Kraften

Bildekilde: Bokelskere

Vi som er vokst opp i vår moderne, vestlige verden, er godt vant med det hierarkiet som rår. I stort sett alle sammenhenger er det menn som har makta, pengene og som foretar valgene. Kvinner har, historisk sett, nesten alltid bare måttet innfinne seg med det som har kommet, på godt og vondt. Sjølsagt er det flere hederlige unntak, og her i Europa har vi mange velfungerende demokratier der likestillinga er kommet svært langt. Men det endrer ikke fakta: På verdensbasis, og historisk sett, er det menn som har makta, pengene, som bestemmer og som eier narrativet. 

Slik er det også i romanen Kraften av den britiske forfatteren Naomi Alderman (f. 1974). Helt til det en dag ikke lenger er slik. En dag, ti år før "det skjer", er det nemlig ei nokså tilfeldig ung jente som kjenner det knitrer i fingrene, og plutselig er det som om et lyn strømmer ut av henne. Det slår mannen foran henne i svime. Etterpå er hun like maktesløs som før lynet, men nå veit hun hva hun kan. Hun har ei kraft. Og hun begynner å trene seg opp for å gjenskape lynet, kontrollere det. Etter hvert viser det seg at hun kan vekke gnisten i andre jenter og kvinner også, og evnen til å lage lyn med fingrene sprer seg. Mennene må rett og slett bøye seg for overmakta som nå tar igjen - med renter.

I boka følger vi fire ulike hovedpersoner, som alle er i begivenhetenes sentrum. Disse forteller sine historier til oss i tredjeperson i hver sine kapitler, mens vi stadig teller ned mot et "nå", altså når "det skjer". Den første vi blir kjent med, er Roxy, som er den første som opplever krafta. Hun er en svært sentral aktør i historia, og er ei gatesmart og sterk jente. Likevel er hun sårbar, for hun har tillit til menneskene som står henne nærmest. Videre møter vi Tunde, en mannlig journalist som med kløkt og sjarm får mye informasjon som ikke bør deles, og som på ulike måter kommer seg inn i underlige regimer der kvinner har makt, og bruker den uklokt. Han noterer, filmer og tar opp alt han ser og opplever. Vi følger også Margot, en borgermester med ambisjoner. Hun må balansere det private og det offentlige, og står i steile maktkamper der krafta ikke kan brukes, men heller skjules. Hun må foreta kloke valg på vegne av alle innbyggere, kvinner som menn. Og ikke minst er det Allie, ei jente som med verst tenkelige utgangspunkt kjemper seg opp og fram, og skaper en bølge - ei kraft - som ikke kan stanses. Alle påvirkes ulikt av den nye kvinnekrafta, alle må håndtere og erfare den, alle forsøker å forstå og kontrollere den, og alle må innse de enorme ringvirkningene som er dømt til å komme. 

Romanen er komponert rundt et forholdsvis enkelt tankeeksperiment som det er interessant å være med på å utforske. Og Alderman har virkelig tatt det helt ut! Hun er ikke redd for å tenke lange tanker og se på langtidsvirkende konsekvenser. Alderman skriver lett og godt, og historia har masse spenning og driv, slik at sidene flyr av gårde. Her er det lite undertekst, men nok av ytre handling å henge med på. Alderman skildrer detaljert og direkte, og går rett inn i det rå og brutale. For en sart leser kan det bli litt mye. På den andre sida trenger en kanskje en slik litterær knyttneve innimellom? Vi sitter tross alt veldig trygt og skjerma her i Norge, og denne boka er ment å røske godt opp i det meste. Det gjør den også. En kan til og med møte seg sjøl i døra opptil flere ganger. 

