Sigrid Undsets verker er utgitt i mange varianter, og i den boka jeg nå har lest, finner en både Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis og Fortellinger om kong Artur og ridderne av Det runde bord. Førstenevnte hadde jeg svært stor glede av, mens sistenevnte var veldig utypisk Undset og ligna egentlig ikke på Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis heller. Det er kanskje ikke så rart, da fortellingene om kong Artur er nettopp en samling med litt tilfeldige fortellinger, og i stor grad er basert på og oversatt fra andre forfatteres bøker og berettelser om kong Artur, og da særlig Thomas Malory.
Men sjøl om fortellingene er forutsigbare og i stor grad handler om hva som er rett kristen adferd, å være tro mot sin rette husbond og husfrue, og å ære disse og sine frender, var det spennende lesestoff likevel. Fortellingene om kong Artur kan jo, som en del annet, regnes som en liten del av det massive felleseuropeiske tekstkorpuset som består av myter, legender, sagn, religion, overtro, faktiske historiske hendelser, heltedikt, gudedikt, episke dikt og romanser. Disse historiene og motivene, som over mange århundrer vandrer over store geografiske avstander og etterhvert innarbeides i og tilpasses til den aktuelle kulturen, er svært gamle. Mange mener at flesteparten av dem oppstod i tidlig middelalder, mens andre mener at mange motiv og fragmenter uten problem kan gjenfinnes i tida før vår tidsregning begynner. Men det er vanskelig å bevise, da de skriftlige kildene er så få.
Mange av disse felleseuropeiske historiene kan sammenlignes litt med eventyr - hvert land har ofte sin variant, men motivene er de samme. De mange fortellingene om kong Artur og ridderne av Det runde bord kommer også i forskjellige former og varianter. Undsets variant (1915), som i stor grad er basert på Malory (1400-tallet), men også andre kilder, omhandler i første omgang hvordan Artur blir kong Artur, og deretter finner en mange små historier om de 150 riddernes flerfoldige eventyr i England og Frankrike. Viktigst er kanskje søken etter Den hellige gral eller de mange konfliktene Lancelot roter seg oppi fordi han er dronning Gunivers elsker. Det er til slutt disse to hendelsene som blir undergangen for nesten alle ridderne, Artur, Guniver og Lancelot. Det er historier vi alle kjenner, gjennom alt i fra den sentimentale Disney-varianten til spenningsfilmen med Clive Owen og Keira Knightley, andre bøker, kunst og musikk, det er kjente navn som Merlin og Mordred og Morgan le Fay, det er det tragiske trekantdramaet, det er magiske Excalibur og de fæle krigene, som tar livet av så mange.
For ikke så lenge sida leste jeg Rosemary Sutcliffs versjon av fortellingene om Robin Hood og mennene i Sherwoodskogen. Disse fortellingene har mye til felles med historiene om kong Artur. I bøkene avsluttes hvert kapittel eller hver sekvens, og forfatteren går så videre til det neste som skal fortelles, uten å trekke trådene med inn i dette neste. Alle historiene er nokså forutsigbare, da det allerede i overskrifta står hva som er temaet for avsnittene som følger (f.eks. Om Lancelot og Guniver). Spenningsoppbygging, slik vi kjenner det i dag fra utallige kriminalromaner, finnes ikke her. Spenninga ligger ikke i hva som skjer eller kommer til å skje heller, som vi i mange tilfeller dessuten allerede veit, men om vår helt velger den rette sti eller ikke. Klarer Lancelot å holde seg from, å holde seg unna Guniver? Hvordan reagerer Artur når han får høre om dronningas svik? Og i Robin Hood: hvor lenge er han i ro og hva får han ut i skogen igjen?
Begge sagnkretsene opererer også med de såkalte erkefiendene, som glir inn og ut av den kronologiske hovedfortellinga som de lyster. Arturs erkefiende er halvsøstera Morgan le Fay, og i all hemmelighet, hans egen sønn Mordred. For meg har det alltid sterk effekt når de som sviker en mest er de som står en nærmest. Det kunne gjerne vært skildra mer, alt i fra motivene til Morgan og Mordred, til de ulike konspirasjonene deres og hvordan Artur tar det. Får han aldri vite noe, tar han aldri hevn? Her brukes ikke tid på slikt, alt virker forutbestemt, slik som Arturs egne skjebne. En bare aksepterer at en har en fiende, holder seg unna vedkommende og sloss til sin dødsdag når en først møtes. Er det ikke da ironisk at det er Morgan le Fay som redder kong Artur og tar han med til Avalon? Hvis det er det hun gjør - fortellinga er tvetydig. Merlin er den som kanskje går mest opp i dette. Han er forgapt i Morgan og lærer henne alt han kan, han veit det blir hans undergang, men han går i det, med begge beina. Hvorfor? Når en kjenner sin skjebne, kan den ikke da endres? Og i disse gamle, høviske tider - hvorfor er det ingen som straffer, som hevner Merlin? Som en kan se, reiser boka flere spørsmål enn svar, og det er ingen mulighet til å få svar. Så det er nokså håpløst for en nysgjerrig sjel.
