Adam Hiorths veg

Bilete: Samlaget.no

Etter å ha vore på ei traurig reise i England med Tracy Chevalier, gjekk ferda heim att til Noreg med Brit Bildøen (f. 1962) som reiseleiar. Og godt var det! Brit Bildøen har ofte skrive realistiske, kjenslesterke romanar, med kvinner i hovudrollene. Ho skriv om lengta etter å få barn, om vonde samlivsbrot, om problematiske relasjonar, om det vanskelege familielivet. Og ikkje minst har ho skrive den flotte essaysamlinga Litterær salong, ei bok om ti kvinnelege forfattarar som tyder mykje for henne personleg. Difor var overraskinga stor då eg tok til med romanen Adam Hiorths veg frå 2011. Der finst det knapt ei kvinne!

     I eit toroms husvære på Bislett, midt i hovudstaden, bur det ein sekstifire år gammal mann som har vigd det meste av livet sitt til miljøsaka. Det lange, skjeggete ansiktet til Jon Utskott er kjent for dei fleste, for det går knapt ei veke utan at han har et lesarinnlegg på trykk, eller blir intervjua i aviser eller på tv om kor dårleg det står til med miljøet, og korleis vi bør leve for å rette opp dette. 

Boka byrjar med ei oversikt over livet til miljøvernaren, nei, miljøkjempa Jon Utskott, som hamrar i veg på avisinnlegg, lagar økologisk grønsaksgryte omtrent kvar dag og bakar eige brød. Han har mykje hår og skjegg, er godt inntulla i ull og noko oppi åra. Kvar sumar syklar Jon Utskott Noreg på kryss og tvers. Han tek til i Oslo, og derifrå går det vestover. Denne sumaren skal han også sykle. Men problemet er at det er nokon som vil vere med: Den unge dokumentarfilmskaparen Adam Hiorth kunne gjerne tenkje seg å følgje miljøkjempa eit stykkje på vegen for å lage ein ironisk film om Jon Utskott.

     Jon Utskott kan verke skremmande på enkelte når han dukkar opp med heilskjegg og eit intenst, nesten vilt blikk langt inne i skjeggheimen. Håret, som ein gong var samla i ein blank, svart hestehale som mange jenter såg langt etter, er no frynsete og grått og gjer seg best når det får falle, eventuelt flyge, fritt rundt det magre ansiktet. Stemma er kraftig, men også den er noko frynsete etter mykje roping i megafon på halvtomme torg og talar i fullsette kommunestyresalar. Dei som kjenner mannen, elskar han, motstandarane fryktar han, og dei som ser han første gong, kan godt finne på å le.

Jon Utskott vil ikkje ha nokon følgjebil med hoiande dokumentarfilmskaparar etter seg. Det vil berre øydeleggje turen. Han krev difor at den unge Adam Hoirth får sykle, nett som han sjølv. Elles vil ikkje dokumentarfilmen få noko autentisitet, seier han, og tenkjer at no, no vert eg kvitt Adam Hiorth. Sjokket er stort når Adam Hoirth ringjer attende og takkar ja. Han har byrja å førebu seg med litt spinning på treningssenteret, og skal vere klar i mai. Difor må Jon Utskott planleggje reisa si endå tidlegare enn vanleg, og han må attmed bale med eit viktig spørsmål: Må han ha med denne jyplingen i det heile?

     Miljøkjempa la på røret og banna så det lyste. Han banna så dei sist innkjøpte bøkene skvatt ut av hyllene. Han banna så den døve naboen hoppa i stolen. Så sette han seg ved skrivebordet med hovudet i hendene.

     Jon Utskott er, som tidlegare nemnt, ein heidersmann av den gode gamle sorten. Han har aldri oppført seg direkte dårleg mot folk, bortsett frå kanskje i sin spede ungdom, då fridomstrangen tvinga han til å vere avvisande mot ein del unge jenter som prøvde å gripe tak i hestehalen hans og halde han fast. Nei, han er eit danna menneske, sjølv om han kan vere ein barsk meiningsmotstandar. Og han skjøna at når Adam Hoirth hadde komme han i møte på det urimelege kravet hans, så fortente han respekt.

Etter mange lange maidagar og mykje venting på å kome i gong med noko han veit kjem til å verte ei katastrofe, vert det 17. mai, dagen då Jon Utskott hiver seg på sykkelen og tråkkar ut av hovudstaden. Adam Hiorth på si side, er for seint ute. Og han sliter med å halde tempoet. Jon Utskott ligg stendig foran, frakkeskjøtane vaiar i vinden, og vips er han vekk bak ein sving. Adam freistar å få til litt filming med, på bilvegen, der kan jo Jon Utskott hytte med neven mot bilane eller noko? Adam vert utskjelt, og vert liggjande etter. Igjen. Det gjer låkt i musklar han ikkje visste at han hadde. Og sykkelsetet gneg både her og der, og heile stasen vert så sår, så sår.

