Et kort hareår

Bildekilde: Aschehoug

Fra Flommens år (2009) til Harens år (1975) - et ikke særlig imponerende sprang nedover fra stram, klok og sterk prosa til lett underholdning. Jeg har med andre ord forlatt canadiske Margaret Atwood (f. 1939) for denne gang, og hengt i ei ukes til med finnen Arto Paasilinna (f. 1942). Dessverre blei det et treff som tok svært lang tid å bli ferdig med for min del, sjelden har vel ei "morsom" bok vært så langtekkelig, og hvor utbyttet var dertil minimalt. I alle fall om jeg sammenligner med Atwood - men det skal jeg vel kanskje ikke gjøre.

For mange er Arto Paasilinna sjølve humorkongen og synonymt med humring og latter. Han debuterte i 1972 og fikk sitt store gjennombrudd med Harens år tre år seinere, men blei ikke oversatt til norsk før i 2004 (av Nøste Kendzior, 1950-2006). Mellom 1979 og 2009 hadde han bok hver eneste høst unntatt i 2002. I 2009 fikk han slag, så det er ikke veldig sannsynlig at han skriver flere bøker. For de som er svært glade i Paasilinna, er det kanskje en trøst å vite at han rakk å skrive hele 35 romaner, hvorav kun 12 er oversatt til norsk. Det er med andre ord mye å ta av! Han er også oversatt til 47 andre språk, så dersom de norske oversetterne jobber for treigt, kan en alltids prøve seg på Paasilinna på svensk, dansk eller engelsk.

Grunnen til at jeg har lest denne romanen nå, er at den er månedens 1001-bok hos Line. Ellers hadde jeg nok venta med den ei god stund. Jeg merka det allerede på den forrige Paasilinnaboka jeg leste, Kollektivt selvmord fra 1990 (norsk utgave i 2007), at dette blei for likt, formelen er alt for tydelig. Tidligere har jeg også lest Den ulende mølleren (1981, på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (1988, på norsk i 2008), så jeg har et visst sammenligningsgrunnlag. Det er rein underholdningslitteratur, alt sammen, bygd over samme lest, og etter å ha lest de tre første bøkene var jeg såpass godt kjent med stilen at den fjerde verken var overraskende eller spennende. Men den skal kanskje ikke være det heller.

Det er Kaarlo Vatanen, tilfeldigvis født i 1942, akkurat som Paasilinna, og journalist av yrke, akkurat som Paasilinna også har vært, som er hovedpersonen i denne historia. Eller, en får kanskje si historiene. For her hoppes det greit fra kapittel til kapittel, i begynnelsen er sammenhengene tydelige og lette å følge, mens det mot slutten blir tydelig at ganske store deler av handlinga mangler eller er utelatt, særlig transportetappene, og kapitlene får da et litt mer frittstående, oppsummerende preg som ikke akkurat er til bokas fordel. Uansett, handlinga er som følger: journalist Vatanen er på tur med den sure fotografen sin. De kjører på en hare, Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått, og blir borte. Rett og slett. Det vil si, det er sånn det er fotografen, som står igjen og banner og steiker. Vatanen derimot, finner haren, som er en bitteliten, nydelig hareunge, forbinder beinet dens, tar den på fanget, gir den mat og drikke og så videre. Han går lenger og lenger inn i skogen, og for hvert skritt han tar, jo sikrere blir han på at han aldri mer vil tilbake til Helsingfors og den grinete kona si, den meningsløse sladrejournalistjobben og det traurige livet han lever. Han vil være med haren, i naturen, i livet.

Og med haren som kompanjong og naturen som skueplass, og med hele Finlands skoger og alle de tusen sjøer som rekvisitter, braker det løs. Det er ikke måte på hva den halvslitne eksjournalisten Vatanen kan få til, han er for eksempel med på en kalvefødsel, trekker ei ku egenhendig opp av myra, fisker, slokker skogbrann, feller trær, pusser opp hytter med badstue og det hele, lager ny vegg og ny pipe på nevnte hytte, jakter bjørn, blir bestis med en lensmann, får attest på haren, selger båten sin, lurer kona og kollegaene, og så videre. Han stikker av fra alt, og han stikker av med stil, og han blir endelig sin egen, pengesterke, frihetsnytende, spritkonsumerende og hareelskende herre. Så lenger haren har det bra, med tilgang på riktige vekster og reint vann, har Vatanen det bra.

