onsdag 30. september 2015

Bokhyllelesing 7: Fransk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjuende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de franske bøkene:
- Elida leste David Golder av Irène Némirovsky
- Hedda leste Far Goriot av Honoré de Balzac
- Gro leste Ein vakker dag av Anna Gavalda
- Elisabeth leste To erotiske fortellinger av Marguerite Duras

Før runden begynte, var vi elleve påmeldte. Silje bytta bok, men jeg veit ikke om hun er kommet i mål. Trudelutt har gitt beskjed om at hun er litt forsinka, mens Birthe fortsatt ligger litt etter lesemessig. Dere andre har så langt vært helt tause. Derfor er det bare fire deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; men det er fire, flotte franske bøker, tre romaner og to fortellinger. I tillegg kommer Trudelutt med en omtale av ei fransk filosofibok, så da blir den sjangermessige spredninga ganske god, denne gangen også. 

Jeg savner altså tilbakemelding fra Silje, Bjørg, Signe, Astrid Terese og Monika. Dere skulle knalle til med Anna Gavalda ganger tre, Erich Maria Remarque og François Mauriac. Har prosjektet regna helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Var det kan hende ikke riktig bok, likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. 

Denne runden blei jeg forsinka, og det sjøl om jeg begynte lesinga ei uke i forveien. Far Goriot er ikke ei spesielt tjukk bok, men den er ganske kompakt. Honoré de Balzac er uhyre detaljert og presis, ordrik og skildrende, og Thomas Lundbos oversettelse ligger tett opptil originalen, med mange, lange setninger. Tidvis blei det litt urytmisk, og jeg leste flere avsnitt to-tre ganger, for å være sikker på hvem som sa og gjorde hva. Boka var aldri kaotisk, bare litt tyngre enn forventa. Derfor tok det ganske enkelt lenger tid enn planlagt. Men Balzac er verdt hvert minutt! Boka er engasjerende og veldig, veldig fin, den er lett å leve seg inn i og i tillegg får en også både ytre og indre spenning.  

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, litterær epoke, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Anna Gavalda representerer det nyeste og letteste, Marguerite Duras dominerte totalt i Frankrike på 1970- og 1980-tallet og mottok Goncourtprisen for Elskeren (1984). De som kjenner Irène Némirovsky veit at hun skreiv sine beste verker like før og under andre verdenskrig, mens Balzac er klassikeren med stor K, Frankrikes Charles Dickens i omtrentlig samme periode. I mine øyne skildrer alle fire realistiske situasjoner og mennesker så godt at de kunne vært virkelige, og alle problematiserer på hver sin måte kjærligheten, enten den er mellom søsken, mellom mann og kvinne, mellom venner eller mellom foreldre og barn. Er dette et inntrykk flere har?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 44, fra 26. oktober til 01. november. Da står du fritt til å hente fram absolutt hva du vil fra 1800-tallet, så lenge du har det i ulesthylla. Du kan lese sakprosa, romaner, dikt, skuespill - hva som helst - og fra akkurat hvilket land du vil, på det språket du liker best og om det fineste du veit. Sjøl skal jeg holde meg til gamlelandet med en av våre fire store, nemlig Alexander Kielland. Og jeg gleder meg veldig, for hans samlede verker har blitt helt neglisjert i hyllene mine. Jeg er usikker på om jeg skal ta for meg forfatterskapet kronologisk, slik jeg nesten alltid gjør, eller om jeg skal fokusere på romanene først, og deretter noveller, skuespill og essay. Målet er uansett å lese bind 1, og gjerne også bind 2, av fire, før det blir et nytt år.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

søndag 27. september 2015

Bokhyllelesing: Honoré de Balzac

Bildekilde: Bokklubben
Jeg er litt forsinka denne gangen også, men her er det endelig: Mitt bidrag til sjuende runde av Bokhyllelesing 2015. Denne gangen var det franske bøker som stod på menyen, og jeg valgte meg Honoré de Balzacs (1799-1850) suverene roman Far Goriot fra 1835 (norsk utgave ved Thomas Lundbo, 2010).

Romanen, som blei publisert i bolker vinteren 1834-35 og kom på norsk for første gang i 1928, begynner i Paris i året 1819. Balzac åpner med en imponerende skildring av et mindre tiltrekkende strøk i Paris, et forfallent pensjonat, dets grumsete indre, dets gjerrige eier og de snåle, fattige og lurvete pensjonærene som av en prekær mangel på noe annet har søkt tilflukt hos fru Vauquer. De har sine stinkende, fuktige og grimme værelser og sin harske kost, og alt betaler de dyrt for. Skildringene er fargerike, stemningsfulle, sanselige, presise, morsomme, gruvekkende og interessante, og personene trer gradvis fram fra lagene med skitt i den innestengte og klamme spisestua. De viktigste karakterene i åpninga er vertinna sjøl, en støyende mann ved navn Vautrin, den unge og naive jusstudenten Eugène de Rastignac og den tidligere makaroni- og nudelfabrikanten Goriot, en gammel mann som alle betrakter som tomsete og åndssløv. På svært elegant vis får vi så, innfletta i den langsomme åpningssekvensen, servert bruddstykker av Goriot og Rastignacs bakgrunn. Rastignac er bondegutten med de store drømmene, som vil gjøre familien stolt med sine studier. Men det viser seg at det er mye mer ved Goriot enn en skulle tro - tidligere var han nemlig herr Goriot, en velstående mann som kunne gi sine to døtre Anastasie og Delphine hver sin enorme medgift. Nå bor han på et usselt værelse, spiser den dårligste maten, går kledd i de billigste stoffer, bryr seg ikke lenger om å gjøre sitt toalett og er far Goriot, en nokså nedsettende betegnelse for en tidligere storkar. Han er gusten, bleik og har sleng i strømpene.

Etter hvert overtar unge Eugène mer av fokaliseringa, sjøl om Balzac stadig figurerer som en allvitende forteller, som lenge etter disse "virkelige" begivenhetene gjenforteller dem i tredjeperson. Eugène tar sitt studiearbeid svært alvorlig, for han veit hvordan det tærer på familien å sende han tolv hundre francs i året. Deres tiltro, naiviteten hans og et ukuelig pågangsmot gjør at han ivrer etter å komme opp og fram. Men det synes umulig å finne en vei! Men det er noe adelig langt bak i familien et sted, og dette tenker Eugène å dra nytte av. Han oppretter forbindelsen og får napp. Han blir introdusert i de finere kretser, og en helt ny verden folder seg ut framfor han. Spørsmålet er bare hvordan han skal manøvrere i dette nye. Så er det en kveld han er på vei hjem fra et selskap. Han hører rare lyder fra rommet til sin nabo, far Goriot, og kikker inn gjennom nøkkelhullet. Han ser den gamle i full sving med å klemme sammen et nydelig sølvservise ved hjelp av bordet. Mens han gjør dette, gråter han. Seinere forstår studenten at far Goriot pressa sammen sølvet for å pantsette det, for å deretter gi pengene til sine døtre, som i sine egoistiske luksusliv fornekter sin tarvelige far og kun tyr til han når de trenger penger.

