tirsdag 26. april 2011

Kom mai, du skjønne milde

Tenk at april nesten er over! Jeg sitter her med litt preeksamensnerver, rett og slett fordi tida går så utrolig fort og jeg skal ha levert to avsluttende eksamener innen mai er over. Det er jo ikke lenge til... Bokstablene på arbeidsrommet har langsomt blitt mindre den siste tida, jeg har stått på og lest både stort og smått, pensum og ikke-pensum, men på grunn av mine jevnlige turer på biblioteket har de brått vokst igjen. Jeg gleder meg til den dagen bibliotek og venner skal få alt i retur og jeg kan gå tilbake til å sitte ute i sola med sjølvalgte romaner!

Før den tid skal jeg, kombinert med eksamensarbeidet, være med på å lese både Don Quijote (sammen med folk fra Bokelskere) og Elskeren (sammen med andre bloggere). Sistenevnte tror jeg skal gå helt greit, den er jo ikke så lang, men om jeg kjenner Marguerite Duras rett så er den sikkert krevende nok på andre måter. Jeg veit hva den handler om og har lest utdrag tidligere, samt stykket Eden Cinema, som tar opp mye av det samme. Det blir spennende å se hvor stor forskjell det er på prosa og dramatikk hos henne.

Don Quijote blir det verre med. For det var denne størrelsen, da! Jeg har hatt boka liggende lenge og har hatt lyst til å lese den i mange år, faktisk så langt tilbake som til år 2002, tror jeg, da Aschehoug utga Don Quijote i serien "De store romaner" med et omslag jeg likte kjempegodt. Jeg fikk aldri rota meg til å kjøpe nettopp den utgaven, og nå er de jo bortimot umulige å få tak i, alle som en (i hylla mi har jeg bare Eugénie Grandet av Honoré de Balzac og Overtalelse av Jane Austen). Det er forresten noe alle forlag kan tenke litt igjennom; hvorfor starte opp den ene serien etter den andre bare for å avslutte dem like etterpå?

Men inntil videre er det eksamen som gjelder. Mens andre stresser med dugnad og opprydning i hus og hage, sykkelreparasjoner, beplantning av krukker og bed, 17. maiforberedelser, bilvask og polering, russetid, bløtkakekrem som blir til smør, avspaseringsdager, høysnue, allergimedisiner, ferieavvikling og ymse avslutninger, skal jeg sitte inne med oppgave etter oppgave til jeg endelig blir fornøyd, leverer og tar sommerferie med god samvittighet.

lørdag 23. april 2011

Fremdeles sterk og sann

I år er det akkurat hundre år sida Jenny (1911) kom ut for første gang. Jeg har lest alt for lite litteratur fra tida rundt århundreskiftet, og svært lite av Sigrid Undset, så etter to år i bokhylla var det endelig rett tid for Jenny nå som jeg har mitt litterære kvinneår. Jeg opplever at en må være litt innstilt, i et visst modus, for å kunne lese, kose seg med og sette pris på Sigrid Undset. Tempoet må skrus ned, både lesetempoet og den indre hastigheten. Sigrid Undset krever tilstedeværelse og konsentrasjon, fantasi og muligheten til å lage indre bilder. Her er det raske, konkrete observasjoner og dvelende skildringer om hverandre, det er lukter, farger og lys, stemmer, lyder, bygninger, blomster og mennesker. En hel verden ligger åpen om en bare tar seg tid, tar seg ro, til å lese.

Jenny er Sigrid Undsets (1882 - 1949) gjennombruddsroman. Den er utrolig mangefasettert med sine 329 sider; den er en kunstnerroman, en kvinneroman og et psykologisk portrett. Den er også en undergangsroman og en kollektivroman, og på en måte en slags dannelsesroman. Men den er først og fremst en tidløs skildring av identitet, kjærlighet og vanskelige valg. Jeg opplevde i alle fall at det er svært lite i boka som kan sies å være "forelda" (vår tids kurtisering går i mange tilfeller fortere, men innholdet er jo stort sett det samme). Måten menneskene forholder seg til hverandre, til verden og til kunsten på, hvordan de tenker og føler, var veldig gjenkjennelig og naturlig sjøl for meg i dag. Det sier mye om hvor viktig Sigrid Undset er som forfatter, og hvorfor hun har den posisjonen hun har.

Jeg var nokså uvitende om hva som skjer i Jenny da jeg tok boka ut av hylla. Så gjorde jeg som jeg så ofte gjør (og vurderer å slutte med): jeg leste bakpå. Og derfor vil jeg her rette en stor takk til Aschehoug, som på ei halv bakside og i løpet av tretten linjer klarer å oppsummere og avsløre hele bokas innhold og handling. For det første er det helt unødvendig å gjøre det, for det andre dreper det all spenning og for det tredje er det godt gjort å redusere Jenny til tretten linjer. Visse redaksjonsmedarbeidere hos Aschehoug bør settes til å slikke på frimerker fremfor å skrive vaskesedler.

Jeg begynte å lese like etterpå. Og jeg blei litt overraska over at det ikke er Jenny jeg møter først, men Helge. Første kapittel var helt annerledes enn forventa og en stor kontrast til de bøkene jeg nylig har lest, Moralsk forvirring og Harry Potter og Føniksordenen (særlig den siste). Derfor tok det tid å komme inn i romanen. Flere setninger og avsnitt måtte jeg lese flere ganger, ikke fordi de på noen måte er tvetydige eller uklare, men fordi jeg aldri har vært i Roma og hadde behov for å se byen ordentlig for meg. I tillegg er det dette med tempo og sansninger, de mange skildringene som avspeiler det indre, refleksjonene.

Helge framstår som både usikker og moden, drømmende og jordnær i første kapittel. Men framfor alt er han full av lidenskap og optimisme, særlig ovenfor Roma. Han har gleda seg til å komme dit, til å jobbe, og han koser seg med å se på bygninger, fontener, gater og folk. Samtidig opplever jeg at boka, når den fortelles gjennom Helge, her i begynnelsen mangler litt retning. Helge er bare opptatt av å være i "nuet" og det er sånn sett en behagelig stillstand. Og det tar ikke lang tid før retninga kommer; Helge møter Jenny og det hele begynner å skru seg til, sjøl om det går langsomt. Og sansningene endres, og glir fra Helge til Cesca, fra Heggen til Jenny. Det er derfor jeg skriver at dette også er en kollektivroman, fordi de alle får komme til orde. Men det er Jenny som etterhvert dominerer.

Allerede etter få kapitler er Jenny mye rikere enn mange av vår tids romaner som ofte kun har handlingsreferat og raske replikkvekslinger og som fullt og helt mangler frampek og undertekst. Handlinga går sakte, dialogene har et innhold utover å vise relasjoner og å drive boka framover. Mellom linjene kan en lese mang slags kritikk: av samfunnet, av kvinnas stilling, av kunst. Undset skildrer også den interessante brytninga mellom det nye og det etablerte, som alltid er til stede mellom generasjonene, men som særlig blir tydelig her i kvinnesak og kunst hvor motsetningene spisses. At boka er lagt til Undsets samtid og derfor også diskuterer et omfattende brudd - den tradisjonelle og den moderne retninga innafor kunsten - gjør flere partier veldig komplekse.

Boka er inndelt i tre nokså jevne bolker, i tillegg til å være oppdelt i kapitler. Mellom og i hver bolk går det tid, totalt omtrent tre år. Det er primært Jenny som følges. Hun skildres tidlig som bevisst, bestemt og hardt arbeidende, men også som sårbar og søkende.
Å være kunstner og kvinne på samme tid er noe av det boka diskuterer mest: er det virkelig mulig? Kan en kombinere det å være kunstner, et arbeid som krever hundre prosents konsentrasjon og vilje, med de forventningene samtida har til det å være kvinne?
Er det å elske sitt arbeid nok? Eller vil en alltid føle at noe ikke stemmer uten en familie, barn? Hva er prisen for å forbli kunstner, og for å "bli" kvinne?

