Pottesur og politisk Potter

Harry Potter er 15 år, furten og fornærma. Alt er som det skal være i Hekkveien, og det er ingen nyheter fra Ronny, Hermine eller Sirius. Alt er bra, skriver de bare, når de en sjelden gang skriver, og Harry veit at de skjuler noe. Men hva? Og om hvem? Har det skjedd en utvikling i Voldemortsaken? Og hvorfor har han ikke hørt noe fra Humlesnurr, egentlig? På gompenyhetene er det ikke noe mistenkelig såvidt Harry kan se, og i Aftenprofeten står det bare tull. Harry ligger under hekken, lusker rundt i gatene og er på rommet sitt. Sommeren er lang, varm og dørgende kjedelig. Helt til to desperanter dukker opp og Harry må bruke magi - ulovlig - rett foran en livredd fetter Dudleif.

Rowling bruker sin sedvanlige uthalingstaktikk også i denne boka, Harry Potter og Føniksordenen, som er bok fem i serien om den bebrilla trollmannspira. Det tar lang tid før handlinga kommer skikkelig i gang, og Harry får mye tid til å være sur, sint, grinete, fornærma og overfølsom. I det hele tatt: en helt vanlig, ufyselig tenåring. Jeg får i alle fall ikke noe sympati med Harry, og synes de mange furtepassasjene hans både er langtekkelige og litt utroverdige (det finnes grenser, sjøl for fjortiser). På en annen side er det forståelig at han ønsker oppmerksomhet: han har jo sloss mot Voldemort! Han har redda liv! Han er Harry Potter!

Hva som skjer i boka skal ikke jeg avsløre her. Jeg vil bare fortelle at nettet atter en gang trekker seg sammen rundt Harry Potter, og jeg har på en følelse av at det blir enda trangere i neste bok (som et rom hvor veggene kommer nærmere og nærmere...). Det kan til tider føles tett og klamt, samtidig som det er kaotisk (ja, for hva skjer egentlig?). Det er mange mennesker å holde styr på, det er stadig nye lærere på Galtvort, og desperanter og dødsetere vimer formålsløst i kulissene. Rowling prøver jevnlig å lage spenningstopper, men det blir egentlig aldri særlig spennende. Boka er jo såpass lang at sjøl en uerfaren leser forstår at klimakset ikke kommer etter tjueto eller hundreogsju sider. Apropos klimakset, og da mener jeg det virkelige klimakset: her blei jeg skuffa. Tryllestaver, våder og forbannelser fløy i alle retninger, og hjerner, klokker, glasskuler og deler av statuer blei knust. Det var både lite oppklarende, lite spennende, langtekkelig og kaotisk.

Tittelen, Harry Potter og Føniksordenen, antyder at det er et nytt element som kommer på banen, et slags brorskap eller forening. Leseren veit ikke om det er noen som er for eller i mot Harry Potter, og dette kunne forfatteren utnytta for å skape spenning. Det gjør hun ikke. Det tar forferdelig lang tid før leserne faktisk får vite noe, i likhet med Harry, og det er ikke til historias beste. Harry blir sint, leseren utålmodig. Jeg forstår at Rowling vil ha alle de grunnleggende elementene på plass før hun introduserer det nye, men for meg blei det alt for mange sider med overflate og tull. Hvorfor kan hun ikke komme til poenget? Muligens veit både forfatter og forlag at et fall i effektiviteten ikke egentlig har så mye å si; millioner av lesere sto uansett klare for å kjøpe boka da den kom. Jeg mener likevel at boka kunne vært strammere og tettere, og bedre redigert.

Personene, deres utvikling og relasjoner, kunne også trengt en real oppstramming. Det er riktignok ikke så ille at det virker som om Ronny, Hermine og Harry deler hjerne i denne boka, men det er jammen ikke langt unna. De er så monotone, samkjørte og på stedet hvil som det kan gå an, og sjøl om Ronny og Hermine stadig glefser til hverandre, er det ingen progresjon i forholdet dem i mellom. Medelevene Gulla, Nilus og Lulla er også via en del oppmerksomhet her, uten at de egentlig har en tydelig funksjon før mot slutten. I løpet av ei så lang bok kunne gjerne forfatteren lagt inn litt mer, noe som gjør at leseren opplever at hun kjenner karakterene. Særlig Gulla synes jeg blir matt, og det er leit. Harry har stort sett bare aggresjon og sinne på følelsesregisteret, også mot slutten. Det gjør dessverre at heller ikke han utvikler seg, sjøl om han har alle mulige forutsetninger for det.