Det er altså to historier som gradvis veves sammen i denne realistiske romanen. Den ene er fortellinga om en betingelsesløs farskjærlighet, en altoppofrende, enkel og edel mann som gjør hva som helst for å se sine døtre lykkelige. Deres smerter er hans smerter, deres gleder er hans gleder, han er villig til å leve usselt så lenge de lever som prinsesser, han finner seg i avvisninger og sorger, å aldri kunne se dem, kun når de kjører forbi han i staselige vogner, å ikke kunne snakke med dem, holde rundt dem, hjelpe dem. Han tar med andre ord det han får, og den rolla han tildeles av sine griske etterkommere, er å være en tilgjengelig, vidåpen pengesekk. Farshjertet hans er så stort at han lar dem ta alt, sølvserviset han fikk av sin døde kone, arvesmykker, penger, obligasjoner, andre verdipapirer, livrente og til slutt også hans liv.

Den andre historia handler om unge Eugène. Å klatre til topps i Paris' yrende sosietetsliv er vanskeligere enn å spekulere på børsen, tar mer tid enn ethvert studie og krever at den unge yngling er i stand til å satse vettløst og ofre hjerteløst - ikke bare seg sjøl, tid, energi og penger, men også sin familie, sine forbindelser, sin framtid. Det er et spill, et berusende maktspill, og Eugène må satse høyt for å i det hele tatt komme med. Vil det gå ut over integritet og verdier? Må han endre seg, eller vil det endre han? I følge Vautrin må Eugène utgi seg for å elske ei kvinne for å få penger av henne til livets opphold, og samtidig utgi seg for å elske ei anna kvinne for å lure henne til å gifte seg med han. Underveis må han også holde seg inne med alle de riktige menneskene, gå på ball og i teater, gjøre visitter og spise middag ut i de små timer, aldri tape ansikt, aldri røpe sine ekte følelser og ikke minst: Ikke føle noe for noen. De andre er ikke mennesker, men gjenstander han kan bruke for å komme seg oppover. Men har Eugène samvittighet til å gjennomføre et slikt egoistisk renkespill? Til å jukse, juge og føre folk bak lyset? Og vil han klare å legge lokk på sine boblende følelser? Den indre kampen er i gang - det ytre konkurrerer med det indre, fortida med framtida, realiteten med drømmene.

Så skjer det som kanskje ikke burde skje. Eugène knyter nære bånd til far Goriot og hans nokså ulike døtre, han blir kjent med deres liv og skjebner, og han forelsker seg i Delphine. Hun, som er datter av en tidligere makaroni- og nudelfabrikant som gjorde sin formue under revolusjonen, nå en fattig tassaladd på et tarvelig pensjonat, hun, som er gift med en tysk bankier og allerede har en elsker, hun, som er eldre enn han, og allerede godt etablert i sosieteten. Hva kan hun se i han, hva kan han tilby henne som hun ikke allerede har?

Balzac strammer så til begge historiene på samme tid, slik at alt nærmest kolliderer og skaper et sterkt og dramatisk høydepunkt i teksten: hendelser, avsløringer, avgjørelser, innrømmelser - det kommer etter hverandre som fallende dominobrikker i stor kontrast til den langsomme romanåpninga. Deretter setter han ned tempoet igjen, og skildrer en av de mest rørende, fæle og triste scener jeg noensinne har lest, en grusom scene som strekker seg over flere titalls sider, en scene som understreker romanens tematikk ytterligere, og som endelig avslører Eugènes sanne natur. Ytre ro kontrasteres med indre uro, og omvendt, både i verket og for leseren, og ved bokas siste linjer, når Eugène helt stille betrakter Paris, er det som om det samtidig går av et voldsomt fyrverkeri. Det er emosjonelt, det vitner om innsikt og utvikling, det bærer bud om en etterlengta revansje.

Far Goriot er på mange måter en dannelsesroman, men ikke for tittelpersonen sjøl. Han sitter fast i sitt spor og er til en viss grad klar over det - i alle fall gir han uttrykk for det mot slutten av romanen. Blant anna klandrer han seg sjøl for at døtrene er blitt som de er blitt. Men i fortellinga får vi historia om hele hans livsløp, fra fattig til rik og til fattig igjen. Ved å være med på deler av denne reisa, og til slutt følge far Goriot sjøl på svært nært hold, dannes og finmeisles unge Eugène. Hans møter med Vautrin, sosieteten og Goriot trekker han i ulike retninger. I tillegg kommer studiene og familien. Eugène er forvirra, usikker og rådløs. Noen ganger må han ta raske avgjørelser, og det går galt. Men når det gjelder, følger han sitt indre. Slik blir romanen også et moralsk verk som tar et oppgjør med dobbeltspill og dobbeltmoral, hykleri og griskhet, som peker på det skrekkelige snobberiet i Paris' sosietet, som avslører fasadejåleriet. Og det kunne ikke vært gjort uten så edle hovedpersoner.

Å gå over sin fars lik er et uttrykk som brukes et par ganger i boka. Det kan forstås både konkret og billedlig, noe Balzac spiller på. Fins det mennesker som er villige til slikt? Ja, sier Balzac og viser fram et vell av egoistiske mennesker, folk som forsøker å tjene penger på andres død, som utnytter svake, som stjeler fra de som gir av kjærlighet, til og med de som stjeler fra lik. Disse er alle forderva, sier forfatteren mellom linjene, jaget etter penger er rota til alt vondt. Den gode moralen er det de uskyldige som har, de som er fattige, men som føler seg rike, de som deler med smerte, men av glede.

Far Goriot inngår i Balzacs livsprosjekt, som han kalte "Den menneskelige komedie". Her skulle han med sitt rike vokabular og spenstige, men presise språk skildre absolutt alle sider ved det franske samfunnet, fra høy til lav og alt i mellom. Han skulle ikke legge skjul på noe, men portrettere de usle, de grådige, de edle, de modige og så videre, skredderen og baronessen, høkeren og torgkona, studenten og bankieren, soldaten og ministeren. Verkene deles videre inn i "Scener fra pariserlivet" og "Scener fra provinslivet", hvor Far Goriot naturligvis tilhører den første kategorien. Det er også med nettopp dette verket at Balzac pønsker ut en annen måte å binde verkene sine sammen på, nemlig ved å benytte de samme personene i flere tekster. Men en kan ikke si de blei hyppig brukt - de litterære skikkelsene teller over to tusen personer, og med et så kort livsløp som Balzacs, rakk han sjøl ikke med over åtti utgitte bøker å fullføre sitt ambisiøse prosjekt.

