Solar

Bildekilde: Bokelskere

Å lese Ian McEwan (f. 1948) er aldri kjedelig, men jeg hadde jammen ikke forventa at det skulle være direkte moro heller. Men hans ellevte roman, Solar fra 2010 (på norsk ved Halvor Kristiansen samme år), er et utrolig humoristisk verk fra ende til annen. Her er det satire og overdrivelser, på kornet-skildringer, understatementhumor, ironi og mye mer. Alle får gjennomgå! For eksempel åpner boka slik: Han var av den typen menn - litt usjarmerende, ofte skallede, korte, tykke, flinke - som hadde en uforklarlig tiltrekningskraft på visse vakre kvinner. I hvert fall trodde han det selv (...). 

Og denne han er hovedpersonen i boka, ingen ringere enn tidligere nobelprisvinner i fysikk, Michael Beard, nå en litt avdanka, uengasjerende, sulten, småtjukk og halvgammel mann - godt på vei inn i avslutninga av ekteskap nummer fem. Det er bare det at ingenting går som "normalt". Vanligvis, når Michael Beard har vært utro, har konene kommet med ymse følelsesutbrudd, alle totalt likegyldige for han, helt til de innser at ekteskapet ikke står til å redde. Nå har Patrice tatt igjen med samme mynt og funnet seg en elsker - nemlig byggmesteren som har pussa opp huset deres. Og Beard opplever til sin store skrekk at han er sjokkert, nei, deprimert, og han føler at Patrice er den rette likevel. Men hun vil ikke høre på slikt. Hun vil gruse han totalt før hun går fra han, og tar det hun har krav på og vel så det. Men før Beard og kona kommer så langt, inntrer noen viktige hendelser.

For å få en pause fra det triste livet, eller ikke-livet, med Patrice, drar fysiker Beard, kjent for sin forsking på lys og Beard-Einstein-fusjonen, til Svalbard for å være med på en slags klimakonferanse. Han skal med egne øyne få se at isbreene smelter. Men på konferansen er det bare snåle kunstnere, dårlig vin, isnende vind, snøskutere, ekstrem kulde, snø, is og sinte isbjørner. Beard er den eneste vitenskapsmannen, med behov for å kverulere, han har oppsiktsvekkende nok null sjans på damene og får i tillegg forfrysninger på tissefanten. Det er en sørgmodig, men letta fyr som vender hjem til det trygge England med elleve grader og regn hele året. Vel hjemme i sitt eget hus finner han en yngre kollega sittende i hans sofa, i hans morgenkåpe og drikke hans kaffe av hans kopper. Patrice har nemlig ikke bare én elsker.

Konfrontasjonen som følger fører til at den yngre mannen, Tom Aldous, dør ved et uhell. Men Beard ringer ikke til sjukebilen. Nei, ingen veit jo at han er kommet hjem! Patrice er på jobb, det er tidlig om morran og gatene på denne sia av London er fortsatt stille. Beard tar noen raske avgjørelser. I boden står utstyr etter den forhatte byggmesterelskeren. Beard plasserer noen småting på stua, smører hammeren inn med blod og forlater huset. Når byggmester Tarpin er i trygg forvaring og dømmes for et sjalusidrap på Patrices nye elsker og skilsmisse nummer fem er et faktum, tar Beard den ukjente, men revolusjonerende fotosynteseforskinga til Aldous, og utgir den for å være sin egen.

Disse begivenhetene finner sted i år 2000. Vi følger Beard videre nokså tett en dag i 2005, og så et døgn i 2009. Han blir stadig eldre og tjukkere, mer utrent, mer opptatt av usunn mat, berusende drikke og annen nytelse - han er rett og slett nytelsessjuk - og parallelt med det kroppslige forfallet, øker hans tro på at han, Michael Beard, fysikeren "alle" hadde glemt, skal redde verden fra en nært forestående energikrise med sin fantastiske forsking på kunstig fotosyntese. Når han får sparken fra et forskingssenter i England, starter han for seg sjøl, han søker patenter og ivrer for å få rikfolk med på å finansiere et gigantområde med solcellepaneler i New Mexico, USA. Og mye av dette kunne og ville ha blitt en realitet. I alle fall nesten. Hadde det ikke vært for at Michael Beard mer enn noe annet er en kynisk jævel.

