Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere

I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker

Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling

Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 

da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.

Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet

selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;

ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,

såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,

solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.

- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,

hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.

Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,

holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,

hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.

Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,

da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,

da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,

spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle

uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,

gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.

Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for Iliaden. Iliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen. 

Bildekilde: Boktanker

Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.  

Germanerne

Bildekilde: Bokelskere

At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.

Gjesteblogger: Ingen skam å snu

Bildekilde: Bokelskere

Det er nok ikke bare en norsk fjellvettregel som sier: ingen skam å snu! I skuespillet Antigone (skrevet ca. 442 f.v.t.), av den greske tragediedikteren Sofokles, er det en av hovedinnsiktene. Den andre er hakket verre; hovmod, som står for fall. Vi er i Teben, der kong Kreon krever at Polyneikes skal ligge uten grav og uten gråt.

Sofokles er kanskje mest kjent for sine skuespill Ødipus og Antigone, men skrev, etter tradisjonen, 123 skuespill, hvorav sju er bevart. Sofokles framstår som en lykkelig mann. Han er født inn i en velstående familie og får god utdanning. Allerede som 16-åring er han korleder. Han lever fra 497 og dør drøyt 90 år senere. I løpet av dette århundret opplever Sofokles Athens storhetstid med seier over perserkongen, framgang under Perikles, den enorme kulturelle blomstrings-perioden og nedgangstiden med Peleponneskrigene. Og hva skriver så denne lykkelige, kloke mannen om?

I Antigone møter vi en opprører. En mild, sta opprører, som kan minne om Rosa Parks, kvinnen som nektet å reise seg for å gi setet sitt til en person med hvit hud, for 60 år siden i USA. Antigone nekter å etterkomme den seirende kongens påbud om at ingen skal begrave Polyneikes, hennes bror. Fordi han sto på feil side i krigen. Kong Kreon krever absolutt lydighet. Men Antigone dekker sin bror med et støvlag, slik at han får en slags begravelse, og på denne måten hedrer hun sine forfedres guder og sin ætt. Kong Kreon gir hennes dødsstraff, men hun ber ikke om nåde, hun sier bare at skikken med å begrave de døde er en eldre lov enn de lovene kong Kreon lager, og hun må hun adlyde de eldste og tyngste lovene, selv om det koster henne livet.

Det er altså både et etisk og politisk dilemma vi møter i skuespillet. For Antigone veier hennes samvittighet mer enn statens lov. Det er uhørt for kong Kreon, lederen av staten. Etter hvert tør både statsråder og andre gi Antigone medhold, men alle blir tause når de får vite at døden er svaret på ulydighet. Det er altså bare Antigone som åpenlyst trasser den nye makthaveren, Kreon.

Vi kan distansere oss og si at Antigone står i en kollektiv tradisjon hvor ære betyr mye og det å adlyde gudene betyr mest, men vi kan også relatere Antigone til våre dagers samvittig-hetsfanger i utlandet, eller hjemlige leger som for eksempel ikke har samvittighet til å utføre abort. Spørsmålet som utforskes griper inn i det politiske ordskiftet om hvor langt statens makt kan strekke seg, men i skuespillet får vi en skjebnetung konsekvens av Kreons overmot. Han tror han alltid vet best, og når han innser at han har vært dum, rekker han ikke å ta igjen de handlende aktørene. Det ender med døden for mange.

Det som imponerer meg, er hvordan Sofokles klarer å skape karakterer med utvikling, og hvordan han fletter alle dilemmaene inn i en opprivende, rask handling. Den ordrike, smått komiske vakten, den lydige, men sorgtunge sønnen. Flere av karakterene ser sin og motstanderens sak fra flere sider, og ønsker å komme til en forsoning, en god løsning, likevel er de offer for sine egne tvingende følelser.

Handlingen blir avbrutt av koret, som setter karakterene inn i en større sammenheng, dvs de lovsynger gudene og de formaner og kommenterer. Men koret er også aktivt med i handlingen, da de utgjør rådsmennene. De er altså både konkret, og i overført betydning, folkemeningen.

