tirsdag 31. desember 2013

Favorittforfattere: T

Årets siste innlegg herfra kommer til å omhandle nok en bokstav fra min ferd gjennom alfabetet, nemlig T, og de favorittforfatterne jeg finner der. Og denne gangen gikk det overraskende fort og greit å velge; to solide kandidater kom rimelig raskt. Litt spredning blei det, sjøl om det geografiske området blei innsnevra noe i forhold til sist gang. Det er ei kvinne og en mann denne gangen også, men til forskjell fra mange tidligere kåringer, er begge disse forfatterne, som lenge levde samtidig, døde. Like fullt lever litteraturen videre.

Bildekilde: snl.no
Copyright Anon
Tarjei Vesaas (1897-1970)
Det er noe med disse Vesaasene, Halldis og Tarjei, gården Midtbø og Vinje i Telemark. Naturen er vakker, kulturen er tradisjonsrik, språket synger og forfatterne er skarpe og sansende. De skildrer med en intens livsfølelse enten det gjelder poesi eller prosa, de bruker vakre bilder og blander verseføtter og rimtyper, er uredde og moderne på hver sin måte, men også stolte og ydmyke, alt på et klingende, pustende mål.

Det er Tarjei jeg kommer til å skrive mest om her, men det kunne like gjerne vært Halldis Moren, den unge og modige lyrikeren som debuterte med egen bok, Harpe og dolk, allerede i 1929, da hun bare var 22 år gammel. Før det hadde hun skrevet blant anna for Norsk Barneblad, hvor hun kom på trykk for første gang som niåring. Imponerende! Tarjei var nesten like ung med sine 26 år da romanen Menneskebonn kom i 1923. De to allerede da kritikerroste forfatterne møttes i 1931 og gifta seg i 1934. Resten er historie, som en sier.

Gjennombruddet til Tarjei kom i 1940 med den allegoriske romanen Kimen, som traff okkuperte nordmenn svært sterkt på riktig tidspunkt. Huset i mørkret (1945) er en annen roman med beslekta tematikk, og i begge er symbolikken svært viktig. Det internasjonale gjennombruddet kom med novellesamlinga Vindane (1953). Men det er faktisk ingen av disse bøkene jeg skal skrive om her. Det er den nydelige historia om Mattis, tusten, som i hovedsak ligger til grunn for valget av favorittforfatter. I romanen Fuglane fra 1957 legger Vessas synsvinkelen hos en uvanlig mann. Mattis regnes som stedets idiot fordi han i voksen alder verken har knekt de sosiale kodene eller evner å ha fast arbeid. Men er han egentlig dum? Mattis' perspektiv er annerledes. Han er kanskje i utakt med menneskene rundt seg, men han er veldig i takt med seg sjøl og naturen, som han hver dag tar seg tid til å studere. Romanen er full av symbolikk, men er enkelt formidla, slik at den passer for mange lesere. Det er en utrolig vakker og trist roman, som regnes som ett av Tarjei Vesaas' hovedverk.

Også novellene til Tarjei har jeg lest mange av, da de har vært med på pensumlistene fra og med ungdomsskolen, og i tillegg er å finne i ymse antologier. Her er forfatteren gjerne knapp i språket, men under de langsomme handlingene bobler ei uro, en kraft, som stemningsfullt og nesten helt stille lar seg lokke fram. Jeg husker godt disse tekstene, men det er likevel Mattis som har rørt meg mest. Han er så ærlig og god, men likevel så ubehjelpelig og uvitende. Og Tarjei Vessas fanger det så fint, så fint, hvordan Mattis funderer over livet og er redd for framtida og ensomheten.


Bildekilde: Tones Bokmerke
Tove Jansson (1914-2001)
Det er vel knapt noen her i Norden som ikke veit hvem den finlandssvenske forfatteren, tegneserietegneren og maleren Tove Marika Jansson var. Og om noen nøler et øyeblikk, vil som regel ordet "mummitroll" få de fleste til å nikke, for det er jo de lubne, hvite greiene med store neser som nesten "alle" har fått med seg gjennom barne-tv og bibliotekbesøk. Men Jansson er mye mer enn mammaen til Mummitrollet, Snusmumriken, lille My, Sniff og alle de andre underlige skapningene som bor i Mummidalen, en verden som blei allment kjent allerede i boka Småtrollen och den stora översvämningen (1945) og seinere gjennom en lang rekke illustrerte bøker for både barn og voksne. Hun har også en omfattende produksjon av romaner for voksne, romaner som er helt utafor det sjarmerende og kontrastfylte Mummi-universet. Og en av disse romanene er Sommarboken (1972).

I den realistiske og symbolrike romanen Sommarboken er det den vesle jenta Sophia og hennes farmor som er hovedpersonene. Gjennom kapitler som også kan leses som korte noveller følger vi disse to, som både utfyller og kontrasterer hverandre. De er på ulike nivåer og ulike stadier av livet, men har likevel mye til felles. For eksempel er begge sjarmerende og sure, sansende og engstelige. Deres indre og ytre konflikter og problemer spilles til stadighet opp mot naturen rundt dem i den finske skjærgården, det voldsomme været som plutselig kan rulle inn over dem og havet som kan ligge blankt som et speil eller bryte faretruende imot svaberg og hyttevegger. Jansson skildrer dem og forholdet dem i mellom så godt at det nesten er som en sjøl har vært på ferie i skjærgården med disse to damene.

Både Jansson og Vesaas skildrer mennesker i harmoni med seg sjøl, i livet og naturen, hvor naturen både er arena, stemningsskaper og et premiss. Men uroa ligger aldri langt unna. Vi veit fra første side at mange vanskelige temaer skal tas opp og at ikke alt kommer til å gå vel til slutt. Men negative følelser, utfordringer, en følelse av disharmoni, noe uavslutta og avbrutt er også naturlig, og etter å ha blitt så godt kjent med både Mattis, søstera Hege, Sophia og farmor som vi blir i disse bøkene, godtar vi deres skjebner, sjøl om vi ikke vil. Og de vakre, sørgmodige litterære landskapene lagrer seg sammen med personene og stemningene for alltid.

Hvem er dine favoritter på T?
Deler du mine favoritter denne gangen, eller må alt vike for Tolstoj eller Tolkien? Eller er det kanskje Carl Frode Tiller som ruver her? Eller er det ingen i hele verden som når opp til Toni Morrison eller Torborg Nedreaas? På bokstaven T finnes det svært mange gode forfattere, enten en bruker fornavn eller etternavn, og flertallet av dem er gode valg. Men uansett om du liker Tove Nilsen, Tracy Chevalier eller Thomas Mann best, vil jeg gjerne høre om det.

Og til slutt, kjære dere, godt nytt bokår! Vi leses i det nye året!

lørdag 28. desember 2013

Døden kommer til Pemberley

Bildekilde: Aschehoug
Etter å ha lest ut Døden kommer til Pemberley (2011, på norsk i 2012) av P.D. James (f. 1920), tenkte jeg at dette burde det i grunn vært laga en film eller tv-serie av. For det hele er jo så filmatisk! Og det var veldig vanskelig for meg å lese romanen uten å se for meg skikkelsene til Matthew Macfadyen og Keira Knightley, som figurerte i den filmatiske versjonen av Stolthet og fordom (2005) som kom da jeg var i tenåra. Lite visste jeg at BBC allerede var ferdige med filming og klipping og det hele; miniserien i tre deler går faktisk på NRK1 allerede i kveld.

I litterær tid har det er gått seks år sia vi forlot paret i Stolthet og fordom, Austen-romanen fra 1813, til vi møter dem igjen i James-romanen fra 2011 (nerden i meg skulle ønske sistenevnte kunne knipe igjen to år til, slik at vi kunne få et jubileum, men den gang ei. Det er kanskje ikke så greit å knipe igjen på tid når du er over nitti år, en veit jo aldri). Uansett, nå har Elizabeth Bennett og Fitzwilliam Darcy gifta seg og fått to barn. De bor på det digre godset Pemberley og lever svært godt. Under forberedelsene til den årlige høstfesten, Lady Annes ball, skjer det noe overraskende: En mørk og stormfull natt kommer det en uventa og uønska gjest. Fra den slingrende landaueren som kommer kjørende i et heseblesende tempo seint på kvelden, høres Elizabeths søster Lydias skingrende stemme: "Dere må finne ham! De er i skogen! Gjør noe! Gode Gud, jeg vet at han er død!" Og da er det jo ikke anna å gjøre enn å trekke i gamasjene. Og med mr. Darcy i spissen, forsvinner en ny landauer ut i uværet. Elizabeth står ved vinduet og venter utålmodig. Etter kort tid er det nesten umulig å se noe i høstmørket.

Slik åpner britiske Phyllis Dorothy James' roman, som i følge henne sjøl forener hennes klassiske krimmysterier og Austens klassiske univers. Den kan ikke tolkes som noe anna enn en rein hyllest til en av britenes mest kjente forfattere, Jane Austen (1775-1817), og det hele er et sympatisk og søtt prosjekt. Men James har dessverre ikke klart å løfte det hele til Austens nivå, og derfor blir Døden kommer til Pemberley ikke så mye mer enn en helt grei underholdningsroman, full av artigheter for de av oss som kjenner Austens skikkelser fra før. For her er det mye intertekstualitet å hente, alt fra direkte sitater til fantasifulle omskrivinger og dulgte hint. Boka byr også på mye britisk humor, men krimmysteriet, som er primus motor i romanen, er en nokså slapp affære. Allerede tidlig var det lett å se hvilken vei dette skulle gå, sjøl om en naturligvis ikke kunne forutse alle detaljer.

James bygger i stor grad på Stolthet og fordom, og tar opp mange elementer fra verket i sin bok. Hun belyser og diskuterer flere aspekter som kanskje ikke er så tydelige eller viktige i Austens klassiske roman, som forholdet mellom Elizabeth og Fitzwilliam, "hva som egentlig skjedde", forholdet mellom Elizabeth og andre familiemedlemmer, Elizabeth og Charlotte Lucas o.l., samt at hun dikter fritt på alt som har hendt i de seks åra. Men sjøl om jeg blei ganske sjarmert av James' versjon, og langt på vei kan være enig i at det hun framholder er plausible tolkninger, klarte jeg aldri å bli så engasjert at jeg glemte at dette er fiksjon om fiksjon.

Døden kommer til Pemberley er delt inn i seks bøker, samt prolog og epilog. Disse er igjen inndelt i kapitler av veldig varierende lengde. Starten gikk litt treigt, fordi James i all sin omstendelighet forsøker å gjenskape Austens verden, stil og språk, men hun er langt ifra så presis som Austen, og i tillegg gjentas flere elementer nokså unødig. Derfor tar det tid, og jeg fikk følelsen av å lese side etter side uten å egentlig få noe særlig ny informasjon. De innledende kapitlene er også ganske mye lenger enn de mot slutten, noe som jo bidrar til å øke følelsen av at det går seigere. Men boka er slettes ikke lang. Med sine 282 sider og nokså innsnevra konfliktlinje, er det grei skuring i ei rolig romjul.

Begynnelsen er presenterende og James legger an et halvbredt perspektiv for å favne fugl og fisk. Hun plukker på mange måter opp strikketøyet etter Austen, og strikker lystig videre på samme plagg. Men etterhvert som hun skriver fram sin historie, snører nettet seg sammen, og hun følger stadig færre personer. Dette går faktisk på bekostning av Elizabeth, som Austenkjennere veit kalles Lizzie, og som jo er den vittige, skarpe og sjarmerende hovedperson i Stolthet og fordom. Det er leit, for det er Elizabeth James bruker mye tid på innledningsvis, det er henne vi kommer tett på og får være sammen med (i tredjeperson). Men fordi hennes huslige og moderlige plikter kaller, og slikt som å farte rundt i skogen nattestid, tilkalle fredsdommere og politi og lignende er veldig ikke-kvinnelige sysler, skrives hun ut. Mr. Darcy overtar, en smule passiv, ganske stiv, korrekt til fingerspissene, fortsatt stolt og langt mer naiv enn sin kone. Han er sjølsagt en fin person å skildre et kriminalmysterium gjennom, fordi alt kommer så himla overraskende på, men skuffende er det likevel. Om James visste at han skulle være så viktig, kunne vel han vært den sansende instansen fra starten?

