Alfabetlesing: En beretning om blindhet

Bildekilde: Bokelskere

I Alfabetlesing leser jeg bøker etter hvilken bokstav i alfabetet tittelen begynner på - nok et forsøk på å få bukt med disse ulesthyllene som bare fyller seg opp... Nå har turen kommet til E. Boka jeg plukka fram heter En beretning om blindhet (1995) og er skrevet av José Saramago (f. 1922-2010). Tidligere har jeg lest Kain av samme forfatter, men det er ei stund sia, og bøkene er såpass ulike at de heller ikke kan sammenlignes. Derfor blei dette møtet omtrent som å lese en ny forfatter.

Det er lett å forstå hva som kan ha inspirert forfatteren til å skrive boka. En beretning om blindhet er et tankeeksperiment mer enn en realistisk roman, og er svært tydelig i sine rammer. Men den er et interessant eksperiment, og den er lagt fram slik at den, med unntak av den plutselige blindheten, den uforklarlige og epidemiske spredninga og løsninga til slutt, oppleves som virkelig (selve blindheten inkludert, det er det plutselige som er problematisk). Og det hele begynner slik: Mens han sitter i bilen og venter på at lyset i lyskrysset skal bytte til grønt, slik at han kan kjøre, mister han synet. Blindheten kommer som kasta på han, han har ikke hatt problemer med synet før, han bruker ikke en gang briller! Men plutselig er han blind. Køen bak han vokser. Han hører massevis av stemmer, tuting, kjeftig, biler som brummer. Det er kaos. En mann tilbyr seg å kjøre han hjem, bare for å stjele bilen hans like etterpå. Den enes nød, den andres brød er det noe som heter - og slike ordspråk og munnhell krydrer boka i stort monn.

Vel hjemme venter den første blinde på at kona skal komme hjem. Deretter går turen rett til øyelegen for å undersøke hva som kan være årsaken til den plutselige blindheten. På det lille venterommet sitter det blant anna en gammel mann med lapp over det ene øyet, som venter på en stæroperasjon, ei ung jente med øyekatarr og en gutt som skjeler. Kona forteller, den første blinde ser bare hvitt - ikke mørkt. De er rolige, de skal jo få hjelp. Øyelegen foretar test etter test, men finner ingen årsak. Han er nødt til å be kollegaene sine om hjelp. Men så langt kommer vi ikke. Samme kveld blir også øyelegen blind. Etter hvert mister kona til den første blinde synet. Og biltjuven rekker akkurat å parkere bilen og gå ut - litt lenger nedi gata blir han blind. Og alle menneskene på venterommet går fra å ha normale problemer med synet til å bare se hvitt. Slik er epidemien i gang.

Saramago skildrer en anonym men gjenkjennelig stat og navnløse ledere som umiddelbart blir svært urolige ved utsiktene til en slik epidemi. Løsninga er klokkeklar: Internering. Et nedlagt sinnssykehus framstår som det beste lokalet, og hit kjøres de, alle sammen, de blinde og de antatt blinde. De plasseres i hver sin fløy, bak gjerder og høye murer, og er helt overlatt til seg sjøl fra øyeblikket de kommer innafor murene. Og når de antatt blinde blir blinde, får de bytte fløy sjøl. Fasilitetene er ikke tilrettelagt for blinde, med sine mange, lange ganger og dårlige sanitære forhold, som raskt går fra ille til verre. Men det er så lett å lukke øya og ikke bry seg, glemme disse menneskene og deres menneskeverd! Det kommer kasser med mat, motvillig levert av redde og bevæpna soldater, og de blinde som forsøker å komme seg ut, eller tar kontakt med omverdenen, blir skutt, advares det over høyttaleranlegget. Det eneste som kommer inn, er flere blinde. 

Ingen ser noe, men alle hører, føler, lukter og smaker at ingenting er som det skal. Til og med leseren sanser det! De lengter etter verden utafor og alt det kjente, men får ikke informasjon. Familier deles - gutten som skjeler skilles fra mora si og ektepar interneres hver for seg. De får alt for lite mat og ingen hjelp, og denne hvite blindheten er så ny, så vanskelig, så kaotisk. De subber avgårde på do, men finner de egentlig doen, eller bare noe som ligner? Noen bryr seg ikke, og gjør det de må i senga der de ligger. Livet er nullstilt, sivilisasjonen likeså. Hvordan skal de fordele goder, løse problemer, bli enige? Skal de velge en leder eller ei ledergruppe, eller skal det være de sterkestes rett, et anarki, hver mann og kvinne for seg? De diskuterer, lytter, vrir kjeft og argumenterer. Navn betyr ingenting, identiteten deres er ikke navn nå, det er stemme. Og ingen stemmer ser noe som helst.

