Den gylne notatbok

Bildekilde: Bokelskere

I vinter tok jeg endelig for meg det som har vært et lesemål gjennom flere år, nemlig tobindsverket Den gylne notatbok av nobelprisvinner Doris Lessing (1919-2013). Verket utkom på engelsk i 1962, og kom på norsk i 1975 ved Mona Lange (f. 1946), og har betydd svært mye for kvinnebevegelsen - til og med i internasjonal sammenheng. Det er ikke for ingenting at boka av og til omtales som feminismens bibel!

Lessing skriver om den enslige og ikke lenger helt unge kvinna Anna Wulf, som har stagnert som forfatter. Hun lever fortsatt på inntektene av sin første bok, men får ikke til å skrive videre. Hun har ei skikkelig sperre. For å rydde opp i, sortere og skille mellom de ulike delene av seg selv, sine gjøremål, tanker og følelser, bruker Anna intet mindre enn fem ulike notatbøker. De har hver sin farge og hvert sitt hovedtema, og vi som leser, leser oss gjennom disse samtidig som vi også forholder oss til ei rammefortelling, ei nåtid. Lessing glir inn og ut av rammefortellinga flere ganger underveis, men uten at det er vanskelig å henge med. Strukturen i romanen er både spennende, original og interessant reint faglig - for det må jo ha tatt tid å pusle dette sammen til en helhet. 

I den gule notatboka kommer vi svært tett på Anna selv. Hun skriver om sitt eget forhold til en gift mann, men gir både han og seg sjøl nye navn i notatboka - Ella og Paul. Det er likevel såpass tydelig for leseren at dette dreier seg om Anna og den gifte kjæresten Michael. Her fins det også paralleller til Lessings eget liv. Fortellingene i den gule notatboka er alt fra hele historier og lange skildringer, til utkast til romaner, noveller eller enkle skisser og ideer. 

Den svarte notatboka handler om Annas perspektiver på det å skrive, og hvordan det hadde seg at hun begynte å skrive. Derfor forteller den også historia om en annen Anna, den hun var før hun flytta hjem til England og fikk barn. Før dette hadde Anna nemlig flere år i Afrika, i et land ganske enkelt kalt Kolonien. Hun har mange minner fra Kolonien, konsentrert rundt en nokså alkoholisert og politisk engasjert vennegjeng. Minnene rulles fram i rykk og napp. Igjen et sammenfallende element med Lessings egen biografi - hun vokste som kjent opp i Rhodesia (nåværende Zimbabwe). Annas minner utgjør bakteppet for den første boka hennes, som fikk god mottakelse. I romanens nåtid er det snakk om å gjøre romanen om til en film, men da med en helt annen utgang. Dette opplever Anna som usant og vanskelig, og at hun stadig fjerner seg fra utgangspunktet, nemlig de reelle erfaringene med rasisme og apartheid, krig og konflikt. 

Den røde notatboka handler om politikk. Her skriver Anna om det britiske kommunistpartiet, den politiske situasjonen i verden og sitt eget engasjement i partiet. For eksempel får vi skildra hvordan hun både nøler med å melde seg inn, og med å melde seg ut. At hun møter på flere dyktige og interessante mennesker, som samtidig ikke klarer å se det Anna mener er sannheten, eller som er blinde for kritikken av partiet, og den mulige sannhetsgehalten. Hun beskriver også hvordan hun holdes igjen i partiet fordi hun er kvinne, og hvilken voldsom kontroll det er rundt informasjon og informasjonsdeling. Her får vi en parallell til noe som virkelig er gjeldende nå i våre dager, nemlig at en hver konflikt mellom to sterke interesser også er kamp om et narrativ, om å bli trodd. Lessing skildrer dynamikken i partiet svært godt. Så var hun også, i likhet med Anna, politisk aktiv, og veit godt hva hun skriver om.

Den blå notatboka er ei forsøksvis dagbok. I begynnelsen skriver Anna mest om dagligdagse gjøremål, som omsorg for datteren Jane og samtaler med venninna Molly, men etter hvert endres fokus. Den ytre verden invaderer henne, og hun mister språk for det som skjer. Notatboka blir da full av avisutklipp og artikler om krig og katastrofer fra hele verden. Det er Annas samtid, ei voldsom og deprimerende samtid, om en først begynner å ta den innover seg. Det gjør Anna i perioder, og da er det ekstra vanskelig å leve. På et tidspunkt har hun tapetsert nærmest et helt rom med slike utklipp, det bikker over og blir sykelig. Jeg opplever at Anna søker desperat etter mening, sannhet, håp og godhet i det som fortoner seg som en verden uten framtid, etter to massive verdenskriger og bruk av atomvåpen. Dette er også egne erfaringer for Lessing, som levde med de samme krigene og katastrofene. 

Den siste notatboka er den gylne notatbok, boka som blir veien ut av uføret, skrivesperra, sammenbruddene og nederlagene, og som samtidig forener den gule, den svarte, den røde og den blå notatboka, Annas fortid, Annas nåtid og Annas framtid, den fiktive Anna og den reelle Anna. Hun får åpningssetninga gitt til seg av en romanperson: De to kvinnene var alene i London-leiligheten. Slik byr Lessing på en elegant sirkelkomposisjon, der vi som leser forstår at Anna makter å komme seg videre, hun skriver igjen, hun skriver den boka vi leser.

Den gylne notatbok kan kanskje virke lite tilgjengelig, men er det egentlig ikke. Den er overraskende lett og pratete i tonen, i grunn litt for snakkesalig for denne leseren. Men som leser må en evne å holde alle de ulike Annaene og de ulike notatbøkene adskilt, ellers blir det fort rot. Eller en kan tenke at hver hoveddel av romanen har sitt nedslagsfelt, som en da studerer ekstremt nøye før en vender tilbake til "start", altså romanens nåtid, og går i gang med neste bolk. Hele veien utforsker Lessing rammene for ei kvinnes liv, hva det vil si å være kvinne, hva sannhet er, hva frihet er og hvordan en kan skape med språk, altså skrive, når så mye er tappa for mening og nærmest skrevet i hjel. Og hvordan kan verden komme videre fra et nullpunkt, tilsvarende med Annas eget nullpunkt? 

Sjøl om det kan virke mørkt, og sjøl om det blir håpløst mer enn en gang underveis, særlig i møte med romanens mange tvilsomme mannlige karakterer, er det faktisk håp her. For Anna finner som sagt en utvei. Men før hun kommer dit, må hun kjempe. Med venninna og mot sønnen hennes, mot menn generelt og ikke minst mot sin egen eksmann, mot samfunnets strukturer, mot ideologi og politisk overmot, mot diskriminering og sexisme, mot partiet og pressa, mot økonomi og kapital på den ene sida, og frihet på den andre, mot leieboere og pågående elskere, mot og med seg sjøl, som mor, som kvinne, i tekst, i kropp, i sinn. Det er overhodet ikke enkelt, det er krevende for Anna, det er krevende for leseren, og det er såpass omfattende at en kan kalle det en dannelsesroman. For det er gjennom denne enorme motstanden at Anna samles, styrkes og kommer ut på den andre sida.

Det er overraskende mye humor i teksten - fra bitende ironi til venninnenes raljering med sinte eksmenn, der mannfolka blir så provoserte at en nesten kan se det komme røyk ut av øra deres. Det er også noen artige passasjer der Lessing tar visse mennesketyper på kornet. For eksempel beskriver Anna et selskap hun deltar i, og videre er det skikkelsene innad i partiet. Både kvinner og menn kan framstå som pompøse, latterlige og fullstendig på bærtur. Likevel er dette ikke et humoristisk verk. Det ligger et djupt alvor over teksten hele tida, et tungt trykk, og mye er mørkt. Unge gutter dør, andre forsøker å ta livet sitt. Noen herser og ødelegger for andre, nærmest på sadistisk vis. Og Anna, som på alle måter er ei sterk og klok kvinne, låser seg fast i det ene destruktive forholdet etter det andre. Som leser lurer jeg på hvor hun vil, hva hun er ute etter. Må hun nå det absolutte nullpunkt for å kunne komme seg opp igjen? Må hun kjøre seg så fullstendig til grunne? Jeg tror det - og jeg tror det er litt av Lessings prosjekt. 

