Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nytt år! Håper dere har hatt ei fredelig og god jule- og nyttårsfeiring og at du nå, med magen full av deilig mat, hjemmet utstyrt med nye skatter og hjertet med mye glede, er klar for nye utfordringer. Det nye året er her allerede, muligheten for en ny start ligger foran oss, så det er bare å hive seg rundt og ta tak i livet, kjærligheten og bøkene.

Alexander L. Kielland

Denne karen kunne like greit gått under kodenavnet Ventepetter eller noe i den duren. Heldigvis maser han ikke, han venter lydløst i en høy stabel og er nok den mest tålmodige av dem alle sammen. Det er en dyd, har jeg hørt. Det får være hans trøst. Målet er fortsatt å få lest hans samlede verker, men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta. Jeg må nok belage meg på å ha han med på leselistene hele året.

Flatøybok

Jeg leste noen tåtter i månedsskiftet november-desember, men så kom jula med alt den har å by på av stress og styr, så jeg måtte pent legge boka ned igjen. Nytt år, nye muligheter?

Jens Bjørneboe

Jeg har en samleutgivelse fra Aschehoug med tre verker av denne karen. Jeg har bare lest Drømmen og hjulet, men ønsker å lese de to andre også, henholdsvis Jonas og Den onde hyrde. Kanskje januar er måneden?

Per Olov Enquist

Enquist blei ikke lest i romjula slik som planen var, da var vi opptatte med å bygge lego, snørre, hoste og å være mette. Jeg trekker han med meg inn i 2017 og håper biografisirkelen til Ingalill kommer med et godt påskudd for Enquistlesing - i alle fall en eller annen gang i løpet av året.

Elisabeth Aasen

Kvinners spor i skrift - ei mektig og solid fagbok for alle litterære damer, deriblant Birthe og meg. Les og lik! Innlegg finner du her. Lesekryss til oss begge!

Jennifer Egan

Midt i julekaoset leste jeg Bølle på døra, og var storfornøyd med det. Det var et avbrekk jeg både trengte og likte. Innlegget er her, og Egans navn er behørig notert for framtida. Lesekryss!

Doris Lessing

Det blei sluttspurt på damene i 2016, og endelig kom jeg i mål med Doris Lessing også. Boka heter Bestemødrene og innlegget kom ut etter mye om og men. Et seigt lesekryss.

Bergsveinn Birgisson

Årets siste runde av biografisirkelen til Ingalill stod i Geirmund Heljarskinns tegn - i alle fall for min del. Den svarte vikingen er ei formidabel bok om et organisatorisk stortalent med hauger av teft, mot og vilje. Takk til mamma for super bokgave! Og enda et lesekryss er herved innkassert.

Sigrid Undset

Opprinnelig var planen å komme i gang med bøkene om Olav Audunssøn før jul, men det skjedde ikke. Jeg håper at januar blir en måned i Sigrid Undsets tegn, og ser fram til lesing av mektige middelalderverk sammen med Birthe.

Amalie Skram

I årets siste runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet julebøker, og jeg leste Julehelg av Amalie Skram, ei bok som i grunnen hadde pent lite med jul å gjøre, annet enn i tittelen. Ei vemodig, sterk bok. Oppsummering og innlegg kommer.

Bokhyllelesing

Bokhyllelesing 2017 er fortsatt under planlegging, men vil snart foreligge i sin helhet i eget innlegg og med egen fane. Det jeg kan si foreløpig er at første kategori er å lese ei bok med omslag i en bestemt farge. Mer kommer snart!

Biografi

Jeg har ikke oversikt over biografisirkelen enda, men jeg regner med at det kommer. I alle tilfelle er jeg klar for å lese både det ene og det andre, om den ene og den andre, så lenge jeg har det i hyllene.

Sigmund Løvåsen

Jeg hadde tenkt til å lese Undset som første kvinne ut i det nye året, men handa tok fram Løvåsen i stedet. Og vips er jeg snart ferdig med en underlig liten roman, ei skrøne av et kriminalmysterium, eller omvendt, og jeg er både imponert og underholdt. Hvorfor skriver ikke denne mannen flere bøker?! 

Faglitteratur

I desember leste jeg Den svarte vikingen, en sjangersprengende biografi som greit kan tilhøre samlesekken sakprosa. Og ei slik bok av gangen holder, kjenner jeg. Men nå som Geirmund er ferdiglest, kan jeg så smått begynne å kikke rundt etter neste bok...

