Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nyttår! Håper dere har hatt ei flott jule- og nyttårsfeiring, og at dere har kost dere med venner, familie, god mat og gode bøker de siste dagene. Måtte kosen vare lenge! Beklager at det har vært stille herfra de siste månedene - jobb og unger og sjukdom og nye, spennende prosjekter er ikke alltid like greit å kombinere. Jeg satser på jevnligere aktivitet i tida framover, men kanskje ikke så hyppig som før.

Det er riktignok et nytt år, men bøkene er gamle! Som mange andre henger jeg igjen i året som var, og har en del å fullføre i tida framover, før jeg kan hive meg over nye og spennende titler. Ikke at så mange av dem er splitter nye heller, men de er da i alle fall nye for meg! Her er ei oversikt over det jeg har lest, leser og skal lese.

Alexander L. Kielland

Leseprosjektet om å lese Alexander L. Kiellands samlede verker går inn i sitt fjerde år. Det er jammen bra at verken forfatter eller leser har dårlig tid!

Jens Bjørneboe

Jeg er i full sving med å lese Jonas, den siste romanen i den store samleutgaven jeg har. De to andre titlene, Drømmen og hjulet og Den onde hyrde, har jeg allerede lest. Så langt er Jonas ei vond fortelling om en søt gutt, og dessverre er det ingenting som tyder på at det blir bedre...

Per Olov Enquist

Mens jeg venter på riktig tidspunkt for å lese sjølbiografien hans, leser jeg Fjellet med de tre grottene for eldstebarnet. Og det er virkelig ei flott høytlesningsbok! Det er hard kost, men vi koser oss, begge to.

Marita Fossum

Lykksalighet venter også i lesekøen, men tida er ikke kommet helt enda. Om jeg bare får lest ferdig det påbegynte på denne lista, så...    

Tre riddersagaer

Dette er også ei bok som ligger litt brakk om dagen, men som stadig bæres med rundt likevel. For eksempel er den med ned på senga hver kveld og opp på kjøkkenet hver morgen. Ikke at det hjelper noe særlig, bunken jeg bærer rundt består i tillegg av ytterligere fem bøker!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Men Kringla Heimsins, artikkelsamling nummer to fra dette radarparet, har jeg faktisk lest ut. Etter mange lange kvelder med tannpuss, og noen enda lengre kvelder på senga. Omtale kommer.

Ian McEwan

Raskt etter barneboka Dagdrømmeren blei også novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller lest. Den første var god, den andre litt mer sprikende. Nå ser jeg med spenning fram til romanen Barneloven fra 2014, som jeg enda ikke har fått gleden av å lese.

Bokhyllelesing

Fortsatt på etterskudd, men i det minste i gang! Og fjorårets leseutfordringer skal fullføres. Til runde nummer ni (oktober), der vi leste bøker med korte titler, leser jeg Jonas av Jens Bjørneboe. Til runde nummer ti (november og desember), nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, leser jeg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, som mottok prisen i 1909. Og oversikt over Bokyllelesing 2018 kommer! Innspill og forslag er fortsatt velkomne, for opplegget er ikke helt satt enda. 

Ida Lórien Ringdal

I desember kom jeg også i mål med å skrive om diktsamlinga til debutant Ida Lórien Ringdal. Dette skjer ikke var en annerledes og morsom omtale å skrive! Jeg håper mange tar sjansen på denne samlinga, for den er verdt lesetida. 

Kristin Buvik Sivertsen

Også denne boka har fått ei omtale nå. Omsorg er kanskje en av de mest solide debutbøkene jeg noensinne har lest, blant annet fordi forfatteren gir seg sjøl så stramme rammer. Her er nivået høyt hele veien. Imponerende!

Anne Brontë

Jeg har dessverre ikke fått starta på denne boka enda, sjøl om jeg skulle gjort det for lenge, lenge sida. Sjukdomskaoset her hjemme får bære mye av skylda, sammen med mye reising og en god porsjon julestress både på og utafor jobb. Jeg håper å komme i gang med Kvinnen på Wildfell Hall snart, og gjerne før samleser Birthe har lest de helt ut...

Pia Edvardsen

Vi var aldri brødre av debutant Pia Edvardsen blei lest ferdig tidlig i desember, men har fortsatt ikke fått noen omtale. Den kommer! 