     Jon hadde omtrent ikkje ytra eit ord etter at dei sykla ut frå Kongshaug. Stumme, og etter kvart i stummande mørke, hadde han og Adam lege tungt på pedalane langs ein bakkete og svingete riksveg, gjennom skog og over myr og hei, til alt som måtte finnast av tankar etter kvart var erstatta av blank smerte. Dynamoen på sykkellykta til Jon gjorde det tyngre å trø, så sjølv han måtte tåle at lårmusklane brann med ein stadig meir intens loge. Han hadde flytta med seg den gamle dynamoen frå sykkel til sykkel, fordi det gjorde han lykkeleg å kunne produsere akkurat nok energi til å lyse opp sin eigen veg. No misunnte han Adam batterilykta hans. Men den gjorde ikkje all verdas forskjell, for i tillegg til brannen i lårmusklane kjende Adam sterk svie i handflatene og rumpeballane. Begge to beit tennene saman og heldt fram heilt til eit lenge undertrykt stønn - det var vel nærast eit skrik - slapp ut mellom tennene til Adam.

For å gjere ei lang reise kort: Det opnar ikkje bra. Jon trur vondt om Adam: Adam er jo berre ein ung jypling utan peil på miljøet. Han kan muligens filme, men han er ein treig syklist, han er sjølvoppteken og lite oppdatert. Men Adam trur vondt om Jon óg: Jon er en gammal tufs som nektar å innsjå at han er nettopp det - utdatert. Og kven er det som høyrer på han? Ingen! Alt skal verte avdekt for ope kamera. Dei tek feil, både to, og dei vert sjølvsagt vener. Det skulle bare mangle, for Bildøen sender radarparet gjennom ei heil rekkje av vanskelege, harde, livstruande og nærast umoglege utfordringar.

     Adam var langt inne i planlegginga av filmopptaka neste dag da noko hardt trefte han mellom skulderblada. Før han rakk å snu seg, slo ein ny stein inn i låret hans. Han hadde vore i ferd med å henge opp plakaten utanfor ein skule, og oppdaga no at fleire djevelungar hadde samla seg bak eit leikeapparat. Han registrerte også at dei hadde hendene fulle av steinar, og at desse steinane no hagla mot han.

Eg skal ikkje seie noko om korleis det heile ender, det kan du lese sjølv! For er det noko denne boka er, så er det lettlesen og morosam. Ho passar for mest alle. Dei som ønskjer det, kan reflektere over miljøpåstandane som Jon Utskott kjem med, og problematikken han og Adam vert sende inn i. Dei som har lese Don Quijote, kan tydeleg sjå dei intertekstuelle referansane. Miljøkampen er jo ein kamp med og mot vindmøller! Og dei som har sett mykje film, kan sjå at Adam Hiorths veg er ein roadmovie i bokform, men cabrioleten er bytta ut med to miljøvenlege syklar. Uansett kva ståstad ein les utifrå, vil ein finne noko her å ta med seg vidare.

     Morgonen rann i den vesle industribyen Stålfoss. Betongsiloane ved kaia spegla seg i den blanke sjøen. I dobbel utgåve var dei nesten vakre. Spegla seg gjorde også den tjukke, kvitgrå røyken som tvinna seg opp og ut av høge skorsteinar. Ein jamn dur av bilar og ein meir hissig og ujamn dur av lastebilar og truckar begynte å gjere seg gjeldande. Folk dukka opp i gatene, først i markante straumar mot fabrikkbygningane, seinare sporadisk, gåande og syklande i alle retningar.

Bildøen skriv med eit friskt og levande språk, fullt av nyansar, fargar og natur. Nynorsken er lett og tilgjengeleg. Ho skildrar stemningar, menneske og andlet slik at ein både kan sjå og føle. I mest alle avsnitt nyttar ho humor, og i fleire situasjonar evnar ho å skildre det som hender frå både Jon Utskott og Adam Hiorth si side, utan å trøytte lesaren. Det gjer at boka er full av dynamikk. Romanen tek til i eit Oslo me kjenner, men jo lenger vest me kjem (Asker, Drammen), jo meir fantasi vert nytta i namn og miljøteikningar (Kongshaug, Stålfoss, Grå, Jordfall) - mest heile vegen utan å bryte med det realistiske. Det gjer at lesaren kjenner seg att utan at det vert for personleg. Men mot slutten vert det likevel litt for mykje for denne lesaren, og det realistiske flyg ut av vindauget. Like fullt har eg hatt ei framifrå lesaroppleving og kan trygt rå andre til å lese boka.