Jenny kommer raskt med et av bokas tydeligste frampek og sår med den replikken en nagende uro som vokser gjennom romanen. Etterhvert blir hun og Cesca klare eksempler på hver sin variant av det å være kunstner og kvinne. Det er spennende hvordan Undset setter de to venninnene opp mot hverandre og at hun lar dem løse samme problem på ulikt vis. Den ene står i mot presset med alt hun har, den andre gir etter. Hvem får det livet hun ønsker?

Fordi handlinga står oppsummert på baksida, opplevde jeg naturlig nok ikke at Jenny er en spesielt spennende roman. Jeg visste jo hvordan det gikk, så fokuset blei mer på hvordan og hvorfor hun kommer dit, ikke at hun kommer dit. Det var på mange måter kanskje like greit, for da følte jeg meg ikke jaga eller stressa til å lese videre, men kunne sette pris på og tenke over formuleringer, reaksjoner, situasjoner.

Jenny er ingen kosebok. Det som skjer er vanskelig, sårt og trist. Fra å være sterk og levende opplever jeg at Jenny krymper og visner. Og fordi hun er en person jeg får sympati for, og som jeg liker og respekterer, blir det enda sårere.

onsdag 20. april 2011

Tidløse tanker fra Canada

Margaret Atwood (f. 1939) er en av verdens mest kjente kvinnelige forfattere. Hun er også en av dem som titt og ofte er å finne i toppsjiktet når Svenska Akademien skal utpeke gode kandidater til Nobels litteraturpris (kanskje det endelig blir henne nå i høst?). Bare navnet gjør at jeg føler ærefrykt, jeg blir til og med ydmyk her jeg sitter. Bøkene er flotte, intervjuene med henne viser et reflektert og danna menneske som har klare ideer og fascinerende litterære prosjekter som spenner over alle sjangre. Hvor fantastisk hadde det vel ikke vært å møte henne virkeligheten!

Å lese bøkene hennes er alltid spennende og lærerikt. Og nå kan jeg endelig plassere tittel nummer fem sammen med de fire andre. Jeg fikk den til jul for to år sida og har ofte vært frista til å begynne å lese. Men jeg opplever henne som en krevende og intens forfatter. Derfor vil jeg ha god tid når jeg skal lese bøkene hennes, jeg vil ha mange, lange dager uten gjøremål foran meg, jeg vil ha pause i huet og ingen stressende hendelser i nær framtid. Kanskje litt sært? Ja, men da koser jeg meg desto mer!

Moralsk forvirring (på norsk i 2008) heter boka jeg har lest. Muligens ei stund på etterskudd, da mange kanskje er i gang med årets bok, Flommens år, nå? Den gleder jeg meg forresten også til å lese, men først må jeg nok igjennom forgjengeren, Oryx og Crake fra 2003. Noen som har lest den? Uansett: "Fortellinger", står det på omslaget til Moralsk forvirring, og forsida består av et pent kvinneansikt på grønn bakgrunn, henta fra tidligere tiders illustrerte ukeblader. Ansiktet er brutalt delt i tre. Øya ser en annen vei enn resten av hodet.

"Fortellinger", ja. Det var kanskje også derfor den blei stående ei stund i hylla. Fortellinger kan være så mye. Ofte tar det lengre tid for meg å lese fortellinger og novellesamlinger enn annen prosa. Ei jeg har holdt på med lenge er Karen Blixen. Jeg var litt redd for at det skulle bli det samme med Atwood; at boka skulle ligge her og der i leiligheten, med omslaget først på, så av, og at jeg skulle skule bort på boka hver gang jeg gikk forbi, vel vitende at her er det noe jeg må lese ferdig.

Sånn gikk det ikke; boka var utlest på en mild vårkveld og formiddagen etterpå. Den var overraskende lettlest til Atwood å være, og litt uten den vanlige klangbunnen som jeg alltid forventer å finne i bøkene hennes. Men misforstå meg rett: den er absolutt ikke lett når det kommer til tematikk og innhold. Likevel opplever jeg boka som mindre monumental enn for eksempel Den blinde morderen (2000), som jeg regner som en av hennes aller beste.

Moralsk forvirring tar tak i mange av de samme problemstillingene som finnes i Atwoods tidligere verker, deriblant Tjenerinnens beretning (1987), bare på en mye mindre drastisk måte. Det fortelles lavmælt om et kvinneliv som på ingen måte stikker seg ut eller er spesielt oppsiktsvekkende: det er varme barndomsdager og usikre ungdomsår, det er studietid og arbeidsliv, flytting og oppbrudd, før hun etterhvert slår seg til ro. Hun jobber hardt både hjemme på gården og i frilansvirksomhet for forfattere og forlag, og møter utfordringer i familiære situasjoner. Det er dagligdags og kanskje litt lite spennende for mange.

Min største, og muligens eneste innvending til boka, er at Atwood etter over hundre sider og fem fortellinger endrer synsvinkelen fra førsteperson til tredjeperson. Og jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor! I de første fortellingene ligger hun så nært og tett, jeg koste meg sånn mens jeg leste dem, alt var så detaljert og pustende og virkelig. Brått blir så jeg-et, som jeg har rukket å få et godt forhold til, revet vekk og erstatta med Nell. I fortellingene om Nell og Tig kommer det inn en avstand. Jeg er ikke med på gården sånn på ordentlig, men jeg sitter nede langs grusveien et sted og kjenner lukta av varm sand, gress og kommende regnvær. Det blir ikke den samme nærheten, tettheten, ikke den samme følelsen av å være sammen med noen. Ikke helt virkelig? Jo, det er det. Men på avstand. Er det et virkemiddel?

Jeg-et kommer tilbake. Med en annen intensitet, annen innsikt, annet fokus. Kanskje hun trenger å bryte ut, bryte opp, for å kunne se hendelsene helt tydelig? Jeg veit ikke. Men jeg veit at mange av disse fortellingene, enten de er skrevet i førsteperson eller i tredjeperson, sammenfaller med Atwoods egen biografi. Derfor er det lett å tenke seg at noen av disse erfaringene er hennes egne. Kanskje ikke alle deler av livet er like enkle å skrive om? Kanskje gir hun seg sjøl, som forfatter, motstand ved å velge én synsvinkel framfor en annen? Fortellingene handler om Nell, alle sammen. Og de kan leses i ett, som en episodisk roman. Hvorfor Atwood ikke har limt fortellingene sammen til en roman, eller kalt fortellingene for kapitler, veit jeg ikke. Men hun gir seg sjøl større frihet med merkelappen "fortellinger".

Det jeg skriver om Maria og Suzannah her, kan på mange måter også til en viss grad gjelde Moralsk forvirring. Hva er et liv? Når har du levd? Hva er det som påvirker oss, styrer oss, hvordan går vi fram i hverdagen, under ei krise? Hvilke mennesker har vi med oss livet ut, og hvordan blei det egentlig sånn? Hva er et ulevd liv? Og et kvinneliv, hvordan ser det ut? Er det de som er hjemme og får barn, de som sliter med langvarig sjukdom, de som ikke klarer å finne seg sjøl, finne ro, er det de arbeidsnarkomane eller de som velger å ikke få barn? Et kvinneliv har endra seg voldsomt fra 1900 og fram til nå, og Margaret Atwood viser gjennom fortellingene sine mange varianter av hva det har vært og hva det fortsatt er. Hun påpeker også, uten å diskutere, at det for mange kan være vanskelig å finne "sin plass". For hva er egentlig det?

