tirsdag 30. april 2019

Bokhyllelesing: Oppfølgere

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 er nå omme. Temaet denne måneden var rett og slett oppfølgere. Du kunne lese bok nummer to, tre, fire, sju, atten eller førtini, av akkurat hvem du ville. Nytt eller gammelt spilte ingen rolle, ei heller nasjonalitet eller språk. Målet denne gangen var å få unna noen av disse litt seige ventebøkene, der en kanskje kvier seg litt for å lese neste bok i serien. En vil at kosen skal vare lenge, eller en er redd at oppfølgeren ikke kan være bedre enn den foregående. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Altså det som for oss er helt nye greier! Vi skal gjøre oss kjent med forfatterskap som kanskje har gått oss litt hus forbi, eller vi skal endelig ta for oss en forfatter vi lenge har sett fram til å lese. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!

mandag 22. april 2019

Alfabetlesing: Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere
Det er nesten så han blir sprø, bergløytnant Adam Solomon Dopp. Hvert sommerhalvår, i flere uker i strekk, har han ferdes rundt i det øde fjellandskapet omkring bergstaden Røros på jakt etter ei ny gruve. Nå er nisteskreppa atter en gang helt tom, sulten gnager konstant i magen, det begynner å bli høst og for kaldt til å sove ute. Og nok en gang har han ingenting funnet. Så mange fjell, og ingen edle metaller! Så mange muligheter, og bare gråstein, ikke malm eller ertz eller kobber eller noe det minste brukbart. Bare hardt, ugjestmildt, gammelt fjell. Alle hans kalkulasjoner, beregninger, forskning, all hans viten! Igjen blir han bare til latter. Kan hende de kan degradere han igjen -.

Fra seg av sult og fortvilelse og nok et nederlag er det slik han ser for seg eneste utvei, for å unngå skammen: I tjernet der borte, det blanke, mørke, ja, det ser ut til å være mer enn djupt nok, der kan han gå uti. Stein i handa, stor, tung. Rett fram mellom småkrattet og treleggene. Så, bare ett skritt utfor den høye knausen, som om det var et uhell. Og han er vekk. Kanskje finner de han aldri. Kanskje det er til det beste for alle. Det skulle jo vært noe her, mengder! Det skulle være metaller overalt, klart til utvinning! Men det er bare å erkjenne det smertefulle nederlag. De andre vinner. Han, Adam Solomon Dopp, taper. Igjen. Mon om bare Elisabeth vil forstå?

Adam Solomon Dopp kjenner knapt vekten av steinen i handa. Han går på, krattet knaser rundt han, alt han ser er tjernet, frelsen -. Når det så kommer en skitten tysker fram mellom trærne, skvetter både Dopp og leser. Men denne tyskeren skal vise seg å redde Dopp. Først fordi han har mat. Dernest fordi den gamle bor i ei hule, og der, ser Dopp, DER er det. Der er funnet hans! Det glitrer i fjellet, ei lang åre ligger der, det er nesten så han kan plukke ut metallet med bare fingrene, kobbermalm og svovelkis. Gledesstrålende løper han hjem, nå kan de endelig få igjen status og arbeid, han og Elisabeth, gruva er funnet, pengene kommer til å rulle inn, han kommer til å bli berømt!

Og slik begynner altså trebindsverket Christianus Sextus, som består av bøkene De første geseller (1927), I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Alle er lagt til områdene rundt Røros, og det hele begynner på 1720-tallet. Forfatteren er naturligvis Johan Petter Lillebakken (1879-1967), bedre kjent som Johan Falkberget. Han er lokalkjent i både omgivelsene og i handlinga som gjelder gruvedrifta, da han er født ved Rugelsjøen og jobba i gruvene fra han var åtte til han var tjuesju år. Det gir ei unik innsikt som han mer enn gjerne videreformidler til leseren.

De første geseller er en svært episodisk kollektivroman. Falkberget glir rolig over landskapet, som en fugl, setter stemninga og skildrer naturen, været, husa, maten, levekåra. Så går han inn på enkeltpersonene, deres skjebner, familieforhold, bakgrunn, nåværende yrke og hvordan de blir behandla i bergstaden. Slik introduserer han oss, litt etter litt, for et rikt persongalleri, der alle kommer til orde med sine tanker, følelser og bekymringer, skildra i tredjeperson. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt og sine personer, i neste kapittel skifter vi fokus. Men stadig går historia framover, og vi kommer nærmere og nærmere de viktigste karakterene og de mest avgjørende hendelsene.