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokelskere

De aller fleste kjenner til skuespillet Hamlet. Omtrent like mange veit at det er skrevet av den britiske dramatikeren William Shakespeare. Og nesten like mange veit at det er et gammelt stykke, og om de ikke veit omtrentlig hvor gammelt det er, så veit de at det absolutt ikke er fra 1990-tallet. Likevel er det dette verket jeg nå velger å trekke fram i forbindelse med sjette runde av Bokhyllelesing 2015, der vi nettopp skal lese bøker fra 1990-tallet. Det var overraskende lite med 1990-tallsbøker i hyllene mine, derav bommerten. Denne utgaven fra 1996 var en av de få titlene jeg fant. Godkjent eller ei, tragedien er lest og omtale følger.

De som ikke kjenner så godt til stykket, eller som er interesserte i en antatt bakgrunn for karakteren Hamlet, kan lese mer om det her. Hamlet er et av William Shakespeares mest kjente, mest spilte og mest leste verk, og er på alle måter en fullendt tragedie - en ypperlig hevntragedie. Shakespeare levde mellom 1564 og 1616, og en antar at Hamlet er skrevet rundt 1600 og utgitt i 1604, da han var på høyden som datidas store dramatiker (forøvrig er det på omtrent samme tid som en viss Cervantes utgir sitt verk om en viss sprø, fektende ridder). Hamlet er videre Shakespeares lengste skuespill, med sine 4042 linjer og nesten 30 000 ord. Jeg har lest en gjendikting av André Bjerke (1918-1985) som også har et fint etterord av Shakespeareekspert og professor Olav Lausund.

Hamlet er prins i Danmark, og som vi alle veit: Something is rotten in the state of Denmark. Og den som er pill råtten er ingen ringere enn Claudius, den nye kongen, som også er onkelen til Hamlet. Attpåtil har han, kun få måneder etter den forrige kongens død (som logisk nok var faren til Hamlet), gifta seg med Gjertrud, dronning av Danmark og mor til Hamlet. Slikt er etter mosaisk rett og andre gamle lover blodskam. Denne blodskammen gjør Hamlet fortvila, trist og lunefull. Han er svært skeptisk til onkelen sin, og det med rette.

Men verre blir det når gjenferdet til Hamlets far dukker opp. Han kan fortelle at han blei drept med gift i øret mens han sov - av Claudius. Og Hamlets oppdrag er intet mindre enn å hevne sin far. Dermed settes hele maskineriet i sving. Det endelige utfallet er uunngåelig. Men på veien dit er det mye som skjer. Mange personer blandes inn, flere dør, ord vris og konfliktene er mange. Og Hamlet? Jo, han spiller gal, splitter pine, helt kjeks, for å holde Claudius uvitende om gjenferdet, alt han veit og hevnen han planlegger.

Men når Hamlet virkelig får anledning til å drepe Claudius, mens sistenevnte sitter og ber, gjør han det ikke. Unge Hamlet, som har fått sin fars gjenferds utvetydige ordre, tviler. Sjøl om handlinga er riktig i forhold til æreskodeksen, sjøl om det er forståelig og legalt å ta livet av sin fars morder, er det ikke moralsk rett. Oppdraget vipper Hamlet av pinnen og vender han enda lengre inn i seg sjøl. Han tviler på alt - alle menneskene rundt seg, gjenferdet han har sett, seg sjøl, sine egenskaper, sin kjærlighet, sin forstand. Hvordan kan noe som er så galt og kjennes så feil, være rett? Hvordan kan han komme ut av ei slik knipe uten å måtte gjøre det som forventes og kreves, uten å måtte gå på akkord med seg sjøl og sin integritet? Sjølmordet virker å være den eneste mulige løsning, men fordi det ses på som drap av Gud, er det heller ikke moralsk godkjent. Hva i alle dager skal han gjøre? 

Samtidig som Hamlet baler med slike indre spørsmål, som kommer til uttrykk i monologene hans, kommer en skuespillertrupp til Kronborg slott. Hamlet ber dem om å sette opp et stykke, og vil at en av skuespillerne skal lære seg noen nyskrevne linjer utenat. Her, i skuespillet inni skuespillet, lar Hamlet truppen spille ut at en sjalu bror dreper den gode kongen. Dette får Claudius til å reagere kraftig. Ikke bare er han redd for å bli avslørt og drept, men han har også fått visshet om at noen - Hamlet - veit sannheten. Det blir en kamp mot klokka. Hamlet, som slettes ikke er koko, men veldig farlig for Claudius, må vekk fra Danmark snarest. Og med hovedpersonen av scenen, vikler Shakespeare stadig flere inn i sitt finmaska nett og gjør seg så klar til å stramme. 