Vi blir godt kjent med de fire hovedpersonene underveis, og deres historier er i seg sjøl spennende, sjøl om djupe psykologiske portretter ikke vektlegges. Alle fire personer er nokså enkle og forutsigbare å følge, og de har hvert sitt "oppdrag" som de navigerer etter. Det gir stabilitet i det som ellers er prega av kaos. Slik kontrasterer Alderman bokas personer med bokas handling. Tunde skal for eksempel fortelle sannheten, koste hva det koste vil, mens Roxy skal tjene penger og sørge for at familiebedriften lever videre. Margot ønsker kontroll, både over kraft og folk, mens Allie står for kombinasjonen av religiøse og revolusjonære tanker. Når Alderman så legger opp til at deres veier skal krysses opptil flere ganger, slik at de opptrer som bipersoner i hverandres kapitler, heves nivået. På den måten blir vi også kjent med personene både innafra og utafra. 

Vekslingene mellom personene og deres historier fungerer godt, og Alderman har funnet fram til balanserte og effektive kapittellengder. I tillegg har hun pusla sammen de ulike delene (hovedpersonenes kapitler) på en bevisst og elegant måte, slik at helheten turnerer personer og hendelser både kronologisk og spennende. Det hele er veldig filmatisk - så er boka også blitt til tv-serie. Men den har jeg ikke noe særlig lyst til å se, boka holder lenge for min del. 

Romanen har ei artig rammefortelling der Alderman skriver inn seg sjøl som forfatter. Slik får hun til en slags sirkelkomposisjon på utsida. Desto mer imponerende er det at at hun får til en sirkelkomposisjon på innsida, altså i selve historia som fortelles, sjøl om det også telles ned til et slags nullpunkt. Da får en bære over med at det er litt for effektivt i ny og ne, og at noen transportetapper er for lange. I perioder blir det en del kaving i mørket, og enkelte passasjer er det vanskelig å visualisere, fordi sanseinntrykkene som skildres, er så springende og mange. 

Alderman har hele veien latt seg inspirere av virkelige hendelser, og har satt disse sammen på en ny måte, med et annet kjønn i førersetet. Det stadig overhengende spørsmålet er: Ville verden vært bedre om kvinner hadde makt, penger, foretok valg og eide narrativet? Svaret kan du lese deg fram til på egenhånd i det som er et stilig og friskt tankeeksperiment som en ikke må avfeie nettopp på det grunnlaget. Det er mange sannheter i boka, mange kloke og gode observasjoner og flere interessante hendelser, som jeg vil tro at flertallet er tjent med å lese og reflektere over. For hva gjør egentlig makt med oss mennesker? 

 

Reint sjangermessig kan boka diskuteres, for Alderman leiker innafor romanens rammer. Boka er helt klart en roman, men på bokas tittelblad står det "historisk roman". Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Videre har Alderman har trukket inn mer fantastiske elementer i romanen. Misforstå meg rett, dette er ikke en fantasyroman, men heller en roman innafor magisk realisme. For utgangspunktet til Alderman er svært realistisk. Det er bare denne krafta som gjør at alt endres, og krafta er et ytre, nesten magisk element som gir kvinnene overtaket. Noen vil kanskje hevde at dette er en dystopi, men det er det ikke. Men den er nært beslekta med Margaret Atwoods dystopiske romaner, som befinner seg litt i samme farvann. Så skylder også forfatteren Atwood og ektemannen hennes en stor takk - det står til og med i boka. Ursula Le Guin nevnes også, så Alderman er i alle fall ærlig med inspirasjonskildene! 

Noe som gjør boka ekstra interessant, er intertekstualiteten. For de av oss som synes det er artig, er det mange henvisninger til ulike tekster i Bibelen underveis, samt ulike referanser til populærkultur. Det gir koloritt, historie og sammenheng til den leseren som henger med på intertekstualiteten, men boka står sjølsagt støtt på egen hånd også. Jeg fikk assosiasjoner til Egalias døtre av Gerd Brantenberg flere ganger underveis - ei anna bok som også utforsker dette med makt, kjønn og kjønnsroller. Men der Alderman velger å gi kvinnene kraft og makt, velger Brantenberg å gi dem språk og makt: I hennes roman heter det for eksempel ikke mennesker, men kvinnesker. Kraften er såpass gjennomarbeida og original, og fortjener langt på vei den positive mottakelsen den har fått, sjøl om akkurat denne leseren kjøpte den på grunn av Margaret Atwoods sitat på forsida: Elektrisk! Sjokkerende! Det er da heller ikke så langt unna min egen opplevelse.