Ønsker dere alle et fantastisk leseår!

Bølle på døra

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det godt å gi etter for en helt plutselig innskytelse, og la leselysta overvinne lesefornuften og alle mulige forsøk på å nå årets lesemål. Jeg gjorde det, og angrer ikke! Boka heter Bølle på døra (2010, på norsk i 2012 ved Kyrre Haugen Bakke f. 1946), den er skrevet av amerikanske Jennifer Egan (f. 1962) som mottok både Pulitzer og NBCCA for nevnte bok i 2011. Boka, som er på 382 sider, blei slukt i løpet av et par dager. Men den er vanskelig å skrive om, for jeg må gripe fatt i materialet på en helt annen måte enn ellers.

Grovt sagt sirkler boka rundt musikk og tid over en periode på omtrent førti år. Men er den ei novellesamling eller en roman? Det har egentlig ikke så mye å si. Egan sier sjøl at hun ønska polyfoni; ulike stemmer, perspektiver og opplevelser av hendelser, samtaler og særlig tid. Det har hun i aller høyeste grad fått til, for boka gir inntrykk av å streife, som når vi lar blikket gli over et ukjent sted for første gang. Vi merker oss noen få detaljer. Lukt, lys, stemning, et menneske eller to. Så er sekundet over og blikket glir videre. Vi går videre. Egan har forsøkt å fange litt av slike øyeblikk, fange erkjennelsen som slår oss i det vi ser oss over skuldra og oppdager at vi ikke lenger er unge, og hun prøver å skildre musikkens taktfaste pulsslag gjennom livet.

En teksts hovedperson kan være biperson i den neste. Egan henter dem fram som i ei fiskebeinsflette, stadig utenfra, inn mot midten, borte i vrimmelen. Slik er tekstene og menneskene vevd sammen, på kryss og tvers av tid og sted, der musikk og minner er viktige bindeledd. Videre er boka bygd opp som en gammeldags LP-plate eller kassett, med ei A-side og ei B-side, og kapitlene har titler som minner om sangtitler. Når kapitlet eller novella er slutt, er også dens sang over. Og vi kastes videre til den neste, som er helt ulik i fokus, rytme og temperament.

Den unge Sasha åpner bokas første fortelling. Hun er assistent for musikkprodusent Bennie Salazar, men hun er også kleptoman og smertelig klar over det. Hennes historie leveres med oppbrutt kronologi, men den er likevel så fast, det er retning og kraft og vidd og tæl. Hun har med seg en ung mann hjem en kveld, og han tar seg et bad i badekaret hun har på kjøkkenet. Vi fortsetter med Bennie i neste tekst, Sasha er nå biperson. Bennie er skilt og forsøker å kombinere omsorg for sønnen og et siste krafttak for å redde sitt eget skinn (og jobb). Musikken dunker i teksten, og dens kontrast er Bennies følsomhet. I tredje tekst møter vi Bennie som tenåring, pønkrockbandet hans og den kyniske, men også legendariske produsenten Lou. Her er det et vilt kaos av følelser og musikk, og en rå røst, som tør å avskrive Lou som gammel: Hovedpersonen Rhea.

Vi bølger videre, i ei blanding av musikk og tid, til Afrika og en yngre Lou, på ferie med de eldste barna og sin nyeste, unge erobring, som seinere blir hans kone, bare fordi han må bevise et poeng. Men der de er nå, akkurat nå, tenker de ikke på slikt. De er på safari og bor på overdådige hoteller. En av de innfødte de møter skal vise seg å seinere bli far og deretter bestefar, blant annet til en gutt som heter Joe. Når Joe blir voksen gifter han seg med Lulu, skriver Egan, og den samme Lulu er en viktig person i to andre tekster. Mosaikken blir større og større, men det er stadig Sasha og Bennie vi vender tilbake til. De dukker opp i nesten alle tekstene, i periferien, som bindeledd eller reine tilfeldigheter. Som mennesker en streifer forbi på gata, og husker at en en gang kjente, men ikke nå lenger -. Mot slutten konsentrerer vi oss om Sasha og hennes familie. Hun er nå kunstner og har lagt livet i storbyen bak seg. Men Bennie fortsetter. Og nå har han funnet seg en ny assistent, Lulu, og en ny samarbeidspartner, en mann som en gang var på besøk i en av storbyens leiligheter der han tok et bad i et badekar på kjøkkenet.

