tirsdag 31. mai 2011

HodeLaus på landet

Din nestes hus er Jette Kaarsbøls andre roman. Hun debuterte med Den lukkede bok i 2003 (på norsk året etter), en debut som i tillegg til å nå høye salgstall også blei oversatt til flere språk og belønna med flere priser. Men det gikk seks år før hun i 2009 var klar med en ny roman. Og denne gangen var ikke kritikerne utelukkende positive.

Bokas hovedperson og forteller-jeg er Laus Lindborg, en storbyarkitekt i sin beste alder. Når historia starter har faren hans, forøvrig også arkitekt, men uten den samme suksessen som Laus, nettopp dødd. De hadde ikke et særlig godt forhold, men likevel etterlater faren Laus i en stillstand, en kaotisk stillstand, som han ikke helt veit hvordan han skal komme seg ut av. Løsninga ligger utafor København, i den lille, landsbyaktige St. Randing. Her velger Laus å begrave faren, og uten at han egentlig veit hvorfor, velger han også å bli der ei stund. Både presten, Stig, og kona hans, Alma, blir etterhvert gode venner av Laus.

I begynnelsen kan det virke som om forfatteren har hatt behov for å skrive seg inn i stoffet. Overgangene mellom tid og sted er brå, og Laus er utydelig og sprikende som hovedperson. Her mener jeg at det med fordel kunne blitt stramma inn en del sider. Ikke fordi det som fortelles er uviktig, det kan gjerne komme seinere, men fordi det tar fryktelig lang tid før Laus' nåtidshistorie virkelig kommer i gang. Tida Kaarsbøl bruker på å etablere Laus, faren hans, landskapet i St. Randing og menneskene der er ikke velbrukt tid. Hun beveger seg kun på overflata, skravler, og kommer med en rekke frampek som ikke akkurat er særlig skjulte. Og det gjør at det ikke blir så spennende å lese videre i boka når alt ligger opp i dagen etter kun noen kapitler.

Språket er svært detaljert og konkret, og forsåvidt helt greit å være i ei stund. Det er motstandsløst og stort sett flytende. Men jeg synes at det ofte blir for mange detaljer, for mange "døde" skildringer som verken sier noe om Laus, situasjonen han befinner seg i eller menneskene rundt han. Når språket i tillegg er helt uten undertekst, merker jeg som leser godt at teksten ikke er effektiv og ikke drar handlinga framover. Og jeg tar meg sjøl i å lure på hva Kaaberbøl vil med romanen, hva vil hun si, hvor skal hun? Isteden for å trekke meg med inn i et landskap, lar hun meg stå ved sida av Laus og betrakte et. Og det er helt greit, for ei lita stund. Men når det ikke finnes bevegelse eller endring i landskapet er det fort gjort å se en annen vei.

Stillheten som henger over Laus i begynnelsen av boka henger også i språket og skildringene. Når det blir svært mange "døde" avsnitt og kapitler og historia knapt beveger seg framover, får jeg etter ei stund behov for at det skjer noe, for eksempel at det skapes en spenning eller en uro, et brudd eller et temposkifte, på et eller annet nivå i teksten. I store deler av boka er det så godt som fraværende. Kun ved få anledninger lykkes det forfatteren å skape ei krusning på overflata, som like etter forsvinner. Sjøl om språket er presist, opplever jeg det egentlig ikke som godt, heller som uengasjerende. Den skravlete overflata, distansen, som holder Laus langt unna meg, var i begynnelsen noe jeg søkte etter å bryte igjennom. Men forfatteren opprettholder en ironisk distanse hele veien, og Laus har den samme holdninga til sin omverden. Uansett hvor tett Kaaberbøl går, blir jeg ikke kjent med Laus. Likevel er det mange fornøyelige partier.

Laus gjør svært mye, erindrer en del, men tenker ikke noe særlig. For eksempel reflekterer han ikke over sine egne handlinger i det hele tatt. I begynnelsen kan jeg akseptere det som en del av den nummenheten og stillstanden som faller over han når faren dør, men etterhvert synes jeg det er svært alvorlig at han ikke i det minste forsøker å ta et moralsk oppgjør med seg sjøl. Det er som om Laus er kapsla inn. Her lurer jeg på om det er forfatteren som forsøker å skildre en manns tydelige begrensninger (isåfall er det godt skildra, men ikke troverdig), eller om det er forfatterens utilstrekkelighet som kommer opp i dagen. Og da er det i tilfelle nokså ille.

Sjøl om Laus er arkitekt og har et øye for detaljer, tror jeg ikke noe på at han hele tida skal klare å registrere et vell av dem. Særlig ikke når han er skikkelig full, fyllesjuk, røyksugen, sint, forvirra eller trist - det er vel ikke akkurat da konsentrasjonen blir skjerpa og en er i stand til å se farger, lys, gråsoner, vinkler, teknikker, materialer og overflater svært godt? For at Laus skulle blitt et mer troverdig menneske, kunne hans sinnsstemninger i høyere grad blitt avspeilt i teksten. Isteden har han et intenst og usannsynlig overfladisk blikk fiksert på seg sjøl, hele tida, som egentlig ikke tilfører boka noe av verdi.

Etterhvert synes jeg at overgangene blir bedre, og noen steder er det svært elegant hvordan forfatteren glir fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Jeg har aldri problemer med å forstå når og hvor vi er, det som er problematisk er disse minnenes relevans for nåtidshistoria. For eksempel synes jeg at alle avsnitta om ungdomskjæresten Lisa er nokså meningsløse. De leder virkelig ikke noe sted, og sier heller ingenting om Laus, verken da eller nå, annet enn at han en gang var forelska. Og hvis det er hele poenget med de mange assosiasjonene til Lisa, er det kleint at Kaaberbøl bruker så mye tid på dem gjennom hele boka.

Det at det er lite spenning er noe som gjelder alle personene i boka og all handling. Fordi forfatteren legger ut tjukke åter tidlig, er det ikke et sjokk å lese hva som skjer to hundre sider seinere. Det kunne vært gjort på en mye mer elegant måte. Likevel er det ikke handlinga i boka som opptar meg mest, men personene. Hvorfor er de så pregløse? Alma, for eksempel. Hva er hun? Prestekone, mor og frilansmusiker på høyt nivå, ellers ansatt i helsetjenesten. Hvorfor snakker hun ikke om musikken sin? Hvorfor har hun ikke tatt stilling til om hun er troende eller ikke? Hvorfor snakker hun ikke om det fjorten år lange ekteskapet med Stig? De få gangene forfatteren forsøker seg på å skildre Alma litt nærmere, griper hun til standardklisjeer om kvinner og menn og deres relasjoner. Det er svært skuffende lesing. Og hvorfor skildres egentlig Monna så detaljert? Hun er ikke viktig.