Roskva Koritzinsky

Både Ringdal, Sivertsen, Edvardsen, Koritzinsky og Holvik leses i forbindelse med jobb. Det er et omfattende og langvarig prosjekt jeg er med på, sammen med mange andre. Stort sett koser jeg meg veldig, både med bøkene og med arbeidet som gjøres i for- og etterkant, men jeg ser også fram til å få tilbake lesefriheten. Denne tittelen er ikke helt ferdiglest enda, men både lesing og innlegg kommer.

Ingvild Holvik

Ei bok som også snart er utlest er andreboka til Ingvild Holvik, romanen Premien for alt. Så langt er den veldig, veldig fin! Holvik debuterte i 2010 med Lykkefeltet, ei bok jeg likte veldig godt, og som på mange måter minner litt om Rorgemoens Håpet og festen, når jeg tenker meg om. Premien for alt er helt annerledes med tanke på hovedpersonen det hele kretser rundt, men minst like eksistensiell. 

Julebok

Juleboka utgår totalt for mitt vedkommende. Jeg hadde tenkt å lese ei skikkelig god voksenbok, ei kosebok, men det endte med Prøysen for ungene, nå igjen, og ingenting for meg. Og med så mye forskjellig på lista mi som må leses, velger jeg å stryke juleboka for nå. Det er ikke så stas å hente den fram i mai heller. Den får heller komme tilbake i neste desember! 

Alle gode ønsker for leseåret 2018!

Dette skjer ikke

Bildekilde: Bokelskere

Har du noen gang følt at livet har gått skikkelig skeis? At ingenting er gått som ønska eller planlagt, at alt du har jobba for er blitt borte, og at livet plutselig er tomt? At du er tom? At du tenker: Dette skjer ikke, dette skjer ikke, i desperat, vill fornektelse, fordi det kan jo ikke skje! Slikt skjer bare med andre, ikke med meg! Det er ikke du som blir forlatt eller ignorert, det er ikke du som får alvorlig sjuke barn eller brått døende foreldre, det er ikke du som mister jobben eller kona eller bilen eller mobilen, det er ikke du som nok en gang står der, akkurat her, aleine...

Det er en surrealistisk følelse å plutselig se seg sjøl ovenfra eller utenfra på den måten. En er helt klar i hodet samtidig som følelsene skyter gjennom kroppen med vanvittig styrke. Hjertet dunker så det rister i hjernen, pulsslaga i halsen får stemmebånda til å vibrere. En er rasjonell og beveger seg som i sakte film for å få med alt, og er fullstendig rabiat på samme tidspunkt. Det er som om den massive emosjonelle eksplosjonen tvinger deg til å ta ett steg tilbake. Og der står du, og messer om og om igjen: Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Dette skjer faen meg ikke.

Men det gjør jo det. Og så er øyeblikket over og livet raser videre i et forferdelig tempo.

Debutanten Ida Lórien Ringdal (f. 1988) har tatt seg tid til å skildre akkurat slike øyeblikk. Slike Dette skjer ikke-øyeblikk. Øyeblikk der du snur deg på jakt etter tegn fra oven, der du febrilsk glaner etter et svart hull i bakken, flygende griser og bilder av et gjennomfryst helvete - alt for å motbevise at nettopp dette skjer, for å bekrefte at tanken er sann: Dette skjer ikke. Men så kommer vissheten. Dette skjer. Dette er virkeligheten. En vond og ekkel og fæl og skamfull virkelighet som krever deg.

I diktsamlinga Dette skjer ikke er det kjærlighet som står i fokus. Først den ville, lette, glade, nærmest euforiske kjærligheten, følelsen av tilhørighet og sameksistens og pur lykke:

jeg vil våkne opp til ditt trøtte ansikt

til ånden din

det bustete håret

de svette armhulene

jeg vil at du skal strekke deg

inntil meg

gjespe med meg

aldri stå opp

med meg

Men det snur snart. For der den ene er intenst forelska, er den andre kjøligere, slik at den intense kjærligheten ikke blir besvart.

gråter du?

neida, jeg bare fikk noe i øyet

er du forkjøla?

neida, jeg bare fikk noe i halsen

er du forelska?

