Vegetarianeren

Bildekilde: Bokelskere

Hvert år får vi, logisk nok, en ny mottaker av Nobelprisen i litteratur. Og av og til får jeg det for meg at det er en forfatter jeg bør lese. I mange tilfeller tar det flere år, for leselista er lang, men nå har jeg for en gangs skyld vært ganske rask! Jeg har nemlig lest Han Kang.

Han Kang (f. 1970) mottok Nobelprisen i litteratur i 2024, og blei med det både den første koreaneren og den første kvinnelige forfatteren fra Asia til å få prisen. Og at det var ei overraskende prisutdeling, er det mange som er enige om. Han Kang er verken hvit, mann eller fra Frankrike - som vanligvis er de som mottar prisen. Sånn sett er det et sprekt valg. 

Men hva slags forfatter er egentlig Han Kang? Fra debuten i 1995 til i dag har hun utgitt elleve romaner og fire novellesamlinger, så vidt jeg kunne finne ut av. Fem av romanene er oversatt til norsk. Og jeg har, som mange andre, tatt for meg Vegetarianeren fra 2007, oversatt til norsk ved Vivian Evelina Øverås (f. 1985) i 2018. Vegetarianeren blir av og til omtalt som den boka det er best å åpne forfatterskapet med. Så var det også ei bok forfatteren hadde stor internasjonal suksess med - romanen ga henne blant annet Bookerprisen i 2016.

Vegetarianeren handler om ei kvinne, Yeong-hye, som ei natt har en urovekkende drøm. Drømmen gjør at hun står opp og begynner å kaste alt kjøttet som fins i leiligheten. Det gjør mannen hennes nokså irritert. Han finner henne der, på kjøkkenet, det er midt på natta, og Yeong-hye tømmer kjøleskapet. Han forsøker å snakke med henne, men det er til ingen nytte. Yeong-hye vil ikke høre. Hun vil bli vegetarianer. Han blir sint. Det er jo han som har betalt for alt kjøttet. Og akkurat dette, denne scenen på kjøkkenet om natta, høres kanskje komisk ut. Det var i alle fall det jeg fikk inntrykk av da jeg leste bakpå boka. Men dette er bare begynnelsen. Og det er ikke morsomt.

For ingen vil respektere Yeong-hyes valg. Hun blir pressa. Manipulert. Skjelt ut. Hakka på. Gjort narr av. Mannen hennes og familien hennes blir flaue, nærmest krenka, av det som er hennes personlige valg. Og det hele kulminerer når faren hennes, den brutale faren hennes, i et familieselskap både slår henne og fysisk tvinger henne til å spise kjøtt. Det var en svært ubehagelig scene å lese. Men det blir verre. For i stedet for å lytte til Yeong-hye, møte henne med omsorg og forståelse, blir menneskene rundt henne enten avvisende, brutale, utnyttende eller fortvila. Slik baller et nokså enkelt valg på seg, og får katastrofale ringvirkninger. Boka er både vond, trist og fæl.

Noe av det første jeg tenkte, er at dette aldri ville skjedd i Norge. Yeong-hyes skjebne ville vært helt annerledes om den fant sted her. Det å være vegetarianer er vanlig, og det er verken skammelig eller flaut. Og det er nokså interessant, for det går rett inn i det jeg som leser opplever er en massiv kulturkonflikt, både mellom meg som leser og romanens kulturelle utgangspunkt, men også mellom Yeong-hye og de hun har rundt seg. Mye av det som skildres i romanen, som det å ikke spise kjøtt offentlig eller ikke bruke bh offentlig, oppleves som nokså ordinært for meg. Men i det koreanske samfunnet er det skammelig. Det er skammelig å ha ei kone som ikke bruker bh. Det er skammelig å ha ei datter som ikke spiser kjøtt. Og det i seg sjøl er jo helt sprøtt. Jeg klarer nok ikke helt å ta innover meg hvor ille dette er. Samtidig klarer jeg nok heller ikke å ta innover meg hvor viktig dette er for Yeong-hye, i alle fall ikke i begynnelsen av romanen. Og noe av årsaken til det, er at vi aldri får høre rett fra Yeong-hye.

Vegetarianeren er en stramt og bevisst komponert roman som er delt inn i tre deler. I den første delen ligger folkaliseringsinstansen hos mannen til Yeong-hye. Han er opptatt av å tjene penger, ha suksess, klatre sosialt, vinne status og utøve makt. Samtidig gifta han seg med Yeong-hye fordi hun var så vanlig. Han vil ikke skille seg ut, eller, kona hans skal i alle fall ikke skille seg ut. Hun skal bare være ei vanlig og oppofrende kone og følge alle normer og få han til å se bra ut, kle på han før han drar på jobb og sørge for at han kan meske seg med luksuskjøttet hun tilbereder. 

I del to ligger fokaliseringsinstansen hos svogeren til Yeong-hye. Han begjærer henne på en nokså ekkel måte, og bruker et videokunstprosjekt for å manipulere henne, komme nærmere og til slutt utnytte henne. Yeong-hye er sårbar, ustabil og nylig forlatt av den kjipe og feige ektemannen sin, noe som i sin tur bringer enda mer skam over familien. Hun er helt aleine og veit ikke helt hvordan hun skal takle det. Svogerens pågående nærvær er ubehagelig, og scenene dem i mellom er skildra som en blanding av uskyldige og pornografiske, altså hennes og hans perspektiv nesten litt på en gang. Han Kang gjør det ikke helt enkelt å være leser.