Moralsk forvirring tar opp viktige, eksistensielle spørsmål på en forsiktig og lite invaderende måte. Hvilke tankeprosesser boka setter i gang tror jeg kommer helt an på hvor en er i og hvordan en forholder seg til sitt eget liv. Og for folk på alder med Atwood kan det i tillegg bli litt mimring med for eksempel hvordan forskjellige husholdsaktiviteter blei gjort før i tida. Jeg følte, både før, under og etter lesing, at boka kanskje er mest interessant for kvinner, men det er virkelig ikke noe i veien for at menn kan lese boka heller. Den er skrevet i et gjennomført kvinnelig perspektiv, og er sånn sett et herlig alternativ til de mange mannlige, nokså like, fortellerstemmene. Videre gir boka et godt innblikk i det å leve og å mestre, om det så gjelder langvarige, vanskelige situasjoner, overstrømmende glede eller bunnløs sorg. Moralsk forvirring handler om det å være menneske.

tirsdag 19. april 2011

Suzannah og Maria

Hvem var egentlig Henrik Ibsen (1828 - 1906)? Det er et spørsmål jeg opplever som sentralt i Jon Fosses dramastykke Suzannah fra 2004. Men likevel forblir ikke spørsmålet på noen måte dominerende eller krevende. Gjennom å portrettere Ibsens kone Suzannah (1836 - 1914) på tre ulike stadier i livet (som ung, middelaldrende og gammel), viser Fosse fram forskjellige sider av det ikke helt enkle ekteskapet og av forholdet mellom kunstnerkongen og kona. Særlig er det mangel på fellesskap og samvær som blir løfta fram, der Suzannah går og venter på en som kanskje aldri kommer? Eller som noen ganger kommer hjem full og ulykkelig. Taus. Det var et ensomt liv, for dem begge to. Suzannah sier det til og med i dramastykket, "Han er så einsam". Replikken kunne like gjerne gjelde henne.

Eller den kunne gjelde Maria Quisling (1900 - 1980), kona til Vidkun Quisling (1887 - 1945), som portretteres i Cecilie Løveids drama Maria Q (1994). Begge disse kvinnene lever i skyggen av sin mann. De venter. De støtter. De oppmuntrer. De representerer. De legger alt til rette. De finner seg i å nærmest utslette seg sjøl for at han skal få gjøre det han drømmer om, alt han drømmer om. De har et pauseliv. Er det egentlig et liv?

Det er bare ett barn. Han heter Sigurd Ibsen og er deres eneste. Suzannah vil ikke ha flere, hun vil ikke gå i den fella. Vil ikke være en utslitt rugemaskin med konstant dårlig råd og med unger hengende etter seg i ei lang rekke. Vil ikke risikere å dø i barsel, som hennes egen mor gjorde da hun bare var fire år. Det er vanskelig nok som det er. Hun må holde husholdninga gående, noe som i perioder er svært utfordrende, hun må oppdra både Sigurd og Henrik, må jage han inn på arbeidsrommet, må holde han unna flaska og andre kvinner, må passe på at han skriver hver dag. Suzannah må styre alt. Det er jeg som er Henrik Ibsen, sier hun.

Maria får også et barn. Men det er dødt når det kommer. Hun sørger hele livet over dette barnet, og over sitt uektefødte barn hjemme i Ukraina, som hun har forlatt for å kunne være sammen med den norske vikingen. Hvordan går det med henne, med familien? Det veit hun lite om, hun får nesten aldri se dem. I det minste var barnet hun fødte uten feil, uten lyter! For det var noe av det som var viktig, for dem, for Vidkun og nazismen og universismen. En stakkarslig trøst. Maria sier aldri at det er hun som er Vidkun Quisling. Og det er hun heller ikke. Hun er en skygge.

Hvorfor er ikke Suzannah en skygge, der hun går og venter på at Ibsen skal komme hjem? Gjennom dramaet er det kun hun som er på scenen, det er bare hun som snakker. Hun snakker om sitt liv. Om hvem hun var, hvem hun er, hva hun har gjort, hva hun gjør. Om Ibsen. Suzannah er et helt menneske. Men hun er på mange måter forlatt. Det må være sånn, hun veit det, det er prisen. Hun ville ha Ibsen. Han trengte henne. Men de kan aldri ha hverandre likevel. Og så dør han. Og det blir enda mer ensomt, enda mer stille. I åtte år lever hun aleine, isolert på grunn av reumatismeplagene. Det er bare henne nå. Og skyggen etter Ibsen, denne mannen som hun aldri egentlig visste hvem var.

Maria isolerer seg også. Hun kan ikke gå ut. De har tatt mannen hennes, drept han, hun fikk ikke en gang si farvel. Og ingen vil se henne, høre på henne, kjenne henne, det er ikke tida for det. De har arrestert henne også, en gang. Alle veit hvem hun er. Hun må leve under pseudonym. Rundt henne er det noen få mennesker som hjelper henne med det mest nødvendige. Hun er helt aleine der hun vokter på Vidkuns papirer om universismen, hun vokter på portrettet hans, asken hans. I trettifem år er hun aleine. Så dør hun.

Ulevd liv, kvinneliv. Ensomhet og isolasjon. Hva er prisen på et liv? Hva er et liv? Jeg opplever at både Jon Fosse og Cecilie Løveid forsøker å stille disse vanskelige, eksistensielle spørsmåla gjennom dramatikken. Vi får egentlig ikke noe svar, men vi får et innblikk i hva svaret kan være. Og i en lengsel etter hva svaret burde ha vært.

søndag 17. april 2011

Pottesur og politisk Potter

Harry Potter er 15 år, furten og fornærma. Alt er som det skal være i Hekkveien, og det er ingen nyheter fra Ronny, Hermine eller Sirius. Alt er bra, skriver de bare, når de en sjelden gang skriver, og Harry veit at de skjuler noe. Men hva? Og om hvem? Har det skjedd en utvikling i Voldemortsaken? Og hvorfor har han ikke hørt noe fra Humlesnurr, egentlig? På gompenyhetene er det ikke noe mistenkelig såvidt Harry kan se, og i Aftenprofeten står det bare tull. Harry ligger under hekken, lusker rundt i gatene og er på rommet sitt. Sommeren er lang, varm og dørgende kjedelig. Helt til to desperanter dukker opp og Harry må bruke magi - ulovlig - rett foran en livredd fetter Dudleif.

Rowling bruker sin sedvanlige uthalingstaktikk også i denne boka, Harry Potter og Føniksordenen, som er bok fem i serien om den bebrilla trollmannspira. Det tar lang tid før handlinga kommer skikkelig i gang, og Harry får mye tid til å være sur, sint, grinete, fornærma og overfølsom. I det hele tatt: en helt vanlig, ufyselig tenåring. Jeg får i alle fall ikke noe sympati med Harry, og synes de mange furtepassasjene hans både er langtekkelige og litt utroverdige (det finnes grenser, sjøl for fjortiser). På en annen side er det forståelig at han ønsker oppmerksomhet: han har jo sloss mot Voldemort! Han har redda liv! Han er Harry Potter!

Hva som skjer i boka skal ikke jeg avsløre her. Jeg vil bare fortelle at nettet atter en gang trekker seg sammen rundt Harry Potter, og jeg har på en følelse av at det blir enda trangere i neste bok (som et rom hvor veggene kommer nærmere og nærmere...). Det kan til tider føles tett og klamt, samtidig som det er kaotisk (ja, for hva skjer egentlig?). Det er mange mennesker å holde styr på, det er stadig nye lærere på Galtvort, og desperanter og dødsetere vimer formålsløst i kulissene. Rowling prøver jevnlig å lage spenningstopper, men det blir egentlig aldri særlig spennende. Boka er jo såpass lang at sjøl en uerfaren leser forstår at klimakset ikke kommer etter tjueto eller hundreogsju sider. Apropos klimakset, og da mener jeg det virkelige klimakset: her blei jeg skuffa. Tryllestaver, våder og forbannelser fløy i alle retninger, og hjerner, klokker, glasskuler og deler av statuer blei knust. Det var både lite oppklarende, lite spennende, langtekkelig og kaotisk.

Tittelen, Harry Potter og Føniksordenen, antyder at det er et nytt element som kommer på banen, et slags brorskap eller forening. Leseren veit ikke om det er noen som er for eller i mot Harry Potter, og dette kunne forfatteren utnytta for å skape spenning. Det gjør hun ikke. Det tar forferdelig lang tid før leserne faktisk får vite noe, i likhet med Harry, og det er ikke til historias beste. Harry blir sint, leseren utålmodig. Jeg forstår at Rowling vil ha alle de grunnleggende elementene på plass før hun introduserer det nye, men for meg blei det alt for mange sider med overflate og tull. Hvorfor kan hun ikke komme til poenget? Muligens veit både forfatter og forlag at et fall i effektiviteten ikke egentlig har så mye å si; millioner av lesere sto uansett klare for å kjøpe boka da den kom. Jeg mener likevel at boka kunne vært strammere og tettere, og bedre redigert.

