men aldri brud, fru Annas sure mor og ikke minst den ekle Kapje-Eriksen, som naturligvis også kommer på besøk når det passer som verst. Det kunne fort blitt rotete om en mindre røynd forfatter hadde vært ved roret, men når det er selveste Amalie Skram som skriver, er det bare å lene seg tilbake og lese. Hun er, som alltid, svært, svært god. 

Et artig element ved denne romanen, er at den minner litt om Tante Pose, som kom året før og som jeg leste rett før jeg leste denne. Både Scott og Skram fanger de unge mennesker, ser dem og skildrer så godt både hjertebank og kvaler, svette håndflater og varme kinn. Og i begge verk bobler latteren, slik at det er en fryd å lese. Mens Tante Pose aldri blir riktig alvorlig, er alvoret aldri langt unna hos Skram. Hun viser fram disse ulike familiene, og skildrer hvordan de så totalt er underlagt sine forutsetninger og omgivelser, og hvordan det veksler så nådeløst. I tillegg er Skrams bok langt sterkere språklig, og har mange nydelige, presise og realistiske skildringer, der hun både er skarp og lun, og vi som leser blir glade i menneskene hun portretterer, sjøl om de har slett moral, er håpløst forelska, fiser etter frokosten eller bare har dårlige tenner. Skram skriver med inderlighet og omsorg og vekker derfor leserens medfølelse.

En annen berikelse ved boka, er de stemningsfulle og nyanserike bildene til grafiker og maler Therese Nortvedt (f. 1953). I bildene hennes, der det er særlig mange kvinneportretter, er det for eksempel en endring i fargepalett (og slik også stemning), eller en ny detalj som kan utgjøre forskjellen mellom det som ellers er ett og samme bilde. Det er interessant, da det forskyver leserens oppfatning av personen som både skildres og avbildes, nokså gradvis. Ett eksempel er fru Anna, som er avbilda flere ganger. Her går tankene mine til begrepet etos, og hvordan vår oppfatning forut noe, underveis og etterpå, kan endre seg drastisk. Jeg opplever ellers at Nortvedt har fanga essensen i Skrams verk, tatt kvinnene på alvor og gått i dialog med både dem og Skram på en respektfull måte.

Fordi mine ord så alt for ofte kommer til kort og fordi jeg aldri kan behandle alle sider ved et verk, gjengir jeg her et utdrag fra åpninga av romanen, henta fra Bokklubbens nettsider, og håper med det at flere vil dykke ned i Mennesker. Sjøl om den er en uferdig roman, gir den nemlig en fullverdig leseropplevelse. God fornøyelse!

  "Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
  "Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
  "Å fan'en! Koffor ikkje?"
  Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
  "Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
  "Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
  "Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
  "Jo værs'go! Kil bare på."
  "Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
  Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
  "Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
  "Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
  "Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
  "Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg. "Prejsten skulle jo styre."
  "Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
  "Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.

Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Bokhyllelesing: Gabriel Scott

Bildekilde: Bokklubben

Har du ei tante? Det har jeg også. Men ikke ei slik tante som den Gabriel Scott (1874-1958) skriver om her. Riktignok er tanta mi lita og rar, hun også, og hun forteller dårlige vitser og spiser som en dølahest. Men hun setter tross alt ikke himmel og jord i bevegelse bare hun nærmer seg andre mennesker - skjønt, kanskje hun ville likt det? Uavhengig om tanta mi ville likt det eller ikke - alt snus opp-ned bare et ord om at tante Pose kommer tas for god fisk. Og ofte stemmer ordet. Tante Pose kommer. Og det er også slik denne boka begynner.

Du har kanskje sett filmen med samme navn fra 1940? Det har ikke jeg. Så for meg var alt ved denne underlige tante Pose helt nytt, og fordi jeg ikke har sett filmen, har jeg heller ikke noe forhold til Tante Pose som ei julefortelling. Men det er klart, hun dukker jo opp like før jul. Når det kanskje passer aller dårligst å få en overraskende, ubuden gjest av et slikt kaliber! Ja, for bestefar Hans Thue er der jo også, på besøk i Balsgården altså, og han venter på kaffen og de brune sirupskakene som bare han får prøvesmake. Marianne, kjøkkenjomfuren, pleier alltid å komme opp med det, kaffen og kakene -. Men i dag har alle pikene det så alt for travelt! Med hva?! Bestefar føler seg aldeles glemt og brøler ut i gangen før han får greie på hva det gjelder. Og da er det like før han pakker snippesken og drar sin kos. For bestefar kan ikke fordra tante Pose!