Laus er enda verre. Han er liksom bare arkitekt og mann, han. Han søker etter noe mer, men veit ikke hva, men at det har noe med farsrolla å gjøre er temmelig tydelig tidlig i boka. På grunn av hans enorme distanse til alt, han tar ingenting på alvor, virker det som, tar heller ikke jeg Laus på alvor. Han er bare en forvokst tenåring som fomler rundt. Og det er ikke sjarmerende å lese om sånne. I tillegg er det, for meg, veldig tydelig at forfatteren av boka er ei kvinne. Hun vektlegger detaljer som for mange menn er uviktige. Likevel skal de liksom være relevante for arkitekt-Laus, mens de ikke har noe å gjøre med han eller arkitektyrket i det hele tatt. Jeg skulle ønske Kaaberbøl hadde vært strengere med seg sjøl og strammere i fortellerperspektivet, sånn at hennes stemme ikke kom igjennom.

Romanen på nesten 400 sider er som en film. Den begynner surrende og langsomt, kameraet filmer alt, stort og smått, gir utsnitt av liv og virkeligheter, handlinger og tilfeldigheter, relevant eller ikke. Det er pene landskap, fin lyssetting, ei grei historie, et akseptabelt manus, pene skuespillere, god bakgrunnsmusikk og et behagelig klipptempo. Men skjebnene som filmes, engasjer ikke.
Så er det ikke mer igjen på filmrullen, eller batteriet dør. Og da er filmen over. Tilbake sitter jeg med noen inntrykk av ikke helt virkelige, men nesten-virkelige mennesker, som det ikke felles en moralsk, etisk eller samfunnsmessig dom over, og en åpen slutt, som peker fram mot den ene løsninga jeg ikke kan akseptere.

Tilslutt vil jeg legge til at oversettelsen av boka heller ikke var særlig god. Forfatter Trude Marstein burde være kompetent nok til å oversette til norsk, men likevel henger det fortsatt igjen danske kommaregler, danske rettskrivningsregler og en del direkte feilstavinger. Samt slurv, for eksempel: frostvæske og spylervæske er ikke det samme. Hastverksarbeid? Det spiller egentlig ingen rolle - det er ikke godt nok. Og det er forsåvidt ikke boka heller.

lørdag 28. mai 2011

Studiepause og lesefri

Endelig, etter noe som føles ut som mange måneders intens innsats (i virkeligheten er det mange uker det er snakk om, ikke måneder), er jeg i mål med alle eksamener. Alle, alle, alle!
Hvilket, for meg, som heller ikke i år skal ha noen slags form for jobb den kommende tida, betyr: sommerferie. Og med sommerferie kommer sommerlektyre. Ja, pleier i alle fall. Jeg må nok ha noen dager med null lesing nå, kjenner jeg, ikke et eneste ord skal øya mine suse over, jeg skal ha helt fri. Eller kanskje ikke helt fri. Jeg har nemlig utrolig lyst til å rydde hele arbeidsrommet, få vekk alle pensumbøker og notater og levere tilbake alt som er lånt. Etterpå er det kanskje mulig å se bordplata igjen. Det blir herlig!

Men overskrifta på innlegget er ment på to måter. Lesefri i betydning nummer én - ikke noe lesing de nærmeste dagene, og så lesefri i betydning nummer to - fri til å lese. Til å lese akkurat det jeg vil, ikke det en eller annen faglærer vil. Og til å lese det når jeg vil! Det er rett og slett rein luksus, og jeg skal bruke god tid på å velge ut den første boka jeg skal lystlese i sommer. Kandidatene er mange...

Videre har jeg planer om å reise inn til en av landets større byer om ikke lenge, for å snope rundt i de digre butikkene der. Det er alltid mye spennende å kikke på i de lange og høye hyllene, og som regel er jeg en god del fattigere etter at kassaområdet er passert. Men så får jeg med meg mange flotte bøker hjem! Jeg har allerede flere titler på ønskelista, men hvis noen har et par gode tips til sommerlektyre, er det bare å komme med dem. Jeg tar gledelig imot!

onsdag 25. mai 2011

Humlesnurrs mange hemmeligheter

Nå er turen kommet til bok nummer seks i den hittil ganske langtekkelige, men likevel sjarmerende bokserien om trollmannsgutten Harry Potter og vennene hans. I Harry Potter og Halvblodsprinsen er det alle hemmelighetene som er det viktigste og mest spenningsskapende elementet. Og de har dem, hele gjengen; Harry, Ronny og Hermine, Humlesnurr, Voldemort og Slur. Det er så mange hemmeligheter og tråder å holde styr på at det nesten er så en går i surr, hadde det ikke vært for at forfatteren gjentar dem til det kjedsommelige og hele tida passer på at leseren har full oversikt over akkurat det Harry Potter veit, men ikke et fnugg mer.

I Harry Potter og Halvblodsprinsen strammes konfliktene rundt Harry ytterligere til. Det gjelder både på Galtvort, i den magiske verdenen og hos gompene - politisk og relasjonelt. Til forskjell fra forrige bok er Harry ikke så sur og grinete her, mer trist og tankefull og ikke fullt så handlekraftig som han har vært i de tidligere bøkene. De menneskene han er mest glad i blir borte, og det preger han. Den siste som blei slått ut i kamp var gudfaren hans, Sirius Svaart. Sirius kjente foreldrene til Harry, og var på den måten Harrys eneste bindeledd til ei fortid han så gjerne ville vite mer om. Men det er ikke lenger mulig. Lenge er Harry matt og apatisk. Ikke en gang Ronny og Hermine kan hjelpe. Men så begynner Humlesnurr å invitere Harry opp på kontoret sitt om kveldene.

Harry befinner seg et sted midt i mellom det å måtte snakke med og stole på noen og å ikke ville sette andre mennesker i fare. Jo mer Ronny og Hermine veit, jo verre blir det etterhvert som Voldemort, dødseterne og desperantene kommer nærmere. Hva kan skje hvis Voldemort får tak i en av dem? Hvor mye kan de få vite? Hva er trygt, for Harry og for vennene hans? Harry vil ikke være avhengig av andre, men innser at han ikke kan klare alt aleine. Sjøl Humlesnurr kan ikke det, forstår Harry, mens det sjette året ved Galtvort nærmer seg slutten og han stadig får vite mer om han som begynte som Tom Venster.

