Bokhyllelesing: Gabriel Scott

Bildekilde: Bokklubben

Har du ei tante? Det har jeg også. Men ikke ei slik tante som den Gabriel Scott (1874-1958) skriver om her. Riktignok er tanta mi lita og rar, hun også, og hun forteller dårlige vitser og spiser som en dølahest. Men hun setter tross alt ikke himmel og jord i bevegelse bare hun nærmer seg andre mennesker - skjønt, kanskje hun ville likt det? Uavhengig om tanta mi ville likt det eller ikke - alt snus opp-ned bare et ord om at tante Pose kommer tas for god fisk. Og ofte stemmer ordet. Tante Pose kommer. Og det er også slik denne boka begynner.

Du har kanskje sett filmen med samme navn fra 1940? Det har ikke jeg. Så for meg var alt ved denne underlige tante Pose helt nytt, og fordi jeg ikke har sett filmen, har jeg heller ikke noe forhold til Tante Pose som ei julefortelling. Men det er klart, hun dukker jo opp like før jul. Når det kanskje passer aller dårligst å få en overraskende, ubuden gjest av et slikt kaliber! Ja, for bestefar Hans Thue er der jo også, på besøk i Balsgården altså, og han venter på kaffen og de brune sirupskakene som bare han får prøvesmake. Marianne, kjøkkenjomfuren, pleier alltid å komme opp med det, kaffen og kakene -. Men i dag har alle pikene det så alt for travelt! Med hva?! Bestefar føler seg aldeles glemt og brøler ut i gangen før han får greie på hva det gjelder. Og da er det like før han pakker snippesken og drar sin kos. For bestefar kan ikke fordra tante Pose!

Og slik er vi allerede midt inni farsen. Tante Pose er forresten bare et kallenavn. Hun heter egentlig Blanca og er den ugifte søstera til herr Bals, fogden. Tante Pose er det bestefar kaller henne, denne motbydelige gamle skrekkøgle som alltid tar de unge til side og skal tale med dem, sånn rett ut av posen, som hun sier. Bestefar grøsser. Usj, hvem er det hun skal gjøre livet surt for nå, da? Jammen bra han også er i hus, faller bestefar ned på til slutt. For er det noen som kan takle den spanskeflua av en rosin, så er det vel han. Ja, bestefar er slettes ikke redd for tante Pose! Faktisk kan det hende at det kan bli litt moro å gjøre ap med henne. Bare synd tante Pose var først ut til å ta han ved nesen -. Bestefar får pønske ut en passende hevn.

Men redde, det er Antoinette, bare kalt Nette, og Kirsten og Ruth, de tre eldste fogdedøtrene i Balsgården. At tante Pose skulle komme akkurat nå er så innmari leit! Nå, da de skal få så gjevt besøk i huset og alt, med to unge studenter. De kommer i løpet av juledagene. Den ene er Vaage, som er medisinsk kandidat og når som helst kan begynne som lege, og som de forresten blei kjent med forrige jul, da han var hos prostens. Den andre er Münster, som snart er ferdig med jussen. Begge er så hyggelige, og det er så spennende å snakke med dem. Og med juletida som kommer, da er det baller og leik og moro nesten hver dag, til og med besøk til prostens! Hvordan skal de få prate og kose seg, bli aldeles øre av dansing og nyte lange turer hjem i måneskinnet når den gamle skal tvinge seg på? Helst vil hun sitte i samme vogn som dem -. - Bare dra dere, buldrer bestefar og smiler. - Så skal jeg ta meg av tante Pose!

Lite veit vel bestefar, Nette, Ruth, Kirsten og resten av Balsene at tante Pose er klar for hva det må være. Stillingskrig og sultestreik, tante Pose har midler for alt, og går ikke av banen bare fordi hun blir kalt ei gammal ugle eller ei gammal heks. Tante Pose bryr seg verken om jul eller høytid, kirkegang eller baller, så lenge hun får bestemme og være midtpunkt for all verden. Og nå har hun satt seg fore å tvinge hele huset under sin suverene vilje. Men hvordan det går, får du lese sjøl!

Tante Pose (1904) er en enkel og sjarmerende fortelling om en storfamilies julefeiring fortalt på en svært morsom og underholdende måte. Scott lar språket blomstre i sine mange skildringer av tante Pose, og denne får mange kallenavn gjennom bokas 172 sider. Det er svært fornøyelig! Så er hun også en sjeldent uhyggelig skikkelse som biter fra seg i hytt og vær, gjerne før noen har rukket å si noe. Dette fører naturligvis til mange artige situasjoner der tante Pose går av med seieren. Men så usympatisk og rå som hun er, kan ikke leseren la være å heie på de andre i huset. Likevel må jeg også påpeke at Scott aldri lar henne framstå som helt endimensjonal - hun er vanskelig, men ingen skurk. Etter hvert som fortellinga skrider fram og vi får vite mer om tante Pose, forstår vi at dårlige opplevelser i fortida har forma henne. Scott er varm og godhjerta med menneskene sine, også det gamle bakkelsbest. Det står det respekt av.

Ytre sett handler fortellinga om en familie som feirer jul. Vi leser om tradisjoner og skikker, bakst, reingjøring, besøk, matlaging, pynting og andre forberedelser før jul. I romjula og på nyåret er det besøk, selskaper og baller som gjelder, og her skildres ulike normer for ulike sosiale lag, dans, musikk, samtaleemner, utkledning og overtro, som til sammen gir leseren et godt innblikk i datidas holdninger til, tanker om og følelser rundt høytida. For eksempel er det kristne kun en liten del av helheten - i denne fogdefamilien virker det å være moro og familiekos som er dominerende. Slik appellerer boka godt til lesere i dag også.

Men så er det slik at ei julefeiring ikke bare er ei julefeiring. Folk som ikke vanligvis ser hverandre, bor plutselig oppå hverandre over flere uker. Det blir mye dramatikk underveis, noen misforståelser, mange lattervekkende episoder og massevis av replikker med fynd og klem. For det er jo ikke barebare å samle en stor familie, full av stridigheter som den er. Og i tillegg er det disse unge herrer utenfra som gjør sitt for å påvirke de unge kvinner. Slik blir boka også ei historie om gammeldags flørting, beiling og hvordan en kommer fram til en forlovelse. Her er det noen utrolig søte scener mellom de unge.

Tante Pose var Gabriel Scotts gjennombruddsroman, og det er lett å forstå hvorfor. Den gnistrer av vidd og overskudd, av fortellerglede og originalitet. I tillegg til at den er fornøyelig og sjarmerende, tar Scott også menneskene i boka på kornet, og utleverer både gode og dårlige sider i rikt monn. Scott skildrer ledig og lett både ung og gammel, menn og kvinner med sin allvitende fortellerstemme. Han har rom for typene som lister seg rundt i kulissene, og de skikkelige karakterene, som bestefar og tante Pose. Og en må for all del ikke glemme den surrete prosten! Måten han håndteres på, er svært elegant. De unge i boka skildrer Scott svært presis og godt, og sjøl om de på den tida var hakket mer tilbakeholdne enn i dag, er både replikkene, blikkene og hjerteslagene de samme som hos oss. Boka kan dermed trygt forbli en juleklassiker i enda noen tiår.