Og slik er vi allerede midt inni farsen. Tante Pose er forresten bare et kallenavn. Hun heter egentlig Blanca og er den ugifte søstera til herr Bals, fogden. Tante Pose er det bestefar kaller henne, denne motbydelige gamle skrekkøgle som alltid tar de unge til side og skal tale med dem, sånn rett ut av posen, som hun sier. Bestefar grøsser. Usj, hvem er det hun skal gjøre livet surt for nå, da? Jammen bra han også er i hus, faller bestefar ned på til slutt. For er det noen som kan takle den spanskeflua av en rosin, så er det vel han. Ja, bestefar er slettes ikke redd for tante Pose! Faktisk kan det hende at det kan bli litt moro å gjøre ap med henne. Bare synd tante Pose var først ut til å ta han ved nesen -. Bestefar får pønske ut en passende hevn.

Men redde, det er Antoinette, bare kalt Nette, og Kirsten og Ruth, de tre eldste fogdedøtrene i Balsgården. At tante Pose skulle komme akkurat nå er så innmari leit! Nå, da de skal få så gjevt besøk i huset og alt, med to unge studenter. De kommer i løpet av juledagene. Den ene er Vaage, som er medisinsk kandidat og når som helst kan begynne som lege, og som de forresten blei kjent med forrige jul, da han var hos prostens. Den andre er Münster, som snart er ferdig med jussen. Begge er så hyggelige, og det er så spennende å snakke med dem. Og med juletida som kommer, da er det baller og leik og moro nesten hver dag, til og med besøk til prostens! Hvordan skal de få prate og kose seg, bli aldeles øre av dansing og nyte lange turer hjem i måneskinnet når den gamle skal tvinge seg på? Helst vil hun sitte i samme vogn som dem -. - Bare dra dere, buldrer bestefar og smiler. - Så skal jeg ta meg av tante Pose!

Lite veit vel bestefar, Nette, Ruth, Kirsten og resten av Balsene at tante Pose er klar for hva det må være. Stillingskrig og sultestreik, tante Pose har midler for alt, og går ikke av banen bare fordi hun blir kalt ei gammal ugle eller ei gammal heks. Tante Pose bryr seg verken om jul eller høytid, kirkegang eller baller, så lenge hun får bestemme og være midtpunkt for all verden. Og nå har hun satt seg fore å tvinge hele huset under sin suverene vilje. Men hvordan det går, får du lese sjøl!

Tante Pose (1904) er en enkel og sjarmerende fortelling om en storfamilies julefeiring fortalt på en svært morsom og underholdende måte. Scott lar språket blomstre i sine mange skildringer av tante Pose, og denne får mange kallenavn gjennom bokas 172 sider. Det er svært fornøyelig! Så er hun også en sjeldent uhyggelig skikkelse som biter fra seg i hytt og vær, gjerne før noen har rukket å si noe. Dette fører naturligvis til mange artige situasjoner der tante Pose går av med seieren. Men så usympatisk og rå som hun er, kan ikke leseren la være å heie på de andre i huset. Likevel må jeg også påpeke at Scott aldri lar henne framstå som helt endimensjonal - hun er vanskelig, men ingen skurk. Etter hvert som fortellinga skrider fram og vi får vite mer om tante Pose, forstår vi at dårlige opplevelser i fortida har forma henne. Scott er varm og godhjerta med menneskene sine, også det gamle bakkelsbest. Det står det respekt av.

Ytre sett handler fortellinga om en familie som feirer jul. Vi leser om tradisjoner og skikker, bakst, reingjøring, besøk, matlaging, pynting og andre forberedelser før jul. I romjula og på nyåret er det besøk, selskaper og baller som gjelder, og her skildres ulike normer for ulike sosiale lag, dans, musikk, samtaleemner, utkledning og overtro, som til sammen gir leseren et godt innblikk i datidas holdninger til, tanker om og følelser rundt høytida. For eksempel er det kristne kun en liten del av helheten - i denne fogdefamilien virker det å være moro og familiekos som er dominerende. Slik appellerer boka godt til lesere i dag også.

Men så er det slik at ei julefeiring ikke bare er ei julefeiring. Folk som ikke vanligvis ser hverandre, bor plutselig oppå hverandre over flere uker. Det blir mye dramatikk underveis, noen misforståelser, mange lattervekkende episoder og massevis av replikker med fynd og klem. For det er jo ikke barebare å samle en stor familie, full av stridigheter som den er. Og i tillegg er det disse unge herrer utenfra som gjør sitt for å påvirke de unge kvinner. Slik blir boka også ei historie om gammeldags flørting, beiling og hvordan en kommer fram til en forlovelse. Her er det noen utrolig søte scener mellom de unge.