Jeg forstår hvorfor Den gylne notatbok har en sterk status i den vestlige verden, og hvorfor den er med på såpass mange sentrale og viktige leselister. Den er og blir en klassiker, svært representativ for sin samtid, der Lessing gir et enestående bilde av kvinnekampens mange, mange fronter og åpner opp kvinners erfaringer, kvinners mulighetsrom, kvinners framtid. Det var tøffe damer som bana vei den gangen, Lessing inkludert. Jeg tror mange gjør klokt i å lese Den gylne notatbok for å huske på nettopp det. I disse dager er det krefter som trekker oss bakover igjen, og er det virkelig noe vi ønsker? Vil vi tilbake til denne tida, til denne altoppslukende, vonde og krevende kampen? Hva vil den koste oss denne gangen?

Den gylne notatbok er en svært godt tenkt, velskrevet og elegant sammensatt roman. Jeg likte boka godt, sjøl om den tok tid å lese og tidvis var svært ubehagelig og trykkende. Slik var også jeg som leser med på Annas kamp, og sjøl om jeg er glad for at den er over, fikk jeg definitivt lyst til å lese mer av Doris Lessing.

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nytt år! Håper dere har hatt ei fredelig og god jule- og nyttårsfeiring og at du nå, med magen full av deilig mat, hjemmet utstyrt med nye skatter og hjertet med mye glede, er klar for nye utfordringer. Det nye året er her allerede, muligheten for en ny start ligger foran oss, så det er bare å hive seg rundt og ta tak i livet, kjærligheten og bøkene.

Alexander L. Kielland

Denne karen kunne like greit gått under kodenavnet Ventepetter eller noe i den duren. Heldigvis maser han ikke, han venter lydløst i en høy stabel og er nok den mest tålmodige av dem alle sammen. Det er en dyd, har jeg hørt. Det får være hans trøst. Målet er fortsatt å få lest hans samlede verker, men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta. Jeg må nok belage meg på å ha han med på leselistene hele året.

Flatøybok

Jeg leste noen tåtter i månedsskiftet november-desember, men så kom jula med alt den har å by på av stress og styr, så jeg måtte pent legge boka ned igjen. Nytt år, nye muligheter?

Jens Bjørneboe

Jeg har en samleutgivelse fra Aschehoug med tre verker av denne karen. Jeg har bare lest Drømmen og hjulet, men ønsker å lese de to andre også, henholdsvis Jonas og Den onde hyrde. Kanskje januar er måneden?

Per Olov Enquist

Enquist blei ikke lest i romjula slik som planen var, da var vi opptatte med å bygge lego, snørre, hoste og å være mette. Jeg trekker han med meg inn i 2017 og håper biografisirkelen til Ingalill kommer med et godt påskudd for Enquistlesing - i alle fall en eller annen gang i løpet av året.

Elisabeth Aasen

Kvinners spor i skrift - ei mektig og solid fagbok for alle litterære damer, deriblant Birthe og meg. Les og lik! Innlegg finner du her. Lesekryss til oss begge!

Jennifer Egan

Midt i julekaoset leste jeg Bølle på døra, og var storfornøyd med det. Det var et avbrekk jeg både trengte og likte. Innlegget er her, og Egans navn er behørig notert for framtida. Lesekryss!

Doris Lessing

Det blei sluttspurt på damene i 2016, og endelig kom jeg i mål med Doris Lessing også. Boka heter Bestemødrene og innlegget kom ut etter mye om og men. Et seigt lesekryss.

Bergsveinn Birgisson

Årets siste runde av biografisirkelen til Ingalill stod i Geirmund Heljarskinns tegn - i alle fall for min del. Den svarte vikingen er ei formidabel bok om et organisatorisk stortalent med hauger av teft, mot og vilje. Takk til mamma for super bokgave! Og enda et lesekryss er herved innkassert.

Sigrid Undset

Opprinnelig var planen å komme i gang med bøkene om Olav Audunssøn før jul, men det skjedde ikke. Jeg håper at januar blir en måned i Sigrid Undsets tegn, og ser fram til lesing av mektige middelalderverk sammen med Birthe.

Amalie Skram

I årets siste runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet julebøker, og jeg leste Julehelg av Amalie Skram, ei bok som i grunnen hadde pent lite med jul å gjøre, annet enn i tittelen. Ei vemodig, sterk bok. Oppsummering og innlegg kommer.

Bokhyllelesing

Bokhyllelesing 2017 er fortsatt under planlegging, men vil snart foreligge i sin helhet i eget innlegg og med egen fane. Det jeg kan si foreløpig er at første kategori er å lese ei bok med omslag i en bestemt farge. Mer kommer snart!

Biografi

Jeg har ikke oversikt over biografisirkelen enda, men jeg regner med at det kommer. I alle tilfelle er jeg klar for å lese både det ene og det andre, om den ene og den andre, så lenge jeg har det i hyllene.

Sigmund Løvåsen

Jeg hadde tenkt til å lese Undset som første kvinne ut i det nye året, men handa tok fram Løvåsen i stedet. Og vips er jeg snart ferdig med en underlig liten roman, ei skrøne av et kriminalmysterium, eller omvendt, og jeg er både imponert og underholdt. Hvorfor skriver ikke denne mannen flere bøker?! 

Faglitteratur

I desember leste jeg Den svarte vikingen, en sjangersprengende biografi som greit kan tilhøre samlesekken sakprosa. Og ei slik bok av gangen holder, kjenner jeg. Men nå som Geirmund er ferdiglest, kan jeg så smått begynne å kikke rundt etter neste bok...

Ønsker dere alle et fantastisk leseår!

Bokhyllelesing 8: Nobelbøker

Oppsummeringa til åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016 kommer her, kraftig forsinka. Beklager! Vi vendte oss mot de gjeveste av de gjeve - forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur for sine verker. Vi kunne med andre ord plukke fra øverste hylle og bare kose oss med ord og formuleringer, stemninger, skildringer, konflikter og personer. Eller? Disse mesterne kan jo også være ganske krevende og tunge. Hva syns du? Jeg har lest Doris Lessing og er sånn passe fornøyd med boka, men godt fornøyd med å ha gjennomført.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med nobelprisvinnerne:

Birthe leser Anna Svärd av Selma Lagerlöf

Hedda leste Bestemødrene av Doris Lessing

Elisabeth leser Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Gro leser Tante Julia og han som skriver av Mario Vargas Llosa

Berit leser Korset av Sigrid Undset

Elida leser Ungdomstid av Patrick Modiano

Åslaug leste Sult av Knut Hamsun

Ida leste Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Opprinnelig var vi 14 påmeldte, men både november og desember er travle måneder for mange av oss. Jeg har stor forståelse for at flere av dere ikke rekker å lese så mye nå, slik er det for meg òg. Som vi også ser av lista over, er det mange som fortsatt leser på sine bøker. Det er naturligvis helt greit. Om du ønsker at andre lesesirkeldeltakere skal finne fram til et eventuelt innlegg når du er ferdig, er det flott om du legger igjen ei lenke enten her eller på samlesida. Ida og Åslaug var de eneste som leste og skreiv innlegg i den egentlige leseuka, så hatten av for dem! Sjøl blei jeg skrekkelig forsinka denne gangen - sånn går det når en skal gjøre alt på en gang og i tillegg har sjuke unger. Jeg må bare beklage nok en gang.

Sia det nærmer seg årets slutt, ønsker jeg å høre litt med dere om hvordan det har vært å delta på bokhyllelesingsprosjektet i år. Er det noe som kan eller bør endres på? Flere eller færre innlegg? Trengs det lengre lesetid? Og hva med kategoriene - er de breie nok, eller ønsker dere mer avgrensning? Eller tematisk lesing, fargelesing, blinde valg, listelesing, lesing etter en bestemt bokstav i tittelen? Alle mulige forslag, ris og ros, mottas med takk! Jeg skal i gang med å planlegge Bokhyllelesing 2017 i løpet av desember, så nå er tida for å rope ut. Og jeg varsler med det samme om tidlig oppstart: Tanken er å komme i gang allerede den første uka av det nye året, det vil si mellom 02.-08. januar 2017. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er den desidert siste av året: Mellom 19. og 31. desember 2016 skal vi kose oss med julebøker. Og for å være grei, kan vi definere "julebok" på flere ulike måter, og alle er like riktige, for vi skal bare kose oss. Utgivelsen kan derfor være ei kalenderbok, eller den kan handle om jul, eller du kan ha fått den til jul - enten denne jula eller ei tidligere jul. Og om du ikke har tid eller lyst til å skrive innlegg, så er det i sin skjønneste orden. Det er jul, og da skal en heller prioritere mandarinskrelling, skiturer, nøtteknekking og familiehygge enn privat skjermmoro. Men hva skal du lese, når du først leser? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er faktisk ikke lenge til i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing 8: Doris Lessing

Bildekilde: Bokelskere

Det har vært noen seige bøker denne høsten. Den siste jeg endelig har fullført, etter lang tid, er ei novellesamling av nobelprisvinner Doris Lessing (født Doris May Tayler, 1919-2013). Boka heter Bestemødrene og kom på norsk på Gyldendal i 2008 ved John Erik Bøe Lindgren (f. 1969). Fra før har jeg lest Det synger i gresset (1950) av samme forfatter.