Denne litt mislykka vekslinga mellom Elizabeth og Fitzwilliam fører til at boka er uelegant og ujevn. Starten er nokså velskrevet - det er godt uttenkt og konflikten er både passende og passelig mystisk. Elizabeth balanserer godt mellom det ytre og det indre, mellom å observere andre og reflektere sjøl, enten over fortid eller nåtid (framtid nevnes lite her). Jeg reagerer på at hun er såpass lite omtenksom overfor barna, som knapt nevnes, men som vi veit, var dette vanlig britisk barneoppdragelse på 1800-tallet, og strengt tatt er de ikke viktige her. Men etterhvert som Fitzwilliam Darcy kommer med, og jeg må bare si at jeg dessverre ikke helt liker James' Darcy, blir fokuset nesten entydig ytre. Vi følger ikke Fitzwilliams tanker og følelser, men de hendelsene han bivåner. Dette gjenfortelles så for leseren direkte i fortid, enten som dialoger (alt for mange av dem) eller monologer, i brevs form, gjennom uvante intime bekjennelser eller lignende. Fitzwilliam, som i bok to er ganske aktiv, men seinere dabber av, blir mot slutten bare en kommuniserende instans som knapt setter farge på det han ser. Derfor gir det heller ingen mening at han i epilogen har verdens lengste emosjonelle utgreiing hvor han virkelig redegjør for hvert element underveis, både fra Stolthet og fordom og Døden kommer til Pemberley. I tillegg har denne utblåsninga et sterkt kvinnelig preg, så jeg godtar den ikke. Og, James, seriøst, lar du sjølveste mr. Darcy forbli taus på side 281?

Men bortsett fra disse innvendingene, og at alle personene i boka snakker usedvandlig stivt og litterært, var Døden kommer til Pemberley en fornøydelig affære. James har gjort sitt beste og behandler stoffet med stor respekt. Men jeg er enig med det hun sjøl skriver i forordet: Austen ville mest sannsynlig gjort det bedre sjøl. Men det er en umulighet, og da er det prisverdig at James har tatt seg bryet. Hun har skapt en fortelling med lett handling, men som likevel tidvis er omstendelig å lese på grunn av alle småorda. Hun har kjørt på med forviklinger i Austen-stil, men sjøl om de er velforklarte, er de kanskje ikke alltid så sannsynlige. Som regel aksepterer en det likevel, fordi det er så koselig å være tilbake på Pemberley. Det er naturligvis tilfredsstillende at alt går opp til slutt, men samtidig også litt frustrerende at vi forlater både Elizabeth og Fitzwilliam i status quo. Det gjelder forresten leseren også, for her er det ikke så mye som blir værende over lengre tid. Men det er moro så lenge det varer!

fredag 27. desember 2013

Nobelprisen, 1905

1905 var et stort år her i Norge. Etter 508 år i diverse unioner og enda lengre tid med samkongedømmer og andre snåle ordninger, blei vi, ved hjelp av en bisetning, brått fri. Helt fri. Ikkenoe svensk eller dansk styre, bare norsk! Og konfekten "Kong Haakon" kom på markedet, som en hyllest til kong Haakon VII (1872-1957), riktignok en dansk prins, men den første regenten som bar kongenavnet Haakon på 525 år - siste regent var Håkon VII Magnusson (1340-1380). Gjenspeiles denne løsrivelsen i nobelpriskandidatene for samme år? Altså, fins det noen norske på den svenskstyrte lista, eller er vi så til de grader uglesett? Eller var ikke De Aderton så opptatte av politikk i 1905? Noe som i alle fall er sikkert, er at nordmenn ikke bare var opptatte av politikk i 1905, men også av litteratur. For eksempel blir både Tolstoj og Lagerlöf blant anna nominert fra Norge.

De nominerte i 1905 var:

2. Marcelino Menéndez y Pelayo (1856-1912), spansk forfatter og litteraturhistoriker
4. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
2. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
1. Eliza Orzeszkowa (1842-1910), polsk forfatter
3. Albert Sorel (1842-1906), fransk historiker og medlem av det franske akademi
3. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. Dimitrios N. Bernardakis (1834-1907), gresk forfatter
3. Giousè Carducci (1835-1907), italiensk forfatter
2. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tjsekkisk forfatter
1. Godfrey Sweven (1846-1935), new zealansk filolog
4. Sir Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
5. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
3. Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
3. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
3. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

I følge den spennende nominasjonsdatabasen til Nobelprisens nettsider, var det i 1905 hele 35 nominerte. Men som vi kan se av lista over, sprer de seg på ikke mer enn femten unike kandidater. Det vil si at enkelte forfattere blir nominert gjentatte ganger. Dette året var særlig Orzeszkowa hyppig nevnt. Men er det hun, ja, for det er ei kvinne, som mottar prisen?

Femten nominerte er en ny bunnrekord - i debatten om hvem som skulle motta den første nobelprisen i litteratur, hadde De Aderton 24 kandidater å velge i mellom. Her er valget kraftig innsnevra. Og ingen er norske, sjøl om både Ibsen, Garborg og Bjørnson har figurert på listene tidligere, og sistenevnte faktisk mottok prisen i 1903. Kan en derfor si at forholdet mellom Norge og Sverige kjølna såpass at de ikke lenger anerkjenner norske forfattere? Om tilfellet er det samme i 1906, vil jeg kanskje være tilbøyelig til å svare ja. På den andre sida: Vi er et lite land med få folk (og i følge Garborg med nesten umulige vilkår for intellektuelle). Vi kan ikke forvente å bli inkludert hver gang, da som nå.

Det som er flott i 1905, er at to kvinner er med - Orzeszkowa og Lagerlöf. I tillegg har New Zealand kommet på banen, og polakkene er representert med to kandidater. Kipling er fortsatt yngst, mens den eldre skare er dominerende: Ni av femten nominerte over 60 år. Av årstallene for død ser vi at samme antall kandidater blir borte i løpet av de nærmeste ti åra. Av det tolker jeg at Nobelprisen i 1905 først og fremst er en hederspris for livsvarig engasjement og utstrakt forfattervirksomhet gjennom mange tiår. Men når grekeren Bernardakis blir nominert av sin egen bror, er kanskje ikke objektiviteten ivaretatt? Og det skal den vel helst være?

Denne rundens spørsmål er:
1. Hvilken nasjon er best representert på lista?
2. Hvilken hyppig nominert nasjon mangler helt i år?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1905?

onsdag 25. desember 2013

Årets bokjul

Nå som det er seint første juledag, håper jeg julefred og julero har senka seg hos dere alle, etter en hektisk førjulstid med baking, vasking, planlegging, gavekjøp, julekortskriving, pakking, klistring og avlevering. Det er litt av en kabal som skal legges, og den skal legges godt hvis en ønsker at den skal gå opp! På grunn av eksamen må jeg bare innrømme at vi ikke har fått gjort alt vi vanligvis gjør. Mannen i huset har bakt og handla, vaska og pakka mens jeg har lest og pugga, skrevet og kjørt tog, men jeg hadde fortsatt en del jeg måtte ordne da fredagen kom. Den siste uka har vært svært intens, men nå, etter at de største selskapene er holdt, gavene er pakka ut og lagt på plass, og matlukta snart er lufta ut, er det rett og slett herlig å sette seg i sofaen med ei kosebok. Det håper jeg at du også får anledning til.

Denne husstanden blei berika med følgende i går kveld (men noe må byttes, så det blir nok litt annerledes til slutt):

Bilboka. En komplett historie
Pondus: Eliteserien 6
Gruffalo
Hva sier reven?
Trollmannens hatt
Sluk
Jul i Storskogen
Albert Åberg bokhus
Julehelg
Thorbjørn Egners samlede cd-er
1800-tallets kvinner
Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner
Serena
Arkitekt

Jeg håper dere hadde koselige feiringer i går, med familie, slekt og venner, god mat og hyggelig stemning. Og jeg håper at alle kunne pakke opp noe de ønska seg! Jeg ønsker dere alle en fortsatt fredelig jul.

tirsdag 24. desember 2013

Under trærne 2013

I januar fikk jeg noe som jeg anså som en glimrende idé, nemlig at jeg til jul 2013 skulle gi det samme til absolutt alle: pysjer. Naturligvis skulle ikke alle få identisk pysj, morfar på 1,74 med kulemage trenger nok en annen størrelse enn tynne brodern på 1,94 eller søskenbarnet på 1,21, og mønsteret bør kanskje være litt annerledes til ungen her i heimen enn til moffa borti storehuset og så videre. Kjekt å holde tunga rett i munnen, der altså, og skrive riktig navn på pakkelappene. Uansett om det skulle bli blonder eller ruter, flanell eller silke, var planen klar: pysj.

Men pysjplanen skulle vise seg å bli heftig sabotert, og det allerede i april. I svigerfamilien er det nemlig nesten ingen som bruker pysj. Dermed kunne jo ikke de få det. Hørt sånt tull?! Min umiddelbare reaksjon var å løpe ut og kjøpe pysjer til alle, demonstrativt, slik at om de ikke var pysjfrelste før, skulle de i alle fall bli det nå! Men slikt kunne vi ikke gjøre, sa mannen i huset, vi kunne heller finne på noe anna. Jaja, så var det å sette i gang de små grå. Men så blei de små grå permittert fra gavetenking på grunn av eksamen i mai, og det ene har tatt det andre og brått var det november og for alvor tid for å myse etter årets julegaver. Og i min familie er det slik at vi har nok bøker, alle sammen, og ingen ønsker seg egentlig bøker, bare litt, bare noen få fem-seks utvalgte titler, men ikke noe mer. Jeg tenkte at det kunne andre få ta seg av i år. Derfor var pysjplanen fortsatt høyst reell.

Jeg dro avsted i god tro, ute etter pysj, men hva fant jeg? Jo, grågustne Dovrepysjer til gutta og Hello Kitty til damene. Ikke kunne de bytte heller, så det var en dårlig ordning. Utvalget var mildt sagt labert. Jeg endte derfor opp med å kjøpe et par bøker som jeg allerede var ganske sikker på at jeg skulle gi bort før eller seinere, og gjerne til jul. Og så kom mannen hjem med nyinnkjøpte gaver, for slikt hadde han bare begynt med i ro og mak. Og da var det allerede for seint å komme med innvendinger, gavene var jo kjøpt, godt uttenkte var de også. Og hvor hadde han vært? Jo, i bokhandelen. Derfor kan det like gjerne skrives, først som sist: Vi er tilbake på bokkjøret. Det blir bokjul i år også. Og folk rundt oss kan, hvis de er heldige og vi har skrevet rett på lappene, finne følgende under trærne denne jula:

Norge i krig
Lenas dagbok
Nemi. Stjernestøv og løgner (bok 2)
The Luminaries - signert!!
deLillos gitarbok
Pondus: Eliteserien 6
Kokos. Hvem kan blåse bort vondten?
Albert Åberg bokhus
Gruffalo
Mummitrollet - Trollmannens hatt
Thorbjørn Egners samlede cd-er (lydbok)
Mitt grådige hjerte
Katten som trengte trøst
Faren ved å være Skrake

I tillegg til alt dette, er det noen heldige utvalgte som også får ei hjemmelaga fotobok. Mange harde pakker, altså. Så gjenstår det bare å se om det blir bokjul på mottakersida også! Jeg hadde et par ønsker, men dukker nettopp disse bøkene opp? Eller blir det noe helt anna?

Og pysjene? Det blei med én.

Riktig god jul, alle sammen!

mandag 23. desember 2013

Julemysteriet

Bildekilde: Aschehoug
Ei av bøkene jeg tidlig satte opp på leselista for desember, var Julemysteriet fra 1992 av Jostein Gaarder (f. 1952). Jeg har faktisk ikke lest den før, sjøl om jeg både har sett og bladd i boka tidligere, og lest mye av Gaarder. Helt tilfeldig kjøpte jeg boka på tilbud i desember i fjor, men da rakk den ikke å bli med på julelesinga, uvisst av hvilken grunn. Derfor var den sjølskreven i år. Og da jeg fikk lest ut Husfrue, som tok sin tid, var det veldig godt å begynne med noe lettere.

Jostein Gaarder er et velkjent forfatternavn i Norge, og det med rette. Han debuterte skjønnlitterært i 1986 etter å ha skrevet ei lang rekke fagbøker. Gjennombruddet kom med Kabalmysteriet i 1990, og da Sofies verden kom i 1991, blei både bok og forfatter en verdenssensasjon. Gaarder er fortsatt en av Norges mest oversatte og bestselgende forfattere - hittil oversatt til 59 språk og hittil solgt i over 40 millioner eksemplarer (hvis Wikipedia har rett) - på grunn ei ungdomsbok som omhandler vestlig filosofihistorie. Ganske spesielt! Fellestrekka i hans produksjon er mange. Alle de tre nevnte titlene er godt komponerte, men bruker samme grep: Gjennom lapper eller brev fortelles ei historie som trekker både hovedperson og leser med seg. Gaarder beveger seg gjerne bakover i tid og på kryss og tvers av land og epoker, og bruker aktivt historiske personer, steder, begivenheter eller lignende. På grunn av dette og at mye av det som skjer kan virke ulogisk, heller med et fnugg av magi, og kalles Gaarder ofte en representant for fantastisk litteratur. Her synes jeg det er viktig å påpeke at Gaarder har, i motsetning til mange innen samme sjanger, en tydelig åndelig overbygning i bøkene sine.

