Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Bokhyllelesing 7: Fransk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjuende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de franske bøkene:

- Elida leste David Golder av Irène Némirovsky

- Hedda leste Far Goriot av Honoré de Balzac

- Gro leste Ein vakker dag av Anna Gavalda

- Elisabeth leste To erotiske fortellinger av Marguerite Duras

Før runden begynte, var vi elleve påmeldte. Silje bytta bok, men jeg veit ikke om hun er kommet i mål. Trudelutt har gitt beskjed om at hun er litt forsinka, mens Birthe fortsatt ligger litt etter lesemessig. Dere andre har så langt vært helt tause. Derfor er det bare fire deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; men det er fire, flotte franske bøker, tre romaner og to fortellinger. I tillegg kommer Trudelutt med en omtale av ei fransk filosofibok, så da blir den sjangermessige spredninga ganske god, denne gangen også. 

Jeg savner altså tilbakemelding fra Silje, Bjørg, Signe, Astrid Terese og Monika. Dere skulle knalle til med Anna Gavalda ganger tre, Erich Maria Remarque og François Mauriac. Har prosjektet regna helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Var det kan hende ikke riktig bok, likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. 

Denne runden blei jeg forsinka, og det sjøl om jeg begynte lesinga ei uke i forveien. Far Goriot er ikke ei spesielt tjukk bok, men den er ganske kompakt. Honoré de Balzac er uhyre detaljert og presis, ordrik og skildrende, og Thomas Lundbos oversettelse ligger tett opptil originalen, med mange, lange setninger. Tidvis blei det litt urytmisk, og jeg leste flere avsnitt to-tre ganger, for å være sikker på hvem som sa og gjorde hva. Boka var aldri kaotisk, bare litt tyngre enn forventa. Derfor tok det ganske enkelt lenger tid enn planlagt. Men Balzac er verdt hvert minutt! Boka er engasjerende og veldig, veldig fin, den er lett å leve seg inn i og i tillegg får en også både ytre og indre spenning.  

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, litterær epoke, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Anna Gavalda representerer det nyeste og letteste, Marguerite Duras dominerte totalt i Frankrike på 1970- og 1980-tallet og mottok Goncourtprisen for Elskeren (1984). De som kjenner Irène Némirovsky veit at hun skreiv sine beste verker like før og under andre verdenskrig, mens Balzac er klassikeren med stor K, Frankrikes Charles Dickens i omtrentlig samme periode. I mine øyne skildrer alle fire realistiske situasjoner og mennesker så godt at de kunne vært virkelige, og alle problematiserer på hver sin måte kjærligheten, enten den er mellom søsken, mellom mann og kvinne, mellom venner eller mellom foreldre og barn. Er dette et inntrykk flere har?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 44, fra 26. oktober til 01. november. Da står du fritt til å hente fram absolutt hva du vil fra 1800-tallet, så lenge du har det i ulesthylla. Du kan lese sakprosa, romaner, dikt, skuespill - hva som helst - og fra akkurat hvilket land du vil, på det språket du liker best og om det fineste du veit. Sjøl skal jeg holde meg til gamlelandet med en av våre fire store, nemlig Alexander Kielland. Og jeg gleder meg veldig, for hans samlede verker har blitt helt neglisjert i hyllene mine. Jeg er usikker på om jeg skal ta for meg forfatterskapet kronologisk, slik jeg nesten alltid gjør, eller om jeg skal fokusere på romanene først, og deretter noveller, skuespill og essay. Målet er uansett å lese bind 1, og gjerne også bind 2, av fire, før det blir et nytt år.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Lykka er ein sjeldan fugl

Den tjukke og store, men samstundes lette romanen Lykka er ein sjeldan fugl frå 2010, er så langt den nest siste boka til den franske forfattaren Anna Gavalda (f. 1970). Eg har nett lese ho ut, men har for ein gongs skuld ikkje så mange tankar kring det eg har lese. Det er mest som om slutten, utan ein einaste laus tråd, er så motstandslaus og konfliktfri og intetsigande at det ikkje er så mykje å tenkje over. Litt meir slik: jaja, slik gjekk no denne soga. Vonar Charles vert lykkeleg, for han plaga vettet av meg fram til side 350 med ei detaljert utgreiing om heile midtlivskrisa si, og deretter plaga han vettet av meg med alt anna. Han skravla i eitt, og forfattaren med han. Nokre ville kanskje kalla det heile for eit slag upretensiøst "ordgyteri", og dei tek absolutt ikkje feil. Men trass i alle orda, har både Charles og Gavalda si sjarm. Ho vert berre lett kamuflert.