Det er ikke noe galt med verken boka eller oversettelsen. Men de fire lange novellene -  jeg ville heller kalt dem fortellinger - som Lessing har skrevet, mangler slik jeg ser det felles tematikk eller en annen rød tråd. Det gjør lesinga litt utfordrende, for jeg tar meg sjøl i å leite etter fellestrekk, bindeledd, temaer, metaforer, intertekstualitet. Naturligvis trenger ikke novellesamlinger å ha noe enhetlig ved seg for å være velfungerende, men min erfaring er at de tekstsamlingene som er bundet sammen av noe annet enn tittel og felles bokbunad, gjør et sterkere, djupere inntrykk. Og nettopp inntrykk er viktig når jeg leser.

I tittelnovella er vi ved kysten. Havet ruller, bruser og kaster på seg. Det er stadige skift i vær. Hete. De to bestevenninnene bor og lever tett på hverandre hele livet, så tett at de også fungerer som mødre for hverandres sønner, og når tida er moden, eller det vil si når barna er modne, hopper de likeså greit i sengehalmen med hverandres gutter også. Naturligvis formulerer ikke Lessing det slik. Nei, hun er subtil og diskré. Men det endrer ikke tekstens faktum: To voksne kvinner har seksuelle forhold til hverandres sønner. Framstillinga er verken kynisk, spekulativ, sosialpornografisk eller ekkel, og Lessing peker ikke ut de skyldige, beskylder ingen for dårlig moral. Og kanskje det er nettopp derfor at jeg ikke finner teksten så troverdig: Jeg påstår ikke at dette aldri har skjedd. Jeg er bare ikke overbevist om at det skjedde akkurat slik.

Neste tekst ut er "Victoria og familien Staveney". Her møter vi et helt annet landskap, nemlig byen, med alle dens lyder og mennesker. Fortellinga tar til når Victoria er lita, og vi følger henne mange år framover i tid, gjennom barndom, ungdom og livet som ung voksen. Vi blir kjent med hennes familie, hennes person, og vi får skildra livet hennes, sett gjennom en sympatisk, medfølende fortellerinstans. I tillegg er klassekritikken sterk, og de ulike britiske samfunnsklassene skildres nådeløst. Vi ser det stadig først og fremst fra Victorias ståsted, men på grunn av den allvitende fortelleren gis også leseren større sveip. Familien Staveney er naturligvis Victorias motstykke: Rike og hvite. Lessing utforsker her hva som kan skje når det oppstår nære forhold mellom så ulike mennesker. Hvilke fordommer og konflikter kan en møte på? Fortellinga er sosialrealistisk og virkelighetsnær, men mangler snert.

Novelle nummer tre er "Grunnen til det". Her var jeg lenge veldig usikker på hvor vi var, og ikke minst når, men det viste seg å ikke være så nøye. Lessing har forsøkt å leve seg inn i hvordan det må ha vært å være en av få lærde i en gammel sivilisasjon, og attpåtil en gammel lærd som er vitne til at samfunnet faller fra hverandre på grunn av manglende fokus på sanger og fortellinger, som blir brukt til blant annet opplæring. Parallellen til dagens samfunn trengs ikke trekkes fram en gang, kritikken er soleklar, berettiga og rammende. Lessings prosjekt er uten tvil interessant, og hun kommer med mange gode poenger. Hovedpersonen, som forteller sin historie i førsteperson, er rolig og sympatisk, reflektert og forsonende, som mange gamle er, og det skinner igjennom at Lessing har lagt mange av sine egne observasjoner i hans munnen. Og det er helt ok. Men gjennomføringa er kanskje ikke den beste. Jeg søkte i hvert fall stadig etter noe mer.

Siste fortelling er krigshistoria "Et kjærlighetsbarn", den lengste teksten i boka med sine drøye hundre sider. Og den er kanskje også den mest interessante. Lessing har vendt tilbake til Storbritannia, slik som i de to første tekstene. Vi befinner oss i tida like før og under andre verdenskrig, og følger en ung mann gjennom store deler av hans liv. Først som idealist og student, deretter som ung soldat. Lange skipsreiser med stadig fare for å bli skutt ned av ubåter er en skremmende realitet, og soldatene er sjøsjuke, magre, solbrente. Så kommer Cape Town og fire dager i paradis før de igjen må mønstre på og fortsette til India. Etter mange år i krig kan han endelig vende hjem, og han forsøker å bygge et liv. Men noe mangler, og James er rastløs, ventende. Taus.

Og med det kom jeg fram til at det faktisk er ett element som binder disse fire tekstene sammen likevel. Noe bestemødrene kjenner på, noe Victoria lever med, noe den navnløse jeg-personen tungsindig beskriver, noe James forsøker å kvitte seg med. Det er lengselen. Etter kjærlighet, etter tilhørighet, etter likesinnede, etter sitt eget barn. Og det er sårt skildra, godt sett og klokt nyansert.

Denne lengselen etter noe, av og til noe ubestemt - som for den unge Victoria, som er en utenforstående der hun kikker inn i et rikmannsliv, hun ser privilegiene, luksusen og mulighetene som hun mangler - av og til noe helt bestemt, slik som i James' tilfelle, blir en underliggende kraft som trekker i menneskene. Lengselen blir en klagesang, en vakker og nydelig elegi som berører og skaper gjenklang. Den er djupt menneskelig, og den er frykta. Ingen vil lengte slik som disse menneskene. Ingen vil måtte ta slike valg, leve med slik visshet, slike sår. Men plutselig sitter vi der likevel. Og da kan kanskje enkelte av tankene i denne boka være en slags trøst. Ikke at Lessing beroliger eller oppmuntrer, nei. Men hun viser med stoisk ro fram disse livene, hun gir dem oppmerksomhet, detaljer, mening. Og det betyr jo alt i det korte øyeblikket vi lever her på jorda.

Så får det bare være at akkurat denne boka ikke byr på veldig varige inntrykk. Personene er litt for flate, men landskapene er intense og konfliktene er levende. Bestemødrene er skrevet med klokskapen og roen til et gammelt menneske. Tematisk interessant, teknisk litt falmet. Godt turnert, fint sett, svært realistisk. Og en assosiasjon jeg fikk underveis, var faktisk Tor Jonsson. Jeg opplever at Lessing, i sin særegne språkdrakt, utbroderer og eksemplifiserer noe av det Tor Jonson (1916-1951) har skrevet om i diktet "Når du er borte": Nærast er du når du er borte./ Noko blir borte når du er nær. (...) Menneskene Lessing skildrer, er på vei bort ifra denne nærheten, for godt. Bestemødrene har hatt den, knuga på den. Victoria har vært i nærheten av den. Den gamle lærde er den siste av de tolv, og på vei mot døden. Det fins ikke nærhet mer, bare lengsel. James fikk fire dager, nei, tre, med nærhet. Det er ikke noe for et helt liv. Det gjør at han evig søker, slik vi alle søker: Dette kallar eg kjærleik - eg veit ikkje kva det er, sier Tor Jonsson. Og Lessing avslutter: "Hvis du kaller det kjærlighet."

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakking, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland

...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok

Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe

På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow

Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist

Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen

Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan

Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier

Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing

Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi

I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset

Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram

I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur

Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!