Romanen om Michael Beard er på mange måter en undergangsfortelling. En ting er at han forfaller fysisk, noe som skildres utførlig i boka. En annen ting er at han forfaller moralsk - han vrir på sannheten, juger, finner på, alt for å sette seg sjøl i et godt lys, være seg på privaten (han holder stadig kjærester og elskerinner på avstand, og Tarpin sitter inne for noe han ikke har gjort) eller offentlig (Tom Aldous' forskning er fortsatt ikke Beards, og produksjonen av solenergi går ikke for seg nettopp slik som Beard har sagt). Og til slutt er det ikke et klart skille mellom hans sannhet og den egentlige sannheten. Den egentlige, triste sannheten, om Tom Aldous, om forskinga, om at Beard bor aleine i en leilighet full av mugg, skitt, fukt og rot, er det ingen som veit. Beard kommer ikke nær noen. Han forholder seg ikke til Melissa og Darlene som likeverdige mennesker med egne ønsker og behov, de er damer han bruker når han vil og deretter reiser ifra. Elegant nok er også mye av tematikken i boka en undergangsfortelling, der slutten ennå ikke er kjent - jorda vår tåler snart ikke at vi bor på den lenger, og vi nærmer oss ei tid der vi går tom for kjente energikilder. Olja er i følge ekspertene snart brukt opp. Og det blir stadig varmere. Er atomkraftverk veien å gå, eller fins det et anna alternativ? Ja, mener Beard.

Et anna ord for undergangsfortelling er naturligvis tragedie. Og denne boka er på mange måter en tragedie, med et svært alvorlig innhold. Men på grunn av dens humoristiske tilsnitt, er den problematisk å klassifisere. Uavhengig av sjangerspesifisering er det ei godt komponert bok. Og McEwan skriver så stilig, solid og presist, og skildrer så levende at også jeg synker nedover med Beard og planeten vår, jeg befinner meg i isødet, jeg er medforsker, jeg deler laksesmørbrød og kvalmen etterpå, og enda bedre: Jeg sitter også på toget og overværer det jeg kaller potetgullscenen. Det er en helt uforglemmelig scene, og jeg lo høyt etter første gjennomlesning, før jeg måtte lese på nytt. Den er rett og slett ubetalelig, og går som følger (her velger jeg å gjenfortelle, ikke sitere, da McEwans scene går over mange sider og er svært detaljert):

Beard har akkurat landa på flyplassen og kjøper aviser og potetgull i en kiosk før han går på toget. Der setter han seg vis-a-vis en ung mann, en noe fiendtlig innstilt fyr, snauskalle er han også. Beard blar i avisene før han hiver seg over potetgullposen som ligger på bordet. Til hans store forbauselse forsyner den unge mannen seg også. Beard blir mer enn sjokkert, herlighet for en oppførsel! Mannen stirrer på han, liksom utfordrende, og Beard tar et flak til. Og den unge mannen gjør det samme. Han grafser i seg Beards nytelse! Slik spiser de, raskt og ampert annahver gang til posen er tom. Beard blir sintere og sintere over den unge mannens forferdelig frekke oppførsel, men fordi han virker truende, sier han ingenting. I stedet strekker han kjapt ut handa og river til seg vannflaska til den unge mannen, røsker av korken og tømmer hele greia på noen drøye slurker. Så kaster han den tomme flaska over bordet. Toget stanser, mannen reiser seg, han er høy, breibygd, utvilsomt innehaver av en fysikk som kan legge Beard i golvet. Lille, tjukke Beard blir sittende og skule sint mot den unge tølperen, som faktisk tar Beards bagasje ned fra hylla over dem. Så blir han stående litt og ser spørrende på Beard. Og jeg kan nesten høre den indignerte snøftelyden Beard uhørbart lager idet han snur seg vekk. Den unge mannen går, og Beard raser fra seg mens han tar med seg sakene sine og kommer seg av toget. På vei over perrongen kommer han til å stikke handa i jakkelomma. Den kraslende lyden er ikke til å ta feil av. Der er den, den uåpna potetgullposen hans.