Harry Potter og Halvblodsprinsen er kortere og strammere enn sin forgjenger med "bare" 586 sider. Likevel mener jeg at Rowling med fordel kunne gjort boka mer effektiv og kutta ned littegrann, vi trenger nemlig ikke å få alle elementene repetert hele tida. Og ved hver eneste korsvei trenger kanskje ikke alle muligheter å oppsummeres? Rowling er og blir en mester i å hale ut, både tid, handlinger, hemmeligheter, skoleåret, relasjoner, konflikter og sjølve hovedhistoria med Harry og Voldemort i hovedrollene.
Det er sikkert fint for en ung og utrent leser at det er langsomt og detaljert, mens det for andre kan bli en smule irriterende. Det er heller ikke alltid til historias beste at alt er nitidig analysert og skildra. I denne boka var det også ett element som var svært irriterende, nemlig Rowlings overivrige bruk av ... og ... og ... .
Jeg forstår hvilken virkning hun er ute etter med alle prikkene sine, men når hun peprer ei side med flere prikker enn ord, blir det for mye.

Harry Potter og Halvblodsprinsen er ikke fullt så varierende i nivå som den forrige boka, her er det jevnere både med tanke på det innholdsmessige og det skrivetekniske. Språket er også litt bedre, synes jeg, det virker nemlig mer gjennomarbeida og presist. Leseropplevelsen blir dermed mer ordentlig og mer hel. Men det er ett kapittel som skiller seg ut også her, og det er det første. Her ser vi den magiske verdenen representert ved tidligere magiminister Bloeuf fra den britiske statsministerens side, og det er utrolig morsomt. Rowling tar seg god tid til å skildre både forvirring og misforståelser, og den stakkars gompen får virkelig en uvanlig avslutning på arbeidsdagen.

Men dessverre tar ikke Rowling med seg humoren, snerten eller stilen videre. Etter at Bloeuf har eksivert, bærer det tilbake til det vante med Harry, stritt hår, arr i panna og omstendelige formuleringer. Jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren tror hun må skildre Harry, Dumlingene, Wiltersenfamilien og Hermine så detaljert i hver bok, det er da vel ikke så mange som er totalt ukjent med fenomenet Harry Potter nå? Langsomt går det, på grunn av denne introduksjonstrangen, men det går framover.

Utviklingsmessig er det ikke stort som skjer med Harry i denne boka heller. Han er dessverre den karakteren som Rowling holder sterkest avstand til. Alt som skjer, skjer bare på utsida, og alle reaksjoner Harry har virker kunstige. I grunn minner han mest om uferdig gelé. Derfor er det herlig når Hermine og Ronny krangler - i alle fall de tre første gangene. Da får teksten litt temperament, og vi som lesere blir ikke sittende å surre i Harrys monotone tanker.

Relasjonene mellom de tre klassekameratene er i endring. Men Harry har ikke så mye med det å gjøre, og han holder seg litt på sida av det som skjer med de to andre helt til også han blir ramma av "det grønne dyret" og brått kjenner aggresjonen stige. Dessverre er dette noen av de svakeste partiene i boka, og å være med i Harrys følelsesliv er pinlig og uengasjerende. Det er igjen tydelig at forfatteren er ei dame, hvorfor ellers ville hun gjort "forelskelsen" så matt og liksommaskulin? Harry er unaturlig, stiv og nærmest redd for å uttrykke seg, sjøl i de lange partiene med indre monolog, hvor han virkelig kan "slippe seg løs". Såpass flaut var det, at jeg leste de gjeldende avsnitta med et halvt øye.

Forfatteren forsøker fremdeles å tilfredsstille en brei leserskare. Det fungerer til en viss grad, men jeg skulle ønske at hun hadde valgt seg ut noen elementer og fokusert mer på dem, sånn at vi som lesere får en følelse av hva som er viktigst og hva som er sekundært. Her er nemlig rumpeldunk og husnisser, sniking i mørket og skumle lyder, usynlighetskapper og Wiltersens Wærste, onde Smygardinger og virrende lærere, magi og myter, krangling og forelskelse, samt mange tårer, samla på ett fat. Da er det lett for at de ulike kranglene og konfliktene overskygger hverandre.

En sjelden gang glimter Rowling til med en morsom kommentar, gjerne når Harry er i dialog med Humlesnurr. Men ellers er boka prega av det alvoret som Harry har ved bokas begynnelse, og som ved den triste slutten står enda sterkere. Det er ingen tvil om at det nå "virkelig" er fare på ferde, og at Voldemort er svært nær. Det er helt essensielt at Harry husker alt Humlesnurr har vist han, lært han og sagt. Men mye er fortsatt hemmelig.

søndag 22. mai 2011

Erkjennelser fra et langt liv

Som jeg har nevnt før på denne bloggen, er jeg med i en lesesirkel som er arrangert av Line. Og nå i mai har vi lest vår første lesesirkelbok, som hver og en av oss også skal blogge om. Boka er Elskeren, forfatteren er Marguerite Duras (1914-1996), og jeg tror det kommer til å dukke opp veldig mange ulike lesinger og tolkninger. For sjøl om boka er lita og kompakt (min versjon er på 123 sider), er den ikke på noen måte lettfattelig og ukomplisert.

Fra før har jeg kjennskap til Duras' forfatterskap gjennom flere forelesninger, ymse tekstutdrag og dramastykket Eden Cinema, samt at jeg fra langt tilbake veit hva boka Elskeren i hovedtrekk handler om (jeg forsøkte faktisk å lese den da jeg var tenåring, men det blei med forsøket). Og en kan på mange måter si at å kjenne til verkene hennes på forhånd ikke egentlig er en fordel. Duras er en forfatter som repeterer mye, og akkurat disse hendelsene fra Indokina har hun bearbeida i romanform, i kortere tekster, dramatikk og på film. Elskeren mister slagkraft og spenning ved at innholdet er allment kjent og ved at stoffet er behandla i flere versjoner av forfatteren. Men samtidig er det én spenning forfatteren opprettholder, nemlig hva som er sant og ikke, hva som virkelig hendte i Indokina og hva som er fiksjon, hva som angår privatpersonen Marguerite Duras og hva som bare er ei "tilfeldig" tenåringsjentes tanker og drømmer. Det er sikkert interessant for enkelte, men for meg er det underordna. Om Elskeren er sann eller ikke er ikke viktig. Men jeg må innrømme at jeg tenker at sida forfatteren så tydelig har et oppheng der, både når det kommer til denne tenåringsjenta, den kinesiske elskeren og den litt utradisjonelle, hardt prøvde familien, så er det mye sannhet.