Og alt kulminerer rundt denne nyoppretta gruva, som skal vise seg å få navnet Christianus Sextus. Vi får som beskrevet følge Dopp når han finner den, men også videre i problemene som skal komme. Riktignok stiger Dopps anseelse noe i bergstaden etter funnet, men det er ikke enkelt å komme ordentlig i gang med gruvedrift når en ikke har pengene som trengs. Og når Dopp i tillegg kommer ut for ei ulykke -. Vi får skildra inngående hvordan tretten fattige svensker, som alle har fått høre om den nye gruva og om muligheten for arbeid, går flere dager og netter, nesten uten mat, for å komme fram. Vi får fortalt hvordan flere mennesker i bergstaden har det før og etter gruvefunnet. Noen tjener på det, andre taper, noen kjemper i mot, andre resignerer. Og hva med han som fant og innrapporterte gruva først? Det var jo ikke Dopp.

Falkbergets verk drives framover av et sterkt sosialt engasjement som til enhver tid er på arbeidernes side. Dopp er ingen storkar, men han lever mye flottere i sitt stakkarslige hus enn de tretten svenskene, som må ta til takke med høysåter, jordhytter eller netter under åpen himmel. Det går greit når det er høst i lavlandet, men oppe på vidda kommer kulda og snøen. De går seg vill i egne fotspor. Sulten, som gnog i Dopp da han leita i fjellet, har for evig tatt bolig i bringa til disse tretten. Mangelen på mat driver dem til vanvidd, de krangler, slåss og hallusinerer, en av dem orker ikke mer og vender hjemover med tom skreppe, alt er bedre enn sultedøden i et fremmed land, en annen dør i sitt forsøk på å redde både seg sjøl og familien. 

Det historiske bakteppet i romanen beskrives nøye. Både Norge og Sverige har hatt mange uår og harde krigsår, menneskene er utpinte, redde og husker med gru sult, sjukdom, død, vold og brann. De er skeptiske til hverandre og nærmer seg nødig en fremmed. Ressursene sparer de på, så godt de kan, og alle forsøker å legge seg opp litt mat, klær og penger i tilfelle det skulle skje igjen. Men nøden er fortsatt stor og skattene er harde. Krigen det refereres hyppig til, er Den store nordiske krigen, også kjent som Elleveårskrigen i Norge, da Norge blei trukket med inn fra 1709-1721. Uroa innad i menneskene avleires i teksten, som igjen formidler videre til leseren. En sitter med en følelse av at noe snart kommer til å skje, og det er ikke nødvendigvis noe godt...

Falkbergets historiekunnskaper og detaljnivå gjør at boka framstår som svært realistisk. Falkberget nærmer seg personene sine sakte, nesten som en jeger. Han smyger seg innpå, beskriver klær og fottøy, innholdet i skreppa og i magen. Menneskene er underlagt været og naturforholdene, men også skjebnen og Gud. Hverandre tør de nesten ikke feste lit til, i alle fall ikke når sotten går -. Som det da kimer i kirkeklokka på bergstaden. Alt, også dette, formidles usentimentalt og direkte. Og vi leser, sjøl om det gjør så vondt.

Det mest rørende i romanen er uten tvil kapitlene som handler om den fattige bonden Peder Monsen Rugelsjøen og familien hans. Han og kona har ikke råd til å ha eldstesønnen boende hos seg, så han er hos en annen i familie. I vogga ligger minstebarnet. Vinteren er knallhard og de får ikke tak i mer mel. Nå er de siste fem brødene bakt. Peder møter så på en forvirra og svært sulten svenske utafor stuedøra. Han gir han brødet sitt, og farer så i vei oppetter vidda på jakt. Fisket har vært dårlig, han har knapt fått skutt noe, jorda har ikke kasta av seg. Slik har det vært i mange måneder. Om han ikke får noe i dag, er det den sikre død for dem alle tre. Men så, der! Rett fram, der er reinflokken! 

