Anna Karenina

Etter ha blitt spurt gjentatte ganger om jeg har sett den nye Anna Karenina-filmen (som slettes ikke er så ny lenger), for å deretter høre: Å, det burde du virkelig!, ga jeg etter for velmenende press og bestemte meg for å se den. Og det angrer jeg ikke på!

Fra før har jeg naturligvis lest en oversettelse av russiske Leo Tolstojs (1828-1910) storverk, som blei publisert i føljetonger mellom 1873 og 1877, og som kom i bokform i 1878. Dessuten har jeg sett filmversjonen fra 1935 med svenske Greta Garbo (1905-1990) i tittelrolla, samt miniserien fra 2000 med skuespillere som bl.a. Helen McCrory (f. 1968) og Kevin McKidd (f. 1973). Men ingen av disse adaptasjonene falt helt i smak. Jeg var derfor litt ambivalent da jeg gikk i gang med filmen fra 2012. Fra før er jeg nemlig ikke så veldig begeistra for Keira Knightley (f. 1985) sitt litt for stive smil, Jude Law (f. 1972) sine mange mjuke fløtepusroller eller Aaron Taylor-Johnson (f. 1990) sitt monotone og bleike fjes. Alle tre har store roller i filmen, som henholdsvis fyrstinne Anna, fyrst Karenin og grev Vronskij. Men da jeg skjønte at det var Joe Wright (f. 1972) som stod for regien, og Tom Stoppard (f. 1937) som stod for manus, blei jeg brått mer interessert.

Aaron Taylor-Johnson som grev Vronskij, Keira Knightley i tittelrolla
som Anna Karenina og Jude Law som Aleksej Karenin. Bildekilde: Filmweb

De fleste bokelskere kjenner vel til historia om Anna Karenina. Vi er i imperiet Russland og året er 1874. Det hele begynner når Anna blir tilkalt for å mekle mellom broren sin og kona hans. Stiva har nemlig vært utro - igjen - men denne gangen finner Dolly ut av det hele, og hun er fra seg. For å redde ekteskapet, og de fem barna, tar Anna toget fra provinsen og inn til Moskva for å snakke med skjørtejegeren og den forsmådde frua. Her får hun også tid til litt selskapeligheter. På et ball, der Dollys søster Kitty forventer å bli fridd til av den kjekke gardeoffiseren Vronskij, er det Anna som for alvor vekker gardeoffiserens oppmerksomhet. Vronskij ignorerer Kitty etter beste evne, og oppvarter Anna, som lar seg sjarmere. Men hun tar til vettet og vender hjemover mot St. Petersburg før det skjer noe mer. Når Vronskij deretter følger etter, blir det fryktelig vanskelig å si nei. Affæren er et faktum. Ironisk nok, når ekteskapet til Stiva og Dolly er i sikkerhet, er det Annas som står i fare for å rakne. Og det skal vise seg å gå opp i alle sømmer.

Samtidig mens Anna og Vronskij setter i gang sitt skjebnesvangre forhold, følger vi også historia til Levin, som er en nær venn av Stiva. Sjenerte, naive Levin eier et stort gods på landet og er skrekkelig forelska i den unge Kitty. Frieriet er klønete, og hun avslår, fordi hun har utsikter til å gjøre et bedre parti med nettopp Vronskij. Men så kommer dette ballet, og Kitty etterlates i sorg og raseri, over egen idioti, Annas selvsikkerhet og Vronskijs svik. Levins hjerte er knust, og han innstiller seg på å leve livet i ensomhet og arbeid. For det er nemlig bare Kitty for han, selv etter at hun har såra han djupt. Med tid og stunder møtes Levin og Kitty igjen. Og når han frir på nytt, på en svært original og romantisk måte, får han ja.

Disse to hovedhistoriene veves inn i hverandre i fortellinga. Den ene er en rørende og søt solskinnshistorie, der alt går godt, den andre en tragisk undergangshistorie der det slettes ikke går godt med noen. Slik forsterker og kontrasterer de hverandre til stadighet og skaper spenning og dynamikk både mellom boksider og på det store lerretet, men mest det første. I filmmediet forsvinner noe av kontrasteringa, fordi Levins historie alltid får en underordna plass i forhold til Annas historie. Levin er viktig og vesentlig for helheten, men det politiske og ideologiske, kommunismen i praksis, konfliktene mellom Levin og brødrene, brorens sjukeleie og lignende, har en tendens til å bli skjøvet ut. Det gjelder også denne gangen, sjøl om det som er inkludert, er gjort på en veldig fin måte.

Eksempel på de mange dansenumrene i filmen. Anna Karenina har fått brev
om broren Stivas utroskap og leser mens hun kles på. Bildekilde: Filmweb.

Filmen åpner svært elegant. Vi tar plass i en stor sal, som om vi var et fysisk publikum. Vi ser et gyllent sceneteppe, vi hører musikerne stemme instrumentene. Forventningene stiger med et slikt underliggjørende og samtidig velkjent grep. Så går sceneteppet opp, og musikken begynner. På en stol sitter en mann på skrå, helt rett og stiv i kroppen. En annen mann kommer inn. Bevegelsene han gjør med det røde tørkleet gir assosiasjoner både til dans og tyrefekting. Han sliper kniver, musikken går, kameraet flyttes mens vi følger den sittende mannens blikk. Det går raskt, men ikke for raskt, musikken angir tempoet mer enn menneskene, den sittende mannen barberes, vi er midt inne i et morgenrituale. Så flyttes fokus. Fem småbarn står på rekke for å si god morgen til sin mor. Vi er stadig på ei scene, og vi smugkikker sammen med far mens mor og barn forlater huset. Deretter kryssklippes det, til samme musikk, mellom Anna Karenina, som leser et brev mens hun kles på, og det hele er som en dans mellom henne og kammerpiken, og hennes bror, Stiva, som lurer det eldste barnet unna så han kan kose seg med barnepiken. Dramaet er i gang.

Det er stilisert uten å være stivt, det er bølgende, rullende bevegelser, ingen hakk eller brudd. Fremdeles er det musikken som er drivkrafta. Replikkene er få, skuespillerne bruker hovedsaklig kropp og mimikk. Bakgrunner trekkes opp, nye kommer ned, det knirker og piper, arbeidere trekker fram nye kulisser, bord, dører, og skuespillerne beveger seg lett og naturlig innimellom det hele. Vi skjønner at vi er midt i et gedigent maskineri, et maskineri som tjener som symbol filmen igjennom. Maskineriet er ikke bare teateret med alle dets skjulte mekanismer, en storby har sine mekanismer, det veldige imperiet Russland likeså, og ikke minst toget. Symbolikken lar seg også overføre på det filmen faktisk handler om: Mellommenneskelige relasjoner og det som skjer inni et menneske. Regissør Wright har tatt et godt valg, et bærende valg, som gjør filmen interessant allerede med en gang. I tillegg er det dette med scenen, og å være på ei scene. Aristokrati og sosietet er alltid på utstilling for allmuen og hverandre, de viser seg fram, de sammenligner seg, skuler og smisker. Sladring, offentlig fordømmelse og sosialt press er mekanismer som vises godt fram i filmen.