Hun er femten og et halvt år, av en fransk, hvit familie, og omtales vekslende som «jeg» og som «hun». Det at Duras veksler mellom førsteperson og tredjeperson er svært virkningsfullt, det skaper nærhet og avstand og blir nesten en skjematisk dialog innafor verket. Han, altså elskeren, er tolv år eldre, kinesisk og veldig rik. Familien hennes er fattig. For å holde seg inne med den maniske mora sier datteren at hun bare er med kineseren på grunn av pengene. Men egentlig handler det ikke om penger mellom de to, det handler om det ulovlige og det lovlige, det mulige og umulige, om rett og galt, og om et intenst begjær som ikke lar seg overstyre. Elskeren er i sin helhet svært motsetningsfylt, ikke bare i denne relasjonen, men også i relasjonene mellom jeg-personen og mora (hun hater og elsker henne) og mellom jeg-personen og brødrene og brødrene i mellom (som også har en slags elsk-hat-relasjon, men som i tillegg spiller på angst, redsel og fysisk og psykisk styrke).

I tillegg er det dette samfunnsmessige, denne skammen som jeg-et utsetter familien for ved å ha et seksuelt forhold til en 12 år eldre mann, en kineser. Hun, som hvit, er heva over han i alle sammenhenger, sjøl om familien hennes ikke eier nåla i veggen, sjøl om faren er død, mora er gal, den eldste broren kriminell og den yngste broren svært enkel. At hun blir en «barneprostituert», og gjennom økonomiske motiver drives av mora til å opprettholde relasjonen, gjør ikke saken bedre. De støtes ut av lokalsamfunnet. Ingen vil ha noe med dem å gjøre, og jeg-et blir, i moras øyne, umulig å gifte bort. Hun er jo skitten, tilsølt, ikke rein og dydig som en ung brud skal være. Men så giftes hun heller ikke bort, hun sendes hjem igjen til Frankrike for å studere. Her finnes mange eksempler på rasisme og den franske statsmakts kolonialisme, undertrykkelse og samfunnets strenge normer.

Om Elskeren er sjølbiografisk eller ikke, er som sagt noe jeg ikke bryr meg om. Det som jeg derimot tenkte mye på underveis, var om jeg kunne tro på dette eller ikke. Boka er på mange måter eksotisk for meg i dag, den handler om et fjernt land i ei fremmed tid og skildrer en freidig relasjon. Mye virker virkelig, sant. Heten, monsuntida, luktene. Mora som hele tida svinger, som slår og som overøser med gaver, som glemmer å gi dem mat, som gjør forskjell på de tre søsknene. Jeg-et, som gjennom relasjonen til kineseren, gjennom sine første seksuelle opplevelser, blir voksen. Men ikke helt voksen likevel.

At han, kineseren, kan begjære henne, som hun sjøl skildrer som ikke særlig pen, er forsåvidt noe jeg aksepterer. Jeg har verre med å forstå at hun begjærer han. Men hvis jeg går med på det, noe som i og for seg er et premiss for boka, så får jeg straks andre troverdighetsproblemer: jeg-et er klar over at hun ikke elsker han. Hun ønsker bare det seksuelle. Hvor mange 15-åringer har en slik innsikt? Og jeg må presisere at dette foregår på 1930-tallet; den seksuelle frigjøringa, kvinnefrigjøringa, likestillingskravet, var på ingen måte i gang, og særlig ikke i Indokina. Jeg opplever nemlig ikke at denne innsikten er tillagt jeg-et seinere, fra den voksne forfatteren som ser tilbake på sitt liv, som skriver sitt liv. Jeg opplever at hun er klar over det der og da, at hun veit at han elsker henne, hun veit at det ikke kan fungere, hun veit at det må ta slutt. Men i mellomtida må hun bare ha han igjen og igjen.

Jeg synes forfatteren (den virkelige altså, ikke fiksjonsforfatteren og fortelleren Marguerite Duras) reduserer ungjenta med dette. For bortsett fra tanker som handler om elskeren, og om familien, har hun ingen drømmer eller lengsler mot fortida, den døde faren og den stabile familien de var da han levde, eller mot framtida og hennes egne muligheter. I ett og et halvt år er hun sammen med elskeren. At hun ikke skal ha andre tanker utover dette i hele den perioden, er ikke noe jeg går med på. Hun går på skolen, hun har i alle fall ei venninne der. Helene Lagonelle er fryktelig pen, men dum. Jeg-et er kjølig ovenfor henne, ovenfor alle. De betyr liksom ikke så mye. Det er som om hun er gammel allerede. Og nettopp det skriver Duras i begynnelsen av boka. At hun er gammel. Allerede da hun var atten, var hun gammel.

Duras var 70 år da hun skreiv Elskeren i 1984. Opplevelsene ligger et helt liv tilbake, til og med i en annen verdensdel. Mye tid er gått og svært mye er forandra. Duras sjøl er forandra. Kanskje hun ikke helt husker når hun innså det ene og det andre; når gikk det for eksempel opp for henne at mora brukte henne, at hun blei oppmuntra til å fortsette relasjonen fordi kineseren ga henne gaver de kunne selge og kjøpte mat til dem? Når innså hun at det kom til å ta slutt mellom henne og kineseren? Og når forstod hun kom til å bli sendt hjem til Frankrike? Det er kanskje ikke så viktig. Men når alt blandes; tid, sted og rom, sansninger og handlinger, mennesker, hun og jeg, før og nå, så er det lett for at jeg som leser griper etter noe, noe fast, for å kunne være med, forstå, leve meg inn i. Det blir vanskelig her, hvor alt flyter og glir over i hverandre. Elskeren er for meg en svært påståelig roman, som rommer mange elementer og kan tolkes på mange ulike måter, men som egentlig ikke sier så mye om hvem jeg-et virkelig er. Kanskje nettopp denne flyktige ungpikeidentiteten er noe av hovedpoenget for Duras, kanskje det er henne hun prøver å fange, for det var da hun elsket, levde. Etterpå var hun bare gammel.

fredag 20. mai 2011

På'n igjen

Og da var det igjen klart for eksamen, og denne gangen er fokuset dramatikk generelt og Sarah Kane (1971 - 1999) spesielt. Og fordi hun i stykket Phaedra's Love (1996) så tydelig støtter seg på og omskriver og kopierer tidligere mestere (Euripides - Hippolytos fra år 428 f.Kr., Seneca - Fedra fra ca. år 50 e.Kr. og Racine - Fedra fra 1677), må jeg naturligvis både lese og fokusere på dem, jeg også. Det kommer til å bli noen spennende, men hektiske uker.