neida, jeg bare fikk noen i hjertet

Og det går fra å være sårt til å bli vondt, fra å være ømt til å bli sint og hatsk og desperat. Den kvinnelige jeg-personen i diktene føler seg utnytta, brukt og dum - kanskje mest av alt fordi det hele, hele dette løse og udefinerte forholdet, som også er destruktivt og ødeleggende for henne, er frivillig. Hun vil, men veit at det ikke er bra. Det mannlige du-et i diktene har kanskje ikke begreper om hele sammenhengen, men vi som lesere får det gjennom diktene. Og vi får medfølelse med jeg-personen, som etter hvert bærer på en enorm sorg:

vi har ingenting

til felles

bortsett fra

at vi ikke elsker

meg

Men det å bryte ut, sjøl fra noe som er så ulykkelig, er en vanskelig prosess. Og så er det å finne seg sjøl etterpå, midt oppi alle følelsene, noen erfaringer rikere, med et knust hjerte. Hvem er jeg nå? Og deretter akseptere situasjonen og finne veien ut. Det er ikke enkelt. Men Ringdal viser at det fins lyspunkter sjøl i ei bekmørk natt, og at en sjøl fra det djupeste, svarteste hullet kan se stjernene.

I mai 2017 skreiv Ingunn Økland (f. 1969) en rask kommentar i Aftenposten angående vårens diktsamlinger. Hennes innfallsvinkel var de påfallende mange lyrikkdebutantene, og hun stilte spørsmål ved verkenes kvalitet. Er lyrikken blitt en lettvekter, spør hun, og nevner blant annet Ida Lórien Ringdal. Nå har ikke jeg lest de andre debutantene hun trekker fram, men vil likevel protestere mot bruken av benevnelsen lettvekter. Skal all lyrikk være tung og utilgjengelig for å være god?

Ringdal er ikke tung og utilgjengelig. Hun er konkret og nærværende og bruker få språklige bilder og metaforer i samlinga si. Det gjør henne forståelig og tilgjengelig. Videre er språket reint, nært og troverdig, slik at følelsene hun skriver om, nærmest stiger opp fra boksidene. Det gjør samlinga velegna for formidling og høytlesing, kanskje særlig for de som ikke har så mye erfaring med lyrikk. Diktene er såre og vonde, vekker empati, gjør at en fnyser eller ler. Men det vil ikke si at de er lette. Ringdal krever innlevelse og empati, og hun skriver med et fandenivoldsk glimt i øyet om alt hun kan gjøre, i sorg og raseri, men ikke gjør, fordi hun er et godt menneske. Hun byr på seg sjøl og søker klangbunn hos leseren, som også har stått der, fortvila og aleine. Som for eksempel ungdom og unge voksne, som sjøl befinner seg i ei slik livskrise, et dette skjer ikke-øyeblikk, og som kanskje kunne trenge noen kloke ord.

Ringdal ser sorgen og desperasjonen, og legger ikke skjul på den. Det er ikke noe lettvektersk ved det. Så får det bare være at ikke alle lyrikkdebutanter skaper et eget, kringlevridd språk eller forteller noe helt unikt gjennom uforståelige formuleringer. Dette skjer ikke gjør noe mye viktigere. Her tas alle mennesker med alle slike øyeblikk på alvor.

bare ett

siste trekk

puste deg ut

blåse deg vekk

se deg gå

i oppløsning

foran meg

forsvinne

bak meg

lukke øynene

holde meg rolig

holde ut

helt til du går

over

Vinterlesing

I butikkene har en allerede i flere uker kunnet kjøpe julegodt, julebrus og julemarsipan. Årets julehefter er på plass og det er julepynt og glitter og julekuler og julenisser og engler og stjerner og hjerter så langt øyet kan se. Og snø har det kommet også! Et tett, tjukt hvitt teppe, perfekt for snøengler og små snømenn, snølykter og aking. Og etter noen timer ute i kulda, er det ingenting som er så godt som å komme inn. Ungene har røde kinn og tjukke ullsokker på, og setter seg tett, tett sammen i sofaen når det er tid for julekalender på tv. Det er virkelig ingen tvil om at førjulstida er i gang! Men før julefreden senker seg på julekvelden, er det en del jeg skulle ha lest.