Stykket er som sagt en hevntragedie, og en meget elegant en sådan. Shakespeare har alltid flere handlingstråder gående, og handlinga er på flere nivåer i både fortelling og historie. I bakgrunnen ligger også ei fortid og presser, noe som gjør at storpolitiske relasjoner blir trukket inn ved hoffet. Spenninga er på både et ytre (det konkrete hevnoppdraget) og et indre (Hamlet) plan, og det er flerfoldige hevnmotiver ute og går, som alle henger sammen (Hamlet er ikke aleine om å miste sin far i dette stykket). Slik kan skuespillet ses som en skikkelig komplisert billedvev, med mange ulike tråder i mange forskjellige farger under og over hverandre hele veien. Noen av dem blir nesten borte, som Ophelia, og gjør at stykket i sin helhet fortsatt kan være vanskelig å tolke. En kan spørre seg om det er meninga at det skal være kun én tolkning, eller om Shakespeare bevisst åpna for mange muligheter. Jeg er tilhenger av det siste. Hvorfor ellers ville Hamlet sjøl være så tvetydig?

I tillegg til å være formfullendt etter antikke idealer, er skuespillet svært galgenhumoristisk, overbevisende og intelligent i replikkene. Shakespeare lesser på med dobbeltbetydninger, ordspill, ordkløveri og vidd, slik at det dramatiske alvoret blir parert med både Hamlets tungsindige grubleri og hoffmennenes ytre fakter. Men ingen vrir mer eller bedre enn Hamlet, og han får parkert (bokstavelig talt) sjøl den skravlesjuke skrytepaven Polonius, som blant anna har denne replikken:

(til Gjertrud)

Madame, jeg sverger at jeg skyr all kunst.

At han er gal, er sant, og det er sant

at det er synd, og synd at det er sant.

En snodig vending! Men jeg unngår denslags,

for jeg er mot en kunstig uttrykksmåte.

Vi innser: han er gal. Så gjenstår nu

å finne grunnen til en slik effekt;

jeg mener: grunnen til en slik defekt,

for en defekt effekt må ha sin grunn. (...)

Og en slik defekt har virkelig en grunn. En god grunn. Eller flere: Noen skylder på Ophelia, og at hans kjærlighet til henne gjør han gal. Andre skylder på hans far, som så brått blei revet bort. Det er klart en sønn må få sørge! Atter andre skylder på mora, som gifta seg igjen alt for fort. Men alle, unntatt Horatio, er uvitende om hvordan det egentlig henger sammen, og at det er Claudius som er den store skurken. I stykket fins også antydninger til at Hamlet egentlig vil studere, ikke sture rundt på Kronborg, men at han, som egentlig arveprins, men indre sett for ung til å bli konge, er blitt frarøva sitt livs viktigste verv mot sin vilje. Da er vi tilbake til hevnen: Han hevner altså ikke bare sin far, men også for seg sjøl. Og derfor blir det enda vanskeligere, men desto viktigere, å gjennomføre. Det er ei stor og tung bør Hamlet bærer, som fører til ei identitetskrise uten like, som igjen får uante konsekvenser, ikke bare for Hamlet, men for hele hoffet og hele Danmark. En kan bli gal av mindre.

Å ha lest og sett et Shakespearestykke eller ti hører med til allmenndannelsen. Hamlet er kan hende et litt krevende sted å begynne, men til gjengjeld er det svært interessant. Det Danmark Shakespeare tegner opp er et fascinerende sted, og hendelsene som skaker slottet Kronborg til grunnen, kan alle mennesker kjenne seg igjen i. Og dermed er vi igjen inne på Shakespeares mesterlige komposisjon: kampen mellom det gode og det onde som går for seg inni Hamlet og som deretter manifesteres mellom for eksempel Hamlet og Laertes, går også for seg inni leseren. En slik imponerende effekt kan skyldes lite annet enn stor skrivekunst.  