Personene, deres utvikling og relasjoner, kunne også trengt en real oppstramming. Det er riktignok ikke så ille at det virker som om Ronny, Hermine og Harry deler hjerne i denne boka, men det er jammen ikke langt unna. De er så monotone, samkjørte og på stedet hvil som det kan gå an, og sjøl om Ronny og Hermine stadig glefser til hverandre, er det ingen progresjon i forholdet dem i mellom. Medelevene Gulla, Nilus og Lulla er også via en del oppmerksomhet her, uten at de egentlig har en tydelig funksjon før mot slutten. I løpet av ei så lang bok kunne gjerne forfatteren lagt inn litt mer, noe som gjør at leseren opplever at hun kjenner karakterene. Særlig Gulla synes jeg blir matt, og det er leit. Harry har stort sett bare aggresjon og sinne på følelsesregisteret, også mot slutten. Det gjør dessverre at heller ikke han utvikler seg, sjøl om han har alle mulige forutsetninger for det.

Språklig er dette fortsatt ikke helt det store. Rowling er helt sikkert bedre på originalspråket, i norsk oversettelse blir det mange tamme uttrykk og småsvette skildringer, men alt i alt har oversetter Torstein Bugge Høverstad gjort en ganske god innsats. Han formidler universet enkelt og greit, og med en del humor, og jeg tror ikke akkurat at oversettelsen hans kompliserer noe. Likevel er det mye her som jeg ville kutta eller omformulert (som for eksempel kvasipoetiske landskapsskildringer, bryr virkelig en sur femtenåring seg om vær og trær?, eller Harrys halvteite filosoferinger over jenta Cho, her er det svært tydelig at forfatteren er ei dame...). Flere steder nøkker det også litt i syntaksen, uten at jeg tror det er Høverstads skyld. Men det påvirker leserytmen min, gjør at jeg stopper opp, uten å få noe mer ut av teksten enn akkurat det som står. Ja, for undertekst er det pent lite av i denne underholdningsserien.

Vel, fra forrige bok, Harry Potter og ildbegeret, er dette uansett en aldri så liten opptur. Rowling tok seg ei pause før hun skreiv videre på historia si, og det var nok en fordel. Dette er mer fokusert enn sist, det er ikke fullt så springende eller kaotisk. Forfatteren har et godt grep om de viktigste personene, hun veit hva hun skal med dem, og hvorfor. Det er viktig. Men i forrige bok var det også avsnitt som skilte seg ut, for eksempel første kapittel, som var veldig mye bedre enn resten av boka. Der fantes en helt egen stemning, og perspektivet var mye mer voksent. En sånn høydare finnes ikke her. Boka er med andre ord jevnere, fortsatt lett og tilpassa målgruppa, men dessverre ganske forutsigbar, i alle fall for en erfaren leser.

Jeg må også nevne at jeg har sett filmen som er basert på denne boka, og skjønner nå hva de ivrigste tilhengerne snakka om da de sa at det var så mye som ikke var med. Men det sier seg jo nesten sjøl, ei bok på 875 sider blir en fryktelig lang film. En må velge bort mye. Derfor går husnisser og skoletimer, rumpeldunk og heksamen, Fred og Frank og alt styret uti skauen fort ut vinduet. Kjæresteriet er derimot med, i lange baner såvidt jeg husker, uten at det egentlig var akkurat sånn det foregikk i boka. Fordi boka var så lang, og mye ikke blei vist på lerretet, følte jeg at dette var en litt sterkere leseropplevelse enn sist. Jeg hadde tid (i bøtter og spann) til å lage egne bilder og spekulere fram egne teorier. Men Rowling legger i grunn ikke opp til at en skal gjøre det, så jeg er kanskje i mindretall? Likevel sitter mye fra filmene helt fast, både Gygrid, Malfang og Uffert er akkurat som på filmen når jeg leser om dem. Neste bok har jeg derimot ikke sett filmen til, så den ser jeg enda mer fram til å lese.

Harry Potter og Føniksordenen er som sagt bok fem i en serie på sju. Det nærmer seg slutten nå, og i denne boka er det mange viktige elementer som blir avslørt i forholdet mellom Harry og Voldemort. Boka er hittil den lengste; hele 875 sider med nokså utvanna intriger, samtaler og hendelser. Det er også den boka som så langt er overlegent mest politisk og sånn sett minst barnevennlig (men fornøyelig for mange voksne, Rowling tar byråkrati og sladderpresse på kornet), mange av sidehistoriene til mer eller mindre viktige bifigurer foregår for eksempel hos Magidepartementet og i skoleledelsen. Det er også en litt mer voksen stemning i boka; personer som Uffert bidrar til guff og gruff over nesten samtlige boksider og Rowling når med henne nye høyder i systematisk undertrykking og direkte ondskap. I forhold til Uffert blir trusselen om Voldemort kraftig redusert, nesten litt matt. Er det med vilje fra forfatterens side? Lader hun opp til neste bok? Den som leser, får vite.

torsdag 14. april 2011

Klok på bok med Dag og Tid

De siste månedene har jeg brukt mer tid enn vanlig på å lese aviser. Egentlig uten noen spesiell grunn, men i ettertid er jeg ofte svært glad for at jeg har lest nettopp det jeg har lest. Brått trenger jeg kunnskapen i en eller annen sammenheng, enten det er i en diskusjon eller i ei oppgave eller bare som samtalefyll. Rester fra artikler, essays og kronikker dukker opp som av intet, i likhet med bruddstykker fra anmeldelser og omtaler. Det finnes så mye interessant å fordype seg i, og å snakke om!

Lokalavisa her jeg bor er bare ei lita fille hvor kultursidene er en vits (strikking, konsert med barnekor, får festivalen økonomisk støtte eller ikke?, fugleliv langs elva osv.) så den får jeg pent lite ut av, men jeg blar pliktskyldigst igjennom hver utgave likevel. Ellers er kulturbilaget i Aftenposten nokså obligatorisk. Der synes jeg det svinger veldig både i kvalitet, relevans og slagkraft på debatter, kronikker og hovedsaker. Og hva har egentlig hendt med bokanmeldelsene? Hvorfor klemmes både to og tre forfattere sammen i ei lita omtale, skrevet av en anmelder som oppsummerer det hele med "men det er grei underholdning" eller lignende? Hvorfor løftes til stadighet kiosk- og underholdningslitteraturen fram?
Jeg savner svar på dette, savner ordentlig kulturstoff på litteraturfronten i Aftenposten, men frykter at underholdningsbobla har ei stund igjen før den sprekker, og at kritiske røster blir holdt nede. Spørsmålet er jo da sjølsagt hva avisa tjener på å kjøre fram dårlig litteratur framfor god litteratur...? Forøvrig må jeg også si at Aftenpostens "voldsomme kultursatsing", med å ansette flere nye anmeldere, hittil har vært helt på jordet. Seriøst, Vidar Kvalshaug?

Derfor må jeg se andre steder for å få påfyll. Bokbilaget i Klassekampen har ofte noen andre perspektiver og er flinke til å fokusere på forfattere og titler som ikke nødvendigvis ligger på bestselgerlistene. Men jeg klarer ikke å la være å kjenne på at det er nokså få "utvalgte" det blir skrevet om. Svært ofte er det amerikansk litteratur som blir løfta fram og bortimot hylla som det neste store eller det eneste store eller lignende (og det hadde vært helt greit om også forfattere fra andre nasjonaliteter hadde sluppet til!). Jeg har ikke lest mye amerikansk litteratur i det hele tatt, men en politisk korrekt, unison, ubegrunna jubel er sjelden det som påvirker meg til å kjøpe eller lese. Hvorfor skal jeg ville lese for eksempel The Road når ikke anmelderen klarer å skrive hvorfor boka er god? Noen andre som ofte får boltre seg i Bokbilaget, er de mange Oktoberforfatterne. Har de en kontrakt om jevnlige anmeldelser og spalteplass, tro?