Tante Pose var Gabriel Scotts gjennombruddsroman, og det er lett å forstå hvorfor. Den gnistrer av vidd og overskudd, av fortellerglede og originalitet. I tillegg til at den er fornøyelig og sjarmerende, tar Scott også menneskene i boka på kornet, og utleverer både gode og dårlige sider i rikt monn. Scott skildrer ledig og lett både ung og gammel, menn og kvinner med sin allvitende fortellerstemme. Han har rom for typene som lister seg rundt i kulissene, og de skikkelige karakterene, som bestefar og tante Pose. Og en må for all del ikke glemme den surrete prosten! Måten han håndteres på, er svært elegant. De unge i boka skildrer Scott svært presis og godt, og sjøl om de på den tida var hakket mer tilbakeholdne enn i dag, er både replikkene, blikkene og hjerteslagene de samme som hos oss. Boka kan dermed trygt forbli en juleklassiker i enda noen tiår.

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?

Livet, havet og døden

Markus er fisker. Han er rolig, tilfreds og takknemlig for livet, været og naturen. Han er full av fagkunnskap; om for eksempel hummerteiner og de ulike fiskeslaga, og et arbeidsjern uten like. Men likevel er han aleine. De andre på stedet sier at han er enkel, og de gjør narr av han. Men Markus hever seg over det. Han er skyteskive de gangene det trengs. Han forunder seg over andres behov for å hevde seg, men pønsker ikke ut hevn. Han lar seg ikke vippe av pinnen og går videre som om ingenting er hendt, sjøl om de andre ler. For Markus har alltid noe å gjøre. Er det ikke fisket, så er det hummerteinene. Eller garnet. Eller veden. Eller hagen som han holder på å lage oppe i steinura si, som alle sier er galskap. Markus gjør det likevel og drømmer om varme somre, duftende blomster og en frodig kjøkkenhage med urter han kan koke te på. Og kanskje ei kvinne.

I Gabriel Scotts (1874 - 1958) lille roman Kilden eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918 er det for meg den intense livsfølelsen som gir sterkest inntrykk. Den er så drastisk forskjellig fra slik vi har det i dag, og fra hva som må ha vært mange menneskers oppfatning av samtida: da boka blei utgitt var første verdenskrig nettopp over. Hvis det skal være i Markus sin levetid, er han i så fall helt uaffisert. Derfor tenker jeg at boka er lagt noen tiår tilbake i tid. Langs Sørlandskysten er det været og båtene og fiskelykka som er viktig, og Markus, som kanskje var en gammeldags type allerede i sin samtid, vektlegger å være nøysom, flittig, ydmyk, from og lojal, være seg til Gud, til yrket, til prosjektene sine eller til plassen der han bor. Teksten består stort sett av skildringer av alt hva Markus gjør i løpet av et år, og sjøl om han alltid har noe som skulle vært gjort dagen før, er aldri stemninga i boka hektisk eller stressa. For Markus er ikke tida viktig. Og Gabriel Scott formidler dette, denne døsende, susende arbeidskrevende virkeligheten hvor sansningene står i høysetet og godhet er den ypperste egenskapen. Det er fantastisk å få ta del i en slik verden, sjøl om den føles fjern.

Romanen er sjelden og spesiell på den måten at den verken er særlig spennende eller byr på særlig utvikling hos hovedpersonen. Det er heller ikke spenning i språket, men det er variert, forsiktig og snilt. Romanen står faktisk ganske stille, men det gjør vel kanskje også en fiskers liv? En er riktignok avhengig av været og havet, men arbeidet med å ro ut og inn, trekke garn og slippe ut teiner er monotont. I tillegg er ikke Markus opptatt av hvor stor fangst han får, så lenge han har til sin egen middag. Fraværet av konkurranse-elementet, av prestering og prestisje er en herlig og sterk kontrast til vår hverdag nesten hundre år etter.