Å lese Balzac er som å gå på fest, skriver Tore Renberg (f. 1972) i det anmasende forordet sitt. Joda, jeg deler hans begeistring for denne flotte franskmannen hvis bøker ikke er til å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng, og som fornya litterær tenking og påvirka flerfoldige etter seg. Men realismen er for fremtredende og tilstedeværelsen i teksten er såpass sterk at jeg ikke på noen måte kan redusere det til å gå på fest. Verkene kjennetegnes av detaljrikdom og psykologi, av oppriktige, nære, fine skildringer som gir seg ut for å være sanne, av rørende menneskelige portretter. De er verken støyende eller kaotiske, noe jeg ofte forbinder med fest, men nøye planlagte og solid utførte. Romanen Far Goriot, som virker å være skrevet nærmest på en strøm, er samtidig så bevisst komponert at jeg ikke kan beskylde Balzac for å skrive "på intuisjon". Men så blei Balzac heller aldri ferdig med sine verker, sjøl ikke etter utgivelsene. Han reviderte til stadighet, gjorde dem bedre, bandt dem sammen. Slikt er ikke festlig, og parallellen til Far Goriot er ikke til å unngå: Hans livsprosjekt tok til slutt hans liv. Men fy søren, for en imponerende, lesverdig, sprudlende, strålende og intelligent litteraturarv han etterlot seg!

mandag 21. september 2015

Å velge bok

Hvilke kriterier legger du til grunn når du velger hvilken bok du skal lese? Er det navnet til forfatteren, bokbunaden, den litterære epoken boka eller forfatteren tilhører, sjangeren, tittelen, språket i boka, tematikk, baksideteksten, forlaget, prisen på boka, nominasjoner, eventuell klassikerstatus, tid i ulestreolen, tidligere leste og likte bøker av samme forfatter, anbefalinger, anmeldelser? Er det i det hele tatt noe du er bevisst på, eller lar du intuisjon, humør, magefølelse og leselyst styre totalt? Eller for å gjøre det enda vanskeligere; er det kanskje en kombinasjon av flere faktorer?

Tidligere var jeg en hurlumheileser. Jeg hadde manglende styring, null system og ingen oversikt. Bøker blei begynt på, men det kunne ta flere uker, eller måneder, før jeg leste dem ut. Jeg leste ofte svært mange titler på samme tid, stabelen på nattbordet var enorm og ulogisk, og noen av bøkene bare lå og lå og lå med bokmerke etter tjuetre sider, femtisju sider eller hundre og tolv sider. Jeg kunne åpne ei bok med femti sider igjen og oppleve at alt var helt ukjent - personer, dialoger, hendelser, konflikter, interiør, eksteriør. Jeg måtte rett og slett begynne på nytt. Hvor hadde fokuset, hjernen, øya, vært? Til slutt opplevde jeg at jeg blanda alt sammen i en diger litteraturgraut hvor det var umulig å skille hvem som skreiv hva, hvem som sa hva og hvem som egentlig kom til bunns av hvilken sak og i hvilken bok det hele foregikk. Jeg kunne forfatternavnene, og boktitlene, men resten var rørt godt i hop, og til denne dag er jeg fortsatt ikke sikker på innholdet av i alle fall fem titler jeg leste første året på videregående. Men dette er over ti år sida. Hva skjedde?

Jo, for det første: Jeg blei voksen. Sjøl om jeg ikke leste så utrolig mye fra jeg var omtrent fjorten til jeg var omkring tjue, så skjedde det mye med meg og inni meg. Når jeg begynte å lese igjen for alvor, var jeg ikke lenger ute etter norske, realistiske ungdomsromaner, som da plutselig hadde blitt barnslige og enkle, eller de overfladiske spenningsromanene, som var for prega av formler og falske spor. Jeg ville ha mer, jeg trengte mer. Gradvis fikk jeg smaken på ordentlig voksenlitteratur, ikke krimtull og underholdningsball, men seriøse, gode, sterke bøker, uten framdriftsjag og massemarkedkrav, men med indre driv, virkelige personer, personutvikling, psykologisk dybde og historier med mening og lærdom.

Parallelt med at jeg blei eldre, modna også leseren i meg - slik det ofte er, heldigvis. Jeg slutta med slurvelesing, og med å ha ekstremt mange leseprosjekter på samme tid. Jeg gikk på skole og jobba i bokhandel. Leseinteressen blei fornya og forsterka. Pensumlitteraturen økte i omfang, og det var så mye bra! På jobb kom det nye lesereksemplarer hver eneste uke, og et par ganger i året rydda jeg vekk fem-seks kasser med bøker som vi ga bort til institusjoner i nærområdet. Men mange bøker blei med meg hjem også. Lesinga var altså delt mellom å lese det gamle og gode, og å lese det aktuelle og nyeste. Spriket blei gradvis større, og tendensen var tydelig: De gamle bøkene kunne jeg drømme meg bort i, leve med, vokse på. De nye blei fort glemt, og jeg endte som regel opp med å bli skuffa.

Da jeg skjønte såpass, og dermed fant ut hvor min egen leserinteresse lå, hva jeg ønska og forventa av ei bok, og hva jeg ikke ville ha, blei alt brått mye lettere. Naturligvis måtte jeg fortsatt forholde meg til pensumlitteraturen, men jeg kunne fint gi beng i bestselgerlister, toppselgere, anbefalte kommerstitler "for hjerterota" og andre lesersvirer. Det var utrolig godt! Og det var i denne perioden jeg fant fram til eminente forfattere jeg fortsatt følger: Per Olov Enquist (f. 1934), Margaret Atwood (f. 1939) og Ian McEwan (f. 1948) med flere.

Men systematikken skulle det fortsatt ta lang tid før jeg fikk innarbeida i lesevanene. Først da enkelte bøker hadde stått i ulesthylla i nesten et tiår, skjønte jeg at jeg måtte ta visse grep for å ikke bli flau av egen leserinnsats. Jeg begynte med leseplaner og leselister, med ønskelesing og lesesirkler. Det betyr ikke at all lesinga mi er styrt eller at jeg ikke leser på impuls, men at jeg har laga meg minimumskrav av hva jeg bør komme igjennom på et år, hvor noe er spesifisert til sjangere, forfattere og eventuelt titler. I år har denne planlagte måten å lese på dominert totalt. Jeg blåser i faktorer som bokbunad, titler, forlag, priser, nominasjoner og anmeldelser og så videre - jeg har jo allerede bøkene i hylla, så de må leses, en eller annen gang. Det som betyr noe, er tematikk, språk, hvor lenge boka har hatt sin faste plass og mitt eget lesehumør. I løpet av et år kan det svinge ganske mye, fra det barokke til det minimalistiske, fra eventyr til historie, fra trist til muntert, fra komplekst til enkelt, fra fabulerende til realistisk og så videre, og fra én sjanger til en annen. Og det er et system som fungerer godt når en ikke er opptatt av det nyeste og mest aktuelle til enhver tid, men bøker som berører og skaper nye tanker.

mandag 14. september 2015

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2015, sjuende runde
Kriterier: Les ei bok av en forfatter som skriver på fransk
Når: Mellom 14. - 20. september

Påmeldte:
- Silje skal lese Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery
- Birthe skal lese Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
- Elida skal lese David Golder av Irène Némirovsky
- Hedda skal lese Far Goriot av Honoré de Balzac
- Bjørg skal lese Saman er ein mindre aleine av Anne Gavalda
- Gro skal lese Ein vakker dag av Anna Gavalda
- Signe skal lese Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda
- Astrid Terese skal lese Triumfbuen av Erich Maria Remarque (?)
- Trudelutt skal lese Tiden og den frie viljen av Henri Bergson
- Monika skal lese Thérèse Desqueyroux av François Mauriac
- Elisabeth skal lese To erotiske fortellinger av Marguerite Duras

I dag går startskuddet for sjuende runde av Bokhyllelesing 2015, og det skal leses bøker som opprinnelig er skrevet på fransk. Forfatteren trenger ikke å være født i Frankrike eller ha fransk som morsmål (bare husk på Samuel Beckett - han var irsk), så lenge verkene er skrevet og publisert på fransk ved første gangs utgivelse. Men vi behøver heldigvis ikke lese originalutgaven. Les boka i den oversettelsen du sjøl vil. Videre står du helt fritt til å velge sjanger, forfatter, litterær epoke, tematikk og så videre sjøl. Det er kun din egen ulesthylle som setter grenser!