Bortsett fra ei. Ei kvinne kan se. Ei kvinne har frivillig blitt med inn i interneringsleiren under dekke av at hun ikke kan se. Hun holder seg skjult, men observerer stille det som skjer, og er det nærmeste vi kommer en hovedperson. Hun er vår vei inn i historia, som formidles til oss i tredjeperson. Kvinna er sammen med ektemannen sin, og blei med hovedsakelig for å hjelpe han. Hun forventer at hun når som helst skal bli blind, hun også, men inntil det skjer, skal hun være der for han. Så skal de være blinde sammen og hjelpe hverandre. Det er i alle fall det hun har sett for seg. Men det skal vise seg at hun får ei helt annen oppgave enn å ta vare på mannen sin.

Det er vanskelig å ikke avsløre mer av handlinga, slik det gjøres uelegant i forordet til boka - der skreiv Maryse Condé (f. 1934) så utførlig at jeg mista all lyst til å lese romanen, og måtte presse meg sjøl for å komme i gang. Ett tips er derfor å vente med forordet til slutt. Jeg vil ikke ødelegge framtidige leseropplevelser, og skal prøve å holde igjen så mye som mulig i det følgende. For dette var en solid leseropplevelse! Romanen er forankra i realismen og i vår egen samtid, men jeg klarer ikke la være å kalle den dystopisk likevel. For i denne fortellinga går alt helt skeis og verden nullstilles, og enkelte av skildringene av det som skjer inne på sinnssykehuset er direkte grusomme. Jeg kjente meg direkte skitten etter enkelte avsnitt, og kunne etter hvert kjenne den distinkte lukta av kloakk. Men alt formidles med ro og nøktern objektivitet, som oftest lagt i munnen på legens kone, som hun kalles i boka. 

Saramago skildrer blindhet i alle dens former og valører, slik at vi som leser til slutt nesten ikke er sikre på hvem som egentlig "bare" har mista synet, og hvem som har mista fotfestet i tillegg og latt etikken gå på båten fordi de tror de kan vinne noe på andres ulykke. For eksempel biltjuven. En ting er at han utnytta en nylig blind mann og stjal bilen hans - det vitner om dårlig moral i alle tilfelle. Men når han har blitt internert, benytter han den nesten stillestående dokøen som en anledning til å grafse både her og der på piken med solbrillene - for ingen kan se, og da er det vel ikke så farlig? Hun innser raskt hva slags mann hun har med å gjøre, og gir han et velretta og kraftig spark med stilletthælen, som graver seg langt inn i låret til mannen. Slik introduserer Saramago rettferdighet også i de blindes gemakker. Og den rettferdigheten som ikke kommer av seg sjøl, den får de internerte skape.

Jeg hadde stor sans for romanen, sjøl om den ga meg en underlig og sterk leseropplevelse, tidvis frysninger, lyst til å grine eller kaste opp. Jeg likte alle spørsmåla jeg opplevde at teksten stilte underveis, og at det var rom for at leseren kunne reflektere i takt og utakt med romanens handling, som egentlig er nokså langsom, men likevel svært spennende. Jeg likte også alle skildringene av ensomhet og blindhet - hvor ulikt personene opplever blindheten og hvordan de forsøker å løse forskjellige problemer underveis. Men mest av alt likte jeg kanskje legens kone, som anstrenger seg for å være et godt menneske, som forsøker å hjelpe i en forferdelig situasjon, som har sterk pliktfølelse, en fast moral og et grunnleggende godt og nestekjærlig menneskesyn. Samtidig er hun et eksempel på utilitarisme i praksis.

De mange flosklene i språket - ordtakene og de oppbrukte uttrykkene - står i kontrast til den grelle handlinga: det trivielle mot det eksepsjonelle, det lavmælte mot det skrikende. Jo flere blomstrende uttrykk forfatteren bruker, jo nærmere dyreriket befinner menneskene seg. Og det fungerer svært godt. Fraværet av navn gjør teksten enda mer flytende, og alt glir, med lange setninger, få punktum, replikkene er innbakt med kommaer. Rytmen er suggererende og uvant i begynnelsen, men en kommer raskt inn i det. Imponerende oversatt av Christian Rugstad (f. 1955)!

En beretning om blindhet har mange lag og mange tolkningsmuligheter. En kan lese den som en advarsel, eller med dystopisk tilsnitt, eller med religiøse overtoner. Eller den kan leses som en forklaring på hvordan og hvorfor grusomme og brutale hendelser forekommer. Den er på mange måter et verdenssamfunn i miniatyr. Noen spør seg kanskje om hva som er poenget med boka, særlig med tanke på hvordan den slutter. Jeg tenker at slutten ikke er så relevant, det er budskapet vi skal ta til oss. Det er innbakt i handlinga underveis, og det viktige er hvordan spørsmålene og skildringene får oss til å føle og reflektere. Kanskje vi husker på det neste gang vi møter noen som er annerledes? Og om vi også kan klare å være litt mer som legens kone - og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv - men faktisk gjøre noe med det, vil vi hjelpe både oss sjøl og andre. Romanen er ikke ei bok for sarte lesere, men den anbefales uten tvil videre.