Språklig er dette fortsatt ikke helt det store. Rowling er helt sikkert bedre på originalspråket, i norsk oversettelse blir det mange tamme uttrykk og småsvette skildringer, men alt i alt har oversetter Torstein Bugge Høverstad gjort en ganske god innsats. Han formidler universet enkelt og greit, og med en del humor, og jeg tror ikke akkurat at oversettelsen hans kompliserer noe. Likevel er det mye her som jeg ville kutta eller omformulert (som for eksempel kvasipoetiske landskapsskildringer, bryr virkelig en sur femtenåring seg om vær og trær?, eller Harrys halvteite filosoferinger over jenta Cho, her er det svært tydelig at forfatteren er ei dame...). Flere steder nøkker det også litt i syntaksen, uten at jeg tror det er Høverstads skyld. Men det påvirker leserytmen min, gjør at jeg stopper opp, uten å få noe mer ut av teksten enn akkurat det som står. Ja, for undertekst er det pent lite av i denne underholdningsserien.

Vel, fra forrige bok, Harry Potter og ildbegeret, er dette uansett en aldri så liten opptur. Rowling tok seg ei pause før hun skreiv videre på historia si, og det var nok en fordel. Dette er mer fokusert enn sist, det er ikke fullt så springende eller kaotisk. Forfatteren har et godt grep om de viktigste personene, hun veit hva hun skal med dem, og hvorfor. Det er viktig. Men i forrige bok var det også avsnitt som skilte seg ut, for eksempel første kapittel, som var veldig mye bedre enn resten av boka. Der fantes en helt egen stemning, og perspektivet var mye mer voksent. En sånn høydare finnes ikke her. Boka er med andre ord jevnere, fortsatt lett og tilpassa målgruppa, men dessverre ganske forutsigbar, i alle fall for en erfaren leser.

Jeg må også nevne at jeg har sett filmen som er basert på denne boka, og skjønner nå hva de ivrigste tilhengerne snakka om da de sa at det var så mye som ikke var med. Men det sier seg jo nesten sjøl, ei bok på 875 sider blir en fryktelig lang film. En må velge bort mye. Derfor går husnisser og skoletimer, rumpeldunk og heksamen, Fred og Frank og alt styret uti skauen fort ut vinduet. Kjæresteriet er derimot med, i lange baner såvidt jeg husker, uten at det egentlig var akkurat sånn det foregikk i boka. Fordi boka var så lang, og mye ikke blei vist på lerretet, følte jeg at dette var en litt sterkere leseropplevelse enn sist. Jeg hadde tid (i bøtter og spann) til å lage egne bilder og spekulere fram egne teorier. Men Rowling legger i grunn ikke opp til at en skal gjøre det, så jeg er kanskje i mindretall? Likevel sitter mye fra filmene helt fast, både Gygrid, Malfang og Uffert er akkurat som på filmen når jeg leser om dem. Neste bok har jeg derimot ikke sett filmen til, så den ser jeg enda mer fram til å lese.

Harry Potter og Føniksordenen er som sagt bok fem i en serie på sju. Det nærmer seg slutten nå, og i denne boka er det mange viktige elementer som blir avslørt i forholdet mellom Harry og Voldemort. Boka er hittil den lengste; hele 875 sider med nokså utvanna intriger, samtaler og hendelser. Det er også den boka som så langt er overlegent mest politisk og sånn sett minst barnevennlig (men fornøyelig for mange voksne, Rowling tar byråkrati og sladderpresse på kornet), mange av sidehistoriene til mer eller mindre viktige bifigurer foregår for eksempel hos Magidepartementet og i skoleledelsen. Det er også en litt mer voksen stemning i boka; personer som Uffert bidrar til guff og gruff over nesten samtlige boksider og Rowling når med henne nye høyder i systematisk undertrykking og direkte ondskap. I forhold til Uffert blir trusselen om Voldemort kraftig redusert, nesten litt matt. Er det med vilje fra forfatterens side? Lader hun opp til neste bok? Den som leser, får vite.