Lista over viser et flott spenn i titler og forfattere, sjøl om Anna Gavalda blir en listetraver med sine tre lesere. Det sier noe om hvor populær hun er i Norge, når hun danker ut gode, gamle klassikere! Heldigvis er det mange av oss som skal lese slike bøker også. Sjøl skal jeg i gang med Far Goriot av Honoré de Balzac, og gleder meg veldig. Fra før har jeg lest Eugénie Grandet, ei bok jeg likte veldig godt. Balzac er kritisk, konkret, varm og vittig på samme tid. Far Goriot går for å være hans mest leste roman, og inngår i det store, ufullførte prosjektet hans om å skildre hele Frankrikes befolkning. Dessverre blei han aldri ferdig, for han døde så alt for ung.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere før. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2015 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at den ordinære lesetida er avslutta.

Lykke til!

søndag 13. september 2015

Solar

Bildekilde: Bokelskere
Å lese Ian McEwan (f. 1948) er aldri kjedelig, men jeg hadde jammen ikke forventa at det skulle være direkte moro heller. Men hans ellevte roman, Solar fra 2010 (på norsk ved Halvor Kristiansen samme år), er et utrolig humoristisk verk fra ende til annen. Her er det satire og overdrivelser, på kornet-skildringer, understatementhumor, ironi og mye mer. Alle får gjennomgå! For eksempel åpner boka slik: Han var av den typen menn - litt usjarmerende, ofte skallede, korte, tykke, flinke - som hadde en uforklarlig tiltrekningskraft på visse vakre kvinner. I hvert fall trodde han det selv (...). 

Og denne han er hovedpersonen i boka, ingen ringere enn tidligere nobelprisvinner i fysikk, Michael Beard, nå en litt avdanka, uengasjerende, sulten, småtjukk og halvgammel mann - godt på vei inn i avslutninga av ekteskap nummer fem. Det er bare det at ingenting går som "normalt". Vanligvis, når Michael Beard har vært utro, har konene kommet med ymse følelsesutbrudd, alle totalt likegyldige for han, helt til de innser at ekteskapet ikke står til å redde. Nå har Patrice tatt igjen med samme mynt og funnet seg en elsker - nemlig byggmesteren som har pussa opp huset deres. Og Beard opplever til sin store skrekk at han er sjokkert, nei, deprimert, og han føler at Patrice er den rette likevel. Men hun vil ikke høre på slikt. Hun vil gruse han totalt før hun går fra han, og tar det hun har krav på og vel så det. Men før Beard og kona kommer så langt, inntrer noen viktige hendelser.

For å få en pause fra det triste livet, eller ikke-livet, med Patrice, drar fysiker Beard, kjent for sin forsking på lys og Beard-Einstein-fusjonen, til Svalbard for å være med på en slags klimakonferanse. Han skal med egne øyne få se at isbreene smelter. Men på konferansen er det bare snåle kunstnere, dårlig vin, isnende vind, snøskutere, ekstrem kulde, snø, is og sinte isbjørner. Beard er den eneste vitenskapsmannen, med behov for å kverulere, han har oppsiktsvekkende nok null sjans på damene og får i tillegg forfrysninger på tissefanten. Det er en sørgmodig, men letta fyr som vender hjem til det trygge England med elleve grader og regn hele året. Vel hjemme i sitt eget hus finner han en yngre kollega sittende i hans sofa, i hans morgenkåpe og drikke hans kaffe av hans kopper. Patrice har nemlig ikke bare én elsker.

Konfrontasjonen som følger fører til at den yngre mannen, Tom Aldous, dør ved et uhell. Men Beard ringer ikke til sjukebilen. Nei, ingen veit jo at han er kommet hjem! Patrice er på jobb, det er tidlig om morran og gatene på denne sia av London er fortsatt stille. Beard tar noen raske avgjørelser. I boden står utstyr etter den forhatte byggmesterelskeren. Beard plasserer noen småting på stua, smører hammeren inn med blod og forlater huset. Når byggmester Tarpin er i trygg forvaring og dømmes for et sjalusidrap på Patrices nye elsker og skilsmisse nummer fem er et faktum, tar Beard den ukjente, men revolusjonerende fotosynteseforskinga til Aldous, og utgir den for å være sin egen.

Disse begivenhetene finner sted i år 2000. Vi følger Beard videre nokså tett en dag i 2005, og så et døgn i 2009. Han blir stadig eldre og tjukkere, mer utrent, mer opptatt av usunn mat, berusende drikke og annen nytelse - han er rett og slett nytelsessjuk - og parallelt med det kroppslige forfallet, øker hans tro på at han, Michael Beard, fysikeren "alle" hadde glemt, skal redde verden fra en nært forestående energikrise med sin fantastiske forsking på kunstig fotosyntese. Når han får sparken fra et forskingssenter i England, starter han for seg sjøl, han søker patenter og ivrer for å få rikfolk med på å finansiere et gigantområde med solcellepaneler i New Mexico, USA. Og mye av dette kunne og ville ha blitt en realitet. I alle fall nesten. Hadde det ikke vært for at Michael Beard mer enn noe annet er en kynisk jævel.

Romanen om Michael Beard er på mange måter en undergangsfortelling. En ting er at han forfaller fysisk, noe som skildres utførlig i boka. En annen ting er at han forfaller moralsk - han vrir på sannheten, juger, finner på, alt for å sette seg sjøl i et godt lys, være seg på privaten (han holder stadig kjærester og elskerinner på avstand, og Tarpin sitter inne for noe han ikke har gjort) eller offentlig (Tom Aldous' forskning er fortsatt ikke Beards, og produksjonen av solenergi går ikke for seg nettopp slik som Beard har sagt). Og til slutt er det ikke et klart skille mellom hans sannhet og den egentlige sannheten. Den egentlige, triste sannheten, om Tom Aldous, om forskinga, om at Beard bor aleine i en leilighet full av mugg, skitt, fukt og rot, er det ingen som veit. Beard kommer ikke nær noen. Han forholder seg ikke til Melissa og Darlene som likeverdige mennesker med egne ønsker og behov, de er damer han bruker når han vil og deretter reiser ifra. Elegant nok er også mye av tematikken i boka en undergangsfortelling, der slutten ennå ikke er kjent - jorda vår tåler snart ikke at vi bor på den lenger, og vi nærmer oss ei tid der vi går tom for kjente energikilder. Olja er i følge ekspertene snart brukt opp. Og det blir stadig varmere. Er atomkraftverk veien å gå, eller fins det et anna alternativ? Ja, mener Beard.