Alexander L. Kielland

Alexander, ja - jeg er på fornavn med han nå - blir med videre inn i julemåneden og det nye året. Ambisjonen er fortsatt å få lest gjennom alt han har skrevet. Når jeg får lest det, er jeg ikke fullt så nøye på - jeg veit jo at det er bra!

Jens Bjørneboe

På grunn av et ganske krevende leseprosjekt på jobben, har lesing av all "gammel" litteratur stoppa litt opp til fordel for den nye litteraturen. Men det er egentlig ikke så dumt med ei slik perspektivendring. Jeg har jo vært veldig opptatt av alt jeg har på lur, og å lese ut av ulesthyllene. Men jeg skal innrømme at det er godt å hive seg over nyheter også. Bjørneboe kommer derfor seinere.

Per Olov Enquist

Seinere blir det også for Per Olov Enquist og hans sjølbiografi. Jeg har ikke så mye tid til å lese han nå, men legger ikke skjul på at dette virkelig er ei bok og en forfatter jeg vil lese.

Marita Fossum

Boka som venter her er Lykksalighet, ei bok jeg kjøpte på impuls på Mammutsalget for flere år tilbake. Fra før har jeg lest Å drepe en drage av samme forfatter. Det er ikke ei veldig hyggelig bok, men det var noe ved den som jeg likte, og som derfor førte til nevnte kjøp. Hun må nok vente til neste år, men leses, det skal hun.

Tre riddersagaer

Ingen lesepause på jobben til denne, og svært lite lesetid hjemme. Fokuset er nå på høstens nye bøker, da disse skal drøftes og formidles og brukes og presenteres og i det hele tatt. Det er et spennende prosjekt, og kanskje får jeg nominert noe til Bokbloggerprisen også, etter all lesinga. Men det blir naturligvis ikke denne!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Til tannpussen om kvelden leser jeg artikler i denne boka, men dessverre blir det ofte bare med en eller to, fordi jeg er trøtt og sliten. Så det går sakte, men det er både interessant og underholdende lesing!

Sofi Oksanen

Innlegg om Da duene forsvant kom omsider på plass. Dette er ei veldig god bok jeg mer enn gjerne tipser om! Den passer for lesere som er interessert i krig, historie og dramatiske skjebner, flere fortellere, upålitelige fortellere og ikke minst de som setter pris på et utsøkt språk og en glitrende komposisjon.

Ian McEwan

På kort tid slukte jeg to bøker fra McEwans forfatterskap: Barneboka Dagdrømmeren og novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller. Omtale på sistenevnte kommer. Og den første anbefales!

Bokhyllelesing

Jeg ligger fortsatt på etterskudd her, men vil ikke avslutte leseåret før alle utfordringene er gjennomført. Noe anna blir bare kleint. Men jobb kommer først, noe som betyr at jeg må lese nye bøker i to uker til før jeg kan finne fram gamle skatter igjen.

Kjersti Rorgemoen

Innlegg om andreboka til Rorgemoen, Håpet og festen, er på plass her. Det er ei snål lita bok som jeg likte godt, og jeg opplever at Rorgemoen sammen med blant annet Ringdal, Sivertsen og Edvardsen, gir et stemningsbilde av hva det vil si å være ung kvinne i dag. Interessante perspektiver i alle de fire utgivelsene. 

Maria Parr

Hipp hurra for Maria Parr! Den nyeste boka hennes, Keeperen og havet, er kjempefin, og kan mer enn gjerne ligge under flerfoldige juletrær i år. Super barnebok for hele familien, og den passer ekstra godt for barn mellom åtte og tolv år.

Ida Lórien Ringdal

Ringdal har fortsatt ikke fått sin omtale, men den kommer! Dette skjer ikke er ei såpass stilig diktsamling at den fortjener litt oppmerksomhet. Og jeg er enda ikke blitt helt ferdig med den, det var stemninger og formuleringer der som fortsetter å leve etter at boka er lukka. Det er et godt tegn!

Kristin Buvik Sivertsen

Både Ringdal, Sivertsen og Edvardsen er blant årets debutanter, og jeg syns det både er spennende å lese hva som kommer av nytt og hva disse nye damene fokuserer på. Hittil er det noen fellestrekk mellom dem, men det skal jeg holde tett med til innleggene er ferdig skrevet og publisert. 