I Julemysteriet møter vi hovedpersonen Joakim, en vanlig norsk gutt på omtrent ti-elleve år. 30. november er Joakim på kalenderjakt med pappa i sentrum (tolker det som Oslo), men det er utsolgt overalt. Tilslutt finner de likevel en kalender, men dagen etter viser det seg at den er helt uvanlig. Den er nok heller ganske magisk! Den inneholder nemlig verken sjokolade eller små plastfigurer, men tynne lapper med liten skrift, og Joakim blir helt oppslukt der han sitter i senga og leser tidlig på morran. Kalenderhistoria handler om ei lita jente som heter Elisabet. En dag hun er på julehandel med mammaen sin, spretter det fram et lite bjellelam fra alle kosedyra. Og det setter avsted, og Elisabet følger med.

Bakteppet for historia er derfor ganske alvorlig, nemlig en forsvinning eller rømming. Særlig når det viser seg å muligens være en historie fra virkeligheten. Hvem var jenta? Hvor er hun? Hvis hun i det hele tatt lever? Her veves mange ulike tråder sammen, og det hele blir ganske komplisert. Derfor er det smart at mamma og pappa innvies i kalenderen slik at de kan spekulere sammen med Joakim, sjøl om måten dette blir gjort på, ikke er spesielt god. I kalenderlappene løper Elisabet bakover i tida sammen med engelen Efiriel. De må skyndte seg, for de skal til Betlehem. Det er altså to parallelle nedtellinger, en nåtidig og en historisk. Og i historia om Elisabet, fortelles historia om Jesusbarnet og kristendommen baklengs, samtidig som de beveger seg sørøver på kartet.

I fare for at noen skal oppleve at jeg radbrekker en kjent og kjær juleklassiker, vil jeg gi de sarte en liten advarsel: Her blir det ris. Men også ros!

I Julemysteriet er veldig mye å holde styr på for en ung leser - og for Joakim også. Og sjøl om mye av dette er godt gjennomtenkt og solid gjennomført, klarer jeg ikke å la være å føle at forfatteren gaper over for mye. "Alt" skal skvisjes inn i boka, som heller ikke er spesielt lang (309 luftige sider), og det er eksistensielle temaer og tunge spørsmål som er de bærende elementene. Da er det ekstra leit at Gaarder fører an litt for fort, og at leseren ikke får rom og tid til å tenke på de problemene som framsettes. I avsnittene om Joakim dreier alt seg om kalenderen, vi får knapt vite at han skal på skolen og at mamma og pappa skal på jobb.Vi har ingen knagger å henge Joakim på, foruten at han er vår forteller (i tredjeperson). I kalenderlappene er det Elisabet som er hovedpersonen, men det er en allvitende forteller som sanser og føler og "bestemmer" over henne. Hun er bare med, hun, og tenker ikke på mamma eller pappa eller noe anna enn det hun "opplever" her og nå. Det opplever jeg som problematisk, for ville ikke et virkelig barn gjort nettopp det? I tillegg stresser det stadig større følget med Elisabet som baktropp og lammet i front, avsted, fra sted til sted, lenger og lenger bak i historia, og Josva roper "til Betlehem, til Betlehem" på nesten hvert eneste oppslag. Det var vanvittig irriterende underveis, og stemninga blei fort masete.

At det blir hektisk i ei slik bok, er vel mot forfatterens hensikt. For intensjonen bak Gaarders bok er nemlig veldig viktig: At vi skal ta oss tid til å tenke etter hva jula egentlig handler om. Er det kjøpesnakk og plingelydene fra kassaapparatene? Eller noe anna? I Gaarders versjon handler det blant anna om en nedtelling til når Jesusbarnet blir født. Dessverre blir det et antiklimaks - kanskje fordi historia er velkjent og formidlinga her er mest humoristisk - for de voksne -, kanskje fordi Joakims nåtidshistorie om det mystiske og magiske julekalenderen da dominerer? Uansett kjører forfatteren på med sitt eget synspunkt, og der er det svært mye bra, også når fortellinga flyttes fra kalender til nåtid. Han åpner jo litt opp for et anna perspektiv. Men rommet for egenrefleksjon blir trangt når alle løsningene legges fram i siste kapittel.

I tillegg nøkka det en del underveis med tanke på språket. Gaarder skriver omstendelig og gammelmodig, og bruker mange lange ord som for eksempel besynderlig, bedrøvelig og forunderlig. Som voksen leser har jeg ikke noe problem med disse orda, ei heller en påståelig fortellerstemme som repeterer i overkant mye for ofte, men fordi boka primært er for barn mellom åtte og tolv år, reagerer jeg. Mange veit jo ikke hva disse orda betyr, og det er vanskelige ord å komme igjennom når en leser aleine. Og hva er vitsen, når en kan si det enkelt og greit ved hjelp av andre ord, som er bedre tilpassa målgruppa? Gaarder gjør også ved flere anledninger det forfattere ikke skal gjøre; han avslører reaksjoner hos personene før replikkene kommer. Det blir veldig kunstig, og er virkelig ikke stemnings- eller spenningsskapende.

Jeg reagerte også veldig på at forfatteren gjentatte ganger skriver at (det for meg nokså utroverdige) barnet Elisabet, som på ymse tidspunkter rundt i Europa og Lilleasia er i samtale med engler og vismenn og andre folk, ikke skjønner det som blir sagt, men "gjemte ordene i sitt hjerte". Det er tydelig for meg hva forfatteren mener, men det er helt feil uttrykksmåte overfor barn som ikke er klar over at det er dette de gjør, hvis det er det de gjør - strengt tatt gjemmes vel orda i huet. Det er dessuten pinlig tydelig at forfatteren synes denne oppbrukte uttrykksmåten er vakker. Jeg skulle ønske han hadde brukt en annen formulering. Når Elisabet ikke gjemmer ord, løper eller står på en høyde og ser ned på noe, hender det at hun tyr til applaus etter at noen i følget har lirt av seg noen strofer. Det er så malplassert at det blir komisk, og den spontane klappinga bryter tvert av den stemninga som akkurat er skapt.

Det siste elementet jeg vil trekke fram som negativt, er illustrasjonene til Stella East. De er så flate, og det er noe med perspektivet som er helt feil på både mennesker, dyr, landskap og gjenstander. Og det hender nokså ofte at det hun har laga er i direkte konflikt med teksten. For eksempel er det bak ei luke "et bilde av en mann som lå på bakken og kikket opp mot et skarpt lys som strålte ned fra himmelen" (s. 236). Og hva viser illustrasjonen? Jo, en sittende mann som snur seg vekk fra lyset og dekker til ansiktet sitt med handa. Slike generaltabber skal absolutt ikke forekomme og burde være pinlig for alle involvert i produksjonen av boka. Fargebruken til East er som regel grei, men det er noe med måten hun tegner vann, engler, sol o.l. på som er skrekkelig lite flatterende. Det skal nok være drømmende og fabulerende, men resultatet er et uheldig massemarkedpreg som ikke kler bokas innhold. Hilde Kramers strek, som blei brukt til den første utgaven av boka, er mye mer subtil og passende. Der får dette hellige, som boka jo omhandler, forbli hellig.

Bortsett fra illustrasjonene, den meget påståelige fortelleren, deler av språket, tempoet og noe fortellerteknisk, er Julemysteriet uten tvil et sympatisk prosjekt fra en sympatisk forfatter. Gaarder tilbyr et alternativ til advent og tenking om jul enn det en finner hos blånisser og i svinger rundt forbi, og er en særlig sterk kontrast til kjøpejula. Og sjøl om det ikke var så spennende for meg å lese denne boka, kan jeg tenke meg at den er nokså spennende for barn i målgruppa. Naturligvis blir helhetsopplevelsen også sterkere om en har en voksen til å lese for seg, som kan forklare vanskelige ord og hjelpe med forståelsen av denne hurlumheien av abstraktheter. For det er viktige spørsmål som bakes inn i handlinga, som vi i vår mediestyrte, voksne hverdag kanskje ikke tenker på, eller har glemt.

Jeg har faktisk møtt Jostein Gaarder for noen år sida, og hadde en veldig koselig samtale med han. Om jeg hadde lest denne boka da, hadde jeg nok spurt hvorfor han så ofte har valgt denne fortellerteknikken, med avstand og lapper. Det er jo hans suksessoppskrift, men etter et visst punkt er det jo ikke så originalt lenger. Jeg blir i alle fall veldig glad hvis han kommer med noe som er litt annerledes, men som også har i seg kvalitetene han er så kjent for. Og det er en god grunn for at han er kjent, for Julemysteriet er slettes ingen dårlig bok. Men kanskje prosessen gikk litt raskt?

fredag 20. desember 2013

Kristin Lavransdatter. Husfrue

Bildekilde: Aschehoug
Det går ikke lange stunda fra vi forlater den alvorstunge, lange samtalen mellom Lavrans og Ragnfrid på Jørundgård i romanen Kransen (1920), til vi møter igjen det nygifte paret Kristin og Erlend i oppfølgeren Husfrue fra året etter. Faktisk har de nygifte bare såvidt kommet seg avgårde på ferden opp til Husaby, der de nå skal bo, de reiser til vanns, og Kristin, som i hemmelighet bærer sitt første barn under beltet, er i helt elendig form. Men Erlend, han brauter og koser seg og er blid som ei sol, det er friskt til sjøs, og han gleder seg til å vise Kristin rundt på godset, de underliggende gårdene og ikke minst vise henne morgengaven hennes. Bare synd det hele er i elendig forfatning, for han som er satt til å styre med det, har null peiling.

Ja, og det er jo Erlend, det, som egentlig skal styre med alt slikt. Men å forvalte er ikke hans interesse. Han er litt for krigersk og breikjefta til sånt, og har dessuten ikke så god forstand på nevenyttig arbeid. Ei heller er han en særlig god menneskekjenner, han har ansatt tilfeldige, ukyndige arbeidsfolk, og gir ikke tilstrekkelig opplæring. Tjenestefolka går som de vil, men sitter mest stille, mens kompisene følger Erlend som en hird. Han innser heller ikke at han blir lurt eller snytt, men gir med begge hender når han kan. Det tar derfor ikke lange tida før Kristin både ser og erfarer at Erlend er et grenseløst ødeland, og at det er noe ganske annet som trengs hvis ikke Husaby skal ruinere han - dem - totalt.

Men den kjærlige, forelska og ivrige Erlend, hvor blir det av han? Erlend på Husaby sitter ved ilden og skryter av sine bedrifter til kompisene, eller så er han helt stille og stirrer mutt i den skitne veggen. I grua ligger det matrester, og bordet står uryddig og stinkende. Da de kom var det ikke en gang lagt ny halm i sengene! Erlend planlegger både det ene og det andre, men snakker ikke egentlig med henne. Kristin er brått bondefanga: Fastlåst i et ekteskap med en tolv år eldre mann som virker helt fremmed. En som ikke en gang har skjønt at hun er gravid, og at hun har vært det lenge. Hun snører seg møysommelig for at ikke tjenestefolket skal vite noe, hun vil jo ikke at ryktene skal gå før Erlend veit det, og dessuten kan det før eller seinere nå foreldrene hennes, Lavrans og Ragnfrid, og det ville vært det aller verste for Kristin. At de skulle vite noe så intimt om henne. At hun skulle bringe skam over dem, de fromme, gudfryktige, gode foreldrene, som i alle år har tatt alle utfordringer sammen. Skammen i å ha blitt gravid utafor ekteskapet tynger henne sterkt, og blir et hinder i forholdet til Erlend. Når han ikke ser, eller spør, eller merker noe, bærer hun skam og synd helt aleine.

Hun er over seks måneder på vei da han helt tilfeldig finner ut av at de skal ha sitt første barn. Og det fører ikke paret nærmere sammen, de går tause omkring i mange dager. Hun blir sint fordi han ikke sier noe, han er sint, eller kanskje egentlig mer usikker, fordi hun ikke har sagt noe. På overflata er likevel alt tilsynelatende greit, men det ulmer og suser i underteksten. Kristin er mild og bestemt, og får vaska stuene innvendig, lagt ny halm i sengene og stramma opp tjenestefolket. Det de ikke kan eller skjønner, demonstrerer hun. Om kveldene sitter hun med husarbeid, mens Erlend er taus ved åren. Helt til han en dag vil ha henne med ut på en ridetur, hun skal endelig bli bedre kjent i egnen og hun skal få se morgengavegårdene sine. Men underveis koker de over, begge to. Kristin er skarp og syrlig, Erlend bråsint og fortvila. Han slår. Og hun verdiger han ikke en gang et blikk.