Vinterlesing, del II

Godt nytt år, alle sammen! Her er det endelig kommet snø - såpass masse snø at det både kan akes, lages snømann og etter hvert gå på ski. Det er herlig! Og barna er glade der de fyker rundt i alt dette mjuke, hvite. Inne er det varmt og godt med fyr på peisen, og det blir lest mye, i alle fall må jeg stadig til pers og lese små og store bildebøker, korte og lange eventyr, morsomme og triste vers, fortellinger, tegneserier, samt bøker fra da jeg var lita. Det er mange koselige gjensyn. Vi blar også i sangbøkene og i bøker med store bokstaver, da størstebarnet gjerne vil lære seg å lese. Jeg, på min side, vil gjerne ha litt tid til å lese voksenbøker. Kanskje får jeg tid til det i måneden som kommer?

Carl Frode Tiller

Bok nummer to i Innsirkling-serien blei omsider lest, og omtale er her. I løpet av vinteren vil jeg også lese bok nummer tre, og det ser jeg fram til! Boka står klar i hylla, men fordi den ser ut til å være omtrent like omfangsrik som de to andre, er det nok ikke den som åpner året.

Alexander L. Kielland

Jeg har som langtidsprosjekt å lese Alexander L. Kiellands samlede verker, og kom godt i gang med første bind før jul. Da leste jeg nemlig Novelletter og Garman & Worse. Etter ei lang pause er jeg endelig klar for å fortsette - bare jeg får tid...

Doris Lessing

Nobelprisvinner Doris Lessings Bestemødrene var ei bok jeg skulle lese før jul, som bidrag til hele to lesesirkler. Men den gang ei. Boka forsvant i influensakaos og kakebakst, og er ikke kommet til rette igjen. Lessing utgår derfor midlertidig herfra.

John Steinbeck

Som erstatning for Lessing fant jeg fram ei bok av John Steinbeck, også nobelprisvinner. Dagdrivergjengen var ei artig, lita bok, som jeg heldigvis kom meg igjennom - og som dermed blei min siste bok for leseåret 2015.

Gidske Anderson

Til Ingalills biografisirkel i midten av desember leste jeg Gidske Andersons flotte biografi om Sigrid Undset, som faktisk resulterte i to innlegg - ett her, og ett her. Og fortsatt føler jeg meg ikke ferdig med denne dama, det er mer som om jeg nettopp har begynt, begynt å forstå både verkene hennes, og henne. 

Amalie Skram

Ja, det blei som året før i fjor også - intensjonen var der, leselysta var der, men tida fantes ikke og gjennomføringskrafta var ikke-eksisterende. Julehelg får derfor vente til neste jul.

Geoffrey Chaucer

Til første runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner 18. januar, skal vi lese bøker med rødt omslag. Jeg plukker fram et verk av middelaldermannen Geoffrey Chaucer (ca. 1343-1400), og det er ikke Canterbury Tales! Det episke diktet Troilus og Criseyde, som blei til en gang mellom 1385 og 1390, er bakgrunnen for Shakespeares Troilus and Cressida, som kom drøye to hundre år seinere. Boka har stått i ulesthylla sia 2011, og jeg gleder meg veldig til å lese!

Faglitteratur

Med januar følger også studiestart, og jeg er spent på hva som står på pensum for dette semesteret. Noe faglitteratur blir det altså, sjøl om jeg ikke helt veit hva enda, og jeg ser fram til å gå i gang.

Ønsker dere alle ei fin vintertid!

Bokhyllelesing: John Steinbeck

Bildekilde: pax.no

Dagdrivergjengen, originalt utgitt som Tortilla Flat (1935), er gjennombruddsromanen til nobelprisvinner John Ernst Steinbeck (1902-1968). Boka, som var Steinbecks fjerde, kom på norsk for første gang i 1938. Min utgave er fra 1995 og er oversatt av Haakon Bugge Marth (1901-1990). Steinbeck mottok Nobelprisen for sitt forfatterskap i 1962, og han er dermed mitt valg til niende og siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Egentlig skulle jeg lese Doris Lessing, men midt oppi influensakaos og julestri, blei det litt for mye med ei lengre bok. Derfor falt valget på John Steinbeck og den lille, humoristiske romanen om paisanosgjengen - 'de som drikker dram av syltetøyglass'.

Og drikke dram gjør de, i lange baner. Som oftest går det i vin, dårlig vin, utvanna vin, varm vin, kald vin, sur vin, stjålet vin - så lenge den kan drikkes, er de ikke nøye på hva det er. Målet for dagen er å bli mett, gjerne brisen eller noe påseila, men helst full. Så trenger de ikke å gjøre noe mer, annet enn å slumre i sola. Hvem er så disse paisanos? Vi befinner oss på USAs vestkyst, nærmere bestemt California, i den lille byen Monterey, og fordi det hele er så fint skildra i åpningskapitlet, lar jeg like greit Steinbeck fortelle sjøl: 

"Monterey ligger på skråningen av en bakke, med en blå bukt under, og en høy, mørk furuskog bakom. Den nedre del av byen er bebodd av amerikanere og italienere, som lever av å fange og legge ned fisk. Men oppe i bakken, hvor skogen og byen går i ett, og hvor gatene er uten asfalt og hjørnene uten lyktestolper, der har de gamle innbyggerne satt seg fast, slik som de gamle briter har satt seg fast i Wales. Disse som bor her, kalles for paisanos.

     De bor i gamle trehus som ligger på gårdsplasser fulle av ugress, og rundt omkring dem står furuer fra skogen. Disse paisanos er alt annet enn kremmere, de kjenner intet til den amerikanske handels innviklede system, og da de ikke eier noe som kan stjeles, utnyttes eller pantsettes, har dette systemet heller ikke kunnet virke synderlig på dem.

     Hva er en paisano? Det er en mann av blandet spansk, indiansk, meksikansk og forskjellig slags kaukasisk blod. Hans forfedre har levd i California i ett eller to hundre år. Han snakker engelsk med paisano-aksent, og spansk med paisano-aksent. Når spørsmål om rase kommer opp, påstår han indignert at han er av reneste spanske blod og ruller opp ermet for å vise at den bløte innsiden av armen hans er nesten hvit. Ellers er farven som på en godt innrøkt merskumspipe, og han kaller den solbrent. (...)"

I sentrum av begivenhetene står Danny, som Steinbeck beskriver slik: "Danny var liten og mørk og pågående. Da han ble femogtyve år, var bena hans bøyd nøyaktig etter de runde flankene på en hest." Danny og kompisene hans, alle fra Tortilla Flat, verver seg ved et uhell, og i godt berusa tilstand, til militæret, for å bidra til kampen mot Tyskland under første verdenskrig. Når de kommer tilbake, etter å ha kjørt inn mulesler, sitti i fengsel og marsjert rundt på trening med infanteriet i Oregon, skjer det noe som endrer livene deres. Bestefaren til Danny har dødd, og Danny arver to hus. To hus! Skjønt, å kalle dem hus er kanskje å ta i - rønne er muligens mer korrekt. Uansett er det litt av en rikdom, særlig for en som aldri har hatt noe av verdi, men det er også en forpliktelse. Danny kjenner vekta av eiendom på kroppen, bekymringene som følger plager han, men han nyter også å stige i anseelse blant folka i Tortilla Flat, og særlig blant kompisene sine. Nå er det slutt på å lurke rundt i grøftene, tigge ved bakdørene på restaurantene, stjele fra hagene til folk og sove i furuskogen - nå kan de sove i et hus, i ei seng!

Ja, for det sier seg sjøl at Danny ikke får bo lenge aleine. I begynnelsen leier han ut det ene huset, men får aldri noe for det. Da det brenner opp, kommer de ikke-betalende leieboerne like greit bort til huset der Danny bor. Med på rønnelasset følger derfor Pilon, Pablo, Jesus Maria Corcoran, Piraten og Store Joe Portugiser. Ja, og alle de fem hundene til Piraten. Også flere trakterer Dannys hus og dets nære omgivelser, på jakt etter vin, mat, eventuelt begge deler, damer, selskap eller litt penger. Å finne en skatt er det største ønsket til mange av de håpløse herremennene i boka, men de har lite hell med seg. Men de klarer seg fra dag til dag, på et noe skakkjørt vis og ved hjelp av en durabelig mengde matrester som Piraten innkasserer, så en kan kanskje si at lykka er bedre enn forstanden lell.