Fortsatt er ikke litteraturbehovet mitt dekka, derfor ser jeg videre mot atter andre aviser. Og det er Dag og Tid, landets eneste riksdekkende avis på nynorsk, som seiler opp som en klar favoritt. Her opplever jeg å finne både bredde og dybde, og det er sjelden bokanmeldelsene avspises med femten korte linjer, hvorav tolv er handlingsreferat, og et digert bilde av en sur forfatter. Professor Kåre Lunden får for eksempel diskutere ei ny historiebok over nesten tre sider!

Anmelderne går ikke alltid så djupt inn i verket de skriver om (men det varierer), men de trekker tråder; til andre forfattere, til tidligere utgivelser, til andre verk. De diskuterer og gir rom for ulike leseropplevelser og tolkninger, gir eksempler fra teksten og funderer på ulike betydninger av det som står skrevet. Og de peker konkret på hva som fungerer og ikke. I tillegg til bokanmeldelsene har avisa ei brei dekning av annet litteratur- og kulturstoff også; musikk, festivaler, språk, debatter, essays, reportasjer fra andre land og kulturer og så videre. Jeg bruker lang tid på hver eneste utgave, og legger ikke avisa fra meg før Klok på bok er forsøkt løst tre-fire ganger, DT-diktet er behørig lest og kryssordet er ferdig utfylt. Dag og Tid er knallbra, løp og kjøp!

tirsdag 12. april 2011

Nordisk råds litteraturpris 2011

Hipp hurra for Gyrðir Elíasson! Ja, for det var nemlig han som stakk av gårde med Nordisk råds litteraturpris i dag. Jeg synes det er helt topp at det blei en islending i år, og i følge nettsidene til Foreningen Norden er det ei stund sia sist (såvidt jeg kan se var året 2005 og forfatteren het Sjón). Island er heller ikke akkurat overrepresentert på vinnerlistene, fra 1962 til 2011 har forfattere fra Island blitt æra sju ganger (men med tanke på folketallet på den lille øya er det jo knallbra, for til sammenligning har Norge ni vinnere og Sverige 15). Jeg har ikke lest noe av Elíasson (født i 1961, debut i 1983), men har sjølsagt fått veldig lyst nå. Håper forlag og oversettere hiver seg rundt så fort det lar seg gjøre! Boka han mottok prisen for heter forøvrig Milli trjánna og er ei samling med 47 noveller. Det var Elíassons tredje runde som prisvinnerkandidat (første gang i 1991, andre gang i 2002).

De andre nominerte måtte gå slukøra hjem igjen. Jeg tror de aller fleste tok det helt pent, det er jo en stor ære bare å bli nominert! Nordisk råds litteraturpris er den største og viktigste prisen for skjønnlitterære forfattere her i nord, det neste blir, som alle veit, Nobels litteraturpris, og den henger litt vel høyt for de aller, aller fleste. Carl Frode Tiller, som var en av de to nominerte fra Norge, fortjente på mange måter sin nominasjon. Men er det ikke litt rart å skulle gi prisen til bok to av tre (eller fire)? Jeg har derfor hele veien tenkt at han er greit listefyll, men ingen vinner (men når Innsirkling-serien hans er ferdig, derimot...).

Beate Grimsrud, som var nominert både fra Sverige og Norge og som blei spådd å bli en historisk vinner, var rett og slett dritsur etter utdelinga. Jeg tror at hun faktisk innbilte seg at hun var en skikkelig god kandidat, og at de 350 000 danske kronene allerede var på vei inn på kontoen hennes. Men sånn gikk det ikke, og bra er det! Jeg har ikke lest En dåre fri sjøl, men etter hva jeg har hørt fra andre, er den virkelig ikke verdt verken pengene eller tida. En kan jo derfor spørre seg om hvorfor den har mottatt både jublende anmeldelser og flere priser og nominasjoner? Jeg velger å holde meg litt på utsida av nettopp den debatten fordi jeg ikke har lest boka, men hvis noen har et synspunkt eller to, er det bare å komme med dem!

Uansett: hurra for Island og Elíasson! Jeg ser fram til å lese boka.

søndag 10. april 2011

Et dypdykk i destruksjonen

Fra i fjor høst og fram til nå har jeg lest en god del ny og gammel dramatikk gjennom studiene. Jeg har fått lest mange dramatikere jeg lenge har hatt lyst til å lese, enten mer av eller for første gang (som for eksempel Jon Fosse, August Strindberg og Henrik Ibsen), noen jeg ikke visste at jeg ville like å lese (som den gledelige overraskelsen Tom Stoppard og den virkningsfulle og spennende Cecilie Løveid) og noen som jeg absolutt ikke likte (da særlig Sarah Kane).

Sarah Kane (1971 - 1999) rakk å få satt opp fire teaterstykker før hun tok sitt eget liv (det siste stykket blei satt opp posthumt). Stykkene hennes er prega av svært direkte, grov tale, vold, rå overgrep, voldtekter og drap, og kan på mange måter kalles "sjokkteater" eller lignende. For en får virkelig bakoversveis før en eventuell annen reaksjon kommer, sjøl om en bare leser stykket og ikke blir utsatt for å se det. Og jeg lurer på, hva er det egentlig Sarah Kane ville med et sjokkteater? Hva ville hun oppnå? Hva skulle effekten på publikum være, bortsett fra avsky? Det er mulig jeg er treig i denne sammenhengen og ikke skjønner et veldig tydelig poeng, men for meg blir dette mest bare smakløst. Noen som har noen andre innfallsvinkler til hennes dramatikk?

Jeg har akkurat lest Phaedra's Love. På forhånd var jeg bare såvidt orientert om at Kane vakte stor oppsikt da hennes første stykke blei satt opp, og at det i flertallets (les: britisk presse) øyne var nokså brutalt og usmakelig. På mange måter bryter nemlig forfatteren helt med sjangerforventningene, og da særlig med tanke på den realistiske-naturalistiske tradisjonen etter Ibsen. Men hun bryter også med den absurde tradisjonen, samt med den postmoderne stillstanden og underliggende uroa en møter hos for eksempel Jon Fosse. Det eneste hun mer eller mindre overholder, er de klassiske idealene for tragediens tre enhenter. Og det er jo ikke så rart, i og med at hun har rappa store deler av stykket fra tidligere mesterverker; Hippolytos av Euripides, Phaedra av Seneca og Phèdre av Jean Racine.

Men hennes versjon er ikke et klassisk drama likevel, den er mer et dypdykk i vulgære fantasier som utspilles i en performance-aktig situasjon som verken har rot i fortida eller nåtida. Her er det flust med både frivillig og ufrivillig sex, voldtekstanklager, grove krenkelser, sjølmord, incest, overgrep, avkapping av kjønnsorganer, drap og lignende. Den svært frastøtende hovedpersonen Hippolytus er en alle konstant vil ha sex med (kun fordi han er kongelig?) - jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Det er ingen logikk eller nødvendighet bak de mange seksuelle handlingene. Jeg klarer ikke å ignorere forfatterbiografien heller, uten at jeg leser den direkte inn i dette stykket; Kane sleit med kraftige depresjoner store deler av livet, var medisinert, prøvde flere ganger å ta sitt eget liv før hun lyktes, og var svært opptatt av den franske gærningen Antonin Artaud. Kan det være en sammenheng her? En intens fascinasjon for destruktive krefter, mener jeg.