Bokhyllelesing

Årets siste leseutfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2017 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er mer forsinka enn det som lurt er, men jeg skal gjennomføre, koste hva det koste vil! 

Anne Brontë

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av vinteren lese Kvinnen på Wildfell Hall av Anne Brontë. Jeg skulle sikkert ha begynt for lenge sida, men det kommer! Og jeg gleder meg! 

Pia Edvardsen

Ja, jeg har lest enda ei ny bok framfor å fullføre noen av de gamle traverne... Sånn er det når leseprosjektene hagler inn og det blir litt for mange valg å ta og litt for mye jobb å følge opp. Men dette var et godt valg, og jeg likte boka. Innlegg kommer.

Roskva Koritzinsky

Ja, ja, ja. Jeg er i gang med enda ei ny bok, denne gangen ei novellesamling, også denne skrevet av ei ung kvinne. Foreløpig er jeg veldig usikker på hvor denne boka vil, men jeg håper å finne det ut i løpet av kvelden.

Julebok

Som ei siste bonusrunde i Bokhyllelesing 2017, går det an å lese ei julebok i ukene 50, 51 og 52. Boka kan hete noe med jul, handle om jul eller være ei bok du en gang fikk til jul. Jeg skal forsøke å delta i år også.

Faglitteratur

Nå er det fullt fokus på nye, norske skjønnlitterære utgivelser, og da sier det seg sjøl at den gamle faglitteraturen som jeg har i hyllene faller helt bort.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god førjulstid!

Håpet og festen

Bilete: Kolonforlag.no

Denne seinsommaren og hausten har så langt introdusert meg for mange nye forfattarskap. Det er spennande! Eg har mellom anna lese og skrive om Sofi Oksanen, Frida Nilsson og Mary Shelley, for å nemne nokon. Og eg har lese, men ikkje skrive om Ida Lórien Ringdal, Kristin Buvik Sivertsen og Kjersti Rorgemoen. Før no. 

Kjersti Rorgemoen (f. 1982) debuterte i 2009 med eit notat kalla for Purkene snudde seg, og kom i 2015 med den vesle boka Håpet og festen. Ho er berre nittiein sider lang, kortromanen, og tek kring to timar å lese. 

I boka møter me ei ung kvinne, som kan hende ikkje er så ung lenger. Ho har bikka tretti, men bur framleis i eit kollektiv i Bergen. Ho er tilsett i makuleringstenesta på Fretex, ein jobb ho alltid trudde var midlertidig. Men no sitt ho heilt fast i eit liv som ikkje eigentleg er noko liv - i alle fall ikkje det livet ho trudde ho skulle ha. Ho tenkjer, drikk og jobbar, søv, tenkjer og drikk igjen, og slik går dagane medan me følgjer ho i mest eit år. Ho ser folk kome og gå i kollektivet, dei studerer, får seg jobbar, får kjærastar og familie. Dei flyttar ut langt fortare enn ho får med seg. Og brått innser ho at det har gått mange år, og at ho framleis heng att.

Stort meir er det ikkje å seie om handlinga. Men den er heller ikkje så viktig - det som er viktig er stemninga som vert formidla i boka, stemninga og kjenslene og tankane. Rorgemoen skildrar ein generasjon av unge menneske, hennar generasjon, der ein stadig aukande del sit fast ein stad mellom eigne evner og hundrevis av forventningar frå seg sjølve, foreldra, vener og samfunnet. Når dei ikkje heilt får til det dei er meint å gjere, vert dei etterlatne, sett ned på og skyvt utanfor samfunnet. Dei vert låste fast i eit venteliv, og dei skal korkje verte høyrde eller lagt merkje til. Dei har lågstatusjobbar og snik seg rundt i bybiletet og i butikkane, og hovudpersonen opplever at folk ikkje vil sjå på ho. Som om dei er skjemde. Som om ho burde verte skjemd, av di ho ikkje har det same livet som "alle andre". Vegen er kort til einsemd og tragedie. I Rorgemoen sin versjon vert det ofte tragikomedie. 

For ho er vorten gamal, hovudpersonen. Ho er for gamal til å drikke seg medvettslaus og kopiere andletet sitt på kopimaskina. Ho er for gamal til å ha tilfeldig sex med andre i kollektivet. Ho er for gamal til å ha ein liten drittjobb der ho ikkje nyttar utdanning eller hovud. Ho er for gamal til å halde fram med å feile på livet. Det er i alle fall det ho - og me som les - er lærte opp til. 