Antigone er mye, et drama om samvittighet og selvrespekt, et skjebnedrama om kjærlighet, mellom søsken, mellom Antigone og kong Kreos sønn, men det er også en kunstnerisk utforming av ideene om demokrati og makt, som nettopp i denne perioden blir formet av eliten i Athen. Er det interessant at Sofokles bruker en kvinne som talerør for retten til å følge sin samvittighet? Eller er det vi som synes det er et poeng, fordi vi leser teksten utifra de herskende mytene i vår samtidige kulturkrets?

De store valgene, dilemmaene, som noen feilaktig kaller moderne, drøftes og vises fram i de greske tragediene. En viss Sokrates rusler jo også rundt og oppfordrer folk til å lytte til sin samvittighet, og ikke la seg forføre av løfter og ønsketenkning. Sokrates er tilsynelatende på flukt fra sin sinte kone Xantippe, hun gir han ikke fred, men krever samtale og svar. Ikke mye som har endret seg fra da til nå, der heller.  

Det som faktisk er annerledes, er formen. Skuespillet er oversatt av P. Østbye og følger det tradisjonelle heksameteret, med seks trykktunge stavelser i hver linje/vers. Antall lette stavelser varierer, men det er ikke vanskelig å finne rytmen i teksten. Oversetteren bruker også bokstavrim, som for eksempel her, når kong Kreon sier:

og jog meg ut på vanviddets ville veier,

akk ja, og trådte under føtter all min fryd.

Og slik kan kanskje også tragedien oppsummeres: hovmod står for fall!

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 2, 2015

Bokhyllelesing: Euripides

Bildekilde: Bokklubben

Til andre runde av Bokhyllelesing 2015, da temaet var å lese et skuespill fra antikken, valgte jeg meg det sagnomsuste dramaet Medeia, her ført i pennen av den mesterlige Euripides/Evripides (om lag 480 f.v.t.-406 f.v.t.). Euripides er den yngste av Athens tre store tragedieforfattere (de to andre er Aiskhylos og Sofokles), og er dikteren som debuterer allerede i år 455 før vår tid og som vinner hele fem olympiske seire i diktekunst. Grekerne kjente til over nitti dramatiske arbeider fra mesterens hånd, der han vrir og vender på historie, myter, samfunnsspørsmål og kjærlighet, men dessverre er kun atten bevart for ettertida. Medeia (431 f.v.t.) er et av de mest kjente, og som myte kan vi følge den i alle fall så langt tilbake som 700 år før vår tidsregning begynner.

Jeg visste en god del om stykket forut for lesinga, ikke minst på grunn av det fine forordet til Jan Kjærstad (f. 1953) som er å finne i Verdensbibliotekets forseggjorte utgave av tragedien. Kjærstad diskuterer Medeia som person for å se om han kan komme noe nærmere å forstå hennes handlinger. Det er også en utrolig viktig kontekst å ha med seg for leseren, slik at ikke avstanden mellom da og nå blir fryktelig stor, og slik at en som "moderne leser" ikke blindes så av handlingene at en ikke ser poenget med dem. Og hvem er så Medeia? For ettertida vil hun alltid bli stående som det grusomme eksempelet på kvinna som dreper sine egne barn for å hevne seg på sin mann. I brutalitet er hun kun forbigått av Procne, som tar med seg barneliket inn på kjøkkenet, kokkelerer litt og serverer til mannen Tereus (ei anna gresk myte), og den mer hjemlige Gudrun Gjukesdotter fra Eddadiktene og Soga om volsungane, som gjør noe av det samme. Alle tre er fascinerende kvinneskikkelser som er overraskende komplekse, i alle fall hvis en makter å se bak handlingene.