Slik begynner altså ekteskapet mellom Kristin Lavransdatter og adelsmannen Erlend Nikulaussøn. Det blei ikke slik Kristin hadde tenkt! Erlend er en mann som ikke bare har barn fra før, men også barn som er født utafor ekteskap. Med ei død mor, har de to ungene Orm og Margret kommet i en bortimot umulig posisjon. De kan ikke arve Erlend, og er ikke attraktive i feste. Nå har han igjen vært med på å unnfange en liten utafor ektestanden, og hans mangel på bekymring og engasjement sårer og krenker Kristin. Hun holder tankene om synd og skam og bot mest mulig unna, men de innhenter henne stadig hyppigere. Når hans familie overraskende kommer på besøk og fornærmer henne stygt rett foran Erlend, og han ikke en gang forsøker å forsvare henne før det er alt for seint, blir Kristin drevet ut i fortvilelsen. Hun lengter bort, ut, hjem. Til mamma og pappa på Jørundgård, der alt er reint og hyggelig, varmt og ordentlig. Og hun, som nå er høygravid, går. Rett ut fra Husaby, midt på vinteren. Ingen merker at hun blir borte mellom snø og slaps. Hun går vekk fra stuer og stabbur og kirke, forbi gårdene og inn mot skogen.

En skulle kanskje tro at jeg her har gjenngitt hovedhandlinga i romanen Husfrue, og at det derfor ikke er noe vits i å lese boka, for jeg har jo skrevet alt her. Snarere tvert i mot! Jeg har nå bare referert bruddstykker fra den første og korteste av tre deler, "Syndens frukt". Husfrue består også av "Husaby" og "Erlend Nikulaussøn". Alle de tre delene er igjen delt inn i kapitler av ulik lengde. Og hele veien er romanen tettpakka med informasjon og handling, det er indre og ytre spenning, det er personutvikling og konflikter, dialoger med driv og såre kvaler. Forfatter Sigrid Undset (1882-1949) holder egentlig et forrykende tempo, men det føles ikke sånn, fordi hun også er flink til å gi hovedpersonene pause, skildre naturen, plagg, redskaper, eller skikker, diskutere makt og granneland, flytte fokus til Lavrans eller Simon, og i tillegg understreke at dette går over mange år, for det gjør det jo. Og ikke hvert år er via like stor plass. Undset hopper for eksempel fra en vesentlig handling til en betydningsfull konflikt til replikker som biter seg fast og så videre, og hun veksler mellom relasjonsproblematikk samtidig som hun gradvis bygger opp til en storpolitisk strid. Den helheten vi som lesere da sitter igjen med, er full av temperament og kraft, med en undertekst som tidvis dirrer av uro.

Det er fortsatt Kristin Lavransdatter som er Undsets hovedperson, men fordi verket er skrevet i tredjeperson, står forfatteren fritt til å forlate Kristin når hun vil, og heller gå inn i andre. Det gjør hun ofte, og romanen har derfor et kollektivaktig preg, men det er ikke helt gjennomført. Eksempler på viktige personer er mannfolka Lavrans, Simon og Munan, som alle er vesetlige både for Kristin, Erlend og bokas handling. Noen av de flotteste skildringene i romanen er knytta opp mot pappaen til Kristin, Lavrans Bjørgulfssøn. Han er så varm og god, og hans innsikt i tro og tvil, hans evne som menneskekjenner, er rørende. Han ser virkelig Kristin, hele henne, og et slikt maskefall er både smertefullt og godt. Simon Darre fortsetter, helt uventa for meg, å være en viktig person i Kristins liv, men på en helt annen måte enn da han som ung mann i Kransen var hennes festemann. Jeg hadde et indre bilde av Simon som ung, lys og ven, og må innrømme at jeg blei litt skuffa da han viste seg å være halvgammel, mørk og tjukk! Men jeg kom raskt over det, for Simon Darre er på alle måter en framifrå kar, som både er barnekjær, staut og lojal, sjøl om beltet stadig må få nye hakk.

Personutvikling er viktig for Undset, og i denne romanen får Kristin virkelig kjørt seg både psykisk og fysisk. Hun må mestre og overvinne nye problemer hele veien, være seg konkrete utfordringer som å få tjenestefolka til å yte bedre og rett, å hanskes med Erlends humørsvingninger eller å gå fra å være ung mø til å bli voksen, fra festekvinne til hustru, fra å være Lavrans lille jente til å bli husfrue og mor på under ett år. I tillegg er hun mye ensom og aleine på Husaby, og hun plages ved det, og er redd for at det er slik livet kommer til å bli. Hun skammer seg over å ha synda og lider tungt. Hun pines ved tanken på hva Gud, Lavrans og Ragnfrid tenker om henne, og dømmer seg sjøl fryktelig hardt. Og hun er barntung, som Erlend tenker, og føder barn. Det siste var det så fælt og vondt å lese om at jeg grein. Tre døgn tok det for Kristin før det første barnet kom ut. Tre døgn! Og eneste hjelp var synging, urter, bevegelser eller å sitte på fanget til Erlend. Hun uler som et dyr, tenker han, og grøsser, og det gjorde jeg også.

Men der Kristin er tydelig, i sin transformasjon, sin botsgang, sin angst, er det verre med Erlend. Etter å ha lest to av tre bind i romansyklusen, er Erlend fortsatt litt dunkel for meg. Jeg veit ikke hvor jeg har han, han er uforutsigbar, handler i det skjulte, har uvisse motiver og tenker sjeldent en tanke helt ut, virker det som. Han er heller ikke klar over hvilke konsekvenser han satser mot, hvilke snøballer han setter i gang. Jeg skjønner ikke helt hva Kristin ser i han, i dette overmotet, dette gutteaktige og eventyrlystne. Men så blir han skildra som veldig pen, full av energi og kraft, en som går på store prosjekter med entusiasme og kløkt. Han hamler opp med både kareler og samer i nord og gjør et solid arbeid for konge og fedreland. Og når han driter seg ut så det synger fra Nidaros til Husaby, ja, helt ned til Tunsberg, er det hennes skjønnhet han fester seg ved, endelig lar Undset blikket hans hvile, og vi blir rørt av hans intense kjærlighet til Kristin. Hun er alt for han, og han er så evig takknemlig. Bare synd han finner ut av det litt seint.

Kristin og Erlend får ingen en enkel start på samlivet. Og sjøl om åra vi leser om i Husfrue også byr på harmoni og glede, er det når det butter som verst at vi lesere er mest med. Vi ser ikke alt dagligliv, alle praktiske gjøremål og ørsmå detaljer, og er verken med på barneoppdragelse eller matlaging. Og når storkonflikten brettes ut, særlig i del tre, blir det verre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Alt hoper seg opp og nærmest eksploderer. Uten nær familie og lojale støttespillere, hvem skal Kristin vende seg til i krisetider? Hva skal hun gjøre? Vil hun noensinne få se Erlend igjen?

Sigrid Undset har skrevet en middelalderroman som får leseren til å grine, le, vemmes og skjemmes, tenke, frykte, tvile og tro. Hun byr på spenning av ulik art og på ulike nivåer, for romanen er kompleks, akkurat som hvert enkelt menneske forfatteren skildrer. Ofte er det vondt å være vitne til prøvelsene Kristin må igjennom, for jeg er liksom litt med, jeg også. Og det store spørsmålet blir vel: Er det verdt det? Det kan bare Korset svare på.

torsdag 12. desember 2013

Melding om nedetid

Fram mot siste eksamen må jeg holde et imponerende høyt lesetempo om jeg skal komme igjennom alt som muligens er relevant å bli eksaminert i; med smitt og smule må jeg lese minst 130 sider om dagen for å fullføre. Det er tekster både på bokmål, nynorsk, engelsk, dansk og svensk, så jeg skal nok få kjørt meg godt, bli en smule språkforvirra og kave verre med begrepene (ja, for de er jo ikke de samme, må vite). I tillegg kommer alle filer foreleserne har lagt ut i løpet av høsten og arbeid med tidligere eksamensoppgaver, som visstnok er lurt som forberedelse og øving. Dem er det en drøss av, og til og med der er det vanskelig å vite hvor en "bør" begynne. Men jeg har da i alle fall tatt dem fram og begynt å kikke.

Såvidt jeg kan se er det fem temaer som går igjen på eksamenene: identitet, modernitet, multikulturalisme, smak og makt (de to siste tar utgangspunkt i teoriene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu). Men noe som kompliserer, er foreleserbyttet. Er den nye foreleseren like hypp på disse temaene som den gamle? Og vil han fortsette med flervalgsoppgavene, eller skal alle virkelig gjennom den samme kverna? Uansett, vil du kanskje tenke, er det jo bare å lese Bourdieu og satse på at lykka er bedre enn forstanden. Han kan dessuten trekkes inn over alt. Jo, forsåvidt. Men det blir litt kleinere når Bourdieu kommer på ei liste sammen med denne gjengen, som jeg ideelt sett skal gjennom kortere og lengre tekster av:

Randall Collins, Michel Foucault, Fredrik Barth, Hans Skjervheim, Mike Featherstone, Charles Jencks, Roland Robertson, Scott Lash, Celia Lury, Thomas Krogh, Georgia Warnke, Kristin Asdal, E.D. Hirsch, Susan Sontag, Richard Shusterman, Pierre Bourdieu, Jon Hellesnes, Vidar Enebakk, Nils Gilje, Dan Zahari, Simone de Beauvoir, Kjersti Bale, David Hume, Immanuel Kant, Antoine Hennion, Simon Frith, Christian Refsum, Geir Vestheim. Ja, også litt i det andre kompendiet, da.

I tillegg kommer alt det jeg har lest, som jeg helst skal repetere. Det blir rett og slett umulig. Enquist inntar bokhylla igjen som det forsømte verket han er blitt. Jeg forsvinner, jeg nå. Tidenes helvetesuke har meldt sin ankomst. Vi ses på den andre sida!

tirsdag 10. desember 2013

Eksamensstille, igjen

Og her er på bloggen er det eksamensstille, igjen. Det går slag i slag med alt som ikke lukter, smaker, ser eller høres ut som jul; her er det pensumbøker og leselapper, artikler, øvingsoppgaver, notater, eksamensoppgaver og utskrevne penner, tørre brødskiver som inntas når sulten er som verst, vann og yoghurt. Auditive inntrykk består stort sett av fagprat eller høyst nødvendige beskjeder ("jeg leser", "jeg er opptatt", "seinere" og lignende). Ja, også inntar jeg en og annen klementin, som jo bringer med seg et mentalt bilde av peiskos og granbar. Det er min gulrot oppi alt dette strevet; tanken på å endelig komme foran peisen og få kose meg sammen med alle de andre, helt uten stress, press og dårlig samvittighet!

Etter endt lesedag vil jeg helst bare lukke øya. Det frister verken med ord på papir eller skjerm, så foreløpig ligger leseplanene for desember meget tynt an. Jeg lurer på om flere titler rett og slett må vrakes, og kjenner på meg at romanen til Nicole Krauss er først ut av bunken. Hun blir nok med tilbake til biblioteket allerede denne uka, for det er rett og slett ikke håp. Nestemann ut blir Enquist. Jeg jobber hardt for at det ikke skal skje, og har begynt på boka, men tror det er helt feil tidspunkt for meg å lese om hans liv. Jeg skal gi det to forsøk til, men så er det ingen bønn, og han havner i hylla igjen. Eventuelt blir han med rundt i heimen til han er utlest, men da ser jeg for meg at vi fort kan skrive 2014 og vel så det.

I går ankom jeg Verdens Navle (aka Gokk) og hadde et kort, kaldt opphold på murhotellet uten varmekabler på badet og med en ovn som ikke fungerte noe særlig, bare laga masse lyd. Natta var klein, for senga var hard, syntetputa klumpete og lydene var svært mange og ukjente (for eksempel hadde han som tydeligvis lå på rommet under meg kraftige hosteanfall en drøss ganger). Men likevel er det jo verdt det. Det er så pent der, med massevis av hvit snø, stjerneklar himmel og en nesten perfekt halvmåne over de nakne bjørketrærne, som jeg kunne se fra vinduet.

Jeg hadde første eksamen i dag, og sjøl nå, mange timer seinere, føler jeg at huet ikke helt har kommet på plass. Det henger liksom litt til sida, og det kjennes åpent ut, midt i. Men jeg tror det har gått bra. Det blei diskursanalyse på meg, sjøl om kvalitativ og kvantitativ metode ga svært gode resultater på midteksamen. Jeg er fornøyd med innsatsen, men må innrømme at jeg mer enn gjerne kunne tatt juleferie nå. Men jeg må vente i halvannen uke til. I morra blir det fri, i alle fall første halvdel av dagen, før det er siste innspurt fram mot neste helg. Inntil da er det ikke å forvente at det skjer noe særlig her.

Men når jeg først kommer tilbake, er en omtale av Sigrid Undsets Husfrue noe av det første jeg vil legge ut. Og kanskje har jeg også rukket å lese noe mer, når jeg slingrer avgårde på toget til og fra årets siste eksamen?