Det er arkitekten Charles på 47 år som er hovudpersonen, og han har eit traurig liv. Ikkje noko går eigentleg hans veg, og han arbeider og reiser heile tida. Resultatet er ei kone som er utro, og ei stetenåringsdotter som må kjøpast, samt sterke problem med å få sove og kvile. Han er stressa og utkøyrd på same tid, men finn ikkje ro. Når har får eit brev med orda "Anouk er død", går det frå gale til verre. Livet susar gjennom hovudet hans, store og små episodar gjenskapast, og den indre uroa vert kraftigare og villare å temje. Charles veit ikkje kva han skal gjere, og tenkjer på Anouk heile tida. Kva hendte? Er ho verkeleg død? Kvar er ho? Og kven sendte brevet?

Dei første 200 sidene handlar berre om Charles som vimar rundt i sitt eige og tenkjer på Anouk og ei tid som for lengst er vekke. Han skjønar at han må gjere noko, og dei neste hundre sidene handlar om kva han skal eller bør gjere, korleis og når. Her er både Charles og Gavalda useieleg treige, dei får liksom aldri ut fingeren, og det er berre dumt, for både lesar og forfattar veit at Charles må dra. Endeleg kjem han av garde. Men det er ikkje ei rask reise (hugs at boka er på ca 620 sider). Og ho er ikkje spanande, for forlaget har skrive mykje av kva som hender bak på boka (lite visste eg at desse hendingane ikkje hendte før etter side 350).

Gavalda skapar eit verkeleg og sant univers i boka. Ho er full av omsorg for karakterane sine, og ho sjarmerar lesaren med humor, ein del naturleg og truverdig dialog, konkrete skildringar og ein drøss med populærkulturelle referansar, slik at alle kan kjenne seg "med". Alt vert fortalt, ikkje noko ligg under eller mellom eller kring linene. Det er særs ordrikt, ikkje noko kan hende i løyndom, Charles og forfattaren ser og skildrar, høyrer, kjenner, rapporterar og kommenterar alt. Dei viktigaste delane av boka vert fortalt frå ein person til ein annan (oftast vår mann Charles), i nærast endelause monologar med stor detaljrikdom og kronologisk orden. Framstellinga av desse passasjane trur eg ikkje så mykje på, eg venta berre på at dei skulle kome til poenget. Og då gjekk det fort førti sider.

Gavalda er aldri nøysam i denne boka. For meg vert alle desse orda, som alltid var der, som ei tvangstrøye. Det kan synast som om forfattaren ynskjer at lesarane skal slusast inn i eit særskilt modus, og berre vere der, for då funkar boka hennar. Men for meg vert det for mykje, og eg fekk ikkje plass eller rom til å tenkje. Ho har rett og slett inga pauserom i boka, sjølv om ho er bombardert med eit utal prikkar (. . .) og særs hyppige lineskift. Boka er tettpakka, full, og rommar berre hennar historie, ikkje lesaranes eigne assosiasjonar. Romanen skal lesast frå perm til perm, mest i eitt, så ein ikkje rekkjer å ande i mellomtida.

Og slikt likar ikkje eg. Eg meiner at ein god forfattar skapar nett dette rommet, der ein kan tenkje og assosiere. Ein del av boka skal vere der, noko, eller mykje, skal ein tenkje seg fram til sjølve. Elles er det inga spenning, og boka vert blotta for emosjonelt engasjement hjå lesaren. Når ein eigentleg ikkje bryr seg om dei ein les om, når dei like fullt berre susar rundt på garden med alle dyra og blomane og ungane og tinga og forteljingane og tårene og spriten, og forfattaren samstundes kommenterer lukkeleg og medvite, utan å tenkje på kva effekt det gir (nei, det er ikkje nyskapande eller stilig), så vert leseropplevinga tam, sjølv om ho er hyggjeleg.

Saman er ein faktisk mindre aleine

Noen ganger er jeg i skikkelig lesemodus. Andre ganger i filmmodus. Og ofte, når jeg har lyst til å se film, velger jeg filmer som er laga på bakgrunn av ei novelle, ei historie, et eventyr eller en roman. Adaptasjonen i seg sjøl er noe som fascinerer meg, og jeg synes det er spennende å se hvordan identiske problemstillinger blir løst på ulikt vis.