Ja, for det er nettopp noe av det jeg opplever er denne episodiske folkelivsskildringas hovedbudskap. Lykke er ikke noe som oppnås ved å kjøpe nye ting, eller ved å velte seg i luksuriøs mat og kle seg i eksklusive stoffer. Lykke er noe inni en, en stemning, en følelse, som ikke kan jaktes på eller lures fram. Danny og kameratene hans er nemlig stort sett lykkelige, enda de ikke har noe som helst. De bryr seg ikke heller, for de har hverandre. Og sjøl om den ene er slu og den andre er dum, den tredje er hjulbeint og den fjerde er lat, og alle er overtroiske, uærlige og stakkarslige, og de både krangler, kaller hverandre stygge ting, nedkaller forbannelser over hverandres opphav og ofte havner i håndgemeng, så vokser det fram et unikt fellesskap, basert på kameratskap og frihet, respekt og, ja, fyll.

I Dannys hus i Tortilla Flat oppstår det mange morsomme og mildt tragiske situasjoner, og de som bor der får virkelig gjennomgå. De er nederst på den sosiale rangstigen, sjøl om de bor i et hus, for de er noen fyllebøtter og noen rørekopper som aldri får gjort noe som helst. Det eneste hederlige unntaket er den tilbakestående Piraten, som hver dag selger et trillebørlass med opptenningsved nede i Monterey. Ellers går mannfolka sjelden ned til Monterey - der venter bare flåkjefta italienerpakk og arresten, som de i perioder hyppig frekventerer. Men stort sett holder de seg i Tortilla Flat hvor de rapper egg fra naboens høner, lunsjen til de glade parene som er på piknik i skogen, spriten til soldatene og så videre. De lurer de som lures kan på stadig nye og oppfinnsomme måter, pantsetter alt de har av verdi for å få litt vin, som de bærer på i kanner tildekt med gresstuster, eventuelt smugler rundt under jakka (hvis de har ei jakke). Og sånn fordriver de dagene i lag, som tittelen sier.

Dagdrivergjengen er inspirert av legendene om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Steinbeck peker på det sjøl allerede på første side og legger slik opp til intertekstualitet og komparasjon for den som ønsker ei sånn lesing. Jeg må helt ærlig si at jeg ikke akkurat fant en slående likhet mellom de slappe og uskolerte paisanosene og den høviske, danna hirden til sagnkongen, som for øvrig drikker av forgylte drikkebegre. Men det er en artig parallell, for kan to verdener komme lenger fra hverandre? Neppe.

Steinbeck skildrer paisanosene og det lurvete livet deres godt, men til forskjell fra mange andre som ikke skriver om sin egen samfunnsklasse, utleverer han dem faktisk ikke. Fortellerstemmen, som er sjarmerende og lun, kommer med rammende karakteristikker av alle, men er aldri ondsinna eller slem. Det er en varme i tekst og tone, og sånn sett passer stilen godt overens med innholdet i boka. Danny og gjengen hans kan nemlig være brutale med hverandre, og andre, for det må de for å overleve. De har sin egen kodeks, egen moral, egen sans for hva som er rett og galt. Men innafor dette systemet, samfunnet i samfunnet, er det en slags balanse likevel, som er basert på at alle er i samme båt og at en må hjelpe hverandre for å komme gjennom dagen. Det er deres plikt å stå hverandre bi, slik Danny gjør når han lar alle bo hos seg uten å tjene stort på det - han tenker faktisk knapt på det. Varmen dem i mellom, sjøl om den like ofte tar form av skjellsord og velretta klasking som deling og tilfreds småhulking over vinglasset, er det bærende element. Og det er nettopp i denne varmen fra likesinna en finner lykke, i alle fall opplever jeg at det er det Danny og vennene hans konkluderer med.

Og det kan vi kanskje lære noe av? Nå, som mange av oss er bortskjemt med en overflod av julegaver? Disse gavene dekker noen behov, det er sant, og gavegivinga har uten tvil en viktig sosial funksjon. Men gavene i seg sjøl gjør oss ikke lykkelige, verken de mjuke tøflene, den dyre genseren, den morsomme filmen, den nyeste mobiltelefonen, det spennende spillet eller det glitrende smykket. Tilfredshet, ja, takknemlighet, ja, kanskje til og med tilfredsstillelse av et desperat ønske om å ha det som alle andre har, å vise status gjennom klær, ting og pynt, å bli sett, kanskje til og med lagt merke til. Men lykke, vedvarende lykke? Nei, da må vi se på hverandre, snakke sammen og være sammen, slik som Danny og kompisene hans. Først da ser vi virkelig hverandre - og oss sjøl i den andre.

Vinterlesing

Og i det øyeblikket det faktisk blir vinter, det vil si når vi går inn i den første vintermåneden, da forsvinner naturligvis snøen. Det er ikke lett å bli klok på dette været, som er noe av det vi mennesker aldri - heldigvis - vil kunne styre, på tross av mange bestrebelser. Snø eller ikke snø, vinteren er her, den ligger i lufta, som rim på trærne og is på bilruta om morran, i frostrøyken som står ut av munnen på meg når jeg skynder meg ut for å hente ved. Snart kommer det nok mer snø, og vi kan for alvor begynne å se fram mot jul. Og mens jeg venter, skal jeg holde på med disse bøkene: 

Carl Frode Tiller

Endelig, etter alt for mye nøling, fikk jeg lest andre bok i Innsirkling-trilogien (omtale er i farta, tror jeg). Og naturligvis må jeg lese bok tre også, før jeg glemmer vesentlige detaljer, finurlige formuleringer og andre viktigheter som i aller høyeste grad er relevante for en slik type bok og en dertil type leseropplevelse. 

Alexander L. Kielland

Både Novelletter fra 1879 og Garman & Worse fra 1880 blei lest i forbindelse med åttende runde av Bokhyllelesing 2015. Nå gjenstår resten av første bok av Kiellands samlede verker, med dramatikk og flere fortellinger. Deretter venter tre bind til, men de får jeg ta på nyåret.

Emil Boyson

En antologi som blei litt glemt (det vil si forlagt bakerst inni nattbordskapet ved et uhell) er nå lest ut, og det er egentlig mest vemodig. Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965) ga meg mange fine leseropplevelser, og også en del å bryne meg på. Det er raske skifter, mye språk og mange stemninger å henge med på i diktsamlinga - men også nydelige bilder og rørende betraktninger. Takk til Ronny Spaans for et flott, oppsummerende etterord og gode forfatterbiografier! 

Doris Lessing

I lesesirkel 1001 bøker er det Doris Lessing som står for tur, men jeg har allerede lest Det synger i gresset. Derfor bytter jeg den ut med Bestemødrene av samme forfatter, som jeg har stående i hylla, og håper tida strekker til mellom Luciafeiring og julespill og alt anna som hører jula til. Her har jeg forresten tenkt til å slå to fluer i en smekk: Bestemødrene er også den boka jeg har valgt å lese til siste runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Dette er rett og slett fordi jeg er redd for å gape over for mye. Men blir det tid, er det rart hvor fort enda ei bok sniker seg med!

Biografi

I årets siste runde av biografilesesirkelen til Ingalill er temaet Damer med hatt. Og jeg skal naturligvis lese om ei fenomenal hattedame, nemlig Sigrid Undset! Jeg har allerede begynt på biografien som er ført i pennen av Gidske Anderson, og koser meg masse.

Amalie Skram

I fjor hadde jeg tenkt til å lese Julehelg i jula, men det, som så mye anna, kokte bort i kålen. Da var det nemlig viktigst å komme i mål med alt som hadde med masteroppgava å gjøre. Den blei levert i vår, og derfor kan jeg prøve på nytt nå.

Faglitteratur

Null faglitteratur er lest eller skal leses, her er det fortsatt pause! Jeg bruker i stedet fritida til å gruble litt på dette og hint. 

Og mer enn det tør jeg ikke planlegge. Desember er årets mest sosiale måned, gaver skal handles, det skal vaskes og et lass med kaker skal det også bakes. Så det er bare å henge i stroppen og lese mens det steiker, og håpe at gavene pakker seg sjøl.

Riktig god førjulstid, alle sammen!