Når vi kommer inn i stykket til Euripides, er Medeia blitt forlatt av ektemannen Jason. Her er det viktig med kunnskaper om deres felles mytehistorie - hun har hjulpet han, ofra seg for han og til og med drept sin egen halvbror for hans skyld - blindet av Eros, som de sier. De har gifta seg og fått to barn, guttene Mermeros og Pheres, men fordi de turer fram hvor enn de kommer og er ansvarlige for problemer og drap (særlig gjelder dette Medeia, som har mange evner - hennes bestefar er tross alt Helios, solguden, faren er kong Aietes og trollkvinna Kirke er tanta hennes), må de dra fra sted til sted. Når de så kommer til Korint, inntreffer det skjebnesvangre: Jason forlater Medeia til fordel kong Kreons datter Glauke. Dette fjerner Eros' pil, og Medeia ser den grimme sannheten i øya. Jason er svært kjip, og hun sjøl er ei bedratt hustru, en paria i fremmed land, ei kvinne uten verdi, krenka og brukt og attpåtil forvist av kong Kreon på grunn av sitt rykte, sin giftige tunge og onde tanker. Hun er på et absolutt nullpunkt og har ingenting å tape. Og stykket handler om den hevnen Medeia klekker ut og gjennomfører.

En kan gjerne spørre seg om hvorfor Medeia dreper sine egne barn. Er det ikke andre måter å krenke Jason på? Hun kunne nøyd seg med å klaske slapt til han, slik vi blir fortalt er rett oppførsel av filmene, skrevet stygt om han på ei leirtavle og håpa på stor spredning, eller hun kunne fornedra han offentlig på utspekulert vis. Men for Medeia er ikke dette nok, ikke varig nok. Hun gifta seg tross alt nedover. Hans svik er evig, hennes hevn må være likeså. Bare når han er like naken, aleine og desperat som henne, vil han kanskje kunne forstå hennes smerte. Dessuten er barna et reelt problem: om hun ikke dreper dem sjøl, vil de være en trussel for de framtidige barna til Jason og Glauke, som mulige tronpretendenter. Medeia synes det er bedre om hun, som har satt dem til livet med fødselssmerter, også skal ta dem ut av livet. Stolthet i et nøtteskall? 

Jeg skal ikke fortelle hva som skjer videre eller skildre hvordan det utspiller seg, annet enn å framheve et snedig grep fra Euripides' side: All brutaliteten foregår faktisk ikke på scenen, men av. Vi får ikke se noe som helst, vi får det bare gjenfortalt, ergo lager vi bilder i hodet (noe som kanskje av og til er verre enn realiteten). Og det er naturligvis fordi stykket ikke er fokusert rundt disse groteske handlingene, men Medeias indre. Det er tankene og sjelelivet hennes som Euripides forsøker å belyse fra ulike vinkler. Hun skal drepe, har kvaler, hun vil, hun vil ikke, hun må, hun angrer, hun bestemmer seg, hun trekker seg, hun prøver desperat å finne en annen utvei, men klarer ikke. Det er et grusomt dilemma, et umulig dilemma. Samtidig er det å gjøre Jason barnløs den verste krenkelsen Medeia kan komme på - og den mest varige. Å ta fra noen ens barn, er å ta fra en glede, kjærlighet og stolthet, i tillegg til framtidig forsørging og sikker alderdom. Men det er nettopp glede, kjærlighet og stolthet Medeia ønsker å frarøve Jason. Det er det han har tatt fra henne.

Medeia sjøl er seg meget bevisst hva som er rett og galt, men i stykket er det Koret som har rolla med å kontrastere, diskutere, be for at Medeia tar inn på en annen vei og så videre. På sett og vis oppfører Koret seg som Medeias samvittighet - eller en ytterliggjøring av hennes indre - slik at tilskuere og lesere får ta del i hva som virkelig foregår i tankene hennes. Det er et godt kompositorisk grep, særlig i et tett stykke som dette, der det ellers fort kunne blitt endimensjonalt, med de andre rollene som bare fordømmer Medeia. Og er det noe en slik tung tematikk trenger, så er det flerdimensjonalitet, forklaringer, sammenhenger, kontekst. Jeg forsøker ikke å si at bare en legitimerer barnedrap godt nok, så er det greit, men hvis en framstiller en slik situasjon riktig, ser vi hvordan det går fra å være et vilt innfall til å bli en godt rasjonalisert handling. Det er en uhyre spennende psykologisk prosess å følge med på - uavhengig om konklusjonen er rett eller gal moralsk sett.