Riktig god adventstid!

torsdag 5. desember 2013

Utvalgte emner i katastrofefysikk

Bildekilde: Gyldendal
Ett av mine første innlegg her på bloggen, tilbake i dens spede begynnelse i 2009, da jeg enda ikke helt visste hva jeg skulle skrive om og hvordan jeg skulle skrive det, omhandla Marisha Pessls (f. 1977) debutroman Utvalgte emner i katastrofefysikk fra 2006 (på norsk i 2007). (Innlegget er nå sletta.) Boka tok Nord-Amerika med storm, fikk en svært god mottakelse og blei til og med kåra til en av de ti beste bøkene i 2006 av The New York Times. En sensasjon for en 29 år gammel debutant! Videre blei den 653 sider lange romanen oversatt til mange ulike språk, blant anna til norsk ved Vibeke Saugestad (utgitt på Gyldendal), en jobb som må ha vært både fornøyelig og frustrerende med tanke på bokas lengde, mange personer, sitater og dulgte handling. Og i 2009 fant den, via mammutsalget, veien til meg.

Jeg leste romanen med stor interesse. Pessl går spenstig ut, romanen er vid, og rommer mye mer enn det jeg først trodde. Den lar seg derfor vanskelig sjangerbestemme noe særlig ytterligere, eller kategoriseres på annet, grundigere vis. Jeg bala fælt med om jeg kunne kalle den noe mer, men landa på at det "bare" er en roman. Nå vil jeg kanskje si at den er en avansert underholdningsroman, men er ikke helt sikker. Den innehar så mange ulike elementer, og det hele er vevd sammen til et stort bilde, som til leserens fortvilelse mangler sentrale biter. For eksempel er handlinga lagt opp som et kriminalmysterium. Det skrives allerede på baksida, det er Hannahs død som utløser skrivebehovet, det var ett år etter Hannahs død at den unge jeg-personen Blue van Meer skreiv denne fortellinga, i fortid. Hun er hovedperson og fokaliseringspunkt, men er hun pålitelig? Pessl sår tvil om det innimellom, i tillegg til at hun gjør oss usikre på alle de andre personene i boka. Hvor er de og hva gjør de i de kritiske øyeblikka? Og hvem er de egentlig?

Boka innehar såpass mange grundige skildringer av tenåringers oppførsel at den delvis nærmer seg en sosiologisk studie. Blue er først på utsida av alt og alle, men det gjør ikke noe, hun er vant til å være ny. Hun er stjerneeleven som bytter skole flere ganger i året på grunn av sin omreisende foreleserpappa. Men i Stockton, på St. Gallway School, kommer hun med i en klikk som kalles De Kongelige (Bluebloods), som kretser rundt den 44 år gamle læreren Hannah Schneider. Og da endres alt sammen. Etter dette, er det ingen vei tilbake, og skjebnen til både Hannah og Blue blir besegla. Dette er ett av flere elementer som minner om den utrolig langdryge Den hemmelige historien til Donna Tartt (f. 1963) fra 1992, og som sammen med en rekke andre verk har vært tydelige inspirasjonskilder for forfatter Pessl. Hvert kapittel har navn etter verk som leses i et kurs i litteratur; Othello, Stormfulle høyder, Madame Bovary, Pygmalion, Styles-mysteriet osv. Det er i og for seg helt greit, og kapitteltitlene blir på sitt best uttenkte en parallell til handlinga. Men med titlene, assosiasjonene disse skaper, all annen referert litteratur, henvisninger til filmer, serier, en drøss sitater fra radio og tv og amerikansk populærkultur, historie og kulturhistorie, filosofi, samtidsfenomener og mye mer, blir det litt mye. Det er en godt utført, men krampekul namedropping uten substans, teksten er rett og slett pepra, det er parenteser på nesten hver eneste side stappa med nokså irrelevant tilleggsinformasjon. Som om forfatteren, til en viss grad gjennom hovedpersonen, ønsker å dekke til noe? Som om verket i seg sjøl ikke er solid nok?

Kanskje det ikke er det? Da jeg akkurat hadde lest boka, følte jeg meg mest snytt, fordi løsninga, til forskjell fra store deler av romanen, ikke var opp i dagen. Den skulle Pessl av en eller annen grunn knuge på. Etter 653 sider med humor og drama og emosjoner i alle retninger, endeløse forviklinger på sosietetsfester, fiffeskandaler og frekke ungdommer, dop og alkohol og skjødesløs bilkjøring og en fatal tur til fjells! Ja, for det er imponerende at Pessl har klart å sy sammen en så lang (overflate)historie, med alle de elementene hun har valgt å ha med. Det er politikk og kritikk, familierelasjoner og forelskelse. Og det er lange underholdende partier, og det er noen triste avsnitt, det er mystiske kapitler og spennende forviklinger. For i motsetning til Tartt forteller ikke Pessl hele sannheten til å begynne med, og gjenfortellingene er ikke dørgende kjedelige, men innehar nye detaljer eller et nytt perspektiv. Det kretser rundt hva som egentlig hendte med Hannah, og vi kommer nærmere og nærmere og nærmere... Men ikke helt nært. Og underveis er det uforutsigbart, friskt og annerledes. Men, dog, Pessl er aldri i nærheten av f.eks. Hilary Mantels nivå.

Det som likevel er mest imponerende, er språket. Det er ualminnelig fritt, og Pessl beveger seg høyt og lavt, leiker med slang og sjargonger, uttrykk og språkblomster. Ikke alltid like vellykka, må vite, og sjeldent veldig godt, men hun skal ha for innsatsen og det personlige særpreget. Hun ramser opp, kommer med spreke sammenligninger, er herlig utradisjonell og nyskapende, men er likevel prega av sin generasjons særtrekk: manglende respekt for gud og hvermann og den altoverskyggende ironiske distansen. Slikt kommer i mange tilfeller i veien for den faktiske historia, for budskapet, men her er det langt på vei et trekk som kler omgivelsene, om ikke direkte Blue sjøl. Her følger noen eksempler fra side 305:

"Hannah hadde på seg en sandpapirfarget hverdagskjole. Den var røft klippet av nederst, slik at bittesmå tråder danset huladans rundt leggene på henne idet hun åpnet døren. Ansiktet hennes var nakent som en umalt vegg, men det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Håret hennes hang avslappet langs kinnbeina, og de kvikke, sorte øynene surret som en humle fra ansiktet mitt til kjolen til Larsons bil og tilbake til ansiktet mitt igjen - bare i løpet av noen få sekunder.
(...) Jeg hadde bare vært hjemme hos henne sammen med Jade og de andre, med Louis Armstrong kvekkende som en flokk med padder og luften full av gulrøtter, og det kjentes klaustrofobisk der nå, forlatt og dunkelt som i cockpiten på et gammelt, styrtet fly."

På en riktig dag kan boka være ganske fornøyelig - gjennom visse partier. Så kommer en som leser plutselig på hva som egentlig har hendt, dette fæle og dramatiske; Hannahs død. Var det et sjølmord? Hvorfor? Hva med sigarettsneipen? Og den oransje skjøteledninga? Pessl kretser om hendelsen og minner oss på hva hun skal fram til gjennom frampek, sammenligninger og direkte skildringer. Omslaga kan være brå, men de er som regel solid gjennomført. Men likevel er det ikke nok. For mot slutten blir alt som vevd inn i tåke og nattemørke mellom fjell og skog. Forfatteren lar akkurat litt for mye stå i skyggen, slik at leserens irritasjon over ei ufullstendig historie kan bli sterkere enn behovet for å finne ut av hvem som gjorde hva.

Er det da egentlig ei god bok? Eller er det nettopp derfor det er ei god bok? Når en ikke helt får taket på den, og det glipper når det er viktigst? (Er ikke livet også ofte sånn?) Når historia er tvetydig og bortimot umulig å finne ut av, fordi argumentene på alle sider er gode? Når forfatteren bare leiker og forkler alvoret? Hva er så meninga med det - at ingen skal finne ut av det faktiske? Da mener jeg at litteraturen beveger seg litt bort ifra det den egentlig "skal" forholde seg til - jamfør de antikke idealene. I denne romanen får vi f.eks. ingen katharsis; ingen renselse, ingen oppklaring, ingen løsning. Men det er flust av språkspill og utspekulerte snubletråder, gåter og forkledninger. Når det er slik, at ingen ting er sikkert og en tviler på alt, blir det vanskelig å avgjøre om verket som helhet er godt. En kan falle i fella og vurdere subjektivt, ut ifra at en blir hekta på å gjette, finne ledetråder o.l. eller blir overbevist om sjølve historia (sånn at en til og med googler The Nightwatchmen), men for å kunne foreta en mer objektiv vurdering, må en trekke seg unna. Og likevel er det vanskelig, like vanskelig i dag som våren 2009. Det er lettere å holde fram elementer som innehar kvalitet, enn å si noe om helheten.    

Det er definitivt de som har en interesse for kultur, historie og litteratur som får mest ut av å lese denne romanen, med tanke på intertekstualitet, parafrasering og referanser. Pessl sikter mot kulturelitelesere samtidig som hun på mange måter gjør narr av dem - jeg er usikker på om det er et godt valg, men det fungerer jo på sitt vis. Ved sida av å ha komponert en avansert og tvetydig roman har forfatteren også illustrert boka sjøl. Det er uvant å finne illustrasjoner i en roman for voksne, men det er virkningsfullt og fint. Og i dem ligger det også mange hint til mulige løsninger på Blues store problem (Hannahs død), i alle fall om en gransker nøye.

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese boka på nytt i løpet av året som kommer. Det er fortsatt mye jeg lurer på, og kanskje leser jeg enda mer nøyaktig denne gangen, nå som jeg "veit" hva jeg skal se etter, hvilke spor jeg skal følge og hvilke detaljer som må sjekkes grundig. For dere som allerede har lest boka og ikke er redde for spoilere, men som også baler med slutten, kan jeg anbefale diskusjonen på Amazon. Kanskje den er klargjørende (eller ikke...). Jeg veit fortsatt ikke helt hva som skjedde. Gjør du?

mandag 2. desember 2013

Vinterlesing

Og vips var det desember. Det verken kjennes eller ser sånn ut, og dømt på mengden pensumlesestoff som nå burde vært konsumert og vel så det, så bør det heller ikke være det. Men kalenderen hører ikke på meg, det er omtrent ei uke igjen til første eksamen, og her er det, for å si det mildt, tida av veien. Og alt anna også, for den saks skyld.

Men uansett hvor skralt det står til både værmessig (hvor i heite er snøen?) og på pensumfronten, så er jeg rett og slett avhengig av å lese noe sjølvalgt for å få hverdagene og hjernen til å gå rundt. I november skulle jeg komme igjennom tre flotte damer: Undset, Nedreaas og Wassmo. Jeg begynte bakerst og fullførte Hundre år, har kommet lenger i novellene til Nedreaas, men er enda ikke ferdig, og er per skrivende stund er jeg fortsatt midt oppi Husfrue. Litt etter skjema, med andre ord. Pensumet, som av og til er dørgende kjedelig, og de mange distraksjonene jeg utsettes for på daglig basis, får dele skylda. Det stopper meg uansett ikke fra å lage en ambisiøs leseliste for den første vintermåneden, desember.

Sigrid Undset
Mål nummer én er naturligvis å komme i mål med Husfrue. Per nå er Erlend på vei hjem etter å ha vært borte i to år, og jeg er svært spent på Kristins reaksjon. Og vil de fem små guttene kjenne igjen pappaen sin? Og denne Sunniva, som ikke lover godt, klarer han å holde seg unna henne, sjøl om hun, iført bare serken, mister fingergullet i senga og trenger hjelp til å leite? Mange ubesvarte spørsmål her, altså. Jeg regner med å sprenglese de nærmeste dagene for å bli ferdig før eksamen.

Torborg Nedreaas
Å lese ferdig Nedreaas skyves også videre inn i desember, og jeg håper at jeg endelig kan komme i mål før måneden er omme. Boka er med over alt, uten at det hjelper, novellene blir rett og slett nedprioriterte. Kanskje dels på grunn av sjangeren - når hver tekst avrundes, avsluttes spenningene også. Boka trekker ikke i meg på samme måte som Husfrue. Men likevel er verket så viktig at jeg ønsker å lese ferdig, og føler meg sløv fordi jeg ikke har gjort det tidligere. Kanskje jeg må lage en regel om at det ikke er lov til å begynne på en ny roman før novellesamlinga er lest?

Arto Paasilinna
Jeg kjører en del tog. Og da har jeg med meg egne bøker som er egna til slikt. De skal være tynne, lette og i slafsete innbinding. Denne periodens togbok er Kollektivt selvmord av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna. Men dessverre er ikke boka så frisk og artig som forventa, og jeg lurer på hvor mye tog jeg egentlig må kjøre for å komme i mål...

Per Olov Enquist
Hurra, Per Olov-tid! Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med Enquists sjølbiografi Et annet liv fra 2008 (2009 på norsk). Den har jeg spart på i mange år, og nå er tida endelig inne! Jeg skal lese den i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel, som denne gangen har teaterfolk, filmfolk, regissører, skuespillere osv. som tema, og der passer jo Per Olov inn. Ja, for fyren har både filmmanus, librettoer og dramatikk på samvittigheten. Bloggdatoen er satt til 15. desember, men jeg regner med forsinkelser av ymse art, da jeg har eksamen også den 19. Julestria blir et fremmedord i år, tror jeg.