Bokhyllelesing 3: Noveller og dikt

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets tredje runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med noveller og dikt fra 1900-tallet:

- Elida leste Den mystiske plumpudding av Agatha Christie

- Hedda leste Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen

- Gro leste Karusellmusikk av Jo Nesbø

- Signe leste Vårt daglige brød av Tor Obrestad

- Astrid Terese leste 21 noveller av Doris Lessing

- Marianne leste Kykelipi av Jan Erik Vold

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, noe som er et ganske bra utgangspunkt for en fin lesesirkelrunde. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka, og heller ingen etternølere denne uka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om de utvalgte bøkene, mens enda et par innlegg er på vei. Ikke så verst! Men jeg savner tilbakemelding fra Birthe og Bjørg. Dere meldte dere på med T.S. Eliot og Sylvia Plath. Er dere i mål med lesinga?

I forhold til forrige runde er deltakelsen nokså jevn (nå inkluderer jeg Silje og Trudelutt som deltakere i denne runden, for der veit jeg det kommer innlegg). Det er fint. Men hva syns dere om temaet - både dere som deltok og dere som lot være? Var det lett eller vanskelig å finne ei bok som passa med såpass avgrensa kriterier, der både litterær sjanger, tidsepoke og geografisk område blei angitt? Er det bedre med noe mer åpent, som "grønn bok" eller "russisk bok"? Da står en i alle fall friere med tanke på sjanger, for de av dere som er opptatt av det. Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl har jeg kost meg med to utgivelser fra Ragnhild Jølsen i forbindelse med denne runden. Det var fint å endelig få lest bøkene, som jeg har hatt liggende veldig lenge, samtidig som det var hyggelig å lese noveller igjen. Det går ofte lenge mellom hver novellesamling jeg leser, uten at jeg helt veit hvorfor. Kan hende jeg har strengere krav til novellesamlinger enn til romaner, og at jeg kvier meg for å lese fordi jeg er redd kravene ikke blir innfridd. Samtidig skulle jeg gjerne valgt ei diktsamling også. Hva med dere - ønsker dere at begge sjangre skal inkluderes i bokhyllelesinga for neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 20, fra 11. til 17. mai. Det er midt oppi sesongen for konfirmasjoner, grilling, bryllup, utepils, korpsøvelser og nasjonalromantikk. Like fullt regner jeg med at de av dere som allerede er påmeldte, har planene klare for hvordan dere skal komme igjennom rundens utvalgte bok kombinert med alle slike ting. Kategorien er mye mer åpen enn sist, kanskje for åpen, da det eneste kriteriet er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk. Her er en altså fristilt med tanke på sjanger og litterær epoke, og en kan like gjerne velge ei fagbok som en roman, gammelt som nytt, Tsjekhov som Dostojevskij. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg kommer til å ende opp med. Det skorter ikke på russiske mursteiner i hyllene, akkurat, men jeg tror ikke det er så lurt å gyve løs på et åttehundresiders verk når jeg egentlig skal finpusse og levere masteroppgava...

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Ha en fortsatt flott aprilmåned!

Ti klassikere jeg bør lese

Denne fine lista dukka opp hos blant anna Julie og Labben i går, og da blei jeg frista til å lage min egen liste, jeg også. Men jeg måtte tenke meg grundig om før jeg klarte å kutte det ned til ti (elleve) bøker. Og da blei det slik:

Iliaden og Odysseen av Homer
Først ut er, som vanlig, de gamle grekerne, nærmere bestemt Homer, som vi antar levde på 800-tallet før vår tidsregnings begynnelse. Disse to verkene har jeg lenge hatt i hylla, til og med i flere ulike utgaver, og jeg kommer stadig tilbake til de flotte åpningslinjene: "Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,/svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger." Og: "Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,/da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja." Særlig de første verselinjene er nesten magiske, det er hele bokas handling komprimert i ei setning. Litt av et anslag! Men jeg har aldri lest disse verkene i sin helhet, kun talløse utdrag. Det må jeg gjøre noe med. De er jo så godt som obligatoriske.

Den guddommelige komedie av Dante Alighieri
Vi hopper et godt stykke framover i tid, til middelalderen, og opp til Firenze, der den verdensberømte Dante (1265-1321) befinner seg. Med sitt enorme verk, inndelt etter antikke idealer og matematiske prinsipper, gyver han løs på både helvetet, skjærsilden og himmelen - på vers. Et verk jeg ofte blar i, men aldri har lest fra ende til annen. Også det kan jeg gjerne endre på.

Don Quijote - Miguel de Cervantes Saavedra
Noen hundre år etter Dante lever det en mann som nesten utelukkende er avbilda med pipekrage og usedvanlig spisse barter, nemlig den spanske forfatteren som er best kjent som Cervantes (1547-1616). I 1605 utgir han sitt livs verk, den omfattende romanen om den desillusjonerte Don Quijote, som sies å være en farse fra ende til annen. Boka er stadig på må lese-lister verden over, og blei kåra til verdens beste bok i 2002. Jeg har eid boka i flere eksemplarer over de siste ti åra, men alltid gitt dem bort. Nå er det på tide å beholde ett sjøl.
  
Krig og fred av Leo Tolstoj
Jeg har mye usnakka med de gamle russerne, men har i det minste åpna for en dialog med Tolstoj (1828-1910) gjennom å lese Anna Karenina (1878). Jeg likte boka veldig godt, og kunne tenke meg å lese mer - både av russerne generelt og av Tolstoj spesielt. Hva er da mer naturlig enn Krig og fred fra 1869?

Middlemarch av George Eliot
I samme periode som Tolstoj skriver sine mesterverker, skriver ei britisk kvinne sine - dama er ingen ringere enn George Eliot (1819-1880) og boka jeg svært gjerne vil lese er såklart Middlemarch (1871-72). Anglofil som jeg er, hører hun med, men likevel har det drøya - og drøyer fortsatt. Jeg ser ikke bort ifra at bokas omfang kan ha noe med saken å gjøre. Men jeg tror den er verdt hvert minutt!

Ulysses av James Joyce
Femti år seinere, i metropolen Paris: den irske forfatteren James Joyce (1882-1941) utgir sitt enestående verk Ulysses (1922) - på alle måter en moderne odyssé. Her forener han antikke idealer med modernismen. Den omfattende boka omhandler én eneste dag, 16. juni 1904, i hovedpersonen Leopold Blooms liv. Fordi jeg har vært såpass begeistra for Virginia Woolfs (1882-1941) verker, tenker jeg at Joyce er et naturlig sted å fortsette min vei i modernismen.

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Vi holder oss i Paris ved utgivelsen av den neste klassikeren, Det annet kjønn (1949). Denne bør leses av alle oppegående, bokglade og tenkende kvinner med respekt for seg sjøl, og det er en smule kleint at jeg ikke har lest verket tidligere, kun en rekke utdrag. Men jeg satser på å gjøre det godt mot de Beauvoir (1908-1986), eller meg sjøl, nokså snart.

Den gylne notatbok av Doris Lessing
Tilbake i Storbritannia utgis Den gylne notatbok i 1962, ei politisk radikal og feministisk bok av den allerede da internasjonalt anerkjente forfatteren Doris Lessing (1919-2013). Jeg likte debutromanen Det synger i gresset (1950) veldig godt, og ser for meg at Den gylne notatbok er enda bedre. Det er rett og slett bare å lese!

Elskede av Toni Morrison
I USA utkom det ei bok i 1987 som skulle vise seg å bli en verdenssensasjon, nemlig Elskede av Toni Morrison (f. 1931). Jeg har sagt jeg vil lese denne boka i mer enn to år, og jeg mener det hver gang, men fortsatt ikke klart å gjøre noe med det. Kanskje det er på tide.

Besettelse av A.S. Byatt
Nok en gang er det et britisk verk med på lista, nemlig Besettelse fra 1990. Mamma er Byatt-elsker nummer en her til lands, i alle fall så vidt jeg veit, og hun snakker stadig om bøkene til denne eminente dama, Antonia Susan Duffy (f. 1936), som hun egentlig heter. Nå har hun gitt meg hele seks (!) av bøkene hennes, et svært tydelig hint, så da er det vel meninga at jeg skal lese noe, jeg også. Og den naturlige begynnelsen har jeg bestemt er Besettelse.

Men det kan hende A.S. Byatt må belage seg på å vente temmelig lenge. Jeg lider nemlig av "kronologia" - jeg ønsker at bøkene skal leses i kronologisk orden så langt det er mulig. Og når jeg først har laga ei liste, som her, kan jeg ikke la være å følge den... Med andre ord: Syng, gudinne!