Kraften blei oversatt til norsk av Knut Ofstad (f. 1957) i 2018.

Lysistrata

Bildekilde: Gyldendal

Den antikke komedien Lysistrata blei skrevet rundt år 411 før vår tidsregning begynner, av en av datidas mest berømte greske komedieforfattere, Aristofanes. Eksakt når han levde, er uvisst, men det er vanlig å datere leveåra hans til mellom 450-385 f.Kr. Bakteppet for stykket er den peloponnesiske krig (431-404 f.Kr.), som Aristofanes var sterkt i mot både privat, som politiker og som forfatter. Han var visstnok svært frittalende, i komediene kan vi jo lese det sjøl, men også offentlig skal han ikke ha vært redd for å ytre seg. Men krigen vedvarte, og skattepengene forsvant stadig fortere. Situasjonen blei desperat for mange. Matvarer blei dyrere og vanskeligere å få tak i. Mannlige familiemedlemmer forsvant i krigen, uvisst for hvor lenge, noen for alltid. Men tross iherdig innsats, Aristofanes og hans medsammensvorne fikk ikke slutt på krigen. Hva skulle egentlig til for å skape fred? Om ikke menn kunne, så kanskje kvinner?

Lysistrata er en svært gammel tekst, og en skulle kanskje tro at den bærer preg av nettopp det. Men slik er det ikke. De mange problemstillingene som reises i en krigssituasjon, er fortsatt aktuelle. At det koster, veit alle, og da tenker jeg ikke bare på de faktiske pengene. Tap av menneskeliv, en hel nasjons fysiske og psykiske velvære, vaklende moral, ødelagt infrastruktur og massakrert matjord kan gi uoverskuelige konsekvenser i nær og fjern framtid. Men også pengene må komme fra et sted, en krig må finansieres, og når noen vinner, må andre betale. Sjølsagt skriver ikke Aristofanes dette i Lysistrata. Men det ligger under, hele tida, det presser i teksten, uten at den er spesielt lada, og det presser direkte på hovedpersonene. Krigssituasjonen viser hvor begrensa menneskene lever og hvor hardt det er, særlig for kvinnene, som er igjen med gård og grunn, som skal dyrke jorda, passe dyra, lage mat, sanke brensel, selge og skaffe varer og se til unger og gamle. Alt dette gjør de uten mannfolka. Og de er lei. De er lei av å ikke vite, av å slite seg ut hver dag, av å ikke bli hørt, og de er lei av at mannfolka er fraværende og kun opptatt av én ting når de endelig kommer hjem.

Hva skal så til for å skape endring i en fastlåst situasjon? Løsninga blir et aldri så lite kupp, hvor kvinnene i samla flokk med Lysistrata i spissen erobrer byens økonomiske reserver - kistene med klingende mynt. Og i tillegg er det full sexnekt på hjemmebane, for de av dem som er så heldige å ha en ektemann i nærheten. Det blir en prøvelse for både kvinner og menn, og store deler av stykket dreier seg om å friste og samtidig motstå fristelse for å oppnå sine mål: fred og hjemvendte menn (og etter hvert frydefull sengekos). Hvordan det går, skal jeg ikke avsløre, men at det er svært underholdende, er helt sikkert! Her er det både hinting til og skriking etter ei runde i høyet (helst flere), mange morsomme bilder, dobbeltbetydninger, dialektord (her har oversetteren henta mye fra nynorsk), saftige uttrykk og komiske situasjoner. Og det funker som bare det. Men oversetteren, Bjørn Endreson, er likevel ydmyk nok til å påpeke at han ikke får med alt i oversettelsen (fra 1976). Mye går tapt underveis, som for eksempel symbolikk, mye har vi ikke ord for i det norske språket, mange betydninger er uvisse. Det er en veldig sympatisk innstilling.