I del tre er det storesøstera til Yeong-hye som er folkaliseringsinstansen. Hun jobber hardt for å forsørge seg og sønnen, og driver sin egen butikk, men hun kan ikke skjule at hun er djupt fortvila. Hun er fortvila over livet sitt, som virkelig ikke er som det skulle være. Hun er fortvila på grunn av den sleipe ektemannen sin, som har tatt for seg av søstera hennes og nå har forlatt henne og sønnen, hun fortviler over den brutale faren, den fraværende broren og ikke minst den alvorlig sjuke søstera si. Yeong-hye er nå innlagt og behandles med tvang.

Og gjennom alt dette får vi kun noen få sider med indre monolog fra Yeong-hye, og det er i første del av boka. Sidene er i kursiv, slik at det er lett å forstå at synsvinkelen skifter. Men en forstår kanskje ikke umiddelbart at det nettopp er Yeong-hye, før en har lest litt mer av romanen. I kursivteksten gjenfortelles drømmene hennes, som framstår som vonde, livaktige mareritt, der kjøtt spiller en viktig rolle. Følelsen av avsky og vemmelse brer seg også hos leseren, og en får ikke mye lyst til å spise kjøttkaker etterpå, for å si det sånn.

Og så, like underlig som den tok til, er boka over. Leseren har da vært med flere mennesker gjennom ei djup og opprivende krise, men verst av alt er krisa Yeong-hye opplever: Hun umyndiggjøres fullstendig fordi hennes personlige valg om å ikke spise kjøtt oppfattes som galskap, galskap som for en hver pris må korrigeres, galskap som er vanærende og sosialt uakseptabel. Litt etter litt er det kanskje også gal hun blir, men hun skildres varmt og troverdig, både i forretningsmiddager, i det grufulle familieselskapet, når svogeren lurer henne med på kunstprosjektet og maler blomster på den nakne kroppen hennes, når hun rømmer ut i skogen i det voldsomme regnet og bare vil være et tre. Det er fascinerende. Men mest av alt er det vondt og trist å lese. 

Min tolkning av boka blir naturligvis veldig knytta til at jeg er en vestlig leser som er oppvokst i et samfunn det likestilling er et ønska mål. Og som en vestlig leser, får jeg ikke helt taket på det jeg velger å beskrive som en mer koreansk livsfølelse, og alle samfunnets normer og mekanismer. Det er mye som er fremmed for meg, og mye jeg sannsynligvis ikke forstår. Men jeg ser at Yeong-hye er ekstremt ufri, og at handlingene hennes kan tolkes som et opprør mot et hardt og kvinnefiendtlig regime. Symbolikken med å ikke spise kjøtt og ikke bruke bh er tydelig, og det er lett å forstå at Yeong-hye ønsker kontroll over egen kropp og eget liv.

Skildringene av Yeong-hye og ektemannen støtter også at dette langt på vei handler om frihet for Yeong-hye. Hun finner seg i sporadiske overgrep som om dette var helt normalt - og det er det mest sannsynlig også. Det er aldri snakk om å anmelde noe som helst. Dagen etter er nemlig alt som før, og ingen sier noe om at han voldtok henne, full og svett og ekkel, midt på natta. Det samme er tilfelle i forhold til faren. Gjennom søstera får vi vite at Yeong-hye har blitt slått gjennom oppveksten, men at det aldri har fått noen konsekvenser for faren. Og når han så slår igjen, denne gangen sin voksne datter, med andre til stede, har det heller ingen konsekvenser for han. Kvinner er mindre verdt og forventes å innrette seg etter andres vilje. Det må være både ekstremt ubehagelig og fullstendig kvelende for et hvilket som helst menneske.

Språket i romanen er godt og presist, i perioden nesten mjukt og glidende. Han Kang skildrer detaljer, men vektlegger kun noen få, som ofte går igjen. Her er det for eksempel dette med trær og blomster, og sjølsagt alt som er knytta til kjøtt. Det er ikke mange farger i teksten, så når Han Kang skildrer blod, blir det veldig sterkt og tydelig. Samtidig er ikke teksten uten motstand. Det er mothaker, urovekkende drømmebilder, Yeong-hyes gradvise galskap, det ordløse mot slutten, frustrasjonen av å ikke nå igjennom til Yeong-hye på flere nivåer. Igjen tenker jeg at det har sammenheng med det koreanske, og at det rett og slett er fremmed for meg som leser, men at det også er et grep som er valgt med omhu: Gjennom å ikke la Yeong-hye slippe til, og holde leseren og Yeong-hye fra hverandre, opplever leseren det samme som Yeong-hye. Umyndiggjøringa, det ordløse, blir stort og endelig.

Vegetarianeren er ei fæl og vond bok, på sin måte litt styggvakker og poetisk, sjøl om den til tider også er vanskelig å lese. Og måten tema, tekst, replikker, perspektiver og historier griper inn i hverandre på, og speiler hverandre, er imponerende solid. Det er ekstremt tydelig at romanen er skrevet av en svært dyktig forfatter som virkelig veit hva hun holder på med. Han Kang er slik så absolutt et interessant bekjentskap, men det går nok ei god stund til neste bok.