Og dette skal en liksom kose seg med? Få en kunstopplevelse ut av? Utvide horisonten med, bli berørt av? Jeg kan ikke forstå det. Jeg forstår verken Kanes behov for å skrive om klassikeren Phaedra på denne måten, og jeg begriper ikke hvorfor det blir satt opp. Hva av verdi er det meninga at stykket skal formidle? At vi er så tomme og numne, så underholdningsfikserte og så blasse i huet at vi ikke klarer å fordøye anna enn svært enkle intriger, og at vi er nødt til å få det innpakka i sex og vold for å finne det interessant? At dagens menneske ikke er anna enn en vulgær og dyrisk skapning, kun med øye for seg sjøl og sin egen vellyst og tilfredsstillelse?

Jeg blir altså ganske provosert. Men også trist. Det er svært deprimerende at andre mennesker, særlig hvis det er mange mennesker, mener at vi er så primitive og ekle som det skrikes ut at vi er gjennom Phaedra's Love. Da er vi nemlig ikke mennesker mer, bare tomme, følelsesløse skall. Det er en reduksjon jeg ikke vil være med på, og det er ikke et menneskesyn jeg deler. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har sett stykket, jeg tror jeg hadde fått en følelse av ekstremt ubehag og sterk motvilje. Her hjemme kunne jeg av og til, heldigvis, lukke boka og ta ei pause. Men det skal litt til å gå fra en teaterforestilling. Likevel er jeg rimelig sikker på at jeg ville gjort det òg.

torsdag 7. april 2011

Etterlengta vårvær

Nå er endelig våren her hos meg! Det vil si at alle bøkene som ligger og venter på at jeg skal lese dem endelig har fått sin sterkeste konkurrent for sesongen; finværet. Jeg sitter nemlig ganske mye på rompa i løpet av en vanlig dag. Det er mye som skal skrives og leses, og atter andre ting som skal sjekkes og jobbes med; for eksempel prosjektoppgaver og eksamensforberedelser. Mange e-poster blir det også sendt. Så når sola kommer vil jeg ut - ut for å gå. Da er det litt vanskelig å ha nesa i ei bok samtidig (sjøl om teknologien sjølsagt tilbyr varianter også her).

Men det er godt å ha bokpause også! La huet slappe av, ta seg tid til å se knoppene på asketreet, krokusene i blomsterbedet og årets første stemorsblomst like under takrenna. Og kjenne alle luktene, den milde vinden. Det har smelta så fort, det er bare noen dager sida det aller meste var dekka av skittenhvit snø. Nå titter alt det nye fram og fuglene kvitrer fra tidlig morgen til seint på ettermiddagen. Ja, for det blir jo ikke mørkt før halv ni! Men joggeskoa må vente et par dager, til sola har tørka opp alt snøvannet som lykkelig klukker og renner fra tak og tidligere snøfonner, over stier og fortau.

Det er kanskje ingen bøker som passer spesielt godt nå om våren? Eller? Jeg har i alle fall ikke funnet noe i hyllene mine som bringer fram en spesielt god vårstemning. De neste ukene skal jeg derfor bare fortsette med det jeg har planer om å komme igjennom før sommeren: Per Olov Enquist, Margaret Atwood, Sigrid Undset, Herbjørg Wassmo, Merethe Lindstrøm og Jon Fosse. Og jeg er godt fornøyd med det.

God vår!

tirsdag 5. april 2011

Fortsatt fanga av farligheten

I Det stumme rommet (1983), oppfølgeren til Huset med den blinde glassveranda (1981), blir Tora langsomt mer og mer voksen. Hun bor fortsatt i Tusenhjemmet sammen med Ingrid, men farligheten er ikke lenger til stede. Den er borte på ubestemt tid. I begynnelsen kan hun ikke helt tro det. Marerittene er voldsomme, hun våkner og er klissvåt og husker alt det skumle fra den dagen det brant. Husker hvordan hun sto på land, og så hvordan hun brått var i båten. Uten sko på. Farligheten er der, i drømmene, mer farlig en noen gang. Blåhvit og skummende. Nesten død. Nesten død!

Men så husker hun på onkel Simon. Hjertet hans som dunka tett inntil hennes. Han er trygg. Han passa på henne, gjorde han ikke? Og nå, til sommeren, er det hun som må passe på han. Som må hjelpe med stort og smått på Bekkejordet. For tante Rakel er sjuk og Simon må være aleine, lenge. Litt etter litt settes Tora fri. Hun tar seg tid til å kjenne etter, sanse, føle. Hun er lykkelig! Det er ikke lenger skummelt å komme hjem. Hun kan sove trygt. Og Ingrid tør opp! Hun og Tora utvikler et mer stabilt og godt forhold, sjøl om de fortsatt ikke snakker så mye sammen. Forfatteren skriver at Ingrid er stolt av Tora, jenta med de lange, røde flettene, sjøl om hun ikke sier det. Det virker mest som en løs påstand, men jeg tror på det likevel. Jeg vil så gjerne tro på det.

Menneskene i Tusenhjemmet sliter seg gjennom beinharde hverdager, tøffe livsvilkår og store ulykker. Ofte er det været som feier innover det vesle kystsamfunnet og tar med seg båter, den digre kaia, fiskehjellene og hele hus. Stormnatta er Tora ute, ute i lyn og torden og uvær, og hun kjenner, kanskje for første gang, at hun virkelig lever. Hun eier seg sjøl! Hun er Tora! Men stormen er en katastrofe for alle andre. Så mye er ødelagt. Så mye er tapt. Så mye må bygges opp igjen. Stumme går de sammen om det som skal gjøres. Sammen trekker de bygda videre.

Flere mennesker kommer til orde i denne boka enn i den forrige. Synsvinkelen ligger ikke så tett på Tora lenger, her er folkelivsskildringer, bygdehistorier og sladder. Både Tusenhjemmet og Været framstår som sjølstendige, små samfunn med stor variasjon i personligheter og temperamenter. Sol, Ingrid, Simon og Rakel gis god plass. De får tenke, snakke og kjenne, også når Tora ikke er til stede. Hemmelighetene deres er ikke lenger hemmelige for meg, de blir en del av det nettet med historier som Wassmo skriver fram. Men det er fortsatt Tora som sanser mest. Det er hun som lever i boka, det er hun som er virkelig. I begynnelsen var det likevel uvant at ikke forfatteren hadde et så stramt grep om Tora som sist.

Den første halvdelen av boka handler mest om Toras utvikling, og Wassmo skildrer grundig og variert om hvordan ungjenta på ulikt vis vokser. Hun gjør seg erfaringer. Kjenner skammen slippe taket. Tør å ta del i fellesskapet! Tida går i rykk og napp. Hun går på skolen, hjelper til hjemme, har en sommer på Bekkejordet. Brått er Tora konfirmert. Nesten voksen. Noen kapitler er grundige og behandler store eller små konflikter på detaljnivå. Andre kapitler gir mer et sveip, ei skildring, både av tid, sted og folk. Det kan nesten kjennes uviktig av og til, for Wassmo lar tida jobbe for seg. Det skjer lite. Det er ingen spenning eller farligheter. Det er ro. Og inni Tora er det godt å være.

Så kommer høsten. Og Tora skal til Breiland for å gå på skole. Onkel Simon betaler! De har funnet rom til henne hos ei hyggelig dame. Men farligheten rekker å komme tilbake. Rekker å rive henne ut av ro og glede. Rekker å gjøre henne til en fremmed i seg sjøl igjen. Tar fra henne kroppen. Wassmo gjør det så sårt og så ille, gjør Tora så bitteliten. Men heldigvis lar hun henne ha litt aggresjon også. Hun er virkelig mer voksen, for hun tar igjen. Men det blir så forsvinnende lite mot det store som kommer.

I resten av boka er det uroa som dominerer. Kontrastene er sterke mot den lykkelige tida hjemme i Været. På Breiland er Tora aleine. Wassmo tester henne igjen og igjen, det blir stadig verre. Pausene er små. Gledene er få. Etterhvert hadde jeg ikke lyst til å lese mer. Ville at boka skulle ende før jeg fikk vite utfallet. Ville at hun bare skulle bli ferdig med alt sammen, sette et endelig punktum, la historia om Tora ende. Jeg ville godtatt alle mulige avslutninger - bare ikke den Wassmo faktisk kommer med. Den er så fæl.

