torsdag 11. november 2021

Livet, med stor L

Det blei plutselig stille, helt stille, herfra. Og det var ikke planlagt, det bare blei sånn. Det ligger ikke noe alvorlig bak, ikke noe dramatisk heller. Ingen er døde, ingen er sjuke, ingen er innlagt, ingen separasjon er på gang, ingen har flytta. Alle er fortsatt som de skal være, der de skal være. Det var bare Livet, med stor L, som bestemte seg for å forstyrre litt. Bare kaste på med hverdagskaos og tidsklemme og et hektisk familieliv med tre barn som ikke lenger er bittesmå, men som sjølsagt krever sitt, hele tida. I vinter blei det endringer i yrkeslivet for mannen min, jeg fulgte på i løpet av våren og begynte i ny stilling etter sommerferien. Det har ført til mye mer jobbing på oss begge og mye mindre tid til alt anna. Vi prioriterer knallhardt og bruker all ledig tid sammen med barna. Men sjøl om det er travelt og annerledes og krevende og slitsomt og mye, mye mer, har vi det veldig fint sammen.

Bortsett fra på ett punkt. Jeg har nesten ikke lest bøker de siste månedene. Jeg har faktisk lest svært få bøker i hele 2021. Det har vært så hektisk at det har vært vanskelig å hente fram ei bok for å lese den. Naturligvis forholder jeg meg til bøker - jeg jobber fortsatt med bøker og håndterer dem på daglig basis. Og bøkene jeg har hjemme får ikke stå i ro, de heller. Men det har vært så vanskelig å finne ro nok til å kunne sette seg ned og lese, bare for lesingas skyld. Bare for kos. Det har alltid vært så mye anna å ta tak i, hendelser å ta stilling til, problemer å løse, utfordringer å overkomme, telefoner å ta, e-poster å sende, møter å avholde, referater å skrive. Men igjen, ikke noe av dette er alvorlig, og vi har det godt.

Men nå, med høstregn og tåke, isete morgener og hvit frostrøyk ut av munnen på vei til jobb, nå har jeg funnet veien tilbake til bøkene igjen. Sjøl om jeg har det enda mer hektisk nå enn da jeg begynte i ny stilling. Sjøl om døgnet ikke har flere timer enn i vår. Sjøl om jeg egentlig sover for lite og jobber for mye. Nå har jeg åpna bøkene igjen, for nå trenger jeg dem. De er hvilepunkt, ro, avkobling og kos. De er verdifull egentid, stedet der jeg kan stenge alt anna ute og bare være. De er helt livsnødvendige. Så nå har jeg et håp om å komme tilbake hit etter hvert også. Og jeg gleder meg!