Den største ulempen i en samling fortellinger, som her, er derfor at forfatterne (Undset og Malory) aldri tar seg tid til å skildre noens indre liv. Ja, de har sine kvaler og går med hårskjorter, de ber lenge og spiser nesten ikke, beleiringa varer i femten uker, Artur ler hjertelig og sårene er så digre og så videre, men hvem disse menneskene egentlig er og hvordan de har det, får vi aldri vite, aldri kjenne og aldri helt forstå. Så sjøl om dette er litteraturhistorisk viktige fortellinger som det er interessant å kjenne til i et europeisk perspektiv, så er det ikke stor litteratur, sjøl i Undsets oversettelse. Fortellingene er overfladiske, skikkelsene er stereotypiske, og de ovmodige og tapre heltene skal passe inn i idealer som forlengst er forsvunnet. Religionen er overdrevet og uforklarlig litt både-og, med den straffende Gud som krever botsgang, men som likevel lar Den hellige gral vises. Kanskje store deler av verktøyene en trenger for å dekode ligger i middelaldersamtida som Malorys verk stammer fra, og i nettopp det religiøse. Det store unntaket fra alt er Lancelot, den forpinte ridderen som elsker Guniver mer enn sitt eget liv. Han er verken stereotypisk (men blir middelalderens lidende og elskende ridderideal framfor noen) eller forutsigbar, og sjøl om de indre kvalene hans ikke er skildra, veit vi at de er der, det er nesten så de synes, gjennom handlingene hans og gjennom forfatternes ord.
Bildet av kong Artur er en billedvev fra omtrent 1385, og er henta fra Wikipedia.
Mange av disse felleseuropeiske historiene kan sammenlignes litt med eventyr - hvert land har ofte sin variant, men motivene er de samme. De mange fortellingene om kong Artur og ridderne av Det runde bord kommer også i forskjellige former og varianter. Undsets variant (1915), som i stor grad er basert på Malory (1400-tallet), men også andre kilder, omhandler i første omgang hvordan Artur blir kong Artur, og deretter finner en mange små historier om de 150 riddernes flerfoldige eventyr i England og Frankrike. Viktigst er kanskje søken etter Den hellige gral eller de mange konfliktene Lancelot roter seg oppi fordi han er dronning Gunivers elsker. Det er til slutt disse to hendelsene som blir undergangen for nesten alle ridderne, Artur, Guniver og Lancelot. Det er historier vi alle kjenner, gjennom alt i fra den sentimentale Disney-varianten til spenningsfilmen med Clive Owen og Keira Knightley, andre bøker, kunst og musikk, det er kjente navn som Merlin og Mordred og Morgan le Fay, det er det tragiske trekantdramaet, det er magiske Excalibur og de fæle krigene, som tar livet av så mange.
For ikke så lenge sida leste jeg Rosemary Sutcliffs versjon av fortellingene om Robin Hood og mennene i Sherwoodskogen. Disse fortellingene har mye til felles med historiene om kong Artur. I bøkene avsluttes hvert kapittel eller hver sekvens, og forfatteren går så videre til det neste som skal fortelles, uten å trekke trådene med inn i dette neste. Alle historiene er nokså forutsigbare, da det allerede i overskrifta står hva som er temaet for avsnittene som følger (f.eks. Om Lancelot og Guniver). Spenningsoppbygging, slik vi kjenner det i dag fra utallige kriminalromaner, finnes ikke her. Spenninga ligger ikke i hva som skjer eller kommer til å skje heller, som vi i mange tilfeller dessuten allerede veit, men om vår helt velger den rette sti eller ikke. Klarer Lancelot å holde seg from, å holde seg unna Guniver? Hvordan reagerer Artur når han får høre om dronningas svik? Og i Robin Hood: hvor lenge er han i ro og hva får han ut i skogen igjen?