Men jeg leste ut likevel. Sjøl om det tok flere dager. Og nå ligger boka her, og jeg vil nesten ikke se på den, for jeg veit hva som står inni. Veit også at det kommer enda ei bok, historia er ikke ferdig. Jeg heier på Tora, vil så gjerne at det skal gå bra med henne, vil så gjerne at hun skal ha lange, lykkelige kvelder ute med onkel Simon og hesjinga.

Herbjørg Wassmo fortsetter å fortelle innafor det sterke universet hun har etablert. Her er det lite som er statisk eller utroverdig, boka er full av gjenkjennelige skikkelser og et par bygdeoriginaler. Menneskene karer seg igjennom det vanskelige, de drømmer, lengter og finner seg i urimeligheter. De stoler på hverandre, og de skuler på hverandre. De viser stahet og stor tilpasningsdyktighet. Boka virker sann og nær, sjøl om den er langt fra meg både i tid (femti- og sekstitallet) og sted. Og Tora, den virkelige hverdagshelten, bærer med seg følelser og tanker som til alle tider er essensielle.

søndag 3. april 2011

Progresjonsløs, stille sorg

Zenz er aleine. Kona Astrid, som han skulle ha hele alderdommen sammen med, som han endelig skulle bygge drømmehuset sammen med, er borte. Han fant henne liggende på baderomsgulvet i førsteetasje en morgen, det var mørkt og kaldt og like før jul, og hun hadde vært så rar i noen dager. Det er snart ett år sida, og Zenz er aleine.

Naboen Jo dukker riktignok opp ganske ofte, for å drikke kaffe og spise middag og se på nyhetene, så helt aleine er han ikke. Men når Jo og bikkja Heidi går hjem til seg sjøl, og Zenz har tatt kveldsrøyken på trappa, blir det så veldig stille. Så stille at Zenz ikke helt veit hva han skal gjøre og hvor han skal gå. Ofte ender han bare med å gå inn igjen, han fortsetter å fyre helt til han legger seg, for det er omtrent tjue kuldegrader ute, og i senga kjenner han på nattkjolen til Astrid, som ligger under puta.

Uten at ordet sorg blir nevnt, er det det jeg oppfatter som romanen Borte en vinter sitt store tema. Sorg, sorgmestring og det å være aleine, ensom, forlatt. Det å kjenne på at hver eneste dag er feil, fordi du lever den aleine. Det å ikke klare å finne veien videre, men å stoppe opp i et slags tomrom, et vakuum, hvor ingenting gir mening og alt en gjør er av vane eller plikt. Zenz snakker ikke mye, verken med dattera Lucia eller nabo-Jo, så at romanen blir fortalt i førsteperson entall er en stor fordel. Ellers kan jeg forestille meg at jeg som leser ville hatt problemer med å forstå Zenz. For av og til gjør han noe irrasjonelt, som jeg tolker som et slags nødrop, en fortvila baksing mot ensomheten, og uten innsikt i Zenz ville det fort blitt uforståelig.

Borte en vinter er den andre romanen til Heidi Marie Kriznik. Den er fortalt i et svært lavmælt, ujålete og nært språk, hun går tett innpå Zenz, samtidig som hun ikke slipper leserne helt inn. Det opplever jeg som problematisk da romanen som sagt er en førstepersonsfortelling. Hvorfor holder hun igjen? Og hvorfor har hun valgt ut akkurat de utsnitta av livet på gården, med kona Astrid og svigerfar Jan Jeknes? Ofte er det verken spennende, rørende, fine eller morsomme historier som Zenz husker, det er mye trivielt og hverdagslig, andre historier er mer "skumle" og fæle. Hvor er de mange gode minnene? Hvor er minnene med Lucia og Astrid? Ligner for eksempel Lucia på Astrid, og på hvilken måte? Hvorfor dette fokuset på svigerfar Jan? Det er bare underlig, for meg, at Zenz har et oppheng i Jans fortid som NS-mann og bruker tid på det (ja, da slipper han i alle fall å tenke, å sørge, men han kommer heller ikke videre).

I tillegg følte jeg meg litt lurt da jeg hadde lest ut boka: Zenz tenker mye, på Astrid, Lucia, Jo og Jan, men hva med Zenz? Hvem er Zenz, bortsett fra immigrant fra Østerrike? Det er jeg fortsatt ikke sikker på. Kanskje forlag og forfatter vekter Zenz som mindre viktig, og sorgen som det ypperste, men det blir en utfordring å kunne identifisere meg med han hvis jeg ikke veit hvem han er.
I tillegg lurer jeg på hvem Astrid var. Hvordan var hun egentlig? Hvordan var forholdet deres? Å karakterisere et langt ekteskap krever mer enn å skrive at de av og til dro til Sverige og at Astrid plukka på armlenet på stolen og laga god mat. Zenz tenker at han ikke lenger husker hvordan hun så ut, men hva husker han? Hvordan ser hun ut på bilder, og hva er bildene et minne om?

Jeg vil ikke si at Kriznik skriver dårlig, for det gjør hun virkelig ikke, men den avstanden jeg opplever i teksten, mistenker jeg ikke er til tekstens beste. Jeg sier ikke at jeg ønsker en tårevåt og forferdelig trist roman om Den Store Sorgen, men hva med litt progresjon? Hva med å forsøke å skape litt engasjement hos leseren? Hva med noen endringer, noe som stikker et lite hull på det vonde? Hva med innsikt hos hovedpersonen, hva med andre følelser enn aggresjon og likegyldighet? En får på følelsen at Zenz var utrolig glad i Astrid, hvorfor husker han ikke en eneste klem, kjærtegn, kyss? Vel er det mannfolk hun skriver om, men ikke alle er helt amøbe når det kommer til å uttrykke seg.

Og med det er jeg inne på det som jeg opplever er romanens hovedproblem: jeg klarte ikke helt å slappe av da jeg leste denne boka. Ikke fordi den handler om sorg, men fordi jeg aldri klarte å gå med på at Zenz er en mann. En ordentlig mann, en troverdig mann, en jeg kjenner. Jeg synes Kriznik litt for ofte tar "billige løsninger" og skildrer en stereotypi isteden for et virkelig menneske. Jeg opplever ikke at hun gjør narr av det maskuline, men det er heller ikke så langt unna! At Zenz blir sett og skildra gjennom ei kvinne er tydelig. Det i seg sjøl gjør ikke hovedpersonen Zenz utroverdig, men det gjør lesinga problematisk. Observasjoner som Zenz gjør har jeg lett for å tilskrive forfatteren, ikke han. Det er antageligvis fordi det virker ulogisk at han skal tenke på akkurat det, da det er noe jeg vil karakterisere som typisk feminint.

Nå er det mye som kan sies til Krizniks forsvar, f.eks. at enhver sorgprosess er individuell og at det helt fint kan være akkurat sånn som Zenz har det, men jeg går ikke med på det. Jeg tror sorg er noe allment, en felles grunnleggende menneskelig erfaring, som gjør fryktelig vondt uansett hvem du er. Sånn sett kan en si at Zenz' upersonlige og uartikulerte sorg, om jeg kan kalle den det, treffer mange og gir en gjenkjennelseseffekt hos flere lesere. Men legitimerer det mangelen på språk og følelser? Gjør det Zenz virkelig og boka god? Ikke for meg.

Historia om Zenz er et typisk utsnitt fra et hverdagsmenneskes hverdagsliv. Det er en stillferdig roman, og på mange måter er den fin. Den er lettlest og uproblematisk å forstå. Mange partier er rolige og stemningsfulle. Men den kjentes ikke spesielt viktig verken under eller etter lesing. Kanskje fordi Zenz ikke er viktig i boka? Eller fordi forfatteren ikke lar meg komme helt innpå? Jeg er skuffa over mangelen på progresjon og over slutten. Ikke fordi det går som det går, og heller ikke fordi alle de uferdige historiene bare blir hengende, men fordi jeg ikke helt tror på det. Så forfatteren virkelig ingen annen utvei her? Men til gjengjeld: for meg kom det eneste spennende elementet inn helt til slutt, nemlig: har vi virkelig vært med på disse dagene, eller ikke? Hvor mye har foregått i Zenz? Men det er svært lite å bygge ei hel bok på, og jeg lar det være med spekulasjonene.