Et anna ord for undergangsfortelling er naturligvis tragedie. Og denne boka er på mange måter en tragedie, med et svært alvorlig innhold. Men på grunn av dens humoristiske tilsnitt, er den problematisk å klassifisere. Uavhengig av sjangerspesifisering er det ei godt komponert bok. Og McEwan skriver så stilig, solid og presist, og skildrer så levende at også jeg synker nedover med Beard og planeten vår, jeg befinner meg i isødet, jeg er medforsker, jeg deler laksesmørbrød og kvalmen etterpå, og enda bedre: Jeg sitter også på toget og overværer det jeg kaller potetgullscenen. Det er en helt uforglemmelig scene, og jeg lo høyt etter første gjennomlesning, før jeg måtte lese på nytt. Den er rett og slett ubetalelig, og går som følger (her velger jeg å gjenfortelle, ikke sitere, da McEwans scene går over mange sider og er svært detaljert):

Beard har akkurat landa på flyplassen og kjøper aviser og potetgull i en kiosk før han går på toget. Der setter han seg vis-a-vis en ung mann, en noe fiendtlig innstilt fyr, snauskalle er han også. Beard blar i avisene før han hiver seg over potetgullposen som ligger på bordet. Til hans store forbauselse forsyner den unge mannen seg også. Beard blir mer enn sjokkert, herlighet for en oppførsel! Mannen stirrer på han, liksom utfordrende, og Beard tar et flak til. Og den unge mannen gjør det samme. Han grafser i seg Beards nytelse! Slik spiser de, raskt og ampert annahver gang til posen er tom. Beard blir sintere og sintere over den unge mannens forferdelig frekke oppførsel, men fordi han virker truende, sier han ingenting. I stedet strekker han kjapt ut handa og river til seg vannflaska til den unge mannen, røsker av korken og tømmer hele greia på noen drøye slurker. Så kaster han den tomme flaska over bordet. Toget stanser, mannen reiser seg, han er høy, breibygd, utvilsomt innehaver av en fysikk som kan legge Beard i golvet. Lille, tjukke Beard blir sittende og skule sint mot den unge tølperen, som faktisk tar Beards bagasje ned fra hylla over dem. Så blir han stående litt og ser spørrende på Beard. Og jeg kan nesten høre den indignerte snøftelyden Beard uhørbart lager idet han snur seg vekk. Den unge mannen går, og Beard raser fra seg mens han tar med seg sakene sine og kommer seg av toget. På vei over perrongen kommer han til å stikke handa i jakkelomma. Den kraslende lyden er ikke til å ta feil av. Der er den, den uåpna potetgullposen hans.

Og boka er full av sånne forvekslinger og misforståelser, underlige og morsomme hendelser, tilfeldigheter som får uventa resultater, handlinger som får uforutsette reaksjoner. Beard er en innbilsk, narsissistisk, men samtidig skolert og utdanna mann som passer veldig godt til slikt harselas. Hans erotiske dagdrømmer er en grell kontrast til den virkeligheten han lever i. Av og til ser han det sjøl også, for eksempel når den pene dama i passkontrollen ikke er særlig opptatt av han. Men han går fort videre, og forviller seg i neste dagdrøm, i mat, drikke og kvinnelige bekjentskaper. Han fråtser i alt, og etter hvert som han blir eldre, gidder han ikke lenger å legge skjul på det heller. Kanskje det er derfor det ender som det gjør.

Jeg tror Ian McEwan har humra mye mens han har skrevet om Michael Beard, en mann som er nær han sjøl både i alder og oppvekstforhold (men forhåpentligvis ikke i livsstil). Samtidig må det ha vært utfordrende å tilegne seg så mye kunnskap om vitenskap generelt og fysikk spesielt, om miljø, klimaendringer, det nyeste innen forskingsbildet, diskusjoner og konflikter. Det er glitrende gjort, for Beard er en person som står støtt. De som kjenner McEwans forfatterskap, veit at han ikke er redd for slike utfordringer, snarere det motsatte. Til romanen Lørdag (2005) tok kunnskapsinnhentinga flere år. Han fulgte forelesninger ved universitetet og en nevrokirurg på et sjukehus i London for å finne ut hvordan nettopp et slikt menneske jobber og tenker. Og det resulterte i ei bok om én dag i livet til legen Henry Perowne. Også Den uskyldige (1989) må ha krevd sitt. Den er lagt til Berlin under den kalde krigen, med spionasje og stormaktspolitikk som viktige ingredienser. Tidebarn (1987) er på sin side et politisk verk, med lange skildringer av lobbyvirksomhet, møter og diskusjoner i England under Thatchertida. En viktig fellesnevner for alle disse bøkene, og Solar, er kommunikasjon og hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Hva vi sier, hva vi gjør, hvordan vi behandler de som står oss nær.  

Som alltid i Ian McEwans verker, skaper den bevisste og godt utnytta avstanden mellom forfatteren og den solid uttenkte hovedpersonen mye humor. Her er det ingen mulighet til å forveksle stemmene deres, McEwan gror ikke sammen med sine litterære skikkelser slik mange andre har en tendens til å gjøre. Det fiktive universet er klart avgrensa, og helt uten forfatterkommentarer. McEwan sitter trygt på andre sida, han skildrer, han viser, forteller. Som leser er jeg både hos han, i øyeblikket han skriver setningene, og hos Michael Beard, som gjennomlever pinlighet etter pinlighet, som kjemper mot konsekvensene av det gode liv og fortida samtidig som han forsøker å nyte hvert øyeblikk av nået og framtida, som han skal redde.

Romanen har et alvorlig tema og setter fingeren på alt fra livsstilssjukdommer og moderne kommunikasjon til dobbeltmoral og klimakvoter. McEwan er så oppriktig i sin fiksjon at det er lett å tenke at alt han skriver er sant, at Michael Beard virkelig er nobelprisvinner i fysikk og at forskinga hans, som jo er virkelig forsking, er hans (og ikke tilhører noen utafor bokas univers). McEwan iscenesetter altså noe som er svært realistisk - noe han forøvrig gjør med glans i flere av romanene sine - som gjør at leseren glir rett inn i handlinga. Det er lett å tenke at ei bok om fysikk og klima er kjedelig og alvorlig. Og det ville den nok vært, om ikke Ian McEwan var forfatteren og Michael Beard var hovedpersonen. Men disse to sammen er virkelig en suksess. Min eneste innvending er at en roman på 320 sider kunne hatt nytte av mer enn tre "kapitler", og at McEwan kunne brukt entertasten noe mer for å lage avsnitt. Men på en annen side, dette er noe av det som gir boka den flyten som er så karakteristisk for McEwan, som gjør den vanskelig å legge fra seg, fordi vi er der, er med, puster, smiler, ser og ler.

fredag 11. september 2015

Favorittbøker: N

Etter mye om og men har jeg endelig kommet fram til at jeg nok en gang må tilbake til middelalderen. Den tusen år lange epoken er rett og slett ikke til å komme utenom i noen sammenheng, og absolutt ikke litterært. I alle fall ikke for meg. Min favorittbok på N er nemlig ingen ringere enn Njålssoga.

Bildekilde: Samlaget
Njålssoga
Njålssoga står støtt i bokhylla, kun utfordra av fire andre titler på N. Men ingen av disse er så komplekse, kraftfulle og intelligent utforma som den lengste islendingesagaen vi kjenner til. Med sagalitteraturen er det alltid et spørsmål om sannhetsgehalt, noe som er bortimot umulig å ta for seg på en enkel og grei måte i et blogginnlegg. Derfor blir dette en litt subjektiv variant, der jeg plasserer sagalitteraturen midt i mellom hypotesen om bokprosa eller friprosa, med grunnleggende respekt for elementer som muntlig overlevering, faktisk historie, kontinental påvirkning, en forfatters tekniske hjelpemidler, litterære formler og fri fantasi. Jeg tror mange sagaer befinner seg i et slikt landskap, særlig de nyeste. Men Njålssoga er en av de eldre sagaene, og er trolig skrevet ned rundt 1280 av et klokt og godt utdanna menneske. Njålssoga går for å være en nokså etterrettelig kilde, blant anna på grunn av måten Alltinget og framgangsmåten i ulike tingsaker skildres. Vi veit også at flere av de viktigste personene i Njålssoga virkelig har eksistert, fordi de er å finne igjen i andre kilder, for eksempel det verket som på norsk har fått navnet Landnåmsboken.