Begge sagnkretsene opererer også med de såkalte erkefiendene, som glir inn og ut av den kronologiske hovedfortellinga som de lyster. Arturs erkefiende er halvsøstera Morgan le Fay, og i all hemmelighet, hans egen sønn Mordred. For meg har det alltid sterk effekt når de som sviker en mest er de som står en nærmest. Det kunne gjerne vært skildra mer, alt i fra motivene til Morgan og Mordred, til de ulike konspirasjonene deres og hvordan Artur tar det. Får han aldri vite noe, tar han aldri hevn? Her brukes ikke tid på slikt, alt virker forutbestemt, slik som Arturs egne skjebne. En bare aksepterer at en har en fiende, holder seg unna vedkommende og sloss til sin dødsdag når en først møtes. Er det ikke da ironisk at det er Morgan le Fay som redder kong Artur og tar han med til Avalon? Hvis det er det hun gjør - fortellinga er tvetydig. Merlin er den som kanskje går mest opp i dette. Han er forgapt i Morgan og lærer henne alt han kan, han veit det blir hans undergang, men han går i det, med begge beina. Hvorfor? Når en kjenner sin skjebne, kan den ikke da endres? Og i disse gamle, høviske tider - hvorfor er det ingen som straffer, som hevner Merlin? Som en kan se, reiser boka flere spørsmål enn svar, og det er ingen mulighet til å få svar. Så det er nokså håpløst for en nysgjerrig sjel.
Den største ulempen i en samling fortellinger, som her, er derfor at forfatterne (Undset og Malory) aldri tar seg tid til å skildre noens indre liv. Ja, de har sine kvaler og går med hårskjorter, de ber lenge og spiser nesten ikke, beleiringa varer i femten uker, Artur ler hjertelig og sårene er så digre og så videre, men hvem disse menneskene egentlig er og hvordan de har det, får vi aldri vite, aldri kjenne og aldri helt forstå. Så sjøl om dette er litteraturhistorisk viktige fortellinger som det er interessant å kjenne til i et europeisk perspektiv, så er det ikke stor litteratur, sjøl i Undsets oversettelse. Fortellingene er overfladiske, skikkelsene er stereotypiske, og de ovmodige og tapre heltene skal passe inn i idealer som forlengst er forsvunnet. Religionen er overdrevet og uforklarlig litt både-og, med den straffende Gud som krever botsgang, men som likevel lar Den hellige gral vises. Kanskje store deler av verktøyene en trenger for å dekode ligger i middelaldersamtida som Malorys verk stammer fra, og i nettopp det religiøse. Det store unntaket fra alt er Lancelot, den forpinte ridderen som elsker Guniver mer enn sitt eget liv. Han er verken stereotypisk (men blir middelalderens lidende og elskende ridderideal framfor noen) eller forutsigbar, og sjøl om de indre kvalene hans ikke er skildra, veit vi at de er der, det er nesten så de synes, gjennom handlingene hans og gjennom forfatternes ord.
Bildet av kong Artur er en billedvev fra omtrent 1385, og er henta fra Wikipedia.
Først vil jeg berømme oppgraderinga av bloggen! Pent og innbydende er det blitt. Ryddig og med fokus på litteraturen. Til dine refleksjoner om kong Artur, Lancelot, Gunivere og Percival (Parcifal) kan jeg bare si meg smilende enig. Jeg er glad for at du bidrar til å aktivisere og kanskje inspirere andre til å lese og la seg bli spilt på av viktige elementer i vår felleseuropeiske tekstkorpus, som du så presist skriver. Legender, myter, historiske skikkelser som har blitt mytologisert og glidd inn i et referanserom de deler med religion, filososfi og betydelige litterære tekster (m.m.) - er et rikt stoff å øse av, en retning å vende seg til for å forstå grunnleggende konflikter. For hva er et menneske? Og hva om individualismen blir total - får vi da et totalitært samfunn? En samfunnsorganisasjon uten mellommenneskelig verdighetsbegreper? Disse gamle tekstene er en studie i ansvar, i ære og hva det en felles moral koster! God moral er ikke lettkjøpt. Noe å tenke på for mange av samtidas forfattere som så inderlig vel forstår karakterenes svakhet for fristelser og ikke synes ta veldig tungt på deres svik. Å være slapp, gi opp, ikke angre intenst, men la seg flyte med - er et av 2000-tallets temaer. Barnemennesket og dets jakt på sjokolade, kunne vært en overskrift. Et stykke fra ormegården og begjærets katastrofale pris.
SvarSlettTrudelutt
Jeg syntes det var på tide med en oppgradering nå, så det var hyggelig at du likte! Og du har sjølsagt rett i det du skriver, som vanlig. Kanskje det er nettopp derfor jeg liker gammel litteratur så godt, for den avspeiler verdier jeg setter pris på og ønsker å se mer av - både i meg sjøl, i andre og i samfunnet. Jeg ønsker ikke barnemennesker og sjokolade, bare av og til!
SvarSlett