Charles Dickens
Når eksamen endelig er over, skal jeg ligge på sofaen og lese Charles Dickens' A Christmas Carol (på norsk Et julekvad) i ett. Og det skal jeg nyte til det fulle. Etterpå skal jeg kanskje bake kaker eller pynte litt, vaske eller stelle med julekort og innpakking, hvis ikke det allerede er blitt gjort i rein eksamensdesperasjon eller av andre flittige folk her i heimen. Forhåpentligvis er jeg innen da også ferdig med innkjøp av alle gaver, sånn at julefreden og julekosen umiddelbart kan senke seg.

Jostein Gaarder
Julestemning skal jeg ha i år, uansett om det kommer snø eller ikke, og jeg skal forsøke å lese Gaarders kalenderbok Julemysteriet gjennom adventstida. Men jeg tror ikke egentlig at det lar seg gjøre med min timeplan, med mindre den blir med i kofferten som hotellbok. Jeg satser derfor på å lese om Joakim og hans mystiske lapper (velkjent Gaardergrep) på tampen av adventstida og i romjula. Aldri så seint at det ikke er godt for noe.

Nicole Krauss
29. desember er det tid for årets siste lesesirkelbok i regi av Line. Jeg har lyst til å delta, som vanlig, men innser at jeg denne gangen mest sannsynlig må bite i det sure eplet og stå over hele runden. Men i tilfelle lesebasillen biter seg skikkelig fast i løpet av fridagene, ligger Kjærlighetens historie allerede klar i den høye stabelen ved sida av skrivebordet.

Toni Morrison
Ja, nå som tida suser avsted og det nye året er like om hjørnet, er det kanskje like greit å la være å begynne med ei ny bok? Elskede har lenge liggi på lur, denne måneden er heller intet unntak. Får jeg et pusterom, det vi si, er det et juleselskap som blir avlyst, blir det Morrison på meg. Tror jeg.

P.D. James
Med mindre P.D. James plutselig hopper over Morrison i lesekøen! Jeg har alltid med meg en haug bøker når jeg sover på hotell, sjøl om jeg bare er der for ei natt. Jeg vil så gjerne lese noe når jeg først er helt i ro og fred, og behovet for ikke-pensum er veldig sterkt. Også må jeg jo treffe med humøret! James og Døden kommer til Pemberley ligger godt an i lesekøen på mange måter, så om den blir med i løpet av eksamensturene, blir det nok ikke noe Morrison på meg i 2013 heller.

Ragnhild Jølsen
Etter at jeg er i mål med eksamenene mine og har lest Dickens, skal jeg begynne med Jølsens kortere arbeider. Men jeg har veldig lyst til å fullføre Nedreaas først, slik at jeg ikke har flere novellesamlinger og lignende liggende. Ser for meg at det kan bli seigt å komme i mål da. Derfor må nok Jølsen skyves til like over nyåret.

Det ser rimelig hektisk ut, dette. For i praksis har jeg tolv dager (fra 19. desember til 31. desember, når alle skal dra på besøk og ha besøk) på å lese en drøss med bøker. Jeg veit jo at dette ikke kommer til å være plankekjøring, så jeg opererer med store feilmarginer. Det blir spennende å se lista i januar! For tenk om jeg får mange interessante julegavebøker... Hva er din leseliste?

God adventstid!

lørdag 30. november 2013

Favorittforfattere: S

Vanligvis er det ganske vanskelig å kåre favorittforfattere. Det er jo relativt grei tilgang på potensielle vinnere, både i egne bokhyller og blant millioner av søkbare internettartikler. Særlig på så mye brukte bokstaver som S. Men denne gangen var det hele overraskende fort gjort - riktignok måtte jeg benytte meg av forfatternes etternavn, men likevel. På forrige bokstav, R, fant jeg bare én favorittforfatter. Nå har jeg kommet meg tilbake til de opprinnelige to. Og fordelinga er nokså grei: en mann - ei kvinne, en død - en levende, en amerikansk - en norsk.

Bildekilde: Wikipedia
John Steinbeck (1902-1968)
Den første forfatteren jeg ønsker å trekke fram her på S, er amerikanske John Ernst Steinbeck Jr. Jeg leste han for første gang på videregående, da Of mice and men (1937) var lagt opp som pensum i engelsk. Boka var korngul og blå, og landskapet som vistes var idyllisk og rolig. Men fortellinga om George og Lennie, om kampen for arbeid, mat og overlevelse under den store depresjonen i USA, var verken idyllisk eller rolig. Det var tragisk og hjerteskjærende, enda jeg da ikke helt kunne sette fortellinga inn i sin rette kontekst med tanke på den omfattende politiske og økonomiske situasjonen rundt.

Lite visste jeg at Steinbeck fortsatte på samme vis i neste verk jeg leste av han, Vredens druer fra 1939. Jeg leste romanen i mai 2010, og får fortsatt frysninger når jeg tenker på hvordan boka slutter. Men mer om akkurat det skal jeg ikke avsløre her og nå. Det som er så sterkt med Steinbeck, er at han, i motsetning til mange av dagens forfattere, har en tydelig politisk agenda. Han er ikke redd for å ta parti, tale de svakes sak, leve seg inn i deres situasjon og gjøre den om til et litterært verk. Faktisk gikk han enda lenger: Da han på trettitallet jobba som journalist, levde han sammen med mennesker helt nederst på den sosiale rangstigen i flere måneder. Og han levde ikke bare sammen med dem, han levde som dem. Som et menneske uten arbeid, penger, framtid, et menneske myndighetene verken hadde hus eller trygd til, et menneske som måtte drive fra by til by og stat til stat i håp om en dagjobb til luselønn. Reportasjene han skreiv fra dette harde livet, danner bakgrunnen for boka Vredens druer.

Steinbeck debuterte i 1929 med Cup of Gold, en historisk roman fra 1600-tallet. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1935 med den korte romanen Tortilla Flat, som jeg har i hylla under navnet Dagdrivergjengen. Den skal visstnok være utrolig morsom, og jeg gleder meg til å lese den. Det internasjonale gjennombruddet kom med Vredens druer, som mange mener er hans beste verk. Boka solgte en halv million eksemplarer på et års tid, og Steinbeck fikk både the National Book Award og den høythengende Pulitzerprisen året etter. Men ikke alle var glade for forfatterens frie kritikk av kapitalisme og dårlig økonomisk politikk. I California var det noen som tydeligvis følte seg såpass støtt (eller tatt på kornet), at de forbøy romanen. Det tok to år før forbudet blei oppheva. I 1962 mottok Steinbeck Nobelprisen i litteratur. Også da blei Vredens druer trukket fram i begrunnelsen.  

Bildekilde: Aschehoug
Kim Småge (f. 1945)
Det er mer enn langt fra Salinas, Monterey i California til Lilleby i Trondheim. Men norske Anne Karin Thorhus, som forfatteren Kim Småge egentlig heter, er altså min andre favoritt på S. Og det hun har til felles med Steinbeck, er den politiske faktoren. Riktignok på en litt annen måte, da både sjanger, språk og stil er helt annerledes.

Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen Nattdykk som ga henne Rivertonprisen året etter. Det var rett og slett en brakdebut, og Småge var den første her til lands som blei kalt krimdronning. Hun har også fått æra for å ha introdusert den feministiske krimbølgen i Norge, som seinere inkluderte bl.a. Kjersti Scheen (f. 1943) og Unni Lindell (f. 1957). Småge fulgte opp debuten med Origo allerede året etter, og i 1986 kom Kainan, som skapte en stor mediedebatt. Videre kommer spenningsromanene på løpende bånd, og i novellesamlinga Kvinnens lange arm fra 1992 introduseres ei ny heltinne: politibetjent Anne-kin Halvorsen ved Trondheim politikammer. Hun figurerer i fem bøker, før det brått tar slutt i 2004 med Dobbeltmann. Etter dette har ikke Småge utgitt egne bøker, kun bidratt i antologier.

Jeg leste Småge ved en tilfeldighet kort tid etter at jeg leste Steinbeck. Jeg gikk på videregående og hadde såvidt snust på voksenbøker, uten hell, og visste ikke helt hvor veien skulle gå videre. Så kom jeg over ei novellesamling som var både interessant og spennende. På under et år leste jeg alt Småge hadde utgitt. Og jeg begynte sjølsagt på begynnelsen, med Nattdykk, som både var skrekkelig og herlig. Videre tilbrakte jeg en hel juleferie totalt oppslukt av den nervepirrende spenningsromanen Kainan og leste alt jeg kunne om de skumle frimurerne, blei fortvila og imponert av romanen Lex Love (1991) uti januar, skreiv særemne om dama i løpet av vårmånedene, parallellt som jeg leste meg opp på Anne-kin, og hadde muntlig eksamen om Småges forfatterskap en dag i mai. Og det gikk så det suste!

Småge er ei tøff dame som har solid peiling på det hun skriver om. I 1980 blei hun første kvinnelige instruktør i Norges Dykkerforbund, en erfaring en ser mye av i bøkene hennes. Sterke kvinneskikkelser går også igjen, og mange kritikere påpeker at Småge har et særlig feministisk driv i sine tekster. Hun har blikk for damer som kjemper, både mot seg sjøl og mot mannlig overmakt, enten helt direkte så vemmelsen velter opp hos leseren, som i Nattdykk, eller mer indirekte, som i Containerkvinnen fra 1997, som blant anna handler om prostitusjon. Dynamikken mellom kvinne og mann kan i mange situasjoner bli matt, men Småge bringer med seg noe friskt og ekte i dialogene som ellers, og gjør mange vendinger uforutsigbare og annerledes. Forfatteren skriver radikalt bokmål, har et røft språk og er totalt usentimental i sine skildringer av både Anne-kin, Hilke, Lena og flere. Småge har også et blikk for de mer utsatte i samfunnet, noe som særlig vises gjennom valgt tematikk i kriminalromanene og gjennom oppvekstromanen Koksbiter og trollsplint fra 1999.

Hvem er dine favoritter på S?
Er det noen som er enige med meg denne gangen, eller er det helt andre forfattere som når opp hos deg? Sjøl tenkte jeg på både Sara Stridsberg, August Strindberg, Sofi Oksanen, William Shakespeare og Sigrid Undset underveis, men for å få med alle de beste i løpet av gjennomgangen, skjønte jeg at jeg var nødt til å velge litt taktisk. Derfor blei det slik denne gangen, og jeg er strålende fornøyd med mine to hardtslående, drivende dyktige vinnere, som begge makter å si mye med lite, å skildre vanskelige livsbetingelser uten å vippe over i tåreperser, og å skape engasjement hos leserne. Kan dine favoritter også det?

Fortsatt god lesehelg!

fredag 29. november 2013

Nobelprisen, 1904

Det er blitt 1904, og Nobelprisen i litteratur deles ut for fjerde gang. Foreløpig har en fransk poet, en tysk historiker og en norsk forfatter mottatt den gjeve utmerkelsen, hvilket bør bety at tida er kommet for en brite. Lista under har i alle fall mange britiske kandidater (seks i alt, mot fire franske). Men vil det gå i britenes favør? Antall kandidater er gått ned fra sist gang (24), til 21, som er rekordlavt. Igjen må jeg påpeke at mange blir nominert av flere, her gjelder det for eksempel Meredith og Swinburne, som har sine trofaste tilhengerskarer å takke. Er det noen som har begynt å nominere "taktisk"? Hvis det i det hele tatt går an? Men spiller kvantitet, på noe vis, i det hele tatt en rolle her? I så fall burde jo norske Henrik Ibsen ligge godt an, som i år er nominert for tredje gang, også denne gangen av flere. Men vi som kjenner historia, veit at det ikke går slik. Hvordan går det da egentlig? Betyr antall nominasjoner noe som helst?

De nominerte i 1904 var:

3. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
2. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
2. Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
1. Dimitrios N. Bernardakis (1844-1912), gresk forfatter
1. Anatole France/Jacques Thibault (1844-1924), fransk forfatter
1. Émile Lerou (1855-1935), fransk forfatter
3. José Echegaray y Eizaguirre (1832-1916), spansk forfatter
2. Theodor Zahn (1838-1933), tysk teolog
3. Sir Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
4. Frédéric Mistral (1830-1914), fransk poet
3. Leo Tolstoj (1828-1910), russisk forfatter
2. Albert Sorel (1842-1906), fransk historiker
1. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
4. Henryk Sienkiewicz (1846-1916), polsk forfatter
1. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
2. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
1. William Chapman (1850-1917), canadisk forfatter
3. Henrik Ibsen (1828-1906), norsk forfatter
2. Robert L. Douglas (1864-1951), britisk forfatter
2. Maurice Maeterlinck (1862-1949), belgisk forfatter
2. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor

Det som er morsomt i 1904, er at vi skandinaver er godt representert. Ellers kan en også se at det er blitt allment kjent at dette er en litteraturpris, tilfeldige skribenter er i mye mindre grad å finne på lista. Likevel kan en finne litt ulike yrker her, noe som sjølsagt må være greit, men av teolog, historiker, greve og litteraturprofessor, er det nok den nest siste jeg er mest skeptisk til. Ellers er dette forsatt en pris for gamle, hvite mannfolk, og hvis pensjonsalder settes til 60 år, faller her hele tretten nominerte, mer enn halvparten, inn under den kategorien. I andre enden troner Rudyard Kipling som yngste kandidat også i år, tett fulgt av Douglas og Maeterlinck. Hvem som faktisk mottar prisen, kommer som vanlig an på De Adertons vekting. Er det imponerende å være yngst?  Eller er det den livslange innsatsen for litteraturen som teller? Eller er det rett og slett ett enkelt verk som ligger til grunn for utdelinga? Det som gjør slike spørsmål frustrerende, er at kriteriene varierer fra år til år. De Aderton er i begynnelsen relativt stabile, mens de i dag er totalt uforutsigbare. Hvordan blei det slik?