Noen slike hverdagslige utsnitt gjør seg godt i bokform, andre ikke. I Borte en vinter synes jeg det fort blir litt statisk, sjøl om den handler om det som mange skriver så lett om: stor kjærlighet og stor sorg. Jeg kan godt anbefale boka, den er stram og presis, men den engasjerte ikke meg på noen måte, annet enn mot slutten. Og jeg ville aldri gitt den til noen som er midt i en sorgprosess. Til det er den alt for upersonlig.

fredag 1. april 2011

Og ei flaske med rom!

- Gå på teater! Ta deg en teatertur! Bli med på teater! er egentlig oppfordringer jeg både vil gi og høre langt oftere. For det er jo så moro! Og for de som bor i de store byene bør det ikke finnes noen unnskyldninger; teatrene har forestillinger hver eneste kveld, har mjuke stoler, kafeer og koselige aulaer, hyggelige ansatte og mange nysgjerrige og engasjerte besøkende. Skru av tv-en og pell deg ut!

Men for de som bor langt unna et godt teater, blir det brått et tiltak. Billetten koster jo penger. Og når bussen koster dobbelt så mye, og du både må smøre matpakke og regne inn et pizzastykke på kiosken på stasjonen mens du venter på nattbussen, blir det fort dyrt. Særlig hvis du i tillegg ønsker å be med deg en venn. Da er det fort gjort å bli hjemme. Sjøl om Skatten på sjørøvarøya frister aldri så mye. Men: av og til er det verdt det. Å spare penger, å ta den treige bussen, å be vennen betale sjøl, å komme seint hjem og å være skikkelig trøtt på jobben eller skolen dagen etter. Teateropplevelsen sitter i, den. Det kan en ikke si om Paradise Hotel.

Det er Sebastian og Preben Harris som har laga et musikalsk teaterstykke ut av den gamle romanen til Robert Louis Stevenson fra 1883. Agnes Ravatn har oversatt det hele til nynorsk, sånn at det passer inn i språkdrakta som kreves på Det Norske Teatret. Regi og omarbeiding er ved Audny Chris Holsen, og hovedrollene spilles av Frank Kjosås og Paul-Ottar Haga, som sammen med 11 andre skuespillere både rocker, roper, hoier, skriker og tåkelegger hele scenen med røyk fra kruttlappistolene sine. Det har alle forutsetninger for å være kjempebra, og det var virkelig ikke så verst. Men jeg har noen innvendinger.

Bandet, som også kommer opp på scenen i fullt piratkostyme, spiller så det suser. Men hvorfor i all verden er lyden, og da særlig fra perkusjon, bass og gitar, så høy at jeg ikke kan høre Paul-Ottar Haga brøle på nynorsk? Ikke før en halvtimes tid uti stykket blei lyden regulert sånn at det var mulig å høre mer enn "'emtn 'annå dø'annssjiste" av låtene. Slurv? Jeg håper det. For flere av ungene jeg så i salen, holdt seg tidvis for øra. Det kan umulig være en fordel når deler av handlinga formidles via låtene. Ellers må det sies at det fenga skikkelig da alle skuespillerne var i sving, de synger knallbra og er svært presise. Det er moro!

Skuespillerne ga virkelig alt da jeg var og så stykket. Jeg hørte få feil, et par bokmålsord glapp ut av en og annen ukonsentrert pirat, et plastsverd fløy ut av skjeftet og noen "gullpenger" blafra lykkelig bortetter scenen, dog ingen krise. Det virker som om det aller meste gikk akkurat som planlagt. Paul-Ottar Haga er grøssende god som den manipulerende og aldri tydelige Long John Silver og har en imponerende timing, både i snakking, sang og dansing. Når han sniker seg fram fra kulissene i fullt kostyme, svarthåra og buskete som bare det, raller skikkelig på latteren og fekter vilt med sverd eller kniv, synes til og med jeg det er skummelt. Frank Kjosås synger helt reint og er flink til å spille opp mot de andre, men det virker som om han ikke har noe mer å spille på enn å være engstelig guttunge. Det er ikke Kjosås det er et problem med her, misforstå meg rett: i denne versjonen er Jim Hawkins svært stivt og statisk framstilt, og har en delt skuespiller/fortellerrolle som dessverre ikke fungerer så godt. Kjosås gjør en sympatisk og hederlig innsats, men kan ikke gjøre gull av gråstein.

Oversettelsen til Agnes Ravatn, det vil si, det jeg fikk med meg, innimellom tilfeldig brøling, høy musikk og smelling med pistoler, var fornøyelig. Og her må jeg legge til: for en voksen. Til å være en familieforestilling er dette en produksjon som ikke tilgodeser barna. Det er et voldsomt tempo fra starten som forutsetter bakgrunnskunnskaper om fortellinga, og pangstarten, med å kline alle sjørøverne på scenen så fort det lot seg gjøre, dreper spenning og nysgjerrighet heller enn å skape den. Her burde regissøren tatt et annet valg - en litt roligere introduksjon til universet ville vært å foretrekke for mange. En må jo tenke på målgruppa!

Videre er det som formidles et voksent perspektiv, voksen humor, voksne problemstillinger og voksne utfordringer. Barnet Jim Hawkins kommer ikke fram, sjøl om det tydeligvis er forsøket når Kjosås trer fram på scenen i sine klaustrofobiske, angstskapende monologer i bleikt lys. Ofte er det her ikke sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig budskap, noe som kan skape konflikter i avkodinga hos de svært små barna som er i salen. Det er ikke all handling som kan gjenfortelles godt med pipende bakgrunnsmusikk. Videre synes jeg at denne formen for "fortelling" (altså av Jim) blei brukt for ofte - det hadde vært mye bedre om den blei holdt igjen til Jims indre vendepunkt og moralske kvaler (som forøvrig blei via alt for lite tid her). Da hadde det blitt utrolig virkningsfullt, særlig om Kjosås hadde fått mulighet til å spille ut litt mer.

Et element var dessverre også totalt uten funksjon og burde vært kutta: under et sangnummer tidlig i stykket dukker det opp ti syngende skuespillere, som med en meget enkel koreografi sto og veiva langs benkeradene i sine heldekkende, svarte kapper (det eneste som stikker fram er hvite hender). De vimer såvidt ned på scenen før de forsvinner ut mellom sceneteppene. For en voksen er det tydelig symbolikk her (døden, for den som henger etter), men for barna? De barna jeg satt i nærheten av blei forvirra av disse svarte skikkelsene som de såvidt så i mørket (Pappa! Hvem er det?), og var mye mer opptatte av dem enn av det som foregikk på scenen. Når låta i tillegg er så dominert av perkusjon og det ikke er sjans å høre hva som blir ropt, er det, til barnas forsvar, også lett å la oppmerksomheten fare annetsteds. Ja, det var mye godteposekrasling.

Sist, men ikke minst: all ære til det velsmurte maskineriet av mekanikk og mennesker som står bak kulissene! Enkel og flott bruk av dreiescenen og små forhøyninger i scenegulvet som fort blei til skipsdekk eller jungeljord. Skatten på sjørøvarøya, og jeg påpeker her at det er fritt etter boka, for det var jammen ikke alt som var som forventa, er på mange måter en spennende og flott forestilling - først og fremst for ungdommer. Barn under 12 år bør helst ikke være med, og i alle fall ikke fireåringer, som jeg så krype sammen i setene sine like etter stykket var i gang. Det Norske Teatret kan også vurdere å legge inn pauser i familieforestillingene sine, i løpet av halvannen time med intenst teater er det mange små som blir urolige, må på do, er sultne og lignende - og mange foreldre, besteforeldre og eldre søsken måtte opp underveis for nettopp dette. Ei pause hadde gjort underverker, og hadde slett ikke svekka forestillinga. Til det er den alt for spennende!