Når så Elisabeth Dopp, kalt Doppa, stopper med følget sitt ved bondestua ved Rugelsjøen, ser hun det rikelige reinkjøttet, skinnene og den lille i vogga, med røde, runde kinn. Og hun tenker at her er ingen nød, så hun betaler ikke for seg og de tjenester hun krever av Peder. Men skinnene blåser bort, og kirkeklokkene krever sitt, også fra de ved Rugelsjøen. Og med Falkbergets mesterlige komposisjon, skal det vise seg at disse skjebnene, høy og lav, Doppene og bøndene, de ulike arbeiderne, tyskeren i skogen, småbarn og gamle kroker, krysser hverandre og blandes sammen mye mer enn en gang.

Jeg gleder meg noe enormt til fortsettelsen!

fredag 12. april 2019

Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere
Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.

tirsdag 9. april 2019

Bokhyllelesing: Juan Rulfo

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg endelig fikk fart på meg og skulle velge bok til tredje runde av Bokhyllelesing 2019, var jeg i noen dager overbevist om at jeg hadde gjort en kjempetabbe. Jeg forsøker jo å velge kategorier som kan passe for alle - og for alles ulesthyller - og det burde jo være grei skuring å finne og lese ei bok som er skrevet av en ikke-europeisk forfatter. Stort sett. Bortsett fra når en ikke kan finne noen slike bøker i ulesthyllene sine!

Jeg begynte å lure på om noen hadde naska dem, bøkene jeg trodde jeg visste var der, om de hadde blitt borte i flyttinga, om jeg hadde klart å rote bort en hel eske med bøker, om de var gitt bort ved en feil, om jeg var midlertidig blind, om jeg hadde blingsa noe enormt, lånt bort mer enn jeg visste eller om jeg rett og slett bare var mye, mye, mye mer vestlig orientert enn jeg trodde. Så dukka det opp ei lita bok, klemt inne mellom mange andre tjukke, og da tok jeg den, redd for å miste den av syne hvis jeg skulle finne på å leite videre. Derfor blei det Juan Rulfo på meg i denne runden.

Den meksikanske forfatteren Juan Nepomuceno Carlos Pérez Rulfo Vizcaíno, bedre kjent som Juan Rulfo (1917-1986), var et totalt ubeskrevet blad for meg fram til nå i mars. Jeg hadde faktisk aldri hørt om han før, sjøl om jeg har hatt boka hans, ulest, i hylla i fem år. Den må ha sniki seg inn en dag jeg ikke fulgte med... Boka det gjelder er en liten roman med tittelen Pedro Páramo, og min utgave fra 2004 er en del av Bokklubbens Verdensbibliotek - en serie som nå er lagt ned (Bokklubben burde skamme seg!). I følge mange kilder, samt det innledende essayet i boka, har Rulfo status som en av de mest anerkjente meksikanske forfatterne, sjøl om produksjonen hans begrenser seg til ei samling med korte tekster (1953) og Pedro Páramo (1955).

Hele den meksikanske litteraturen (egentlig store deler av den latinamerikanske litteraturen) er så langt nokså ukjent for meg, og det kommer nok av både geografisk avstand, mangelen på tilgjengelige oversettelser og dette med magisk realisme. Det er dessverre ikke noe jeg setter så uhyre stor pris på, jeg syns det fort blir et forstyrrende element, framfor et grep som virker til tekstens fordel. I tillegg kommer dette med livsfølelse - jeg kjenner meg veldig hjemme i nordisk, britisk og tysk litteratur, og litteraturen blir desto mer fremmed jo lenger unna Europa en kommer. Hvordan kunne det da gå med lesinga av Pedro Páramo?

Bokas ytre rammer er enkle: Ei mor dør. Sønnen legger så ut på ei reise, som er på hennes oppfordring, for å finne sin far, som han aldri har møtt, for å få det som tilkommer han. Innafor disse rammene er det ikke fullt så enkelt. Det er riktignok denne varme, vonde og vanskelige reisa vi blir med på, men den skal vise seg å bli skjebnesvanger. I persongalleriet møter vi et stadig spill mellom levende og døde, slik at vi aldri helt veit om de vi møter er levende mennesker, på randen av sin utslettelse, eller om de taler til oss fra andre sida. Det er tidvis forvirrende, men det gjør også teksten spennende. Jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb for Christian Rugstad (f. 1955) å oversette boka.