Hvilke ti klassikere har du stående?

Vårlesing, del II

Disse leseplanene blir rarere og rarere og lengre og lengre for hver gang jeg skriver dem, hvilket betyr at jeg enten må redusere leseambisjonene noen hakk på månedlig basis, eller endelig få ut fingern og komme i mål med de verste gjengangerne på lista, slik at jeg blir kvitt dem, en gang for alle (det funka for eksempel utrolig godt å skvisje inn Nedreaas i lesesirkelen til Bjørg). Men ikke i april, altså! Denne gangen forblir alt ved det vante. Noe som sjølsagt innebærer at Ragnhild Jølsen er med på lista denne gangen også. Innbakt er også en rask gjennomgang av det som faktisk blei lest i mars.

Ragnhild Jølsen
Trenger verken introduksjon eller mange linjene i denne sammenhengen. Målet er bare å få lest ferdig boka så fort som mulig, men jeg kjenner på meg at det nok ikke blir denne måneden heller. Det har noe med stemning å gjøre - Jølsen er intens, tett og tung, og passer veldig godt om høsten, men ikke så godt til lett, mildt vårvær og vårstemninger i sinnet. Jeg skal innrømme at det er ganske kjedelig med slike bøker en har hengende over seg, så jeg må nok ta tak. Snart. Kanskje det hjelper å dele opp målet om å lese Jølsen i to, og lese Brukshistorier for seg og Efterlatte arbeider til slutt.

Margaret Atwood
Skulle egentlig blitt lest i mars, men det blei ikke noe av. Jeg og Birthe prøver på nytt denne måneden. Og om du har lyst til å være med på en uformell samlesing av Flommens år mot slutten av april, er det bare å slenge seg på! Fordi boka er lang og intens, ser jeg for meg at det fort blir mai, så her er det ingen vits i å stresse.

Doris Lessing
Strengt tatt skulle også Doris Lessing leses denne måneden, i lesesirkelen til Bjørg, men en annen forfatter tok hennes plass. Så jeg og Lessing må forsøke igjen. Mest sannsynlig får jeg ikke lest noe av henne før i mai, eller etter siste eksamen i juni. Men det er greit.

Snorre Sturlason
Rom blei ikke bygd på en dag. Det er fortsatt en del igjen av Heimskringla, for å si det sånn.

Vera Henriksen
Sagaens kvinner er et fint supplement til Snorre, jeg leser dem litt parallelt, og derfor tar det tid. Har også fått lurt til meg en utgave av den historiske romanen Kongespeil, som jeg tenker å lese i sommer, så dette navnet kommer til å bli lenge på leselista.

Carl Frode Tiller
Ja, denne karen dukka plutselig opp i synsfeltet mitt, og denne gangen var det med dramatikkversjonen av Skråninga, og klart den blei lest! Også helt uten å ha planlagt det eller noe, da. Kryss til meg!

John le Carré
Lesesirkelbok hos Line for mars måned var spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden av den britiske forfatteren John le Carré. Bok lest og bok omtalt gir nytt kryss til meg, og en ny tittel å huke av på den eviglange 1001-lista.

Ingvild H. Rishøi
Av en eller annen grunn begynte tankene å gå nokså insisterende omkring La stå mot midten av mars, sjøl om jeg leste novellesamlinga for flere år sida. Det førte til et nytt innlegg om boka, sjøl om den ikke blei gjenlest.

Émilie Ajar
Jeg aner et tilbakevendende problem her (eventuelt systemfeil): Jeg planlegger å lese den ene eminente dama etter den andre, men ender opp med ymse mannfolk. Tredje kryss kommer nemlig fordi jeg leste ut den rørende og morsomme romanen Med livet foran seg mot slutten av mars.

Jules Verne
Og enda mer overraskende var det at Jules Verne plutselig dukka opp. Han sneik seg inn og tok plassen til Lessing i Bjørgs lesesirkel, hvor Afrika var tema. Men Jorden rundt på 80 dager er strengt tatt ikke ei Afrikabok, og dessuten var jeg rimelig seint ute også. Uansett blir det kryss - 1001-kryss også!

Per Olov Enquist
Endelig over på de faktiske lesemåla, ikke bare de som surrer i periferien og aldri blir ferdige, men der ambisjonene faktisk er på plass også: Denne måneden skal det leses Enquist. Anledninga er Ingalills biografilesesirkel, der temaet er noe idrettsgreier, og det nærmeste jeg kommer, er Enquists reportasjer eller lignende fra OL i 1972. I alle fall tror jeg at det var det det var. Vi får se. Innlegg planlegges rundt midten av måneden.

Cora Sandel
I Lines lesesirkel 1001 bøker er det Sandel som er aprilforfatteren. Jeg gleder meg veldig til å lese Alberte og Jakob for første gang, og har en aldeles nydelig utgave i hylla, som jeg fikk for mange, mange år sida. Det blir nok den første aprilboka for meg, bare jeg kommer i gang.

Oscar Wilde
I Bjørgs lesesirkel i månedsskiftet april/mai, skal det leses en europeisk klassiker. Der har jeg heldigvis mange å ta av! Valget har til slutt falt på Bildet av Dorian Gray, som jeg både leste og skreiv ei oppgave om på videregående, men som jeg ønsker å lese igjen.

Det blir med andre ord nok denne måneden også. Og skulle det knipe på noe å lese, har jeg virkelig nok av gode alternativer i hyllene - og mangfoldige kilo med bibliotekbøker som skal leses i forbindelse med masteroppgava. Påskeferien blir nok ikke så veldig ferieaktig i år heller...

Og med det ønsker jeg dere alle en riktig god lesemåned!

Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen

Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.

Med livet foran seg

Bildekilde:
Agora Publishing

Det som er litt kjipt med leseplaner, er at de ikke alltid følges til punkt og prikke. Nå i mars for eksempel, skulle jeg lese både Margaret Atwood og Doris Lessing. Men det skjedde jo ikke, for jeg fant ikke tonen med noen av dem, trass i flere ivrige forsøk. I stedet leita jeg meg fram til en for meg helt ny forfatter, som jeg bare har hørt om noen få ganger tidligere. Han er et nokså ubeskrevet blad her i Norge, men ruver godt i Frankrike: Han er nemlig den eneste forfatteren noensinne som har mottatt den prestisjetunge Goncourtprisen to ganger.

Boka jeg har lest heter Med livet foran seg (1975, oversatt av Anne Elligers i 1976, min utgave Agora Publishing, 2013) og forfatteren er Émile Ajar (1914-1980). Det er Momo, egentlig Mohammed, som er hovedpersonen i boka. Når han begynner sin erindring, forteller han fra da han var omtrent tre-fire år. Det han husker kommer om hverandre: skriking etter oppmerksomhet, gåing i trapper, vondt i magen, avføring på golvet, store, gamle Madame Rosa, Madame Lola noen etasjer under, dårlig mat og lite tilsyn. Han er ikke helt sikker på hvor gammel han er og kjenner ikke foreldrene sine. Det han veit, får vi lese litt seinere, er at han er en pen arabisk gutt, og at han er omtrent ti år. Han vokser opp med den jødiske, tidligere prostituerte Madame Rosa, og hun er alt han har i verden. Hun er ikke mammaen hans, heller ikke bestemora, mer en slags permanent dagmamma eller ikke-lovlig verge: Da hun mottok Momo ga hun en kvittering, og med den kvitteringa kan foreldrene, begge antageligvis i tvilsomme yrker eller døde, når som helst komme for å hente gutten. Hun tar vare på ungene så lenge postanvisningene med penger kommer, og har som regel seks-sju barn hos seg, på det meste ti-tolv. Alle er barn av kvinner i tvilsomme yrker som ikke har hatt tilgang på "hygiene" og som ikke kan ta vare på ungene sine sjøl, for da kommer Forsorgen og tar dem. Men slikt kan ordnes nå, forteller Momo, med ei pille. Damene har derfor ingen unnskyldning lenger. Madame Rosa og alle barna bor på to rom og kjøkken i sjuende etasje i ei diger blokk uten heis. Strøket er svært dårlig og fattig; det bor bare et par etnisk franske der, resten kommer fra andre steder. Det er jøder, negere og arabere om hverandre, og horer, halliker, transvestitter, doplangere og kriminelle.