Særlig strukturen i boka er elegant og profesjonelt uttenkt og utført. Jeg kan se for meg at Egan har brukt lang tid på å pusle sammen ulike tekster, ulike scener og avsnitt, for å få riktig rekkefølge. Og rekkefølgen er vesentlig her, slik at ikke alt for mye avsløres med en gang. I sin helhet har boka lite ytre spenning, mens de enkelte tekstene har en svært varierende grad av spenning - fra det konkrete løveangrepet og søken etter diktatoren i jungelen, til leitinga i Napoli og power point-gjengivelsen av pauser i ulike låter. Spenninga ligger hovedsaklig i hvem som er folkaliseringsinstansen denne gangen, og hvilket lys hun eller han kaster over situasjoner og mennesker vi tidligere har lest om. Hver stemme bringer med seg noe nytt og vi som leser blir stadig berika, der vi samler alt til ei historie. Den kjennes virkelig. Det er noe likt i måten alt blir fortalt på, men grunnfølelsen i tekstene er likevel såpass ulik at en tror på at dette kommer fra forskjellige mennesker.

Videre har forfatteren gått inn for å skildre musikk og populærkultur, noe som er gjort på en glatt og tilsynelatende enkel måte. Hun tegner et tidsriktig tidsbilde med massevis av tidskoloritt og populærkulturelle referanser, som sikkert er kjempekult for alle som veit hva hun hinter til, og som er ganske tomt for oss andre. Men dette er også ett av få elementer som trekker ned. Ellers er musikken og særlig pønkrocken skildra såpass åpent at alle som klarer å skape et indre lydbilde henger med. 

Det er vanskelig å snakke om at boka har ett bestemt plot, for det har den ikke. Felles tematikk for tekstene er som skrevet over tid og musikk. Det er tida som er bølla, tida herser med alle, er lik for alle, og den går, uansett om en er stjerneprodusent med tusen ting å gjøre eller om en flykter fra sitt eget liv og gjemmer seg i Napoli. En kan aldri kontrollere tida, aldri forutsi framtida. Tid oppleves ulikt, føles ulikt, erfares ulikt. Men likevel har vi noen av de samme erfaringene om tid, at den for eksempel går fort eller langsomt. Egan skildrer alt sammen - de plutselige tidshoppene, tida der vi står stille, der vi ikke lenger er med i vår egen tid, nåtid, fortid, ettertid. Personene bølger med i tida, eller rettere sagt med tida, kommer mot oss, forlater oss, kommer mot oss igjen. Utover dette er ikke boka "samla" slik andre romaner er, derfor heller jeg mer mot å kalle dette for ei novellesamling - sjøl om det står roman på omslaget. For Egan har skrevet fram en polyfoni, men uten virvar og støy. Dette er reint, velforma, konsentrert og dyktig gjennomført. Men kanskje litt for flinkt og kontrollert?

Bølle på døra er like fullt ei kul bok. Den har mye humor, mye overskudd, og Egan har gitt mange av personene sine et sympatisk, syrlig og røft blikk på verden. Men boka har også mye mørke. Personene strever seg gjennom dette vanskelige livet, det er alkohol og dop og grenseløs oppførsel, ulykkelige kjærlighetshistorier, mennesker som opplever seg sjøl som misforståtte og mislykka, det er vonde depresjoner og fæle ulykker. Men alt formidles med omsorg, og med denne evnen til å se og å være på ett sted, og samtidig ha tidas avstand til alt.  

Ett lurer jeg likevel på, og det er om denne boka er varig. Om jeg vil huske stemninga, disse menneskene, musikken, replikkene, tida, om noen uker eller måneder også. Og ikke minst om boka vil stå seg i flere år framover, eller om dens virkning opphører, fordi den er for avhengig av at leserne tar de populærkulturelle referansene for å forstå bokas innhold. Når eller hvis pønkkulturen forsvinner, hvilke referansepunkter vil da står igjen? Ironisk nok er det noe kun tida vil vise.

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakking, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland

...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok

Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe

På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow

Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist

Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen

Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan

Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier

Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing

Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi

I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset

Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram

I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur

Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!