Men, sjølsagt, idyllen kan ikke vare evig. Det er bestandig noen som må ødelegge, eller noen som er ufine. Noen prøver for eksempel å ta haren fra Vatanen. Eller, egentlig er det ganske mange som vil rappe haren, enten den skal blotes, spises, avlives, koses med eller jaktes på. Og Vatanen, som jo blei gjenoppliva av den lille haren, blånekter. Derfor følger en rekke farselignende episoder i kjølvannet av slike påfunn, som titt og ofte bikker over i det som for min del er alt for mye, av absolutt alt, men som for andre kanskje er årsaken til ei latterkrampe eller to, ikke veit jeg. Det jeg veit er at vår tragikomiske hareeier i kjent stil finner veien ut av det meste, noe som jo er skrekkelig overraskende (håper jeg ikke avslørte alt for mye nå). Og til slutt må han og haren gjennom sitt livs prøvelse - på ski. Deretter var alle enige om at det var en lang, slitsom, men likevel ganske fin tur.

Akkurat det siste framkomstmiddelet var kanskje en av grunnene til at det gikk ekstra treigt med meg og Paasilinna denne gangen. Det er litt vanskelig å leve seg inn i de meget sparsommelige skildringene av en manns totalt uspennende kamp med snøføyk og tjue kuldegrader mens en sjøl sitter i skyggens ikke så behagelige 35 plussgrader og svetter i bikini. Avstanden blir stor. Og det er merkelig nok aldri et fnugg av uforutsigbarhet å spore i disse elleville bøkene. Hvert kapittel, 24 i tallet, har titler som avslører deler av handlinga, f.eks. "Haren", "Arrestasjonen", "Skogbrannen" og så videre. Og alt er skrevet på en slik måte at jeg som leser sitter milevis unna og dingler med beina, fortellingene om Vatanen og haren kommer meg for øre via søstera til fetteren til bestemora til naboen til mormor eller noe sånt, og engasjerer ikke nevneverdig.

Det lille som er av interesse her, kan en kanskje få i en eventuell sjangerdiskusjon som egentlig beveger seg mest utafor verket. En kan spørre seg om Harens år er en reinspikka underholdningsroman eller en mer intelligent pikaresk roman, med Don Quijote som et slags stilistisk ideal. Karakteristisk for sjangeren er en komisk hovedperson, mye humor og satire hvor en gjør narr av stort sett alt og alle, særlig øvrighetene i samfunnet, samt en episodisk framstilling av hovedpersonens liv. Nesten alt dette passer for Harens år, men det er uten tvil mye semrere gjennomført enn i Cervantes' klassiker. En kan også kikke litt i retning av det antikke myteidealet, kanskje særlig Odysseen, hvor heltens vei gjennom et visst antall prøvelser er hele poenget med verket. I så fall blir akkurat denne boka nokså latterlig, og ikke akkurat på en god måte, for bokas poeng er tydelig allerede etter første kapittel. Også kan en jo legge til dette med karakterutvikling, da, og det beslekta begrepet dannelsesreise, hvorav begge deler er mest ikke-eksisterende her. Vatanen er den samme fra side sju eller åtte til side 159, og endringa, som kommer på side fem eller seks, vies null oppmerksomhet. Hva er egentlig vitsen med det, å ikke problematisere eller skildre det som faktisk er viktig? Harens år er ei kortvarig skrøne og ikke så mye mer.

Men nå det er sagt, må jeg jo også passe på å presisere at den første Paasilinnaboka en leser ofte er den morsomste. Da er det tross alt nytt og annerledes. En nær parallell, uten sammenligning forøvrig, er bøkene om formellitteraturdronninga Nancy Drew - hvor mange bøker må du lese før det egentlig ikke er noe spennende lenger? To, tre? Lesinga glir da over i å bli rein kos, fordi en slipper å anstrenge seg eller tenke. Du veit hva du får. Men for en som er på jakt etter noe mer, blir lesinga enerverende, ja, nesten utmattende, fordi en leiter etter et berøringspunkt, etter noe ordentlig, etter substans, etter ei setning som sitter, et avsnitt som glitrer, etter noe smart eller bare noe. Og det finner en jo ikke.

Et premiss for Paasilinnabøkene må dermed bli et en liker dem - at en liker hele pakka, den slentrende, liksomkule stilen, det litt slappe og upresise språket, det tilsynelatende elleville og totalt grenseløse. Og en må finne det morsomt også. Ellers blir det bare for mye, hele tida, og det blir sjarmløst og slitsomt. Men en kan jo ikke operere med slike premisser i litteraturen, for da må alle bare lese de bøkene de liker og aldri utfordres eller utvikles. Og det er vel en ganske sørgelig tanke.

Jeg kikker for siste gang på den hvite forsida og den stive avbildninga av et par hareører før jeg setter boka i hylla. Nå skilles våre veier, Paasilinna.