Og boka er full av sånne forvekslinger og misforståelser, underlige og morsomme hendelser, tilfeldigheter som får uventa resultater, handlinger som får uforutsette reaksjoner. Beard er en innbilsk, narsissistisk, men samtidig skolert og utdanna mann som passer veldig godt til slikt harselas. Hans erotiske dagdrømmer er en grell kontrast til den virkeligheten han lever i. Av og til ser han det sjøl også, for eksempel når den pene dama i passkontrollen ikke er særlig opptatt av han. Men han går fort videre, og forviller seg i neste dagdrøm, i mat, drikke og kvinnelige bekjentskaper. Han fråtser i alt, og etter hvert som han blir eldre, gidder han ikke lenger å legge skjul på det heller. Kanskje det er derfor det ender som det gjør.

Jeg tror Ian McEwan har humra mye mens han har skrevet om Michael Beard, en mann som er nær han sjøl både i alder og oppvekstforhold (men forhåpentligvis ikke i livsstil). Samtidig må det ha vært utfordrende å tilegne seg så mye kunnskap om vitenskap generelt og fysikk spesielt, om miljø, klimaendringer, det nyeste innen forskingsbildet, diskusjoner og konflikter. Det er glitrende gjort, for Beard er en person som står støtt. De som kjenner McEwans forfatterskap, veit at han ikke er redd for slike utfordringer, snarere det motsatte. Til romanen Lørdag (2005) tok kunnskapsinnhentinga flere år. Han fulgte forelesninger ved universitetet og en nevrokirurg på et sjukehus i London for å finne ut hvordan nettopp et slikt menneske jobber og tenker. Og det resulterte i ei bok om én dag i livet til legen Henry Perowne. Også Den uskyldige (1989) må ha krevd sitt. Den er lagt til Berlin under den kalde krigen, med spionasje og stormaktspolitikk som viktige ingredienser. Tidebarn (1987) er på sin side et politisk verk, med lange skildringer av lobbyvirksomhet, møter og diskusjoner i England under Thatchertida. En viktig fellesnevner for alle disse bøkene, og Solar, er kommunikasjon og hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Hva vi sier, hva vi gjør, hvordan vi behandler de som står oss nær.  

Som alltid i Ian McEwans verker, skaper den bevisste og godt utnytta avstanden mellom forfatteren og den solid uttenkte hovedpersonen mye humor. Her er det ingen mulighet til å forveksle stemmene deres, McEwan gror ikke sammen med sine litterære skikkelser slik mange andre har en tendens til å gjøre. Det fiktive universet er klart avgrensa, og helt uten forfatterkommentarer. McEwan sitter trygt på andre sida, han skildrer, han viser, forteller. Som leser er jeg både hos han, i øyeblikket han skriver setningene, og hos Michael Beard, som gjennomlever pinlighet etter pinlighet, som kjemper mot konsekvensene av det gode liv og fortida samtidig som han forsøker å nyte hvert øyeblikk av nået og framtida, som han skal redde.

Romanen har et alvorlig tema og setter fingeren på alt fra livsstilssjukdommer og moderne kommunikasjon til dobbeltmoral og klimakvoter. McEwan er så oppriktig i sin fiksjon at det er lett å tenke at alt han skriver er sant, at Michael Beard virkelig er nobelprisvinner i fysikk og at forskinga hans, som jo er virkelig forsking, er hans (og ikke tilhører noen utafor bokas univers). McEwan iscenesetter altså noe som er svært realistisk - noe han forøvrig gjør med glans i flere av romanene sine - som gjør at leseren glir rett inn i handlinga. Det er lett å tenke at ei bok om fysikk og klima er kjedelig og alvorlig. Og det ville den nok vært, om ikke Ian McEwan var forfatteren og Michael Beard var hovedpersonen. Men disse to sammen er virkelig en suksess. Min eneste innvending er at en roman på 320 sider kunne hatt nytte av mer enn tre "kapitler", og at McEwan kunne brukt entertasten noe mer for å lage avsnitt. Men på en annen side, dette er noe av det som gir boka den flyten som er så karakteristisk for McEwan, som gjør den vanskelig å legge fra seg, fordi vi er der, er med, puster, smiler, ser og ler.