De rullende bevegelsene holder seg sjøl om musikken etter hvert må vike for replikker. Anna og sønnen leiker med et mekanisk tog før hun drar til Moskva for å megle. Regissøren klipper fra leiketoget til det virkelige toget. Slik trekkes vi nesten umerkelig med videre. Wright fortsetter med originaliteten. Han bruker stillestående bakgrunner, som i et studio, og skuespillerne går opp og ned av scenen og blir borte mellom kulissene. Han lar også kulissene og menneskene stå i ro mens musikken går, han lar en fullsatt sal av mennesker snu seg mot Anna for å deretter fryse dem, alt vi hører er hennes pust, vi ser hennes blikk, vi ser med henne. Og i veddeløpsscenen, denne vifta og denne pusten, det er få bevegelser, talende blikk. Disse stoppene, avbrudda fra det tradisjonelle og det som er forventa, gjør filmen sterkere og mer virkelig. Det er som om det er vår pust som høres, som om publikum ser på oss.

Keira Knightley som Anna Karenina. Bildekilde: Filmweb.

Dans og musikk har stor plass i filmen, en kan si at det hele utspiller seg som en dans. Det er dansen mellom Anna og Vronskij, først formell og stiv, så tettere og mer lidenskapelig, så helt nær, som om de var en. Så kommer de ut av rytme. Til slutt kommer hennes dramatiske dødsdans. En av filmens stiligste scener er på kontoret til Stiva, der arbeiderne holder en fast mekanisk rytme i takt med musikken, som en del av musikken, mens Stiva danser seg ut og inn av jakker og fram og tilbake mellom kontormennene. Wright har også mot nok til å la kameraet dvele og hvile, slik at blikk og stemning ikke blir oppjaga og hektisk. Musikken får rom til virke. I en av mange dansescener begynner det med langsom eleganse mellom Anna og Vronskij, men vi får en stigende følelse av uro etter hvert som musikken går raskere og bevegelsene blir mindre elegante, de kommer nærmere, nærmere, samtidig som Kitty raser. Dansen og musikken blir uttrykk for Kittys indre og det som skjer mellom Anna og Vronskij på samme tid. Regissør Wright blander altså impulser fra ulike kunstarter inn i filmen på en vellykka måte.

Men så var det min skepsis, da, særlig til disse tre hovedrolleinnehaverne. Keira Knightley gjør faktisk en solid innsats, og jeg finner henne troverdig i dette kjølige ekteskapet med Aleksej Karenin. Hun har alvoret som følger med å være en moden hustru og mor, men også frykt og lengsel i møte med Vronskij, og ikke minst gleden. Det eneste jeg reagerer på er at hun kan hende er litt for tverr og pratete, men det er en smakssak. Mot slutten blir hun mer og mer manisk og panisk, noe både kameravinkler, musikk, kostymer, hår, sminke, mimikk og oppførsel underbygger. Likevel er hun akkurat litt for polert, særlig i sine siste timer, og jeg skulle ønske at hun ikke sa det hun sa, sjøl om alt er veldig sterkt. Det hadde kanskje vært bedre om hun ikke sa noe.

Søster og bror.
Bildekilde: Filmweb

Broren til Anna spilles av Matthew Macfadyen (f. 1974) - motspilleren til Knightley i Stolthet og fordom fra 2005 - som forresten er signert av samme regissør. Og Macfadyen er helt fabelaktig som Stiva! Han er morsom, kvikk, forfengelig, overfladisk, snobbete og jålete, og han har svært stor apetitt på livet, mat, drikk og damer. Dessuten er han helt uten respekt for noe som helst. Når han ler, runger det, og rolla kler både rikmannsmagen og den feite barten han har anlagt for filmen. Særlig i møte med den formelle og bondske Levin blir det kontraster og humor. Levin spilles av Domhnall Gleeson (f. 1983), som her gjør en svært alvorlig, ettertenksom og beherska tolkning. Men det kler både rolla og situasjonene, og sammen med Kitty står han for noen av filmens viktigste og fineste øyeblikk, i motvekt til det stadig mer klaustrofobiske forholdet mellom Anna og Vronskij.

Levin (uinteressert) og
Kitty (svært interessert).
Bildekilde: Filmweb

Rolla som Kitty bekles av svenske Alicia Vikander (f. 1988), og hun var absolutt nydelig filmen igjennom. Vikander er utdanna danser, og det synes godt i de mange dansescenene der hun vaier og virvler gjennom rommet med stadig nye dansepartnere. Hun er elegant, men likevel akkurat passe ungpikekeitete når hun tar i mot besøk aleine for første gang, hun er sår, men ikke sentimental. Vikander framstår som fokusert og profesjonell, med ru stemme, sterkt blikk og et flott nærvær. Å se hennes raseri og sorg over den sviktende Vronskij, er som å gå rett inn i tenåra igjen.

Vronskij spilles av Aaron Taylor-Johnson, og han har kanskje den enkleste rolla i filmen. Han jakter utrettelig på sitt bytte, han svirer med sine svirebrødre i det militære, han bukker og danser med rett rygg, han lirer av seg fraser med stivt fjes og kysser damene på handa eller kinnet. Det er ikke vanskelige greier. Konfliktene han har, som langt på vei bygger hans karakter, i seg sjøl, med seg sjøl, med mora, med Anna, med Karenin, med det militære, kommer ikke godt nok fram i filmen. Likvel: Skuespilleren måtte gi, og jeg blei positivt overraska, ikke av ansiktsuttrykka, for de var ikke mange, men over nærværet hans, og over utholdenheten og omsorgen han viser overfor Anna.

Aleksej Karenin.
Bildekilde: Filmweb

Men Vronskijs små kvaler er likevel ingenting opp mot filmens virkelig store skuespillerprestasjon: Jude Law som Aleksej Karenin, Annas forsmådde ektemann. Han introduseres tidlig i filmen, der han sitter og arbeider allerede ved frokosten. Han tar i mot kone og barn uten å reise seg, for han er opptatt, må vite, med lovforslag, korrespondanser og imperiets innenrikspolitikk. Med de svarte klærne går han nesten i ett med bakgrunnen, håret ligger tett inntil hodet og vikene og den begynnende månen på toppen er framheva, brillene skjuler det mjuke blikket - kort sagt - jeg så ikke at det var Jude Law i det hele tatt. Alle fløtepusfaktene hans var borte. Her er han beherska, disiplinert, streng, slik en offentlig, troende politiker må og skal være. Han gjør alt han kan for familien sin, og har en perfekt fasade. Annas svik kommer snikende, han advarer henne, hører ryktene, hun nekter, han tror... Når utroskapet er et faktum er han villig til å tilgi, hun skal få si farvel og få ro før hun gjenopptar sine ekteskapelige plikter med han. Men den scenen når han kommer inn i Annas soveværelse og hun forteller at hun bærer en annen manns barn - Karenin slokner. Jeg blei djupt rørt over Jude Laws opptreden, og imponert over at han evner å kontrollere følelsene, stemmen, mimikken, kroppsspråket. Han holder alt igjen, hele tida, det eneste som kan vitne om de indre spenningene, er det insisterende blikket og den ørlille knekken i stemmen som av og dukker opp.  