Så over til kveldens lille Nobelquiz, som det fortsatt ikke skal jukses på:
1. Hvilke skandinaver fins på lista?
2. Gjenkjenner du noen seinere mottakere av prisen?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris i 1904?

Og for å være grei gir jeg her et hint til det siste spørsmålet: Det er mer enn ett menneske!

tirsdag 26. november 2013

Ti teite ting å ta til med i eksamenstida

Det er gjerne sånn at når eksamenstida nærmer seg, får studentene det plutselig veldig travelt. Men ikke nødvendigvis med å lese til eksamen. Fordi mengden av lesestoff, ytre press og sjølpåført stress for mange drastisk blir så stor, øker også behovet for å avreagere litt. En vanlig løsning er å vaske. I følge mange forskere, er studenthyblene gjerne reinest i eksamensperiodene desember og mai, når studentene egentlig ikke har tid til slikt. Men det er, når en tenker over det, ikke så dumt. Mens studenten vasker, får hjernen en glimrende mulighet til å hente seg inn og fordøye det som er lest, og en "klargjøres" litt før neste økt.

Men det fins også mindre glimrende ting å finne på midt i eksamenstida. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det er nokså teit å begynne med visse aktiviteter når studielivet er mest hektisk. Likevel gjør jeg, og mange andre, det samme gang på gang. Kanskje det er en kombinasjon av pisk (pensum) og gulrot (en form for belønning) som gjør at vi kommer igjennom og fullfører enda et semester? Eller er overlappende intenst arbeid og intens avslapping en suksessoppskrift? Her er i alle fall ei liste over hvilke distraksjoner og avsporinger jeg benytter meg av, mer eller mindre frivillig, til inspirasjon eller avskrekkelse for alle andre i lignende situasjon.

1. Begynne med ei ny bok
Det slår aldri feil. Eksamen er synonymt med hektiske hverdager, men også fri grafsing i bokhylla. Jeg tar gjerne tjukke bøker eller digre verk og setter i gang, helst når jeg skulle ha lest noe helt annet, nemlig pensum. Denne høsten er intet unntak. Jeg ligger etter i studiene og sliter med å ta igjen alskens kapitler i tunge, engelske fagbøker, løse umulige øvingsoppgaver og studere power pointer før det er tid for å skrive til krampa tar meg, men like fullt leser jeg lystig i vei i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. Og det er jo ikke akkurat et sjakktrekk: Husfrue er langt mer spennende enn pensum, med det resultat at hjernen er delt og ufokusert, og ikke hel og fokusert. Dessuten får øya aldri hvile når jeg hele tida har noe å lese, så rekreasjonsmessig er det også et skudd for baugen.

2. Planlegge årets julegaveinnkjøp
Denne distraksjonen er av naturlige årsaker ikke så aktuell i vårsemesteret, men hver høst kommer den for fullt og mer enn det. Når vi går inn i måneden som heter oktober, starter julegavetankene for alvor å boble i huet. Og når vi passerer månedens aller siste dager og snuser på november, har jeg for lengst festa et flertall av dem til papiret. November består dermed av å sjekke tilgjengelighet på bøker, filmer, leiker, klær, andre produkter, priser, postgang, utsalgssteder og så videre på nettet og i butikkene. Får jeg sjansen til å komme meg av sted og myse i noen butikkvinduer, gjør jeg det, fortere enn jeg klarer å si "ikke-sannsynlighetsutvalg". Pensum er rett og slett blitt redusert til noe nitrist og kjipt, og i butikkene er det muntre juleservietter, julelys, julebøker, juleduker, julegodter, julepapir, julekort og julemerkelapper å få kjøpt. Jeg kjøper alltid, sjøl om vi allerede har en kasse full, og insisterer på å begynne med innpakning, båndkrølling, lappeskriving og så videre sjøl om julaften er godt og vel seks-sju-åtte uker unna. Jo nærmere vi kommer eksamen, desto mer skal jeg pakke inn.

3. Skrive julekort
Mens jeg tar notater fra de veldig tørre lærebøkene, begynner huet helt av seg sjøl å sysle med årets julekortformuleringer. Dem er det nemlig mange av, ja, det er nesten slik at jeg gir hver mottaker et eget julekortdesign med utvalgte språkblomster, referering av eksklusive hendelser i året som har gått og enestående ønsker for året som kommer. Julekortskriving blir heva til det profesjonelle nivået rundt midten av november, og jeg kan sitte i timevis flere kvelder på rad og bare holde på med penn og papir. Først kladder jeg med kulepenn. Deretter prøver jeg alle aktuelle kalligrafipenner, sølvtusjer og gulltusjer, med litt ulik sats og skifttype, til jeg finner noe jeg synes funker. Her har jeg i alle fall tre hoveddesign: Ett til gamle familiemedlemmer, som ikke ser så godt og som trenger stor sats, ett til dem jeg ikke har sett på ei stund og ikke har så mye å si til (også relativt stor sats), og så en mer vanlig sats en til dem jeg har mye å si. Så følger nøye utvelgelse av julekort til hver enkelt mottaker, med dobbeltsjekking for motiv o.l. for i fjor, og boksen med klistremerker åpnes. Klistremerker og kort må ikke kollidere i design og fargevalg, må vite. Hele prosessen går over flere uker, og gjør at jeg fortsatt ikke har lest ut boka til Dag Ingvar Jacobsen.

4. Begynne å se på en ny serie
Ja, eller enda bedre: Ny sesong av en serie jeg veit jeg liker! Sånn som Castle, hvor sesong seks begynte for tre uker sida. Søndag kveld er nesten hellig, og jeg rikker meg ikke før episoden er over, og alt som eimer av "handbok for gjennomføring av intervjuer" og lignende, kan bare bli liggende.

5. Håndarbeid
Tro det eller ei. Jeg som kan telle alle gangene jeg har rørt ei heklenål på ei hand, blir plutselig gira på å fikle med nål og tråd. Ja, for når jeg først har inntatt plassen i sofaen, kan jeg like gjerne gjøre noe mer, før jeg lunter tilbake til det kalde, overfylte og rotete arbeidsrommet mitt, der dataskjermen skriker om kapp med boksidene etter sårt tiltrengt oppmerksomhet. Gjennom hele året legger jeg til side klær som må sys, enten det er noen knapper som må festes, små rifter langs sømmene eller store hull midt på leggen. Disse har fort for å bli liggende både her og der, det er jeg den første til å innrømme. Men nå! Nå skal det sys, alt i hop, jeg tråler sybutikken etter riktige farger på knapper og tråd, og sitter med syskrin og tråsneller, nåler og plagg rundt meg i mangfoldige timer. Fint blir det òg. Men Randall Collins ligger like ensom.

6. Lage nye system
Når jeg først har kommet meg inn på arbeidsrommet igjen, er det alt for lett å overse boka til Ingar Kaldal. Det er mye mer spennende å se om jeg kan gjøre noe nytt og livlig med bokhyllene mine, sjøl om de er bolta fast både i veggen og hverandre. Jeg kan jo for eksempel lage helt nye systemer! Og jeg setter i gang, henter bøker ned, og når jeg først har gjort det, kan jeg like gjerne vaske litt, så følger alfabetisering, eller jeg systematiserer etter farge, etter innkjøpsår, etter lesedato eller noe helt anna, og setter dem opp igjen og merker hyllene med dymotape. I morra kan jeg nemlig ha glemt alt sammen, jeg tror jo at jeg egentlig leste Ingar Kaldal, for det var jo det jeg skulle.

7. Bli oppdatert
En konsekvens av å sitte mye for seg sjøl på et arbeidsrom med bøker og datamaskin, er at en alltid har alle verdens nettaviser så himla tilgjengelig. Det er så alt for lett å klikke innom både her og der, og det var den timen. Om jeg skal dømme ut ifra effektiv tidsbruk her på hjemmefronten, burde jeg ikke hatt eksamen i metode, men i nyhetsbildet for november. Jeg er pinlig godt oppdatert.

8. Bli interessert i nye ting
Hvorfor ikke slenge seg på ei ny dille når en først har så mye tid til overs? Denne høsten her har jeg fått et godt innblikk i noe som vanligvis interesserer meg en viss plass, nemlig idrett. Ta sjakk, for eksempel. Det er umulig å lese når en må følge med på Carlsen og Anand. Det kan jo plutselig skje noe! Ellers har jeg også blitt solid informert om årets skisesong, og fått med meg at breikjeften med egen kleskolleksjon har snørra i løypa, og at Johaug tok rotta på Bjørgen. Hva blir det neste? (For meg, altså, ikke for Johaug og Bjørgen.)

9. Spille
Når det går så langt at jeg tråler nettet etter golfnyheter, er det på tide å slå av maskina. Men heller ikke det fungerer i det lengste, for jeg har jo en annen skjerm liggende - mobilen. Og der er det litt av hvert. Noen som har hørt om Plants vs. Zombies 2? Det har jeg...

10. Blogge
Og så kom maskina på igjen, ja. Og her er jeg. Trenger vel egentlig ikke skrive noe mer.

Hvilke distraksjoner og avsporinger er du offer for?

søndag 24. november 2013

Timene, og Virginia Woolf

Bildet er henta fra
CappelenDamm
Det er siste søndag i november, og i lesesirkelen 1001 bøker skal det i dag leses og skrives om romanen Timene (1998) av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham (f. 1952). Det er vanskelig å skrive om bøker en leste for lenge sida, særlig når litteratur og film blir blanda sammen, men jeg vil likevel gi det et forsøk.

Jeg leste romanen for snart ti år sida, og likte den godt den gangen. Jeg husker at jeg i flere måneder etterpå var opptatt av damene som skildres i boka, særlig Virginia Woolf (1882-1941). Jeg sneik rundt i mammas bokhyller og studerte bildene av dama med den rette nesa og de mørke, triste øya. Så gikk jeg til innkjøp av en egen utgave av Mrs. Dalloway (1925) med et nydelig, rosa omslag, og leste så sakte jeg bare kunne. Men jeg var kanskje litt for ung, jeg syntes den var vanskelig, og la den vekk for en periode. Likevel var fascinasjonen for Virginia Woolf vedvarende, eller sagt på en annen måte: det var da den begynte. Dette førte til at jeg i sin tur så filmen.

Den amerikanske filmen The Hours fra 2002 hadde Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene som de tre kvinnene Mrs. Woolf, Mrs. Dalloway (Clarissa Vaughan) og Mrs. Brown. Jeg husker at jeg likte måten fortellingene var klipt sammen på, og at mye foregikk nesten i stillhet. Nærbildene av disse damene mens de tok sine livs valg, sitter fortsatt i huet. Julianne Moores glatte, hvite ansikt, Nicole Kidmans matte blikk mens hun tar ett trekk av sigaretten, Meryl Streep gjemt bak farga briller, men med en munn som sier alt. Filmen står et sted i huset her, jeg har lenge tenkt å se den igjen, men det har ikke blitt noe av ennå.

Men som alltid, når film og bok blandes, kan det bli vanskelig å skille ut og å holde på sine egne mentale bilder. Jeg klarte det i begynnelsen, men nå har det gått så lang tid sida jeg leste boka, at mine egne bilder er borte. De er erstatta av lange, filmatiske klipp, og noen av dem sitter forferdelig godt. Scenen hvor Nicole Kidman vasser uti den strie elva gir meg fortsatt frysninger når jeg spiller den av for mitt indre.

Forfatter Michael Cunningham må ha hatt et meget bevisst forhold til egen komposisjon under skrivinga av denne romanen. Kapitlene er vevd lett sammen slik at de overlapper hverandre. Alle de tre kvinne kommer jevnlig til orde og spenninga holdes oppe gjennom elegante kapittelskift, sjøl om vi veit hva som skjer. Det åpner jo med det, med den scenen. Det er utvetydig hva Virginia Woolf driver med, likevel vil jeg helst lese så fort som mulig for å komme til neste kapittel som omhandler henne, hvor Cunningham har gått tilbake til arbeidet med romanen Mrs. Dalloway i 1923. Innimellom skriver han om Laura Brown (1949) og Clarissa Vaughan (ca. 1996-97). Her er det veldig spennende å se hvordan forfatteren bruker tid som virkemiddel, og hvordan leseren kan få følelsen av at tida går svært fort eller veldig langsomt, sjøl om handlingene for alle tre kvinner er begrensa til én dag. Unntaket er at vi også får være med Woolf en marsdag i 1941.