Bohyllelesing: Gamle spanske romancer

Bildekilde: Aschehoug

Runde nummer fem i Bjørgs leseutfordring gikk av stabelen forrige uke, og temaet var ei bok som opprinnelig er skrevet på spansk. På grunn av et langvarig strømbrudd i helga, fikk jeg ikke publisert innlegget mitt før i dag. Da jeg har få spanske bøker i hylla og ikke hadde lyst til å dra på langtur med Don Quijote i denne kvelende varmen, falt valget på et verk som består av utelukkende spanske tekster, men naturligvis i norsk språkdrakt. Jeg har lest den smale, men spennende boka Gamle spanske romancer (2006), oversatt og med innledning og noter av Eva M. Lorentzen (f. 1957). Den ser kanskje litt eksotisk ut, og det er den så absolutt, men ordet "romance" må på ingen måte ombyttes eller forveksles med det mer kjente og desto mer klissete "romanse". For sjøl om det forekommer at folk er glad i hverandre i disse tekstene også, er det mer det motsatte som skildres.

Boka, som er utgitt av Aschehoug og Thorleif Dahls Kulturbibliotek, består av spanske dikt. Ikke tradisjonelle Hagerup-dikt med enderim som skildrer en bestemt situasjon eller en følelse, men heller ikke modernistisk lyrikk med massevis av tegnsetting. Romancen, eller el Romancero, tilsvarer våre ballader, altså det som ellers er kjent som de gamle folkevisene, med røtter i middelalderen. Disse muntlig overleverte fortellende dikta, ofte av lyrisk eller dramatisk karakter, fantes allerede fra begynnelsen av 1300-tallet, med mange mulige eldre kilder - opphavet er gamle heltesagn og andre episke dikt, som for eksempel det svært kjente Rolandskvadet (eldste manuskript fra 1140-1180, handling lagt til år 778). Utover 1400-tallet blir de overlevende restene av disse konsentrerte og finslipte romancene nedskrevet, og en slags gullalder for de gamle romancene varer fra omtrent 1475 til 1550, da den spanske nasjonallitteraturen er i full blomstring. Og det er noen av disse tekstene Lorentzen har oversatt i forbindelse med denne utgivelsen.

Men ei romance er likevel ikke helt det samme som en ballade. Det er strenge metriske sjangerkrav: Romancen har en gjennomført verseform med octosílabo - åttestavelsesvers - med assonans i annahver linje. (Dette har ikke oversetteren tatt hensyn til.) Romancen er ikke bundet av faste verseføtter, har ikke fast strofeinndeling og mangler omkved. Videre er vi vant til at våre ballader har en begynnelse, en midtdel og en slutt. Ei historie fortelles, et eksempel kan her være middelalderballaden "Olav og Kari". Romancene er løsere i strukturen og ender ofte svært brått, uten noen slags form for oppsummering. Lorentzen gir ingen fast forklaring på hvorfor det er slik, men nevner både plassmangel for trykte utgaver eller tilpasning til musikk som plausible årsaker. Hun påpeker også at de mest vellykka romancene er de som ender ufullendt, da disse har størst virkning på leseren eller tilhøreren. Viktig er også at omstendighetene rundt mange av romancene, og hvordan disse ender, var allment kjent. En eksplisitt avslutning var det da kanskje ikke alltid bruk for, for det var ikke der spenninga lå.

Som ballader, sagn, legender og eventyr har også romancene ulike tematiske trekk de deles inn etter. I denne tekstsamlinga får vi eksempler på alle undergruppene i sjangeren:
- Lyriske og fantastiske romancer, den viktigste og eldste gruppa av romancer. Mest særprega i forhold til balladene, "urspanske". Mytiske og folkloristiske.
- Karolingiske romancer, henter temaer og personer fra fransk heltediktning, som for eksempel Rolandskvadet og hoffet og ridderne rundt Karl den Store, samt de bretonske Arthurlegendene.
- Romancer fra grenselandet, her menes grensene mellom det kristne Andalucía og det mauriske Granada i dagens Spania. Større vekt på enkeltmennesker, stor respekt for muslimene, til en viss grad basert på virkelige hendelser.
- Historiske romancer, her skildres betydningsfulle historiske begivenheter fra ulike synsvinkler. Kollektiv historiefortelling, kollektiv hukommelse og kollektiv identitet er sterkt knytta til disse tekstene.
- Episke romancer, omhandler kjente helteskikkelser fra spansk middelalder. Basert på legendariske beretninger og krøniker. Har stor historisk og nasjonsbyggende verdi.
- Klassiske romancer, uspanske i sitt innhold. Henter stoff fra gresk og romersk oldtid. Skrevet med oppbyggelig hensikt.

For å gi et eksempel på en romance, kommer her den første teksten i boka. Romancen tilhører den første undergruppa, altså de lyriske og fantastiske romancene, og ender på karakteristisk vis svært brått, men går likevel for å være en av de beste romancene. Det kjenner en om en tar seg tid til å gå inn i teksten, kjenne etter hvilken effekt sjømannens sang har, og hvordan du tror det hele ender. Jeg skal ikke gi min tolkning her - du skal få være helt fri!