Om jeg ikke husker feil, navngis omtrent seks hundre personer i Njålssoga. Heldigvis følger vi ikke alle like tett. Handlinga tar til på 900-tallet, og strekker seg godt utover 1000-tallet (her er det rom for diskusjon, noen mener ca. 920-1030, andre 950-1015). Et solid tidsspenn er typisk for mange islendingesagaer, da en viktig tematikk er overgangen fra hedendom til kristendom, noe som tidfestes til omtrent år 1000 på Island. Dette har også en plass i Njålssoga, et verk som blant anna skildrer gamle tiders maktstrukturer og æresbegrep i kollisjon med den for oss nordboere nye måten å leve på. Hvordan er det egentlig å være menneske i et slikt mentalt klima? Går det an å leve med både det gamle og det nye? Ja, sier sagaen. For Gunnar er hedning, mens Njål har tatt til den nye troa. Og deres vennskap er både djupt og fylt med respekt for den andre.

I tillegg til en slik bakenforliggende interessant tematikk, er det mye som skjer i Njålssoga. Den er et mektig verk, rik på mennesker og ulike skjebner, spennende skildringer, artige observasjoner, symbolske handlinger, ekteskapsinngåelser, tingforhandlinger, kloke utsagn og rappe unggutter. I tillegg er døden ikke til å komme utenom. I vikingtida var det slik at å slenge med leppa kunne resultere i fysisk lemlesting eller drap. Nid måtte som kjent hevnes med noe like ille eller verre, og sånn baller det på seg, helt til en brennes inne på egen gård. Ære kan ses på som noe som ligger utapå menneskene, en slags vid aura. I tillegg er det deres innerste kjerne og viktigste sosiale omdreiingspunkt. Balansen må til enhver tid opprettholdes. I et stramt æressamfunn der høy og lav må kjenne sin plass, er det lite som skal til før det vipper over. Å klaske kona si i fleisen, noe som knapt skjer i sagalitteraturen, kan føre til at du seinere mister livet. I alle fall om du er gift med ei som er så stri og langsint som Hallgjerd.

De mest kjente og viktigste personene i boka er Njål, som har gitt navn til sagaen, kona Bergtora, sønnene deres og Njåls aller beste venn, Gunnar fra Lidarende. Njål er en fredsæl og mektig lovsigemann, kona hans er klok, stolt og rik. Sønnene deres har hele livet foran seg, og har mulighet til å få de beste giftermåla på Island. Gunnar og Njål har vært venner i en mannsalder. De respekterer og utfyller hverandre, og har mye glede av hverandres gode selskap. Derfor gjør de sitt beste for å bøte og inngå forlik hver gang noen i ætta lager bråk med den andre ætta. Slik klarer de lenge å holde en fin fasade, men under ulmer kjeften til Hallgjerd, kona til Gunnar, og stoltheten til Bergtora. Sladder blir til fornærmelser, som fører til håndgemeng, og brått er det noen treller som dør. Så er ikke det blodige oppgjøret til å komme unna, sjøl om Njål og Gunnar har gjort alt i sin makt for å unngå det. Blodhevn må til. Oppbygginga til de handlingsmessige høydepunktene er mesterlig.

Skildringene, intrigene, dramatikken - det meste ligger mer enn tusen år tilbake i tid. Men det kunne vært et nyere samfunn som blei skildra, for de menneskelige mekanismene er de samme, sjøl om vi heldigvis ikke har så brutal framferd. Menneskene er troverdige sjøl om de er ordknappe, handlingene er uttrykk for det som beveger seg på innsida. Sterke følelser kommer fram gjennom symboler, gester og velvalgte ord. Islendingene er mestere i å glatte over, spare på aggresjon og bitterhet og ta igjen ved et seinere høve. Hevnen får da tid til å konstrueres på en solid måte og bli riktig så utspekulert. Kvinnene egger, mens mennene handler. De er gjensidig avhengig av hverandre, hun som vokter av familiens ære, han som dens forsvarer.

Æresbegrepet i sagalitteraturen er annerledes enn dagens æresbegrep - heldigvis, vil mange si. Den underliggende logikken kan være vanskelig å få øye på, der den ligger skjult mellom linjene og i den kulturelle konteksten for sagatida. Men kjerna i konfliktene, som uvennskap, fornærmelser og drap, samt tematikken i boka, som feider, hevn og tilgivelse og balansen mellom disse, er fortsatt aktuelle. På vikingtidas Island er æra det bærende elementet, det som avgjør hva vi må foreta oss. Og vi blir definert ut ifra hvor mye eller lite ære vi har. Å hevne er ættas oppgave. I dag har vi et tredelt maktfordelingsprinsipp som sørger for at vi verken må eller skal hevne på vegne av familiemedlemmer. Vi blir heller ikke definert ut ifra ære, det er helt andre hierarkier som dominerer. Like fullt er det å lære seg å tilgi helt vesentlig for små og store. Derfor blir konklusjonen på hvordan en skal og bør leve nokså lik for vi som lever nå og de som skildres i sagavirkeligheten. Det er den gyldne regel som gjelder.

Hva er din favorittbok på N?
Islendingesagaene er skrevet ned av anonyme forfattere, og ofte løst basert på muntlige fortellinger. De er spennende og engasjerende, godt komponerte og gjerne humoristiske. Noen er reine kriminalmysterier, andre er folkelivsskildringer. Mange har et viktig innhold, der ære, tro og tanke, seder og skikker, gammelt og nytt diskuteres mellom linjene. Men litteraturen er ikke så tilgjengelig og krever bakgrunnskunnskaper for å gi mening. Slik er det også med Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg, mens både Når du ser meg (Hustvedt) og Nyryddinga (Løvåsen) er mer åpne i sin tematisering av mennesket i en postmoderne verden. Kanskje du liker noen av disse bedre? Eller ei helt anna bok? For meg blir det Njålssoga som er favoritten - en saga som har absolutt alt og litt til.

søndag 6. september 2015

Macbeth

Bildekilde: Bokelskere
Macbeth er than, det vil si høvding, over en skotsk klan. Han er sånn passelig fornøyd med tingenes tilstand - det er uroligheter i landet, og han er stadig i felt for kongen som general i hæren. Men når han møter tre hekser, de tre skjebnesøstrene, og de spår at han skal bli konge, begynner det for alvor å boble og syde i hans indre. Han ser for seg alt han kan gjøre når han kommer til makta, landet han skal få, soldatene han skal ha, pengene, posisjonen, æra. Og brått kan det ikke skje fort nok. Svikefullt gir han seg ut for å støtte kongen og alle hans planer, mens han i skjul skriver hjem om framtidsvisjonene. Kona, Lady Macbeth, er ikke vond å be. Hun legger til rette for hvordan den skotske kongen, Duncan, skal ryddes av veien. Det skal skje mens kongen er på gjestebud i Macbeths slott, og skylda skal legges på noen usle tjenere. Hun vil gjøre alt for å komme til makta - dette er muligheten hun har venta på! Språkbruken hennes er direkte grusom: Kom hit til mine kvinnebryst og gjør min melk til galle, dere drapsdrabanter (...) Kom, tette natt, og svøp deg inn i helvetes skitne damp (...). Og for å egge ektemannen ytterligere, når han tviler: Jeg har selv gitt bryst, og vet hvor skjønt det er å gi den vesle melk; jeg skulle, selv om barnet smilte mot meg, ha rykket brystet vekk fra gommene og smadret hodet, hvis jeg hadde sverget som du har gjort.