Denne originale, musikalske, besnærende og følsomme filmatiseringa av storverket Anna Karenina er den beste jeg har sett. Romantikken får plass, den er idyllisk, glitrende. Også den lokkende dansen, med jagende pust -. Sviket vises også fram, i kalde, mørke labyrinter og over snøtunge jernbanespor, i avgrunnen mellom Karenin og Karenina, der han sitter aleine på ei scene og bare ser på henne, før lyset slås av. Ingen klandring. Bare det tunge, vanskelige hvorfor? Og det er så berusende i begynnelsen, umulig å stoppe, med nydelig kameraføring, gode klipp, og dette rullende, bølgende, som stadig trekker en videre. Regien er utrolig solid, og det er fascinerende hvordan Wright har klart å bringe sine visjoner til lerretet. Med overdådige kulisser og nydelige kostymer blir det også en sterk visuell opplevelse. Det er rett og slett en uovertruffen film.

Pinnsvinets eleganse

Bildekilde: Arneberg forlag

Da jeg i juni skulle trekke fram Skjebneanekdoter (1958) av Karen Blixen (1885-1962) fra bokhylla, var det Pinnsvinets eleganse (2006) av Muriel Barbery (f. 1969) som kom ned i stedet. Jaja, hvorfor ikke, tenkte jeg, i god tro om at dette var fine greier. Lite visste jeg at det skulle ta så lang tid å komme igjennom både boka og skrivinga av omtalen.

Det er den 54 år gamle portnerkona Reneé Michel som er bokas hovedperson og -forteller. Hennes liv som enke og ansatt i en eksklusiv bygård i Paris skildres i førsteperson. Hun gjør sine mange plikter uten særlig glede, men skjøtter jobben med omsorg. Hennes lyspunkter synes utad å være begrensa til katten Leo og venninna Manuela, hushjelp på samme sted, samt såpeseriene som konstant går på fjernsynsapparatet i leiligheten hennes. Men innad er Reneé mye mer enn ei treig, dorsk, lat og udanna portnerkone. Hun ser faktisk ikke på såpeseriene, men leser alt hun kommer over, og er særlig glad i den russiske forfatteren Leo Tolstoj. Videre liker hun klassisk musikk, hun verdsetter kunst, særlig stilleben, setter pris på utforminga av og klangen i en god setning og henger med i svingene i filosofien. Og nesten alt har hun lest seg fram til på egenhånd. Hennes rolige portnerkoneliv er et skalkeskjul, et skall, et sett pigger beregna på å holde folk unna. Reneé er svært intelligent og ønsker å holde det hemmelig.

Men Reneé må dele bokplass med 12 år gamle Paloma som bor i bygården, et sjølbevisst vidunderbarn, som slipper til jevnt og trutt fortellinga igjennom, med sine seksten "dype tanker" og sju "dagboknotat om verdens gang". Hun skriver i førsteperson, noe som betyr at det er to forteller-jeg i denne boka - eller egentlig tre, som jeg seinere skal gi eksempler på. Disse to beboerne veksler på å ha ordet og figurerer i hverandres beretninger, fra et punkt der de kun er klare over hverandres eksistens, til der de ved hjelp av en tredje person blir knytta tett sammen. Og dette vennskapet som oppstår, skal vise seg å bety svært mye.

Det var hovedpersonene, så til handlinga. Men allerede nå merker jeg at jeg får problemer med å formulere meg. For skjer det egentlig så mye i denne boka? Og kan jeg avsløre det lille som skjer, uten at det går på bekostning av andres leseropplevelser? Egentlig ikke. Derfor blir det slik: Bipersonene har sine liv, fulle av reiser, møter, psykoanalysetimer, arbeid, studier og så videre. Men ingenting av det er viktig, verken for hovedpersonene, historia eller leseren. Både Reneé og Paloma står på stedet hvil i sine liv, vaner, plikter, identiteter og bestemmelser helt til japaneren Kakuro Ozu ankommer (tenk å bli oppkalt etter et tallkryssord). Hans måte å se dem på, setter i gang en rekke indre prosesser, som i sin tur leder fram til erkjennelser og endringer. Og så slutter boka. Men det tar lang tid, faktisk dukker han ikke opp før etter side 130. Og veien dit er verken særlig spennende, interessant eller underholdende, og slik holder det fram de neste 215 sidene også.

Som leser er det det visuelle en merker først. Ytre sett er Pinnsvinets eleganse inndelt i fem hoveddeler, som igjen består av ekstremt mange og korte kapitler, gjerne avbrutt midt i handlingssekvenser, til og med midt i pågående dialoger. En følger tankene til Reneé mer enn handlingene, og når en tanke er avslutta, kan kapitlet godt avrundes, sjøl om rammen tanken dukka opp i, fortsatt er reell. Denne inndelinga gjør lesinga mer stakkato og mindre flytende enn godt er, og en må stadig spørre seg om hvor og når dette foregår. Har vi hoppa bakover i tid, slik Reneé ofte gjør, endra sted, snakker vi med en annen eller er vi i samme dialog og situasjon som sist? Det tar tid å komme inn i dette, og det er totalt unødvendig. Når Reneés tilværelse i tillegg brytes opp av tilbakeblikk som forteller hennes livshistorie og de sporadiske og helt uforklarte innspilla til Paloma, blir det brått litt hektisk å være leser. Det går rimelig greit å legge ned boka, for å si det sånn.

Likevel fortsatte jeg altså å lese. Jeg er nok i overkant pliktoppfyllende av og til, og syns påbegynte bøker skal leses ut. I tillegg kunne det jo hende at det tok seg opp. Men denne kombinasjonen av fortellerstemmer, som avsløres allerede på baksida av boka, var noe jeg var klar over. Likevel kom det en smule overraskende på, kanskje mest av alt fordi resultatet var nokså kleint. Jeg hadde ikke regna med at både den 12 år gamle jenta og den 54 år gamle portnerkona skulle være intellektuelle genier, enige i sin forbrukerforakt og i sin nedvurdering av alle andre individer, attpå til med en felles, stor forkjærlighet for adjektivet "silkemyk". Det ordet blei brukt så mye i denne romanen, at jeg ikke vil ta det i min munn, sjøl ikke om det bløteste, deiligste sjokoladepaifyll.