Formelt er stykket delt inn i en lang prolog, fire kordeler og fem scener som overlapper hverandre annahver gang, og en kort epilog som avslutning. Det er elleve viktige roller, men fordi det kun er fire på scenen av gangen, samt kor, tror en at stykket har vært spilt med fire skuespillere. Fordi komedien er nokså enspora, er det lite personutvikling å skue, og heller ingen direkte spenningstopper eller store intriger. Det er satire, humor, skjemt og narring som er viktigst - og målet, fred (eller å få folk til å le, dernest tenke), helliger virkelig middelet. Det er kort mellom de frodige fornærmelsene som slynges i alle retninger, og om en er overfølsom, er det sikkert lett å føle seg truffet mer enn én gang, for mange karakteristikker er glimrende (og akkurat det, å treffe en tilskuer eller leser, var vel forfatterens bakenforliggende mål). Aristofanes harselerer vilt med kjønn, kjønnsroller og de forelda ordningene i samfunnet, han bretter ut kvinner og menns svakheter og styrker, og styrer verre med sjølve akten og alt rundt. Det er med andre ord ikke et stykke for de blyge!

Det som skaper ekstra dynamikk i teksten, foruten alt ordkløyveriet, er at Aristofanes "snur" underveis. Sjøl om Lysistrata er hovedpersonen og strategen bak kuppet, og forfatteren etablerer sympati med henne i den lange prologen, blir det lett til at en synes mer synd på de elskovssjuke mannfolka som ber på sine knær ved den høye muren som kvinnene vokter (symbolsk er det òg). Kvinnelige og mannlige behov settes opp mot hverandre, og med det menes ikke bare seksuelle behov; kvinna ønsker overlevende sønner og menn, et velfungerende samfunn i ro og fred, og tilfredsstillelse. Mannfolka kan godt tenke seg å både krige og kose, men de har også et kulturelt betinga behov for (og juridisk og politisk rett til) å kontrollere, bestemme, krige. Derfor blir de såra når kvinnene klarer å ta kontrollen.

Med Lysistrata serverer Aristofanes en tenkt revolusjon i miniformat: et omvendt samfunn, som faktisk fungerer. Hvilken tanke! Det var sikkert mange som lo godt da, en gang rundt år 411, etter en herlig komediekveld og litt fyldig vin. At kvinner skulle gjøre noe sånt! Her går assosiasjonene til Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg - kanskje ikke et velsmurt maskineri, men dog. Med noen forsakelser fungerer det lell i begge tekster. Aristofanes klarte nok å få enkelte til å tenke. Det er alvor bak enhver spøk, sies det, og i Lysistrata er dette svært tydelig. Kvinnene ønsker fred, men blir ikke hørt. For å skape fred, må mannfolka se hvilken ressurs kvinnene er, foruten at de er arbeidsjern og trivelige sengekamerater. Alle som har vært i krigen, følt krigen, levd under krigens harde hæl, må jo skjønne at den ikke er et gode. Den utarmer landet. Kvinnelist trengs kanskje i samfunnet, for kvinner kan av og til oppnå noe menn ikke kan, eller se saken fra ei anna side. Er ikke dette et av privilegiene vi faktisk har ved å være to ulike kjønn? Isåfall burde vi dra nytte av forskjellene, og ikke skjule dem. Med dette kommer en oppjustering og en oppvurdering av kvinna.

Komedien kan leses på flere måter, og en kan også tenke seg en mer karnevalistisk og "stygg" variant, som ikke bare er harmløs og morsom: hvis kvinner skal komme til makta, blir det bare på denne måten. Sikkert en festlig tanke for gutta på agora, men dessverre sant likevel. Kvinna i antikkens Hellas var aldri borger på samme måte som en mann, fikk aldri det vi i dag kaller statsborgerlige rettigheter, hun var alltid underlagt og underordna mannen. Hvordan er veien opp og fram når en i praksis er umyndiggjort? (Her kan en trekke paralleller til mange av dagens eksisterende samfunn.) Sexnekt fikk i alle fall noen til å høre hva kvinnene ville, og kanskje bidro Lysistrata med noen tanker om likestilling og menneskeverd også (men det gjelder ikke slaver, sjølsagt). Aristofanes' samtidige, filosofen Platon (ca. 427-347) mente at menneskets ytre, fysikken, ikke betø noe. Det var det indre, sjelen, som var viktig, og her stilte menn og kvinner helt likt, vi hadde like forutsetninger for å lære og å utvikle oss.