1. Grev Arnaldos
Hvem skulle det vel times
blant bølgene på hav
slikt hell som grev Arnaldos
hin morgen Sankte Hans!
Med jaktfalken på hånden
begav han seg på jakt;
da øynet han en galeas
som stevnet inn mot land.
Den hadde rigg av silke
og seil av sendal klar,
og sjømannen ved roret
kom syngende en sang,
som dempet havets bølger,
lot vinden stilne av,
lot fiskene fra dypet
stige opp til sjøens tak
og fuglene som flyver
slå ned på skipets mast.
Da talte grev Arnaldos,
I skal høre hva han sa:
"Ved Gud jeg ber deg, sjømann,
få høre nu din sang."
Da svarte ham den sjømann,
slik var det svar han gav:
"Jeg synger sangen bare
for den som med meg drar."

Da jeg ikke kan spansk, kan jeg egentlig ikke uttale meg om kvaliteten på Lorentzens oversettelser - jeg har jo ingenting å sammenligne med. Men det jeg kan si noe om, er det hun faktisk gjør, hvordan jeg forholder meg til det og til sist hvordan jeg tolker det. Hun har bevisst valgt et gammelmodig språk (eller sprog), skriver hun, som kler både form og innhold. Dette er tross alt middelaldertekster, og det er fint å holde på formaliteter som for eksempel tiltaleformer for å gi et tidsriktig inntrykk. I skildringene får vi også vite en del om datidas stoffer, klesdrakter, steder, stender, slektskapsmønstre, historie, politikk og maktforhold. Som alltid ved første lesing av gamle tekster er det en fordel å ha noen historiske kunnskaper å henge tekstens referanseverk på. Men fordi noteverket er solid og innledninga er tilfredsstillende, kan en også klare seg fint uten.

Lorentzen forteller historier, gamle spanske historier. At det er dikt, merker en nesten ikke underveis, og at det skulle vært musikk til, er det lett å forestille seg. Den spanske middelalderen er ei tid som er fylt med andre lukter, smaker og syn. Det er svært varmt, men en kan finne en av romancens hovedpersoner sitte i skyggen under et tre, ventende på sin fiende. Eller hun står i tårnet og ser de væpna mennene som kommer, hun veit hva som blir hennes skjebne, men hun flykter ikke. En far leiter etter sin sønn, han rir over lange avstander, opp i fjellene og ned på strendene, hvor er han? Og noen rir til og med kongens muldyr til de stuper for å rekke fram i tide. Det er overdådige måltider som blir avbrutt av politisk intrigemakeri og grove fornærmelser som må hevnes. En stevner ut fra land, kanskje på selveste St. Hans, dagen da mye magisk kan skje. Sånn fortsetter det, det er en blanding av historie og myter, riddere og konger, kjempende kvinner og steilende hester. Handlinger, skildringer, dialoger - alt er fortetta, bak er det store episke dikt som utspiller seg, og dette kan en få tak i via faste, nærmest forsteina formularer, antydninger, symbolbruk og intertekstualitet. Sannhetsgehalten varierer, men romancene appellerer alltid, fordi de skildrer mennesker og det menneskelige.

I Lorentzens oversettelser blir de korte romancene til levende bilder. Det er stemninger og stemningsskift, tydelige situasjoner, symbolikk og motiver, meningsbærende dialoger, klangfulle vers. Jeg opplever at det er skikkelig og samvittighetsfullt oversatt, sjøl om en full gjendiktning knapt er mulig på grunn av de strenge formkrava og de mange ulikhetene mellom germanske og romanske språk. Noen ord nøkker her og der, og det er en del klisjéer i både språk og handling, men hvordan kan det unngås? Det var fint å være med i Lorentzens spanske middelalderverden, hvor frankerne og deres ridderkultur presser ned gjennom Pyreneene og maurerne og deres kultur presser opp fra Gibraltar og Granada. Midt i ligger de spanske kongedømmene, stadig i krig med hverandre, dernest i en felles krig utad, La Reconquista. Det kan ikke unngå å bli heftige kulturkollisjoner på flere nivåer, og romancene er et heldig utkomme. Det er også spennende at Lorentzen tar seg tid til å komme med opplysninger som at Cervantes og Lope de Vega bruker motiver, personer og direkte sitater fra romancene i sine verker - det sier mye om romancenes påvirkningskraft og viktighet i både middelalderens og dagens Spania.