For meg var det Virginia Woolf som var hovedpersonen i romanen, det var hun som bar boka. Dette kommer sjølsagt av at hun åpner romanen gjennom prologen, men også av Cunninghams intertekstuelle bruk av Woolfs egne verker, tittelen The Hours var hennes arbeidstittel på Mrs. Dalloway, hans etteraping av hennes egenutvikla litterære teknikk bevissthetsstrøm (stream-of-consciousness), og hans forsøksvise biografiske skildring av legenden Virginia Woolf. Det blir med andre ord mye Woolf. Hvordan passer så de to andre kvinnene inn i boka? Jo, ved at Cunningham "går inn i" verket Mrs. Dalloway og skaper sin egen Dalloway, nemlig Clarissa Vaughan, som også åpner med at hun skal kjøpe blomster til et selskap. Laura Brown er på sin side en tenkt leser, hun forsøker å lese romanen Mrs. Dalloway, og vil mye heller det enn å være mor og kone. Gjennom flere elementer hektes kvinnene sammen på ulike nivåer, som ofte kretser rundt kvinneliv, identitet og egentid.

Forfatteren vant Pulitzerprisen i 1999 for romanen. Den er i stor grad et sympatisk og vellykka prosjekt, hvor han både reaktualiserer Woolf som forfatter og modernismen som litterær epoke, samt at han forsøker å gripe de eksistensielle problemene som vi mennesker til alle tider har grubla på. Han bestreber også å fange evigheten i et øyeblikk, slik som Woolf, men når ikke helt opp. Likevel er det verdt å lese boka, men fortrinnsvis etter Mrs. Dalloway, som jeg ikke fullførte før i etterkant.

tirsdag 19. november 2013

Hundre år

Bildekilde: Gyldendal
Etter flere år ventende i bokhylla, blei det endelig tid for romanen Hundre år (2009) av Herbjørg Wassmo (f. 1942). Og jeg kan like greit skrive det først som sist; jeg er litt skuffa. Sammenligningsgrunnlaget mitt er Tora-trilogien, bestående av Huset med den blinde glassveranda fra 1981, Det stumme rommet fra 1983 og til sist Hudløs himmel fra 1986, som ga Wassmo Nordisk råds litteraturpris året etter. Bøkene er sterke og viktige, både for forfatter og lesere, og traff meg veldig sterkt da jeg leste dem. Grunnen til at jeg nevner disse titlene før jeg omtaler Hundre år, er fordi Wassmo skriver seg sjøl og sin egen historie inn i romanen.

Og det er det strengt tatt ingen grunn til. Første kapittel i boka, som burde vært et forord, forklarer bakgrunnen for forfatterens inspirasjon (når trengte de å redegjøre for det?). På altertavla i Lofotkatedralen er det blant anna malt en engel, og engelen ligner usannsynlig mye på Wassmos oldemor, Sara Susanne. Det viser seg at det er henne. Hvordan kunne hun ende opp der? Var hun ikke ei alminnelig fiskerkone? Sara Susanne blei født i 1842, Wassmo i 1942. Derav de hundre åra. En skulle tro at en så profesjonell forfatter som Wassmo holdt seg innafor sin egen avgrensa ramme, men hun beveger seg stadig utafor, og ved en anledning så langt som til 1985, i første kapittel helt fram til skrivende stund. Denne iscenesettelsen av seg sjøl og gjenbruket av egen fortelling er unødvendig, og forstyrrer for det som er viktigst i boka: De tre kvinnene Sara Susanne, Elida og Hjørdis, alle etablert i et ugjestmildt og hardt nordnorsk klima.

Sara Susanne Bing Lind er den mest interessante personen i romanen. Hun gifter seg tjue år gammel i 1862 med Johannes Krog, som er noen år eldre. Han frir til henne i brevs form, og har lagt ved et vakkert sjal som gave. Han ber om hennes diskresjon dersom svaret er nei. Hun svarer, også i brevs form: "Man svarer ja." Det er på mange måter et fornuftsekteskap. Mor til Susanne, madam Lind, sier at hun ikke vil ha det på seg at hun "tvinger noen av sine". Hun gjør det likevel, på sitt vis. Til og med hennes kjære bror, Arnoldus, lar henne forstå at det er for mange munner å mette under moras tak. Hun må ut, på den ene eller andre måten. For Sara Susanne er det skammelig å gå ugift lenge, bli en byrde. Hennes eneste alternativ er å gå på havet. Men hun vil jo leve! Likevel kjennes det som om livet er over, nå som hun skal vies til denne rare, tynne, stammende mannen, som helt overraskende bærer henne fra kaia og opp til husene på Offersøy. Men så er det ikke over likevel. Det har akkurat begynt.

Bokas fokaliseringsinstanser varierer, fra Sara Susanne, Elida og Hjørdis, oldemor, mormor og mor til Wassmo, som alle skildres i tredjeperson, til Herbjørg sjøl, bokas jeg. Denne bruken av ulike synsvinkler er både nødvendig og fungerer godt, særlig når det kommer til de tre første personene. Deres egenartahet, hverdagsliv, tanker, følelser og drømmer kommer fint fram. Og noe av styrken ved boka ligger nettopp her. Når en forfatter først bringer seg sjøl inn i en historisk roman som denne, blir det kanskje særlig poserende å bruke tredjeperson om seg sjøl. Derfor er det greit med et "jeg". Men jeg står fast ved at dette jeg-et, Herbjørg, ikke burde vært med i det hele tatt. Hennes kapitler trekker boka ned. Mangler forfatteren en profesjonell distanse til eget stoff? Eller var hun så letta over å endelig stå fullstendig fram med sin egen overgrepshistorie (som hun til og med fortalte om på Dagsrevyen), at det måtte med? Mitt problem er at jeg ikke helt ser hvordan eller hvorfor det er relevant i denne konkrete sammenhengen. Det er fortellinger om kvinneliv, ja, og hun er neste ledd i rekka. Men med overgrepene, som ikke skildres i boka, men som er der likevel, trer Wassmo inn i et emosjonelt område som fortsatt er sårt, på tross av at hun skriver i boka at hun er ferdig med det. At Wassmo i år - igjen - har behov for å skrive om det, i den sjølbiografiske romanen Disse øyeblikk, som kan leses som en forlengelse av Hundre år, underbygger påstanden.

Sara Susanne og Johannes klarer å få samlivet til å fungere. De lærer hverandre ganske godt å kjenne etter hvert, og denne utforskinga er det spennende å lese om. De løser kommunikasjonsproblemene på en søt måte, og er grunnleggende åpne med hverandre. Hun har aldri et problem med at han stammer og lar han prate seg ferdig. Johannes er flink til å lytte og grubler før han kommer med svar. I tillegg utfyller de hverandre på andre områder også: Sara Susanne er ei drivende god husmor, mens Johannes har både kløkt og teft i fiske og handel. Men ei stor utfordring har de: Fruktbarheten. Sara Susanne føder tolv barn. Men Wassmo velger å bare fortelle oss om noen av dem - et dårlig valg. I Hundre år "slutter" derfor Sara Susannes fortelling når hun er midt i trettiåra. I andre kapitler er hun, hvis hun i det hele tatt dukker opp, bare en biperson.

Og det er leit. For i kapitlene om Sara Susanne er det så mye bra! Det er detaljer om håndverk og fiske, skildringer av natur og mennesker, og ei kraft i den indre monologen. Hun har noe eget, denne sterke, sta kvinna, som tør å tenke, tør å drømme, tør å prate. Hun får tilsendt bøker og er særlig glad i Bjørnson. Hun leser høyt for alle på Havnnes en gang i uka. Og hun blir malt av presten på Steigen. Dattera hennes, Elida, som vi møter på 1920-tallet, er også sterk og sta, men mangler varmen og nærheten som Sara Susanne har. I tillegg virker det som om den hun egentlig er, blir helt borte, mellom den langtidssjuke mannen Fredrik og de ti ungene. De spiser henne opp, skaper bare stress og mas. Og så flytter de til Oslo for at Fredrik skal få behandling. Elida fra Rosenhaug visner. Dattera Hjørdis er mye mjukere enn både Sara Susanne og Elida. Hun er ung og usikker, det er krig i landet, og de som bor så langt nord opplever å bli "glemt" av eksilregjeringa og nedbomba av okkupasjonsmakta. Og her er det sprik i nivåene: Wassmo skildrer krigens tilstedeværenhet, mens Hjørdis egentlig ikke uttrykker noen særlig interesse. Hele personen framstår som matt, litt uinteressant, så jeg skjønner ikke hvorfor hun, av alle, befinner seg mellom to menn.

Mennene i boka er det mange av. De viktigste er Johannes, Fredrik og Hans, men også skikkelser som Arnoldus, Fritz Jensen, Benjamin Grønelv og Torstein setter farge på fortellinga. Til og med Marcello Haugen dukker opp. Og disse mannfolka trengs, det er det ingen tvil om. Wassmo tilstreber å gjengi et sant bilde av virkeligheten til kvinnene på gitte tidspunkter, og disse kara hører med, med barter og vittigheter og alt som er. Men jeg reagerer veldig når forfatteren velger å gå inn i disse mannfolka på samme måte som hos kvinnene, og ikke bare det, men hun går rett til kjerna av deres identitet. Da sitter leseren igjen med to elementer: At Wassmo overkjører sine egne kvinner, og at den mannlige personen som kommer til orde ikke er spennende. Når vi ikke ser verden og menneskene gjennom Sara Susannes nysgjerrige øyne, men får det hele servert, tappes alt. Det er ingenting å lure på. Presten i Steigen er et eksempel. Jeg skjønner at han har de tankene han har, tvilen, angsten, men det er totalt unødvendig for boka. Kunne ikke Sara Susanne fått plassen? Og hvorfor gir ikke Wassmo Johannes sjansen til å reflektere, hvis hun først skal gi mannfolka muligheten? Han er jo den søteste personen i hele boka.

At Wassmo har skrevet inn seg sjøl og sin egen tragiske skjebne, som de fleste kjenner gjennom Tora-bøkene, er min hovedinnvending til romanen. Kapitlene om Herbjørg tilfører ikke noe nytt. Men også med tanke på kronologien skulle jeg ønske det var annerledes. Wassmo hopper i tid, noe som i seg sjøl er helt greit. Men her er tidshoppene umotiverte, og mest etter eget forgodtbefinnende. De skaper verken kontraster eller spenning, det blir bare en "ny verden" å forholde seg til for leseren, ramser av navn og steder og år. Det blir fort uoversiktlig, sjøl når en legger godvilja til og bruker kartet på innsida av boka som støtte (og har du først funnet et sted, sett ring rundt!). Jeg skulle ønske Wassmo hadde holdt seg til ordniær kronologi, tatt for seg Sara Susanne først, hvis liv kan romme flere romaner aleine, deretter hennes yngste datter Elida, og igjen hennes yngste datter Hjørdis. Så kunne Hundre år helt fint slutta som den gjør, uten forstyrrelser fra Herbjørgs eget levde liv.

Et anna element jeg reagerer på, er når forfattere, bevisst eller ubevisst, driver med gjenbruk av egne formuleringer (som da fort blir floskler). Wassmo bruker som nevnt mye av sin egen historie her, og det er problematisk, men det rykka i hele meg da jeg leste at også Sara Susanne, og ikke bare Tora, sanser barnet i magen som en vinge. Virkelig, Wassmo? Skal disse to, vidt forskjellige kvinnene, sanse og tenke så likt? Forfatteren ødelegger hele bildet når hun bruker det på nytt, og det skuffer. Kanskje det rett og slett gikk litt raskt i denne skriveprosessen? I alle fall mot slutten, for romanen er dessverre ikke fri for trykkfeil. På samme side står det for eksempel både såpass og så pass, andre steder mangler en bokstav eller et punktum.

Sjøl om leseropplevelsen på mange måter var veldig fin, og jeg koste meg med mange partier, lurer jeg fortsatt på hvorfor Herbjørg Wassmo skreiv denne boka. Jeg skjønner at hun hadde lyst, jeg veit at hun fikk inspirasjon, og det legitimerer langt på vei prosjektet. Men hva er det som er viktigst her, hvilken historie er det som skal fortelles? Det virker ikke som forfatteren er blitt helt enig med seg sjøl om fokuset skal ligge på Sara Susanne eller jeg-et. Det anlagte breie perspektivet går derfor på bekostning av dybden. Og det blir litt for mye overflate. Spenningsnivået varierer veldig, alt beprates og undertekst er en sjeldenhet, men mange partier er likevel lada og fine. Derfor kan lesinga få preg av at det både går fort og seigt på én gang.