Faktisk er det slik at jeg lurer på hva folk verdsetter ved denne romanen. For meg er den ganske ordinær, i overkant triviell og rimelig usannsynlig, i tillegg til at jeg har en del problemer med synsvinklene. Ett element har jeg allerede pekt på - som hvorfor disse to personene formulerer seg noenlunde likt og er uvanlig opptatte av grammatikk - på tross av stor avstand i klasse og alder. Noe anna jeg hang meg opp i underveis, var Reneés sjølkommentering, eventuelt forfatterkommentarene (flytende overgang her, og det er dette jeg mener med tre fortellere). Når Reneé snakker med beboerne i rue de Grenelle 7, der hun har vært portnerkone i 27 år, gjør hun alt for å virke åndssløv. Hun setter opp fjes, gjør "øynene glassaktige", "drukner gnisten som er tent i øynene mine", har en "mistroisk nese", subber, treiger og så videre. Hvordan kan et jeg se at hun gjør sine egne øyne glassaktige? Det er nettopp det som er begrensningene med å velge førsteperson som fokaliseringspunkt - en kan ikke se slikt, og langt mindre kommentere det. Hadde hun bare hatt et speil... men det har hun ikke. Jeg for min del lurer veldig på hvordan en mistroisk nese ser ut. Er den veldig ulik fra alle andre neser? På hvilken måte kommer mistroiskheten til syne på ei nese? Og bare for å ha nevnt det også, kapittel 22 og 23 er totalt uakseptable teknisk sett i alle bøker skrevet av forfattere med respekt for seg sjøl.

Forfatteren bygger opp under de to hovedpersonene ved at de har felles fiende (alle de andre i bygården) og felles interesser med blant anna litteratur og kunst. Men når Reneé og Paloma refererer til det de er opptatte av, blir det enten lange og ordrette sitater fra filmer, bøker og låter, med en bemerkning om hvor vakkert eller sant det er, eller rotete "namedropping" - noe som framstår som rein forfatterposering for meg. I nesten ingen av tilfellene kommer en djupere kjennskap til verkene fram, enten som en tolkning eller et perspektiv. For eksempel Reneés behandling av Anna Karenina (1878) av Leo Tolstoj (1828-1910). Hun siterer, trekker fram noen episoder om Levin, som når han er med slåttekarene, men dette trekkes aldri videre, det syntetiseres ikke, essensen oppleves ikke og vi som lesere preges i alle fall ikke. Det ender med forfatterens insistering på at noe er sånn eller sånn, uten begrunnelser.

Så kommer vi til bokas store paradoks. Reneé og Paloma er nesten hatske overfor sine medmennesker: Alle de andre er jo bare opptatte av seg sjøl og sine liv! De poserer! De er så enfoldige! De ser ikke det som virkelig er viktig, godt, sant og vakkert! Men hva med Reneé og Paloma, da? Den ene er så opptatt av å skjule seg sjøl at hun ikke tør å leve, noe som hindrer henne i å se andre mennesker, og den andre er så opptatt av døden og at hun skal avslutte sitt liv innen en viss dato, at hun heller ikke lever, og ikke ser seg sjøl. Begge deler er like ille - og like ensomt. Likevel hevder de to at de veit best, sjøl om de er like egoistiske, poserende og enspora som de andre, sjøl om de da altså verdsetter andre ting. At samme faktor skal utløse en oppvåkning hos begge to på samme tid, er en usigelig teit løsning, sjøl om den også gir mening. Men det blir for mye, for mange tilfeldigheter.

Jeg reagerer også på framstillinga av disse rikfolka i rue de Grenelle 7. Disse menneskene, bipersonene, skildres nesten ubarmhjertig - her er ingen kjærlig spott, forsiktig uthenging eller nestekjærlighet. De andre er bare plumpe og teite, håpløse, kjedelige, overfladiske, tullete og grunne. Særlig Paloma er ille her, men det kan kanskje skyldes et tidlig tilfelle av fjortisalderen. Men Reneé, som burde vite bedre, er også proppfull av fordommer. Og det hele gjøres helt humørløst, totalt uten det glimtet i øyet, uten den varmen, det viddet og det underliggende poenget som for eksempel Jane Austen opererer med i Mansfield Park. Pinnsvinets eleganse blei en sørgelig affære ved sida av denne klassiske romanen, hvor treffende dobbeltbetydninger erstattes av kommaregler og hakking. Men jeg er verken fransk eller rik, så hva veit jeg om sannhetsgehalten i dette her, kanskje Reneé og Paloma er i sin fulle rett? En ting som er sikkert, er at hovedpersonenes manglende evne til å se seg sjøl og de andre, svekker deres troverdighet som fortellere og betraktere, noe som igjen svekker forfatterens prosjekt.  

Og hva vil toboksforfatter Muriel Barbery egentlig med denne boka? Ikke veit jeg. Men hun har sjøl klassisk utdannelse og dannelse, og er filosofiprofessor av yrke. Det er lett å tenke at hun tar utgangspunkt i egne erfaringer som mer intellektuell enn den gemene hop, og at hun i romanen skriver om hvilke utfordringer dette kan by på på ulike stadier av livet. Og det kommersielle bokmarkedet svulmer ikke akkurat over av slike bøker, av bøker som forsøksvis tar seg tid til det som er langsomt, til kunst, til lange tanker, til hele digresjoner. Sånn sett er det hyggelig at forfatteren har sluppet til med dette annerledes-prosjektet, som verken er fult av klein slapstick-humor, nervepirrende spenning eller tradisjonelle forviklinger mellom han og henne. Med forfatterens bakgrunn langt framme i pannebrasken, er det heller ikke så vanskelig å forstå at hun finner Reneé interessant som person. Men når Reneés livsprosjekt blir gjort tydelig allerede i tittelen og bakpå boka, og forklart i detalj inni, er ikke Reneé så interessant for oss andre. Det fins rett og slett ingenting å lure på. Og alle disse orda om musikk, billedkunst, litteratur, filosofi, film, blomster, grammatikk og så videre - de svever sammen på en elegant måte, men det føles ikke ut som et ordentlig innhold, sjøl om det i aller høyeste grad er ordentlige ting. Det er i det hele tatt nokså forunderlig, men ikke særlig godt håndverk.

Når det kommer til å skape spenning i ei bok, er det svært mange måter å gjøre det på. Her mener jeg forfatter Muriel Barbery går i flere feller om hva en nettopp ikke skal gjøre. Ett eksempel er de mange kapitteltitlene, som "Rød Oktober", "Under skallet", "Et behagelig inntrykk", "Staset opp som en rosenbusk", "En bølge av håp", "Liflig søvnløshet" og så videre. Her røpes noe av kapittelets handling eller innhold, helt systematisk. Hvorfor? Hvorfor skal jeg få vite at det kommer et behagelig inntrykk før det faktisk kommer, eller at Reneé stases opp som en rosenbusk før det skjer? Hva er egentlig poenget med det? Hadde det vært spenning i språket, eller mellom linjene, eller i handlinga, eller innad i personene, eller mellom personene, eller hadde jeg i det hele tatt blitt berørt, så hadde jeg kanskje ikke tenkt på dette i det hele tatt. Men teksten er flat og tom, til forskjell fra hva den ønsker å framstå som, og kapitteltitlene tar livet av den lille uforutsigbarheten som kunne drevet boka videre. Vil forfatteren ha en totalt spenningsløs tekst? Hvordan skal det da oppstå berøringspunkter med leseren?