Heldig for oss at det er Platons, og ikke arvtageren Aristoteles (ca. 384-322), sitt syn som vinner fram i det lange løp. Kanskje var Lysistrata med på å så noen ørsmå frø? Det er i alle fall morsomt å tenke at dette også kan være en variant av historia. Et annet poeng er at Aristofanes sin oppgave som forfatter av rundt 44 kjente komedier (kun 11 bevarte), var å angripe alt og alle han fant feil ved i samfunnet. Om han var enig i all kritikk og alle "forslag" han la fram i tekstene sine, er en annen sak. Men jeg lo i alle fall veldig godt, og ikke bare av, men også med - både kvinner og menn. Fred blei det derimot ikke før i år 404 f.Kr., da Athen overga seg til Sparta. Og om dette var med eller uten kvinners hjelp, sier historia fint lite om.

Favorittforfattere: G

Det er klart for neste runde av hvem som er mine favorittforfattere, og nå er turen kommet til bokstaven G. Det er fortsatt fornavna jeg forsøker å gå etter, sjøl om jeg har unnveket fra regelen allerede to ganger. Men denne gangen gikk det veldig greit å finne kandidat nummer en. Den andre var det verre med, og valgene var mange. Jeg står igjen med to forfattere som på hvert sitt samfunnskritiske vis går i dialog med hverandre, som forteller og finner på og er ærlige med det de ser, som harselerer og gjør narr, men som ikke lar det djupe alvoret fortrenges av humoren. Ellers er hverandres rake motsetninger: en er død, en er levende, en er mann, en er kvinne, en er engelsk, en er norsk, en skriver på vers, en skriver romaner, en er mest kjent for et ufullført verk, den andre for satire. Hun har allerede overlevd han, og utgitt langt mer. Begge krever sin velfortjente plass i litteraturhistoriene. Og ja, mellom dem ligger det omtrent 600 år. Vi snakker altså om disse to:

Geoffrey Chaucer (1343 - 1400)
Geoffrey Chaucer er en av mine store litterære helter fra middelalderen, lærd og språkmektig som han var. I løpet av livet hadde han mange forskjellige jobber, og var i lange perioder knytta til det britiske hoffet. Den engelske litteraturens far, som han ofte blir kalt, skreiv angivelig mange verker i løpet av sitt liv. Flest var det av de episke fortellingene på vers, også kalt fortellende dikt, men det blei også noe "rein" lyrikk og prosa (for eksempel noen partier mot slutten i Canterbury-fortellingene). Han oversatte en hel del, fra bl.a. latin og fransk. Noen av verkene er dessverre gått tapt, og de færreste eksisterer i norsk oversettelse. Foruten det mest kjente, som jo er Canterbury-fortellingene (fra ca. 1380 og framover), som du kan lese mer om her, har jeg også skaffa meg Troilus og Criseyde (blei skrevet mellom 1374-1386), som jeg ser fram til å lese. For å si noe om hvor viktig Chaucer er i britisk litteraturhistorie, kan jeg nevne at sistenevnte verk er Shakespeares inspirasjonskilde til sitt historiske skuespill med samme navn, og at Chaucers versemål var det dominerende til godt inn på 1800-tallet. Å kunne sin Chaucer er noe litterater på holmen bare må, for i den seinere litteraturen er referansene mange.