Markus drømmer om en hage, og han begynner arbeidet med å realisere drømmen ganske tidlig i boka. Det er hardt, men han gir seg ikke. Han får ingenting gratis av de andre på plassen, jord og stein må han finne sjøl på steder langt unna, ro hjem og bære opp i ura. Viljestyrken hans er imponerende, arbeidsevnen ekstrem i forhold til vi som klager etter en kjedelig og lang dag idet klokka passerer fire. Men Markus mukker ikke. Han ser det gode og vakre i alt, og følger drømmen sin. På den måten er han et ideal, også for oss i dag. Den sterke religiøse troa, de mange bibelske referansene og Guds tilsynelatende sjølsagte tilstedeværelse i hele universet er elegant vevd inn i stoffet, og er verken demonstrerende eller dominerende. Det er bare naturlig og fint.

Mens jeg leste boka, kunne jeg ikke la være å tenke på ei rekke andre bøker jeg også har lest, som hver på sitt hvis står i en slags forbindelse med fortellinga om Markus. Jeg vil trekke fram tre andre titler her. Den første er Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway. Stilistisk og språklig sett er det verdenshav mellom bøkene, men de har mye til felles i tematikk. Det er livet og havet og arbeidet, det er livskampen - mer eksplisitt og direkte hos Hemingway, implisitt og uuttrykt hos Scott. Hovedpersonene er fåmælte og seige. Begge har livsviktige prosjekter gående, som gjør at de holder ut og klarer seg.

Den andre boka jeg ikke kunne la være å tenke på, er den vakre romanen Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas, som jeg leste for kort tid sida. Hovedpersonen Mattis blir som Markus også sett på som enkel av de rundt han. Men det at andre mennesker dømmer Mattis og Markus, hindrer dem verken i å tenke, å drømme eller å gjøre det de ønsker. De finner begge stor glede i naturen og særlig havet. Mens Vesaas' roman er mer symbolsk og trist, er Scotts mer en beretning om et liv, et fullverdig liv, et meningsfullt liv, som likevel forsvinner og glemmes etterpå. Uten at jeg veit noe sikkert, regner jeg nesten med at den beleste Vesaas også kjente til Gabriel Scott, og kanskje forsøkte å gi sin "versjon" av fortellinga om en landsbyidiot (men det er stygt sagt, både til Mattis og Markus) gjennom Fuglane. Eller kanskje ikke. Romanene er nemlig så ulike at det er svært vanskelig å sammenligne dem.

En tredje roman jeg tenkte mye på, var Jon Fosses Morgon og kveld (2000). Her mangler helt elementet med at hovedpersonen er enkel, men andre kvaliteter, som å være nøysom, from og flittig, verdsettes her også, akkurat som hos Scott. Johannes er som Markus fisker, og som hos Scott er dette også en beretning om et liv. Men fordi Johannes har en familie, har romanen om han flere sidehistorier og viktige bipersoner som mangler helt hos Scott. Det gjør Morgon og kveld til en fyldigere og mer spennende roman - for meg. Komposisjonen er også med på å skape en dynamikk som mangler i Kilden. Det religiøse har en viktig plass også hos Fosse, og sånn sett er Fosse og Scott klare kontraster til Hemingway og Vesaas.

Noe bøkene har til felles, bortsett fra havet og livet, er en spesiell kombinasjon av ydmykhet og utholdenhet. Hovedpersonene (og kanskje også forfatterne) har respekt for skaperverket, for det som finnes, for horisonten og sola som sakte stiger opp. Personene tåler de påkjenningene livet gir, og de holder ut ulike utfordringer. For Santiago går det på helsa løs i kampen med den største fisken, Mattis ror og ror, Markus bærer jord og stein og trekker fisk, Johannes skal klare ferden over til det neste etter et langt, hardt, men godt liv. Det at disse menneskene lever så intenst og er så nærværende, det at de må takle havet og været, og kjenne på de grunnleggende, harde eksistensvilkåra, gjør dem til helter i mine øyne.

Døden er et tydelig element i alle bøkene. De møter den på hver sin måte, og de kjemper i mot med det de har av ytre og indre krefter. Sjøl om Santiago klarer å stå løpet ut, valgte jeg å lese boka som at han går under til slutt, han også, når han har kommet hjem og kampen er over. Markus sitt sengeleie mot slutten av livet minte meg mest om Wergelands der han kikker ut på hagen sin, den vakre hagen, som han endelig får se i full blomst. Johannes sine siste timer er prega av at han glir inn og ut av virkeligheten, mesterlig skildra av Jon Fosse. Og Mattis? Stakkars Mattis, han trår igjennom og tror han reddes. Havet gir og havet tar, er det blitt sagt. Andre påpeker at vi alle skal fraktes over Styx uansett. Vi kommer altså ikke utenom vannet helt til slutt heller. Disse bøkene kan leses som ulike perspektiver på samme ferd.