Symbolikken i boka, som for eksempel kameliablomstene og pinnsvinet, er et annet punkt jeg må ta opp, sjøl om dette innlegget begynner å bli i overkant langt. Alle symboler i boka er så godt forklart at en må være svært enkel for å ikke få det med seg. Her er ingenting overlatt til tilfeldigheter eller fantasi, alt gjentas og understrekes, og betydninga forklares eksplisitt. Forfatteren både styrer vår oppfattelse og tolker for oss, og det oppleves som påtrengende. Slik er i grunn Burbery med alle detaljer. Hun gjør et poeng ut av å være mer ordrik enn gjennomsnittet og å nevne alt ved dets rette navn, det er kaker, bonsaitrær, stilleben, musikkstykker og så videre. Hun definerer og er så presis hun bare kan, og på mange måter er det bra. Men det gjør dessverre ikke at leseren får de store bildene inni seg, blir bevega eller kjenner noe konkret på kroppen, for Barbery inkluderer ingenting om atmosfære eller stemninger, det er bare detaljer. Og i en ellers spenningsløs tekst, blir disse nitidige presiseringene svært styrende. Leseren har ingen frihet, hun blir kun slusa inn i det forfatteren vil hun skal se.

Og jeg har virkelig forsøkt å legge godvilja til. Tematikken, om ualminnelige mennesker som gir seg ut for å være alminnelige for å ikke vekke noens mistanke, som dyrker sine interesser i hemmelighet, som forkler seg og skjuler seg og ønsker å være usynlige, er interessant. Hva driver dem til det, og hva er resultatet? Dette kommer fint fram hos Burbery, både for Reneé og Palomas del. En kan være så glup og skarp en bare vil, men i ensomhet er en uansett ulykkelig. Visdom og kunst kan ikke demme opp for mangelen på mennesker. Å skjule seg er å ikke bli sett. Å stenge andre ute er å nekte seg sjøl følelser. Ei bok med fokus på nettopp medmenneskelighet og varme passer godt i disse digitale dager, hvor folk blir mer og mer emosjonelt avstumpa, så i dette blir en del av bokas suksess forklart.

Pinnsvinets eleganse er oversatt av Kjell Olaf Jensen (f. 1946), kom på norsk i 2008 og er utgitt av Arneberg forlag. I tillegg til utgivelse i Norge og Frankrike kan forfatteren skilte med at boka fins i omlag tretti andre land også - noe som er nokså imponerende. Og med det blir det svært tydelig at ikke alle har samme fokus som meg! Jeg får være ærlig og si at jeg forventa mer, og at jeg blei veldig skuffa over det tekniske slurvet. Å lime sammen to hovedpersoner er heller ikke alltid en god idé, sjøl om det gjøres av mange. I det hele tatt lurer jeg på om Reneé ville vært mer interessant om hun hadde blitt skildra i tredjeperson, og om vennskapet hennes til Paloma kunne vokst fram over lengre tid. Da ville også den brå og krøkkete avslutninga blitt mye sårere.

Forfatteren beveger seg hele tida på ei hårfin linje mellom gode formuleringer, svulstige setninger og en del klisjéinspirerte avsnitt. Det virker som om manusvasken kun har vært virksom puljevis. Og det er absolutt ikke så sterkt eller treffende som andre vil ha det til - det som kamufleres som filosofi og intellektuelt tankegods er ofte sjølsagtheter, fakta som ikke trenger videre utbrodering og adjektivsprengte setninger hvor ord og begreper slår hverandre ihjel. Men det forfører vel nettopp den gemene hop, fordi det er en annerledes underholdningsroman. Og det er egentlig bra, for i neste omgang kan jo leseren avansere ytterligere! Så får det bare være at romanen ikke er særlig godt fortalt, at synsvinkelen er uheldig, og at en glemmer innholdet så snart boka er ferdiglest.

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?

Studiestart

Bildekilde: Spartacus

Her i heimen er det nå tid for enda en studiestart. Jeg har bestemt meg for å fortsette studiene med en mastergrad, og gleder meg veldig til å komme i gang med pensumlesing igjen, etter en lang og flott sommer med mange kosebøker. Den siste uka har de ulike fagbøkene ramla ned i postkassa, og med ett bibliotekbesøk til, har jeg snart alle grunnbøkene som trengs. Nyankomne titler er blant anna Nye kulturstudier, Cultural studies og Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Kultur er altså en fellesnevner her, og det er som kjent et utrolig vidt begrep som rommer det meste. Akkurat hva ved kulturen jeg kommer til å fokusere på dette semesteret, er foreløpig litt uklart.

Jeg har mange forventninger til masterstudiet. Kanskje mest av alt forventer jeg et høyere nivå enn tidligere studier; mer arbeid, mer lesing, enda dyktigere forelesere, mer seriøse studenter, større utbytte. Også er det masteroppgava. Som jeg kan velge sjøl! Det blir utrolig spennende. Jeg skal anstrenge meg for å velge en så god oppgave som mulig, men foreløpig svinger interesser og stemninger nesten på daglig basis. I løpet av oppstarten skal jeg treffe samtlige som er aktuelle veiledere og høre litt om hva de arbeider med. Det vil forhåpentligvis begrense valgene mine en smule.

Det vil naturligvis bli mindre tid til å lese kosebøker nå som pliktløpet igjen begynner. Men jeg håper å kunne fullføre de lesemåla jeg har satt meg, med Virginia Woolfs (1882-1941) essays først ut. Jeg har brukt veldig lang tid på dem hittil, men det er fordi jeg koser meg! Bøygen blir, som for mange andre, Krig og fred av Leo Tolstoj (1828-1910), så der er ambisjonen rett og slett å komme igjennom den første boka. Klarer jeg det, parallelt med en hektisk hverdag, pendling, studiereiser og semesteroppgaver, skal jeg være godt fornøyd. Jeg har lånt meg fembindsoversettelsen til filologen Martin Olsen Gran (1877-1938) på biblioteket, som sikkert er litt ekstra tung sammenligna med Geir Kjetsaas (1937-2008), fordi den er fra 1928 (og lukter slik også). Men jeg gleder meg likevel!

Til slutt vil jeg dele en smakebit fra Nye kulturstudier (Spartacus, 2008) som er skrevet av lektor Anne Scott Sørensen, professor Ole Martin Høystad, professor Erling Bjurström og professor Halvard Vike, som jeg begynte på i går. Utdraget er fra side 20-21:

Når man beskjeftiger seg med kulturanalyse, er det nødvendig å avklare det kulturbegrepet man bruker, for allerede i den grunnleggende forståelsen av hva kultur er, ligger det også en foregripelse av hvilken kunnskap man kan oppnå, og hvordan. Forståelsen av hva fenomenet er (ontologi), og oppfattelsen av muligheten for erkjennelse om dette (epistemologi) henger med andre ord sammen. Dette kan virke banalt; ikke desto mindre er det et av de helt store vitenskapsteoretiske spørsmålene hvorvidt man kan/skal atskille ontologi og epistemologi, og det skjer altfor ofte at dette spørsmålet slett ikke reflekteres over. Utfordringen ligger i at det kan være vanskelig å skille begrep og grep, for i begrepet om kultur ligger også allerede et grep om kultur, uansett om dette er tilsiktet eller ikke.