Romanen er svært dialogdrevet, og personene kan snakke sammen over mange sider, nesten uten skildringer innimellom. Noen legger i vei med lange monologer også. Med mange navn og mange like situasjoner å holde styr på, blir det viktig å lese sakte, nøye og ha tunga rett i munnen. Det er fort å gå litt i surr med hvem som var hvor og når. I tillegg opererer Rulfo med mange tidshopp, og det kompliserer fortellinga ytterligere. Det som jeg trodde var ei fortelling om en sønns søken etter sin far, blir en kakofoni av fragmentariske scener, og til slutt lurte jeg på hvem som egentlig var hovedpersonen: Sønnen, Juan Preciado, som leiter, eller faren, Pedro Páramo, som han spør om? 

Blanda opp i denne leitinga etter Pedro Páramo får vi skildringer av den meksikanske landsbygda etter revolusjonen. Det er fattigdom, brutalitet, sprit, vold, mangel på mat, voldtekt, sinnssykdom, støv, tørke og hete som dominerer. Scenene er limt sammen i noe som virker som en tilfeldig rekkefølge, men for hver gang vi returnerer til en situasjon, tilføres noe nytt, vi kommer framover i det som fortelles, før vi igjen skifter fokus.   

Teksten har en fin rytme, skildringene er svært knappe, men sanselige, og ofte konsentrert rundt få elementer, som vinden, eller lyden av vann som drypper, eller skritt, eller frosker som kvekker. Menneskene er totalt underlagt den nådeløse naturen, og strever med absolutt alt. Men minnene om alle som har vært, er der, og troa og overtroa, og de overdrevne vendingene de legger i sin munn. Det er en helt annen intensitet i teksten enn det jeg er vant til - i de lange monologene og dialogene er det som om spenninga svinner litt hen, og må leses inn i det som sies. Inderligheten er også annerledes, jeg opplever at den er mye mer uttalt og vist fram og oppå, som i tilgjengelig, framfor usagt og skjult og skildra, altså mer utilgjengelig.

Da boka var ferdiglest, opplevde jeg at jeg, i bruddstykker, scener, fragmenter, erindringer, berettelser og replikker, hadde fått besvart spørsmålet om hvem Pedro Páramo var. Men sønnen, Juan Preciado? Hvem var egentlig han, bortsett fra et verktøy, en katalysator, en formidler i førsteperson som etter ei stund på mange måter blir en allvitende forteller, er han bare nok en trist skjebne som gikk de støvete veiene helt ned til Comala og aldri kom opp igjen? Det vites ikke.

torsdag 4. april 2019

Alfabetlesing: Biografens beretning

Bildekilde: Bokelskere
Leiken, sprudlende og full av overskudd trekker den britiske forfatteren A. S. Byatt (født i 1936 som Antonia Susan Drabble, gift Byatt, deretter Duffy) oss med inn i sitt fantasifulle, moderne eventyr om studenten som forsøker å skrive en biografi om en mann han ikke veit noe om. Men kan det gå bra, da?

Det hele begynner heller tilfeldig med at forskningsstipendiat i litteraturvitenskap, Phineas G. Nanson, hopper av sin planlagte akademiske løpebane på grunn for mye postmodernitet og for få ting. Bortsett fra dette tinglige savnet, aner han ikke hva han vil. Instituttbestyrer Ormerod Goode gir Phineas en biografi i tre bind og ber han om å lese mens han tenker over saken og finner ut hvilken vei han skal gå. Biografien handler om Sir Elmer Bole, en sjelden språkbegavelse av en oppdagelsreisende altmuligmann med to koner som levde på 1800-tallet. Biografien er skrevet av Scholes Destry-Scholes, og den fascinerer djupt.

Lesinga er ansporende for Phineas, men også svært interessant. For det er jo tidenes biografi han leser! Han blir ivrig, og han vil vite mer. Ikke bare om Bole og alle hans interesseområder og reiser, men også om Destry-Scholes. Alt som står på biografiens smussomslag er nemlig at han er født i Yorkshire i 1925. Med sparsommelige opplysninger fra Goode, løse notater fra Destry-Scholes' hånd og tre utdrag fra noe som kanskje kunne vært biografier over tre ulike personer, går Phineas i gang. Han skal skrive om Destry-Scholes. Og det er denne reisa vi trekkes med inn i, på godt og vondt.