Rorgemoen slår eit slag for ventelivet med denne boka. Ho skildrar ei ung kvinne som ikkje er i noko krise, som ikkje lir, som korkje er sjuk eller døyande, men som andar i eit vakuum. Og medan ho andar, reflekterar ho konstant kring eiga eksistens. Ho er utdanna og oppvakt, tenksam og filosofisk, og har samstundes eit underhaldande skråblikk på verda og samfunnet ho kikar inn i. Med nøyaktige observasjonar og ei krass stemme er det mykje moro å hente. Men eg klarar aldri å riste av meg at humoren er eit skal som løyner einsemd og tungsinn. Slik vert teksta heile tida dobbel.

Språket i boka er godt og levande, annleis og friskt. Hovudpersonen er fri og sterk og får snakke slik ho vil, bardust og utan filter. Det gjer at me kjem tett på ei som eigentleg held alle på fråstand, og eg kan sjå ho der ho luskar over torget, freistar å mose bananfluer på kontoret eller sit i mørkret på kjøkenet og drikk. Det er ikkje eit spennande liv, men ein får von om at ho er på veg ut av ventinga og inn i det ho vil og kan og er. Snart. 

Her frå side 5:

Huset er gamalt, men ikkje spesielt ærverdig. Av og til kan eg kjenne på eit slags sus av historie gjennom gangane, men ikkje som nokon nobel vind gjennom veldige eikekroner, det er meir som eit rall frå ein lungesjuk gamling. Ein plakett bortpå ein nærliggande mur påstår at gata huset ligg i, er landets eldste, og at ho utgjorde det gamle horestrøket. Eg ser for meg at huset var fylt opp med handlekraftige horer i hansatida. No er me berre nokre unge vaksne der som prøver å unngå kvarandre, dei fleste utan synleg livsretning.

Håpet og festen er ein kortroman som tek livet og menneska på alvor, sjøl om dei er annleis, grottemørke, stusselege, i eit helvetes humør, fulle av flass, perplekse, liknar ein saltørken og er heilt utan respekt for autoritetar. Humor og alvor følgjer kvarandre og gir lesaren eitkvart å tenkje på. Anbefalast!

Høstlesing, del III

Uten at jeg egentlig har merka så mye til det, har oktober blitt november. Det har gått så vanvittig fort! Så fort at jeg ikke har rukket å skrive om ei eneste bok. Ikke noe annet heller, for den saks skyld. Alt jeg har gjort, er å skrive mitt månedlige oppsummeringsinnlegg. Så løp tida vekk fra meg. Og nå er vi der igjen.

Første delen av oktober var prega av veldig mye jobb og lite lesetid. Jeg er privilegert som får arbeide såpass mye med bøker og litteratur som det jeg gjør nå, men en lei effekt er at jeg da, tydeligvis, i perioder mister litt av lesepiffen på hjemmebane. Men nå har jeg blitt med i et leseprosjekt via jobben og fått et litt annet blikk på lesinga. Kanskje det hjelper at jeg ikke bare velger mellom de samme gamle bøkene jeg har hjemme også? Og kanskje det hjelper at lesinga har et nytt mål? Andre delen av måneden var i alle fall prega av mye mer lesing, og det kjennes som en oppadgående kurve. Gøy!

Det jeg faktisk har lest i oktober og det jeg planlegger å lese i måneden som kommer, følger under.

Alexander L. Kielland
Jeg må bare innrømme at Alexander Kielland dessverre og trass i gode hensikter har falt litt bakpå. Ikke fordi det er noe galt med han eller bøkene hans - virkelig ikke! - men fordi boka havna under en bunke med blader, aviser, kvitteringer og regninger og blei liggende der såpass lenge at jeg ikke lenger huska på det. Men jeg fant den i går etter å ha leita i mer enn ei uke! Jeg gleder meg til å ta opp tråden igjen.

Jens Bjørneboe
Jonas er påbegynt for fjerde gang og blei så lagt til side på nattbordet med intensjoner om å lese videre i morra kveld. Så kom alt anna i veien, bedre kjent som høstforkjølelser, og min kveldslesing blei spist opp av snørrete og febervarme unger. Nå som de ikke har grønt snørr lenger, kan jeg kanskje få lest ferdig?

Per Olov Enquist
Et annet liv ligger fortsatt klar, til den dagen det blir tid. Noe biografilesing i oktober blei det dessverre ikke tid til, men mørketida er lang.

Marita Fossum
Også ulest, men hun henger med videre lell.

Tre riddersagaer
Nei, lesing i lunsjen er et sjeldent fenomen, ironisk nok. Dagene er fulle av smått og stort, og riddersagaene må pent vente, de også.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar
Artiklene til disse karfolka leses fortsatt innimellom slaga, og jeg er godt over halvveis i boka. Perfekt for ei litt sliten småbarnsmor som ikke helt har foten for lengre og tyngre tekster midt i hverdagsmaset.

Sofi Oksanen
Til åttende runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese en ukjent forfatter, og jeg valgte meg ei sterk finsk-estisk dame. Boka til Sofi Oksanen er ferdiglest og godt likt for lenge sida, men innlegget har dessverre uteblitt. Notatene ligger foran meg, så det kommer nok! Da duene forsvant er ei krigsbok med et annet perspektiv, et perspektiv som gjorde fortellinga interessant og spennende. Og jeg må si at denne nordiske litteraturen treffer meg på en helt særegen måte, slik at leseropplevelsene fort blir mektige. Jeg vil bare lese mer!

Ian McEwan
Denne gromgutten mottok dessverre ikke Nobels litteraturpris i år heller, men jeg skal fortsette å heie og å lese. Neste ut nå er Barneloven, Dagdrømmeren og Kjærlighetens handlinger og andre noveller, men muligens ikke i den rekkefølgen. Jeg gleder meg uansett til å lese.

Bokhyllelesing
Jeg må med skam meddele at jeg ligger laaangt etter det som er forventa i bokhyllelesinga. Til niende runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi finne fram bøker med en svært kort tittel. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, og må bare beklage. Men det kommer!

Kjersti Rorgemoen
Inn har derimot denne boka sniki seg, kortromanen Håpet og festen fra 2015. Det er ei snål lita bok, men jeg likte den godt, og ser fram til å skrive om den også.

Maria Parr
Det er alltid en sensasjon når Norges barnebokdronning Maria Parr kommer med ei ny bok! Jeg slukte bok nummer to om Trille og Lena og farfar og alle de andre, Keeperen og havet, på ei helg. Ikke den beste tittelen jeg har vært borti, men et svært solid innhold!

Ida Lórien Ringdal
Da denne vesle diktsamlinga, Dette skjer ikke, falt ned i fanget mitt, visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Men jeg kunne ikke la være å lese, og boka blei utlest på en drøy time. Her var det mange flotte dikt, med snert og brodd og humor, sinne og desperasjon, lengsel, glede og sanseløs forelskelse. En imponerende debut!

Kristin Buvik Sivertsen
Omsorg er tittelen på boka jeg leser nå, og det er ei såpass interessant bok at jeg tror den blir ferdiglest allerede i kveld. Sivertsen er også debutant, og det er moro å lese nye tekster fra nye stemmer.

Bokhyllelesing
Jeg ligger altså ei hel runde bak dere andre, men de av dere som er i mål med oktoberlesinga, kan hive seg over målsettinga for november og desember: Å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Det kan bli en potensielt krevende leseinnspurt nå mot slutten av året, derfor har jeg satt av to måneder til saken. Sjøl drømmer jeg om å lese en gammel klassiker, men samtidig har jeg jo Ishiguro på lur...

Anne Brontë
Endelig er tida kommet til den tredje søsteren Brontë! Jeg og Birthe skal lese sammen, hun på engelsk og jeg på norsk. Verket er naturligvis The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, på norsk Kvinnen på Wildfell Hall. Det er ei ganske omfattende bok, så jeg forventer at det tar sin tid. Du kan gjerne være med, du også!

Faglitteratur
Ingen hele verk så langt, kun utdrag, artikler, essays og lignende. Det duger, det også, men nå har jeg begynt å se fram til neste sakprosabok. Det er noe eget ved å gå i dybden slik!

Fortsatt god høstlesing til alle!