Og det er jo helt sant! Fortsatt god uke, alle sammen!

Sommerlesing, del III

Årets lesesommer har ikke gått helt som planlagt. Først fordi min lese- og bloggpartner Labben blei søkk borte, dernest fordi Ting Tar Tid, i ferien som ellers, eller kanskje enda mer i ferien enn ellers. Jeg treiger i alle fall med absolutt alt. Dessuten var bøkene jeg og Labben valgte oss, kanskje ikke de enkleste. Det synger i gresset var fantastisk, men intens, Fugler uten vinger forferdelig. Så slang jeg rundt med Jeeves og Wooster, og pressa inn Dager i stillhetens historie, som jeg leste sammen med Melusine. På tampen av juli brukte jeg utrolig lang til på Hilary Mantels mesterverk Ulvetid, og er fortsatt furten fordi den er ferdig. Heldigvis står bind to av trilogien om Thomas Cromwell, Falkejakt, i hylla, men jeg skal utsette den gleden ei stund. Først er det mye anna som skal leses. Og hvis du vil være med, er det bare hyggelig!

Arto Paasilinna
Den fornøyelige finnen skulle vært lest og omblogga seint i juli. Men da leste jeg Ulvetid. Både bok og forfatter settes på vent, og jeg tror november er en passende måned for å komme tilbake til saken. Da er det både mørkt og eksamenstid, og litt humor kan lyse opp det meste.

Virginia Woolf
Den alltid fantastiske Virginia Woolf blei lest i juni, og leses nå igjen. Ikke samme boka, naturligvis. Jeg og Melusine skal lese Woolfs essaysamling, Indiskresjoner og andre essay. Jeg befinner meg i post-Thomas-Cromwell-limbo og har enda ikke begynt, mens Melusine er godt i gang. Woolf er en spennende forfatter, og essayistikken hennes går for å være i verdensklasse. Kom igjen, du også! Blogging foregår i helga 9. - 11. august, så det er ingen tid å miste.

Henrik Ibsen
Ja, ikke av, men om. Til Moshonistas biografilesesirkel med tema forfattere, har jeg valgt meg ut en knapp biografi om Henrik Ibsen. Mest for å delta, skal jeg innrømme, og dernest for å komme i gang med Ibsen-greiene. Jeg har nemlig to biografier til liggende. Bloggdato på minibiografien er omkring 15. august.

Salman Rushdie
Jeg er og blir trofast mot leseplanen jeg og Labben laga, og skal derfor hive meg rundt og lese Rushdie på tampen av sommeren. Boka er Trollkvinnen fra Firenze, men føl deg fri til å lese akkurat den du har liggende. For at ikke alt skal kræsje med Lines lesesirkel, legger jeg blogginga til siste helga i august, som også innehar første dagen i september. Tror jeg. Boka er lang, og etter Henrik Ibsen er det semesterstart! På Rushdie veit jeg det er flere som kanskje vil slenge seg på, så gi lyd dersom dere trenger mer lesetid. Har hørt han kan være litt av en utfordring, han Salman.

Selma Lagerlöf 
Strengt tatt er det nå blitt september, og jeg kan ikke lenger kalle det for sommerlesing, med mindre været er usedvanlig bra, men jeg fortsetter planlegginga likevel. Og nå er det på tide med ei dame. Jeg er utrolig glad i Selma Lagerlöf, noe du kan lese om her, her og her. Denne gangen heter romanen Körkarlen. Hiv deg over den, du også, eller velg noe helt anna! Jeg leser på svensk, hva med deg? Innlegg forventes i midten av måneden, helga 13. - 15. september.

Leo Tolstoj
Og forfatteren som får avrunde årets første høstmåned, er Leo Tolstoj, med det gedigne eposet Krig og fred. Jeg skal forsøke å lese og blogge, jeg også, som en del av Lines lesesirkel. Men jeg har mine tvil - med hektisk hverdag, tilvenning i barnehage, pendling, masterstudier og studietur har russiske mursteiner lett for å bli nedprioriterte. I verste fall får det bli med forsøket. Det er meninga at det hele skal være lest til 29. september.

Vel, dette er en solid plan, synes jeg. Innimellom skal jeg lese Torborg Nedreaas' noveller, som er noen av de beste norske novellene som er skrevet. Også vil jeg forhåpentligvis få prøvd meg på Carol Shields etter hvert. Og etter Tolstoj en gang, er det Middlemarch! Håper du hiver deg på, du også.

Til de av dere som har ferie: fortsatt god lesesommer! Og til alle sammen: riktig god lesehelg!

Sommerlesing

Etter at vårens eksamener endelig er over, er det tid for en ekstremt etterlengta sommerferie her hos meg. Vi skal ingen steder i år, og ambisjonene er å rydde i boden, ordne litt i hagen og huske å bestille ved før høstregnet er et faktum. Det tror jeg at vi skal klare på de drøye tre månedene før høstsemesteret tar til. Jeg planlegger dessuten å lese vanvittig mye i sommer, som vanlig. Alle bøker i hyllene som er kjøpt før 2010, og litt ekstra, skal helst være ferdigleste til september! Jeg legger terskelen høyt, men regner med en middels god gjennomføring, særlig om været er bra. Da skal jeg virkelig benytte meg av solskinnet, og boka blir nok som regel liggende igjen inne. Kiellands samlede verker må derfor kanskje stå ei stund til, i likhet med tre-fire forfatterbiografier. Og det er greit. Men mye skal leses, og jeg gleder meg til hver bok. For dette blir koselesing!

Nytt i sommer er at jeg og Labben fra bokbloggen Migrating Coconuts har bestemt oss for å lese litt sammen. Vi har laga en aldri så liten leseplan, basert på hva vi ønsker å komme igjennom. Vi prioriterer romaner i sommermånedene, og veksler mellom tjukke og tynne bøker, som vi henholdsvis regner med å bruke tre uker og ei uke på. Det er fordi vi også skal ha tid til å lese andre bøker samtidig. Datoene som nevnes er de dagene vi forventer å blogge om bøkene. Lesestart er lagt til 25. mai, etter at vi er i mål med eksamenene våre. Vi har valgt bøker som er tilgjengelige på både norsk og engelsk, slik at jeg får lese på norsk, som jeg liker, og Labben får lese på engelsk, som hun liker. Og hvis du også har lyst til å være med, er det bare å slenge seg på!