Fra Goode får vi vite at Destry-Scholes er antatt død - han omkom trolig i Malstrømmen utafor Lofoten. Men hva gjorde han der? Visstnok var det noe han skulle undersøke, noe i tilknytning til et prosjekt. Men hva? Noe om Bole? Eller noen andre? Det blir det opp til Phineas å finne ut av, og det er litt av ei skattejakt han må legge ut på. Og hva er egentlig de tre utdragene? Hvem handler de om? Og hva har de til felles? Og hvordan kan det ha seg at en så eminent biograf bare har skrevet en biografi?

Historia er lagt til London og året er 1994. Vi følger Phineas nokså tett i førsteperson, og blir nokså godt kjent med han. Phineas er en litt snodig fyr som ofte får leseren til å trekke på smilebåndet. Det kan vel hende at sjølinnsikta hans ikke er størst, sjøl om han er ærlig med at han for eksempel er ganske lav til å være mann og at han fort blir redd i små rom, særlig når de er lukka og i tillegg helt mørke. Komikken er sjeldent langt unna. Men Phineas er sympatisk, og han jeg opplever at han er en sannferdig forteller. Det trengs i denne boka. 

Det at han er sannferdig, gjør at vi tror på hans oppgitthet over det postmoderne, at han er møkkalei av teorier og metoder, og vi forstår behovet for ting, det konkrete. Men Byatts harselas er ikke til å komme unna, og det er svært morsomt! De postmoderne jålebukkene får virkelig så hatten passer - uten at det er ondsinna eller slemt. Videre er det lett å leve seg inn i ubesluttsomheten til Phineas, og ikke minst det som hender med Maurice Bossey (sjøl om oppgjøret mellom Phineas, Erik og Christophe er litt ute og seiler). Det jeg fant mindre greit, er det som utvikler seg i forhold til både Vera og Fulla. Jeg opplever at mye her er uavklart og ikke så sannsynlig, men det er kanskje ikke så viktig? Dessuten gjenspeiler det også denne dualiteten, som er så viktig verket igjennom.

Boka vi leser er på sett og vis Phineas' avhandling. Eller forsøk på en biografi som ikke er en biografi, i alle fall ikke om den som skal biograferes. Eller kanskje det er mer en slags rapport over oppdagelser og ikke-oppdagelser. Eller ei dagbok. Eller rett og slett en beretning om Phineas sjøl? Phineas inkluderer nemlig hverdagene, helgene, det uvanlige, det ordinære, det personlige og det profesjonelle, kort sagt stort og smått, fra slappe metoder til overdrevne anstrengelser, transportetapper og elskovsøkter. Han siterer drøssevis av kartotekkort fra Destry-Scholes, klinkekulers farger skildres inngående, insekters dueller likeså. I det hele tatt er detaljrikdommen stor og presisjonsnivået er svært imponerende. Og språket er jo en drøm, så variert og spenstig! Og det er også oversetter Knut Johansens (f. 1944) fortjeneste. 

Om jeg skulle valgt ett ord for å beskrive boka, måtte det blitt metamorfose. Jeg opplever at begrepet er sentralt både for Byatt og hennes prosjekt, de fiktive personene, de faktiske historiske personene og for Phineas. Og kanskje det er litt relevant for leseren også? Vel, det kommer helt an på hva vi går inn i denne boka med. Og det er nok også litt av Byatts poeng. 

Biografens beretning er en intellektuell svir med massevis av kloke observasjoner, vidd og skarphet. Men jeg lurer litt på om den ikke lenger er så aktuell som den var, og jeg ser for meg at den kommer til å bli litt glemt når forfatterskapet til A. S. Byatt skal løftes fram i framtida. Boka er kanskje litt for smal til å nå massene, og litt for sær til å bli huska på. Men lesverdig, det er den, så lenge den fins.

mandag 1. april 2019

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland
Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget
Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields
Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi
Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo
Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt
Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle
Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing
Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!