Jeg synes både forfatteren og verkene hans er interessante. Det var svært spennende, og overraskende underholdende, å lese Canterbury-fortellingene, som jeg lenge hadde hatt i hylla. Men jeg blei enda mer fascinert etterpå. Hvem var egentlig denne mannen som hadde planlagt dette storslåtte episke verket? Hvor kom inspirasjonen fra - Boccaccio, som gjorde noe lignende med sin Decamerone fra 1348-53? Hvorfor blei han ikke ferdig med skrivinga? Hvilke historier mangler, og hvorfor? Ramma rundt fortellingene er ei pilegrimsreise til katedralen i Canterbury, hvor bl.a. Thomas Becket ligger gravlagt. Historiene som fortelles kommer fra de mange pilegrimene som møtes på et vertshus og slår følge. Årsaken er praktisk: de ønsker å forkorte reisetida. Men virkninga er sjølsagt en helt annen. Dessverre blei Chaucer aldri ferdig med verket, og konklusjonen mangler. Hva skjer med disse menneskene, når de får innsikt i hverandres liv? Og ikke minst, hvem vinner konkurransen?

Gjennom de mange historiene får vi et unikt innblikk i Englands middelalderbefolkning. Historiene er djupt tragiske, underholdende, spennende, romantiske og folkelige. Det er flust av bilder og metaforer, og spark til religion, kongehus, sosiale klasser m.m. er det mye av. Sjøl Chaucer får gjennomgå! Hva tenkte han, da han skreiv dette? Hva kan vi i dag hente ut? Hvor bevisst var han på iscenesettelsen av et litterært jeg? (Her må vi huske på Dante, som jo gjorde det samme i sin komedie fra 1308-1321.) Og hva ønska Chaucer egentlig å formidle? Spørsmålene er mange, men det må en ikke la seg affisere av. Boka er lesverdig og viktig, også i dag, på grunn av unik portrettering, karakterisering og innsikt i menneskenes indre liv. Etikk, moral, tro og holdninger er essensielt. Både som skrivende og som menneske kan en lære.


Gerd Brantenberg (f. 1941)
Så over til en helt annen forfatterstemme, nemlig norske Gerd Brantenberg. Der Chaucer representerer det klassiske i form og innhold, er hun det moderne. Han skriver om pilegrimer på vandring, hun om blant annet homofili og kvinneundertrykkelse. Og det er det siste som har gjort henne mest kjent, og som er grunnen til at valget mitt til slutt falt på henne: den satiriske romanen Egalias døtre fra 1977. Det er en roman som tok strømningene i sin samtid på kornet og som ga kvinnebevegelsen og feministene både i Norge og i utlandet kuler og krutt til demonstrasjoner, opprop og velformulerte krav. En vil kanskje tro at ei slik bok, med sterke krav til kontekst, ikke er lesverdig i dag, men det er den så absolutt. Den bør leses. Den fortjener å leses. Ikke bare på grunn av sitt innhold, men mest på grunn av hva den gjør med leseren. Gjennom språklige endringer og fiffige språkpåfunn viser Brantenberg hvordan kvinneundertrykkinga er systematisk og bevisst, gjennom å snu opp-ned på kjønnsrollene harselerer hun med rådende oppfatninger og normer. Resultatet er en utradisjonell roman som gir oss nye løsninger på arbeidsliv, permisjonsordninger, familieliv og oppdragelse.

I dag er det mange som ikke tør å innrømme at de er feminister, som ikke vil være feminister, eller som ikke helt veit hva som legges i begrepet. Fnisende sitter disse jentene og kvinnene og tvinner nyfarga hårlokker og blunker ivrig til nærmeste mann med oversminka øyevipper. For hvem? Og hvorfor? Nå skriver ikke Brantenberg direkte så mye om skjønnhets- og kroppsidealene (eller -tyranniet), men gjennom sin tematisering av kjønnsrollene er det veldig tydelig hvordan matriarkene i Egalia kunne tenke seg at mennene så ut og oppførte seg, og hvordan et grepa kvinnfolk som dem sjøl burde være. Ja, hvordan bør vi være? Det er rett og slett pinlig at ikke flere reflekterer over det og setter sin egen norm, at ikke flere kvinner tar et oppgjør med seg sjøl. Er du ikke feminist? Nei, da synes du vel det er greit at menn, med like mye eller mindre utdannelse enn deg sjøl, tjener mer enn deg, bare fordi de er menn? Og at stemmerett til kvinner er teit, for politikk er vel for gubber? Og at sjølbestemt abort, altså retten til å bestemme over egen kropp, bare er tull? Det var Märta Tikkanen som i et intervju i Dag og Tid sa at unge kvinner som synes det er pinlig å være feminister, er historieløse.