Her er en foreløpig oversikt:
02.06.  Doris Lessing: Det synger i gresset
23.06.  Louis de Bernières: Fugler uten vinger
30.06.  P.G. Wodehouse: La Psmith greie det!
21.07.  Hilary Mantel: Ulvetid

I tillegg skal vi antageligvis lese ei bok av Salman Rushdie og mest sannsynlig ei bok av Selma Lagerlöf før det blir høst. Og etter at samlesinga av Tolstojs imponerende epos Krig og fred, i regi av Lines bibliotek, er gjennomført, skal vi kaste oss over en annen murstein: Middlemarch av George Eliot. Pretensiøst? Kanskje. Verdt et forsøk? Ja! Dersom alt fungerer godt, fortsetter vi nok utover høsten og vinteren også.

Men nå er det tilbake til eksamenslesinga for min del. Riktig god helg, alle sammen!

Anna Karenina

Det er endelig lesesirkelsøndag, og tid for å blogge om klassikeren Anna Karenina. Ja, det var i alle fall det jeg tenkte i går, da jeg begynte å skrive dette innlegget i huet. Men det er ikke så greit å få gjort så mye om dagen, når så å si hele livet mitt er pakka ned i store, brune pappesker med en distinkt og meget gjenkjennelig lukt, mengder av poser i ymse størrelser og ett dusin plastkasser, og jeg må løse tilbakevendende, tilsynelatende umulige logistikkproblemer, som inkluderer manglende kjøleskap og forsinka komfyr, breibånd på bærtur og boder uten lås, snarlig overtakelse, null vaskelyst og kun regnvær, så beising blir umulig. Det er egentlig ikke så greit å få lest noe nå heller (alle bøkene er jo pakka ned), men det er en annen sak.

Anna Karenina, ja. Jeg har ikke vært så aktiv i lesesirkelen til Line i vår, og jeg deltar egentlig ikke nå heller, boka leste jeg tilbake i 2009. Jeg husker den fortsatt godt, og jeg husker at jeg var svært opptatt av den, ja, nesten fanga. Det er ei sprikende bok, synes jeg. Den er romantisk og rørende, oppramsende og nesten essayistisk om ideologi og politikk, det er ei brei bok som skildrer folkeliv, skikker og kultur, som setter ord på umuligheter, på ulike typer isolasjon, være seg fysisk eller psykisk, som tematiserer kjønn, kvinnerolla og mannsrolla og harselerer med klassene og deres ulike levesett og forventninger til hverandre og seg sjøl. Jeg var vel egentlig ikke så imponert etter endt lesning, sjøl om jeg burde vært det, jeg var mest letta. Boka er lang, med flere tunge partier hvor det er litt for enkelt å dette av. Men Tolstoj fanger alt i Anna Karenina, og mer enn noe annet fanger han Anna. Eller fanger hun seg sjøl?

Anna Karenina er en av de mest legendariske kvinneskikkelsene i litteraturen - hun lever, lider og dør for kjærligheten med stor K. Men jeg synes likevel ikke at jeg blei ordentlig godt kjent med henne, sjøl om Tolstoj skildrer følelsene hun har for ektemannen, som kjølner raskt, blir formaliserte og effektive, og følelsene for sønnen, som er overbeskyttende og intense, og elskeren, som kanskje mer enn noe annet preges av drømmen om den perfekte mannen og det perfekte samlivet, om sann kjærlighet mellom likeverdige og om personlig frihet. Ironisk nok er det akkurat dette som fanger henne. Til tross for alt dette lurer jeg likevel på hvem Anna er, uten mennene, uten sønnen, uten all jamringa og sytinga. Eller kanskje jeg lurer mer på hvem Anna var, før alle mannfolka.

Den jeg blei mest kjent med i denne omfangsrike og varierte romanen, var godseieren Levin. Han er så forferdelig søt i sin nesten barnlige kjærlighet til Kitty, og så sterk i sin kunnskap at jeg blir imponert og så tvilende i sin tro at jeg blir rørt. I han samles essensen av Tolstojs Russland, det er bondestand (arbeidere) mot overklassen (eierne), det er tradisjonalisme mot modernitet, streng ortodoksisme mot kommunisme. Og bak pruster den industrielle revolusjonen, fortere og fortere, nesten som et damplokomotiv. Det er ei brytningstid på så mange måter, og alt samles i Levin. Og dét, er fantastisk godt gjort. Det er også Levin som sies å være mest lik Leo Tolstoj av hans mange, mange romanpersoner. I så fall må han ha vært en utrolig klok mann.

De beste skildringene i boka, er derfor for meg sentrert rundt Levin og ikke Anna. Det er han som sørger og er så trist at det kan få en til å grine, det er han som ydmykes offentlig, og som til slutt vinner hjertet til sin kjære. Det er han som aldri gir opp. Det er han som tror. Det er han som krangler så busta fyker med broren sin, for de er uenige om alt, men som likevel drar og sitter med han på dødsleiet. Det er han som verken dømmer Anna eller Vronskji. Det er han som har tanker, har sjel, er bokas sjel. Derfor er jeg glad for at jeg leste Anna Karenina, og letta da boka var lest ut, for det gikk jo bra med Levin. Og egentlig bare på grunn av han vil jeg anbefale Anna Karenina videre. Resten blir bare ett pluss. Hvis du kommer deg igjennom.

Seige leseropplevelser

Ja, dem har vi vel alle noen av? Seige, treige, tunge, langsomme leseropplevelser hvor en føler at en virkelig må jobbe for å komme seg fra side til side. Boka behøver nødvendigvis ikke å være dårlig, tvert i mot kan det være et svært solid og godt håndverk. Men noe stemmer overhodet ikke. I kommunikasjonen mellom forfatter og leser er det noe som svikter. Det kan være tid, stil, språk, mangel på kunnskaper, litterære preferanser, humør eller noe helt anna.

Det kan være usannsynlig lange romaner som får leselysten til å sive ut og vekk. Eller novellesamlinger som gjør at alt stanger og at søvnen kommer raskt om kvelden. Diktsamlinger som du tar deg sjøl i å overse, rydde bort, støve ned. Dramatikk du ikke akkurat er motivert for å lese, men presser deg til likevel. Skolebøker og artikkelsamlinger du bare aldri blir ferdig med samme hvor mye du leser, de ligger liksom alltid på skrivebordet med hundre sider igjen. Historier som på et nivå fungerer helt greit, men som på et annet nivå absolutt ikke engasjerer. Fortellinger det tydeligvis var helt feil å lese akkurat nå. Bøker som blir hengende over deg som en mare fordi du føler du må fullføre, men du utsetter og utsetter. Kjenner du deg igjen?

Noen ganger, men heldigvis ikke så ofte, har jeg det sånn. Og etter mange år har det blitt en del titler i bokhylla som fint kan passe inn i flere av disse kategoriene. Et eksempel er Anna Karenina. Jeg hadde gleda meg lenge til å lese boka og blei veldig glad da jeg endelig fikk den i gave. Men den var virkelig ikke sånn jeg hadde tenkt meg (og det er kanskje nettopp her problemet ligger...).

Jeg var klar for et rolig tempo, skildringer, mange mennesker og handlinger med omfattende ringvirkninger. Men jeg var ikke klar for politiske utgreiinger og maktmas, for diskusjon og idealisme. Derfor tok deler av boka svært lang tid å lese. Det hjalp heller ikke på saken at den russiske navneskikken til tider kan være utrolig forvirrende (et tips til andre er å lese etterordet først).