Vi befinner oss i Paris på begynnelsen av 1970-tallet, absolutt i bunnen av den sosiale rangstigen. Momo er en av de eldste hos Madame Rosa, og fordi Madame Rosa begynner å bli ganske gammel, sliten, stygg og i tillegg veier 95 kilo og har store problemer med å gå i trappene, er det han som må ta ansvaret. Han hjelper til med det han kan; handler mat, tørker og vasker, passer på Kakao og Moses og de andre barna og ordner det han får til. Når han har "fri", eller tar seg fri, driver han rundt i Paris. Han glaner i butikkvinduene, særlig på klovnene, nasker, oppsøker kafeer og horestrøk for å få en slant og ser fram til å bli hallik når han blir stor. For alle pene damer trenger jo noen til å passe på seg og Momo er god til å passe på. Han går i en fotsid herrefrakk med store lommer, og har ofte med seg en paraply som han har kledd ut som en liten mann. Når han er i godt humør kan han og Arthur, som bestevennparaplyen heter, opptre på gatehjørnene. Men han må passe på, for slikt er ikke lov, og mang en gang må Momo løpe fra politiet. Ofte løper han midt i veien også, blant bilene, for de kan jo ikke kjøre på små gutter som løper. Da ville de jo dø, og det går ikke.

Momo får høre fra Madame Rosa og doktor Katz at han er en følsom gutt. For eksempel prøver han seg på skolen, men det går ikke helt bra, og han ender opp med å måtte være hjemme. De falske papirene Madame Rosa hadde fått laga til han, tok ikke helt høyde for Momos egentlige alder. Momo synes egentlig det er like greit, for han lærer vel så mye av gamle Monsieur Hamil nede på hjørnet. Han er også araber, og en av de klokeste Momo veit om. Han lærer Momo arabisk, og de leser både fra Koranen og Hamils store helt, Victor Hugo. Av Madame Rosa lærer han også arabisk, for hun har tjent til livets opphold i Marokko og Algerie, som han sier, men også noe jødisk, og språket til Momo blir til slutt en salig blanding. Først og fremst bærer det preg av at Momo omgir seg med voksne som ikke tar noe særlig hensyn til at han er et barn. Han har begreper om ting han ikke burde vite om, og framstår i perioder som svært veslevoksen. Det bekymrer Madame Rosa, og hun trekker han med til legen for stort og smått. Av og til ender det med at hun blir utskjelt. Den jødiske doktor Katz ser Momo, men han ser Madame Rosa også, begge på måter som får leseren til å tenke at doktoren veit mer enn oss. Men han røper ingenting. Hun får beroligende medisiner, Momo får en klapp på skuldra.

Etter hvert skjønner vi at den versjonen av historia vi blir fortalt, er en sannhet med store modifikasjoner. Det er både fordi Momo ikke helt veit hva som egentlig foregår, fordi han forteller ukronologisk og fordi han iherdig glatter over det han veit er ille. Han verken vil eller kan forstå det som skjer, men forstår så alt for godt likevel. Og han klarer ikke holde tett, det siver gradvis fram hva som faktisk skjer i leiligheten, hvorfor Momo er nødt til å løpe ut i gatene, hvorfor han gråter av klovnene i butikkvinduet, hvorfor han drømmer om løvinna som beskytter barna sine og slikker han i ansiktet, hvorfor han øver seg på å ta vare på seg sjøl, hvorfor det stadig er færre barn hos Madame Rosa. Og så blir det bare så mye, mye verre.

   "Jeg tenkte på Madame Rosa, jeg nølte litt og så spurte jeg:
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     Han svarte ikke. Han tok en slurk peppermyntete som er så sunt. Monsieur Hamil gikk alltid kledd i en grå burnus nå, for ikke å bli overrasket i bare jakka om han skulle bli innkalt. Han så på meg og sa stadig ikke noe. Han tenkte vel at jeg var forbudt for mindreårige ennå og at det var ting jeg ikke burde vite. På den tiden var jeg vel sju år eller kanskje åtte, jeg kan ikke si det sikkert for jeg er ikke datert, som du vil forstå når vi blir bedre kjent, hvis du synes det er umaken verd.
     - Monsieur Hamil, hvorfor svarer du meg ikke?
     - Du er svært så ung, og når man er så ung er det ting som det er bedre ikke å vite.
     - Monsieur Hamil, går det an å leve uten kjærlighet?
     - Ja, sa han, og han hang med hodet som om han skammet seg.
     Da måtte jeg gråte."
                                                                                                                                           (Fra side 8)

Jeg har ikke lyst til å røpe hva som skjer, men synes det er vanskelig å skrive om boka uten å si for mye. Derfor vil jeg nøye meg med dette: Det er mildt sagt en fæl fortelling Ajar skriver fram. Det begynner ille, men det er ingenting mot sånn det slutter. Språket er formidabelt - intelligent, vittig, annerledes, friskt, jeg har aldri lest noe lignende - og er en voldsom kontrast til det skitne, nedrige, vanskelige og håpløse livet Momo forsøker å leve. Tittelen er i beste fall ironisk. Men Momo, han er nydelig. Han er tvers igjennom optimistisk og empatisk, han lar seg verken kue eller stoppe. Alt han gjør, gjør han av ubegrensa, betingelsesløs kjærlighet. Han er prisgitt sine omgivelser, men han er lykkelig for dem, sjøl om de er så elendige. Han ser noe godt i alt og alle, transvestitten Madame Lola, egentlig senegaleser og tidligere bokser, nå prostituert, er for eksempel et herlig menneske i følge Momo. Han sier mange ganger i boka at Madame Rosa er så stygg, med de trettifem håra hun har igjen på hodet, eller med parykk og horribel sminke, men hun har de vakreste øya han veit om. Det blir mye humor av slikt, men alltid med et alvor og en sårhet som er til å grine av.

Ajar har skapt et realistisk univers i Med livet foran seg og skildrer uten filter det som skjer, sett fra Momos ståsted. Boka er skrevet i førsteperson, er kort og intens, spennende og vanskelig. Den spenningsskapende og interessante dynamikken ligger i kontrastene, som for eksempel mellom språk og handling, skildring og tematikk, språklig stil og tone og emosjonene som dekkes til. Det er utrolig solid og elegant gjennomført, sjøl om det tar noen sider å bli vant til det. Det er vanskelig å beskrive boka ytterligere, men jeg tror et dekkende begrep er at den er styggvakker - noe som også blei brukt om Per Olov Enquists lille perle Styrtet engel da den kom i 1985. Bøkene har egentlig en del til felles, mørke og triste, nærmest desperate kjærlighetsromaner som de er, og begge fortjener flere lesere og mye mer oppmerksomhet. Lest på riktig tidspunkt, er det historier som sitter i livet ut.  

Og det gjør også fortellinga om Émile Ajar. Forfatteren blei født som Romain Kacew i Vilnius i Sovjet (dagens Litauen) i 1914. Han flytta til Frankrike med mora i 1928, og fikk trykt sine første noveller som 19-åring i 1933. Videre studerte han jus i flere år. Under krigen deltok han på de alliertes side og var blant anna pilot i Europa og Nord-Afrika. Det var også i denne sammenhengen at han endra etternavnet til det mindre jødiskklingende Gary. I 1945 kom hans første roman, og i åra som fulgte, kombinerte han forfatteryrket med diplomatyrket. Han jobba blant anna for FN og som konsul i USA. Etter hvert blei han også manusforfatter og regissør. I 1956 mottok han Frankrikes gjeveste bokpris for romanen Himmelens røtter. I 1958, fordi han var lei av seg sjøl, publiserte han en roman under pseudonymet Fosco Sinibaldi. Seinere kom både Rene Deville og Sharan Bogat til, og i 1974 oppstod Émile Ajar. I 1975 kom Med livet foran seg, og Romain Gary mottok Goncourtprisen for andre gang, uten at noen visste at det var han. I følge tradisjonen var det fram til 1980 Frankrikes best bevarte hemmelighet. Men da Gary tok sitt eget liv den 2. desember, angivelig fordi han ikke kunne skrive noe godt lenger, avslørte han i et brev at Émilie Ajar var hans pseudonym.

En stor takk til Agora Publishing for tilsendt lesereksemplar.