Brantenberg er ikke historieløs. Hun er viktig fordi hun bevisstgjør og engasjerer, og gir et innblikk i kampene som før har vært kjempa. Også nå, i 2012, er det viktig å kjempe. Mot overgrep og voldtekt, mot sexpress og utskjelling på gata, mot fundamentalister, mot undertrykkelse. For like rettigheter, for lik lønn for likt arbeid, for retten til å gå kledd som en vil, for frihet, for retten til å først og fremst være menneske, eller kvinneske, med Brantenbergs ord, dernest kvinne. Og om du ikke vil kjempe for din egen del, så tenk på ungene dine, eller de du en gang kommer til å få. Tenk på hvordan du sjøl hadde det som jente i barndommen og ungdomstida. Kjemp for forandring. Inspirasjon finnes i Egalias døtre.

Hvem er dine favorittforfattere på G?
Geoffrey Chaucer og Gerd Brantenberg er kanskje ikke de du først tenker på.
Hvorfor ikke? Og hva er grunnen til at du velger akkurat dine favoritter? Uansett om det er Günter Grass, Gertrude Stein, George Orwell, Gunnhild Øyehaug eller noen helt andre, vil jeg gjerne vite det.

God lesehelg!

I Egalia, der kan alt gå an

Det tredje forsøket funka! Jeg er nå munter og fornøyd etter å ha lest ut Egalias døtre av Gerd Brantenberg, en satirisk roman det suser av. I landet Egalia er nemlig kjønnsrollene og -idealene snudd opp-ned; kvinnene har kort hår, løse pupper og er ikke redde for å gå i bar overkropp, de brøler og drikker øl og har alle sjefsjobbene. Mennene løper rundt med sjampo i skjegget, napper brysthår, passer barn, retter på PH-en og har de dårlige jobbene. Og de er sjølsagt ikke fornøyde med det. I boka, som strekker seg over flere år og er delt inn i to deler, skildres blant annet ei opprørstid. Mennene er lei av å bare være avlsdyr og barnepassere, de er lei av å være annenrangs fordi de ikke kan føde barn. De vil ha flere jobber å velge i, de vil tjene bedre, og de vil slippe serk og PH. De organiserer seg for å bli sterkere.

Språket er det som kanskje vekker mest oppmerksomhet for en ny leser, for her er det mange nyskapninger: det heter ikke menneske, men kvinneske, det heter ikke man, men dam, det heter ikke sjømann, men sjøkvinne, ikke satan, men lucia. Videre heter det blant annet befruelsen, herken, gud moder, jomherr, svenndommen, fruedømmet, fruemåltid, mone, mødrelandet og så videre. Absolutt alt er tilpassa et dominerende og lite tolerant matriarkat. Det er svært godt gjennomført og veldig underholdende.

Jeg syntes det var herlig å være med på denne turen til Bakvendtland. Tenk at to så enkele virkemidler, nemlig satire og utskifting av ord, får hundretusenvis av lesere til å se hvor skeivt det er! Jeg er glad for at Brantenberg har skrevet denne boka, for at den fortsatt utgis og fortsatt leses, og for at jeg endelig har lest den. Den gir et fornya perspektiv og noen friske tanker, den minner om at kampene fortsatt ikke er over, det er enda en vei å gå før vi har full likestilling og likelønn. Ikke minst er den totale frigjøringa, særlig fra skjønnhetstyranniet, enda lenger unna nå enn det den var da Brantenberg skreiv boka i 1977. Og det er jo et tankekors. Det skal jo liksom gå framover, skal det ikke?