Det er lett å se på Medeia og andre slike brutale saga- eller mytemennesker som paddeflate karakterer uten dybde. De er liksom bare sinte og hevngjerrige, og er uten andre følelser eller funksjoner, stivna i sitt raseri. Ved første øyekast er det som om personene bare er til for å vekke vår gru. Euripides' tragedie viser at dette ikke er tilfelle med Medeia i det hele tatt. Han skildrer henne helt fordomsfritt, som ei kvinne full av nyanser, fanga i sin egen historie, i sitt eget nett, i en avslutning hun aldri forespeila seg. Skuffelsen er enorm og knapt til å bære. Naturligvis kan en lese inn mye, men i ei oppsetning kommer det veldig an på hvordan hun blir spilt og om skuespilleren makter å gi henne tilstrekkelig dybde. Medeia er nemlig ei sterk, stolt kvinne av gudeætt. Hun har mange evner og er viden kjent for sin klokskap. Og dette er det verste hun noensinne gjør.

Medeia veit at hun ikke kan rømme fra skyldfølelse, savn, svik, anger eller desperasjon. Og hun kan ikke rømme fra handlingene sine heller, i alle fall ikke på samme måte som hun kan glemme bitre ord, skarpe skrik og sinte tårer. Men gjennom å rasjonalisere handlingene, gjøre dem logiske, kan hun leve med dem. Sjøl om det er et æreløst og ensomt liv, sjøl om hun er forlatt og forhatt, så kan hun i det minste fortsette å leve, overbevist om at hun valgte rett: hun fikk hevna seg, og hun kvitta seg med Jason, en gang for alle. Alle forbindelser er brutt. Kanskje hun kan klare å stable seg på beina etter hvert. Men, kan en si, er det ikke slik alle som gjør noe galt, tenker? Her i Norge hadde vi jo en grusom dag tilbake i juli 2011 - uten sammenligning forøvrig - der logikken og retorikken til den bakstreverske kronidioten av en tempelridder kan minne litt om dette. Derfor er det viktig at tilskueren eller leseren makter å gjennomskue det som det sløret det er og ser bak, til den rå tomheten. 

Tematikken er tung, i visse stadier av livet kanskje svært tung -  når en har sine egne små blir dette rett og slett ubegripelig. Men det er ikke tungt framstilt i det hele tatt, sjøl om setningene kan kjennes oppstylta slik de er satt opp. For meg funka det bedre å lese det som monolog eller dialog, som uttalte replikker i en samtale (med andre eller seg sjøl), og ikke ta hensyn til verseføtter, rytme eller linjedeling. Da kom jeg mye nærmere det virkelige innholdet i tragedien. Likevel tok det tid å lese, for det er et svært kompakt stoff med mye historie, mange assosiasjoner og mye intertekstualitet. Og det må jo understrekes at det slettes ikke er lystig, sjøl om Euripides er en sjelden kompositorisk begavelse. Tragedien er rett og slett fullendt. Her er den dessuten flott oversatt av Egil Kraggerud (f. 1939), som også byr på et fantastisk noteapparat og et fyldig etterord. 

Men er Medeia ei myte eller en virkelig historie? De lærde strides. Jeg tror at dette like gjerne kan ha et virkelig utgangspunkt som så mye annet - Morrison brukte ei virkelig historie som forelegg da hun skreiv om Sethe, og vi kjenner alle til de fæle historiene fra verdenskrigene. Det er ei rå gjennomføringskraft som hentes fram, en iskald avgjørelse kombinert med glovarme følelser. På ett eller annet nivå veit vi at det er mulig, mennesket er i stand til så forferdelig mye, men vi vil ikke, kan ikke egentlig forstå. Men har det noe å si, om dette er virkelig eller ei? Nei. For det enorme mytekorpuset om Medeia og Jason, hele deres historie, alle variasjonene og framstillinga Euripides gir, taler fortsatt rett til oss og lærer oss om menneskene, psyken og livet.