Russisk litteratur, sier du. Dostojevskij, svarer jeg, og legger til i tankene: dystert, mørkt, med deprimerende tematikk og tung symbolikk, eventuelt full av utdaterte politiske sleivspark og diskusjoner om kommunismens (og partiets, og i smug; religionens) avgjørende rolle i historia (og for enkeltmennesket). Og det kunne ikke vært mer feil (rett skal være rett - politikken spiller en rolle, og religionen, men resten er foreløpig oppspinn, eventuelt oppgulp fra ikke helt heldige norsktimer på videregående, eller var det læreren det var noe galt med?). Jeg leser nemlig ikke Dostojevskij nå (og kan heller ikke uttale meg særlig godt om hans omfattende forfatterskap, enda). Jeg leser Tolstoj.
Og det er endelig! Jeg har ønska å lese boka i mange år og fikk den endelig av brodern til bursdagen min i sommer. Og den er helt annerledes enn det jeg hadde forventa. Jeg hadde, som du sikkert skjønner, forventa noe av det ovennevnte, ispedd et par tragiske menneskeskjebner (omtrent samme antall som det finnes drap i vår norrøne litteraturarv, jamfør Njåls saga), som sutrende kvinnemennesker og alkoholiserte mannfolk, snørrete unger, hendelser som drap i smug og tjuverier på åpen gate, samt generell tiltaksløshet, psykiske problemer, angst og depresjon, og en heller traurig slutt. Men (oppvakte lesere har kanskje tatt poenget allerede) jeg fikk ikke det jeg forventa. Jeg fikk Anna Karenina. Og nå skal jeg lese de resterende sekshundreogfemti sidene. Ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar