Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Selma Lagerlöf x 4

Bildekilde: Boktanker

De fleste som er glade i litteratur, og kanskje særlig litt gammel litteratur, har hørt navnet Selma Lagerlöf. Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) er en av Sveriges aller mest kjente forfattere. Hun var den første kvinna som fikk Nobelprisen i litteratur (1909), den første kvinna som blei innvalgt i Svenska Akademien (1914), hun var en stor berømthet i sin samtid, opphavskvinna bak fortellinger om alt som rører seg mellom himmel og jord i de svenske skoger og skikkelser som Nils Holgersson, og som om ikke det var nok, samtidig en skarp og klok menneskekjenner. Og summen av alt dette, og mer til, har gjort at bøkene hennes fortsatt står seg, mer enn hundre år etter at de først kom ut.

Det svenske forlaget Novellix, som kun utgir noveller, har naturligvis Lagerlöf på lista også. Hun skreiv mange noveller i løpet av sitt liv, og jeg har lest fire nå: Tjänsteanden (1911), Vägen mellan himmel och jord (1914), Dödskallen (1914) og Frid på jorden (1917). Alle tekstene blei publisert for første gang i ulike svenske julehefter, og tematiserer jula på forskjellige måter. Det er finstemte noveller, som, i likhet med Lagerlöfs forfatterskap for øvrig, åpner for at det fins mer her i verden enn vi kanskje tror at vi veit. Den folketroa Lagerlöf ofte skildrer, var svært levende i hennes samtid. Og med til folketro, og overtro, hører ritualer, munnhell, følelser og historier.

I dette knippet med noveller møter vi først en ung gutt, som i et anfall av tøffhet vil vise læremesteren sin at han tør å ta med seg kirkegårdsjord hjem. Han tror jo ikke på slikt, at en ånd da kan bli med i den oppgravde jorda! Likevel er det nettopp dette som skjer med unggutten, og før han veit av det, endrer han både oppførsel og tankesett. Og naturligvis får det konsekvenser. Videre møter vi en gammel mann som får besøk av døden. Han velger å bruke den siste dagen av livet på ei lang vandring for å lytte til musikk, sjøl om han kunne valgt å spise god mat eller å besøke en gammel kjærlighet. I den tredje novella er vi med på en drankers julefeiring - han vil heller feire med hodeskallen han har funnet, enn med kona. Og i den siste teksten møter vi en familie som er i full sving med julefeiringa da døra plutselig glir opp og en ubeden gjest trer inn, med det som skal vise seg å være en grusom historie. 

Tekstene til Lagerlöf er hjemla i ei fortid som føles fjern, men likevel kjent. Det er som å gå en tur i et skogholt en ferdes i som liten: Alt er forandra, men er likevel det samme. Trærne er større og tjukkere, stien er smalere, skogen er mindre. Blomstene er annerledes og vokser kanskje andre steder, mens blåbærtua er på samme sted. Elva, som var så vanskelig å krysse og altfor lett å plumpe i, er kanskje bare en smal bekk. Men luktene er like. Og følelsen er den samme - du kommer tilbake til et sted du har vært før, et sted du kjenner.

Menneskene i Lagerlöfs tekster bærer preg av nettopp dette. De er helt vanlige, de kunne vært deg og meg. De har trekk du kjenner igjen fra en onkel eller en nabo, men er ikke overtydelige typer. De rusler framoverluta, hutrer i kofta og snakker med hodet på skrå. De går og ferdes, arbeider og prater i dette noe gammelmodige landskapet, der alt er kjent, men også der alt kan skje. Den allvitende fortelleren sveiper over landskapet og gjør sitt nedslag: Her skjer det. Her skal det fortelles. 

Lagerlöf har blikk for sårbare og vanskelige situasjoner og hjerte for de svake i samfunnet. Hun skildrer objektivt, men viser stor omsorg for personene sine, sjøl om de av og til gjør urett. Lagerlöf gjør plass til alle følelser og sinnsstemninger, men har samtidig rom for løye og skjemt. Og midt oppi det hele, når du tror du aner retninga fortellinga skal ta, vrir hun på alt sammen med en detalj, en replikk eller ved at en ny person kommer til. Ofte bærer dette nye også med seg noe jeg ikke kan beskrive med et bedre ord enn magisk, noe magisk som løfter stemninga og teksten opp til et nytt nivå - og her går religiøse overtoner og kristen symbolikk hånd i hånd med grøssende undertoner og hedensk symbolikk, slik at tekstene beveger seg i samme mytiske og udefinerbare landskap som et eventyr. 

Og uansett om en kaller det eventyr eller novelle eller fortelling, når håra reiser seg på armen underveis, eller når en må gråte en skvett til slutt fordi det er trist eller fordi det gikk bra, kan en ikke la være å tenke: Kanskje Lagerlöf har litt rett, kanskje det er slik? Kanskje det er mer mellom himmel og jord enn vi aner og tror. Og det er jo slettes ingen dum tanke å ta med seg inn i jula.

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Bokhyllelesing: Selma Lagerlöf

Bildekilde: Bokelskere

Hva er kunst? Og hva er verdien av kunst? Trenger vi kunst? Hva betyr så denne kunsten for oss, i løpet av et langt liv? Hvem kan bestemme hvilket liv du skal leve, hva det skal fylles med og hva det skal bety? Dessuten, hva er egentlig kjærlighet? Og hva vil det si å være gal?

Det kan virke ganske uhåndgripelig at én forfatter gaper over alt dette i ei bok. Enda verre blir det kanskje når en får vite at boka kun er på 154 sider. Er det mulig å skrive noe om alt dette på så liten plass? Og er det mulig at noe av det en skriver, er klokt?

Ja, er svaret. Så lenge du heter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) og boka er En herregårdssaga. Den kom på svensk i 1899 og på norsk i 1956 ved Ove Juul Hestvold (1921-2012). Utgava jeg har lest, er fra 2015, men har samme oversetter. På en tilsynelatende enkel måte syr forfatteren temaene liv, kjærlighet, kunst og galskap sammen til én roman. I den følger vi to ulike livsløp nokså parallelt, ei kvinne og en mann. Hver av dem har sine utfordringer, og de opplever at de ikke helt finner sin plass. Kan de hjelpe hverandre?

Vi begynner med Gunnar Hede, den unge studenten fra storgården Munkhyttan som bare vil spille fiolin. Og det gjør han også, helt til Ålin ber han om å la være. Han kan ikke bare drive dank, får han vite, og gjøre noe så lettsindig som å spille fiolin dag ut og dag inn. Hva er det for et liv? Der hjemme har hans mor store økonomiske problemer, og Munkhyttan forfaller dag for dag. Om han, Hede, ikke snart gjør noe ordentlig her i verden, vil de måtte gå fra gård og grunn, alle sammen. Ålin rekker ut handa og ber om å få fiolinen. Hede kan knapt tro det han hører - er de på randen av fallitt? Skal han ikke lenger få spille fiolin? Hvem er Ålin til å si slikt?! Til slutt gir han etter, og leverer fra seg sin kjæreste eiendom. Men når han da, etterpå, er i så sterkt sinnsopprør på grunn av adskillelsen og søker etter fiolinen å spille på, for å få det ut, har han ingenting å vende seg til -.

Den andre hovedpersonen i boka er Ingrid. Hun er tretten år når boka begynner, og hun reiser rundt i landet med det gamle ekteparet Blomgren. Forfatteren skildrer dem som frie, brennende kunstermennesker begge to, med røtter i sirkusmanesjen. Med seg har de i tillegg Ingrids blinde bestefar, som spiller fiolin. Han er også en kunstner. Men Ingrid? Nei, med de øynene, stjerneøyne, blir hun ingen kunstner. Og hva enn de lar henne forsøke, så evner hun det ikke. Hun duger som selskap, som adoptivdatter og som ledsager for den gamle, men er ellers ikke klar for kunstnergjerningen. Hun har rett og slett ikke talent.

Tilfeldigheter vil det så at disse to, Gunnar og Ingrid, møtes. Første gang er nokså tidlig i historia. Gunnar er fortvila etter Ålins besøk, og blir nærmest desperat når han hører fiolinmusikk. Det er Ingrids bestefar som spiller, og slik kommer han i snakk med dem. Han ber om å få prøve fiolinen, han også, og han spiller så inderlig at folk ikke kan unngå å lytte. Ingrid også. Hun retter stjerneøya sine rett mot han, og ser noe som ingen andre ser. Gunnar er ikke spesielt talentfull, men han spiller med slik innlevelse og slik kraft -. Hun blir sterkt prega av han. Så er møtet over, og de to går hver sin vei. Hun mot sorger, han mot fortvilelse. Slik går mange år forbi.

I kjent Lagerlöf-stil har også denne boka et episk preg, der vi glir over landskap og år og gjør lette, elegante nedslag der det kreves. Slik unngår forfatteren unødvendige transportetapper, og hun trekker kun de viktigste trådene med seg videre i historia. I tillegg benytter hun seg av ett av litteraturens eldste grep, kjent fra både eventyr og antikke verker, nemlig dette med forkledning. Både Gunnar og Ingrid skjuler utilsikta sin sanne identitet for hverandre når de etter mange år på slump kommer til å møtes igjen. Og denne gangen er det han som preges sterkt av henne, uten å vite hvem hun egentlig er. Hun på sin side, veit heller ikke hvem han er.

Bildekilde: Bokelskere

Det personlige, psykiske og emosjonelle er i denne boka tett sammenvevd med spørsmåla jeg stiller innledningsvis. Kunsten er noe både Gunnar og Ingrid forholder seg til hele tida, og deres syn på den eller utøvelse av den, avslører hvordan de har det inni seg. Etter hvert som åra går utvikler de seg, de får erfaringer og innsikt, de endrer oppfatning og de finner fram til sitt egentlige jeg. Og det er først når de når denne kjerna, sitt sanne potensiale, at de klarer å erkjenne hvem de er og hvilket liv de vil leve. Det er en komplisert prosess som jeg tror alle mennesker kjenner på fra tid til annen, og om ikke, er det en prosess en virkelig bør ta seg tid til. Skal livet være bare enkle tilfeldigheter og valg gjort i hastverk?

Lagerlöf skildrer varmt og enkelt Ingrid og Gunnar og alle de andre personene vi møter i boka. Det er mange originaler her, men forfatteren driter dem aldri ut. Hun avslører og kaster lys over, men avkler ikke. Både fattig og rik behandles med like mye respekt og omtanke, og historia til kona i hytta i skogen er like viktig som historia til enka på Munkhyttan. Sjøl i samfunn med stramme sosiale normer og lite dynamikk er forfatteren aldri fremmed for at endringer kan skje, klassereiser er mulig, det fins alltid håp! Og skjebnen griper inn på de underligste måter. Her for eksempel, får både Ingrid og Gunnar kjenne på det. Lagerlöf ser som vanlig det menneskelige svært tydelig, og hun skildrer fremragende, sjøl om dette ikke er hennes beste bok.

For de som har lest for eksempel Kejsarn av Portugallien (1914) er det ingen ukjent sak at Lagerlöf skildrer mennesker som er annerledes. Hun skriver aldri at de er mentalt ustabile, sinnslidende, koko eller sprø, hun skildrer dem som følsomme, sanselige og i kontakt med en annen del av seg sjøl. I denne boka blir ordet gal brukt noen ganger, ofte i betraktninga av en av hovedpersonene. Vi får skildra at personen sliter, og vi merker at det er i ferd med å bikke over fra det ene til det andre. Men Lagerlöf bruker ikke begrepet på en nedsettende måte. Det er en sår galskap hun skildrer, en beskyttelsesmekanisme, en overlevelsesstategi. Det må også sies at hos Lagerlöf er de gale aldri ravende eller skumle, destruktive eller voldelige, som regel er de innadvendte og reflekterte, men på en barnlig måte. Det skal vise seg at det alltid ligger en egen logikk bak.

Hvordan hører så kunst og kjærlighet og galskap sammen? Det er ikke så vanskelig å forstå, i grunn. Kjærligheten, nærmere bestemt forelskelsen, har jo urovekkende mange trekk til felles med psykosen. Her settes de to opp mot hverandre, den ene er lys og mild og god, den andre er mørk og sterk og vond. Begge er altoppslukende og besettende, tidvis i stand til å uthviske minner om et annet liv og følelser en nærer for andre mennesker. Kunsten, nærmere bestemt musikken, blir ei bru fra det ene til det andre.

For å få det hele til å gå i hop, må Lagerlöf også i denne boka bryte med realismen. Det er noe hun fikk kritikk for i sin levetid, særlig var debuten Gösta Berlings saga (1891) omdiskutert i svensk presse. Hun har skapt en helt egen stil med å begå disse bruddene, der hun med utgangspunkt i kjente omgivelser, gjerne fra hennes egne barndomstrakter, blander inn gamle eventyr, fortellinger, historie og myter, i tillegg til et fnugg av noe, noe spirituelt, sjelelig eller romantisk, om en vil. Hun forsøker å skildre intuisjon, magefølelse, syner, drømmer, hverdagens magi. Hun gjør det ved å være så objektiv som mulig og fortelle fritt og springende i tredjeperson. Slik åpnes det opp for at flere personer kan føle, ane eller se dette noe.

Men det slutter aldri å forundre meg. At gamle bøker kan treffe så sterkt, si så mye, passe så godt, appellere - sjøl så lenge etterpå. En skulle nesten tro at bok og tematikk blei forelda, men slik er det ikke med Lagerlöf. Igjen får jeg trekek fram dette med menneskekunnskap og innsikt: Skildringene hennes er sanne og virkelige, og leseren møter seg sjøl i både det smålige og såre og det fine og lette. Vi både lider med og ler med, og når det går bra til slutt, gjør det oss godt.

Vårlesing, del II

Endelig er det vår! Gjør du som jeg, så spretter du ut for å spa vekk snø og hogge vekk is når de første solstrålene endelig begynner å kjennes mot huden. Deretter følger frenetisk rydding i uteboden - hvem trenger vel ski og skøyter nå? - og å stappe alt det tjukke vintertøyet som okkuperer plassen i gangen godt og hardt ned i plastsekker og hive hele greia på loftet. Optimistisk? Ja. Nødvendig? Så absolutt! Men det blir fort kaldt igjen. Og da er det godt å komme inn til bøkene.

Alexander L. Kielland

Kielland er en av få som enn så lenge ikke er blitt pakka bort i flyttekaoset, og dermed er oddsen for at han blir lest snart ettertrykkelig forbedra. Og det er vel bra?

Jens Bjørneboe

Jonas er ferdiglest, omtale kommer! Jonas var siste bok (egentlig første, men siste uleste bok) i samleutgava mi, som ellers består av Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Nå skal boka snart hvile litt i en av de femtisju eskene som står på stua, for å deretter bli pakka opp igjen i det nye huset.

Per Olov Enquist

Et annet liv, sjølbiografien til Per Olov Enquist, er også blitt stående i bokhylla inntil videre. Og fordi jeg plutselig har fått dilla på mursteiner, lange og ganske tjukke bøker, skal en heller ikke se bort ifra at jeg rett som det er er i gang med lesinga.

Marita Fossum

Fossum venter i hylla med de andre to som er nevnt så langt. Faktisk står de tre titlene på hver sin hylle, og det ser ganske ensomt ut. Resten av hylla er jo helt tom, med unntak av en blyantspisser, en tynn regningsbunke (betalt, heldigvis), to bokomslag (stående) og et bittelite smykkeskrin i tre som jeg har fått av pappa. Det er ingen tvil om at vi skal flytte, altså. Kanskje jeg rekker å lese Fossum før den tid.

Tre riddersagaer

Nå som jeg endelig er i mål med Jonas, vendes snuta mot denne boka. Jeg må bare bli ferdig med ei anna bok først... Eller to... Men den skal leses i dette huset, så nå er det bare å stå på!

Ian McEwan

Jeg har ikke kommet så langt at jeg har pakka ned bøkene jeg har fått eller kjøpt fra 2014 og framover, hvilket betyr at Barneloven fortsatt står fint i rekkefølgen. Det er kanskje det verste med denne flyttinga, at bøkenes rekkefølge blir helt forkludra. For de bøkene jeg har lest, er det jo greit. De står som regel på alfabetet, med unntak av fagbøkene som står på tema, deretter på alfabetet. Men de uleste bøkene har sin egen rekkefølge, fra eldst til nyest. Klarer jeg å huske på slikt, tro? 

Bokhyllelesing 2017

En av to gjenstående leseutfordringer er nå i boks! Til runde ni har jeg som kjent lest Jonas av Jens Bjørneboe, og innlegget der er under produksjon, og til runde ti skal jeg lese En herregårdssaga av Selma Lagerlöf. Boka ligger klar i bunken, omslaget er tatt av, og i går begynte jeg på første side... 

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er ferdiglest, og for ei bok! Jeg er nå kurert inntil videre for en litt for vedvarende mursteinsangst, for jeg har kost meg så veldig med detaljene, skildringene, språket og ikke minst omfanget - boka varte og varte og varte! Herlig! Og sjøl om det langt på vei var et vondt univers, var det også et univers jeg trodde på, og jeg hadde stor glede av presisjonsnivået og nyansene og ikke minst stadig økende respekt for den uredde og kompromissløse holdninga til forfatteren. Vi trenger flere slike! Anbefales!

Carl Frode Tiller

Det er godt vi har en som Carl Frode Tiller i det norske litteraturlandskapet, en annerledes forfatterstemme med et særegent blikk for komposisjon og struktur. Alltid solid, den nyeste romanen Begynnelser likeså. Ei bok med mange lag og mye å hente, og som med fordel kan leses på nytt. Innlegg finner du her. 

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 viste seg å være en god og stødig voksendebut, med godt språk, fine skildringer og vonde omdreiingspunkter. Hva mer kan en forlange? Les mer her!

Joël Dicker

Fra en murstein til en annen: Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall, som er over seks hundre sider lang, kikka jeg meg overmodig omkring i ulesthyllene på kontoret, og plukka fram den første tjukke boka jeg fant. Det var Sannheten om Harry Quebert-saken. Og jammen er jeg ikke snart ferdig med den også!

Monika Fagerholm

Og er det mer tid i løpet av april, noe som ikke er så sannsynlig, men som jeg må ta høyde for likevel, så skal jeg lese Monika Fagerholms Glitterscenen. Den har jeg gleda meg til lenge, lenge!

Bokhyllelesing 2018

De tre første rundene av Bokhyllelesing 2018 er vel overstått! Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg Runa Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, her leste jeg Kvinnen på Wildfell Hall. I tredje runde kunne vi velge mellom ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg leste diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å skrive om den! Fjerde runde, som skal leses nå i april, har temaet familie. Vi skal rett og slett lese ei bok som tar utgangspunkt i en familie. Hvilken vei boka tar videre, vites ikke. Og jeg lurer på om jeg skal være overambisiøs og forsøke meg på Olav Duuns bøker om Juvikfolket - sannsynligvis med forsinkelser. Men lell!

Ha en strålende april, alle sammen!

Bokhyllelesing 9: Kort tittel

Det er bare å beklage at denne oppdateringa kommer så seint! Jeg må rett og slett innse at jeg verken klarte å lese ferdig innen fristen, eller innen årets utløp! For å være ærlig, hadde jeg store problemer med å komme skikkelig i gang med boka før året var omme. Men lese, det gjør jeg, og det er Jonas av Jens Bjørneboe som er min valgte bok her. Innlegg kommer naturligvis når boka er ferdiglest, når enn det måtte være!

Til runde nummer ni av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese ei bok med en svært kort tittel. Jo kortere, jo bedre! Jeg tenkte at det kunne føre til mer tilfeldige bokvalg og tilhørende leseropplevelser, og det er jo alltid moro!

Nå håper jeg de aller fleste, unntatt meg sjøl, naturligvis, er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med bøkene med de korte titlene:

Silje leste Speak av Laurie Halse Anderson

Ida leste Pan av Knut Hamsun

Åslaug leste Sluk av Lars Saabye Christensen

Berit leste Gaven av Ellen Vahr

Jeg er imponert av dere, alle sammen, som holder ut i runde etter runde, sjøl med svikt i ledelsen! Uten å sutre mer om min lusne innsats, går jeg derfor rett videre til neste rundes oppdrag. Årets siste runde, nummer ti, er, som vanlig, å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Og det gir jo rimelig mange valgmuligheter! Bare en ikke bedriver iherdig ønsketenkning, som jeg gjør, og hvert år tror Margaret Atwood vinner og derfor planlegger å lese henne (det blir nok i år!). Men jeg har fått med meg fjorårets prismottaker, og velger derfor ikke Atwood, men Selma Lagerlöf. Og innlegget kommer så snart boka er ferdiglest, etter en haug med andre bøker...

Bokhyllelesing 8: Nobelbøker

Oppsummeringa til åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016 kommer her, kraftig forsinka. Beklager! Vi vendte oss mot de gjeveste av de gjeve - forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur for sine verker. Vi kunne med andre ord plukke fra øverste hylle og bare kose oss med ord og formuleringer, stemninger, skildringer, konflikter og personer. Eller? Disse mesterne kan jo også være ganske krevende og tunge. Hva syns du? Jeg har lest Doris Lessing og er sånn passe fornøyd med boka, men godt fornøyd med å ha gjennomført.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med nobelprisvinnerne:

Birthe leser Anna Svärd av Selma Lagerlöf

Hedda leste Bestemødrene av Doris Lessing

Elisabeth leser Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Gro leser Tante Julia og han som skriver av Mario Vargas Llosa

Berit leser Korset av Sigrid Undset

Elida leser Ungdomstid av Patrick Modiano

Åslaug leste Sult av Knut Hamsun

Ida leste Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Opprinnelig var vi 14 påmeldte, men både november og desember er travle måneder for mange av oss. Jeg har stor forståelse for at flere av dere ikke rekker å lese så mye nå, slik er det for meg òg. Som vi også ser av lista over, er det mange som fortsatt leser på sine bøker. Det er naturligvis helt greit. Om du ønsker at andre lesesirkeldeltakere skal finne fram til et eventuelt innlegg når du er ferdig, er det flott om du legger igjen ei lenke enten her eller på samlesida. Ida og Åslaug var de eneste som leste og skreiv innlegg i den egentlige leseuka, så hatten av for dem! Sjøl blei jeg skrekkelig forsinka denne gangen - sånn går det når en skal gjøre alt på en gang og i tillegg har sjuke unger. Jeg må bare beklage nok en gang.

Sia det nærmer seg årets slutt, ønsker jeg å høre litt med dere om hvordan det har vært å delta på bokhyllelesingsprosjektet i år. Er det noe som kan eller bør endres på? Flere eller færre innlegg? Trengs det lengre lesetid? Og hva med kategoriene - er de breie nok, eller ønsker dere mer avgrensning? Eller tematisk lesing, fargelesing, blinde valg, listelesing, lesing etter en bestemt bokstav i tittelen? Alle mulige forslag, ris og ros, mottas med takk! Jeg skal i gang med å planlegge Bokhyllelesing 2017 i løpet av desember, så nå er tida for å rope ut. Og jeg varsler med det samme om tidlig oppstart: Tanken er å komme i gang allerede den første uka av det nye året, det vil si mellom 02.-08. januar 2017. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er den desidert siste av året: Mellom 19. og 31. desember 2016 skal vi kose oss med julebøker. Og for å være grei, kan vi definere "julebok" på flere ulike måter, og alle er like riktige, for vi skal bare kose oss. Utgivelsen kan derfor være ei kalenderbok, eller den kan handle om jul, eller du kan ha fått den til jul - enten denne jula eller ei tidligere jul. Og om du ikke har tid eller lyst til å skrive innlegg, så er det i sin skjønneste orden. Det er jul, og da skal en heller prioritere mandarinskrelling, skiturer, nøtteknekking og familiehygge enn privat skjermmoro. Men hva skal du lese, når du først leser? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er faktisk ikke lenge til i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Sommerlesing

Sommartider hej hej, er det stadig noen som gauler på denne tida av året. Jeg skal ikke gaule, bare juble for finværet og for at feberen endelig kryper noe. Det er litt lettere å tenke når det ikke er et godstog i konstant bevegelse oppå eller inni hodet. Sånn det er nå, er det fortsatt krevende å skrive (og det tar uhorvelig lang tid), men det går i alle fall an å lese en smule. Riktignok ikke Gogol eller andre forfattere der jeg må følge med, men lettere saker, der jeg kan skumme mer enn å lese. Aviser er derfor helt ypperlig. Sjøl om det ikke er ordentlig lesing, er det herlig å være litt med igjen!

Det sier seg kanskje sjøl at mai blei en klein lesemåned. Likevel vil jeg komme med en liten gjennomgang under, samt at jeg vil legge en forsiktig leseplan for juni. Her kommer jeg for det meste til å skyve de uleste bøkene fra mai videre, og ikke komme med så mye nytt. Jeg er redd for å ta i for mye og bli liggende konstant i bakevja - da er det bedre å være litt forsiktig og heller få en overraskende lesemulighet midt oppi saltvann og bølgesus. Ja, for det er snart sommerferie!

Vera Henriksen

Boka om sagaens kvinner er blitt brukt iherdig som et slags oppslagsverk i masterarbeidet, men jeg har fortsatt planer om å lese hele verket, fra perm til perm. Mange fine sagautdrag, eksempler på sterke og egenrådige kvinner, samt kloke kommentarer og gode tolkninger fra Henriksen gjør boka lesverdig.

Selma Lagerlöf

I mai kom jeg i mål med bind tre om familien Löwensköld, og med det er trilogien avslutta. Lesekryss! Det var tre fine bøker (se omtaler her og her), men jeg er nok, så langt, mest glad i Lagerlöfboka Kejsarn av Portugallien. Kan hun toppe den? De to Jerusalem-bøkene blir nok de neste i rekka for meg, men da jeg ikke har dem på lur, må jeg faktisk ønske meg dem...

Nikolaj Gogol

Denne karen holder jeg fortsatt på med, sjøl om fjerde runde av Bokhyllelesinga starta for lenge sida og burde vært avslutta for nesten like lenge sida. Men sånn er det: en kan ikke styre kropp og helse, der er det naturen som ordner opp. Og nå er min natur litt treig. Det er lite natur hos Gogol. Det vil si, det er ikke så mye landskap og slikt. Men det er mange eksempler på menneskenaturen - og både de med god moral og de med slett moral (mest av det siste) får så hatten passer. Gogol er så langt en artig kar, som ikke står tilbake for Jane Austen når det kommer til satire. Jeg ser fram til å lese resten av Døde sjeler.

Charlotte Brontë

Denne dama var 1001-forfatteren i mai, og romanen som skulle leses, var Villette. Jeg har verken lest henne eller noen andre, slik som jeg skreiv om sist, så hele greia, Brontë eller ei, skyves videre inn i juni. Så vil tida vise hva som egentlig blir lest - den eminente Charlotte eller ei anna dame.

Linn Ullmann

Jeg har heller ikke lest Ullmann i mai, slik som jeg egentlig skulle, og tar derfor henne og romanen Det dyrebare med meg inn i juni. Kan hende blir det både tid og mulighet i løpet av de neste ukene. Etter eksamen, vel å merke.

Carl Frode Tiller

Bind to i Innsirkling-serien til Tiller får naturligvis samme skjebne som de to foregående damene, og drasses med videre inn i juni. Men jeg kjenner på meg allerede nå at disse forfatterne kanskje får litt konkurranse fra tv-skjermen, i alle fall nå i starten. Det er godt å lese, men med feber i kroppen er det jammen godt å sløve litt også.

Biografi

Juni er også tida for ei ny runde i Ingalills biografisirkel. Stikkordet denne gangen er, om jeg ikke har misforstått helt, vitenskap. Og jeg er helt blank. Hyllene mine består av mye rart, men biografier om ulike vitenskapskvinner- og menn, har jeg ikke akkurat flust av. Så det spørs om jeg må ta en spansk en. Igjen. Hvis jeg i det hele tatt klarer å delta.

Daphne du Maurier

Ny 1001-bok denne måneden, og denne gangen er det Rebecca som skal leses. Den har jeg lest to ganger tidligere, på norsk og på engelsk, og tenker at lesesirkelen klarer seg fint uten meg. Jeg vil heller lese ei anna dame, hvis form og tid tillater det.

Rudyard Kipling

Femte runde av Bokhyllelesinga begynner 22. juni, og temaet er barndom. En står altså fritt med tanke på sjanger, språk, nasjonalitet, århundre, litterær epoke og lignende, og kan like gjerne lese dikt som memoarer som en roman. Jeg har valgt meg Jungelboken, som handler om en svært annerledes barndom. Hva har du valgt?

Faglitteratur

I mai blei det lest null faglitteratur her i gården. Null! Og det var utrolig herlig. Jeg ser fram til ei fagbokpause på noen måneder nå, samtidig som jeg ikke kan love at jeg holder meg helt unna smått og stort. Men planen er å rense huet helt for masteroppgava etter eksamen, sånn at jeg kan starte på ny frisk til høsten.

Men før høsten kommer sommeren, og jeg gleder meg til en lang, lang sommerferie. Jeg har absolutt ingen planer, og skal ikke legge noen heller, her skal humla suse og dagene gå i sitt eget tempo, mens jeg leser og hviler og koser meg, inne og ute, med familie og venner. Og det er mer enn nok. Riktig god lesemåned!

Anna Svärd

Bildekilde: Bokelskere

Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) slektskrønike om den velstående familien Löwensköld i Värmland, innledes med den korte spøkelsesfortellinga Löwenskölds ring (1925), framholdes med Charlotte Löwensköld (også 1925) og avsluttes med Anna Svärd (1928). Samla kalles trilogien ofte "Löwensköldska ringen". I Norge er bøkene blitt nyutgitt på Forlaget Oktober i 2009 og 2010, og alle titlene er oversatt av Per Qvale (f. 1946). Jeg har nå lest disse tre bøkene fra ulesthyllene isteden for 1001-boka Gösta Berlings saga (1891) av samme forfatter, som jeg allerede hadde lest.

Der første bok, og samla romantrilogi, bærer navn etter en viktig gjenstand, har de to siste bøkene navn etter hver sin viktige og sterke kvinneskikkelse. Både den aristokratiske Charlotte Löwensköld og den fattige dølejenta Anna Svärd er i perioder hovedpersoner i hver sin roman, i tillegg til at de gjestespiller som bipersoner i den andres roman. Første bind er dessuten lagt godt tilbake i tid, og begynner i 1741, mens de to neste bøkene hovedsaklig utspiller seg fra begynnelsen av 1820-tallet og fram mot 1840, med ei avslutning rundt 1850, åtte år før forfatteren sjøl blir født. Handlinga i bøkene overlapper hverandre noe, men da Lagerlöf stadig ser hendelsene fra andre vinkler, blir det aldri repeterende eller traurig underveis.

Romanen Anna Svärd åpner derfor bittelitt før den forrige boka slutter, med ei fatal reise, fortalt i retrospektiv. Den som reiser, er den unge og velutdanna Karl-Artur Ekenstedt. Han drar fra det vesle stedet Korskyrka, der han virker som prest, og hjem til det fornemme herskapshuset til familien i storbyen Karlstad. Han skal hjem for at hans sengeliggende mor skal få be han om unnskyldning. Hun har vært streng og urimelig og ikke respektert Karl-Arturs vilje og ønsker. Han har fått flere kall fra Gud, der det siste i rekka er å leve som en fattig, med en fattig, og det må han etterkomme. Guds vilje er viktigere enn familiens. Mora, derimot, forventer at Karl-Artur skal be om forlatelse. Det er nemlig han som helt overraskede og uten grunn har brutt forlovelsen med den verdige Charlotte Löwensköld, det er han som setter familiens ære over kulls med å gifte seg med ei uvitende dølejente han ikke kjenner, det er han som fornærma dem og kasta skam over dem alle sammen i forrige familiesammenkomst.

Men det blir ingen fin forsoning, slik de begge håper på. Møtet, som foregår i moras værelse svært tidlig en vakker sommermorgen, blir i stedet et stygt og endelig brudd. Mora får et fælt slaganfall, som på mange måter er forårsaka av sønnen. Sønnen løper livredd av sted og er redd han har drept henne. Han tør aldri vise seg der i huset igjen, og mener det er alle andres skyld. Han har jo ikke gjort noe galt, han viste seg som en stor og from mann, villig til å tilgi sin urimelige mor. Dessuten gjorde han bare som organistfruen i Korskyrka, Thea Sundler, sa. Men det Karl-Artur ikke veit, er at fru Sundler handla etter en hemmelig avtale med Charlotte Löwensköld, hvis hovedintensjon var å forsone mor og sønn, de som alltid har vært så glade i hverandre. Mora har alltid klart å holde Karl-Arturs mange innfall noe i sjakk, hun har passa på at han har beholdt bakkekontakten. Prisen Charlotte betalte var å forlate sin elskede for alltid. Nå er Karl-Artur aldeles fristilt fra all fornuft. Ingen kyndig og klok mor, ingen forlovede som ordner opp. Hans nærmeste er nå bare ei dølejente, som verken kan lese eller skrive, og den manipulerende Thea Sundler, som på alle måter har mer glede av Karl-Artur enn sin egen ektemann.

Men alt dette veit naturligvis ikke denne dølejenta, Anna Svärd, noe særlig om. Hun, som kommer fra fattige kår lenger nord, fra Medstubyn, og som de siste åra har gått Sverige rundt som skreppejente, som kremmer, med all slags varer i sekken sin. Hun, som plutselig blei fridd til av en ung prest hun ikke kjente fra før, og som nå tror at hun skal bli prestefrue på en ordentlig prestegard med hest og ku, jente og gardsgutt. Fattiglivet skal hun aldri se igjen, tror hun, nå blir hun ei virkelig dame! For Anna Svärd veit heller ingenting om Karl-Arturs ønske om å leve i total fattigdom, og hun aner virkelig ikke at han har tatt til seg ti foreldreløse barn, som hun, hans kone, må ta seg av. Det sier seg kanskje sjøl at et samliv med et slikt utgangspunkt, som i tillegg blir heftig forstyrra og hyppig avbrutt av Thea Sundler, ikke kan bli så velfungerende.

Men Anna Svärd er sterk. Og der Karl-Artur vakler, ordner hun opp. Hun er ei stor og kraftig dølejente med masse virketrang, og i tillegg lar hun seg ikke vippe av pinnen. Hun syns ikke hun er mindre verdt fordi hun ikke er skolert, det som er viktig er at en gjør det riktige av de riktige årsakene, og at en er ærlig og lojal. Hennes gudstro er av det milde og folkelige slaget, med innslag av overtro. Historia om Anna Svärd er derfor ei god og positiv historie. Historia om Karl-Artur, derimot, er mer en undergangshistorie. Han vikler seg stadig mer inn i troa, som han omdefinerer og tilpasser etter eget forgodtbefinnende, han tolker tegn som knapt eksisterer og blir en fanatiker. At Thea Sundler nører opp under tilfeldige virkelighetsfjerne ideer hjelper heller ikke.

Øvrige personer figurerer naturligvis også i Korskyrka og i boka, men disse gis mye mindre spillerom her enn i det foregående verket. Selma Lagerlöf har stramma noe inn, så sjøl om fortelleren er allvitende og alle skildres i tredjeperson, er det mindre bevegelse mellom ulike synspunkter og perspektiver. For eksempel er både første og andre del av boka nokså konsentrert rundt forholdet mellom Anna Svärd og Karl-Artur, mens tredje og siste del av boka bryter ganske overraskende med dette, og går tilbake til et mer overordna perspektiv. Jeg finner denne bevegelsen noe underlig og unødvendig - den tjener i alle fall ikke til hovedfortellingas beste -, men jeg ser samtidig hvorfor Lagerlöf har vært nødt til å gjøre det slik. Om ikke disse sammenbindende elementene kom på plass, kunne ikke romanserien blitt kalt en trilogi. Men oppsummeringa kommer fort, og avslutninga enda raskere, som om forfatteren brått var lei det hele.

Men jeg reagerer på flere elementer i bokserien. For eksempel bruken av fullt navn eller titler, som Anna Svärd, Charlotte Löwensköld og friherrinnen. Dette skaper en unødig distanse når det blir brukt såpass konsekvent, og gjør fortellinga tidvis mer til noe ytre enn til noe indre. Og det passer jo ikke så godt sammen med hovedtematikken, som er av det svært indre slaget: ulike former for kjærlighet og ulike relasjoner til Gud. Dette belyser Lagerlöf veldig fint gjennom mange eksempler. Det er det sterke forholdet mellom mor og sønn, som til slutt drives i grøfta av stahet og sneversynthet. Det er forlovelsen mellom Charlotte og Karl-Artur, der hun helt uselvisk ofrer seg for hans framtid. Det er Charlotte og Schagerström, som plutselig inngår et fornuftsekteskap. Det er det utrolig søte prosteparet i Korskyrka, som har mer lit til menneskene enn til Gud, og det usympatiske Sundlerparet, som bare gir rom for Gud når det lønner seg. Det er Theas invaderende behov for å styre Karl-Artur, med alle mulige midler, og hans sjølvalgte blindhet: han ser handlingene kun i lys av eget gudsbilde og egen tro. Dette kjører den redelige, snille og sunne Anna Svärd helt ut på sidelinja. Sunn og usunn kjærlighet, til seg sjøl, barna, ektefellen, sine medmennesker og til Gud, settes slik elegant opp mot hverandre og skaper en kontinuerlig dynamikk trilogien igjennom.  

Sjøl om historiene er godt fortalt, og det er mange kloke, humoristiske og underfundige observasjoner underveis i teksten, skulle jeg likevel ønske at denne inderligheten, som Lagerlöf forsøker å skildre, kunne fått mer plass. Altså at forfatteren gikk enda tettere på enkeltpersonene, og at hun ikke bare sa hva som foregikk inni dem, men tok seg tid til å vise oss det, skildre det slik at vi også kunne føle det. For slik det er nå, er Lagerlöf mest på overflata, og flertallet av personene hennes mangler den dybden hun finner fram til i andre verk. En får aldri noen forklaring på hvorfor Karl-Artur handler som han gjør, annet enn at det er Guds ord. Hvordan legitimerer han det, for seg sjøl? For eksempel dette med de ti barna? Det er helt systematisk at han ikke reflekterer over egne handlinger, over sin lusne behandling av mora og Anna Svärd, sine forhold til Charlotte og Thea. Han er uansvarlig og kommer unna med det. Men er det egentlig troverdig når en er utdanna prest? Likeledes er det med flere andre personer i bøkene. De mangler enten handlingsgrunnlag, eller vi lesere mangler forklaring på det som skjer. Noen ganger får vi små drypp, ett her og ett der, og må pusle sammen historias helhet sjøl. Det er forsåvidt greit, men avstanden til det som skjer blir raskt stor, kanskje for stor, uten hint til de underliggende sammenhengene.

Noe som bringer mye liv og farge til teksten, er bruken av dialekt i replikkene. Anna Svärd, for eksempel, snakker skikkelig dølemål. Det gjør karakteren hennes mer troverdig, og bidrar til å kontrastere det ujevne forholdet mellom henne og Karl-Artur enda mer. Også andre personer blir karakterisert gjennom måten de snakker på og ordvalgene de gjør seg. På den ene sida har vi omstendeligheten til fru Sundler, på den andre sida det likeframme og bestemte hos Charlotte. Og det er mye mer jeg kunne trukket fram. Alt i alt er det derfor mye å kose seg med i disse bøkene, mye å lære av, mye å ta til seg. Og sjøl om personene kanskje forsvinner litt raskt ut av pannebrasken etter at bøkene er lest, så var det hyggelig så lenge det varte.

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!

Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke egentlig tida for tredje runde i Bokhyllelesing 2015 helt ennå (det braker først løs mellom 30. mars og 05. april), men fordi jeg ville være på den sikre sida, og vite at jeg sikkert kom igjennom disse to verkene til Ragnhild Jølsen som har hengt over meg i vinter og votter, var det like greit å begynne så fort det blei mars. Så da gjorde jeg det.

Det har tatt svært lang tid og Jølsen har vært på leseplanen i uker, måneder og år, men nå har jeg endelig både lest ut og tenkt litt rundt den nest siste utgivelsen til Ragnhild Theodora Jølsen (1875-1908). Boka, som heter Brukshistorier, kom i 1907 og er ei samling fortellinger. Det er ikke historier til all slags bruk, som en kanskje kan tro av tittelen, men historier fra et bruk. Hvor bruket ligger og hva det heter skrives aldri rett ut i tekstene, men det er nærliggende å tro at det hele er inspirert av far Jølsens fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i Enebakk, som lå i nærheten av der Jølsen vokste opp. Fabrikken var Skandinavias største. Holm Jølsen dreiv flere fabrikker og bruk mellom 1866 og 1889, før han gikk konkurs og flytta hele familien til Kristiania. Også navnelikheten mellom faren og brukseieren i boka, Helle Holm, underbygger at Jølsen her har latt seg inspirere av virkeligheten og egne opplevelser som tilskuer til livet på bruket.

Brukshistorier er Ragnhild Jølsens første bok i det korte formatet. Hun debuterte i 1903 med romanen Ve's mor, og kom så fortløpende med verkene Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906). Det er mye fint i fortellingene hennes, men jeg syns Jølsen er enda sterkere som romanforfatter, der hun makter å komprimere handling, personkarakteristikk og skildring så uhyre godt, i tillegg til at symbolbruken hennes er imponerende. Resultatet er mest fullendt i den gotiske romanen Rikka Gan, ei bok som kan gi hvem som helst frysninger i lange tider, og som slår mange kriminalromaner i spenning og intensitet. I fortellingene vakler Jølsen mellom å si for mye og si for lite, slik at noen tekster blir litt repeterende, mens andre forblir litt i det uvisse. Men det har nok mest sannsynlig med tida som ligger mellom utgivelsen og lesetidspunktet å gjøre. Det er ikke alt i denne "gamle" arbeiderhverdagen som det er like lett å se for seg eller forstå i dag.

Fortellingene er en slags folkelivsskildringer i tradisjon etter Selma Lagerlöf (1858-1940), der forfatteren anlegger et breit, allvitende perspektiv og gjør sine nedslag på personer eller hendelser der hun syns det passer. Vi får både litt overfladiske, skildrende fortellinger med mange personer, som først og fremst gir oss miljø og stemning. Dette gjelder blant anna "Den tolvte i stua" og "Gjendøperne". Men vi får også mye mer personlige fortellinger, som "Hanna Valmoen" og "En Don Juan", hvor vi kommer tett på de utvalgtes følelsesliv. Denne vekslinga mellom nærhet og distanse, skildringer av individet og det kollektive, fungerer godt og balanserer tekstene fint opp mot hverandre.

Det er bruket og arbeiderne som utgjør ramma for alle tekstene, og tematisk var det derfor vanskelig å finne en annen overordna, rød tråd. Temaet er arbeidernes hverdag og vilkår, og stort sett er det mellommenneskelige forhold som står i fokus. Det kan være forelskelser, brustne framtidshåp, ulykker på bruket eller rampestreker, der alle tekstene sier noe om høy og lav i miniatyrsamfunnet på bruket. Forfatteren viser sympati både med den uheldige brukseier Holm og de pressa arbeiderne. Vel så viktig som de vekslende emnene er det gjennomgående miljøet, der en religiøs vekkelse står steilt mot lokal folketro. Begge har sine ytterpunkter i henholdsvis predikanten og Jens Vaktmann, en halvgammel mann som støtt ser skikkelser andre ikke kan se. Han hjelper blant anna til med å oppklare årsaken til den store fabrikkbrannen. Også forholdet mellom menn og kvinner blir tematisert, men i mye mindre grad enn i de øvrige verkene til Jølsen. Bruket er først og fremst mannfolkas arena.

Fortellingene er overraskende kontrastfylte, både innad og seg i mellom. Jeg har allerede nevnt kvinne og mann, men også forskjellene mellom ung og gammel er viktig her. Videre er viktige ulikheter de som jobber og de som ikke jobber, de som tror og de som ikke tror, de som er oppe om natta og de som er oppe om dagen, hardt arbeid og lettere arbeid, de bedrestilte på storgården og husmannen på plassen og så videre. Samfunnet, med alle sine skyggesider, blir vist fram på en sympatisk og liketil måte, der ingen er verken skurk eller helt. Det er ganske befriende med tanke på dagens heltedyrkende litteratur.

Jølsen demonstrerer videre hvordan ulike krefter, motiver og følelser trekker eller presser i oss mennesker - noe som henger godt sammen med hennes øvrige produksjon, sjøl om det tekstlige uttrykket her er helt annerledes. Disse kreftene er det uansett lett å leve seg inn i, trass i at det ligger mer enn hundre år mellom nå og da. De mer personlige fortellingene er naturligvis de beste eksemplene her, som "Hanna Valmoen", en mye brukt pensumtekst i ungdomsskolen. Den handler om den forsmådde ungjenta, som tross sorg og sinne likevel ikke slutter å vente og håpe. Og hvor velkjent er vel ikke det? I dag håper og venter vi på meldinger, på telefonen eller på ett eller anna sosialt medium, mens Hanna venter på fløyting i nattemørket. At denne skildringa fortsatt ikke er forsvunnet fra norsk litteratur, sier mye om hvor fastlåste kjønnsrollemønstrene våre egentlig er, hvor kulturelt betinga de er og hvorfor de er vanskelige å endre. Like fullt får det meg også til å tenke på at nå, når det er blitt 2015, er det jammen på tide at jenter og kvinner slutter å vente og håpe i det lange og det breie, og heller tar saken i egne hender. Det er heldigvis lettere nå enn da, Hanna må for eksempel forholde seg til de sosiale normene som rammer henne og hennes utkårede helt forskjellig, da hun er fattig og han er rik. 

Jeg vil gjerne understreke at dette er fortellinger og ikke noveller. Mange blander disse to sjangrene sammen, sjøl om det er tydelige sjangertrekk som skiller dem fra hverandre. Ei fortelling trenger for eksempel ikke å inneholde et spennende høydepunkt, en viktig avsløring eller en overraskende slutt. Her føyer Jølsen seg fint inn i sin tids tradisjon med skildrerier framfor stilistisk finesse. Noen av tekstene er rett og slett litt underlige, og er helt fri for de handlingsmessige konsekvensene som i andre sjangre ville fått mye plass og vært et viktig poeng (som for eksempel i "Bare en liten stein" og "Den tolvte i stua"). Derfor kan det av og til virke som om forfatteren har avslutta tekstene tidlig med vilje, rett og slett fordi det er teknisk vanskelig å fortsette etterpå. Slike lettvinte løsninger framstår som litt tamme og kan hende utroverdige for en moderne leser, men når Brukshistorier er lest ut, får en leseren en veldig fin helhet, der en ser hvor bevisst tekstene er komponert og satt sammen. 

Bruken av folketro, gammel symbolikk og overnaturlige elementer er forøvrig svært typisk for Jølsen. En av de sterkeste scenene i Rikka Gan er når Rikka har et av sine syn. Her er det syna til Jens Vaktmann som er viktige. Det er fordi de fungerer som frampek i tillegg til at de vekker leserens nysgjerrighet. Sånn sett er det veldig lurt at samlinga åpner med "Bruket, vaktmannen og varslene", som introduserer bruket, menneskene og kjerna i folketroa på en fin måte, i tillegg til at forfatteren spiller på kontrastene mellom det gamle bondesamfunnet og det nye industrisamfunnet, det bakstreverske før og det moderne nå. Men med sine egne og farens erfaringer i bakhånd, vokter Jølsen seg vel for å konkludere med at dette nye er så veldig mye bedre. Hun er sjøl fanga i det komplekse midt-i-mellom-samfunnet, hvor dobbeltmoralen herjer og krava til kvinna er svært strenge og samtidig uklare. For noen er denne påtrengende moderniteten svært vanskelig å takle. Amalie Skram (1846-1905) er en av dem som også føler på dette, Arne Garborg (1851-1924) og Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) likeså. Og året etter at Brukshistorier kom ut, tar Ragnhild Jølsen sitt eget liv.

...fra den ene til den andre

Bildekilde: Bokelskere

Når den korte romanen Löwenskölds ring (1925) avsluttes, har de viktigste personene i boka på sett og vis gjenfunnet sin balanse, og de kan legge de ubehagelige hendelsene med ringen og generalen bak seg. Likevel var det overraskende at forfatter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) hoppa over førti år fram i tid i bok to av tre, og at hun ikke fulgte en person vi allerede hadde blitt kjent med. I tillegg er form og stil nokså annerledes i bok nummer to, slik at kontrasten mellom de to verkene blei stor. Lengden er også radikalt endra, fra hundre til 260 sider, uten at det gjør noe. Det tok noen kapitler å bli vant til endringene og å finne ut hvor vi var i historia, men så var jeg helt med, jeg også.

Romanen Charlotte Löwensköld (utgitt på svensk i 1925, fint oversatt til norsk i 2009 av Per Qvale, f. 1946) åpner nemlig i Karlstad hos familien Ekenstedt, der mor i huset, Beate, født Löwensköld og friherrinne fra Hedeby, nå oberstinne og den mest fornemme i Karlstad, må vite, og den nærmest guddommelige og ufeilbarlige sønnen Karl-Artur, er de to viktigste menneskene. Lagerlöf gir oss et raskt overblikk over tingenes tilstand i byen og familien før hun vender fokus mer mot Karl-Arturs studieår. Vi er da i Uppsala, og åra går fra 1820- til 1830-tallet. Karl-Artur leser mange fag, men går så inn i det teologiske feltet, noe foreldrene ikke er så glade for. Men pietismen står sterkt hos Karl-Artur, som endelig har funnet sitt kall.

Så glir Lagerlöf, som bare hun kan gjøre det med sin allvitende fokaliseringsinstans, fra menneske til menneske, til hun til slutt lander hos Charlotte Löwensköld sjøl. Geografisk er vi da kommet oss til Korskyrka prostegård i Värmlandstraktene. Charlotte, som er av ei anna Löwensköldgren enn oberstinnen, de uten adel, er ei ung kvinne i midten av tjueåra som residerer og arbeider på prostegården grunna foreldreløshet og sitt slektskap til prosten. Hun er mest som et barn for det gamle ekteparet, og skaper liv og røre med sine raske replikker og snodige påfunn. Blant anna har hun i en lang periode dratt stallgutten ut midt på natta for å ri hestene til prosten, av frykt for at de velfødde dyra skal omkomme av for lite mosjon. Hun har også sovna på kirkebenken midt i en preken for å demonstrere for prosten at han kunne ha god nytte av en kapellan. Da unge frøken Löwensköld først kom til prostegården, stod det dessuten dårlig til med prostefrua Regina, som etter et liv med aktivitet og arbeid var blitt både sjuk og deprimert. Midt i julestria legger Charlotte seg ut med husholdersken, slik at prostefrua igjen må bake og brygge. Og med arbeidet kom også gleden tilbake. Charlotte er med andre ord et lyspunkt og et naturlig midtpunkt, og hun er både vittig og impulsiv.

Når vi så for alvor trekkes med inn i fortellinga, har den den rike verkseier Schagerström på Stora Sjötorp akkurat fridd til Charlotte, som i hans øyne er ei fattig og stusselig jente som ikke på noe vis kan måle seg med hans fornemme, avdøde kone. Det er bare ett problem i veien for at ekteskapet kan gå i orden, men dette har ikke Schagerström tenkt på: Charlotte Löwensköld er forlova på femte året, med ingen ringere enn Karl-Artur Ekenstedt, som er stedets kapellan. Schagerström får et susende nei og en fornærmelse på kjøpet, men rykter om hendelsen begynner likevel å gå og kommer snart Karl-Artur for øre. Han blir mildt sagt rasende, og i affekt kan mye skje. Det gjør det også i denne boka, uten at jeg skal skrive så mye mer om det. Men det er nok til å vippe samtlige litterære personer av pinnen - i alle fall for ei lita stund.

Slik er altså premissene for romanen, og i dette nettet er Lagerlöf den dyktigste spinnerske, der hun mye mer uforutsigbart enn i Löwenskölds ring trekker i en tråd her, en tråd der, og beveger seg elegant og sømløst mellom menneskene. Hun går fram og tilbake i tid, snur på situasjonene og skildrer dem fra flere synsvinkler, noe som i starten kanskje kan fortone seg som unødvendig repetisjon, men som etter hvert viser seg å være både underholdende og nødvendig for utviklinga av hovedhandlinga, personene og de mange små og store intrigene som får plass i boka. Det er nemlig ikke bare Charlotte og Karl-Artur som får gjennomgå her, alle viktige personer har sin historie, og Lagerlöf tar seg tid til å fortelle den. Det gjør at leseren glir rett inn i sognet og sitter på kirkebenken sammen med småkårsfolk og bønder når kapellanen taler om sitt livsvalg og å gå Guds veier. Og så, nesten umerkelig, strammer hun til, så vi nesten ramler av kirkebenken, vi også. Det er uhyre profesjonelt utført.

Overordna sett er Charlotte Löwensköld en kjærlighetsroman, men Lagerlöf er klok nok til å ikke bare fokusere på de to unge, noe som uten tvil ville blitt ensformig i lengden. Dessuten slipper hun til mange ulike former for kjærlighet. Vi har den uvettige dyrkinga til oberstinne Ekenstedt, som forherliger sin sønn på bekostninga av sine to døtre, vi har den rørende kjærligheten prosteparet i mellom og deres varme følelser overfor den stolte Charlotte, det er Charlottes store offer og Karl-Arturs ufravikelige, nesten fanatiske gudstro, prostens kjærlighet til menigheten, generalens såre fortvilelse, verkseierens tapte kjærlighet, fru Sundlers forelskelse og mye mer. Det er troverdig og nært, lett skildra, men djupt følt. Til sammen blir det mange tråder å følge med på for leseren, men Lagerlöf har full kontroll og styrer det hele med varm humor, et sprudlende vokabular og rein fortelleglede. Det blir aldri krøll, det er en glede å lese, og det er teknisk sett imponerende at forfatteren har tenkt så solid og komponert så godt, for her er det mange mennesker å holde styr på.

Men når boka er over, har alt gått opp. Det ligger ikke nødvendigvis helt opp i dagen, alt sammen, men det er der, mellom linjene. Og på ny er det en slags balanse å finne i sognet, sjøl om både leseren og personene nå, en drøy måneds tid etter det overraskende frieriet, befinner seg et på et helt annet sted enn i begynnelsen. Igjen er det skjebnen som har spilt oss et puss - og hennes navn er Selma Lagerlöf. Men siste ord er enda ikke lest - Anna Svärd (1928) gjenstår.