Bortsett fra et innlegg om lesesirkelboka Elskeren som jeg skal forsøke å få på plass i løpet av helga, kan det derfor bli litt stille her i ei tid framover. Men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake etter eksamen, når det er tid for en tre måneders herlig lang og varm sommerferie! Sommerlektyre skal dessuten også både velges ut, kjøpes inn og deretter leses (forhåpentligvis), så kom gjerne med tips.

tirsdag 17. mai 2011

Lesesirkel 1001 bøker

I løpet av sommeren og høsten, og forhåpentligvis ei god stund etter det også, vil jeg være med på en lesesirkel arrangert av Line, kalt Lesesirkel 1001 bøker. Det går ut på at de som ønsker det skal lese de samme bøkene på samme tid og blogge om dem på samme dato. På den måten vil vi både få lest mange "obligatoriske" klassikere, mindre berømte romaner og helt ukjente verk, og (forhåpentligvis) få til et litterært miljø med de bloggerne (og på de bloggene) som deltar. Det blir veldig spennende å lese mange ulike omtaler og litterære inntrykk - jeg tror variasjonen kommer til å være stor både i nivå, perspektiv og utbytte. Og jeg gleder meg!

Grunnlaget for utvalget av bøker er oppslagsverket 1001 bøker du må lese før du dør, og lista finnes blant annet her. Hvor mange har du lest? Merk deg at det er forskjellige lister! Det lureste er kanskje å velge seg ut ei liste, og heller ta det gjenstående etterhvert (med mindre en da er lei...). Jeg tror at jeg ved forrige opptelling ikke mer enn såvidt bikka 50 leste titler, og det er virkelig ikke mange. Jeg håper at lesesirkelen etterhvert vil bedre statistikken min.

Første forfatter ut er Marguerite Duras med romanen Elskeren. Bloggdato er 22. mai. Følg med på sida til Line for informasjon om flere forfattere, titler, datoer og blogger!

mandag 16. mai 2011

Oppsummering

Jeg er snart halvveis (hvis en legger litt godvilje til og blingser på kalenderen) uti mitt litterære kvinneår, og har hittil verken hatt noen opptelling, oppsummering eller oversikt over bragdene så langt. Men jeg lurer jo stadig på om jeg virkelig har lest flere damer enn menn, eller om det bare oppleves sånn. Kanskje? Men har jeg da isåfall lest det jeg trodde jeg skulle lese?

Pensumlitteraturen kan jeg ikke sno meg unna eller velge, og der er det mye mannfolk, som alltid. Det får bare være. Men alt annet kan jeg velge sjøl, og jeg har da altså forsøkt med en aldri så liten kjønnskvotering i bokhyllene. Og foreløpig ser det ut til at det er et positivt resultat - i alle fall for kvinnene. Av de første 60 leste titlene i 2011 er 33 skrevet av kvinner og 27 av menn. Hvis jeg fjerner all faglitteratur blir differansen litt større; 26 bøker er skrevet av kvinner og 19 av menn. Dersom jeg innsnevrer til kun romaner og fortellinger utgitt for voksne, har jeg for første gang lest nesten dobbelt så mange kvinner som menn (12 - 7). Og det er da ikke så ille? (Sjøl om det er forholdsvis små mengder bøker det er snakk om her.) Men jeg må innrømme at bokhyllene mine egentlig ikke bærer særlig preg av innsatsen. Det er har vært en høy omløpshastighet på bibliotekbøkene dette semesteret.

Ved årsskiftet satte jeg opp ei liste over skjønnlitterære forfattere jeg ville prioritere å lese i løpet av det første halvåret 2011 (det er hovedsaklig romaner og noveller jeg har stående). Den lista ser egentlig ikke så veldig annerledes ut i dag. For januar klarte jeg måla mine, mens det i februar fremdeles gjenstår én forfatter: Per Olov Enquist. Han er nedprioritert rett og slett bare fordi han er så god og intens. Jeg må ha mange ledige dager for å kunne begynne på noe som helst av han, så jeg tror han blir liggende til sommersola kommer.

Og allerede i mars er det bare sorgen (her vil jeg framheve at jeg faktisk hadde en eksamen i mars). For på lista mi står det fortsatt Fjodor Dostojevskij, Edmund Austigard og Trude Marstein med store, fullt leselige bokstaver. Og jeg tror de kommer til å bli værende ei stund til, i godt selskap av de to gjenstående aprilforfatterne Merethe Lindstrøm og Johann Wolfgang von Goethe (jeg hadde eksamen da og, tenk) og maiforfatterne (eksamen!) Torborg Nedreaas, Jon Fosse og Salman Rushdie. Men for å trøste og oppmuntre meg sjøl må jeg jo understreke at mai ikke er over enda.
Og undrenes tid er enda ikke forbi, har jeg hørt.