En annen tittel det tok meg lang tid å komme igjennom var Amtmandens Døttre. Jeg vil ikke si at den er skrekkelig tung, det er heller ikke Anna Karenina, men enkelte partier er nærmest essayistiske og veldig farga av Camilla Colletts syn på kvinnas stilling i samfunnet under hennes egen oppvekst og samtid.

Det er det på mange måter svært interessant å lese om, men det er også en voldsom avstand fra da til nå som kan være vanskelig å leve seg inn i. I tillegg kan det noen ganger bli problematisk når forfatteren bruker en skjønnlitterær tekst som en programtale for sitt politiske standpunkt. I Amtmandens Døttre opplever jeg at det glir litt over i hverandre. Og på toppen av det hele blir det en liten ekstra utfordring med tanke på det språklige, i alle fall i starten.

Jeg må også innrømme at jeg brukte veldig lang tid da jeg leste alle tre binda av Ringenes herre for mange år sida. Skildringene er fine, men helt stillestående. For folk som har evnen til å lage bilder i hodet veldig raskt, er mye her unødvendig. Og for en ivrig, litt utålmodig leser, kan noen partier (f.eks. beskrivelsen av en ent) bli langtekkelige og på grensa til kjedelige. Det er mye ved bøkene som er veldig bra, men at det tar sin tid å komme i mål er det ingen tvil om. I tillegg var det litt demotiverende å lese pocketutgaver med svært liten skrift, timene gikk og sidene besto...

Noe av den samme følelsen hadde jeg da jeg leste Ian McEwans Tidebarn flere år seinere. Boka er ikke spesielt tjukk, men rommer mye, og er særlig rik på skildringer av den politiske situasjonen i England under Thatcher, av parlamentsmøter og gjengivelser av diskusjoner i ymse utvalg. Det tok utrolig lang tid for meg å bli ferdig, kanskje fordi jeg ikke kunne nok om det forfatteren viste fram og kritiserte? Mange roser nemlig McEwan for å være satirisk, besk og rik på svart humor, men denne boka var for meg ganske kjedelig. Dessverre.

Der regnbuen ender er ei anna bok som jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med. Den er absolutt ikke tung, men forferdelig treig, overfladisk og forutsigbar. Motivasjonen var i tillegg helt på bånn, så det var bare å slepe seg igjennom. Jeg kommer aldri til å lese den igjen, det er i alle fall sikkert. En lignende opplevelse var det å lese Historikeren. Den er ikke slapp og uengasjerende på samme måte som Der regnbuen ender, men den er utrolig langtekkelig og lite spennende til å være en spenningsbok. Det er fryktelig mange detaljer, det fortelles svært omstendelig, og boka kunne med fordel vært kutta ned med et par hundre sider.

Og nå, nå har jeg det sånn igjen. Med to bøker på samme tid. Og jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg føler at jeg må eller bør eller skal lese bøkene fullt ut. Det er liksom sånn det skal være. Den ene har jeg lyst til å lese, så der er det bare å sette av nok tid, være konsentrert. Men den andre synes jeg hittil er veldig svak. Og det virker ikke som om den blir bedre. Men kanskje? Håpet er alltid lysegrønt, er det noen som sier. Også for trøtte lesere.

Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.

Bedre seint enn aldri

Da var jeg endelig i mål med Anna Karenina. Og sjøl om det er ei bok på 851 sider, er det ikke så mye jeg kan si om boka. Eller, det er ikke så mye jeg ønsker å si akkurat nå. Jeg fordøyer fortsatt. Jeg ser for meg Anna, Levin, Vronskij, Kitty, jeg ser for meg gamle gårder, jernbanelinjer, snødekte perronger, sinte, svarte øyne, travle sentrumsgater, strå som vipper i sollyset, ei rød veske, haltende bondekoner, kirkespir, forretningsmenn, politikere med svarte og hvite kuler, lubne barn, svart hår som flagrer i vinden, stivt sengetøy, magre armer og bedende blikk, pelskåper, jeg hører pipende togbremser, hest og kjerre, rasende damer, utro ektemenn, knusende tyngde, jeg kjenner indre uro, usikkerhet, tvil, sorg, og jeg ser hvile, endelige beslutninger, reiser, føler stillhet og endelig ro.

Min foreløpig eneste innvending: hvorfor er oversetter Erik Egebergs etterord et etterord? Om denne informasjonen hadde stått først i boka, sammen med forordet eller som en del av forordet (eller om disse hadde bytta plass), hadde jeg fått mer ut av lesinga. Han rydder nemlig opp i en del som kan skape forvirring, for eksempel alle navna og hvordan skikken for navngiving er. Det burde stått først, nærmest som en advarsel.

(På tampen en innvending til: jeg skjønner til en viss grad hvorfor boka heter Anna Karenina, men jeg lurer på hvorfor den egentlig heter det (umulig å få svar på, det veit jeg). Jeg opplever ikke at Anna er hovedpersonen, og jeg opplever heller ikke at det hun gjør skaper ringvirkninger for alle andre gjennom hele boka (men de fleste, gjennom enkelte deler av boka). Men det er muligens en mer leservennlig tittel enn Stepan Arkadjitsj Oblonskij.)

Død over fordommene

Russisk litteratur, sier du. Dostojevskij, svarer jeg, og legger til i tankene: dystert, mørkt, med deprimerende tematikk og tung symbolikk, eventuelt full av utdaterte politiske sleivspark og diskusjoner om kommunismens (og partiets, og i smug; religionens) avgjørende rolle i historia (og for enkeltmennesket). Og det kunne ikke vært mer feil (rett skal være rett - politikken spiller en rolle, og religionen, men resten er foreløpig oppspinn, eventuelt oppgulp fra ikke helt heldige norsktimer på videregående, eller var det læreren det var noe galt med?). Jeg leser nemlig ikke Dostojevskij nå (og kan heller ikke uttale meg særlig godt om hans omfattende forfatterskap, enda). Jeg leser Tolstoj.

Og det er endelig! Jeg har ønska å lese boka i mange år og fikk den endelig av brodern til bursdagen min i sommer. Og den er helt annerledes enn det jeg hadde forventa. Jeg hadde, som du sikkert skjønner, forventa noe av det ovennevnte, ispedd et par tragiske menneskeskjebner (omtrent samme antall som det finnes drap i vår norrøne litteraturarv, jamfør Njåls saga), som sutrende kvinnemennesker og alkoholiserte mannfolk, snørrete unger, hendelser som drap i smug og tjuverier på åpen gate, samt generell tiltaksløshet, psykiske problemer, angst og depresjon, og en heller traurig slutt. Men (oppvakte lesere har kanskje tatt poenget allerede) jeg fikk ikke det jeg forventa. Jeg fikk Anna Karenina. Og nå skal jeg lese de resterende sekshundreogfemti sidene. Ja.