Så kommer kongen, thanene og følgene deres. Slottet er fullt av adelige gjester, soldater og tjenerfolk. Lady Macbeth sørger for at alle får nok å drikke, mer enn nok, og flere av kongens menn drikker seg sanseløse. For å være på den sikre sida har hun også gift i nattdrikken. Og plutselig står Macbeth der i nattemørket, klar for å drepe, slik som kona har beordra. Men dolken svever foran han og gjør udåden, liksom på eget initiativ. Var det magi? Gjorde han det sjøl? Har han allerede fortrengt det grusomme øyeblikket? Blod, blod, blod. Overalt.

Og etter dette må de spille med, både han og Lady Macbeth. For kongens død - et drap, et mord! - blir raskt oppdaga. Macbeth dreper fort de uskyldige syndebukkene, Lady Macbeth gir seg ut for å bli sjokkert og trist. Og alle undrer: Hvem er den skyldige? Hvem skal nå være konge? Maktspekulasjonene er mange, og thanene må hive seg rundt for å alliere seg med en passende tronpretendent. Kongssønnene Donalbain og Malcolm skjønner at de er i fare, og flykter fra Skottland. Tilbake står thanene uten et overhode. Banquo, en annen general i kongshæren, aner at Macbeth veit mer om udåden enn han sier. Banquo var nemlig også med da skjebnesøstrene kom, og mens Macbeth blei spådd å bli konge, fikk Banquo høre at han skulle bli stamfar til en hel rekke med konger. Jo mer makt Macbeth får, jo lavere må Banquo ligge. Og ganske riktig - der kommer morderne, klare for å snike seg innpå Banquo i mørket. Men sønnen hans slipper unna -.

Slik vikler Macbeth og Lady Macbeth seg mer og mer inn i et nett av ondskap, drap, løgner og blod. Ryktene går etter hvert som thanene forsvinner fra landet. Tjenere, soldater og andre undersåtter frykter det grusomme ekteparet, som gradvis også begynner å frykte seg sjøl og hva de er i stand til for å få makt og holde på makta. Utafor slottet går det mot krig, for ingen vil ha en slik konge som Macbeth. Med England på laget, kan Malcolm ha fått den støtta han trenger for å seire. Innad i Macbeth og Lady Macbeth river samvittigheten, kvalene. Hun står opp om natta, og som søvngjenger vasker hun fortvila hendene sine om igjen og om igjen. Men blodet vil ikke av. Han ser syner, skjebnesøstrene, Hekate, til og med Banquo og etterfølgerne hans, han kverulerer med ånder og frykter sin egen skygge. De er nervevrak, begge to, skrekkelig klare over hva de har gjort, redde for konsekvensene og framtida. Den er uunngåelig.

Fallet til Macbeth og kona må komme. Slik er det i tragedier, også i Hamlet (skrevet rundt 1600). Men der følger vi en rein og nokså upletta ung mann, og han følger sin fars legitime krav om hevn. I Macbeth (1606) følger vi, og føler til vår forskrekkelse med, skurkene. Macbeth og hans frue er mordere. Men likevel er de først og fremst mennesker, og det er slik dramatiker William Shakespeare (1564-1616) framstiller dem. Som gjerrige, griske og grådige, der de benytter det de tror er deres sjanse til makt og suksess. Seinere kommer det vanskelige nederlaget, som ikke er til å bære for Lady Macbeth. Han på sin side, kjemper alt han kan. Spådommen sier at ingen født av kvinne kan skade han. Og Macbeth tror derfor at han er uovervinnelig. Macbeth står i mot, slåss for seg og sitt. Replikkene avslører ondskap, ærgjerriget, maktbegjær og sluhet, men også fortvilelse og usikkerhet, panikk og anger. Hvordan har de kommet seg oppi et slikt uføre? De prøvde å vinne makt, men feila. Har de blitt manipulert, styrt, forheksa? Eller gjort alt sjøl?

Jeg opplever at tematikken i Macbeth er nokså lik, men noe grunnere enn i Hamlet. Hamlet, den lengste tragedien til Shakespeare, er et eksistensielt og mangefasettert stykke, noe hovedpersonen, med alle sine tanker og monologer, bekrefter. Spiller han gal, blir han virkelig gal? I Macbeth, den korteste tragedien til Shakespeare, er det noe av det samme, galskapen er forbausende påtrengende. Men omstendighetene er annerledes. Macbeth har hele veien et valg, og hovedkonflikten er ikke noe som rokker ved hans eksistens. Hamlet opplever at han ikke har noe valg og blir drapsmann mot sin vilje. Dette gjenspeiles også sjangermessig, Hamlet er en rein hevntragedie, mens Macbeth, både hovedpersonen og stykket, ikke har en slik indre drivkraft. Samtidig forblir hovedpersonen Hamlet en gåte, han er lukka, sjølmotsigende og intens. Macbeth er mye mer åpen. Stykket blir da på sett og vis, gjennom studier av Macbeth og hans kone, en fordypelse i menneskelig ondskap - et stykke om mørkets gjerninger, som etterordet sier. Og det er overbevisende og grundige skildringer Shakespeare kommer med. Sammenligna med hovedskurken i Hamlet, kong Claudius, er Macbeth en mer troverdig skurk, nettopp fordi Shakespeare lar oss se hans indre.

I tillegg til å gi gode psykologiske portretter av både Macbeth og Lady Macbeth, opplever jeg at Shakespeare utforsker våre livsbetingelser. Hva er det som betyr noe for oss, hva er viktig? Hamlet vender dette innover, han beskuer seg sjøl og kjenner på rett og galt, hva som er en god etisk avgjørelse. Å drepe er galt, sjøl om han har retten på sin side. Hvorfor skal han da gjøre det? I Macbeth åpner Shakespeare med en ytre variant. Macbeth lar begjær og overmot får dominere, Lady Macbeth slipper løs griskhet og grådighet, og de overbeviser hverandre om at de handler "rett" fordi "alle andre" ville gjort det samme. De undertrykker egen moral, samfunnets moral og lovene - de setter maktmuligheten og seg sjøl over alt annet. Resultatet blir katastrofalt. Makt korrumperer virkelig, for å si det med Montesquieu. Og via dette skildrer Shakespeare hva som kan gjøre oss mennesker gale - en galskap, en redsel, en angst, som eter oss opp innenfra. Indre kvaler er fellesnevner hos Hamlet og Macbethene.