lørdag 14. mai 2011

Bloggpris og tilståelser


Ja, sjøl om denne ikke blei gitt direkte til meg (Jeg gir denne videre til: Alle som finner sin egen blogg under "blogger jeg liker", skreiv Line), så synes jeg, som så mange andre, at det er moro å svare på spørsmål av ulik art. Jeg tar det derfor heller som en uvant og spennende (?) utfordring enn som en kompliment. Dersom noen har lyst til å følge på, er det bare å sette i gang. Du veit; klipp og lim! Dette er reglene: 1. Lenk til den som ga deg prisen. 2. Svar på spørsmåla. 3. Gi prisen videre til ti bloggere.
Og her kommer svarene:
Hvorfor begynte du å blogge? Rett og slett fordi jeg hadde lyst. Jeg har vel kanskje et litt sterkt behov for å uttrykke meg om smått og stort, så i begynnelsen var bloggen ei skikkelig røre av mye tilfeldig. Etterhvert fant jeg ut at jeg ville konsentrere meg primært om litteratur, men det er også blitt en del kulturpolitikk og litt film. Jeg har alltid vært veldig glad i å lese, og seinere også glad i å snakke om litteratur, men i perioder hvor jeg ikke har vært tilknytta høgskoler eller universiteter har det vært vanskelig å få til et litterært miljø her jeg bor. Jeg tenkte derfor at et fellesskap på nett kunne spe på behovet ved høve.
Hvilke blogger følger du?Alt for få, egentlig. Jeg prøver å følge med på smått og stort her og der, men opplever at de virkelig gode og interessante bloggene er det vanskelig å finne fram til. Derfor blir jeg veldig glad hver gang jeg finner en blogg jeg liker! Og er også veldig mottakelig for tips...
Favorittmakeupmerke? Jeg tror kanskje samboeren min er mer oppdatert enn meg på dette feltet, han som er oppvokst med ei sterkt sminka storesøster. Jeg har aldri vært særlig glad i sminke, verken i å kjøpe eller i å bruke, og får meg nesten ikke til å ta det på når jeg skal pynte meg en gang. Det er så mye styr og kliss og tanken på hvilke ingredienser som er putta i disse grisedyre små plastbeholderne er kvalmende. Det jeg eier av sminke har jeg stort sett fått. Bortsett fra én gang, for kanskje fire år sida, da jeg var skikkelig i beit og kjøpte en svart mascara til 79 kroner (på kampanjetilbud på H&M, tror jeg), som jeg har brukt sju ganger (den bør kanskje kastes...?). Men hver gang jeg er på ferie har jeg med Niveakremer og sånt, hvis det teller?
Favoritt klesmerke? Er det lov å svare pass? Fakta er at jeg ikke bryr meg noe særlig, og at klesskapet mitt i manges oppfatning sikkert både er utdatert og kjedelig. Hovedkjepphesten min er hva slags kvalitet det er på plaggene, og jeg kjøper aldri klær med høy andel av kunststoffer. Rein ull, rein bomull, silke, lin og blandinger av disse er helt ok, samt at jeg i visse sammenhenger kan akseptere opptil 10% av noe stretchegreier. Mye kommer fra H&M og sånt, men da jeg verken har interesse for eller lommebok til å stadig sjekke innom alle sjappene på senteret, har det blitt til at jeg går i det jeg har.
Ditt må-ha makeup-produkt? Eh, håndkrem, kanskje? Og vann? Det får jo som kjent huden til å se frisk ut... (både vaskevann og drikkevann, altså).
Favorittfarge? Jeg har fryktelig mye blått i klesskapet. Så da er det vel det.
Parfyme? Endelig et spørsmål jeg faktisk kan svare på! Laura fra Laura Biagotti har vært en parfyme jeg har brukt lenge. Pluss at jeg stadig får noe fra Elizabeth Arden, så jeg bytter litt på og er fornøyd med det. Jeg kan faktisk ikke si at jeg er så engasjert på denne fronten heller, og det er kanskje derfor det er blitt med Laura, i år etter år...
Favorittfilm? I det siste har jeg blitt mer og mer apatisk ovenfor filmer, rett og slett fordi det er så forferdelig mye dårlig. Det går lang tid mellom hver gode filmopplevelse for meg. Og når filmen først er ok, er det jo sjelden den er ok på alle områder... Men en av de siste filmene jeg så, Kongens tale, likte jeg ganske godt. Også liker jeg Ringenes Herre-filmene, særlig på grunn av den fine slutten (men det tar laaaang tid å komme dit!). Og de første Harry Potter-filmene synes jeg er kjempesjarmerende. Hver jul ser jeg dessuten The Family Stone i tillegg til Tre nøtter til Askepott, og jeg og mamman min koste oss veldig med Lost in Translation. Jeg likte også Dragetreneren godt da den kom. Jeg har ellers blitt mer og mer opptatt av miniserier, og synes det finnes utrolig mye bra (som for eksempel Little Dorrit og Jane Eyre). Også har jeg, akkurat som Line, noen favorittdrittfilmer...
Hvilket land vil du besøke og hvorfor? Jeg er anglofil. Så jeg vender stadig tilbake til de britiske øyer og er svært godt fornøyd med det. Hvis jeg noen gang skal emigrere, er det dit ferden går. Vi prøvde å endre litt på reisevanene og dro til Berlin for noen år sida, hvilket var helt feil (det lukta rart, de snakka rart og i bydelen vår var det nesten bare gamlinger). Året etter bar ferden ned på Gran Canaria, hvor det lukta enda rarere, blei brølt på en blanding av svensk, norsk, engelsk og spansk, og var enda flere gamlinger. To av dem drukna faktisk. Ellers synes jeg også at Norge er aldeles ypperlig.
Still og besvar det siste spørsmålet selv: Hvor lyst har du til å flytte? Svar: Akkurat nå har jeg ganske lyst til å flytte. Arbeidsrommet mitt minner nemlig ikke lenger om et arbeidsrom, det er mye mer et lagerrom for stort og smått med sine overfylte bokhyller, mange bokstabler, papirbunker, permer og esker. Noen dager er det nesten så det er problematisk å komme fram her inne! Men hvor ellers skal jeg gjøre av bøkene mine...? Jeg veit at jeg trenger både flere hyller og et større arbeidsrom, og det er dessverre umulig å få til i den leiligheten vi bor i nå. Så løsninga, såvidt jeg kan se, er å flytte. Til en annen leilighet med større arbeidsrom og mye mer plass til gamle og nye bøker!

søndag 8. mai 2011

Mørkt, mystisk og morsomt

Det er mai, det er varmt, nesten sommer, jeg har vært ute i felt som det så pent heter, observert og intervjua, gjennomført en spørre-undersøkelse og tatt en mengde notater - nå sitter jeg hjemme på arbeidsrommet for å omdanne mine observasjoner og funn til ei sammenhengende eksamensoppgave som forhåpentligvis skal munne ut i en konklusjon. Og det tar tid. Ikke egentlig fordi det er kjedelig (det er mest moro) eller fordi jeg ikke motivert (jeg skal komme i mål!), men fordi stoffet er stort. Kanskje for stort? Jeg kommer sikkert til å bruke ei stund på å finne ut hva jeg skal gjøre, finne en form, skrive meg inn i oppgava og eliminere bort det som ikke er så viktig. Men til slutt faller det nok på plass, det må jo det.

Derfor, altså på grunn av eksamen, henger jeg etter med alt annet. Bøkene som jeg skulle ha lest ut, eller i alle fall begynt på, ligger fortsatt urørte i posen fra biblioteket. Jeg sliter fremdeles med å komme igjennom de titlene jeg har begynt på og holdt på med i lange tider, det går så langsomt og jeg finner ikke tid til å lese på dagen, så det blir seint på kvelden og om natta, når hjernen er i dvalemodus og dagens eksamensdont er unnagjort. Døgnet har rett og slett ikke nok timer til at jeg får gjort alt jeg ønsker å gjøre.

Men så, sånn som i går, skjer det noe. Historia jeg leser åpner seg opp, folder seg ut. Brått er jeg i Danmark, det har vært uvær og vannet har slått innover åkrene, det er store oversvømmelser og skader, jeg er i ei lita jolle og speider etter folk, mennene som er ombord med meg ror til de har blemmer i handflatene, de ror enda mer, og for å redde andre går jeg ut av båten, jeg går i land på et hustak og krabber inn på et loft, vannet skummer oppetter husveggene og kommer til å nå loftet også, men jeg stiger av båten sammen med tre fremmede. Like etter følger jeg med til fjerne land og lukter, til ørkenvarm sand og kjølig kveldsbris, jeg er ombord på et stort skip på vei mot Zanzibar og jeg hører på ei fortelling, et nett av fortellinger, som handler om ei ung kvinne og mange unge menn, og som utspiller seg i flere land i Europa.