Nå har jeg sett Saman er ein mindre aleine, basert på boka med samme navn. Den er skrevet av den franske forfatteren Anna Gavalda og blei hennes store europeiske gjennombrudd. Boka kom både på fransk og norsk i 2005. Jeg leste den i 2007 og likte den ganske godt, det er en god, sammensatt, trist og morsom underholdningsroman. Filmen, som jeg av en eller annen grunn trodde skulle være på engelsk, var sjølsagt på fransk. Og det er jeg veldig glad for! Det var befriende herlig å se en film som ikke filmer i et anonymt studiolandskap, som har hyra skuespillere som har noe annet å formidle enn botox og rhinoplastikk, på et vis som ligger litt utafor de godt opptråkka løypene.

Saman er ein mindre aleine (Ensemble c'est tout) er en kort film som holder seg nokså tett opptil bokas handling. Sjølsagt er mange elementer utelatt, en del konflikter fjerna og så videre, men jeg opplever at det er mye av det samme. I hovedrolla som Camille finner vi Audrey Tautou, ei lita og vever kvinne med digre øyne og et litt monotont uttrykk. Hun er søt og tilstede, men jeg synes hele opptredenen hennes bærer preg av noe umotivert, noe tafatt og likegyldig. Om det er Camille som skal være sånn, så har jeg lest boka på en annen måte, og om det er Tautou som tolker sånn, så synes jeg ikke at det er en god tolkning.

De mannlige hovedrollene deles mellom Laurent Stocker (Philibert), som er fornøyelig, og Guillaume Canet (Franck), som er en skikkelig kjekkas. De er forsåvidt helt greie begge to, men jeg synes Franck er overtydelig og litt klisjéaktig i sin livskrise (det var han i boka også, om jeg husker rett). Han redder seg utelukkende på god utstråling, nærvær, nydelige øyne og det at det faktisk er en smule troverdig. Philibert er eksentrisk og stammende, men i mine øyne er det han som har størst utvikling i løpet av filmen. Han tar sjanser og får bukt med stammeproblemet, og etterhvert tør han også å bli kjæreste med ei jente.

Etter endt filmtitting er konklusjonen den at Saman er ein mindre aleine er litt umotivert, men veldig søt. Den er absolutt ikke spennende, faktisk på grensa til det stillestående, men stemningsfull. I all sin tamhet er den også litt romantisk. Men viktig, det er den ikke.

Hilsen fra Frankrike

Det har vært mye styr rundt Anna Gavalda i flere år. Først fordi hun debuterte med et brak i Frankrike i 1999 med novellesamlinga vi på norsk kjenner som Eg vil at nokon skal vente på meg, deretter fordi prisene begynte å renne inn og som følge av det; en rekke oversettelser. Den andre boka hennes, Eg elska ho, en tynn roman fra 2002, fortsatte i samme sporet. Den hittil ikke oversatte ungdomsromanen hennes fra samme år fikk også en del oppmerksomhet. Men ingenting kunne måle seg med suksessen Saman er ein mindre aleine, en tjukk roman fra 2005 (på norsk i 2006, den mestselgende nynorske boka på mange år), som blei filmatisert i 2007. Boka er oversatt til 36 språk og har solgt i mer enn to millioner eksemplarer.

Her i Norge var det mange som blei skuffa over den forrige romanen hennes, Lykka er ein sjeldan fugl. De mente at den ikke nådde opp til den forrige boka. Men kritikerne var likevel jamt over rause med rosen. Jeg har enda ikke fått lest den, og følte derfor at jeg hadde mye "å ta igjen" da jeg fikk øye på enda en Gavalda-tittel i bokhandelen; Ein vakker dag. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å ville lese disse bøkene.

Den første Gavalda-boka jeg fikk og leste var Saman er ein mindre aleine. Som mange andre likte jeg den og syntes det var spennende med en fransk forfatter - en forfatter med andre impulser og referanser, et rikt persongalleri og levende skildringer. Derfor leste jeg novellesamlinga hennes også, som kort sagt var en samling dagligdagse og gjennomsnittlige tekster som verken skiller seg ut eller imponerer språklig, dramaturgisk eller innholdsmessig. Med skepsis leste jeg kortromanen Eg elska ho og satt igjen med en litt emmen smak i munnen og følelsen av å ha blitt snytt. Boka kan knapt kalles en roman, med velvilje ei lang novelle, og den byr ikke på noe annet enn snørr, tårer og lange dialoger hvor flere liv males fram med tjukk pensel.

Men jeg er frista likevel. Til å lese bøkene. For å finne ut om det er en utvikling der. Eller fortsetter hun i samme sporet? Forblir bøkene hennes mest ordinære, litt underholdende, litt tårevåte og ellers forutsigbare? Er det rett og slett bare forkledd underholdningslitteratur, eller har hun faktisk noe å by på?