Et kort hareår

Bildekilde: Aschehoug

Fra Flommens år (2009) til Harens år (1975) - et ikke særlig imponerende sprang nedover fra stram, klok og sterk prosa til lett underholdning. Jeg har med andre ord forlatt canadiske Margaret Atwood (f. 1939) for denne gang, og hengt i ei ukes til med finnen Arto Paasilinna (f. 1942). Dessverre blei det et treff som tok svært lang tid å bli ferdig med for min del, sjelden har vel ei "morsom" bok vært så langtekkelig, og hvor utbyttet var dertil minimalt. I alle fall om jeg sammenligner med Atwood - men det skal jeg vel kanskje ikke gjøre.

For mange er Arto Paasilinna sjølve humorkongen og synonymt med humring og latter. Han debuterte i 1972 og fikk sitt store gjennombrudd med Harens år tre år seinere, men blei ikke oversatt til norsk før i 2004 (av Nøste Kendzior, 1950-2006). Mellom 1979 og 2009 hadde han bok hver eneste høst unntatt i 2002. I 2009 fikk han slag, så det er ikke veldig sannsynlig at han skriver flere bøker. For de som er svært glade i Paasilinna, er det kanskje en trøst å vite at han rakk å skrive hele 35 romaner, hvorav kun 12 er oversatt til norsk. Det er med andre ord mye å ta av! Han er også oversatt til 47 andre språk, så dersom de norske oversetterne jobber for treigt, kan en alltids prøve seg på Paasilinna på svensk, dansk eller engelsk.

Grunnen til at jeg har lest denne romanen nå, er at den er månedens 1001-bok hos Line. Ellers hadde jeg nok venta med den ei god stund. Jeg merka det allerede på den forrige Paasilinnaboka jeg leste, Kollektivt selvmord fra 1990 (norsk utgave i 2007), at dette blei for likt, formelen er alt for tydelig. Tidligere har jeg også lest Den ulende mølleren (1981, på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (1988, på norsk i 2008), så jeg har et visst sammenligningsgrunnlag. Det er rein underholdningslitteratur, alt sammen, bygd over samme lest, og etter å ha lest de tre første bøkene var jeg såpass godt kjent med stilen at den fjerde verken var overraskende eller spennende. Men den skal kanskje ikke være det heller.

Det er Kaarlo Vatanen, tilfeldigvis født i 1942, akkurat som Paasilinna, og journalist av yrke, akkurat som Paasilinna også har vært, som er hovedpersonen i denne historia. Eller, en får kanskje si historiene. For her hoppes det greit fra kapittel til kapittel, i begynnelsen er sammenhengene tydelige og lette å følge, mens det mot slutten blir tydelig at ganske store deler av handlinga mangler eller er utelatt, særlig transportetappene, og kapitlene får da et litt mer frittstående, oppsummerende preg som ikke akkurat er til bokas fordel. Uansett, handlinga er som følger: journalist Vatanen er på tur med den sure fotografen sin. De kjører på en hare, Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått, og blir borte. Rett og slett. Det vil si, det er sånn det er fotografen, som står igjen og banner og steiker. Vatanen derimot, finner haren, som er en bitteliten, nydelig hareunge, forbinder beinet dens, tar den på fanget, gir den mat og drikke og så videre. Han går lenger og lenger inn i skogen, og for hvert skritt han tar, jo sikrere blir han på at han aldri mer vil tilbake til Helsingfors og den grinete kona si, den meningsløse sladrejournalistjobben og det traurige livet han lever. Han vil være med haren, i naturen, i livet.

Og med haren som kompanjong og naturen som skueplass, og med hele Finlands skoger og alle de tusen sjøer som rekvisitter, braker det løs. Det er ikke måte på hva den halvslitne eksjournalisten Vatanen kan få til, han er for eksempel med på en kalvefødsel, trekker ei ku egenhendig opp av myra, fisker, slokker skogbrann, feller trær, pusser opp hytter med badstue og det hele, lager ny vegg og ny pipe på nevnte hytte, jakter bjørn, blir bestis med en lensmann, får attest på haren, selger båten sin, lurer kona og kollegaene, og så videre. Han stikker av fra alt, og han stikker av med stil, og han blir endelig sin egen, pengesterke, frihetsnytende, spritkonsumerende og hareelskende herre. Så lenger haren har det bra, med tilgang på riktige vekster og reint vann, har Vatanen det bra.