Og brått har det ikke så mye å si, alt dette med eksamen, at klokka blir mer og mer og natta mørkere og mørkere, og det betyr heller ingenting at boka i begynnelsen var vanskelig å få tak på. Karen Blixens fortellinger er lange, fort opp mot førti - seksti sider og krever sin leser. Her er det engelsk, tysk, fransk og latin, det er henvisninger til religion, mytologi, samfunn og politikk, men mest av alt står Syv fantastiske fortellinger i et intertekstuelt forhold til tidligere fortellerkunst, hvor det etableres en egen verden hvor alt bygger på hverandre. Det er rett og slett fascinerende når en først kommer inn i det, når er opplever at alt blir virkelig og nesten sant.

Syv fantastiske fortellinger kom ut i 1934 og er, til dags dato, av en type fortelling eller eventyr som er nokså særegen og sjelden. Så blir de også som regel sammenligna med Tusen og én natt eller Decameronen. Her er det rom for alt, ikke bare skjebnens lunefullhet, underlige relasjoner og menneskets mange overlevelsesstrategier, men også mørke, dystre og overnaturlige elementer. Ja, for hva skal en egentlig tro om apen og priorinnen i fortellinga "Apen"? Og hva med "Et familieselskap i Helsingør", hva er det som egentlig skjer der? Sjøl kalte Blixen fortellingene sine for gotiske, og flere av dem er virkelig det.

Nesten samtlige av fortellingene er lagt tilbake i tid og utspiller seg i løpet av 1800-tallet. Blixen beveger seg ofte i de høyere samfunnslag, som hun sjøl kjente godt. Personene er stort sett sympatiske, om enn litt snåle og på sida av det både vi og datida ville kalt normale. Men de skildres med innsikt og varme, sjøl om det tilslutt kommer fram at de har tatt livet av et annet menneske. Gjennom å "lure" leseren med ved å bruke for eksempel upålitelige fortellere, får forfatteren problematisert mye uten å moralisere eller å avgjøre hva som er rett og galt. Det er mye humor og sjarme i eventyra hennes, og for en leser med god litteraturhistorisk oversikt er det mye ekstra å hente. Utfordringa er at flere av fortellingene har såpass mange avstikkere at det noen ganger kan bli vanskelig å orientere seg. Men Blixen er stø og har god kontroll, og leder alltid både hovedpersonene, fortellerne og leserne tilbake på sporet.

Det tar tid å lese Blixen, både fordi det er omstendelig, detaljert og langsomt, og fordi det er en nokså uvant fortellertradisjon å brått skulle tre inn i. Det er svært lite annet enn det relasjonelle i fortellingene hennes som gir gjenklang i vår samtid, og sjøl det kan for mange virke kunstig og fjernt. Men det er fascinerende likevel. Min utgave av boka er satt med en bitteliten skrifttype på litt dårlig papir, og enkelte steder var trykket nokså svakt eller borte. Av sammenhengen gikk det greit å stave seg fram til hva som mangla, men jeg anbefaler at du blar litt i boka før du kjøper den, bare for å sjekke. Ellers finnes den sikkert i andre varianter på biblioteket.

For noen år tilbake leste jeg Den afrikanske farm, som i stor grad er basert på Blixens egne opplevelser og erfaringer i Kenya. Det var historiene der som fikk meg interessert i Blixen som forfatter. Men også den boka tok tid å lese. Jeg vil ikke si at hun bevisst komponerer etter samme prinsipp, men hun fletter hendelser og mennesker sammen i et stort nett som det kan være vanskelig å få oversikt over. I Den afrikanske farm, hvor hun i høyere grad innretter seg etter virkeligheten, er det greiere å komme inn i historia. I Syv fantastiske fortellinger er det tydelig at det kun er forfatteren og hennes fantasi som setter grensene. Og fordi det er så langt mellom denne typen utgivelser her i Norge, og fordi lange fortellinger med overnaturlig innhold lenge har vært umoderne, tar det tid å bli vant til og sette pris på. Men det er helt klart verdt noen kveldstimer.

torsdag 5. mai 2011

Den voldsomme nedturen

For første gang på fryktelig lenge, kanskje for aller første gang, har jeg lest ei bok, tvunget meg igjennom ei hel bok på 218 sider, uten å få noe igjen for det. Ingenting. Rett og slett ingen verdens ting. Boka er utgitt av et av de største forlagene i landet, som ordentlig litteratur, men den er dessverre skrekkelig dårlig. Og jeg tar meg sjøl i lure på om det overhodet er noe poeng å blogge om den.

Jeg har nemlig ikke en eneste positiv ting å skrive om boka. Det var en lidelse å lese den. Jeg tvang meg sjøl gjennom side etter side. Og jeg har brukt lang tid, faktisk flere måneder. Lånet har blitt fornya om igjen og om igjen, alltid med et håp om at boka vil bli bedre, jeg må bare lese den ut, det finnes et poeng med det hele, en sammenheng, noe overordna, det kan jo ikke være så tomt, så meningsløst, så skrapa, jeg må bare lese den ut.

Også er det ikke noe poeng. Og ingen sammenheng. Det er bare tomt og meningsløst, det er kleine historier, klamme skildringer, ufine og sære situasjoner, skrale personkarakteristikker, unormale og utroverdige skikkelser, replikker og hendelser, og et gjennomført dårlig fortellerperspektiv som absolutt ikke fungerer. Forfatteren holder leserne unna, ikke bare på armlengdes avstand, men helt i andre enden av rommet eller byen. Vi får ikke høre, lukte eller kjenne, vi blir ikke ført med inn i en historie, vi blir ikke lurt eller sjarmert, vi får ikke oppleve, vi blir bare fortalt at "sånn er det", "slik hendte det", "det så jeg". De fiktive personene står stille, statiske og stive, og er bare kunstige og helt glansløse. De angår ikke meg.

Jeg synes det er flaut. Det er flaut og pinlig, jeg skjems på vegne av forfatter og forlag, jeg, som leser, skjems! Og jeg tenker: ser de det ikke? Veit de det ikke? At dette ikke holder mål, at dette er stivt og upersonlig, at dette kun er skisser, uferdige og halvgjennomtenkte skisser? Forfatteren er ung og uerfaren, men uttaler seg likevel med stor bravur om livets største gleder og sorger. Det er så tydelig at han ikke veit, ikke har kjent, ikke har følt. Erfaringene er ikke gjort, og de er verken ektefølt eller sympatisk skildra, de er rett og slett ikke der i det hele tatt. Ser de ikke at det ikke leder noe sted, at forfatteren ikke formidler noe gjennom boka, leser de ikke teksten, kjenner de ikke etter? Teksten, den flate, ordrike teksten, strippa for alle menneskelige følelser, teksten som bare er ord og ikke noe mer. Hvordan kan de si at det er noe mer?