Som alltid med Shakespeare, er stykket språklig både glidende og glitrende, komposisjonen er elegant, handlinga sinnrikt utmeisla, personene er oppleves som virkelige, problemene likeså. Shakespeare gir tilskuere og lesere en interessant menneskelig studie samtidig som han demonstrerer et eksempel til etterfølgelse. De som i denne sammenhengen er uten skyld, som for eksempel Banquo, Fleance og Malcolm, får også det de fortjener, i likhet med Macbethene. Regnestykket, etter en antikk forståelse av tragedien, går opp. Slik er det ikke i Hamlet, der omtrent alle går under. En annen fellesnevner ved disse to stykkene, er det overnaturlige elementet. Hamlet ser og snakker med sin fars spøkelse. Macbeth møter hekser og ser Banquos gjenferd. For en nåtidig leser er slike elementer kan hende litt forstyrrende, fordi vi er vant til Henrik Ibsen og Jon Fosses scenekunst. Men guders og ånders inngripen var vanlig også i antikk dramatikk, og skjebnetro var dessuten en vesentlig del av folketroa i Shakespeares samtid. Og her, i Macbeth, er det de tre skjebnesøstrene, kanskje litt inspirert av de norrøne nornene, som setter hjula i gang. Hva som er deres motivasjon, ligger utafor stykket.

Min versjon av Macbeth er oversatt av Morten W. Krogstad (f. 1946). Oversettelsen virker solid og stødig, tidvis lett og morsom, andre ganger herlig dobbel i ord og betydninger. Jeg blir veldig glad når oversetteren får til både rim og rytme i noen strofer, sjøl om det tok litt tid for meg å forstå at Macbeth måtte ha norsk uttale (Makkbett) for å være vellykka i rim. Det er altså ikke til å unngå at en del meningsbærende innhold endres og forskyves, legges til og blir borte, i oversettelser og gjendiktinger. 

Sammenligna med Hamlet blir stykket likevel litt avstumpa. Men dette kommer i følge etterordet av at Macbeth er Shakespeares korteste stykke, og at det har blitt offer for flere bearbeidinger opp igjennom historia. Mye tyder på at noen partier er utelatt, og at Hekate, som er uten funksjon i stykket, er blitt lagt til i etterkant, helt uten Shakespeares viten og vilje. Spennende var det også å lese om Shakespeareekspert Kristian Smidt (1916-2013) sine spekulasjoner rundt stykket. Er det skrevet til kong Jakob, som legitimering på hans kongemakt? Skal Banquo være opphav til nettopp Stuartene? Mye symbolikk i stykket, særlig fra skjebnesøstrene og i synene, kan tyde på det. Interessant var det også å lese om det historiske bakteppet som trolig har inspirert Shakespeare til å skrive om stridighetene i Skottland. Og uansett hvordan en leser stykket: Det har tålt tida godt. For å si det med Sigrid Undset, på godt og vondt er det nok slik at "...menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager." Det som var etisk galt da, er heldigvis også etisk galt nå. Derfor kan vi fortsatt leve oss inn i konfliktene, og lære av dem.

onsdag 2. september 2015

Høstlesing

Og så var høsten her, med øsende pøsende regn, regn som prikker i nakken, regn som knatrer mot bilpanseret, regn som pisker mot skjøre kronblader, regn som trommer mot taket, regn som lydløst renner nedover, nedover, nedover og lander i en stor pytt med et lite plopp. Av og til begynner det stille, nesten umerkelig, en ser at den lyseblå genseren får små, mørkeblå prikker. Andre ganger er det som å skru på dusjen for fullt, og de digre, harde dråpene spretter plutselig og med stor kraft ned på plattinga. Den er mørk på et øyeblikk. Og alle må ut i dette været, i alle fall av og til. Ut med paraply som vrenges i vinden, klamt regntøy som gnisser og digre gummistøvler som kipper. Seinere: Inn igjen, andpusten, det er dogg i bilen, dogg på brillene, dogg over alt, og regndråpene renner fra hetta, fra hårstråa som alltid blåser utafor, fra jakka, fra støvlene og dråpene samler seg og lager dammer i gangen. Ikke tråkke feil! Skifte fort, til høyhalsa ullgenser, mjuk kosebukse og tjukke sokker. Så: Lese.

Linn Ullmann
Denne måneden leste jeg Det dyrebare av Linn Ullmann, ei bok jeg fikk jula 2011. Jeg har ikke hatt så lyst til å lese boka før nå, kanskje mest fordi Ullmann var en ukjent forfatter for meg, deretter fordi jeg opplever at mange Oktoberforfattere skriver litt tamt. Men jeg blei positivt overraska. Det dyrebare var solid uttenkt, velskrevet og nokså overbevisende, og jeg hadde en veldig god leseropplevelse. Lesekryss!

Carl Frode Tiller
Denne herremannen er derimot fremdeles ulest. Jeg trekker han videre med meg inn i høstmånedene og satser på at regn og mørke passer bra overens med de alvorstunge bøkene i Innsirkling-serien. Planen er å lese andre bok i trilogien.

Franz Kafka
Og apropos alvor. Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, et prosjekt som er blitt litt nedprioritert her hos meg, og det av flere årsaker. For eksempel har årets utvalgte titler i stor grad vært titler jeg allerede har lest, eller slettes ikke eier. Da er det lettere å lese det jeg faktisk har, og det jeg har lyst til å lese. Lesesirkelen leste Slottet, jeg skal lese Prosessen, som jeg har på lur. Når jeg bare får tid.

William Shakespeare
Til sjette runde av Bokhyllelesing 2015 som var i begynnelsen av august, skulle alle lese bøker fra 1990-tallet. Lettere sagt enn gjort. Boka jeg skulle lese, Besettelse av Byatt, blei litt for lang for meg slik ting er nå. Kjekt leita jeg i vei etter ei anna bok, og det beste jeg fant var Hamlet. Ja, av den William Shakespeare. Verket er lest, men at det er fra 1990-tallet, kan jeg vel ikke lure noen til å tro. I det minste var det en utgave fra 1996.

Fjodor Dostojevskij
Denne russeren var 1001-forfatter i solfylte august. Og planen var å lese Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har boka rundt her - et eller anna sted - men jeg har ikke funnet den! Derfor er lesinga utsatt på ubestemt tid. Men Fjodor er med videre likevel. Mye kan skje i september.

Elisabeth Aasen
Til Ingalills biografilesesirkel i august var temaet forfattere, og jeg leste like greit om en hel drøss av dem - fra Dhuoda på 800-tallet til Jeanne d'Arc seks hundre år seinere. Elisabeth Aasens verk om middelalderens skrivende kvinner er imponerende og inspirerende, ei flott gavebok, et praktisk oppslagsverk og noe enhver lesende kvinne bør ha på lur. Nok et lesekryss!

Edith Wharton
I september er det Edith Wharton som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg kommer til å velge meg noe anna fra egne ulesthyller, 1001 eller ei. Det er så godt at de uleste bøkene blir færre, at jeg kan se mer av reolen, at antall leste bøker øker! Holder jeg farta oppe, kommer jeg til å ha lest omtrent åtti centimeter med uleste bøker til jul, det vil si at jeg slanker ulestreolen med ei hel hylle. Så Wharton får pent vente.

Honoré de Balzac
Sjuende runde av Bokhyllelesing 2015 braker løs 14. september. Temaet er å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk. Sjanger- og epokemessig står en helt fritt! Jeg har valgt meg Honoré de Balzac og tittelen er Far Goriot. Jeg gleder meg!

Faglitteratur
Bortsett fra Elisabeth Aasen, som jeg koste meg veldig med, har jeg lest null faglitteratur i august. Og det er herlig!

Riktig god lese- og bokhøst til dere alle!