Men, sjølsagt, idyllen kan ikke vare evig. Det er bestandig noen som må ødelegge, eller noen som er ufine. Noen prøver for eksempel å ta haren fra Vatanen. Eller, egentlig er det ganske mange som vil rappe haren, enten den skal blotes, spises, avlives, koses med eller jaktes på. Og Vatanen, som jo blei gjenoppliva av den lille haren, blånekter. Derfor følger en rekke farselignende episoder i kjølvannet av slike påfunn, som titt og ofte bikker over i det som for min del er alt for mye, av absolutt alt, men som for andre kanskje er årsaken til ei latterkrampe eller to, ikke veit jeg. Det jeg veit er at vår tragikomiske hareeier i kjent stil finner veien ut av det meste, noe som jo er skrekkelig overraskende (håper jeg ikke avslørte alt for mye nå). Og til slutt må han og haren gjennom sitt livs prøvelse - på ski. Deretter var alle enige om at det var en lang, slitsom, men likevel ganske fin tur.

Akkurat det siste framkomstmiddelet var kanskje en av grunnene til at det gikk ekstra treigt med meg og Paasilinna denne gangen. Det er litt vanskelig å leve seg inn i de meget sparsommelige skildringene av en manns totalt uspennende kamp med snøføyk og tjue kuldegrader mens en sjøl sitter i skyggens ikke så behagelige 35 plussgrader og svetter i bikini. Avstanden blir stor. Og det er merkelig nok aldri et fnugg av uforutsigbarhet å spore i disse elleville bøkene. Hvert kapittel, 24 i tallet, har titler som avslører deler av handlinga, f.eks. "Haren", "Arrestasjonen", "Skogbrannen" og så videre. Og alt er skrevet på en slik måte at jeg som leser sitter milevis unna og dingler med beina, fortellingene om Vatanen og haren kommer meg for øre via søstera til fetteren til bestemora til naboen til mormor eller noe sånt, og engasjerer ikke nevneverdig.

Det lille som er av interesse her, kan en kanskje få i en eventuell sjangerdiskusjon som egentlig beveger seg mest utafor verket. En kan spørre seg om Harens år er en reinspikka underholdningsroman eller en mer intelligent pikaresk roman, med Don Quijote som et slags stilistisk ideal. Karakteristisk for sjangeren er en komisk hovedperson, mye humor og satire hvor en gjør narr av stort sett alt og alle, særlig øvrighetene i samfunnet, samt en episodisk framstilling av hovedpersonens liv. Nesten alt dette passer for Harens år, men det er uten tvil mye semrere gjennomført enn i Cervantes' klassiker. En kan også kikke litt i retning av det antikke myteidealet, kanskje særlig Odysseen, hvor heltens vei gjennom et visst antall prøvelser er hele poenget med verket. I så fall blir akkurat denne boka nokså latterlig, og ikke akkurat på en god måte, for bokas poeng er tydelig allerede etter første kapittel. Også kan en jo legge til dette med karakterutvikling, da, og det beslekta begrepet dannelsesreise, hvorav begge deler er mest ikke-eksisterende her. Vatanen er den samme fra side sju eller åtte til side 159, og endringa, som kommer på side fem eller seks, vies null oppmerksomhet. Hva er egentlig vitsen med det, å ikke problematisere eller skildre det som faktisk er viktig? Harens år er ei kortvarig skrøne og ikke så mye mer.

Men nå det er sagt, må jeg jo også passe på å presisere at den første Paasilinnaboka en leser ofte er den morsomste. Da er det tross alt nytt og annerledes. En nær parallell, uten sammenligning forøvrig, er bøkene om formellitteraturdronninga Nancy Drew - hvor mange bøker må du lese før det egentlig ikke er noe spennende lenger? To, tre? Lesinga glir da over i å bli rein kos, fordi en slipper å anstrenge seg eller tenke. Du veit hva du får. Men for en som er på jakt etter noe mer, blir lesinga enerverende, ja, nesten utmattende, fordi en leiter etter et berøringspunkt, etter noe ordentlig, etter substans, etter ei setning som sitter, et avsnitt som glitrer, etter noe smart eller bare noe. Og det finner en jo ikke.

Et premiss for Paasilinnabøkene må dermed bli et en liker dem - at en liker hele pakka, den slentrende, liksomkule stilen, det litt slappe og upresise språket, det tilsynelatende elleville og totalt grenseløse. Og en må finne det morsomt også. Ellers blir det bare for mye, hele tida, og det blir sjarmløst og slitsomt. Men en kan jo ikke operere med slike premisser i litteraturen, for da må alle bare lese de bøkene de liker og aldri utfordres eller utvikles. Og det er vel en ganske sørgelig tanke.

Jeg kikker for siste gang på den hvite forsida og den stive avbildninga av et par hareører før jeg setter boka i hylla. Nå skilles våre veier, Paasilinna.

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?