Forfatteren bruker kjente og kjære oppfatninger, klisjeer og fordommer som grunnlag for det han vil formidle. Og han korrigerer ikke, vrir ikke, underliggjør ikke. Det er fryktelig mange muntlige formuleringer, for eksempel "han stiller seg med brede bein", som helt klart burde vært luka ut. Det er perspektiver som er helt umulige - hvordan kan det jeg-et som ikke er tilstede, observere to andre mennesker og påstå at han veit hva som foregår inni dem? Det får meg til å lure på hva dialogen mellom forfatter og forlag har bestått av i denne prosessen. Det er handlinger som er helt unødvendige (som å runke i et drivhus og å slikke ris av kylling). Det er påstander som bare henger i lufta (som for eksempel at en person er helt apatisk). Det er ingen spenning, ingen undertekst, ingen overraskelser, ikke en gang variasjon! Alt er fortalt på samme monotone vis, uten humor, uten innlevelse, uten følelse. Og det er utrolig skuffende lesing.

søndag 1. mai 2011

Seige leseropplevelser

Ja, dem har vi vel alle noen av? Seige, treige, tunge, langsomme leseropplevelser hvor en føler at en virkelig må jobbe for å komme seg fra side til side. Boka behøver nødvendigvis ikke å være dårlig, tvert i mot kan det være et svært solid og godt håndverk. Men noe stemmer overhodet ikke. I kommunikasjonen mellom forfatter og leser er det noe som svikter. Det kan være tid, stil, språk, mangel på kunnskaper, litterære preferanser, humør eller noe helt anna.

Det kan være usannsynlig lange romaner som får leselysten til å sive ut og vekk. Eller novellesamlinger som gjør at alt stanger og at søvnen kommer raskt om kvelden. Diktsamlinger som du tar deg sjøl i å overse, rydde bort, støve ned. Dramatikk du ikke akkurat er motivert for å lese, men presser deg til likevel. Skolebøker og artikkelsamlinger du bare aldri blir ferdig med samme hvor mye du leser, de ligger liksom alltid på skrivebordet med hundre sider igjen. Historier som på et nivå fungerer helt greit, men som på et annet nivå absolutt ikke engasjerer. Fortellinger det tydeligvis var helt feil å lese akkurat nå. Bøker som blir hengende over deg som en mare fordi du føler du må fullføre, men du utsetter og utsetter. Kjenner du deg igjen?

Noen ganger, men heldigvis ikke så ofte, har jeg det sånn. Og etter mange år har det blitt en del titler i bokhylla som fint kan passe inn i flere av disse kategoriene. Et eksempel er Anna Karenina. Jeg hadde gleda meg lenge til å lese boka og blei veldig glad da jeg endelig fikk den i gave. Men den var virkelig ikke sånn jeg hadde tenkt meg (og det er kanskje nettopp her problemet ligger...).
Jeg var klar for et rolig tempo, skildringer, mange mennesker og handlinger med omfattende ringvirkninger. Men jeg var ikke klar for politiske utgreiinger og maktmas, for diskusjon og idealisme. Derfor tok deler av boka svært lang tid å lese. Det hjalp heller ikke på saken at den russiske navneskikken til tider kan være utrolig forvirrende (et tips til andre er å lese etterordet først).

En annen tittel det tok meg lang tid å komme igjennom var Amtmandens Døttre. Jeg vil ikke si at den er skrekkelig tung, det er heller ikke Anna Karenina, men enkelte partier er nærmest essayistiske og veldig farga av Camilla Colletts syn på kvinnas stilling i samfunnet under hennes egen oppvekst og samtid.
Det er det på mange måter svært interessant å lese om, men det er også en voldsom avstand fra da til nå som kan være vanskelig å leve seg inn i. I tillegg kan det noen ganger bli problematisk når forfatteren bruker en skjønnlitterær tekst som en programtale for sitt politiske standpunkt. I Amtmandens Døttre opplever jeg at det glir litt over i hverandre. Og på toppen av det hele blir det en liten ekstra utfordring med tanke på det språklige, i alle fall i starten.

Jeg må også innrømme at jeg brukte veldig lang tid da jeg leste alle tre binda av Ringenes herre for mange år sida. Skildringene er fine, men helt stillestående. For folk som har evnen til å lage bilder i hodet veldig raskt, er mye her unødvendig. Og for en ivrig, litt utålmodig leser, kan noen partier (f.eks. beskrivelsen av en ent) bli langtekkelige og på grensa til kjedelige. Det er mye ved bøkene som er veldig bra, men at det tar sin tid å komme i mål er det ingen tvil om. I tillegg var det litt demotiverende å lese pocketutgaver med svært liten skrift, timene gikk og sidene besto...

Noe av den samme følelsen hadde jeg da jeg leste Ian McEwans Tidebarn flere år seinere. Boka er ikke spesielt tjukk, men rommer mye, og er særlig rik på skildringer av den politiske situasjonen i England under Thatcher, av parlamentsmøter og gjengivelser av diskusjoner i ymse utvalg. Det tok utrolig lang tid for meg å bli ferdig, kanskje fordi jeg ikke kunne nok om det forfatteren viste fram og kritiserte? Mange roser nemlig McEwan for å være satirisk, besk og rik på svart humor, men denne boka var for meg ganske kjedelig. Dessverre.

Der regnbuen ender er ei anna bok som jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med. Den er absolutt ikke tung, men forferdelig treig, overfladisk og forutsigbar. Motivasjonen var i tillegg helt på bånn, så det var bare å slepe seg igjennom. Jeg kommer aldri til å lese den igjen, det er i alle fall sikkert. En lignende opplevelse var det å lese Historikeren. Den er ikke slapp og uengasjerende på samme måte som Der regnbuen ender, men den er utrolig langtekkelig og lite spennende til å være en spenningsbok. Det er fryktelig mange detaljer, det fortelles svært omstendelig, og boka kunne med fordel vært kutta ned med et par hundre sider.

Og nå, nå har jeg det sånn igjen. Med to bøker på samme tid. Og jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg føler at jeg må eller bør eller skal lese bøkene fullt ut. Det er liksom sånn det skal være. Den ene har jeg lyst til å lese, så der er det bare å sette av nok tid, være konsentrert. Men den andre synes jeg hittil er veldig svak. Og det virker ikke som om den blir bedre. Men kanskje? Håpet er alltid lysegrønt, er det noen som sier. Også for trøtte lesere.